En gård består av mer enn de varene som blir solgt og ført til markedet. Gårdsbygninger, jordbruksarealer og natur som omgir gården danner landskapsbilder som stadig er i forandring. Et slikt kulturlandskap formes i samspillet mellom mennesker, dyr og natur gjennom generasjoner. Hvis beiting og jordbruksdrift opphører, gror jordbruksarealene etterhvert til med ny skog. Beiting med husdyr er et særlig viktig tiltak for å holde kulturlandskapet i hevd.

Landbrukets kulturlandskap omfatter jordbruksarealer, gammel kulturmark, kulturminner, små og store bygninger knyttet til gårdsdrift, arealer med spor etter jordbruksdrift i innmark, utmark og skog, udyrka mark som skogsbryn, rydningsrøyser, steingjerder, åkerholmer, våtmark og vannløp. Kulturlandskapet gir et speilbilde av jordbrukets driftsmetoder og gjeldende landbrukspolitikk.

Norge undertegnet konvensjonen om bevaring av biologisk mangfold under FNs miljøkonferanse i Rio de Janeiro i 1992. I kjølvannet av dette ble oppmerksomheten rettet mot strukturendringer i landbruket som hadde ført til miljøproblemer og tap av kulturlandskapsverdier og biologisk mangfold. En målbevisst satsing på bevaring og skjøtsel av kulturlandskapet ble resultatet.

Landbruksdepartementet og dets forvaltningsorganer i fylkene og kommunene har ansvar for arbeidet med landbrukets kulturlandskap. Aktiviteten er rettet mot gårdbrukere, landbrukets lag og organisasjoner. Det er etablert samarbeid mellom Fylkes-kommunenes kulturminnemyndigheter, Samisk kulturminneråd og Fylkesmannens miljøvernavdelinger.

Viktige innsatsområder
Landbruksdrift er en viktig forutsetning for å holde kulturlandskapet i hevd. Skjøtsel av kulturlandskapet krever innsats fra grunneierne, men også lokalsamfunnet og forvaltningen.

Landbruksdepartementet har en rekke økonomiske, administrative og juridiske virkemidler som skal sikre hensyn til verdiene i kulturlandskapet.

Les mer om: