Det er gått fem år siden verdens ledere forpliktet seg til å jobbe for å innfri FNs tusenårsmål. Med dagens tempo i innsatsen er det lite som tyder på at målene om redusert barnedødelighet, redusert fattigdom eller bekjempelse av sykdommer som malaria og hiv/aids vil bli nådd innen fristen i 2015.

Noen velger å møte dette med å erklære målene for urealistiske og naive. Jeg mener vi må møte dette med å finne bedre måter å nå målene på.

I 2003 tok den britiske regjeringen tok initiativ til å få på plass en internasjonal finansieringsmekanisme, International Finance Facility (IFF), for å forhåndsfinansiere bistand, slik at verden sammen kan nå de åtte tusenårsmålene. Beregninger anslår at det trengs en økning i internasjonal bistand på minst 50 millioner dollar i året dersom man skal nå målene. Det er langt unna hva verdenssamfunnet stiller opp med i dag. Derfor trengs det nye ideer og metoder for å få på plass finansieringen som trengs her og nå for å løse de enorme fattigdoms- og helseutfordringene.

International Finance Facility -konseptet går ut på å hente inn obligasjonslån i finansmarkedene, for så å bruke de innlånte midlene til bistandsformål, fra oppstart og fram til 2015. Betjeningen av obligasjonsgjelden skal forutsetningsvis skje ved å bruke en del av bistandsbudsjettene etter 2015, som er å betrakte som International Finance Facility`s garantikapital. Hensikten er å mobilisere bistandsmidler utenfor ordinære budsjetter, ved å framskyve forventede framtidige økninger i bistanden, jamfør mange lands annonserte opptrappingsplaner.

Innenfor denne rammen er det satt i gang et eget initiativ for å nå tusenårsmålet om å redusere barnedødeligheten hos barn under fem år med to tredjedeler. Som en begynnelse på arbeidet med å få på plass en internasjonal finansieringsmekansisme for alle tusenårsmålene, er det nå satt i gang et eget initiativ for finansiering av vaksiner til barn. Dette er gjort i regi av Vaksinealliansen (GAVI) og er det såkalte International Finance Facility for Immunization (IFFIm).

Målet er å redde livet til flere barn og å gjøre det i et raskere tempo enn det man klarer i dag, for å støtte opp om tusenårsmålene. Initiativet ble lansert i London 9. september i år – med Storbritannia, Frankrike, Italia, Spania og Sverige som deltakere. Målsettingen er å mobilisere 4 milliarder dollar for vaksineformål fram mot 2015, som er fristen for Tusenårsmålene. Til nå er det innhentet løfter om bidrag på 2,747 milliarder dollar. Storbritannia og Frankrike står for henholdsvis 35 prosent og 25 prosent av dette. Pengene skal brukes til å styrke Vaksinealliansens arbeid for å vaksinere barn som ellers ikke ville hatt tilgang til ordinære vaksiner, samt arbeidet for styrking av nasjonale helsesystemer og innsats for å utvikle og produsere nye vaksiner.

Nå ber britenes finansminister Gordon Brown andre land om å slutte opp om dette initiativet. Denne uken arrangeres partnermøtet i Vaksinealliansen i New Dehli. Jeg vil være tilstede på møtet. Dette initiativet vil være en viktig del av diskusjonen når vi samles der.

Det er ingen grunn til å skjule at initiativene har sine kritikere. En innvending er at bistanden gjeldsfinansieres med framtidige bistandsbudsjetter som pantesikkerhet. Det finnes også andre innvendinger, som at finansieringbyrdene forplikter framtidige budsjetter. Et viktig motargument mot ordningen, som også mange i Norge har framført, er at land som ikke gir 0,7 prosent i bistand slipper unna internasjonale forpliktelser ved å låne på framtidige bistandsbudsjetter. Dette er viktige argumenter.

Likevel er det viktig at man tør å tenke nytt og prøve ut nye modeller når vi ser at det eksisterende apparatet blir utilstrekkelig. For meg er det særlig to grunner som gjør et slikt finansieringsinitiativ interessant.

For det første vil det bidra til å framskynde bruken av framtidige bistandsmidler. All den tid målet er å bidra til oppnåelse av FNs Tusenårsmål og det utvilsomt foreligger et gap mellom giverlandenes utviklingspolitiske ambisjoner og deres evne – og eventuell vilje - til å mobilisere de nødvendige midlene over sine ordinære bistandsbudsjetter, er det behov for å lete etter nye løsninger.

For det andre er dette en modell som kan gi særlig positiv effekt på de bistandspolitiske innsatsområder der raske og omfattende investeringer vil kunne gi store utviklingspolitiske gevinster. Det handler om å løse problemer her og nå, noe som kan bedre situasjonen og dermed redusere bistandsbehovet i framtiden. Innenfor enkelte områder – ikke minst vaksineområdet – kan massiv forebyggende innsats være langt å fortrekke framfor etterskuddsvise ”reparasjonstiltak”. Klarer vi gjennom massiv innsats nå å nå målene om at verdens barn skal få grunnleggende vaksiner, vil det gi store effekter framover i forhold til redusert barnedødelighet, bedret kvinnehelse og økt skolegang.

Norge er allerede et av de landene som gir mest til arbeid for å vaksinere barn i fattige deler av verden. Regjeringen har vært tydelige på at dette arbeidet vil vi følge opp gjennom støtte til vaksinearbeid framover. I budsjettet for 2006 har vi vedtatt å øke bidraget til vaksinering med 200 millioner kroner, slik at det samlede bidraget kommer opp i 500 millioner kroner.

I dag er det 27 millioner barn som hvert år ikke får de vaksinene de burde ha fått. Å sørge for at barn ikke dør av sykdommer som enkelt kunne vært forebygget eller behandlet handler om mer enn enkeltpersoners helse. Friske barn bidrar til at hele familier og lokalsamfunn får et bedre utgangspunkt for å kjempe seg ut av fattigdom.

Det er viktig at det er grundige diskusjoner rundt hvordan verdens rike land skal bidra til å nå Tusenårsmålene. Problemene er for store til at vi har råd til å trå mye feil. Samtidig er problemene så store at vi må tørre å prøve nye virkemidler når de vi har blir utilstrekkelige alene.

Klarer IFFIm å nå investeringsmålet vil det bety at man kan forhindre at 5 millioner barn dør av sykdommer det finnes vaksiner mot i perioden fra nå og fram til 2015. Det må være det viktigste argumentet i diskusjonen om finansieringsmekanismer.

.