Det internasjonale valutafondet (IMF)

Finansdepartementet har ansvaret for norsk politikk overfor Det internasjonale valutafondet (IMF), som arbeider for å fremme internasjonalt økonomisk og finansielt samarbeid og kan yte kriselån til land med betalingsbalanseproblemer. IMF har også jevnlig gjennomgang av utviklingen i de enkelte medlemslands økonomi og økonomiske politikk.

Det internasjonale valutafondet (IMF) ble opprettet i 1945 og har i dag 189 medlemsland. Norge har vært medlem siden starten. IMF skal fremme samarbeid om det internasjonale monetære systemet, styrke finansiell stabilitet globalt og regionalt, og støtte opp under internasjonal handel. IMFs tre hovedoppgaver er:

- overvåke økonomien i medlemslandene for å forebygge økonomiske ubalanser og kriser,

- gi teknisk assistanse til medlemslandene,

- gi lån til medlemsland som har problemer med betalingsbalansen.

IMF samarbeider med andre internasjonale organisasjoner som Financial Stability Board (FSB), Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Verdens handelsorganisasjon (WTO). IMF bidrar også til arbeidet i G20 med å stabilisere og styrke verdensøkonomien.

I Finansmarkedsmeldingen 2015 er det en omtale av IMFs virksomhet, med vekt på de siste 12–18 månedene.

Økonomisk overvåkning
IMF overvåker den økonomiske utviklingen, både globalt og i det enkelte medlemsland. Etter finanskrisen har regionale perspektiv og makroovervåking av finanssektoren fått større plass i overvåkingen. Overvåkningsvirksomheten bygger på analyser av penge- og finanspolitikken, finanssektoren og de strukturelle forholdene i medlemslandene.

Den bilaterale overvåkningen utføres gjennom regelmessige konsultasjoner med hvert enkelt medlemsland. De fleste landene, inkludert Norge, har årlige gjennomganger av økonomien og den økonomiske poltikken (såkalte artikkel IV-konsultasjoner). Under artikkel IV-konsultasjonene møter en delegasjon fra IMF myndigheter og organisasjoner. De skriver deretter en rapport som diskuteres i IMFs styre. Medlemslandene har plikt til å gi IMF informasjon, men ikke til å følge rådene som gis. Den siste artikkel IV-konsultasjonen for Norge ble gjennomført i mai 2015 og behandlet i IMFs styre i september.

IMF analyserer også verdensøkonomien og internasjonale ubalanser gjennom den multilaterale overvåkningen. Overvåkningsvirksomheten har gradvis blitt utvidet etter hvert som økt handel og investeringer mellom land har gitt tettere internasjonal økonomisk integrasjon. Integrasjonen har gitt medlemslandene bedre grunnlag for økonomisk utvikling, men har samtidig økt styrken og farten på spredningen mellom land og dermed systemrisikoen. Overvåkningsvirksomheten ble også betydelig styrket og utvidet etter finanskrisen. Blant annet har regionale perspektiver fått større plass, sammen med tema som ukonvensjonell pengepolitikk og makroovervåkning av finanssektoren. Dessuten har strukturpolitikk fått økt oppmerksomhet, ikke minst på grunn av den relativt svake veksten i verdensøkonomien etter finanskrisen. Det legges også større vekt enn tidligere på å se multilateral, bilateral og finansiell overvåkning i sammenheng.

Hovedresultatene fra overvåkningsvirksomheten presenteres halvårlig i IMFs såkalte flaggskipsrapporter. De viktigste er World Economic Outlook (WEO), Global Financial Stability Report (GFSR) og Fiscal Monitor.

En viktig del av IMFs finansielle overvåkning er vurderinger av finanssektoren i medlemslandene. Siden 1999 har dette blant annet vært gjort gjennom såkalte Financial Sector Assessment Programs (FSAP). Der vurderes det blant annet hvor langt landet har kommet i å gjennomføre ulike standarder innen finansmarkedsområdet og hvor godt forberedt ulike myndighetsorgan er på å håndtere kriser. Videre har IMF utarbeidet standarder og koder (ROSC) for beste praksis på områder som er av betydning for økonomisk utvikling og stabilitet. Hvert enkelt land bestemmer selv om det vil følge standardene. Siden 2010 har de landene som har størst betydning for det globale finansielle systemet, obligatoriske FSAP-gjennomganger hvert femte år. Fra og med januar 2014 gjelder dette også Norge.

En rapport med FSAP og ROSC for finanssektoren for Norge ble publisert i juni 2005. En ROSC for Norge om finanspolitisk transparens ble publisert i juni 2009. Den siste gjennomgangen av norsk finanssektor ble ferdigstilt våren 2015 og behandlet i IMFs styre sammen med artikkel IV-rapporten.

I forbindelse med arbeidet med å styrke det regionale perspektivet i overvåkningen utarbeidet IMF i april 2013 en rapport om det økonomiske og finansielle samspillet mellom de fire største nordiske landene. Den nordiske rapporten ble diskutert i IMFs styre i august 2013 og deretter publisert. I 2014 ble den nordiske regionalrapporten fulgt opp med en tilsvarende rapport for de baltiske landene.

IMF bidrar også med teknisk arbeid, analyser og vurderinger i forbindelse med G20s arbeid for en stabil og velfungerende global økonomi. Dette er bl.a. knyttet til en såkalt "Mutual Assessment Process" (MAP) som G20 startet høsten 2009. Målet for MAP er å utvikle felles mål for verdensøkonomien og å gjennomgå og samordne G20-landenes økonomiske politikk.

Lån til land med betalingsbalanseproblem
Utlånsvirksomheten til IMF skal sikre medlemslandene tilgang til midlertidig finansiering slik at de kan korrigere vansker med betalingsbalansen uten å måtte gripe til tiltak med større uheldige konsekvenser enn nødvendig. Under de fleste av IMFs låneordninger utarbeider IMF sammen med låntakerlandets myndigheter et stabiliseringsprogram med ulike økonomisk-politiske tiltak som skal gjenopprette betalingsbalansen og sikre landets økonomiske utvikling og handlingsrom framover. For at styret i IMF skal godkjenne utbetalingene av de enkelte transjene lånet er delt opp i, må kriselandet følge opp disse tiltakene. Programmet er således en vesentlig del av vilkårene, eller «kondisjonaliteten», knyttet til lånet.

I følge IMFs retningslinjer skal krav om strukturendringer begrenses til tiltak som er kritisk nødvendige for å gjennomføre programmet, og de skal i hovedsak kun omfatte IMFs kjerneområder som makroøkonomi, finansmarkeder og offentlige finanser. Det legges vekt på at landet skal ha frihet til å velge hvordan det vil oppnå målsetningene som er spesifisert i programmet, og at det finnes sosiale sikkerhetsnett som kan dempe virkningen av den økonomiske krisen for svake grupper.

De generelle låneordningene som alle medlemsland kan søke om, blir finansiert over de ordinære midlene til IMF. Det er også etablert låneordninger med subsidiert rente forbeholdt lavinntektsland. Her blir bistandsmidler fra noen av IMFs best stilte medlemsland brukt til å finansiere mellomlegget mellom markedsrenten og renten som lavinntektsland betaler. Lånemidler til lavinntektsland skaffes til veie ved at medlemsland frivillig stiller utlånsmidler til disposisjon.

Tabellen under gir en oversikt over de ulike låneordningene i IMF.

IMFs låneordninger. Utgangen av februar 2016

Generelle låneordninger

Låneordning

Formål

Lånegrense i prosent av landets kvote

Tilbakebetaling og rente

Stand-By Arrangement (SBA)

Kortsiktige problemer med betalings­balansen. Program­periode 1-2 år, som kan forlenges til 3 år.

145 pst. per år. Kumulativ grense på 435 pst.3

Første avdrag etter 3¼ år.
Tilbake­betalt etter 5 år.
Grunnrente1 +
2-3 prosentenheter.2

Extended Fund Facility (EFF)

Mellomlangsiktige problemer med betalings­balansen på grunn av strukturelle forhold. Programperiode 3-4 år.

Som for SBA.

Første avdrag etter 4½ år.
Tilbakebetalt etter 10 år.
Rente som for SBA.

Flexible Credit Line (FCL)

Fleksibel trekktilgang i 1-2 år for land med sterk økonomisk stilling. Ikke programforpliktelser.

Ingen fast lånegrense.

Som for SBA.

Precautionary and Liquidity Line (PLL)

Fleksibel trekktilgang i ½-2 år for land med relativt sterk økonomisk stilling, men som ikke oppfyller kravene for FCL.

For 6 mnd.-program: 125 pst. I spesielle tilfeller opp til 250 pst.
For 1-2 års program:250 pst. første år, kumulativ grense på 500 pst.

Som for SBA.

Rapid Financing Instrument (RFI)

Akutte problemer med betalingsbalansen etter råvareprissjokk, naturkatastrofer, mv. Ikke programforpliktelser.

37,5 pst. per år. Kumulativ grense på 75 pst.

Som for SBA.

 

Subsidierte låneordninger for lavinntektsland (PGRT)

Låneordning

Formål

Lånegrense i prosent av landets kvote

Tilbakebetaling og rente

Extended Credit Facility (ECF)

Mellomlangsiktig til langsiktig finansiering av lavinntektsland som har strukturelle problemer med betalingsbalansen. Programperiode 3-5 år.

75 pst. per år. Kumulativ grense på 225 pst.

Første avdrag etter 5½ år. Tilbakebetalt etter 10 år.
Null rente.

Standby Credit Facility (SCF)

Lavinntektsland som har kortsiktige problemer med betalings­balansen. Program­periode 1-2 år.

Som for ECF.

Første avdrag etter 4 år. Tilbakebetalt etter 8 år.
Null rente.

Rapid Credit Facility (RCF)

Lavinntektsland som har akutte problemer med betalings­balansen. Ikke programforpliktelser.

18,75 pst. per år. Kumulativ grense på 75 pst. Årlig utbetaling kan økes til 37,5 pst. av kvoten

Første avdrag etter 5½ år. Tilbakebetalt etter 10 år.
Null rente.

1 IMFs grunnrente er SDR-renten, med et påslag på 1 prosentenhet. Påslaget skal blant annet dekke de administrative utgiftene ved å gi lån og ved å bygge opp reserver. SDR-renten blir beregnet som et gjennomsnitt av tremåneders statspapirrente for de valutaene som er med i SDR (amerikanske dollar, euro, britiske pund og japanske yen). SDR-renten var den 29. februar 2016 0,06 pst.

2 Rentepåslaget er på 2 prosentenheter for den delen av lånet som er over 187,5 pst. av kvoten. Påslaget øker med 1 prosentenhet for den delen av lånet som er over 187,5 pst. av kvoten i lenger enn tre år under SBA og lenger enn 51 måneder under EFF.

3 Lånegrensene under SBA og EFF kan unntaksvis overskrides.

4 Samlet lånegrense for de tre ordningene under PRGT (ECF, SCF og RCF) er satt til 75 pst. av kvoten per år og maksimalt 225 pst. Lånegrensen kan fravikes i spesielle tilfeller.

5 Renten på PRGT-lånene blir normalt vurdert annethvert år. I 2014 ble det vedtatt å forlenge nullrenten for de tre ordningene til utgangen av 2016. Sommeren 2015 ble det vedtatt å sette renten i RCF-ordningen permanent til null.

Kilde: IMF

 

IMF har også en ordning som skal hjelpe lavinntektsland som ikke trenger finansiering, men likevel ønsker en tettere overvåkning enn den som følger av artikkel IV i IMFs vedtekter. Denne ordningen kalles PSI (Policy Support Instrument). Ordningen er basert på at landet selv legger en strategi for å redusere fattigdom. Formålet med PSI er å gi omverdenen en vurdering av den økonomiske politikken i landet. Slike signaler kan være viktige for at andre land skal være villige til å gi finansiell assistanse og investere i landet.

Teknisk assistanse
Tekniske assistanse fra IMF skal hjelpe medlemslandene å bedre det institusjonelle grunnlaget for den økonomiske politikken. Støtten skal bidra til å bedre utformingen og gjennomføringen av penge- og finanspolitikk, utvikle gode institusjoner og utforme lovgiving for økonomisk virksomhet og for finanssektoren.

For å sikre at assistansen svarer til de behovene mottakerlandene har må landene betale for den tekniske assistansen de får. Betalingen er gradert, slik at de fattigste landene bare betaler 10 prosent av den reelle kostnaden, mens de rikeste må dekke hele. Kravet om betaling gjelder ikke land som også har andre IMF-program, eller som får den tekniske assistansen finansiert av giverland.

IMF har etablert flere regionale sentre i forbindelse med den tekniske assistansen. I mai 2016 var det ni slike sentre som skal betjene regionene Stillehavsområdet og Karibien, Afrika, Midtøsten og Mellom-Amerika.

Styresett
Det øverste organet i IMF er guvernørrådet, der alle medlemslandene er representert. Guvernørrådet møtes en gang i året, og består av en guvernør og en stedfortredende guvernør fra hvert medlemsland. For Norge er sentralbanksjefen medlem i guvernørrådet, mens departementsråden i Finansdepartementet (finansråden) er stedfortreder.

Det daglige arbeidet ledes av IMFs styre, som består av administrerende direktør i IMF og 24 representanter for medlemslandene. Norge har felles styrerepresentant med de andre nordiske og de tre baltiske landene. Den nordisk-baltiske styreplassen går på omgang mellom landene i valgkretsen. Norge hadde styreplassen fra januar 2013 til januar 2016. Deretter overtok Sverige for en periode på fire år.

Den internasjonale monetære og finansielle komiteen (International Monetary and Financial Committee, IMFC) er et viktig rådgivende organ for IMF. Komiteen gir råd om den generelle strategien til IMF og om hvilke økonomisk-politiske tema institusjonen skal konsentrere seg om. Den legger også de politiske føringene for virksomheten og drøfter viktige spørsmål for verdensøkonomien. IMFC har 24 medlemmer på minister- eller sentralbanksjefnivå, etter samme mønster som styret. Mexicos sentralbanksjef Augustin Carstens er komiteens leder. I andre halvår 2015 og første halvår 2016 representerte Norge valgkretsen i IMFC. Danmark overtar så posisjonen for en tilsvarende periode.

Stemmevekten de ulike landene har i IMF, er basert på en kombinasjon av landets kvote (se nedenfor) og de såkalte basisstemmene, som alle medlemmer har like mange av uavhengig av størrelse. Basisstemmene utgjør nå 5,5 prosent av stemmene.

Finansiering av virksomheten
IMF fungerer som en kredittunion. Utlånsvirksomheten skal først og fremst finansieres gjennom innskudd – eller kvoter – fra medlemslandene. Hvor mye hvert land forventes å yte, altså størrelsen på landets kvote, er basert på landets posisjon i verdensøkonomien. I tillegg har mange land inngått avtaler med IMF om tilleggslån gjennom de to multilaterale innlånsordningene New Arrangements to Borrow (NAB) og General Arrangements to Borrow (GAB), og i enkelte tilfeller også gjennom bilaterale låneavtaler.

Kvotene bestemmer også størrelsen på kriselånene som de enkelte medlemslandene har rett til å få. Lånemidler som stilles til disposisjon ut over kvotene, påvirker ikke det enkelte lands tilgang til krisefinansiering eller stemmevekt.

IMFs finansieringsmodell innebærer i grove trekk at de tre hoveddelene av virksomheten – overvåkning, utlån og teknisk assistanse – skal finansieres på ulik måte. Overvåkningen er et fellesgode som skal betales gjennom avkastningen på et fond som er bygd opp av tidligere bidrag fra medlemslandene i form av gull. En del av gullbeholdningen er derfor solgt og investert i verdipapirer som gir løpende avkastning. Utlånsvirksomheten skal finansieres av rentemarginen, mens den tekniske assistansen skal finansieres gjennom brukerbetaling.

IMF-arbeidet i Norge
I Norge er ansvaret for saker som gjelder Norges medlemskap i IMF lagt til Finansdepartementet, mens Norges Bank forvalter Norges finansielle forpliktelser og rettigheter overfor IMF (sentralbanklovens § 25). På oppdrag fra Finansdepartementet har Norges Bank et sekretariatsansvar for det daglige arbeidet med IMF og lager i samråd med departementet forslag til norske synspunkter i saker som skal opp i IMF-styret. Det er departementet som tar den endelige beslutningen om hvilket syn Norge skal fremme. Det er videre en omfattende løpende koordinering mellom landene i valgkretsen for å sikre samordning av synspunktene i de enkeltsakene som behandles i IMFs styre gjennom året.

Utenriksdepartementet, som har ansvaret for regjerningens arbeid med Verdensbanken, blir trukket inn i saker der dette er relevant. Det er etablert en konsultasjonsgruppe mellom Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Norges Bank som tar opp internasjonale økonomiske, finansielle og utviklingspolitiske spørsmål som har forbindelse med IMF og Verdensbanken.

Det er utarbeidet et eget sett med regler som styrer samarbeidet i den nordisk-baltiske valgkretsen. Valgkretsens synspunkter på viktige IMF-saker utformes i den nordisk-baltiske monetære og finansielle komiteen (Nordic-Baltic Monetary and Financial Committee, NBMFC). De norske medlemmene i denne er finansråden og visesentralbanksjefen. De andre landene er representert på tilsvarende nivå. NBMFC møtes vanligvis to ganger i året.

I de aller fleste sakene som behandles i IMFs styre, blir landene i valgkretsen enige om et synspunkt som alle kan støtte. Hvis det skulle vise seg umulig å komme fram til et omforent syn, presenteres flertallets syn. Mindretallet kan be om at også deres syn framføres hvis "nasjonale interesser" tilsier det. Men terskelen for å be om dette er høy. Hvis et land i valgkretsen ikke aksepterer denne prosedyren må styrerepresentanten avstå fra å stemme. Selv om terskelen for å be om at et mindretallssyn presenteres under styrebehandlingen er høy, hender det likevel at det gjøres.

Det nordisk-baltiske styremedlemmet utarbeider rapporter om virksomheten i IMF, der de viktigste sakene og de nordisk-baltiske synspunktene blir presentert. Rapportene publiseres i Norge på nettsidene til Finansdepartementet og Norges Bank.

Norges bidrag til IMF 
Generelle ordninger

Norge stiller i dag til sammen 11,7 mrd. SDR (drøyt 140 mrd. kroner) til disposisjon for IMFs generelle ordninger. Av disse er 3,76mrd. SDR kvotemidler, mens 1,97 mrd. SDR ytes frivillig gjennom den multilaterale innlånsordning «New Arrangement to Borrow» (NAB) og 6 mrd. SDR gjennom en bilateral låneavtale inngått i 2012. IMF skal imidlertid bare trekke på de bilaterale avtalene når institusjonens samlede gjenværende kvotemidler og trekkrettighet i NAB er kommet under et bestemt nivå.

Låneordninger for lavinntektsland

Norge gir også frivillige bidrag til IMFs låneordninger for lavinntektsland. Det norske lånerammen på 300 mill. SDR (om lag 3½ mrd. kroner) er øremerket og likt fordelt på to ordninger som er rettet inn mot kortvarig betalingsbalansestøtte til lavinntektsland; Rapid Credit Facility (RCF) og Standby Credit Facility (SCF). Subsidiemidler til de samme ordninger er bevilget over bistandsbudsjettet.

Da IMF solgte deler av gullbeholdningen sin i 2009 med sikte på å skaffe løpende avkastning for å finansiere IMFs allmennyttige arbeid, ble inntektene høyere enn ventet. IMFs styre har besluttet at merinntektene skal komme lavinntektslandene til gode ved at de settes inn i et fond der avkastningen brukes til å finansiere rentesubsidiene i låneordningene for lavinntektsland. Siden disse låneordningene er forbeholdt en begrenset del av IMFs medlemmer, måtte midlene først gis til de formelle eierne, før de kunne føres tilbake og settes inn i det nyopprettede fondet. Norge overførte høsten 2013 sin andel av merinntektene fra gullsalget, om lag 182 mill. kroner, til subsidiedelen av de to ovennevnte ordningene.

Andre bidrag

Norge bidrar gjennom IMF jevnlig med faglig assistanse og ressurser til sentralbanker i lavinntektslandene. Videre har Norad en bilateral avtale med IMF om å yte teknisk assistanse på inntektsforvaltningsområdet til land innenfor programmet «Olje for utvikling». Norge bidrar også til et fond som skal finansiere teknisk assistanse til forvaltning av naturressurser, støtter et anti-hvitvaskings-program og bidrar til fondet IMF har opprettet for bistand til utvikling av skattepolitikk og skatteadministrasjon.