Humanitære kriser: Bakgrunn

Humanitær bistand er en integrert del av Norges utenriks- og utviklingspolitikk. Foruten å redde liv, lindre nød og sikre beskyttelse av sivile, legges det vekt på en helhetlig vurdering av humanitær bistand i forhold til øvrige utenrikspolitiske målsetninger og virkemidler.

Det kan være nyttig å skille mellom humanitære kriser som oppstår plutselig og kriser som har mer langvarig eller "kronisk" karakter.

Både flodbølgekatastrofen i Asia romjulen 2004, jordskjelvet i Pakistan i 2005 og krigen i Libanon sommeren 2006 er eksempler på katastrofer som oppstår på kort varsel og som krever hurtig humanitær respons. De langvarige konfliktene i land som Den demokratiske republikken Kongo, Somalia og Colombia er eksempler på alvorlige humanitære kriser som strekker seg over år eller tiår. Slike ulike humanitære kriser stiller ulike krav til den internasjonale responsen. Med FN som viktig koordinerende instans har det i de senere årene blitt etablert et omfattende internasjonalt humanitært beredskapssystem, hvor Norge er en viktig bidragsyter.

Langvarige regionale og interne konflikter, og stater som helt eller delvis bryter sammen med tilhørende humanitære konsekvenser, er i dag en hovedutfordring for det internasjonale samfunnet. I mange land forsterkes konfliktene av tørke, kamp om begrensede ressurser og utbredt fattigdom. Nøden og fattigdommen er ikke bare et humanitært problem, men et utviklingsproblem og et sikkerhetspolitisk problem. Globaliseringen har medført at det kan være klare forbindelseslinjer mellom konflikter, f.eks. kan man se mange paralleller mellom utviklingen i Sudan, Somalia og Afghanistan. For å møte disse sammensatte utfordringene er det nødvendig å se den humanitære innsatsen i nær sammenheng med andre virkemidler.

Humanitær bistand er en integrert del av Norges utenriks- og utviklingspolitikk. Foruten å redde liv, lindre nød og sikre beskyttelse av sivile, legges det vekt på en helhetlig vurdering av humanitær bistand i forhold til øvrige utenrikspolitiske målsetninger og virkemidler, herunder forebygging av konflikter og naturkatastrofer, fred og forsoningsinnsats, og arbeid for menneskerettigheter og utvikling.

Et hovedprinsipp for den humanitære bistanden er det "humanitære imperativ"; å redde enkeltmenneskers liv, lindre nød og sikre menneskelig verdighet uavhengig av rase, kjønn, religion eller politisk tilhørighet. For å oppnå dette må den humanitære innsatsen bygge på prinsipper om humanitet, uavhengighet, upartiskhet og nøytralitet. Samtidig legger vi vekt på å bidra til bedre koordinering mellom humanitære og politiske tiltak, slik at humanitær bistand blir et supplement til politiske tiltak, og ikke en erstatning for dem. Bare slik kan vi sikre en positiv langsiktig utvikling i et land eller en region. Norges humanitære innsats konsentrerer seg om land der det er store udekkede humanitær behov, og der tiltakene støtter opp under freds- og forsoningsprosesser. Fra norsk side er det en sentral målsetning å styrke kvinners og barns stilling i humanitære kriser, både gjennom å sikre bedre beskyttelse og å involvere kvinner mer aktivt i fredsbygging, humanitær innsats og utvikling.

Bare gjennom å legge kjønnsperspektivet aktivt til grunn vil man lykkes med å nå alle berørte grupper på en effektiv og rettferdig måte. Norge har også engasjert seg aktivt for å avhjelpe de humanitære konsekvensene av landminer, klaseammunisjon og håndvåpen. Et vedvarende høyt antall konflikter har ført til et stort antall flyktninger og internt fordrevne personer med behov for beskyttelse og assistanse. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har gjennom Flyktningkonvensjonen av 1951 et særlig beskyttelsesmandat for flyktninger. Når det gjelder det store antall internt fordrevne personer, som ikke har krysset en internasjonal grense, har ansvaret vært mindre klart.

Et viktig mål med de pågående humanitære reformprosesser ledet av FN er derfor å styrke beskyttelsen av internt fordrevne. For å motvirke skjevheter i den internasjonale finansieringen av humanitært arbeid, og styrke innsatsen i såkalte glemte kriser, har Norge vært en aktiv støttespiller for etableringen av FNs nødhjelpsfond i 2006 (Central Emergency Relief Fund, CERF). Norge har i 2006 bidratt med 200 mill. kroner til fondet og er dermed tredje største bidragsyter. Vi har også vært en pådriver for å styrke koordineringen av den humanitære innsatsen bl.a. gjennom støtte til FNs kontor for koordinering av humanitær bistand (Ocha).

Norge ønsker en klarest mulig rollefordeling mellom humanitær og militær innsats i internasjonale operasjoner. Humanitære grunnprinsipper om nøytralitet og upartiskhet må ivaretas i den løpende sivil-militære koordinering. Dette ligger til grunn for Norges innsats blant annet i Afghanistan, hvor Norge er engasjert både med militære styrker, politibidrag, utviklingsbistand og humanitær bistand.