Nytt ungdomssenter i Faryab

En krangel mellom to menn har nådd et ampert nivå. En narkoman nekter å betale for vannet han har drukket fra vannselgeren. Mannen som selger vann til forbipasserende forsøker å tjene litt penger så han kan sende barna sine på skole.

At en tørst narkoman har forsynt seg grådig av vannet uten å betale får begeret til å renne over for ham. Han tar en bøtte, løper etter den tørste narkomane og slynger innholdet i bøtta etter ham som er i samme retning hvor en forsamling med eldre sitter og ser på. De roper ut sin forskrekkelse i det de tror de er i ferd med å få en bøtte vann over seg. Et regn av farget papir i små biter faller i stedet over forsamlingen. Det blir helt stilt mens de eldre i forbauselse begynner å plukke ut papirbiter fra sine langvokste skjegg og turbaner. Det er som de ikke helt forstår hva som har skjedd. Var det ikke vann?  Så kommer smilet, snart latteren og til slutt sitter en 20-talls gråskjegget forsamling og rister av latter. Enkelte tørker tårene fra sine gamle øyne som bærer preg av å ha sett mer enn det som godt er i et krigsherjet land.

Kurs og opplæring til 200 ungdommer

Ungdommer fra Almar Bazar i Faryabprovinsen ved åpningen av en ungdomssenter finansiert av Norge. Foto: Edin Elgsæther/ambassaden KabulEpisoden er hentet fra et skuespill satt i scene av ungdommer fra Almar bazar, en landsby i Faryab-provinsen. Anledningen er åpningen av et ungdomssenter finansiert av Norge. De eldste i lokalsamfunnet har blitt invitert. Det er viktig at de gir sitt samtykke til senteret. Senteret vil gi nye muligheter til ungdom som ellers har få alternativer og kan lett rekrutteres av Taliban, væpnede grupper og til narkotikka handel eller misbruk.

Gjennom senteret får rundt 200 ungdommer tilbud om kurs i data, lese og skrive samt matematikk, engelsk, business og markedsføring, landbruk og miljø. I tillegg er det kulturelle tilbud som kalligrafi- og diktkurs, de beste får publisert sine bøker, drageproduksjon med konkurranser, og utstillinger. Sportsaktiviteter er det mulighet for også innen kampsport, volleyball og fotball. I tillegg blir det gitt yrkesfaglig opplæring og hjelp til å etablere egne små foretninger. Det siste har pågått en stund og etter å ha ruslet rundt i landsbyen litt tidligere ser jeg at det har begynt å gi synlige utslag i handel og virksomhet. 

 

Vil gi unge alternativer til krig og konflikt 

Gjennom vårt engasjement i Faryab-provinsen har Norge finansiert utviklingen av tre slike sentre i Almar- og fire i Qaysar-distriktet. Begge distriktene grenser til Ghowrmach og er preget av skjør sikkerhet, mangel på utvikling og høy fattigdom. Et landsbyutviklingsprogram sammen med ungdomssentre er med på å endre dette.

Distriktsguvernøren tar ordet og takker Acted, organisasjonen som har bygget og organisert senteret og Norge som har finansiert det. Han er ivrig på å vise fram senteret og myndighetenes deltakelse. Det er viktig å vise at myndighetene får til noe og er med på å utvikle samfunnet. Han uttrykker håp for den yngre generasjonen, et håp om at de vil oppleve fred og at deres krefter vil bli brukt til å utvikle landet. Så spilles nasjonalsangen over en gammel kassettspiller med sprakende høytalere. Alle reiser seg og de eldre ser igjen alvorstunge ut, men samtidig forventningsfulle.

Etter seremonien er det klart for snorklipping ute og oppvisning i kampsport, fotball og volleyball. 

De eldre står imponert og ser på. Senteret og en volleyballbane, hvor oppvisningen finner sted, er bygd midt inne i ruinene av en gammel festning. En gruppe representanter fra shuraen og de eldste i Ghowrmach distriktet er invitert til å være med på høytidligheten.

Tanken er å la de få se hva som kan gjøres og overbevise dem til å være med på å utvikle et lignende senter i deres distrikt, et distrikt med over 200 Taliban-opprørere som ukentlig angriper politipostene i distriktet og skattlegger lokalbefolkningen. Norge har et spesielt fokus på å snu utviklingen her. Gruppen uttrykker at de er begeistret over hva de ser og håpefulle til at de kan få utvikle det samme i sitt distrikt. En sier forsiktig ”men vi er jo bare enkle bønder, så jeg vet ikke om vi kan klare det”. De blir forsikret om at det skal de nok klare fint. Det er positivt at de ikke tenker at Taliban vil sette en stopper for det.