Det internasjonale valutafondet (IMF)

Det internasjonale valutafondet (IMF) ble opprettet i 1945 og har i dag 188 medlemsland. IMF har som mål å fremme samarbeid om det internasjonale monetære systemet, bidra til finansiell stabilitet og understøtte internasjonal handel. IMF skal også bidra til høy sysselsetting, bærekraftig økonomisk vekst og redusert fattigdom verden rundt. IMFs tre hovedoppgaver er:

  • å overvåke økonomien i medlemslandene for å forebygge økonomiske ubalanser og kriser,
  • å gi teknisk assistanse til medlemslandene,
  • å gi lån til medlemsland med betalingsbalanseproblemer.

IMF samarbeider med andre internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Verdens handelsorganisasjon (WTO). IMF bidrar også til G20s arbeid med å stabilisere og styrke verdensøkonomien.

IMF har stått sentralt i arbeidet med å dempe de økonomiske skadevirkningene av den globale finanskrisen og den påfølgende statsgjeldskrisen i Europa. I tillegg til lån, har IMF bidratt med analyser og råd basert på sin betydelige ekspertise på krisehåndtering.

I Revidert nasjonalbudsjett 2014 er det en omtale av IMFs virksomhet, med vekt på de siste 12–18 månedene.

Økonomisk overvåkning

IMF driver en omfattende overvåkning av den økonomiske utviklingen, både globalt og i de enkelte medlemslandene. Overvåkningsvirksomheten bygger på analyser av penge- og finanspolitikken, finanssektoren og de strukturelle forholdene i medlemslandene.

Den bilaterale overvåkningen utføres gjennom regelmessige konsultasjoner med hvert enkelt medlemsland. De fleste landene, inkludert Norge, har årlige gjennomganger av økonomien og den økonomiske poltikken (såkalte artikkel IV-konsultasjoner). Under artikkel IV-konsultasjonene møter en delegasjon fra IMF myndigheter og organisasjoner. De skriver deretter en rapport som diskuteres i IMFs styre. Medlemslandene har plikt til å gi IMF informasjon, men ikke til å følge rådene som gis. Den siste artikkel IV-konsultasjonen for Norge ble gjennomført i mai 2014 og behandlet i IMFs styre i august.

IMF analyserer også verdensøkonomien og internasjonale ubalanser gjennom den multilaterale overvåkningen. Overvåkningsvirksomheten har gradvis blitt utvidet etter hvert som økt handel og investeringer mellom land har gitt tettere internasjonal økonomisk integrasjon. Integrasjonen har gitt medlemslandene bedre grunnlag for økonomisk utvikling, men har samtidig økt styrken og farten på spredningen mellom land og dermed systemrisikoen. Overvåkningsvirksomheten ble også betydelig styrket og utvidet etter finanskrisen. Blant annet har regionale perspektiver fått større plass, sammen med tema som ukonvensjonell pengepolitikk og makroovervåkning av finanssektoren. Det legges også større vekt enn tidligere på å se multilateral, bilateral og finansiell overvåkning i sammenheng.

Hovedresultatene fra overvåkningsvirksomheten presenteres halvårlig i IMFs såkalte flaggskipsrapporter. De viktigste er World Economic Outlook (WEO), Global Financial Stability Report (GFSR) og Fiscal Monitor.

En viktig del av IMFs finansielle overvåkning er vurderinger av finanssektoren i medlemslandene. Siden 1999 har dette blant annet vært gjort gjennom såkalte Financial Sector Assessment Programs (FSAP). Der vurderes det blant annet hvor langt landet har kommet i å gjennomføre ulike standarder innen finansmarkedsområdet og hvor godt forberedt ulike myndighetsorgan er på å håndtere kriser. Videre har IMF utarbeidet standarder og koder (ROSC) for beste praksis på områder som er av betydning for økonomisk utvikling og stabilitet. Hvert enkelt land bestemmer selv om det vil følge standardene. Siden 2010 har de landene som har størst betydning for det globale finansielle systemet, obligatoriske FSAP-gjennomganger hvert femte år. Fra og med januar 2014 gjelder dette også Norge.

En rapport med FSAP og ROSC for finanssektoren for Norge ble publisert i juni 2005. En ROSC for Norge om finanspolitisk transparens ble publisert i  juni 2009. En ny gjennomgang av norsk finanssektor i er i gang og skal ferdigstilles våren 2015.

I forbindelse med arbeidet med å styrke det regionale perspektivet i overvåkningen utarbeidet IMF i april 2013 en rapport om det økonomiske og finansielle samspillet mellom de fire største nordiske landene. Den nordiske rapporten ble diskutert i IMFs styre i august 2013 og deretter publisert. IMF utarbeidet samme år også en rapport som tok for seg produksjonssamarbeid mellom Tyskland og sentraleuropeiske land (German-Central European Supply Chain-Cluster. I 2014 ble den nordiske regionalrapporten fulgt opp med en tilsvarende rapport for de baltiske landene.

IMF bidrar også med teknisk arbeid, analyser og vurderinger i forbindelse med G20s arbeid for en stabil og velfungerende global økonomi. Dette er bl.a. knyttet til en såkalt "Mutual Assessment Process" (MAP) som G20 startet høsten 2009. Målet for MAP er å utvikle felles mål for verdensøkonomien og å gjennomgå og samordne G20-landenes økonomiske politikk.

Lån til land med betalingsbalanseproblem

Utlånsvirksomheten til IMF skal sikre medlemslandene tilgang til midlertidig finansiering slik at de kan korrigere vansker med betalingsbalansen uten å måtte gripe til tiltak med større uheldige konsekvenser enn nødvendig. Under de fleste av IMFs låneordninger utarbeider IMF sammen med låntakerlandets myndigheter et stabiliseringsprogram med ulike økonomisk-politiske tiltak som skal gjenopprette betalingsbalansen og sikre landets økonomiske utvikling og handlingsrom framover. For at styret i IMF skal godkjenne utbetalingene av de enkelte transjene lånet er delt opp i, må kriselandet følge opp disse tiltakene. Programmet er således en vesentlig del av vilkårene, eller «kondisjonaliteten», knyttet til lånet.

I følge IMFs retningslinjer skal krav om strukturendringer begrenses til tiltak som er kritisk nødvendige for å gjennomføre programmet, og de skal i hovedsak kun omfatte IMFs kjerneområder som makroøkonomi, finansmarkeder og offentlige finanser. Det legges vekt på at landet skal ha frihet til å velge hvordan det vil oppnå målsetningene som er spesifisert i programmet, og at det finnes sosiale sikkerhetsnett som kan dempe virkningen av den økonomiske krisen for svake grupper.

De generelle låneordningene som alle medlemsland kan søke om, blir finansiert over de ordinære midlene til IMF. Det er også etablert låneordninger med subsidiert rente forbeholdt lavinntektsland. Her blir bistandsmidler fra noen av IMFs best stilte medlemsland brukt til å finansiere mellomlegget mellom markedsrenten og renten som lavinntektsland betaler. Lånemidler til lavinntektsland skaffes til veie ved at medlemsland frivillig stiller utlånsmidler til disposisjon.

Tabell 1 gir en oversikt over de ulike låneordningene i IMF

 

Generelle utlånsordninger

Låneordning

Formål

Normal lånegrense i pst. av landets kvote

Tilbakebetaling og rente

Stand-By Arrangement (SBA)

Kortsiktige problemer med betalingsbalansen. Programperiode 1–2 år, kan forlenges til 3 år.

200 pst. per år. Kumulativ grense på 600 pst.2

Første avdrag etter 3¼ år. Tilbakebetalt etter 5 år. Grunnrente1 +2–3 prosentenheter.3

Extended Fund Facility (EFF)

Mellomlangsiktige problemer med betalingsbalansen grunnet strukturelle forhold. Programperiode 3–4 år.

Som for SBA.

Første avdrag etter 4½ år. Tilbakebetalt etter 10 år. Rente som for SBA.

Flexible Credit Line (FCL)

Fleksibel trekkadgang i 1–2 år for land med sterk økonomisk stilling som ønsker å være føre var. Ikke programforpliktelser.

Ingen fast lånegrense.

Som for SBA.

Precautionary and Liquidity Line (PLL)

Fleksibel trekkadgang i ½–2 år for land med relativt sterk økonomisk stilling, men som ikke oppfyller kravene for FCL.

For 6 mnd.-program: 250 pst. I spesielle tilfeller opp til 500 pst. For 1–2 års program: 500 pst. første år, kumulativ grense på 1000 pst.

Som for SBA.

Rapid Financing Instrument (RFI)

Akutte problemer med betalingsbalansen etter råvareprissjokk, naturkatastrofer, mv. Ikke programforpliktelser.

50 pst. per år. Kumulativ grense på 100 pst.

Som for SBA.

Spesielle utlånsordninger for lavinntektsland med subsidiert utlånsrente (PGRT)

Låneordning

Formål

Lånegrense4 i pst. av landets kvote

Tilbakebetalingsperiode og rente5

Ectended Credit Facility (ECF)

Mellomlangsiktig til langsiktig finansiering av lavinntektsland med problemer med betalingsbalansen av mer strukturell art. Programperiode 3–5 år.

100 pst. per år. Kumulativ grense på 300 pst.

Første avdrag etter 5½ år. Tilbakebetalt etter 10 år. Null rente.

Standby Credit Facility (SCF)

Lavinntektsland med kortsiktige problemer med betalingsbalansen. Programperiode 1–2 år.

Som for ECF.

Første avdrag etter 4 år. Tilbakebetalt etter 8 år. Null rente.

Rapid Credit Facility (RCF)

Lavinntektsland med akutte problemer med betalingsbalansen. Ikke programforpliktelser.

25 pst. per år. Kumulativ grense på 100 pst. Kan økes til 50 pst. av kvoten per år og kumulativ grense på 125 pst.

Første avdrag etter 5½ år. Tilbakebetalt etter 10 år. Null rente.

1) IMFs grunnrente er SDR-renten, med et påslag på 1 prosentenhet. Påslaget skal bl.a. dekke IMFs administrative utgifter ved å gi lån og oppbygging av reserver. SDR-renten regnes ut som et gjennomsnitt av tremåneders statspapirrente for de valutaene som er med i SDR (amerikanske dollar, euro, britiske pund og japanske yen). SDR renten var den 30. april 2014 0,13 pst.
2) Grensene undere SBA og EFF kan unntaksvis overskrides.
3) Rentepåslaget er på 2 prosentenheter for den delen av lånet som er over 300 pst. av kvoten og ytterligere 1 prosentenhet for den delen av lånet som er over 300 pst. av kvoten i lenger enn tre år.
4) Det er satt en samlet lånegrense for de tre ordningene under PGRT (ECF, SCF og RCF) på 100 pst. av kvoten per år og maksimalt 300 pst. Disse grensene kan fravikes i spesielle tilfeller.
5) Renten på PRGT-lånene vurderes normalt hvert annet år. I 2012 ble det vedtatt å forlenge nullrenten for de tre ordningene til utgangen av 2014.

Kilde: IMF.

 

IMF har også en ordning som skal hjelpe lavinntektsland som ikke trenger finansiering, men likevel ønsker en tettere overvåkning enn den som følger av artikkel IV i IMFs vedtekter. Denne ordningen kalles PSI (Policy Support Instrument). Ordningen er basert på at landet selv legger en strategi for å redusere fattigdom. Formålet med PSI er å gi omverdenen en vurdering av den økonomiske politikken i landet. Slike signaler kan være viktige for at andre land skal være villige til å gi finansiell assistanse og investere i landet.

Teknisk assistanse

Tekniske assistanse fra IMF skal hjelpe medlemslandene å bedre det institusjonelle grunnlaget for den økonomiske politikken. Støtten skal bidra til å bedre utformingen og gjennomføringen av penge- og finanspolitikk, utvikle gode institusjoner og utforme lovgiving for økonomisk virksomhet og for finanssektoren.

For å sikre at assistansen svarer til de behovene mottakerlandene har må landene betale for den tekniske assistansen de får. Betalingen er gradert, slik at de fattigste landene bare betaler 10 prosent av den reelle kostnaden, mens de rikeste må dekke hele. Kravet om betaling gjelder ikke land som også har andre IMF-program, eller som får den tekniske assistansen finansiert av giverland.

IMF har etablert flere regionale sentre i forbindelse med den tekniske assistansen. I juni 2014 var det åtte slike sentre som skal betjene regionene Stillehavsområdet og Karibien, Afrika, Midtøsten og Mellom-Amerika.

Styresett

Det øverste organet i IMF er guvernørrådet, som møtes en gang i året. Guvernørrådet består av en guvernør og en stedfortredende guvernør fra hvert medlemsland. For Norge er sentralbanksjefen medlem i guvernørrådet, mens departementsråden i Finansdepartementet (finansråden) er stedfortreder.

Det daglige arbeidet ledes av IMFs styre, som består av administrerende direktør i IMF og 24 representanter for medlemslandene. Norge har felles styrerepresentant med de andre nordiske og de tre baltiske landene. Den nordisk-baltiske styreplassen går på omgang mellom landene i valgkretsen. Norge har plassen i perioden 2013-2015, mens Sverige i samme periode har stillingen som stedfortredende styremedlem. Valgkretsens styremedlem for tiden heter Audun Grønn og kommer fra Norges Bank. Det er et tett samarbeid mellom de nordisk-baltiske landene om hvilke synspunkter valgkretsen skal fremme. I perioden 2013-2015 leder Norge dette koordineringsarbeidet.

Den internasjonale monetære og finansielle komiteen (International Monetary and Financial Committee, IMFC) er et viktig rådgivende organ for IMF. Komiteen gir råd om den generelle strategien til IMF og om hvilke økonomisk-politiske tema institusjonen skal konsentrere seg om. Den legger også de politiske føringene for virksomheten og drøfter viktige spørsmål for verdensøkonomien. IMFC har 24 medlemmer på minister- eller sentralbanksjefnivå, etter samme mønster som styret. Singapores finansminister, Tharman Shanmugaratnam, har ledet IMFC siden mars 2011. I 2014 representeres vår valgkrets i IMFC av Finland.

Stemmevekten de ulike landene har i IMF, er basert på en kombinasjon av landets kvote (se nedenfor) og de såkalte basisstemmene, som alle medlemmer har like mange av uavhengig av størrelse.  Basisstemmene utgjør nå 5,5 prosent av stemmene.

Finansiering av virksomheten

IMF fungerer som en kredittunion. Utlånsvirksomheten skal først og fremst finansieres gjennom innskudd – eller kvoter – fra medlemslandene. Hvor mye hvert land forventes å yte, altså størrelsen på landets kvote, er basert på landets posisjon i verdensøkonomien. I tillegg har mange land inngått avtaler med IMF om tilleggslån gjennom de to multilaterale innlånsordningene New Arrangements to Borrow (NAB) og General Arrangements to Borrow (GAB), og i enkelte tilfeller også gjennom bilaterale låneavtaler.

Kvotene bestemmer også størrelsen på kriselånene som de enkelte medlemslandene har rett til å få. Lånemidler som stilles til disposisjon ut over kvotene, påvirker ikke det enkelte lands tilgang til krisefinansiering eller stemmevekt.

IMFs finansieringsmodell innebærer i grove trekk at de tre hoveddelene av virksomheten – overvåkning, utlån og teknisk assistanse – skal finansieres på ulik måte. Overvåkningen er et fellesgode som skal betales gjennom avkastningen på et fond som er bygd opp av tidligere bidrag fra medlemslandene i form av gull. En del av gullbeholdningen er derfor solgt og investert i verdipapirer som gir løpende avkastning. Utlånsvirksomheten skal finansieres av rentemarginen, mens den tekniske assistansen skal finansieres gjennom brukerbetaling.

IMF-arbeidet i Norge

I Norge er ansvaret for saker som gjelder Norges medlemskap i IMF lagt til Finansdepartementet, mens Norges Bank forvalter Norges finansielle forpliktelser og rettigheter overfor IMF (sentralbanklovens § 25). På oppdrag fra Finansdepartementet har Norges Bank et sekretariatsansvar for det daglige arbeidet med IMF og lager i samråd med departementet forslag til norske synspunkter i saker som skal opp i IMF-styret. Det er departementet som tar den endelige beslutningen om hvilket syn Norge skal fremme. Det er videre en omfattende løpende koordinering mellom landene i valgkretsen for å sikre samordning av synspunktene i de enkeltsakene som behandles i IMFs styre gjennom året.

Utenriksdepartementet, som har ansvaret for regjerningens arbeid med Verdensbanken, blir trukket inn i saker der dette er relevant. Det er etablert en konsultasjonsgruppe mellom Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Norges Bank som tar opp internasjonale økonomiske, finansielle og utviklingspolitiske spørsmål som har forbindelse med IMF og Verdensbanken.

Det er utarbeidet et eget sett med regler som styrer samarbeidet i den nordisk-baltiske valgkretsen. Valgkretsens synspunkter på viktige IMF-saker utformes i den nordisk-baltiske monetære og finansielle komiteen (Nordic-Baltic Monetary and Financial Committee, NBMFC). De norske medlemmene i denne er finansråden og visesentralbanksjefen. De andre landene er representert på tilsvarende nivå. NBMFC møtes vanligvis to ganger i året.

I de aller fleste sakene som behandles i IMFs styre, blir landene i valgkretsen enige om et synspunkt som alle kan støtte. Hvis det skulle vise seg umulig å komme fram til et omforent syn, presenteres flertallets syn. Mindretallet kan be om at også deres syn framføres, hvis "nasjonale interesser" tilsier det. Men terskelen for å be om dette er høy. Hvis et land i valgkretsen ikke aksepterer denne prosedyren må styrerepresentanten avstå fra å stemme. Selv om terskelen for å be om at et mindretallssyn presenteres under styrebehandlingen er høy, hender det likevel at det gjøres.

Det nordisk-baltiske styremedlemmet utarbeider rapporter om virksomheten i IMF, der de viktigste sakene og de nordisk-baltiske synspunktene blir presentert. Rapportene publiseres i Norge på nettsidene til Finansdepartementet og Norges Bank.

Norges bidrag til IMF 

Generelle ordninger

Norge stiller til sammen 5,75 mrd. SDR[1] til disposisjon for IMFs generelle ordninger i form av en låneramme som IMF kan trekke på. Med valutakursen 16. oktober 2014 tilsvarer dette knapt 57 mrd. kroner. Bidraget fordeler seg med 1,88 mrd. SDR i kvotemidler og 3,87 mrd. SDR til den multilaterale innlånsordningen New Arrangement to Borrow (NAB). I tillegg har Norge v/Norges Bank inngått en bilateral avtale med IMF om lån på inntil 6 mrd. SDR. IMF skal imidlertid bare trekke på de bilaterale avtalene når institusjonens samlede gjenværende kvotemidler og trekkrettighet i NAB er kommet under et bestemt nivå.

Låneordninger for lavinntektsland

Norge gir også frivillige bidrag til IMFs låneordninger for lavinntektsland. Det norske lånerammen på 300 mill. SDR (i underkant av 3 mrd. kroner) er øremerket og likt fordelt på to ordninger som er rettet inn mot kortvarig betalingsbalansestøtte til lavinntektsland; Rapid Credit Facility (RCF) og Standby Credit Facility (SCF). Subsidiemidler til de samme ordninger er bevilget over bistandsbudsjettet til Utenriksdepartementet.

Da IMF solgte deler av gullbeholdningen sin i 2009 med sikte på å skaffe løpende avkastning for å finansiere IMFs allmennyttige arbeid, ble inntektene høyere enn ventet. IMFs styre har besluttet at merinntektene skal komme lavinntektslandene til gode ved at de settes inn i et fond der avkastningen brukes til å finansiere rentesubsidiene i låneordningene for lavinntektsland. Siden disse låneordningene er forbeholdt en begrenset del av IMFs medlemmer, måtte midlene først gis til de formelle eierne, før de kunne føres tilbake og settes inn i det nyopprettede fondet. Norge overførte høsten 2013 sin andel av merinntektene fra gullsalget, om lag 182 mill. kroner, til subsidiedelen av de to ovennevnte ordningene.

Andre bidrag

Norge bidrar gjennom IMF jevnlig med faglig assistanse og ressurser til sentralbanker i lavinntektslandene. De siste årene har slik bistand blitt gitt til sentralbankene i Malawi, Øst-Timor og Zambia. Videre har Norad en bilateral avtale med IMF om å yte teknisk assistanse til land innenfor programmet «Olje for utvikling» på inntektsforvaltningsområdet. Norge bidrar også til et fond som skal finansiere teknisk assistanse til forvaltning av naturressurser, støtter et anti-hvitvaskings-program og bidrar til fondet IMF har opprettet for bistand til utvikling av skattepolitikk og skatteadministrasjon.



[1] IMFs spesielle trekkrettigheter (Special Drawing Rights). Verdien beregnes som et veid gjennomsnitt av amerikanske dollar, euro, britiske pund og japanske yen. En SDR tilsvarte 16. oktober 2014 9,88993 norske kroner.

__________________________

Les mer:

Kontaktinformasjon

Økonomiavdelingen

Telefon: 22 24 45 03
Faks: 22 24 95 09

Adresse:

Finansdepartementet
Økonomiavdelingen
Postboks 8008 Dep
0030 Oslo

Sist oppdatert: 20.10.2014
Gamle regjeringsbygningen: Innvendig lyssjakt

Artikkel IV konsultasjoner

Om IMF i Finans-marknadsmeldinga 2010

Kontaktinformasjon

Økonomiavdelingen

Telefon: 22 24 45 03
Faks: 22 24 95 09

Adresse:

Finansdepartementet
Økonomiavdelingen
Postboks 8008 Dep
0030 Oslo