Friluftsliv

Friluftsliv er en levende og sentral del av norsk kulturarv og vår nasjonale identitet, og en viktig kilde til bedre helse og høyere livskvalitet. Bevaring av friluftsområder i bymarka, langs sjøen, på fjellet og i andre større utmarksområder er derfor viktig. Områdene bør tilrettelegges enkelt med merking av stier og løyper.

Plan- og bygningsloven er det viktigste verktøyet for sikre friluftslivsområder og andre viktige utearealer. Kommunene har ansvaret for å ta vare på friluftsområdene gjennom arealplanleggingen. I tillegg bidrar områdevern etter naturmangfoldloven, og den statlige ordningen med sikring av friluftsområder til langsiktig bevaring av arealer for friluftsliv. Kommunen bør i samfunnsdelen til kommuneplanen ha en helhetlig politikk for friluftsliv, som omfatter en strategi for sikring av arealer og tilrettelegging for friluftsliv. Flere kommuner utarbeider temaplaner om friluftsliv og grønnstruktur som grunnlag for kommunale planer og tiltak. Regionale og interkommunale planer er også viktige verktøy for å ta vare på natur- og friluftsområder på tvers av fylkes- og kommunegrenser.

Allemannsretten er forankret i friluftsloven. Den gir en generell rett til ferdsel og opphold i norsk utmark og avklarer rettigheter og plikter for friluftsliv i norsk natur. Friluftsliv er en sentral del av folkehelsearbeidet og en viktig kilde til helse og livskvalitet. Les mer om folkehelse i planlegging. For at alle skal kunne drive med friluftsliv i hverdagen, uavhengig av fysisk form og erfaring med friluftsliv, er friluftsliv i nærmiljøet prioritert i den nasjonale friluftslivspolitikken. Det betyr at også i byer og tettsteder bør den langsiktige arealplanleggingen sikre at alle får mulighet til å oppleve naturen og være fysisk aktive i grønne omgivelser. Undersøkelser og forskning viser at folk er mer fysisk aktive hvis de har tilgang til grøntområder innen ca. 500 meter fra der de bor. Kommunene bør derfor legge til rette for at alle som bor i byer og tettsteder har tilgang til slike grøntområder.

Samtidig er det viktig å bevare større naturområder for friluftsliv utenfor byer og tettsteder gjennom planleggingen. Mange attraktive naturområder er utsatt for et stort utbyggingspress, ikke minst i form av fritidsbebyggelse. I slike områder er det viktig at kommunene gjør helhetlige vurderinger av konsekvenser for friluftsliv, landskap og naturmangfold og sørger for at arealplanleggingen ivaretar større sammenhengende naturområder. Dette gjelder både langs kysten og i mange fjellområder i nærheten av de større byene, særlig i Sør-Norge.

 

Kommunene bør ha en helhetlig plan for de bynære grøntområdene og turveiene slik at friluftsområdene blir sammenhengende og områdene for tur, lek og opphold blir store og av god kvalitet. Det gjelder både innenfor byområdet, og mellom byen og omkringliggende naturområder. Slike helhetlige planer omtales gjerne som grønnstrukturplaner, og kan ha noe ulikt innhold. De utgjør et grunnlag for kommuneplanens arealdel, og bør innarbeides i disse. Fravær av slike planer fører ofte til at det bygges i attraktive friluftsområder, slik at de blir mindre og dårligere. Dermed blir også mulighetene for å drive med friluftsliv nær boligområdene svekket.

Grønnstrukturplaner kan også være aktuelle å utarbeide for andre områder, for eksempel i områder for fritidsbebyggelse. Når hensyn til vassdrag og overvann også innarbeides i planene, kalles de ofte planer for den blågrønne strukturen. Valg av arealformål i kommuneplanen må vurderes konkret. I byggesonen kan arealformålet grønnstruktur brukes. Aktuelle underformål er turdrag, friområde eller park. Formålet grønnstruktur kan også brukes for å sikre friluftslivsområder og turtraseer fra byggesonen og ut til tur- og markaområder. Arealformålene til reguleringsplaner er gitt i plan- og bygningsloven § 12-5 og i kart- og planforskriften.  Se også veileder om reguleringsplaner. Punkt 4.3 tar for seg hva som skiller og kjennetegner de forskjellige underformålene til grønnstruktur. Under punkt 4.5.1 framkommer det tydelig at friluftsformål kan brukes alene som underformål til LNFR-områder.

I utmarka er det vanligste at friluftsområdene er avsatt til LNFR-formålet i kommuneplanens arealdel. Viktige områder for friluftsliv kan i tillegg vises med en hensynssone etter plan- og bygningsloven § 11-8 c) friluftsliv. Føringer i en slik hensynssone skal legges til grunn når reguleringsplan utarbeides.

I noen tilfeller er det hensiktsmessig å sikre viktige områder for friluftsliv ved at kommuner eller interkommunale friluftsråd kjøper områdene med økonomisk bidrag fra staten. Områdene får da status som statlig sikret friluftslivsområde, og kan ikke omdisponeres uten etter samtykke fra staten v/Miljødirektoratet.  Områder kan også sikres ved at kommuner eller interkommunale friluftsråd inngår avtaler med grunneieren om bruk av områdene til allmennhetens friluftsliv. Friluftsområder i nærmiljøet og langs kysten i pressområder er prioritert i ordningen. Ordningen med statlig sikring av friluftslivsområder er et viktig virkemiddel for å ivareta attraktive friluftslivsområder i nærmiljøet. Staten har også en egen tilskuddsordning for tilrettelegging av de sikrede områdene.

Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder etter Miljødirektoratets veileder gir kommunene en oversikt over hvor friluftslivsområdene er, og hvor mye og hvordan de brukes. De fleste av landets kommuner har nå kartlagt og verdsatt sine friluftslivsområder. Denne informasjonen er et viktig kunnskapsgrunnlag i arealforvaltningen og bør brukes aktivt for å unngå at viktige friluftslivsområder nedbygges eller forringes. Gjennomført kartlegging og verdsetting bør revideres etter noen år. Miljødirektoratet har utarbeidet en metodikk for å revidere gjennomført kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder.    

Et godt tilbud av merkede stier og ferdselsårer er svært viktig for en høy deltakelse i friluftsliv. Mange stier og ferdselsårer har vært brukt i svært lang tid, ofte i flere hundre år. Disse har ofte store opplevelseskvaliteter og har gjerne kulturminner knyttet til seg, ved siden av det kulturminnet som ferdselsåren utgjør.  I 2019 startet Miljødirektoratet opp et ferdselsåreprosjekt for å bidra til at kommunene utarbeider planer for friluftslivets ferdselsårer i sine kommuner. Gjennom ferdselsåreprosjektet bidrar staten gjennom økonomisk bidrag og veiledning til at kommunene planlegger og utvikler sine stier og ferdselsårer. Veiledningen omfatter også hvordan stier og turveger kan anlegges med minst mulig inngrep og slik at de ikke blir ødelagt ved ekstremvær, for eksempel ved styrtregn.

 

Markaområder er større friluftslivsområder som grenser til og har direkte adkomst fra byer og tettsteder. Markaområdene er svært mye brukt og er blant de viktigste friluftslivsområdene i landet. Disse områdene har ofte andre kvaliteter og byr på andre opplevelser enn friluftslivsområder i byer og tettsteder.

Forvaltningen av markaområdene byr på en rekke motstridende interesser og et mangfold av ønsker og behov. Kommunene bør derfor bruke sonering i arealplanleggingen. Sonering innebærer at markaområdene blir delt inn i delområder med ulike formål, for eksempel med ulik grad av tilrettelegging, der tilretteleggingen som regel er størst nærmest bebyggelsen.

Å markere langsiktige utbyggingsgrenser ved å bruke hensynssoner er et godt virkemiddel for å sikre markaområdene.

Markaloven for Oslomarka er en egen lov som gjelder Kjekstadmarka, Vardåsmarka, Vestmarka, Krokskogen, Bærumsmarka, Nordmarka, Lillomarka, Romeriksåsene, Gjelleråsmarka, Østmarka og Sørmarka. Formålet med loven er å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett. Loven skal sikre Oslomarkas grenser og bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med kulturminner.

 

 

Veiledning og ressurser

 

Ansvar og roller

Kommunene har ansvar for å ta hensyn til viktig naturmangfold, friluftslivsområder, overordnet grønnstruktur, kulturhistoriske verdier, kulturmiljø og landskap i planleggingen, jfr. Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging. Kommunene skal i tråd med plan- og bygningsloven § 3-1 d) sikre kvaliteter i landskapet og vern av verdifulle landskap og e) sikre naturgrunnlaget.  I kommuneplanens arealdel kan kommunen sikre friluftsområdene ved å avsette arealer til grønnstruktur, LNFR-områder og natur- og friluftsområder, og gi bestemmelser om bruk og vern av sjø og vassdrag, der areal til natur og friluftsområder settes av hver for seg eller i kombinasjon. Grøntområder og turveier bør planlegges som helhetlige strukturer. Se også Temaside om Grønnstruktur. Kommunene skal ta hensyn til allmennhetens mulighet til å drive friluftsliv når de behandler saker om arealdisponering.

 

Fylkeskommunen skal utarbeide en regional planstrategi innen ett år etter fylkestingsvalget. En regional planstrategi skal redegjøre for viktige regionale utviklingstrekk og utfordringer, vurdere langsiktige utviklingsmuligheter og ta stilling til langsiktige utviklingsmål og hvilke spørsmål som skal tas opp gjennom videre regional planlegging, jf. pbl §§ 7-1–7-2. I dette arbeidet bør en vurdering av staurs og utvikling av grønnstrukturen og de blå-grønne områdene vurderes, særlig i forhold til overvannshåndtering og andre klimaendringer..  vurderes.

Fylkeskommunen som regional planmyndighet skal utarbeide regionale planer for de spørsmålene som er fastsatt i den regionale planstrategien, jf. pbl §§ 8-1–8-5. Gjennom regionale planer sikres hensyn til overordnede strukturer regionalt og i kommunene, som arealbruk knyttet til lokalisering av boliger, sykkelruter, vann/elveløp, grønnstruktur, og friluftsområder.

Fylkeskommunen skal ta hensyn til allmennhetens mulighet til å drive friluftsliv når de behandler saker og planer om arealdisponering. Fylkeskommunene skal, gjennom egne tiltak, fordeling av statlige tilskuddsmidler og deltakelse i statlige prosjekter, bidra til å ivareta og utvikle arealer, ferdselsårer og anlegg for friluftsliv. De skal også stimulere til friluftsliv. Fylkeskommunene har en rekke oppgaver innenfor forvaltning av statlig sikrede friluftslivsområder, og de skal bidra til å informere om rettighetene og pliktene som følger av allemannsretten.

Det er en egen forskrift vedtatt i 2019 om fylkeskommunenes oppgaver innenfor friluftslivsområdet.

Forskrift om fylkeskommunenes oppgaver innenfor friluftslivsområdet – Lovdata. Der går det frem blant annet at fylkeskommunene skal støtte opp under kommunenes arbeid innenfor friluftsliv og veilede og bidra til å bygge opp kompetanse i kommunene på friluftslivsfeltet.

 

Statsforvalteren har to sentrale oppgaver i arealforvaltningen. Som fagmyndighet innen landbruk, miljøvern, helse og samfunnssikkerhet skal de sørge for at nasjonale interesser blir ivaretatt. Statsforvalteren skal sikre at kommunale vedtak i plan- og byggesaker er i samsvar med gjeldende lovverk. Statsforvalteren skal ivareta nasjonale friluftsinteresser knyttet til strandsonen, vassdrag og fjellområder.  Statsforvalteren skal ta hensyn til allmennhetens mulighet til å drive friluftsliv når de behandler saker om arealdisponering

Klima- og miljødepartementet er fagdepartementet for friluftsliv. De har ansvaret for tilskuddsordninger, lovverk og andre virkemidler på området. Mye av det daglige og operative arbeidet på dette feltet er delegert til Miljødirektoratet.

Friluftsliv er også en del av statens idrettspolitikk. Spillemiddelordningen, som forvaltes av Kultur- og likestillingsdepartementet benyttes blant annet til friluftslivstiltak for barn og ungdom, overnattingshytter på fjellet og ved sjøen, og friluftslivsanlegg.

Kommunal- og distriktsdepartementet har det overordnede ansvaret for plan- og bygningsloven og veiledning og lovutvikling.

 

Arbeidet med friluftsliv i praksis støttes opp av en rekke organisasjoner og velforeninger. De mest aktive nasjonalt og regionalt er de frivillige friluftslivsorganisasjonene og friluftsrådene.