Likestilling og arbeidslivspolitikken

Sjekkes mot fremføring

Takk for invitasjonen!

UNIO er en viktig alliert i kampen for et mer likestilt samfunn. Dere bidro til å sette spørsmålet om likelønn på dagsorden i valgkampen. Som fagorganisasjon løfter dere likelønn inn som viktige tema i årets lønnsoppgjør. I tillegg sørger dere for at likestilling er et viktig tema i samfunnsdebatten. Dette kommer ikke av seg selv. Vi trenger samfunnsaktører som hele tiden holder saken varm, er utålmodige og vil videre – og der er UNIO viktige.

Etter valget sist høst, og i runden med å fordele ministertaburetter, kom det kritikk av at Kristin Halvorsen og jeg valgte oss ”uviktige” og ”myke” departementer. For det er jo transport, energi og næring som virkelig betyr noe, må vite! Dette skal visstnok være slikt som ”tungt” og ”samfunnsbyggende”.
 
Tvert i mot, vil jeg si! Hva er viktigere enn å arbeide for ungers rettigheter? Eller for likestilling og mot alle former for diskriminering? For en kunnskapsskole og barnehage med plass til alle.

Det er jo dette som er det viktigste i et samfunn, og som forteller noe om hvem vi er som mennesker og som samfunn. Samtidig handler likestilling, rettferdighet og utdanning til alle i høyeste grad også om, og dette vil nok overraske kritikerne av Kristin og meg:
Fordeling av økonomiske ressurser, verdiskaping, maktfordeling og deltakelse.
Verdien av det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen. Det er arbeidet som er grunnlaget for vår velferd. Derfor må vi hele tiden sikre at flest mulig er i arbeid.

Jeg har en favorittfigur i nasjonalbudsjettet som viser at:
 

• Hender og hoder, dvs nåværende og framtidig arbeidsinnsats, utgjør hele 82 prosent av nasjonalformuen
• Petroleumsformuen (oljen) utgjør kun 7 prosent
• Realkapital utgjør 8 prosent
• Finanskapital utgjør 2 prosent
 
Sett i lys av disse tallene: Hva kan da være tyngre og viktigere enn å bygge folk og jobbe med mennesker!

De siste 30 årene har det da også skjedd radikale endringer i arbeidslivet og familielivet. Fulgt opp av velferdsreformer og lovreguleringer. Men det råder på ingen måte reell og full likestilling mellom kjønnene i arbeidsliv, familie og økonomiske maktsfærer.

Kvinner inn på arbeidsmarkedet
Vi som lever i dag, i et samfunn hvor alt kan måles i minutter og timer, i kroner og øre, har vanskelig for å få øye på hva kvinner har betydd for verdiskapingen i landet vårt før de for alvor trådte inn på det betalte arbeidsmarkedet for 30-40 år siden.

Siden 60-tallet er kvinners inntog på arbeidsmarkedet en av de virkelig store og betydelige samfunnsendringene. Dette er en sosial omveltning vi fortsatt er midt oppe i.  Kvinners posisjon i samfunnslivet har utviklet seg dramatisk, i takt med utviklingen av velferdsgodene. Gjennom offentlig likestillings-, familie- og sosialpolitikk (og endringer gjennom de siste 100 år i vår nærings- og sysselsettingsstruktur), er det skapt et samfunn som i stadig økende grad kan beskrives som både kvinnevennlig, barnevennlig og fedrevennlig.

Det er den senere tid lagt fram en del internasjonale rapporter fra EU og FN som viser en klar sammenheng mellom kvinners deltakelse i yrkeslivet og økonomisk vekst og vekst i brutto nasjonalprodukt.

Velferdsordningene er lønnsomme: Fra høyresiden kommer ofte innvendingene om at velferdsstaten kun betyr utgifter. Hver gang vi har utvidet foreldrepengeordningen har kritikken kommet, spesielt fra FrP. Så vi kan spørre da: Er den så god som den rødgrønne regjeringen hevder? Ja, mener jeg, og begrunner det blant annet slik: Det er store forskjeller i fødselsrater i Europa. Norge har en rate på 1,96 barn per kvinne.

De fleste land har lave fødselsrater. Tyskland har 1,37 og Polen 1,31. Med stor sannsynlighet henger de høye fødselsratene sammen med gode velferdsordninger. Disse tingene er politikk og de gjør at kvinner kan kombinere yrkesaktivitet og barn.

Dette er også et viktig perspektiv i debatten rundt sykelønnsordningen. Norge er blant de land i verden med høyest yrkesdeltakelse. Kvinner som føder barn og eldre mennesker har av naturlige årsaker et noe høyere sykefravær enn gjennomsnittet. Likevel er det selvsagt positivt for Norge at vårt arbeidsliv har rom for disse gruppene.

Det er en kvalitet ved arbeidslivet at noen virksomheter inkluderer grupper som ikke alltid kan yte 100 prosent, selv om det kanskje ikke er det mest lønnsomme for den enkelte bedrift. For samfunnet er det et svært fornuftig regnestykke hvis det kan bli flere!

Likestilling (av alle grupper) dreier seg ikke om kostnader, men om bidrag til verdiskaping gjennom velferd og like muligheter. Integrering av alle grupper i arbeidslivet og høy sysselsetting er et sentralt mål for regjeringen.

Likestilling, kjønnsroller og holdningsendringer
Et (annet) postulat fra høyresiden er at nå har likestillingen kommet langt nok, at vi er likestilte i det norske samfunnet i dag.  Og vi aner at noen innerst inne mener likestillingen har gått for langt.

Mitt utgangspunkt er et annet: Så lenge menn eier mest, tjener mest og sitter med brorparten av topposisjonene i vårt samfunn er vi ikke i mål. Jeg ler litt av dem som sier at vi ikke kan nå lenger, at kjønnsroller ikke kan forandres. Selvfølgelig kan de det!

Tenk på hvor langt vi har nådd bare de 30 siste år, etter at likestillingsloven kom (1979). Samtidig skal vi huske på at det er århundrer, ja kanskje årtusener med patriarkalske strukturer vi skal forandre, så det er fortsatt mye som gjenstår, mye som er ugjort. Derfor er det viktig at likestillingspolitikken ikke bare er en akademisk øvelse som vi politikere og organisasjonene driver med, men at det er noe som både kvinner og menn er opptatt av.

At menn og kvinner har like muligheter handler om rettferdighet. Men likestilling handler også om frihet. Frihet til å velge selv, til å leve våre egne liv, minst mulig bundet av tradisjonelle kjønnsroller.

Fedrekvoten er med på å sikre alle fedre en slik frihet, en frihet til å oppdage gleden ved å gi omsorg for egne barn. Derfor mener jeg utspillet fra Høyrer Kvinneforum i dag er uansvarlig og dramatisk for de alle de fedrene som gjerne vil være sammen med barna sine.

Noen anklager oss for å bruke tvang og at vi regulerer folks privatliv når vi bruker lov til å skape likestilling (ASA-loven, foreldrepengeordningen). Det motsatte er sannheten: Vi bruker likestillingspolitikken til å motvirke tvangen som ligger i tradisjonene til å endre samfunnets og våre egne forventninger til hva det vil si å være kvinne og mann. Det er å gi hver enkelt mer frihet og større handlingsrom til å bestemme i sitt eget liv.

Som likestillingsminister har jeg blinket meg ut tre saker som er viktig for meg:
1. Likelønn
2. Styrke menns rettigheter som omsorgspersoner
3. Stoppe volden mot kvinner og barn

I lys av dette, mener jeg det blir uhyre viktig at vi starter en ny likestillingsdebatt. En debatt som også engasjerer yngre menn og kvinner. Dette er en debatt jeg ønsker å bidra til. Derfor er det en glede for meg her i dag å presentere tre innspill som jeg tenker kan bidra framover:

1. Kvinnepanelet – som Lisbeth Normann her har sagt ja til å være med i
2. Utredning om likestilling i et livsløps- og etnisitets- og klasseperspektiv
3. 2013-jubileet: demokratifeiring. Tidligere stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl har takket ja til å lede arbeidet.

Partene i arbeidslivet har spilt en viktig rolle, og framforhandlet en rekke rettigheter. ILO-konvensjonen om lik lønn for arbeid av lik verdi kom på 50-tallet. Tema likelønn har fått god plass på den politiske dagsorden og oppmerksomhet fra arbeidstakerorganisasjonene. Hvorfor er vi ikke i mål?

På noen felt gikk endringene for likestilling utrolig raskt etter å ha blitt satt på dagsorden på 70-tallet. Et eksempel er kvinners representasjon i politikken hvor kvinner tidligere nesten ikke var til stede. Vi fikk en rimelig lik representasjon i løpet av et tiår, fra ca1970 til 1980. I dag består regjeringen av like mange kvinner som menn (10/10) og vi har fått (vår andre) mannlige likestillingsminister.

Noen glimt som preger arbeidslivet i dag:
• Arbeidsmarkedet er kjønnsdelt.
• Kvinner har lavere timelønn (om lag 85 prosent) og betydelig lavere inntekt enn menn (omlag 65 prosent).
• Mange kvinner arbeider deltid (om lag 43 prosent av alle sysselsatte kvinner), hvorav mange ufrivillig i små stillingsbrøker.
• To av tre ledere er menn. Med flere kviner i lederstillinger i offentlig sektor enn i privat sektor.
• Kvinner eier færre aksjer og mindre kapital enn menn. Kvinners andel av menns kapitalinntekt utgjør noe under 30 prosent, Kvinners aksjeutbytte utgjør noe over 23 prosent av menns (tall fra 2004). Vi ser at den økonomiske makten fortsatt er plassert hos menn. 

Arbeidslivet
Regjeringen har respekt for prinsippet om frie lønnsforhandlinger og partenes ansvar for lønnsdannelsen. Samtidig tar myndighetene ansvar på sine områder. Det gjelder lover, regler og andre tiltak mot lønnsdiskriminering. Vi er også opptatt av å fjerne lønnsforskjeller som følger av at kvinner har en løsere tilknytning til arbeidslivet enn menn på grunn av barn og omsorgsansvar.

Vi vet også at på noen områder er det glidende overganger mellom hva som er framforhandlede rettigheter og hva som er lovfestet. Opp gjennom historien har vi eksempler på rettigheter som har gått fra å være tema i forhandlinger til å bli lovfestede rettigheter. Ikke minst arbeidsmiljøloven er full av slike. Andre ganger har tariffavtaler måttet endres på grunn av nye lover.

Kanskje er nettopp det en av årsaksforklaringene? Alle har lagt skylden på hverandre, og dermed har vi ikke kommet lengre?

Dette er en del av bakteppet for likelønnskommisjonen som den rødgrønne regjeringen nedsatte i 2005. I rapporten analyserer Anne Enger og kommisjonen årsakene til ulikelønn og kommer med forslag til tiltak. Og om man ser på hva kommisjonen foreslår, så er det jo tiltak både rettet mot partene, mot oss som politikere og ikke minst tiltak som krever et samspill.

Tidligere var lavere pris på kvinners arbeidskraft tariffestet og en del av lønnsbildet. Både denne ”legale” forskjellsbehandlingen og den mer skjulte individuelle lønnsdiskrimineringen, ser nå ut til å være historie.

I dag er bildet langt mer komplekst. Lønnsgapet mellom kvinner og menn berører mange elementer. Vi må håndtere strukturer i arbeidslivet, modeller for lønnsforhandlinger, familiepolitikk, våre egne valg og preferanser, og gutters og menns roller i familien og arbeidslivet. Vi må knekke noen stereotypier som fortsatt lever godt i mange av våre hoder.

For en uke siden åpnet jeg konferansen ”Et familievennligere arbeidsliv”, som departementet arrangerte i samarbeid med de største arbeidslivsorganisasjonene (inkludert UNIO). Fokus var på menn og fedre i arbeidslivet.

Vi ønsker at far skal ta del i de godene og pliktene som velferdsordningene for familien har å by på. Og vi ønsker at mor skal få sterkere tilknytning til arbeidslivet. På konferansen fikk vi innspill og kunnskap fra forskningsmiljøer så vel som praktikere i arbeidslivet.

Det gjøres mye godt arbeid, og det er en utvikling på gang.
Både i Soria Moria I og Soria Moria II satte regjeringen likelønn på dagsorden. Det heter i SM II at regjeringen er beredt til å gå i dialog med partene om likelønn.

Regjeringen vil be partene avklare:
- om det er grunnlag for et særskilt likelønnsløft i offentlig sektor
- utarbeide forslag til hvilke grupper som skal omfattes
- utforme nødvendige og tilstrekkelige mekanismer for å oppnå varig utjamning

Dette er helt i tråd med Likelønnskommisjonens forslag til et likelønnsløft i offentlig sektor.

Avhengig av denne prosessen heter det videre at regjeringen er innstilt på å gå i nærmere dialog om likelønn allerede i forbindelse med tariffoppgjøret 2010.

Jeg er stolt av at vi har fått denne forpliktelsen inn i regjeringens plattform. Samtidig som regjeringen er klar over at en slik prosess er svært krevende av flere grunner:

Alle er enige om at lønnsutvikling og lønnsforhandlinger er partenes ansvar. Den frie forhandlingsretten står støtt. Men en slik prosess som skissert i SM II, må nødvendigvis gripe inn og berøre grensesnittet mellom partenes ansvar (og domene) og myndighetenes ansvar.

Vi vil altså gå i dialog – under visse forutsetninger. Regjeringen må vente med å være konkret på virkemidler til vi får se partenes forslag.

Skal likelønn bli en prioritet i lønnsoppgjøret 2010, ligger derfor mye av ansvaret og initiativet nå hos partene. 

Hvor ligger så myndighetenes ansvar? Regjeringen er beredt til dialog i lønnsoppgjøret. Men likelønn krever en breiere politisk tilnærming.

For det første må vi ha lover og håndhevingsapparat som skal hindre diskriminering. Forbudet mot lønnsdiskriminering i likestillingsloven og internasjonale konvensjoner, skal sikre lik lønn for både likt arbeid og arbeid av lik verdi for arbeidstakere i samme virksomhet. Det gjelder også på tvers av fag og organisering.

Likestillingsloven trådte i kraft i 1979. Til en viss grad har loven virket i tråd med intensjonene. Problemet med såkalt direkte lønnsdiskriminering er lite. En kvinne og en mann i samme stilling hos samme arbeidsgiver, tjener om lag det samme. Lønnsstatistikken kan ikke påvise noe stort problem her.
Men lovens intensjon om lik lønn for arbeid av lik verdi på tvers av fag og fagorganisering hos samme arbeidsgiver, er ikke oppfylt. Det er i slike tilfeller at ombudet får klagesaker. Det viser seg ofte at arbeidsgiver påberoper seg et markedsargument, og gir for eksempel en ingeniør høyere markedsverdi og høyere lønn enn en sykepleier.

Arbeidsgiver kan selvfølgelig gi forskjellig lønn ved å vise til kjønnsnøytrale argumenter. Men samtidig var det nettopp for å bryte et mønster med lavere verdsetting av kvinners arbeidskraft i arbeidsmarkedet at vi i fikk bestemmelser og lovreguleringer mot kjønnsbasert lønnsdiskriminering. Spørsmålet er, i hvilke situasjoner skal markedsargumentet aksepteres?

Dernest: Dette gjelder også kampen mot ufrivilllig deltid, et spørsmål vi blir nødt til å ha høyere på dagsorden, hvis vi VIL et familievennlig arbeidsliv.
Derfor er det så viktig å sikre flere mulighet til å jobbe heltid, slik at de ikke måtte sitte ved telefonen å vente. Du kan jo ikke brødfø en familie med en stilling på 10-20 prosent.

Regjeringen har i Soria Moria satt seg som mål å styrke innsatsen mot ufrivillig deltid og for retten til heltid. Vi ønsker derfor å gå gjennom lovverket og vurdere endringer for å få til dette.

For det tredje: Regjeringen er opptatt av å bryte kjønnsstereotype utdanningsvalg og yrkesvalg. Det mest påfallende ved arbeidslivet er at kvinner ”velger” kvinnedominerte yrker og menn ”velger” mannsdominerte yrker.

Som nevnt følger lønnsforskjellene det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, kvinnedominerte yrker er lavere priset enn mannsdominerte yrker. Et yrke som har 10 prosentpoeng flere kvinner enn et annet yrke, har 1,7 prosent lavere lønn, når vi ser på grupper med like lang utdanning og like lang yrkeserfaring.

Denne yrkeslønnsforskjellen rammer både kvinner og menn i kvinnedominerte yrker. I tillegg kommer lønnsforskjeller mellom kvinner og menn innen yrket. 
Kjønnssegregeringen i arbeidslivet begynner i utdanningen. Innen høyere utdanning (universitet høyere grad) er det mange tegn til at kjønnssegregeringen er avtagende. Kvinneandelen blant studentene er nå over 60 prosent, og fagvalgene har endret seg. Stadig flere jenter studerer økonomiske og administrative fag, jus, medisin og til en viss grad naturvitenskapelige og tekniske fag.

På den andre siden finnes det få tegn til at menn beveger seg inn på kvinnedominerte områder. Innen høyskolesystemet dominerer kvinner, og her er den tradisjonelle kjønnsdelingen sterk, med kvinnedominans i helse- og sosialyrkene og menn blant ingeniører og IKT. I fagutdanningene på videregående nivå, er kjønnsdelingen enda sterkere.

Jentene har derfor flere valgmuligheter enn guttene i dag, fordi de har bedre karakterer i skolen og utgjør et flertall i høyere utdanning. Men norske og internasjonale undersøkelser bekrefter at kulturelt definert kjønn har stor betydning for hvilke interesser vi har og hvilke yrkesvalg vi gjør. Kjønn som sosialt og tradisjonelt opplevd og definert, ser ut til å ha større betydning enn sosial tilhørighet.

Vi leter etter gode politiske tiltak. Det har vist seg svært vanskelig å bryte dette mønsteret. Verken Likelønnskommisjonen eller høringsinstansene gir noen konkrete forslag til hvordan vi kan bryte dette mønsteret.  De fleste ser imidlertid et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked som ønskelig.

Vi må se på alt fra rådgivning i skolene, til det store spørsmålet: Hvordan styrke menns rolle som omsorgspersoner. Klarer vi det i familiene, vil også arbeidslivet endre seg.

Styrke kvinners posisjon i arbeidslivet
Regjeringen har satset sterkt for å styrke kvinners posisjon i arbeidslivet. Et mål for likestillingspolitikken har vært - og er fortsatt - at kvinner skal kunne ta del i arbeidslivet på linje med menn, og at menn skal kunne ta ansvar for barn og omsorgsoppgaver på linje med kvinner. Derfor har vi satset på full barnehagedekning og barnets rett til en barnehageplass. Når vi styrker kvinners posisjon og deltakelse i arbeidslivet, vil det påvirke både kvinners timelønn og kvinners årsinntekt og økonomi over livsløpet.

Likevel, det er i hovedsak kvinner som tar ut foreldrepermisjon, trass i fedrekvoten som nesten alle med rettigheter tar ut. Om lag 80 prosent av alle som arbeider deltid er kvinner. For kvinner er deltid gjerne en strategi for å kunne kombinere yrkesarbeid og familie. Omtrent alle som mottar kontantstøtte er kvinner. Alt dette svekker kvinners posisjon på arbeidsmarkedet og har betydning for lønnsdannelsen.

Analyser viser at lønnsforskjellene vokser i foreldrefasen. Når kvinner og menn går inn i arbeidslivet er ikke timelønnsforskjellene så store. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn vokser når kvinner får barn, og det viser seg at kvinner uten barn tjener mer enn kvinner med barn. Den viktigste årsaken til dette er kvinners fravær fra arbeidslivet.

Likestillingspolitiske grep og visjoner
Regjeringen ønsker å bryte dette mønsteret. Likestillingen kommer ikke videre før menn tar sin del av omsorgen for egne barn. Det betyr rett og slett at menn og kvinner må dele likere, både på jobb og hjemme.

Et likestilt foreldreskap er nøkkelen til likestilling i arbeidslivet. Her må arbeidslivets parter trå til! Arbeidstakere som ikke sliter med å få hverdagen til å gå opp, uansett kjønn, er bedre arbeidstakere. Arbeidsgiverne må ha samme positive holdning til menns fravær med barn som kvinners. Her mangler ennå mye!
Hvordan få til mer likestilling hjemme og i arbeidslivet?

Her vil jeg gå inn på seks (6) forhold av betydning:
1 Et sentralt bidrag her er deling av foreldrepermisjonen. Sakte men sikkert er fedrekvoten utvidet. Regjeringen vil nå utvide fedrekvoten fra 10 til 14 uker og den samlede permisjonen til 48 uker med full lønn. Dette er nedfelt i Soria Moria II.
Samtidig skal vi også bygge ned kontantstøtten!

2. De senere år har det skjedd positiv endring av mannsrollen(e). Det er særlig grunn til å trekke fram utviklingen i hjemmet og den økte kontakten mellom fedre og barn. Mye fokus på mannsrollen, gjennom stortingsmeldingen om menn, mannsroller og likestilling og arbeidet med fedrekvoten, er gode bidrag.

3. Et ytterligere bidrag til bedre lønnsutvikling for mødre kan være at foreldre sikres samme rett til lønnsutvikling som sine kolleger, også når de er ute i foreldrepermisjon. I lønnsoppgjøret 2008 ble det tatt inn en bestemmelse i overenskomstene om at de lokale lønnsforhandlingene også skal foreta en lønnsvurdering av arbeidstakere som er fraværende på grunn av foreldrepermisjon. Her har arbeidslivsorganisasjonene tatt et viktig skritt.

4. Et fjerde område er rettigheter knyttet til fars rolle i barselperioden og mors mulighet til å amme når hun går tilbake på arbeid. Arbeidsmiljøloven gir fedre rett til to ukers omsorgspermisjon i forbindelse med fødsel og mødre har rett til ammefri. Begge ordningene bidrar til å styrke fars omsorgsrolle og mors rettigheter i arbeidslivet.

5. Mor kan gå tidligere tilbake til arbeid dersom hun har mulighet til å amme. Dette er viktig når vi ønsker at far skal ta større del av foreldrepermisjonen. Problemet er at ikke alle er sikret lønnskompensasjon dersom de tar omsorgspermisjon eller ammefri. Lønnskompensasjon er avhengig av avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Et notat hvor vi skisserer tre ulike alternative ordninger for hvordan vi kan sikre lønn under fraværet har vært på høring.
• En mulighet er at folketrygden dekker utgiftene.
• En annen er at arbeidsgiver blir pålagt å betale lønn også i permisjonstiden og for ammepauser.
• En tredje mulighet er at partene i arbeidslivet sørger for at alle tariffavtaler får bestemmelser om lønnskompensasjon. Saken er til behandling i departementet. Regjeringen har foreløpig ikke trukket noen konklusjon.

Men å få en ordning med lønnskompensasjon på plass, vil være ett bidrag i et større puslespill hvor vi ser helheten i yrkesliv og familieliv.

6. Og til sist må kanskje det viktigste av alle ”tiltak” nevnes. Vi har i dag full barnehagedekning, og med maksimalpris. Vi har gjennomført en liten revolusjon på få år. Ikke minst har vi lagt inn store ressurser for å sikre alle barn et godt tilbud. I 2003, året hvor barnehageforliket ble inngått, bevilget Stortinget rett i overkant av ni milliarder til barnehagesektoren. I budsjettet for 2010 foreslo regjeringen å bevilge 26,8 mrd kroner.

Nå ansees barnehageplass som et gode, også til barnets beste. Barnehageutbyggingen har dessuten skapt mange arbeidsplasser landet rundt.  Mitt parti og vår regjering har stått i spissen for dette. Det er jeg umåtelig stolt over. 

Vi trenger kunnskap og debatt. Det er nødvendig for å sikre en målrettet politikkutvikling, hvor det er sammenheng mellom valg av virkemidler og hva vi ønsker å oppnå. Regjeringen opprettet derfor Likelønnskommisjonen som har levert et solid arbeid her.
 
Avslutning
Unio kjemper for at kvinner og menn skal ha like muligheter til utdanning, kompetanseutvikling, inntekt, pensjon og trygd. Vi kjemper for at både kvinner og menn skal kunne delta på lik linje i arbeids- og familieliv. Vi vil ha lik lønn for arbeid av lik verdi.
…… står det på UNIO sine hjemmesider.

Det slutter jeg meg gjerne til. Unio er viktig for likestillingskampen i Norge. Dere er en viktig samtalepartner for regjeringen, og jeg ser fram til et nært samarbeid som likestillingsminister.

Helt til slutt: Igjen takk for invitasjonen. Vi går en spennende vår i møte, med hovedoppgjør og likestilling og likelønn høyt på agendaen. Det er 100 år siden Clara Zetkin innførte Kvinnedagen 8.mars. Den blir like aktuell i år.

Takk for meg!