Kulturavtaler

Den tidligere ordningen med bilaterale kulturavtaler er i stor grad forlatt.

Kulturavtalene inngikk opprinnelig som et ledd i de allierte lands planer for gjenoppbyggingen av Europa etter 2. Verdenskrig for å fremme samarbeid innen kultur, forskning og utdanning. Også Norge inngikk en serie avtaler, først med land i Vest-Europa, siden også i Øst-Europa. I perioden 1948-1980 ble til sammen 25 bilaterale kulturavtaler inngått.

I de fleste vestlige land ble behovet for kulturavtaler redusert i løpet av 1980-tallet og særlig i årene etter 1990. I tråd med Stortingets ønske om å nedtone kulturavtalenes betydning som instrument i bilateralt samarbeid med utlandet, har Norge ikke inngått nye kulturavtaler siden 1980.


Fra norsk side prioriteres i stedet etablering av og støtte til direkte kontakter, prosjekter og aktiviteter mellom kulturinstitusjoner og utøvere. Kulturutveksling baseres på kontakt mellom de enkelte kulturinstitusjoner og -aktører, i mindre grad på initiativ fra offisielt hold. Myndighetene tilrettelegger for gjensidig samarbeid innen områder som kultur, forskning og utdannelse, og støtter og oppmuntrer til direkte samarbeidskontakter.


Enkelte av kulturavtalene omfatter student- og spesialistutveksling. Dette administreres i dag av Norges forskningsråd. Blant annet eksisterer det en permanent ordning for personutveksling, med en stipend-pool som alle samarbeidsland kan søke på i fri konkurranse.

Norge har inngått kulturavtaler med følgende stater: Belgia, Bulgaria, Kina, Egypt, Frankrike, Hellas, India, Irland, Israel, Italia, Mexico, Nederland, Polen, Portugal, Romania, Russland, Slovakia, Spania, Storbritannia, Tsjekkia, Tyrkia, Tyskland, Ungarn, Østerrike.