Generelle spørsmål

Hvordan er ansvarsdelingen i Kommunal- og moderniseringsdepartementet mellom Planavdelingen og Bolig- og bygningsavdelingen når det gjelder plan- og bygningsloven?

Svar: Planavdelingen (PLAN) har ansvar for plandelen av loven. Avdelingen var frem til 01.01.2014 en del av Miljøverndepartementet.

Bolig- og bygningsavdelingen (BOBY) har ansvar for byggesaksdelen av loven, og var frem til samme dato en del av Kommunal- og regionaldepartementet. Fra 01.01.2014 ble begge avdelingene en del av Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Arbeidsdelingen i dag er at Planavdelingen har ansvar for kap. 1-15 i loven, og Bolig- og bygningsavdelingen har ansvaret for kap. 16-33. Kap. 34 og 35 har avdelingene ansvaret for sammen.

Spørsmål: Hvordan kommer reglene i plan- og bygningsloven til anvendelse på borebrønner?

Svar: Det bores et større antall brønner for grunnvannsuttak og energi til oppvarming. En rekke lovverk kan få betydning for boringen av slike brønner og vannbruken. Her vil vi først og fremst kort omtale hvordan ordinære enkeltbrønner kommer i berøring med plan- og byggesaksbehandlingen etter plan- og bygningsloven.

Slike mindre brønner faller i de aller fleste tilfeller utenfor kravet i plan- og bygningsloven § 20-1 om søknadspliktige tiltak. De krever derfor ikke ordinær søknad og tillatelse etter plan- og bygningsloven før brønnboringen gjennomføres. Anlegg som hører til brønnen, som f.eks. pumpehus, kan være søknadspliktige. (Store borehull i særskilte områder kan teoretisk sett være søknadspliktige som vesentlig terrenginngrep). Eventuell konflikt med andre anlegg i grunnen, som f.eks. ledninger, tunneler etc., er av privatrettslig karakter.

Den som skal forestå arbeidene må først undersøke om det er vedtatt arealplaner eller gjort vernevedtak som medfører at brønnboringen kan komme i strid med slike planer og vedtak. Det må da i tilfelle avklares nærmere med vedkommende myndighet, gjerne kommunen, om det er nødvendig å søke dispensasjon før arbeidet ev. kan gjennomføres. Dersom en kommune i sine arealplaner ønsker å fastsette nærmere regler om tiltak i undergrunnen, herunder grunnvannsboring og lignende, kan den gjøre det gjennom bruk av arealformål, hensynssoner og planbestemmelser i vedkommende plan.

Se www.planlegging.no for veiledning til arealplaner.

Det mest sentrale lovverket for uttak av grunnvann er vannressursloven. Vi viser til faktaark nr. 2002 fra NVE "Grunnvann i vannressursloven Forvaltning og konsesjonsplikt". Vannressursloven har foruten regler om vannforvaltning, konsesjon mv., en ordning med rapporteringsplikt på fastsatt skjema til Norges geologiske undersøkelser for alle prøveboringer og borebrønner.

Mer informasjon: www.grunnvanninorge.no Her er det også gitt nærmere omtale av en rekke forskjellig forhold omkring brønnboring og en omtale av andre aktuelle lover, herunder forurensningsloven og matloven med drikkevannsforskriften. Andre lover som kan tenkes å komme inn er kulturminneloven og naturmangfoldloven.

Spørsmål: Gjelder rundskriv T-7/86 fremdeles eller er det erstattet av T-2/09?

Svar: T-7/86 gjaldt ikraftsetting av PBL.1985 og står ved lag som forklaring til og utdyping til praktisering og forståelse av den loven (og for planer/vedtak etter den). Slik sett vil T-7/86 fortsatt ha betydning. Dette rundskrivet er ikke uttrykkelig opphevet eller erstattet.

Pbl. av 2008 erstattet PBL.1985 og følgelig vil det være rundskriv T-2/09 som knytter seg til gjeldende pbl. I T-2/09 står det i nest siste avsnitt i innledningen at rundskriv og veiledere til PBL. 1985 ”gjelder videre så langt de passer hvis ikke annet er særlig uttrykt”. Mye av innholdet i forrige lov er ført videre i ny lov slik at eldre rundskriv på mange punkter også gir en forklaringsbakgrunn for innholdet i gjeldende lov. Det må altså gjøres en konkret vurdering av om det gamle budskapet fortsatt passer og er aktuelt, eller om det ev. er sagt noe uttrykkelig som setter til side og erstatter det som er sagt før i den aktuelle sammenhengen.

Spørsmål: Er det behov for å utarbeide reguleringsplan for en lengre overvannsledning fra et nytt offentlig veianlegg?

Svar: Krav om at det skal foreligge overvannsledning, og kvalitetskrav til disse, vil ordinært følge av kommunens veinormaler. For øvrig vil byggteknisk forskrift (TEK17) kapittel 15 III gjelde for tiltak etter pbl. § 20-1.

En rekke anlegg av noe størrelse er søknadspliktige etter pbl. § 20-1 a og b. Anlegg for lokal drenering er imidlertid unntatt etter byggesaksforskriften (SAK10) § 4-1første ledd bokstav e) pkt. 9. («mindre tiltak»). Det antas at også 700 m ledning kan være et ”lokalt anlegg”.

Departementet har ikke noen prinsipputtalelser om dette i forhold til planreglene. Det kan tenkes at overvannsanlegg er så store at anlegget (eksempelvis store/lange støpte kulverter) faller inn under reguleringsplikten. Videre er det spørsmål om arealet ledningen skal føres over er plandisponert til noe som medfører at en overvannsledning vil komme i strid med vedtatt og igangværende arealbruk. Da må det i tilfelle dispenseres eller lages ny plan. Men ledninger av begrenset størrelse som er nedgravd og som ikke innebærer båndlegging eller restriksjoner på bruken av arealene over bakken, er som hovedregel ikke ansett å være i strid med plan. Oppstår det konflikter senere må slike ledninger flyttes hvis ny bruk av arealene tilsier det.

Det er flere hjemmelsgrunnlag (bl.a. veglova og oreigningslova) for å ekspropriere til slike tiltak hvis man ikke kommer fram via avtale med eier av aktuell grunn. Trenger man ekspropriasjonsgrunnlag, er reguleringsplan et sikkert grunnlag.

Når det gjelder aktuell planframstilling, vil vi vise til kart- og planforskriften, produktspesifikasjon og tegneregler.

Skal ledningen være del av veganlegget, er det arealformål nr. 2 Samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur (med underformål – eksempelvis overvannsnett - og ev. bestemmelser) som er mest aktuelt.

Spørsmål: Kan det kreves gebyr for å behandle en privat plan for havn, og hvor går grensen mellom offentlige og private funksjoner i havnen?

Svar: Utgangspunktet etter pbl. § 33-1 første ledd er at kommunestyret i forskrift kan fastsette gebyr for behandling av private reguleringsforslag etter plan- og bygningsloven § 12-3 andre ledd. Gebyret kan omfatte de faktiske kostnader kommunen har for å behandle et innsendt planforslag fram til saken eventuelt blir vedtatt lagt ut til offentlig ettersyn. I stortingsbehandlingen av loven ble det presisert at kommunen ikke kan kreve eller beregne gebyr for behandlingen av planforslag fra offentlige (dvs. ikke private) forslagsstillere når planen skal ivareta offentlige interesser eller funksjoner. Der offentlige subjekter opptrer som private aktører, for eksempel knyttet til rene eiendoms- og grunneierinteresser, vil de imidlertid være likestilt med andre private. Se også Reguleringsplanveilederen pkt. 3.9 om Gebyr ved planarbeid.

Reguleringsplanlegging for bygging og drift av offentlig initierte og begrunnede samferdselsanlegg i medhold av lov og finansiert over offentlige budsjetter må imidlertid betraktes som ikke-private. I veiledningen til forskrift om behandling av private forslag til detaljregulering etter plan- og bygningsloven § 7, er sondringen mellom offentlig-privat beskrevet slik: "Et reguleringsforslag er ikke privat når forslagsstilleren har som oppgave å ivareta offentlige interesser og tiltaket det reguleres til skal gjennomføres på grunnlag av bevilgninger fra stat eller kommune eller lån gitt med statlig eller kommunal garanti."