Minekonvensjonen - faktaark

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Minekonvensjonen er den internasjonale avtalen som forbyr antipersonellminer. Den offisielle tittelen er Konvensjon om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og om ødeleggelse av slike miner.

Det ble oppnådd enighet om teksten til minekonvensjonen på en diplomatkonferanse som ble avsluttet i Oslo 18. september 1997. Den 3. desember 1997 ble traktaten undertegnet av i alt 122 regjeringer i Ottawa i Canada. I september året etter ble Burkina Faso det 40. landet som ratifiserte avtalen, noe som førte til at den trådte i kraft seks måneder senere. Dermed ble traktaten i henhold til folkeretten bindende i mars 1999, og dette skjedde raskere enn med noen annen traktat av denne typen i historien. Per juni 2007 er det 153 stater som har undertegnet konvensjonen, og den forblir åpen for andre som vil slutte seg til den.

Traktaten

Traktaten forplikter medlemsstatene til å «bringe til opphør den lidelse og de tap av menneskeliv som er forårsaket av antipersonellminer». Forpliktelsene i traktaten kan deles inn i to hovedkategorier:

  • de som hindrer at det oppstår problemer med landminer i framtiden, f.eks. forbud mot bruk, produksjon og overførsel/handel med miner samt at lagrede miner ødelegges, og
  • de som har som mål å løse dagens problem med landminer, f.eks. rydding av minelagte områder, opplæring i farene ved miner og hjelp til de som har overlevd landminer.

Forpliktelsene

Statene som er part i avtalen, samtykker i å:

  • aldri bruke antipersonellminer eller «utvikle, produsere, på annen måte erverve, lagre, oppbevare eller overføre» dem,
  • ødelegge miner som de har på sine lagre, innen fire år etter at traktaten er blitt bindende,
  • rydde miner på sitt territorium eller støtte arbeidet med å rydde miner i minelagte land, innen 10 år,
  • skape bevissthet om miner i land der det er lagt ut miner og sikre at mineofre blir tatt hånd om, rehabilitert og reintegrert i sine nærmiljøer,
  • tilby hjelp til andre stater som er part i avtalen, for eksempel ved å sørge for de som har overlevd, eller ved mineryddingsprogrammer,
  • vedta gjennomføringstiltak (som nasjonal lovgivning) for å sikre at vilkårene i traktaten blir opprettholdt på deres territorium.