Masseødeleggelsesvåpen en trussel mot fred og sikkerhet

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Artikkel | Sist oppdatert: 31.05.2009

Spredning av masseødeleggelsesvåpen (MØV) blir av FNs sikkerhetsråd betraktet som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Sikkerhetsrådet vedtok derfor i april 2004 en resolusjon (SR 1540) som pålegger samtlige medlemsland å treffe nødvendige tiltak mot slik spredning og særskilt hindre at MØV faller i hendene på terroristgrupper.

Selv om Norge ikke er medlem av Sikkerhetsrådet, støttet vi aktivt opp om resolusjon 1540. Vi er i dag pådrivere for at alle medlemsland etterlever forpliktelsene i denne resolusjonen. Utfyllende rapporter om våre nasjonale tiltak er sendt inn til FN. Norge har dessuten sagt seg villig til å bistå utviklingsland i å følge opp sine rapporteringsforpliktelser.

Norge anser det nødvendig å ta i bruk et bredere spekter av virkemidler for å bekjempe spredningen av MØV. Konsolidering og ytterligere styrking av de globale nedrustnings- og ikke-spredningsavtalene er grunnleggende. Vi videreutvikler samarbeidet med våre allierte og slutter opp om handlingsrettede initiativer som utfyller arbeidet som gjøres i multilaterale fora.

Våre viktigste nedrustnings- og ikke-spredningsavtaler på MØV er Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT), Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og Biologikonvensjonen (BTWC). Disse tre har etablert viktige normer mot spredning av de tre MØV-kategoriene. CWC og BTWC har dessuten etablert et totalforbud mot kjemiske og biologiske våpen noe som innebærer at statspartene forpliktet seg til å ødelgge sine lagre av slike våpen da de tiltrådte disse to avtalene. Vi har i tillegg en multilateral atferdskodeks mot spredning av ballistiske raketter (Hague Code of Conduct, HCOC). Nedenfor følger en gjennomgang av de viktigste instrumentene.

NPT ble fremforhandlet i 1968 og trådte i kraft i 1970. Avtalen baserer seg på tre grunnpillarer: kjernefysisk ikke-spredning, kjernefysisk nedrustning og retten til fredelig bruk av kjernekraft. Det er lagt opp til tilsynskonferanser hvert femte år for å vudere NPTs funksjonsmåte og, om mulig, komme til enighet om nye tiltak for å styrke avtalen.

Ikke-spredningsregimet har blitt utsatt for voksende press siden 2005. Dette skyldes i stor grad Nord-Korea og påstandene om ikke å lenger være forpliktet av NPT, usikkerheten knyttet til Irans atomprogram, avdekkingen av ulovlige kjernefysiske nettverk og faren for at terrorister skaffer seg kjernevåpen, utstyr og teknologi. Det var videre en utbredt oppfatning at kjernevåpenstatene ikke hadde levd opp til sine nedrustningsforpliktelser, som bl.a. kom til uttrykk gjennom USAs økte motstand mot Prøvestansavtalen (CTBT), manglende vilje hos kjernevåpenstater til å komme i gang med forhandlinger for å forby produksjon av spaltbart materiale (FMCT) og meldinger om at kjernevåpenstatene vurderte å fornye sine våpensystemer. Ved tilsynskonferansen i 2005 ble derfor ikke medlemslandene enige om et sluttdokument.

Norge og likesinnede land har i hele den prosessen søkt å bygge bro over motsetningene og fremholdt at nedrustning og ikke-spredning ikke måtte settes opp mot hverandre. Dette er et arbeid som videreføres etter tilsynskonferansen. Fra norsk side legges det stor vekt på å arbeide på tvers av regionene.

Kort tid etter tilsynskonferansen tok Norge et tverregionalt initiativ for å få til sterke og samlende formuleringer på kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning i erklæringen fra FN-toppmøtet. Sammen med Australia, Chile, Indonesia, Romania, Storbritannia og Sør-Afrika utarbeidet vi en ministererklæring og konkrete innspill til toppmøteerklæringen (7-lands initiativet). Det norske tverregionale initiativet samlet på kort tid støtte fra 80 land og det var enighet om å bruke vår tekst som basis for de videre forhandlingene om slutterklæringen. Dessverre hindret enkelte radikale NAM (Non-Aligned Movement)-land og USA enighet om nedrustningsavsnittet i toppmøteerklæringen.

Det norske tverregionale initiativet har imidlertid skapt en ny giv i anstrengelsene for å få fart på det multilaterale nedrustningsmaskineriet. Det er viktig at dette følges opp i årene som kommer. Vårt initiativ var også en naturlig videreføring av det engasjementet Norge har lagt til grunn i å bygge ned motsetninger i NPT-sammenheng og skape grunnlag for en ny konsensus i NPTs tilsynsprosess som starter opp våren 2007. Det er viktig at denne prosessen leder til en vellykket tilsynskonferanse i 2010.

Kjemivåpenkonvensjonen (CWC)

Kjemikonvensjonen ble ferdigforhandlet i 1993 og trådte i kraft i 1997. Avtalen forplikter medlemsland til å gjennomføre destruering av kjemiske stridsmidler. Arbeidet innenfor Kjemivåpenkonvensjonen preges av at tidsfristen (2007) for ødeleggelse av alle kjemiske våpen nærmer seg. De to største possessorstatene Russland og USA er under press for å overholde sine forpliktelser da begge land har fått utsettelse på foreløpige tidsfrister. Norge har bidratt med til sammen 2,4 millioner kroner til å bygge destruksjonsanlegg i Russland for ødeleggelse av kjemiske våpen. Samtidig foregår det et omfattende arbeid for å bidra til gjennomføring av nasjonale forpliktelser under konvensjonen, som har vært en stor svakhet, spesielt i mange utviklingsland. Et oppmuntrende utviklingstrekk er at hele 175 land nå har sluttet seg til konvensjonen og det foregår et målrettet arbeid for å oppnå tiltredelse av de gjenværende land, som hovedsakelig befinner seg i Midtøsten og Afrika. Norge hadde det nordiske setet i Eksekutivrådet i perioden 2004-2006.

Biologikonvensjonen (BTWC)

Biologikonvensjonen ble undertegnet i 1972 og trådte i kraft i 1975. Avtalen er forholdsvis generell og mangler et instrument på verifikasjon for å sikre at statspartene etterlever sine forpliktelser. I andre halvdel av 1990-tallet ble det innledet forhandlinger om en protokoll for å styrke BTWC (”verifikasjonsprotokollen”). Disse forhandlingene brøt imidlertid sammen da USA i 2001 motsatte seg videre forhandlinger om en slik protokoll.

På tilsynskonferansen i november 2002 la man opp til et mindre ambisiøst program fram mot 2006 hvor man hadde fokus på nasjonale sikringstiltak som straffelovgivning, overvåkningsmekanismer som skal ta for seg eventuelle mistenkelige, ikke-naturlige utbrudd av epidemiske sykdommer, styrking av internasjonal respons på biokrisesituasjoner og mulig styrking av relevante nasjonale og internasjonale institusjoner. Gjennomføringen av arbeidsprogrammet har vært vellykket.

BTWCs sjette tilsynskonferanse holdes i månedsskiftet november/desember 2006, hvor målet er å få til enighet om praktiske og gjennomførbare tiltak for å styrke konvensjonen.

Hague Code of Conduct (HCOC)

Den internasjonale adferdskodeksen mot spredning av ballistiske missiler ble lansert i Haag i 2002. Rundt 120 land har nå sluttet seg til kodeksen. Den største utfordringen er imidlertid å få flere land fra regioner der spredningsfaren anses for å være størst, til å slutte seg til kodeksen. HCOC er et politisk, men ikke juridisk bindende instrument. Målsettingen er at atferdskodeksen skal bidra til å begrense utvikling og spredning av missiler som kan levere masseødeleggelsesvåpen, gjennom en rekke tillitsskapende tiltak, hvorav forhåndsvarsling om uskytninger av raketter og ballistiske missiler fra eget territorium og årlige rapporteringer om relevant aktivitet er de viktigste.

Nedrustningskonferansen (CD)

Nedrustningskonferansen ble etablert i 1979 som et multilateralt forhandlingsforum for spørsmål angående nedrustning. I det siste har imidlertid forumet vært handlingslammet da det baserer seg på konsensusprinsippet. Norge har vært en pådriver for å få CD til å komme i gang med reelt arbeid. Vi har aktivt støttet tverregionale initiativer for å få et samlende arbeidsprogram. Norge hadde presidentskapet i 2005 og la forholdene til rette for meningsfylte debatter i plenum på flere av CDs agendapunkter. CD kan likevel ikke fortsette i det uendelige å møtes uten at det føres reelle forhandlinger. En norsk prioritet er at det innledes forhandlinger for et forbud mot produksjon av spaltbart materiale (FMCT).

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA)

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) ble opprettet i 1957. Organisasjonen har i dag 137 medlemsstater. IAEA har sitt hovedkontor i Wien og har 2200 ansatte fra 83 land. Norge har vært medlem siden opprettelsen i 1957. Hovedmålsettingen for IAEA er å fremme fredelig bruk av atomenergi. IAEA er gjennom Ikke-spredningsavtalen (NPT) tillagt kontrollfunksjoner for å hindre at nukleært materiale brukes til militære formål (sikkerhetskontrollavtaler og tilleggsprotokoller). Gjennom dette arbeidet spiller IAEA en viktig rolle for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Norge støtter opp om tiltak for å styrke IAEAs evne til å utføre sine verifikasjonsoppgaver.

IAEA spiller en viktig rolle internasjonalt i å fremme sikkerhet ved atomanlegg, håndtering og lagring av atomavfall og brukt brensel. Dette skjer gjennom bindende konvensjoner og sikkerhetsstandarder, samt gjennom bistand og assistanse. IAEAs arbeid på dette feltet gir et viktig grunnlag for Norges innsats på atomsikkerhetsområdet i Nordvest-Russland. IAEA spiller også en sentral rolle i det internasjonale beredskapsarbeidet med varsling og assistanse ved atomulykker.

Initiativet for spredningssikkerhet (PSI)

Norge deltar aktivt i ”Initiativet for spredningssikkerhet” som er et internasjonalt samarbeid med sikte på å hindre transport av masseødeleggelsesvåpen i spredningsøyemed. Mer enn 70 land har hittil sluttet seg til PSIs prinsipper for avskjæring av slik transport. Norge var høsten 2005 vertskap for en større Table Top øvelse med deltakelse av 18 land, hvor avskjæring av transport av masseødeleggelsesvåpen ved hjelp av flyfrakt stod i fokus. Nasjonalt er arbeidet forankret i en interdepartemental kontaktgruppe under ledelse av Utenriksdepartementet som møtes på jevnlig basis.

Andre regimer Norge er medlem av

Norge er dessuten medlem av Zangger-komiteen som ble opprettet etter at NPT hadde trådt i kraft og som har til hensikt å hindre eksport av kjernefysisk materiale. Nuclear Suppliers Group (NSG) ble opprettet etter Indias prøvesprenging i 1974 og hadde et utvidet mandat da den også ønsket å forhindre eksport av kjernefysisk teknologi. Australia-gruppen (AG), opprettet i 1984, har som formål å hindre spredning av kjemiske og biologiske våpen. Wassenaar – avtalen (WA) har som målsetning å hindre leveranser som kan føre til destabiliserende oppbygging av konvensjonelle våpen og sensitiv høyteknologi, samt å hindre terrorister og terrorgrupper i å få tilgang til slike våpen. WA bygger i stor grad på utveksling av informasjon om innvilgelse og avslag på lisenser, samt gjennom utvikling av felles standarder for nasjonale eksportkontrolltiltak. Norge sluttet seg dessuten til regimet for kontroll av missilteknologi (MTCR) i 1990. Regimet søker å begrense spredning av missiler, rakettsystemer og ubemannede luftfartøy som kan levere masseødeleggelsesvåpen.

Sikkerhetsrådet – resolusjon 1540

Ikke-spredningsavtalen (NPT)