Merking av næringsmidler

Merking av produkter er et sentralt kommunikasjonsmiddel på næringsmiddelområdet. Ved hjelp av merking kan opplysninger om en vare overføres fra virksomheter eller myndigheter til forbrukere. Merking er et viktig virkemiddel for forbrukere, blant annet fordi det gir næringsdrivende en mulighet til å formidle nødvendig informasjon om sine produkter. Opplysninger om at et produkt inneholder ingredienser som kan utløse allergiske reaksjoner, vil for eksempel være nødvendig informasjon for allergikere.

Merking gir også anledning til å formidle informasjon som ikke er nødvendig, men som like fullt kan være nyttig, som for eksempel om ernæringsinnhold i næringsmidler. Slik kan merking bidra til at forbrukere blir i stand til å foreta informerte valg når de bestemmer seg for om de skal kjøpe eller for hvordan de skal bruke et produkt. For næringsdrivende kan merking være et effektivt virkemiddel, både til å formidle informasjon om og til å fremheve positive egenskaper ved sine produkter. Også offentlige myndigheter kan benytte seg av merking, for eksempel til å opplyse om skadelige bivirkninger ved et næringsmiddel.

Det rettslige utgangspunktet for de norske merkereglene er lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet (matloven) § 10. De nærmere reglene om merking er nedfelt i forskrift 21. desember 1993 nr. 1385 om merking m.v. av næringsmidler (merkeforskriften), som er hjemlet i matloven § 10. Merkeforskriften er bygd på direktiv 2000/13/EF (merkedirektivet). Reglene i merkedirektivet gjelder for alle næringsmidler som omsettes innenfor EØS-området, herunder altså også Norge.

De viktigste bestemmelsene i merkeregelveket er:

• Påbud om at bestemte opplysninger alltid skal oppgis. Merkeforskriften lister opp bestemte opplysninger som skal oppgis ved omsetning av næringsmidler og hvordan disse skal angis. Dersom et næringsmiddel ikke er merket i henhold til disse reglene, kan det ikke omsettes innenfor EØS-området.
• Forbud mot nasjonale merkeregler som hindrer omsetning av næringsmidler som tilfredsstiller de obligatoriske kravene i merkeforskriften. Det finnes muligheter til unntak fra dette forbudet, men kun for nasjonale regler som ivaretar bestemte angitte hensyn.
• Forbud mot villedende merking, presentasjon og reklame.

EU har erkjent at det gjeldende merkeregelverket ikke fungerer optimalt i forhold til potensialet. I tillegg kommer at merkedirektivet er en kodifisert versjon av direktiv 79/112/EF, som ble vedtatt i 1979. Både markedet for næringsmidler og forbrukernes behov og forventninger i forhold til næringsmiddelinformasjon har utviklet seg mye siden den gang. Merkeregelverket er likevel innholdsmessig stort sett uendret. På denne bakgrunn har EU igangsatt en større revisjon av merkeregelverket. EU har i denne forbindelse sendt ut et høringsdokument, som har svarfrist 16. juni 2006. Her inviteres både privatpersoner og nasjonale myndigheter til å komme med innspill.

Lenke til høringsdokumentet på EUs hjemmeside

Ettersom den norske merkeforskriften i stor grad er basert på merkedirektivet, vil resultatene av EUs regelverksrevisjon få betydning her i landet. Norske myndigheter, representert av Mattilsynet og Helse- og omsorgsdepartementet, deltar derfor aktivt i dette arbeidet.