Historisk arkiv

Forsvarsdepartementets kompetansekonferanse, 7. mars 2013

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Forsvarsdepartementet

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen deltok på Forsvarsdepartementets kompetansekonferanse, Akershus festning, hvor hun holdt følgende tale.

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen deltok på Forsvarsdepartementets kompetansekonferanse, Akershus festning, hvor hun holdt denne talen.

*SJEKKES MOT FRAMFØRING*

Innledning

Det er en stor glede for meg å få anledning til å presentere stortingsmeldingen som ble fremlagt i Statsråd sist uken.

Det er en viktig melding – den handler om kompetanse, enkeltindividets kompetanse og virksomhetens kompetanse. Den handler om deg og meg og hvordan vi sammen kan bli sterkere. Og den handler om våre verdier og hvordan vi bør tenke og handle for å levere kvalitet også de neste tiårene.

Tittelen på meldingen sier ganske mye – «kompetanse for en ny tid». Vi må hele tiden fornye oss. Og vi må spørre oss selv, hva vi kan gjøre for å bli bedre.

Forsvarssektoren skal være i stand til å løse et bredt spekter av oppgaver. Noen av disse er svært komplekse. Noen vil kreve en ny type kompetanse. Så vet vi at samfunnet rundt oss endrer seg. Endringstakten er stor. Et forblir det samme og det er at den norske befolkning med rette vil ha store forventninger til vår profesjonalitet også i fremtiden. Endringer i oppgavene og endringene rundt oss gjør at vi må ha et gjennomtenkt forhold til hvilken kompetanse vår sektor trenger å besitte «for en ny tid».

Stortingsmeldingen er i så måte startskuddet for et lengre løp som vi skal gjennomføre sammen. Det er ikke en kort og intens sprint vi har i vente. Det er mer tale om en seig femmil – en femmil med mange små og store kneiker.  Vi vet ikke alt om alle utfordringer som ligger foran oss, men vi kjenner rimelig godt til målområdet. Og vi vet at i et så viktig løp er gode forberedelser avgjørende. Denne stortingsmeldingen sørger for at vi er godt skodd og at vi her de beste forutsetninger for å lykkes. Det er viktig.  

La meg si litt om hvorfor vi har utarbeidet en stortingsmelding om kompetanse og hvorfor nok en reform i vår sektor.  Det mest åpenbare svaret er at «vi må vite hva vi vil». Heldigvis vet vi det, men jeg skal utdype.

Hvorfor denne stortingsmeldingen?

Forsvarssektoren har de siste 15 årene vært gjennom en svært omfattende og vellykket omstillingsprosess. Først utviklet vi en organisasjon og basestruktur som er tilpasset en ny tid. Vi foretok en imponerende omstilling fra et mobiliseringsforsvar til et moderne innsatsforsvar.

Dernest har vi foretatt valg av våpensystemer som skal gjøre oss i stand til å møte sikkerhetspolitiske utfordringer. Vi har nye fregatter og korvetter. Vi er i ferd med å investere stort i Hæren, og vi er i gang med å anskaffe nye kampfly. Kort sagt, vi har et forsvar for vår tid.

Dette gir likevel liten mening hvis vi ikke har den nødvendige kompetanse for anvendelse av våre nye innsatsforsvar.  Vi snakker derfor om kompetansereformen som omstillingens tredje fase. Med ny struktur på plass og nytt og moderne materiell, er tiden kommet til å gi kompetanse- og kunnskapsutvikling et strategisk løft. Denne meldingen er det håndfaste uttrykket for et slikt løft.  

Kompetanse handler om kunnskap, faglig innsikt og ferdigheter, men det handler også om holdninger, etikk og ledelse.  Vi skal kjennetegnes av å være en sektor som tar verdigrunnlaget vårt på alvor. Derfor skal vi fortsette å ha høy etisk bevissthet i våre daglige oppgaver enten vi tjenestegjør hjemme eller er ute i operasjoner. Vi er gode på dette i dag og det skal fortsatt prege vår ledelses- og organisasjonskultur.

Det personellet vi har i dag er svært dyktig. Det har vi sett i en rekke operasjoner på bakken i Afghanistan, i farvannet utenfor Somalia, i det maritime bidraget i UNIFIL II og i luften over Libya. Vi har i bunn og grunn veldig god kvalitet på det vi gjør nasjonalt og internasjonalt. Vi leverer og vi er en etterspurt ressurs. Jeg er stolt av det Forsvaret vi har i dag.

Mitt anliggende er ikke det vi har i dag. Vårt blikk er rettet fremover. Det er å sørge for at Forsvaret forblir konkurransedyktig i fremtidens arbeidsmarked. Det dreier seg simpelthen om å sikre at dagens barn og unge er voksne, ser på Forsvaret som en attraktiv arbeidsplass.

Abraham Lincoln skal ha sagt at «det beste med fremtiden er at den kommer en dag av gangen». Vi må i dag forholde oss til trender og framskrivinger. Hva vet vi så? Jeg tror følgende er vesentlig:

Vi vet at den enkelte arbeidstaker vil ha en sterk bevissthet om sin egen verdi. Vi vet at de mest attraktive organisasjonene vil være dem som satser på kompetanse og utvikling av individet og «teamet». Vi vet at det for mange vil være naturlig å bytte jobb flere ganger. Vi vet at vi må regne med å stå lengre i arbeidslivet. Vi vet også at de fleste familier vil være avhengig av, og ønske å ha, to karrierer samtidig. Vi vet at lønn er en viktig faktor, men at andre elementer som et trygt, givende og utviklende arbeidsmiljø står sentralt. Og vi vet om vår egen sektor at den vil trenge både dybde- og spesialkompetanse innenfor en rekke felt.

Skal vi lykkes med å rekruttere, utvikle og beholde «de beste hodene» i årene fremover, må vi gjøre de riktige grepene i dag. Og jeg mener at det aller viktigste grepet er å sette medarbeidernes kunnskap og kompetanse i sentrum. Våre medarbeidere er navet i arbeidet med å bli en moderne og ledende kompetanseorganisasjon i årene fremover.

Dette krever at vi som arbeidsgiver tenker nytt og annerledes om HR området. Og det vil kreve at vi har en personellpolitikk som setter strategisk kompetansestyring, godt lederskap og aktiv medarbeiderutvikling i sentrum. Bare slik kan vi gjøre forsvarssektoren attraktiv for nye generasjoner. Og bare slik kan vi klare å beholde de gode medarbeiderne vi trenger.

På vei dit skal utvikle en organisasjon som har et større mangfold av ulike mennesker og bakgrunn. Vi må ha mer fleksible ordninger når vi utdanner og tilsetter. Og vi må ha et tettere samarbeid med resten av samfunnet enn i dag. La meg knytte noen få kommentarer til disse tre elementene.

Den teknologiske utviklingen gjør at vi har et stort behov for spisskompetanse. Vi merker det i dag i kampen om ingeniørene og teknisk fagekspertise. Det vil trolig ikke bli mindre med årene. La meg minne om at Forsvaret i dag er den største lærebedriften i Norge. I 2012 ble 281 nye lærlinger tatt opp til ulike fag. I alt administrerte Forsvaret 555 lærlinger fordelt på 32 forskjellige fag gjennom året. Kvinneandelen er 19,5 prosent, mens andelen som besto fagprøven ved første forsøk var hele 96 prosent. Det er et eksempel på at vi allerede gjør mye. Men vi kan og må bli enda bedre.

Samtidig er oppgavene blitt mer sammensatte. Vi trenger både dybde og bredde. Det er ikke lenger slik at en fregatt eller en korvett, har noen få yrkesoffiserer og resten utgjøres av vernepliktige. Nei, våre nye plattformer har snudd dette på hodet. Høyt kvalifisert arbeidskraft er i dag det som kjennetegner flertallet av dem som står på broen. Det betyr at vi trenger mange med spisskompetanse, men vi trenger også personell med mangfold og bredde.

Vi må knytte til oss mennesker som tenker forskjellig, har forskjellig utdanning, bakgrunn og tilnærming og ulik forståelse av verden rundt seg. Mangfold er nødvendig for at vi skal fatte de beste beslutningene. Forsvarets oppgaver og utfordringer i fremtiden løses best slik, og ikke gjennom likhet.  

Et annet sentralt element i utformingen av en kompetanseorganisasjon er fleksibilitet. Vi må innrette oss slik at vi har «riktig person på rett plass til rett tid». Dette krever nytenkning i rekruttering og bedre bruk av vårt personell. Kjernen i dette er å få på plass en personell- og befalsordning som sikrer oss økt kompetanseflyt og kompetanseoverføring internt i sektoren.

Her flere forhold viktige. Et er å se nærmere på særaldersgrense for befal. Et annet er hvordan vi best utvikler og beholder militære spesialister. Vi må tenke nytt om alternative karriereveier. Vi skal se på hvordan få mest mulig ut av vervede mannskaper slik at vi forblir en attraktiv arbeidsplass for dem. Og vi skal også se på hvordan vi kan få til enda bedre ordninger for lærlinger, vernepliktige, reservepersonell og sivilt ansatte. Her er mitt utgangspunkt at vi kan og må få plass en personell – befalsordning som er  tilpasset våre nye behov. Dette skal vi gjøre sammen med arbeidstakerorganisasjonene.

Og sist, men ikke minst, må vi få til et tettere samarbeid mellom forsvarssektoren og samfunnet for øvrig. Forsvarssektoren har tradisjonelt avgitt kompetanse til andre sektorer. Vi har derimot ikke aktivt hentet inn kompetanse utenfra. Dette er det på tide at vi snur.

Vi skal bli bedre på å utnytte den kompetanse som andre i samfunnet utvikler. Vi skal gå fra enveis til toveis kompetanseflyt. For eksempel ønsker jeg en ordning som muliggjør at personell som går til en annen privat eller offentlig sektor kan komme tilbake til forsvarssektoren. Vi skal dessuten kjennetegnes av at vi tar godt vare på personellet fra de er rekruttert til de er veteraner og pensjonister.

Et tettere samarbeid på utdanningssiden er også nødvendig. Vi skal se etter allianser mellom oss og sivile utdanningsinstitusjoner. Dette handler om fornuftig utnyttelse av samfunnets samlede ressurser. Vi har i dag et meget godt utdanningstilbud. Soldatutdanningen, befalsskolene, krigsskolene og stabs- og masterstudiet ved Forsvarets høgskole holder en meget høy kvalitet. Regelen bør likevel være at vi ikke utdanner der det allerede finnes et godt alternativ på sivil side.

Noe som har vært viktig for meg i arbeidet med stortingsmeldingen, er at den gjelder hele sektoren samtidig som den anerkjenner at den militære profesjon er unik. En militær bakgrunn er en forutsetning for å bemanne operative struktur samt en rekke stillinger innenfor ledelse, planlegging og styring. Vi må ivareta særegenhetene i den militære profesjonen. Det vil være viktig når vi reviderer personell- og befalsordningene. Vårt nettverksbaserte innsatsforsvar krever en helt unik militærfaglig spisskompetanse som kun Forsvaret kan tilby.


På den annen side er det mange stillinger i vår sektor der militærspesifikk kompetanse er mindre avgjørende. Innenfor fagområder som administrasjon, økonomi og forvaltning kan vi i større grad tillate oss å rekruttere ferdig utdannede sivile fageksperter. Her kan andres kompetanse komme oss til nytte.

Kompetansereformen handler også at vi må bli bedre til å rekruttere og beholde kvinner i Forsvaret. Jeg har allerede nevnt større mangfold, økt fleksibilitet og tettere samarbeid med resten av samfunnet som viktige satsningsområder. Vi tror dette kan telle positivt for en økt kvinneandel.

Vi har langt igjen for å nå våre mål om antall kvinner i Forsvaret. Da vi innførte sesjonsplikt for kvinner sa vi at det ville gi oss grunnlag for å vite mer. I 2014 har vet vi mer. Da skal vi også konkludere om hva vi bør og kan gjøre videre. Det vi i dag vet er at en tjeneste i Forsvaret må lønne seg skal unge mennesker velge Forsvaret. Derfor er den status vi velger å gi førstegangstjenesten med og påvirker antallet kvinner som gjennomfører førstegangstjenesten.

 

Avslutning

Mine damer og herrer,

Jeg åpnet med å si at målsettingen med stortingsmeldingen og kompetansereformen er at vi skal bli en moderne og ledende kompetanseorganisasjon. Som ved alle andre store reformer ikke minst i Forsvaret, vil det bli debatt om veivalg og tiltak. Jeg vil ønske en slik debatt velkommen. Vi trenger et bredt ordskifte om hvordan vi skal nå vår målsetting. Fordi Forsvaret angår oss alle.

Forsvarsomstillingen de siste 15 årene har også vært ledsaget av mange viktige debatter. Den har vært kjennetegnet av vanskelige valg og tøffe beslutninger som vi i dag kan høste av.

Store reformer handler om å begi seg ut av komfortsone på vei mot bedre løsninger enn det vi har i dag. Når vi nå lanserer denne kompetansereformen så gjør vi det fordi vi vil være en sektor som dagens barn og ungdom ønsker å være en del av. Stortingsmeldingen representerer politikken, den angir målet og retningen. Det er dugnadslisten som fordeler oppgaver vi skal arbeide mye med i tiden fremover.

Ja, denne reformen angår oss alle. For det er opp til oss i dag å ta i et tak. Derfor oppfordrer jeg alle til å lese meldingen og bidra på sin måte til at vi videreutvikler oss, som enkeltansatte og som organisasjon. Vi har alle et ansvar for å bli bedre. Vi har et ansvar for hverandre. På denne måten vil mottoet «for alt vi har og alt vi er» være gyldig også for de kommende generasjoner.