Kapittel 19. Dispensasjon

§ 19-2. Dispensasjonsvedtaket

NYTT Spørsmål: Er det påkrevet med dispensasjonsbehandling når en landbrukseiendom (i LNF-område) skal deles og jorda selges, og tunet med våningshus og uthus blir fradelt som egen eiendom? Våningshuset skal fortsatt benyttes til bolig. Er ikke dette en form for fradeling til uendret bruk som dermed ikke krever bruksending?

Svar:Våningshus er nødvendig landbruksbebyggelse (i tillegg til driftsbygninger) og inngår derfor i arealformål LNFR. Fradeling av bestående bolig vil kreve dispensasjon fordi boligen ikke lenger skal brukes som del av landbruket. Helårs- og fritidsboliger inngår i andre arealformål enn landbruk.

Spørsmål: Er det naudsynt å søkje om å dispensere for frådeling når det er gjeve dispensasjon for bygging i LNF-område.

Svar: Det følgjer av lova at deling og bygging er skilde saker som blir handsama og avgjorde etter eigne søknadar og dels eigne reglar, jf pbl § 20-1. Ein vil først peike på at søknadar om deling, bygging og dispensasjon kan bli fremja og avgjorde samstundes. 

Dersom det først berre vert søkt om og gjeve løyve (dispensasjon) til deling for byggetomt i eit LNF-område er det klårt at ein seinare søknad om bygging også må bli avgjord ved dispensasjon. Dersom byggesøknaden likevel kjem kort tid etter deling og tilhøva ikkje er endra vil det med omsyn til dispensasjon vere mykje av samme vurderinga. Det må kunne gje grunnlag for ei forenkla handsaming av den siste dispensasjonen sidan vurderingane i stor grad er dei same.  Det går fram av plan- og bygningslova § 21-9 at ei løyve gjeld i 3 år. Det gjeld også for oppmålinga. Plan- og bygningslova har ikkje heimel for å gje planføresegner i arealdel av kommuneplan om sakshandsaming eller om dispensasjon.

Spørsmål: Om deling av landbrukseiendom krever dispensasjon etter § 19-2 Det er reist spørsmål om deling av en driftsenhet etter jordlova § 12 også skal behandles som en dispensasjon fra arealdelen, jf. plan- og bygningsloven § 19-2. boligeiendommen er allerede fradelt og deling av driftsenheten vil ikke føre til noen bruksendring av boligeiendommen (som fortsatt skal brukes som bolig).

Svar: Så lenge fradelingen ikke forutsetter eller står i sammenheng med en bruksendring i strid med planen, vil ny plan ikke hindre (kreve dispensasjon) for fradeling av noe som er lovlig oppført og brukt. Her er rettstilstanden videreført fra pbl 1985 til pbl 2008.

Spørsmål: Hvilke forhold kan kommunen påberope seg for ikke å innvilge dispensasjon når vilkårene i plan- og bygningsloven § 19-2 andre ledd er oppfylt? Hører kommunens vurdering om at dispensasjon ikke bør gis fordi det er behov for planendring, hjemme under ”kan”- skjønnet i første ledd i § 19-2, eller i vurderingen som skal foretas etter andre ledd i bestemmelsen?

Svar: Det antas at vurderingen om at kommunen ikke vil gi dispensasjon fordi den ønsker ny plan, hører under det frie ”kan”-skjønnet. Det kan tenkes situasjoner hvor den enkelte søknad om dispensasjon for eksempel synliggjør en mangel ved planen som kommunen ikke finner det hensiktsmessig å rette opp gjennom dispensasjoner.

Spørsmål: Kan det tenkes at kommunen kan la vær å gå inn i en vurdering av om vilkårene i § 19-2 andre ledd er oppfylt dersom kommunen har en holdbar begrunnelse for ikke å innvilge dispensasjon?

Svar: Det kan vel tenkes at kommunen er i ferd med å endre en plan og derfor ikke under noen omstendigheter vil vurdere dispensasjonsspørsmål så lenge dette arbeidet pågår. Som regel vil vel det i slik situasjon bli nedlagt midlertidig forbud mot tiltak etter kapittel 13.


Spørsmål : I § 19-2 andre ledd heter det at ”I tillegg må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering.” Lovteksten sier ikke noe om hvem fordelene/ulempene skal gjelde. Jeg forstår imidlertid lovteksten slik at en skal vurdere fordeler/ulemper for det offentlige, men også fordeler/ulemper for private, for eksempel søker?

Svar: Man må trekke inn en bredere vurdering av fordelene enn bare fordelene for den enkelte søker. Dette vil avhenge noe av hva det søkes om dispensasjon fra. Ved en søknad om dispensasjon fra byggeforbudet i 100 metesbeltet vil sjelden fordelene for den enkelte alene oppveie ulempene for de offentlige interessene bak byggeforbudet. Det kan tenkes situasjoner der riving av eksisterende bygning og gjenoppføring mer tilbaketrukket fra stranden vil være fordelaktig også for offentlige interesser. I andre situasjoner som for eksempel ved søknad om mindre tiltak nærmere nabogrense enn 4 meter vil det særlig være fordeler og ulemper i forhold til naboer som vil stå i fokus.

Spørsmål: Faller klageretten for offentlige organer bort dersom de ikkje har uttalt seg til søknaden om dispensasjon?
 
Svar: Klageretten for offentlige organer faller ikke bort selv om de ikke har uttalt seg til dispensasjonssøknaden. Det er likevel viktig at de gir uttalelse til søknaden, slik at denne situasjonen unngås.

Spørsmål: Fleire av fylkesmennene har i rundskriv til sine kommunar bedt om å få inn alle dispensasjonsvedtak til orientering og vurdering av ev. klage, sjølv om dei ikkje har uttalt seg til disp. søknaden. Enkelte kommunar reagerer på dette og meiner at klageretten fell vekk dersom offentlege organ ikkje har deltatt i høyringsprosessen.

Eg har ikkje funne merknader om denne situasjonen i lovkommentaren, men kan de gi ei tilbakemelding likevel?

Svar: Klageretten fell ikkje bort sjølv om ein ikkje har uttale seg til dispensasjonssøknaden (ein bør likevel unngå å komme i slike situasjonar)

Frå lovkommentar til § 19-2 (3. avsnitt under Strandsonen, side 148):
”Det er adgang til å påklage alle sider ved et dispensasjonsvedtak for å få en ny prøving av vedtaket, både i forhold til de prosessuelle, materielle og kompetansemessige krav som oppstilles. Tilsvarende kan enhver med rettslig interesse få prøvet gyldigheten av et dispensasjonsvedtak ved søksmål og domstolsbehandling. Både klageorganet og domstolene kan prøve om de rettslige kriteriene for å dispensere er oppfylt, og om de skjønnsmessige vurderingene oppfyller de vanlige forvaltningsmessige kravene til saklighet og forsvarlighet mv.”