Kapittel 4. Generelle utredningskrav

4-1. Planprogram

Spørsmål: Planprogrammet for vegprosjektet er vedtatt i begge kommunene. Nå har det dukket opp et alternativ som det er aktuelt å utrede i konsekvensutredningen, men som ikke er med i planprogrammet. Kan dette nye alternativet utredes i KU uten ny runde med planprogrammet?

Svar: I henhold til forskriften om konsekvensutredninger er det ansvarlig myndighet, dvs. de to kommunene, som må vurdere og ta stilling til dette. Det er to forhold kommunene må vurdere saken i forhold til:

  • Ligger det nye alternativet innenfor rammen av hva som ble varslet ved planoppstart? Det er problematisk å legge ut et alternativ til offentlig ettersyn som ikke er varslet. Særlig hvis det nye alternativet berører andre innbyggere enn de opprinnelige alternativene.
  • En vurdering av om det fastsatte planprogrammet innholdsmessig kan anses å være dekkende også i forhold til tema og problemstillingene som det nye alternativet reiser.

Det som er anbefalt i lignende saker er at kommunen lager et brev der det vises til det fastsatte programmet, gir en kortfattet beskrivelse av det nye alternativet og hvor man ber berørte og interesserte om en vurdering av om det fastsatte programmet anses å være dekkene i forhold til utredningen av det nye alternativet. Ligger det nye alternativet utenfor rammen av varsel om planoppstart, bør endringen også varsles.

Vi viser for øvrig til bestemmelser om planprogram i KU-forskriften og omtale i veilederen til forskriften av 2020.

Spørsmål: Må forslag til planprogram for reguleringsplan vedtas politisk?

Svar: Det er opp til kommunestyret å delegere innenfor delegasjonsreglene i kommuneloven. Det er en fordel at forslag til planprogram blir godkjent av kommunestyret ved større planer, men loven oppstiller ikke noe krav om dette. Ved kommuneplan er det imidlertid kommunestyret som må fastsette planprogram.

Spørsmål: Hvor langt kan kommunen gå i å pålegge forslagsstiller å utrede alternative lokaliteter utenfor planområdet i et planprogram med støtte av prinsippene for offentlig beslutningstaking i naturmangfoldloven?

Dette i forhold til:
• Naturmangfoldloven § 53, 3. ledd (utvalgte naturtyper)
• Prioriterte arter
• Andre naturtyper/arter

Svar: Utgangspunktet er at det er forvaltningens plikt å sørge for at en sak er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Et pålegg til en privat forslagstiller om å foreta utredning må ha hjemmel i lov eller forskrift. Etter plan- og bygningsloven finner vi slik hjemmel i forskrift om konsekvensutredning og gjelder bare de saker som fanges opp av forskriften. Forskriften gjelder både for utredningsplikten for planer etter plan- og bygningsloven og for planer og tiltak etter annet lovverk. En problemstilling i forbindelse med utredningsplikten er hvilke krav som kan stilles til en privat forslagsstiller om utredning av alternativ lokalisering av de bygge- og anleggstiltakene planen legger til rette for. Her fremgår det av forskrift om konsekvensutredning § 14 første ledd bokstav c at relevante og realistiske alternativer skal beskrives. Hva som er relevant og realistisk må vurderes konkret både ut fra hvilket plannivå utredningen skal foretas på og hvilke utbyggingstiltak det gjelder. Hvis det er snakk om offentlige tiltakshavere som skal lokalisere overordnet infrastruktur eller regionsykehus og lignende, kan det stilles større krav til utredning av alternativer enn til en utbygger som har ervervet en eiendom for å bygge ut et boligområde. I det siste tilfelle blir det bare spørsmål om å si ja eller nei til planforslaget.

Et annet spørsmål er hvor langt man kan gå i stille krav til forslagsstillere om å utrede avbøtende tiltak som for eksempel etablering eller utvikling av utvalgt naturtype et annet sted i eller utenfor planområdet. Forskrift om konsekvensutredning § 14 fastsetter krav til innholdet i planprogram og melding med forslag til utredningsprogram som bl.a. viser til forskriften § 23 om at konsekvensutredningen skal beskrive de tiltakene som er planlagt for å unngå, begrense, istandsette og hvis mulig kompensere for vesentlige skadevirkninger for miljø og samfunn både i bygge- og driftsfasen. Beskrivelsen skal omfatte planlagte overvåkningsordninger. Hva som kan kreves når det gjelder utredning av avbøtende tiltak, må vurderes konkret ut fra hvilket plannivå det gjelder og hvilke utbyggingstiltak det gjelder, på samme måte som for utredning om alternativ lokalisering. Naturmangfoldloven klargjør hva som kan være relevante utredningstemaer, men innebærer ikke noen generell utvidelse av utredningsplikten for forslagsstillere etter plan- og bygningsloven. En annen sak er at naturmangfoldloven selv har noen hjemler som f.eks. § 24 bokstav c) om at det ved forskrift om prioriterte arter kan settes krav om å klarlegge følgene for arten av planlagte inngrep i artens funksjonsområde. Dette innbefatter også klarlegging av alternative funksjonsområder som kan bidra til å sikre bevaring av arten i samsvar med § 5 første ledd, som trolig også må kunne anvendes i forhold til forslagsstillere.

4-3 Risiko- og sårbarhetsanalyse

Spørsmål: Ved utarbeidelse av planer for utbygging, skal planmyndigheten påse at risiko- og sårbarhetsanalyse gjennomføres for planområdet eller selv foreta slik analyse. Hvordan skal kommunen behandle saker om arealplan der ikke hele planområdet er vurdert, men bare de deler av planen som viser fremtidig utbygging?

Svar: Pbl. § 3-1 oppstiller krav til hensyn som alltid skal tas ved planlegging. I pbl. § 4-3 slås det fast at kommunen plikter å foreta analyse som viser alle risiko- og sårbarhetsforhold som har betydning for om arealet er egnet til utbyggingsformål, og eventuelle endringer i slike forhold som følge av planlagt utbygging. Dette beror på en konkret vurdering.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har utarbeidet veiledningsmatriell om risiko, sårbarhet og beredskap ved bl.a. samfunns- og arealplanlegging.