Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Kapittel 11. Kommuneplan

11-1. Kommuneplan

Spørsmål: Det er i utgangspunktet ikke anledning til å kombinere hovedformål. Kan det allikevel åpnes for dette gjennom forskrift?
Svar: Ifølge pbl. § 11-1siste ledd fremgår det at Kongen kan gi forskrift om underformål av arealformål. Det er altså ikke hjemmel til å gi forskrift om kombinasjon av hovedformål. Hovedformålene og underformålene som kan brukes er uttømmende opplistet i § 11-7. Loven har imidlertid ett unntak; underformålene til § 11-7 andre ledd nr. 6 om bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone kan kombineres.

 

11-5. Kommuneplanens arealdel

Spørsmål: Må alt areal i kommunen være dekket av et arealformål i kommuneplanens arealdel?

Svar: Det følger at pbl. § 11-5 at alt areal i kommunen skal dekkes med arealformål i kommuneplanen. Det er to unntak fra denne regelen. Det ene er der det foreligger innsigelse til plan og det andre er der reguleringsplan skal videreføres uendret. Dette framgår av den nasjonale produktspesifikasjonen for arealplan og digitalt planregister del 1 kap. 1.5.1 og 1.5.2.  Omtalen vil etter hvert bli flyttet til kommuneplanveilederen Område med innsigelse kan tegnes med hvitt. Område som omfatter reguleringsplan som skal videreføres uendret kan tegnes med hvitt, men med hensynssone over. Det er heller ikke et krav at alt sjøareal i kommunen skal inngå i planen dersom det ikke er behov for å avklare arealbrukskonflikter.

Spørsmål: Omfatter kravet i pbl. § 11-5 om at kommunen skal ha en arealplan for hele kommunen også kommunens sjøarealer?
Svar: Nei, det er ikke noe krav om at kommuneplanens arealdel skal omfatte hele kommunens sjøareal. Det vises her til veileder om planlegging i sjø.

 

11-7. Arealformål i kommuneplanens arealdel

Spørsmål: Kan naust i et LNFR-område benyttes til overnatting uten å komme i strid med arealformålet?

Svar: Naust er først og fremst et bygg som skal benyttes til lagring, men det kan også brukes til bading, grilling, soling og sosiale aktiviteter i strandsonen. Enkeltvise og sporadiske overnattinger er neppe ulovlig. Det vil imidlertid ikke være lovlig bruk hvis naustet blir benyttet til permanent overnatting nærmest på lik linje med fritidsbolig. Utgangspunktet er følgelig at naust ikke skal være innredet med sikte på overnatting og opphold, dvs. at naust ikke kan være innredet for varig beboelse. Etablering av kjøkken og overnattingsfunksjoner (soverom) er derfor ulovlig i et naust og krever søknad om bruksendring.

Enkeltvise overnattinger kan neppe betraktes som beboelse. Akkurat hvor grensen går for når bruken av et naust må anses som beboelse, vil bero på en skjønnsmessig vurdering hvor antall overnattinger, beboelsens varighet og omstendighetene rundt bruken kan bli vektlagt.

Spørsmål: Hvordan skal eksisterende hyttetomter til spredt utbygging angis på kommuneplankartet.

Svar: Når det gjelder kartfremstilling i kommuneplan av slike tomter, er det ikke hensiktsmessig å vise disse i kartet på dette plannivået. Det er heller ikke hensiktsmessig å lage egne kartutsnitt for hver enkelt tomt. Det er tilstrekkelig at slike tomter angis i planen med bestemmelse og stedfesting med de angitte gnr. og bnr. Disse kan angis i tegnforklaringen eller en egen liste som knyttes til og utdyper tegnforklaringen som et vedlegg. Hvis ønskelig kan listen også suppleres med et illustrasjonskart som viser hvor tomtene ligger. Det vises her til kapittel 3 i veileder om planlegging for spredt bolig-, fritids- og næringsbebyggelse i landbruks-, natur-, frilufts- og reindriftsområder (LNFR-områder).

Spørsmål: Hvordan skal ”studentboliger” framstilles i planer?

Svar: Studentboliger er ikke et eget arealformål i plan- og bygningsloven. Heller ikke ”eldreboliger” eller ”flyktningeboliger” kan angis eller fastlegges som egne planformål eller bindes opp gjennom planbestemmelser på en måte som innebærer at rettsvirkningene av planen bare tillater en særskilt gruppe eller krets av beboere å være beboere. Dette følger bl.a. av lovens formål og saklige virkeområde som gir hjemmel for å regulere arealbruk og bebyggelse. Det betyr at regulering av drift, virksomhet og personkretseller brukere, eierforhold, /hvem som konkret skal være eiere og lignende må styres etter annet rettsgrunnlag. Det kan i tilfelle være avtaler, konsesjoner, bevillinger og tilsvarende.

Spørsmål: Hvordan skal skitrekk med tilhørende anlegg angis i plan?

Svar: Skitrekk kan angis på flere måter, enten under formålet fritids- og turistmål med KpSamferdelLinje, skitrekk, eller som formål idrettsanlegg. Det første er mest naturlig i kommunenplanens arealdel.

Spørsmål: Hvordan skal motorcrossanlegg, ridebane og skytebane angis i plan?

Svar: Motorcrossanlegg: kombinerte bebyggelses- og anleggsformål med påtegning. Skytebane og ridebane kan legges under formålet idrettsanlegg med påtegning. Arealformålet vil også måtte ha en hensynssone fare - for skytebanen.

Spørsmål: Hvordan skal vindkraftanlegg angis i planen?

Svar: Dersom kommunen ønsker å avsette områder til vindkraftutbygging eller innarbeide konsesjonsgitte vindkraftprosjekter i kommuneplanens arealdel, skal anleggene vises som område for bebyggelse og anlegg (område for vindkraftanlegg). Det er ikke lenger krav til regulering av anlegg for elektrisk energi. Det betyr at slike prosjekter normalt kun avklares gjennom konsesjonsbehandling etter energiloven.

Det vises for øvrig til T-1458 Retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraftanlegg.

Spørsmål: Hvordan skal småkraftanlegg angis i planen?

Svar: Mikro- og minikraftverk (mindre enn 1 MW installert effekt) faller innenfor LNFR-formålet hvis anlegget i det vesentlige forsyner garden med egen energi.

Mikro- og minikraftverk faller utenfor LNFR-formålet hvis anlegget i vesentlig grad produserer energi for videresalg. Det vises ellers til Retningslinjer for små vannkraftverk.

Spørsmål: Plandelen i PBL.1985 definerte “Offentlige trafikkområder” som eget hovedformål i reguleringsplaner. Gjeldende lov angir hovedformålet “Samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur” som omfatter både offentlige og private samferdselsanlegg. Hvordan skal eierform angis i planen? 

Svar: Det skal framgå av plankartet om området er offentlig. I tillegg kan det etter pbl. § 11-10 nr. 3 og § 12-7 nr. 14 gis bestemmelser om hvilke arealer som skal være til offentlige formål eller fellesareal. Noen formål har et naturlig offentlig utgangspunkt; grav- og urnelunder, samferdselsanlegg, teknisk infrastruktur og forsvaret. Slike arealer skal angis med ”o_” når det skal være offentlig formål.

Spørsmål: Hva er riktig arealformål for glattkjøringsbane i kommuneplanens arealdel?

Svar: Anbefalt arealformål for glattkjøringsbane er å bruke Andre typer nærmere angitt bebyggelse og anlegg.

Spørsmål: Kan det lovlig gis bestemmelser til kommuneplanens arealdel om at fradelte eiendommer, av karttekniske grunner, i arealplanen skal tolkes i tråd med det formålet de er godkjent for i forbindelse med fradelingen? Bakgrunnen for spørsmålet er omtalen i veilederen til kart- og planforskriften § 9: I noen tilfeller vil det være nødvendig å utarbeide et mer nøyaktig og detaljert kartgrunnlag, jf. § 6. Det kan også være aktuelt å utelate uvesentlig informasjon fra kartgrunnlaget for å gi plankartet bedre lesbarhet. Det er viktig at basiskartets nøyaktighet og oppdatering står i forhold til plantype og planformål.

Svar: Det legges til grunn at spørsmålet gjelder hvilke krav som gjelder for å angi lokalisering av spredt bebyggelse i områder som er lagt ut til slik bebyggelse etter § 11-7 nr. 5 underformål b). Av § 11-11 nr. 2 går det fram at det kan gis bestemmelse som åpner for slik bebyggelse når formål, omfang og lokalisering er angitt i arealplanen. Når det gjelder kravet om lokalisering, må angivelsen være så presis at både kommunestyret, fylkeskommunen og statlige myndigheter kan ta stilling til om den foreslåtte arealbruk er i samsvar med kommunale og viktig nasjonale og regionale hensyn. Dette kan gjøres på forskjellig måter. Hvis det ikke er hensiktsmessig å fremstille lokaliseringen på plankartet, har departementet akseptert at det blir angitt gårds- og bruksnummer på de tomtene som kan bebygges. I tillegg må det selvsagt fremgå hvilket formål bebyggelsen skal ha. En generell bestemmelse om at alle tidligere fradelte tomter skal kunne bebygges for det formål de er fradelt til, oppfyller etter vår oppfatning ikke lovens krav til angivelse av lokalisering. Det må foretas en mer konkret vurdering i planen av om hvor mange av de fradelte tomtene som skal åpnes for utbygging i planperioden og lokaliseringen av disse. Vi minner om at det at en tomt er fradelt til et angitt formål ikke innebærer noe forhåndssamtykke til å bygge på tomten.

Spørsmål: Er det anledning til å knytte opp en bestemmelse om spredt utbygging i LNFR-område til pbl.  § 11-11 nr. 2 uten å vise arealet som område for spredt utbygging etter § 11-7 nr. 5 b?

Svar: Dersom eksisterende bebyggelse skal bli stående i tilfelle brann eller annet som krever gjenoppbygging, må arealet legges ut som LNFR spredt utbygging i plankartet, jf. pbl. § 11-7 annet ledd nr. 5 b. Det må da i bestemmelse presiseres at det med spredt utbygging kun menes eksisterende bebyggelse. Man kan altså ikke innføre spredt bebyggelse kun gjennom bestemmelse.

Spørsmål: Hvilket arealformål skal velges for å vise felleshytter som kystledhytter og leirsted.
Svar: Plan- og bygningsloven gir ikke hjemmel for å fastsette eierskap eller begrensninger i adgangen til overdragelse av eiendom (annet enn i fornyelsesområder). Videre er det i liten grad adgang til detaljering av arealbruken i kommuneplanens arealdel gjennom underformål.

”Fritids- og turistbebyggelse ” vil være det mest nærliggende arealformålet for bygninger til den typen bruk forespørselen gjelder. For å ha god kontroll med disponeringen av disse eiendommene eller bygningene, er det mest nærliggende å benytte hjemmelen i pbl. § 11-9 nr. 1 til å kreve reguleringsplan før gjennomføring av tiltak som nevnt i § 1-6 (f.eks. for byggearbeider, fradeling, bruksendring osv.). En vil da være sikret ny planvurdering og ev. anledning til offentlig ”inngripen” før det skjer endring av eiendommer, bygninger mv.

Hvis kommunen har behov å benytte underformålene for reguleringsplan for å få den nødvendige styring, må planframstillingen og planbehandlingen - for de aktuelle eiendommene eller bygningene – følge bestemmelsene i lovens kapittel 12 om reguleringsplan, jf. pbl. § 12-1 5. ledd som gir grunnlag for å behandle spesielle delområder på en slik måte.

Spørsmål: Hvordan skal man ivareta hensynet til overordnet planlegging på kommuneplannivå når områdene som påvirkes mest av omkringliggende arealer blir vist som hvitt i kommuneplankartet pga. en foreliggende regulering?

Svar: Dette er først og fremst en kartteknisk utfordring. Hensynssone hvor gjeldende reguleringsplan fortsatt skal gjelde uendret (§ 11-8 bokstav f) vil dekke det aktuelle området i arealdelen. Ifølge nasjonal produktspesifikasjon for arealplan og digitalt planregister, kan området vises hvitt med horisontale striper, og med angivelse av ev. arealplan-ID som påskrift på kartet. Videre kan kartløsningen ha en lenke til aktuelle reguleringsplaner og på den måten få fram den aktuelle arealbruken til reguleringsplanene i området. I kommunens digitale kartløsning vil det være mulig å se både arealdelen og gjeldende reguleringsplan samtidig.  I de tilfeller kommunen ikke har en såkalt sømløs kartløsning, kan kommunen eventuelt vise reguleringsplanens formål på en generalisert måte under skravuren (de horisontale stripene).

Spørsmål: (Pbl § 11-7 nr. 1 Bebyggelse og anlegg, underformål ”andre typer anlegg”). Kan en bruke bokstaver på plankartet og i tegnforklaringen for å vise hvilken type anlegg man mener?

Svar: Det er adgang til å bruke feltkoder på kartet som tilleggsinformasjon. Feltkoden må brukes sammen med en tekstlig beskrivelse eller påskrift på kartet. Dette er helt frivillig å bruke. Dette vil kun være en hjelpetekst for de som er vant til å bruke noe av dette på kartet fra før. Det må også være frivillig i hvor stor utstrekning det brukes; alle formål på kartet trenger ikke å ha en feltkode. Departementet har utarbeidet en liste med forslag til feltkoder.

Spørsmål: Kommuneplan: Inngår sykehjem og omsorgsboliger, private og offentlige, i arealformål boliger, eller må vi bruke bebyggelse og anlegg generelt?

Svar: Sykehjem, skoler barnehager og lignende går inn under underformål offentlig eller privat tjenesteyting i arealformålet bebyggelse og anlegg, jf. pbl. § 11-7 nr. 1. Områder for slik bebyggelse skal altså i kommuneplan vises som områder for offentlig eller privat tjenesteyting. I tillegg skal det i bestemmelse til arealformålet etter § 11-10 nr. 3 angis hvilke arealer som skal være til offentlige formål. Ytterligere spesifisering av arealbruken må i tilfelle gjøres i reguleringsplan. Arealformålene barnehage, undervisning og institusjon kan benyttes. Omsorgsbolig, boliger med service, går inn under arealformålet institusjon, jf. merknader til vedlegg I i kart og planforskriften.

Spørsmål: Hvordan skal lysløype vises i kommuneplan?

Svar: Skiløypetrase er et eget arealformål i reguleringsplan, men vi har ikke noe tilsvarende for kommuneplan. Skiløype kan i kommuneplanens arealdel tegnes inn som informasjonslinje. En kan også stille krav om at anlegg av nye skiløypetraseer krever reguleringsplan, jf. pbl. § 11-9 nr. 1.

Spørsmål: Hvordan vises naust i kommuneplanen?

Svar: Naust er uthus for oppbevaring av båt, utstyr for båt og fiskeredskap. Der det i kommuneplan er tenkt å åpne for spredt naustutbygging, kan dette i plan fremstilles med hjemmel i § 11-11 nr. 2. Kommunen kan ved bestemmelser til arealformål etter § 11-7 nr. 5 og 6 angi at det er adgang til spredt utbygging av naust og gjennom SOSI- kodenbruk av KpBestemmelsesOmråde med stedfestet plassering i plankartet. Det kan eventuelt også brukes feltnavn for eksempel ”BUN” eller påskrift ”naust”.

Dersom kommunen unntaksvis skulle ønske å legge til rette for konsentrert naustutbygging på et avgrenset område, kan dette i plan vises som eget arealformål etter § 11-7 nr.1. Man anvender da arealformålet andre typer bebyggelse og anlegg i vedlegg I til kart- og planforskriften med påskrift ”naust” i kartet. I bestemmelse skal det angis at det gjelder krav om reguleringsplan etter § 11-9 nr. 1 for slik utbygging.

Naust som næringsformål styres av § 11-11 nr. 4 og omtales ikke her.

Spørsmål: Hvordan kan massedeponi vises i kommuneplaner?

Svar: Massedeponi skal vises som byggeområde for andre anlegg, jf. pbl. § 11-7 nr.1.

Spørsmål: Hvordan bør masseuttak (pukkverk) vises?

Svar: Masseuttak vises som råstoffutvinning i medhold av pbl. § 11-7 nr. 1 i kommuneplan og som steinbrudd og masseuttak etter § 12-5 nr. 1 i reguleringsplan.

Spørsmål: Hvordan viser man områder for masseuttak som ikke skal tas i bruk ved denne planrevisjonen, men en gang i fremtiden.

Svar: Området legges ut som anlegg for råstoffutvinning som det fastsettes rekkefølgekrav til med tidspunkt for når anlegget kan tas i bruk i medhold av pbl. § 11-9 nr. 4. Eventuelt kan området legges ut til LNFR-område og legges ut til råstoffutvinning ved en senere planrevisjon.

 

11-8. Hensynssoner

Spørsmål: I en kommuneplan fra 2007 var et område båndlagt for fremtidig vern. Verneforskriften er ikke endelig vedtatt. Båndlegging utløp i 2011, og med hjemmel i pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav d innvilget fylkesmannen søknad om forlengelse av båndleggingsperioden inntil verneforskriften for vernområdet blir vedtatt, maksimalt 4 år.  

Kommune har vedtatt ny kommuneplan. Området som tidligere var avsatt til planformål båndlagt for fremtidig vern, er nå markert med hensynssone båndlegging. Etter gjeldende lov kan man ikke avsette området til planformål båndlegging, kun vise område med hensynssone. Det kan etter § 11-8 tredje ledd bokstav d ikke gis bestemmelser til denne hensynssonen. Hvilken arealbruksstyring har man av dette området nå inntil verneforskriften blir vedtatt?

Svar: Spørsmålet gjelder virkningen av hensynssone båndlegging i påvente av vern av et område som landskapsvernområde.

Når området angis som hensynssone for båndlegging i påvente av vern etter særlov (naturmangfoldloven) iht. plan- og bygningsloven § 11-8 tredje ledd bokstav d, er det riktig at det ikke kan gis bestemmelser til sonen. Grunnen til at det ikke kan gis bestemmelser er at selve hensynssonen har direkte juridisk bindende virkning for tiltak i området, dvs. tiltak som er i strid med det framtidige verneformålet. Denne hensynssonen tilsvarer i hovedsak arealformålet båndlegging i PBL.1985. Hensynssonen er midlertidig og er bindende for arealbruken i den perioden den gjelder, og hensynssonen vil også kunne gi et sterkere vern enn det underliggende arealformålet.

Spørsmål: Kan kommunen i bestemmelser til kommuneplanens arealdel fastsette grad av utnytting for arealer som på plankartet er angitt med hensynssone f) Eksisterende reguleringsplaner som fortsatt skal gjelde?

Svar: Svaret er nei hvis slik bestemmelse om grad av utnytting innebærer endring av den utnytting reguleringsplanen tillater. Da kan i tilfelle hensynssonen ikke brukes. Hvis hensynssonen ikke brukes, vil den vanlige motstridsregelen i § 1-5 gjelde, med mindre annet angis. Ny kommuneplanbestemmelse vil da gjelde sammen med resten av reguleringsplanen.

Spørsmål: Kan man legge hensynssone d) "båndlegging" på områder som i dag er båndlagt, men hvor det ikke er utarbeidet reguleringsplan eller foreligger vern etter annet lovverk, og på den måten ”begynne” på en ny 4- årsperiode med båndlegging? Hvordan kan båndleggingen forlenges?

Svar: Nei, man kan ikke ”snike seg til ” forlenget båndlegging på denne måten. Den maksimale båndleggingstiden er 8 år. Uansett må det søkes departementet  om forlengelse etter fire år fra første båndleggingsvedtak, uavhengig av om vedtak er gjort etter gammel eller ny lov. Myndigheten til å forlenge båndleggingsperioden er delegert fra departementet til fylkesmannen i rundskriv T-6/96. Etter rundskriv T-2/09 s. 2 videreføres tidligere oppgaver og myndighet for fylkesmannen, og tidligere rundskriv gjelder så langt de passer.

Spørsmål: Når det skal være flere enn to hensynssoner innenfor et planområde blir det nesten umulig å se hvilke hensynssoner som gjelder for området. Hvordan skal vi gå frem for å sikre at plankartet blir entydig og lett forståelig når det er flere hensynssoner som dekker det samme arealet?

Svar: Vårt råd er at man bør vise hensynssoner som dekker samme areal i separate kartutsnitt, gjerne i en mindre målestokk enn plankartet for øvrig. Man kan om nødvendig lage eget kartutsnitt for hver enkelt hensynssone. Slike kartutsnitt kalles tematisk kartutsnitt, og siden det er utsnitt av det juridiske plankartet, er hensynssonen(e) like rettslig bindende som hensynssoner i det ordinære plankartet.

Kartutsnittene må legges ut til offentlig ettersyn sammen med resten av planen for å bli rettslig bindende. I den nasjonale produktspesifikasjonen for arealplan (Del 1) er kartutsnitt omtalt i kapittel 1.3.

Spørsmål: Hvor nøyaktig må farekart, f.eks. steinsprang/snøskred, være for å kunne brukes i plan? Kan sektormyndighet kreve at slike farer innarbeides som hensynssoner?

Svar: Farekartene har flere funksjoner i en planprosess. Det ene er vurderingen av hva slags arealbruk som skal tillates i et planområde. Da er farekartene et temakart som grunnlag for forslaget til plan og inngår ikke i planen (men kan omtales i planbeskrivelsen). Når planutkastet foreligger, kan faresonene innarbeides i plankartet som hensynssoner for de områdene hvor det er aktuelt å sette i verk byggetiltak og fastsette nødvendige vilkår for hva slags tiltak som kan godkjennes. Hvordan hensynssonen skal avgrenses, bør vurderes konkret i forhold til situasjonen på stedet (topografi, størrelsen på fareområdet, sammenhengen til annen bebyggelse osv.) Det vil være i strid med pbl. å legge ut byggeområder i rasutsatte områder og det kan oppstå erstatningsansvar for kommunen om den gjør det. Dersom nøyaktigheten på grunnlagsdataene om rasfare er for dårlige, må man innhente sikrere informasjon før man legger sonen inn kartet. Men, dette er altså kun nødvendig der en slik sone kommer i konflikt med utbyggingen.

Myndighet som kan fremme innsigelse til plan kan ikke kreve at det blir lagt inn hensynssone i kartet eller fremme innsigelse fordi dette ikke er blitt gjort. Det de derimot kan kreve er for eksempel at fareområder blir ivaretatt i planen. Dersom det ikke skjer, kan de fremme innsigelse. De kan følgelig ikke fremme innsigelse mot den metode kommunen har valgt for å ivareta det som skal hensyntas, så fremt dette er blitt utført på forsvarlig vis.

Spørsmål: Går det an å legge restriksjoner på ”LNFR-aktiviteter” i randsonen til en nasjonalpark eller et landskapsvernområde (hensynssoner etter pbl. § 11-8 c), for eksempel nydyrkning, ferdsel eller plassering av bygg?

Svar: Under forutsetning av at formålet er å hindre vesentlig forringelse av verneverdiene i verneområdet, kan det gis bestemmelser for randsonen til nasjonalparker og landskapsvernområder etter pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav c). Slike bestemmelser er rettslig bindende for den enkelte grunneier og rettighetshaver og kan også ramme LNFR-aktiviteter. Dette i motsetning til LNFR-områder utenfor randsonen hvor det bare kan gis retningslinjer som ikke er juridisk bindende.

Spørsmål: Utløser endring av vedtatt reguleringsplan i forbindelse med utvalgte naturtyper erstatningskrav, og er det i tilfelle kommunen som er ansvarlig?

Svar: Endring av reguleringsplan utløser normalt ikke krav på erstatning. Hvis en erstatningssituasjon skulle oppstå, bæres erstatningen av det organ som har vedtatt planen (endringen). Det vil normalt være kommunen.

Spørsmål: Hvilke bestemmelser kan kommunene vedta i tilknytning til randsonene til nasjonalparker og landskapsvernområder med hjemmel i plan- og bygningsloven § 11-8 tredje ledd bokstav c?

Helt konkret er spørsmålet om kommunene i randsonen kan vedta bestemmelser som innskrenker og begrenser retten til motorferdsel i utmark i større utstrekning enn motorferdselloven selv. I motorferdselloven er det adgang til kjøring uten dispensasjon til visse formål. Vil det i randsonen kunne settes bestemmelser som innskrenker rettigheter gitt i lov?

Svar: Plan- og bygningsloven og motorferdselloven gjelder ved siden av hverandre. En plan etter plan- og bygningsloven vil ikke medføre at det generelle forbudet mot motorferdsel i utmark oppheves. Tillatelse til slik ferdsel må fortsatt gis etter motorferdselloven.

Siden begge lovene gjelder, kan det også, så langt plan- og bygningsloven rekker, innføres begrensninger for motorferdsel utover det som framgår av motorferdselloven. Det antas å være hjemmel til å gi slike begrensninger i plan- og bygningsloven § 11-8 tredje ledd bokstav c, om bestemmelser knyttet til randsonen til nasjonalparker og landskapsvernområdet for å hindre vesentlig forringelse av veneverdiene i området.  Slike bestemmelser kan begrense virksomhet og sette vilkår for tiltak for å ivareta interessene i sonen. At plan- og bygningsloven omfatter ferdselstiltak fremgår også av § 11-11 nr. 6 om bestemmelser til arealformål.

Spørsmål: (Forholdet til naturmangfoldloven). Går det an å legge restriksjoner på ”LNFR-aktiviteter” i randsonen til en nasjonalpark eller et landskapsvernområde (hensynssone etter pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav c)? Jeg tenker for eksempel nydyrkning, ferdsel eller plassering av bygg.

Dersom endring av vedtatt reguleringsplan i forbindelse med utvalgte naturtyper utløser erstatningskrav, er det da kommunen som er ansvarlig?

Svar: Under forutsetning av at formålet er å hindre vesentlig forringelse av verneverdiene i verneområdet, kan det gis bestemmelser for randsonen etter pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav c. Slike bestemmelser er rettslig bindende for den enkelte grunneier og rettighetshaver og kan også ramme LNFR-aktiviteter. Dette i motsetning til LNFR-områder utenfor randsonen, hvor det bare kan gis retningslinjer som ikke er juridisk bindende.

Endring av reguleringsplan utløser normalt ikke krav på erstatning. Hvis en erstatningssituasjon skulle oppstå, bæres erstatningen av det organ som har vedtatt planen (endringen). Det vil normalt være kommunen.

Spørsmål: Hvordan kan man best vise lokale ”markaområder” på plankartet dersom man ønsker å gi vern utover LNFR?
Finnes det noe som kan erstatte ”grønn strek” for å vise utbyggingsgrense på lang sikt?

Svar: Man kan ev. angi hensynssone c (pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav c) og angi konkrete retningslinjer for forvaltning, skjøtsel og bruk/praktisering av sektorlover. Man kan ev. stille reguleringsplankrav for alle typer (bygge)tiltak, eller man kan alternativt båndlegge med sikte på at det skal utarbeides reguleringsplan hvor friluft og natur settes foran landbruk eller annet.

”Grønn strek” har ingen juridisk betydning, men kan, om nødvendig, vises som en informasjonslinje. Det bør i tilfelle sies noe mer i planbeskrivelsen hva en slik linje er ment å være – i tillegg til den formelle planinformasjonen.

Markagrensen som kan tegnes inn i plankartet, brukes der lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) gjelder.

Spørsmål: (Til pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav c, hensynssone til randsonen rundt nasjonalparker og landskapsvernområder).
• Er det bare ved revisjon av forvaltningsplaner for etablerte verneområder det kan fastsettes bestemmelser til hensynssoner, eller kan dette gjøres samtidig med fastsetting av ny og førstegangs forvaltningsplan?
• Hva menes med samtidig? Er det tilstrekkelig at bestemmelsene fastsettes før forvaltningsplanen er endelig vedtatt, men etter at den er sendt på høring?
Svar: Det kan fastsettes hensynssone med bestemmelser både til ny forvaltningsplan og ved revisjon.

Med "samtidig" menes det at behandlingen av forslag til forvaltningsplan og forslag til arealdel til den/de aktuelle kommuneplanene skal sammenfalle i tid. Så lenge forvaltningsplanen ikke er endelig vedtatt, er det mulig å starte en prosess med utarbeiding av forslag til hensynssone med bestemmelser for randsonen. Dette forutsetter at forvaltningsplanen ikke blir endelig vedtatt før prosessen med hensynssonen er kommet så langt at det er klart for vedtak også av den.

Spørsmål: Kan man bruke bestemmelser til hensynssonene for kulturminner?
Svar: Det kan ikke gis noe generelt svar på dette spørsmålet. Pbl. § 11-8 regner opp i alt 6 forskjellige typer soner. Til sone c) Sone med særlig hensyn til landbruk, reindrift, friluftsliv, grønnstruktur, landskap eller bevaring av naturmiljø eller kulturmiljø med angivelse av interesse, er adgangen til å gi bestemmelser avgrenset til randsoneområdene til nasjonalparker og landskapsvernområdet. For resten av sonen kan det bare gis retningslinjer. Når det gjelder områder med automatisk fredede kulturminner vil riktig hensynssone være d) Sone for båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygningsloven eller andre lover, eller som er båndlagt etter slikt rettsgrunnlag med angivelse av formålet. På denne måten vil det fremgå av planen at kulturminnene er beskyttet av kulturminneloven. Det fremgår forøvrig av § 11-8 at det kan angis flere soner for samme areal.

Spørsmål: I område med skredfare/steinsprangfare og lignende er det vanlig å ta inn i reguleringsbestemmelse at sikring skal utføres iht. geologisk rapport eller lignende. Sikringstiltakene er imidlertid ofte avhengig av tilsyn/vedlikehold for å være ”permanente”. Hvordan kan dette ivaretas i plansammenheng slik at permanent sikring oppnås?

Svar: Pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav a angir at det i forbindelse med hensynssone for sikring, kan gis bestemmelser for sonen som setter vilkår for tiltak og/eller virksomhet.
Av pbl. § 12-7 nr. 1 og 2 fremgår det at det ved reguleringsplan kan fastsettes bestemmelse for bruk av arealer og vilkår for bruk av arealer for å fremme eller sikre formålet med planen.

 

11-9. Generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel

Spørsmål: Er det hjemmel for å fastsette en minste tomtestørrelse i kommuneplanens arealdel?

Svar: Daværende Miljøverndepartementet har i en uttalelse fra 1992 til PBL.1985 § 20-4 andre ledd bokstav b) uttalt at loven ikke hjemlet kommuneplanbestemmelse om minste tomtestørrelser. Spørsmålet er om det samme gjelder gjeldende plan- og bygningslov fra 2008. Det er ikke holdepunkter i forarbeidene for en endring her, og vi legger derfor til grunn at det heller ikke etter gjeldende lov er hjemmel for å fastsette bestemmelser om minste tomtestørrelse.

Kommunen kan imidlertid ha bestemmelse om plankrav og unntak fra plankrav, jf. § 11-9 nr. 1. Er det gitt krav om utarbeiding av reguleringsplan, kan man f.eks. fastsette at kravet ikke gjelder ved fradeling av boligtomt med tomtestørrelse minimum og maksimum xxx m2.

Spørsmål: Kan man gi bestemmelser til kommuneplanens arealdel om saksbehandlingsregler?

Svar: Pbl. §§ 11-9 til 11-11 gir ikke anledning til å gi kommuneplanbestemmelser om saksbehandling eller planprosess eller om eventuelle dokumentasjonskrav til prosjektsøknader ut over det som følger av § 11-9 nr. 8.

Det kan likevel være hensiktsmessig i retningslinjene eller planbeskrivelsen å gjøre rede for hvilke øvrige saksbehandlings- og utredningskrav som vil være aktuelle etter plan- og bygningsloven med byggeforskrifter og konsekvensutredningsbestemmelser, forvaltningsloven, kulturminneloven med flere.

Spørsmål: Dersom det skal bli flere boliger i sentrum og kommunens egne krav til lekeplassdekning skal oppfylles, må gårdsrommene i mange tilfeller tas i bruk til lek. Finnes det noen hjemmel for å lage bestemmelse i kommuneplan som krever at gårdsrom i bygårder må brukes til lekeareal i stedet for parkering dersom det tilrettelegges for nye boliger?

Svar: Det vil være mulig å lage en bestemmelse i henhold til § 11-9 nr. 5 om at nye boenheter utløser krav til felles lekeareal. En slik bestemmelse bør sees i sammenheng med kommunens parkeringsnorm, så det ikke oppstår konflikt mellom ulike krav.

Spørsmål: Spørsmål om kommuneplanbestemmelse om hyttestørrelse (§ 11-9 nr. 5). Gir bestemmelser om størrelse og utforming av fritidsbebyggelse etter § 11-9 nr. 5 rett til utbygging og påbygging av fritidsbebyggelse i LNFR-områder uten at det står noe om det i § § 11-11 nr. 2, eller er vist på kartet som arealformål etter § 11-7 andre ledd nr. 5 bokstav b?

Svar: Nei – meningen er at man må bruke LNFR i pbl. § 11-7 andre ledd nr. 5 bokstav b for å åpne for spredt utbygging til andre formål i angitte deler av LNFR-områdene i kommunen, og at man i bestemmelse angir omfang og lokalisering i den forbindelse. Alternativet er å legge ut til bygge- og anleggsformål (eller ev. rent LNFR-område som det i tilfelle må dispenseres fra).

 Spørsmål: (Pbl. § 11-9 nr. 5) Gir bestemmelser etter § 11-9 nr. 5 om størrelse og utforming av fritidsbebyggelse i § 11-9 nr. 5 rett til utbygging og påbygging av fritidsbebyggelse i LNFR-områder uten at det står noko om det i § 11-11 pkt. 2 eller er vist på kartet som arealformål etter 11-7 nr. 5 bokstav b?

Svar: Nei – meningen er at man må bruke LNFR i pbl. § 11-7 nr. 5 bokstav b for å åpne for spredt utbygging til andre formål i angitte deler av LNFR-områdene i kommunen og at man i bestemmelse angir omfang og lokalisering i den forbindelse. Alternativet er å legge ut til bygge- og anleggsformål (eller ev. rent LNFR som det i tilfelle må dispenseres fra).

Spørsmål: Har man hjemmel i §§ 11-9 eller 11-10 til å begrense tomtestørrelse, eller er dette en type bestemmelse som må gis på reguleringsplannivå?

Svar: Etter pbl. § 11-9 nr. 5 kan det gis generelle bestemmelser om byggegrenser, utbyggingsvolum og funksjonskrav. Etter § 11-10 nr. 1 kan det gis bestemmelser om at mindre utbyggingstiltak ikke krever ytterligere plan dersom det er gitt bestemmelser om utbyggingsvolum og uteareal. Vi kan ikke se at noen av disse bestemmelsene gir hjemmel til å begrense tomtestørrelsen, men det gir klar hjemmel til å begrense omfanget av en utbygging både ved å gi bestemmelse om volum og ved å legge inn byggegrenser. Hvis hensikten med en bestemmelse om tomtestørrelse er å sikre at hensyn til uteareal blir ivaretatt på den enkelte tomt, vil det være anledning til å gi bestemmelse om minstestørrelse på tomt. Svaret blir da nei når det gjelder å begrense tomtestørrelse med bestemmelse til kommuneplan. På reguleringsplannivå vil tomtedeling kunne være en del av planen. Hvis kommunen ønsker å gi retningslinjer for tomtestørrelse som grunnlag for arbeidet med reguleringsplaner, kan det ikke være noe i veien for det.

Kommunen kan imidlertid ha bestemmelse om plankrav og unntak fra plankrav, jf. § 11-9 nr. 1. Er det gitt krav om utarbeiding av reguleringsplan, kan man f.eks. fastsette at kravet ikke gjelder ved fradeling av boligtomt med tomtestørrelse minimum og maksimum xxx m2. Det kan også gis bestemmelse etter § 11-10 nr. 1 om at mindre utbyggingstiltak ikke krever ytterligere plan.

Spørsmål: Er det mulig å gi utfyllende bestemmelser i kommuneplan til reguleringsplaner som fortsatt skal gjelde?

Svar: Nei. Utfyllende bestemmelser til reguleringsplan etter pbl. § 12-7 må vedtas etter reglene i pbl. kap. 12. Imidlertid følger det av § 1-5 at nyere bestemmelser til kommuneplanens arealdel etter §§ 11-8 til 11-11 vil gjelde foran eldre reguleringsbestemmelser i tilfelle motstrid, jf. lovkommentaren § 1-5.

Spørsmål: Hva ligger det i bestemmelsen i pbl. § 11-9 nr. 2 om utbyggingsavtaler?

Svar: Hjemmelen for utbyggingsavtaler er kapittel 17. Etter § 17-2 om forutsetningen for bruk av utbyggingsavtaler, fremgår det at utbyggingsavtaler må ha grunnlag i kommunale vedtak fattet av kommunestyret selv som angir i hvilke tilfeller utbyggingsavtaler er forutsetning for utbygging og som synliggjør kommunens forventninger til avtalen.

I § 11-9 om generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel er det i nr. 2 gitt hjemmel til å gi bestemmelser om innholdet i utbyggingsavtaler. Av motivene fremgår det at formålet med denne bestemmelsen er å gi en synlig forankring og hjemmel i kommuneplanens arealdel for å kunne angi i hvilke områder det er aktuelt å bruke utbyggingsavtaler, og hva som vil være det påregnelige innhold i slike avtaler.

For de områder hvor utbyggingsavtale er en forutsetning for utbygging, bør muligheten for å få inngått slik avtale avklares i forkant av og senest parallelt med reguleringsplanarbeidet. Det har jo liten hensikt å vedta reguleringsplaner som forutsetter utbyggingsavtale hvis ikke forutsetningen er realistisk. Selve avtalen etter § 17-4 kan formelt ikke inngås før planen er vedtatt. Der kommunen utarbeider områderegulering for et større område og stiller krav om detaljregulering og utbyggingsavtale før utbygging kan skje, vil det kunne være praktisk at forutsetningen om utbyggingsavtale fremgår av bestemmelsene til områdereguleringen. En slik bestemmelse vil i tilfelle kunne forankres i § 12-7 nr. 2. Når det gjelder innholdet i en slik bestemmelse vil den ikke kunne går lenger enn det som er hjemlet i forskrift etter byggesaksdelen.

 

11-10. Bestemmelser til arealformål etter § 11-7 nr. 1, 2, 3 og 4

Spørsmål: Når brukes de ulike betegnelser; Offentlig formål/felles formål/privat?

Svar: Rent teknisk er det slik at det er ev. bestemmelse etter § 11-10 nr. 3 og § 12-7 nr. 14 som brukes for å angi om det skal være offentlig formål eller fellesareal, bortsett fra ”friområder, parker” under grønnstruktur. Noen formål har også et naturlig offentlig utgangspunkt; Samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur og forsvaret. Se også pkt. 1.1.5 i produktspesifikasjonen del 1 for plankart.

 

11-11. Bestemmelser til arealformål etter § 11-7 nr. 5 og 6

Spørsmål: Hvordan er regelverket for utvidelse av eksisterende bebyggelse i LNFR-områder?

Svar: Hjemlene for å kunne tilrettelegge for spredt utbygging er pbl. § 11-7 andre ledd nr. 5 punkt b supplert med bestemmelse om omfang og lokalisering etter § 11-11 nr. 2.

Det er mulig også å åpne for utvidelse av eksisterende bebyggelse ved bruk av disse hjemlene. Hvis unntaket fra byggeforbudet i § 1-8 skal slå inn, må lokaliseringen være så klart angitt at det fremgår at det også gjelder eksisterende bebyggelse nærmere sjøen enn 100 meter. I tillegg bør det angis en grense for hvor nært det kan bygges.

Vi viser for øvrig til departementets temaveileder om planlegging for spredt bolig-, fritids- og næringsbebyggelse fra 2020.

Spørsmål: Hos oss er det vanlig at det åpnes for både bolig, næring og fritidsbebyggelse når det først vises et område som LNFR-spredt. Er dette ok, eller må man begrense type bebyggelse til én type pr spredt-område?

Svar: I LNFR-områder kan det ifølge pbl. § 11-11 nr. 2 gis bestemmelser om at spredt bolig-, fritids- eller næringsbebyggelse og annen bebyggelse kan tillates gjennom behandling av enkeltvise søknader eller reguleringsplan når formålet, bebyggelsens omfang og lokalisering er nærmere angitt i arealplanen. Alternativt er det i utgangspunktet ikke noe i veien for at det i planen åpnes for flere underformål under arealformål § 11-7 nr.1 Bebyggelse og anlegg i et område hvor det skal skje slik utbygging, men det forutsetter at det først gjøres en planvurdering og gis en begrunnelse for valget. Det kan også få betydning for hvordan regional og statlig myndighet forholder seg til planen.

Vi viser for øvrig til departementets temaveileder om planlegging for spredt bolig-, fritids- og næringsbebyggelse i LNFR-områder fra 2020.

Spørsmål: Kan det som bestemmelse til kommuneplanens arealdel vedtas følgende med hjemmel i pbl. § 11-11 nr. 4: ”Forbudet mot tiltak innenfor 100-metersbeltet langs sjø gjelder ikke for oppføring av nødvendige bygninger og mindre anlegg som skal tjene til landbruk, fiske og sjøvegs ferdsel,” eller må det mer konkret angis hvilke tiltak som skal være tillatt. Kan det omfatte hele 100-metersbeltet i kommunen? 
Svar: Følgende er sagt om dette i lovkommentaren: ”Nr. 4 gjelder spesielt for strandsonen langs sjøen, og må ses på bakgrunn av det alminnelige forbudet mot bygging i 100–metersbeltet langs sjøen, jf. § 1–8. Her framgår at kommunen i arealdelen kan gi nærmere bestemmelser om oppføring av nødvendige bygninger og mindre anlegg, og opplag, for landbruk, reindrift, fiske, akvakultur, og anlegg for sjøverts ferdsel, i 100–metersbeltet. Dette omfatter også miljøvennlige anlegg og innretninger for atkomst, bruk og drift av offentlige friluftslivsområder og naturvernområder, men ikke private brygger. Det er denne bestemmelsen § 1–8 fjerde ledd viser til. Rammen for hvilke tiltak som kan avklares og hjemles gjennom slike bestemmelser, er de unntak som til nå har vært angitt i § 17–2 tredje ledd i plan- og bygningsloven av 1985.  Det legges til grunn at slike bestemmelser ikke skal være til hinder for at det kan foretas ombygging av eksisterende driftsbygninger på gårdstun i strandsonen eller at de gjenoppføres etter brann eller ulykke. . . ..”

Poenget er at det skal være en planavklaring som åpner for slike tiltak (i strid med forbudet) når de er ”nødvendige” som driftsbygning/-innretning mv., og de med tilstrekkelig grunn bør ligge i strandsonen. Videre skal det være en avklaring, dvs. interesseavklaring og en planvurdering – selv om det vel ikke bør stilles for store krav til denne hvis det ikke er sterke motstående hensyn.

Spørsmål: Kan pbl. § 11-11 nr. 1 brukes til å styre utbygging av skogsbilveger?

Svar: Etter pbl. § 11-11 nr. 1 kan det til arealformålet landbruk-, natur- og friluftsliv i kommuneplanens arealdel gis bestemmelser om ”omfang, lokalisering og utforming av bygninger og anlegg til landbruk”. Forutsetningen ved utformingen av denne bestemmelsen har vært at bestemmelsen ikke skal brukes til å styre utbyggingen av landbruksveger. Utbyggingen av landbruksveger i landbruks-, natur- og friluftsområdene styres av forskrift om planlegging og godkjenning av landbruksveier av 28. mai 2015. Det kan dermed ikke gis bestemmelser etter § 11-11 nr. 1 for landbruksveger.

Forskriften om landbruksveger får betydning også når det gjelder plan- og bygningslovens krav om reguleringsplan. Sett i lys av den behandling vegene får etter forskriften, vil det ikke være naturlig å utløse reguleringsplikten med mindre det er snakk om anlegg av helt ekstraordinær størrelse, eller det for eksempel gjelder veganlegg som skal nyttes som atkomst til hytteområder slik at vegen får kombinert bruk.

Spørsmål: a) Er landbruksveg i strandsonen søknadspliktig, og - hvis ikke - kan kommunen innføre søknadsplikt med hjemmel i pbl. § 11-11 nr. 5? b) Er landbruksveg i strid med byggeforbudet i strandsonen, jf. pbl. § 1-8, og - hvis ikke – kan kommunen gi bestemmelse som forbyr slik veg i strandsonen?

Svar: a) Landbruksveg er unntatt fra søknadsplikt etter pbl. § 20-4, jf. byggesaksforskriften § 4-3 første ledd bokstav e. Kommunen kan ikke uten særskilt hjemmel innføres søknadsplikt i plan. Pbl. § 11-11 nr. 5 som bare gjelder adgangen til å forby bestemt bygge- anleggstiltak langs vassdrag, gir ikke hjemmel for etablering av slik søknadsplikt.

  1. b) Landbruksveg rammes i utgangspunktet av byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen i  1-8. Etter pbl. § 11-11 nr. 4 kan det imidlertid gis bestemmelser om å tillate nødvendige bygninger og mindre anlegg med sikte på landbruk mv.. Der det er gitt bestemmelse etter § 11-11 nr. 4, er det bestemmelsen som avgjør om det kan anlegges landbruksveg i strandsonen.

Byggeforbudet i § 1-8 gjelder ikke langs vassdrag, men det kan etter § 11-11 nr. 5 bestemmes at det for et område inntil 100 meter fra vassdrag skal være forbudt å sette i verk bestemte angitte bygge- og anleggstiltak. Hvis det fremgår klart av den konkrete bestemmelsen at forbudet skal gjelde for landbruksvei, vil ikke slike veier kunne anlegges. Eventuelle dispensasjonssøknader må behandles etter bestemmelsen i kapittel 19 i loven.

Spørsmål: Hvilke styringsmuligheter gir bestemmelsen i § 11-11 nr. 1 som hjemler bestemmelser om omfang, lokalisering og utforming av bygninger og anlegg til landbruk og reindrift?
Svar: Hensikten med hjemmelen til å gi bestemmelser om disse forholdene er å kunne styre lokalisering og utforming også av denne type bygg og anlegg slik at de kommer minst mulig i strid med andre viktige samfunnshensyn. Et eksempel på en bestemmelse kan være at kårbygninger og lignende skal plasseres i tunet. Det kan ikke gis bestemmelser av en slik karakter at den kan hindre regningssvarende drift. Bestemmelsen gir ikke rett til å innføre et generelt byggeforbud. Det er uansett et krav om at bestemmelsen skal være rimelig og kunne begrunnes i de hensyn som skal ivaretas gjennom planleggingen. Når kommunen ønsker å bruke hjemmelen, bør utformingen skje i nært samråd med vedkommende myndigheter.

Spørsmål: I vår kommune ønsker vi å ha spesielle bestemmelser for fritidsbebyggelse i LNFR-områdene med krav til areal, høyde, utomhusarealer, tiltak som kan tillates etc. Er det riktig å hjemle dette i § 11-11 pkt. 2?
Svar: Nei, hjemmelen her er den samme som for fritidsbebyggelse generelt, dvs. § 11-9 nr. 5.

Spørsmål: Kan det gis bestemmelser etter pbl. § 11-11 til arealformålene i § 11-7 nr. 5 og 6, som åpner for å bygge private brygger ved sjøen?

Svar: Pbl. § 1-8 som omhandler forbud mot tiltak mv. langs sjø – og vassdrag innebærer at det i utgangspunktet er forbudt å bygge brygger ved sjøen. Etter bestemmelse til § 11-11 nr. 4, kan det i kommuneplanens arealdel tillates å oppføres nødvendige bygninger, mindre anlegg og opplag som skal tjene til landbruk, reindrift, fiske, akvakultur eller ferdsel til sjøs. Når det er gitt slik bestemmelse, gjelder ikke det generelle forbudet for de tiltakene som er i samsvar med bestemmelsen. Kommunene kan ikke gjennom slik bestemmelse åpne for bygging av brygger på bolig eller fritidseiendommer. Et unntak fra dette gjelder brygger som er nødvendig for å gi eiendommer adkomst. Det vil si at det ikke er mulig med landverts adkomst eller at adkomsten ikke kan sikres gjennom fellesbrygge. Det vi også si at bryggen ikke skal være større enn det som er nødvendig for å sikre trygg adkomst til eiendommen.

Etter § 11-11 nr. 2 kan kommunen gi bestemmelse om at spredt bolig, fritids- eller næringsbebyggelse og annen bebyggelse kan tillates gjennom behandling av enkeltvise søknader eller reguleringsplan når formålet, bebyggelsens omfang og lokalisering er angitt i arealplan.  Gjennom slike bestemmelser er det også mulig å legge til rette for bygging av brygger til bruk for den bebyggelsen det åpnes opp for. For at bestemmelsen skal kunne gå foran byggeforbudet i § 1-8, må i tilfelle bryggenes plassering entydig fremgå av plankartet eller bestemmelsen, jf. § 1-8 tredje ledd.

 

11–13 Utarbeiding av planprogram

Spørsmål: Vi opplever at flere kommuner stiller krav om planprogram selv om planen ikke omfattes av forskriften om KU. Har kommunene fått føringer fra sentralt hold om at det bør lages planprogram for alle planer?

Svar: Det er bare krav om planprogram for reguleringsplaner som omfattes av forskrift om konsekvensutredning. Departementet har ikke gått ut med anbefaling om noe annet. For kommunedelplaner er det krav til planprogram for alle planer, også for de planene som ikke er utbyggingsorienterte. Krav til planprogram følger av forskrift om konsekvensutredning § 6, jf. § 8. Se også veileder om konsekvensutredning for planer etter plan- og bygningsloven.

 

11–14 Høring av planforslag

Spørsmål: (Kommuneplanens samfunnsdel, jf. pbl. § 11-14). Det er ikke gitt minimumsfrist for høring av samfunnsdelen i loven. I departementets planveileder framgår det at ev. ”innsigelser til planen fra myndigheter må komme i denne fasen av planprosessen. Fristen til å gi uttalelse eller ev. fremme innsigelse skal være minst seks uker, dersom det ikke avtales en lengre frist.”

Hvilke frister bør gjelde for høring av samfunnsdelen?

Svar: Vi anbefaler at man legger til grunn at 6-ukers høringsfrist også gjelder for samfunnsdelen – i hvert fall der det er felles behandling av arealdel og samfunnsdel. Samfunnsdelen er ikke gjenstand for innsigelse og har ikke samme rettsvirkninger som arealdelen i forhold til enkeltpersoner, slik at spørsmålet om ev. saksbehandlingsfeil neppe kommer på spissen på samme måte.

Den underliggende forutsetningen i forvaltningsloven og pbl. er at frister skal være rimelige og forsvarlige. Om kommunen for eksempel i forbindelse med en kommunedelplan for et virksomhetsområde setter en noe kortere frist, vil ikke det medføre at planen ”blir ugyldig”. Poenget med frister er at de skal gi en hensiktsmessig og forsvarlig behandling av en plansak – og at fristens lengde vurderes ut fra dette. At fristen er minst 6 uker for arealdelen har også sammenheng med at dette er en frist som følger av reglene om konsekvensutredning – som igjen knytter seg til EU-direktiv.

 

11–16 Innsigelse og vedtak av departementet

Spørsmål: Kommunen har vedtatt en kommuneplan, men det er fortsatt en del uavklarte innsigelser for noen områder som må avklares av departementet. Hva svarer kommunen en søker/grunneier dersom de får spørsmål om hvilken planstatus som gjelder for slike områder? Får kommunen mange slike henvendelser, kan/bør den vurdere et vedtak om bygge- og deleforbud, inntil saken er avklart i departementet?

Svar: En arealdel til kommuneplanen vedtas endelig av kommunestyret når det ikke foreligger innsigelse mot hele eller deler av planen. Når planen må sendes departementet med hvite områder som det foreligger innsigelse mot, er planen ikke endelig før departementets vedtak foreligger. Inntil departementets vedtak foreligger gjelder gammel plan.

Hvis kommunen benytter adgangen i § 11-16 første ledd til å vedta at de deler av planen det ikke er reist innsigelse til skal ha rettsvirkning, vil gammel plan bare gjelde for de deler av ny plan som det er reist innsigelse mot. Det kan på denne bakgrunn vurderes å nedlegges midlertidig forbud etter kapittel 13 inntil departementets vedtak foreligger.

 

11-17. Endring og oppheving av kommuneplanens arealdel

Spørsmål: Kan kommunen vedta nye planbestemmelser eller endre eksisterende bestemmelser til kommuneplanens arealdel utenom rulleringen, som f.eks. bestemmelser etter §§ 11-9 til 11-11?

Svar: Det er obligatorisk for kommunen å se over og vurdere endringer i styringsdokumentene minst en gang hvert fjerde år når et nytt kommunestyre skal ta stilling til den kommunale planstrategien, jf. § 10-1. Det kan komme opp forhold som gjør det nødvendig å vurdere deler av samfunnsdelen eller en kommunedelplan på ny fordi forutsetningene har endret seg. I slike tilfeller skal endringene behandles etter bestemmelsene i §§ 11-12 til 11-15. Bestemmelsene om endring i § 11-17 har imidlertid ingen begrensninger med hensyn til når endringer kan skje. Kommunen kan derfor vedta nye bestemmelser til kommuneplanens arealdel også utenom rulleringen.

Til toppen