Samelovens språkregler

Sameloven sier at samisk og norsk er likeverdige språk, og at de er likestilte i forvaltningsområdet for samisk språk. Enkelte bestemmelser retter seg særlig mot kommunene, mens andre gjelder også statlige og regionale myndigheter

Grunnloven § 108 etablerer en plikt for statlige styresmakter til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.  Dette dannet blant annet bakgrunnen for at sameloven fikk et nytt kapittel 3 om språk, som ble iverksatt i 1992. Formålet med språkreglene er å bevare og utvikle samiske språk ved særlig å styrke bruken av språkene i offentlig sammenheng.

Sameloven § 1–5 slår fast at samisk og norsk er likeverdige språk, og at de skal være likestilte etter bestemmelsene i samelovens kapittel 3. Enkelte bestemmelser i sameloven er begrenset til forvaltningsområdet for samisk språk, mens andre ikke har slike geografiske begrensinger. Enkelte bestemmelser retter seg særlig mot kommunene, mens andre gjelder også statlige og regionale myndigheter.

Samelovens språkregler gir borgerne språklige rettigheter i møte med ulike offentlige organer. Det gjelder oversettelse av regler, kunngjøringer og skjema til samisk, rett til svar på samisk, utvidet bruk av samisk i rettsvesenet, utvidet rett til bruk av samisk i helse- og sosialsektoren, individuelle kirkelige tjenester, rett til utdanningspermisjon og rett til opplæring i samisk.

Bestemmelsene i samelovens språkkapittel er minimumskrav. Alle offentlige organer oppfordres til å ta hensyn til brukere av samiske språk, også utover lovens regler.

Det er Kommunal- og distriktsdepartementet som har forvaltningsansvaret for sameloven, og spørsmål om loven kan rettes til departementet.