Arendal kommune - reguleringsplan for Timberstrand II (boliger - strandsone/barn og unge)

Avgjørelse i innsigelsessak, 10 oktober 2005

Arendal kommune - innsigelse til reguleringsplan for Timberstrand II

Saken ble oversendt til Miljøverndepartementet av fylkesmannen 13. juli 2005 for avgjørelse etter plan- og bygningsloven § 27‑2 nr. 2.

Miljøverndepartementet stadfester ikke reguleringsplan for Timberstrand II i Arendal kommune. Av hensyn til strandsonen og barn og unges oppvekstvilkår, kan ikke området reguleres slik bystyret har vedtatt. Innsigelsen fra Fylkesmannen i Aust-Agder ved miljøvernavdelingen er dermed tatt til følge.

Sakens bakgrunn

Reguleringsplanen tillater oppføring av 2 bolighus i strandkanten på et byggeområde som grenser opp til en badestrand i privat eie.

Fylkesmannen ved miljøvernavdelingen fremmet 27. august 2003 innsigelse mot følgende forhold:

  • At hele landarealet i planområdet legges ut til byggeområde med tilhørende anlegg.
  • Utstrekningen av spesialområdet felles småbåtanlegg i sjø (Sfs).
  • At det ikke er tatt inn en tilstrekkelig "buffersone" mellom byggeområdet og stranda like nord for planavgrensningen.

Fylkesmannen mente at en plan som bare legger til rette for utbygging og privatisering av 100‑metersbeltet langs sjøen er i strid med de føringer som er gitt for forvaltning av strandsonen. Embetet anbefalte at planområdet utvides nordover slik at det kan foretas en totalvurdering av området, noe som vil bidra til en langsiktig og helhetlig planlegging av arealbruken ved Timberstrand.

Aust-Agder fylkeskommune frarådet sterkt at planen vedtas i brev 29. juli 2003 til kommunen. Fylkeskommunen påpekte at byggepresset på sjønære arealer øker for hvert år, mens tilgjengelige arealer for allmennheten minker tilsvarende. De gjenværende arealer med potensial for bade- og friluftsliv som er tilgjengelige fra land, er derfor verdifulle – selv om det er svært små arealer det er snakk om. For å ivareta et lokalt behov i forbindelse med bygging av nye boliger, mener fylkeskommunen at det bør reguleres inn et lite friområde i nord.

Bystyret i Arendal vedtok reguleringsplanen 26. august 2004 og 21. oktober 2004, under forutsetning av at fylkesmannen/departementet kontrollerer lovligheten av sakens behandling og innhold.

Mekling i saken ble gjennomført 27. mai 2005, men partene kom ikke til enighet om planforslaget.

Arendal kommune sendte saken til fylkesmannen i brev 5. juli 2005. I sin begrunnelse for ikke å ta hensyn til innsigelsen viste kommunen til bystyrets vedtak 21. oktober 2004 og bemerket:

"Det kan her tilføyes at da reguleringsplan for Timberstrand II ble varslet igangsatt i 1998, var dette området gjengrodd og rufsete. Dette hang nok sammen med at områdets spillvannsledning i mange år hadde hatt sitt endepunkt utenfor den lille stranden. Det ble av lokalkjente fortalt at dette var en yndet badeplass i tidligere tider. Etter at det ble bygget kloakkpumpestasjon i området, i forbindelse med oppstart av utbyggingen på Timberstrand I, har det ikke vært utslipp av spillvann i området.

I løpet av de senere år har familien Alnæs endret dette området til en idyllisk badestrand med bakenforliggende plen og frukthage. Arendal kommune vil ellers peke på at det finnes andre bademuligheter i området. (…) Området Krana/Styrsviga er uregulert og vist som LNF-område i kommuneplanen. Området er i privat eie. Området Furua er uregulert og eies av Arendal kommune."

Fylkesmannen anbefaler i oversendelsesbrevet 13. juli 2005 å ta innsigelsen til følge fordi bystyrets planvedtak ikke er i samsvar med nasjonal strandsonevernpolitikk. Embetet viser til at det i bebyggelsens nærområde er begrensete muligheter for tilgang til sjøen for allmennheten.

Fylkesmannen viser også til rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i arealplanleggingen, jf. rundskriv T-1/95. I arealplaner etter plan- og bygningsloven skal det sikres friarealer for barn/unge i alle aldre i deres nærområder.

Befaring og møte om saken ble gjennomført 23. august 2005, med representanter for kommunen, fylkesmannen, fylkeskommunen, grunneieren, Direktoratet for naturforvaltning og Miljøverndepartementet.

Direktoratet for naturforvaltning anbefaler i brev 5. september 2005 å ta innsigelsen til følge. Bygging av boliger på området er i utgangspunktet i strid med nasjonale føringer, fordi det ligger innenfor 100‑metersbeltet. Den framlagte reguleringsplanen representerer en negativ miljøpåvirkning på nærmiljøet, ifølge direktoratet.

Etter direktoratets oppfatning representerer arealet ubebygd en kvalitet for Timberstrand, i og med at løvtrevegetasjonen er et avskjermende og estetisk element i omgivelsene. For folk som bruker stranda, er det stor forskjell på om stranda ligger inntil en tett liten løvskog eller inntil boliger. Videre er det slik at dersom planen blir stadfestet, vil reguleringen til småbåtareal i sjø strekke seg så langt ut at det er til klar fortrengsel for bading i sjøen.

Direktoratet finner at dette er det eneste mulige strandarealet i tilknytning til boligområdene på oversiden av vegen og de nye områdene som nå etableres langs Timberstrand. Spesielt for mindre barn vil stranda utgjøre et viktig supplement til de øvrige strendene i omegnen. Den alternative badeplassen Furua kan ikke regnes som en egnet badeplass for mindre barn, påpeker Direktoratet for naturforvaltning.

Direktoratet for naturforvaltning mener det i denne saken er godtgjort at det foreligger muligheter for å utarbeide en plan som tar bedre hensyn til allmennhetens interesser, og at man i en slik plan kan finne løsninger som gir rom for både ønsket utbygging og samtidig tilrettelegging for allmennhetens bruk av badestranda.

Miljøverndepartementets vurdering

Det er et viktig nasjonalt mål å hindre utbygging i 100‑metersbeltet langs sjøen, blant annet for å sikre allmenn ferdsel og hensynet til landskap og natur. Det er nødvendig med en offensiv og framtidsrettet forvaltning av strandsonen. Dette har kommet til uttrykk i St.meld. nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Regjeringen mener det er nødvendig med et vedvarende fokus på strandsonen og å utfordre kommunene til en streng praksis ved behandlingen av plansaker. Stortingets energi- og miljøkomité understreket særlig bevaring av strandsonen som verdifullt natur- og friluftslivområde da meldingen ble behandlet.

Innsigelsen er rettet mot at hele landarealet i planområdet legges ut til byggeområde med tilhørende anlegg, mot utstrekningen av spesialområdet småbåtanlegg i sjø (Sfs) og mot at det ikke er tatt inn en tilstrekkelig "buffersone" mellom byggeområdet og stranda like nord for planavgrensningen.

Ettersom arealet ligger i tettbygd strøk, er det ikke direkte omfattet av forbudet i plan- og bygningsloven § 17‑2 mot bygging og fradeling i 100‑metersbeltet langs sjøen. Den nevnte bestemmelsen i plan- og bygningsloven gir likevel sammen med politiske føringer fra Stortinget og regjeringen en klar ramme rundt departementets behandling av denne saken.

Nærfriluftsområder i strandsonen har spesielt stor verdi i tettbygd strøk der det allerede er knapphet på slike arealer, slik som i dette tilfellet. Hensynet til barn og unge tilsier også at denne typen små friluftsområder i strandsonen bør bevares, slik at barn og unge har friluftsområder tilgjenglig i nærhet til sitt bosted.

Departementet finner etter dette ikke grunnlag for å godkjenne reguleringsplan for Timberstrand II. Departementet legger vekt på nasjonal politikk for vern av strandsonen og hensynet til barn og unges oppvekstvilkår.

Etter departementets oppfatning kunne Arendal kommune med fordel ha vektlagt strandvern sterkere også i tidligere vedtatt tilgrensende reguleringsplan Timberstrand I. Et helhetsgrep i hele Timber-området, for eksempel ved bruk av kommunedelplan, ville ha avklart interessene på et overordnet nivå og gitt grunneierne større forutsigbarhet enn en etappevis regulering slik kommunen har valgt.

Når det legges fram en plan for utbygging i et så høyt prioritert areal som strandsonen, da bør planen totalt sett innebære en forbedring for allmennheten og miljøet.

Vedtak

I medhold av plan- og bygningsloven § 27‑2 finner Miljøverndepartementet ikke å kunne stadfeste Arendal bystyre sine vedtak 26. august 2004 og 21. oktober 2004. Innsigelsen fra Fylkesmannen i Aust-Agder ved miljøvernavdelingen er tatt til følge.

Kommunen er orientert om departementets vedtak ved kopi av dette brevet.

Med hilsen
Øyvind Håbrekke

Kopi:
Arendal kommune, Serviceboks 650, 4809 ARENDAL
Direktoratet for naturforvaltning, 7485 TRONDHEIM