Derfor er vi i Afghanistan

Fire norske soldater mistet livet i Afghanistan. Det fyller oss med sorg og ettertanke. Selv føler jeg også et tungt ansvar.

Forsvarsmininster Grete Faremo i Afghanistan. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediesenter.

Derfor var det nødvendig for meg å reise til Afghanistan for å hente bårene hjem. Fordi jeg føler ansvaret og fordi jeg har ansvaret. Som sine medsoldater, var de villige til å gå inn i et risikofylt og krevende oppdrag for å skape et bedre liv for andre mennesker. De fortjener vår takknemlighet, respekt og dype anerkjennelse.

Nå er det viktigere enn noen gang at vi ikke glemmer hvorfor vi er i Afghanistan. Vi er i der sammen med 46 andre land – en fjerdedel av verdens nasjoner – og med mandat fra et enstemmig FNs sikkerhetsråd. Vi har sagt ja til å ta vår del av ansvaret: For å bidra til stabilitet og sikkerhet. For å beskytte sivilbefolkningen. For å hjelpe afghanske myndigheter til selv å ta ansvar for sin egen trygghet og utvikling.

Ved å bidra til sikkerheten i regionen, bidrar vi også til vår egen sikkerhet. Dette er vårt oppdrag. Det er dette som gir engasjementet mening. Og det er derfor vi kan si med tyngde at de fire soldatene som omkom 27. juni ikke ga sine liv forgjeves. De mistet livet mens de var ute i tjeneste for å skape trygghet for den afghanske befolkningen og sikkerhet for oss alle.

Arnested for terrorisme
Vi må huske hvordan det hele begynte. Foranledningen var terrorangrepene mot USA 11. september 2001. Afghanistan var på det tidspunktet et land i oppløsning, et arnested for internasjonal terrorisme og et regime som begikk grove brudd på menneskerettighetene. Etter angrepene mot USA var det bred enighet i det internasjonale samfunn om at det var nødvendig å engasjere seg for å motvirke at terrorisme fortsatt skulle ha grobunn i Afghanistan. Senere fikk vi også terroranslagene i Madrid og London som dystre påminnelser.

FNs sikkerhetsråd hadde også forut for terrorangrepene i 2001 fastslått at situasjonen i Afghanistan var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, men det var først etter anslaget mot USA at FN autoriserte verdenssamfunnet i å bruke militærmakt. 

Det folkerettslige grunnlaget for det norske engasjementet er krystallklart: I tillegg til at FN har gitt sitt mandat, har den afghanske regjeringen bedt Norge om hjelp til å skape fred og stabilitet i landet. Den folkerettslige rammen som med det er på plass, er veldig viktig for de norske soldatene som står i et risikofylt og krevende oppdrag i Afghanistan!

Strategi
I fjor ble NATOs strategi endret i retning av å fokusere mer på beskyttelse av sivilbefolkningen og å sette afghanerne i stand til selv å ivareta sin egen sikkerhet. Den norske innsatsen består i økende grad av trening, opplæring og understøttelse av afghanske sikkerhetsstyrker. Dette er både krevende og risikofylt, blant annet fordi de norske soldatene går i strid, side om side med afghanerne. Samtidig mener jeg dette er den eneste farbare vei hvis innsatsen skal føre fram til noe som er bærekraftig på lang sikt.

I en svært krevende situasjon finnes det heldigvis lyspunkter. I dag får 25 prosent av fødende afghanske kvinner hjelp under fødselen, mot 16 prosent for bare kort tid siden. 95 prosent av barn under fem år får viktige vaksiner og 7 millioner barn går på skole, mot 2 millioner for noen år siden.

Vi vet at det ikke finnes noen militær løsning på konflikten i landet. Bare en politisk løsning kan gi varig fred. Og den løsningen må afghanerne finne selv. De har begynt på en lang vei. Men nå, på veien mot en politisk løsning, er det militære nærværet nødvendig. For å gi lokalbefolkningen beskyttelse, for å skape sikkerhet slik at utvikling kan skje, og for å legge til rette for politiske prosesser.


Publisert i blant annet Nordlys 6. juli 2010.