Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Det internasjonale valutafondet (IMF)

Finansdepartementet har ansvaret for norsk politikk overfor Det internasjonale valutafondet (IMF), som arbeider for å fremme internasjonalt økonomisk og finansielt samarbeid og kan yte kriselån til land med betalingsbalanseproblemer. IMF har også jevnlig gjennomgang av utviklingen i de enkelte medlemslands økonomi og økonomiske politikk.

Det internasjonale valutafondet (IMF) ble opprettet i 1945 og har i dag 189 medlemsland. Norge har vært medlem siden starten. IMF skal fremme samarbeid om det internasjonale monetære systemet, styrke finansiell stabilitet globalt og regionalt, og støtte opp under internasjonal handel. IMFs tre hovedoppgaver er:

  • overvåke økonomien i medlemslandene for å forebygge økonomiske ubalanser og kriser,
  • gi teknisk assistanse til medlemslandene,
  • gi lån til medlemsland som har problemer med betalingsbalansen.

IMF samarbeider med andre internasjonale organisasjoner som Bank for International Settlements (BIS), Financial Stability Board (FSB), Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Verdens handelsorganisasjon (WTO). IMF bidrar også til arbeidet i G20 med å stabilisere og styrke verdensøkonomien.

Finansmarkedsmeldingen 2020 er det en omtale av IMFs virksomhet, med vekt på de siste 12–18 månedene.

Økonomisk overvåkning

IMF overvåker den økonomiske utviklingen globalt og i det enkelte medlemsland. Etter finanskrisen har det blitt et sterkere fokus på regionale perspektiv og makroovervåking av finanssektoren. Videre blir multilateral, bilateral og finansiell overvåking i større grad sett i sammenheng, og strukturpolitikk har fått økt oppmerksomhet.

Den bilaterale overvåkningen utføres gjennom regelmessige konsultasjoner med hvert enkelt medlemsland. De fleste landene, inkludert Norge, har årlige gjennomganger av økonomien og den økonomiske poltikken (såkalte artikkel IV-konsultasjoner). Under artikkel IV-konsultasjonene møter en delegasjon fra IMF myndigheter og organisasjoner. De skriver deretter en rapport som diskuteres i IMFs styre. Medlemslandene har plikt til å gi IMF informasjon, men ikke til å følge rådene som gis. Den siste artikkel IV-konsultasjonen for Norge ble gjennomført i mai 2019 og behandlet i IMFs styre i 10. juni.

IMF analyserer også verdensøkonomien og internasjonale ubalanser gjennom den multilaterale overvåkningen. Overvåkningsvirksomheten har gradvis blitt utvidet etter hvert som økt handel og investeringer mellom land har gitt tettere internasjonal økonomisk integrasjon. Integrasjonen har gitt medlemslandene bedre grunnlag for økonomisk utvikling, men har samtidig økt styrken og farten på spredningen mellom land og dermed systemrisikoen.

Hovedresultatene fra overvåkningsvirksomheten presenteres halvårlig i IMFs såkalte flaggskipsrapporter. De viktigste er World Economic Outlook (WEO)Global Financial Stability Report (GFSR) og Fiscal Monitor.

En viktig del av IMFs finansielle overvåkning er vurderinger av finanssektoren i medlemslandene. Siden 1999 har dette blant annet vært gjort gjennom såkalte Financial Sector Assessment Programs (FSAP). Der vurderes det blant annet hvor langt landet har kommet i å gjennomføre ulike standarder innen finansmarkedsområdet og hvor godt forberedt ulike myndighetsorgan er på å håndtere kriser. Videre har IMF utarbeidet standarder og koder (ROSC) for beste praksis på områder som er av betydning for økonomisk utvikling og stabilitet. Hvert enkelt land bestemmer selv om det vil følge standardene. Siden 2010 har de landene som har størst betydning for det globale finansielle systemet, obligatoriske FSAP-gjennomganger hvert femte år. Fra og med januar 2014 gjelder dette også Norge.

Den siste FSAP-gjennomgangen av Norge ble publisert i august 2020. Neste FSAP for Norge skal etter planen gjennomføres i 2024-2025. Den siste ROSC-gjennomgangen av Norge omhandlet finanspolitisk transparens, og ble publisert i juni 2009.

I forbindelse med arbeidet med å styrke det regionale perspektivet i overvåkningen utarbeidet IMF i april 2013 en rapport om det økonomiske og finansielle samspillet mellom de fire største nordiske landene. Den nordiske rapporten ble diskutert i IMFs styre i august 2013 og deretter publisert. I 2014 ble den nordiske regionalrapporten fulgt opp med en tilsvarende rapport for de baltiske landene.

IMF bidrar også med teknisk arbeid, analyser og vurderinger i forbindelse med G20s arbeid for en stabil og velfungerende global økonomi. Dette er bl.a. knyttet til en såkalt "Mutual Assessment Process" (MAP) som G20 startet høsten 2009. Målet for MAP er å utvikle felles mål for verdensøkonomien og å gjennomgå og samordne G20-landenes økonomiske politikk.

Lån til land med betalingsbalanseproblem

Utlånsvirksomheten til IMF skal sikre medlemslandene tilgang til midlertidig finansiering slik at de kan korrigere vansker med betalingsbalansen uten å måtte gripe til tiltak med større uheldige konsekvenser enn nødvendig. Under de fleste av IMFs låneordninger utarbeider IMF sammen med låntakerlandets myndigheter et stabiliseringsprogram med ulike økonomisk-politiske tiltak som skal gjenopprette betalingsbalansen og sikre landets økonomiske utvikling og handlingsrom framover. For at styret i IMF skal godkjenne de trinnvise utbetalingene av lånet, må kriselandet følge opp disse tiltakene. Programmet er således en vesentlig del av vilkårene, eller «kondisjonaliteten», knyttet til lånet.

I følge IMFs retningslinjer skal krav om strukturendringer begrenses til tiltak som er kritisk nødvendige for å gjennomføre programmet, og de skal i hovedsak kun omfatte IMFs kjerneområder som makroøkonomi, finansmarkeder og offentlige finanser. Det legges vekt på at landet skal ha frihet til å velge hvordan det vil oppnå målsetningene som er spesifisert i programmet, og at det finnes sosiale sikkerhetsnett som kan dempe virkningen av den økonomiske krisen for svake grupper.

De generelle låneordningene som alle medlemsland kan søke om, blir finansiert over de ordinære midlene til IMF. Det er også etablert låneordninger med subsidiert rente forbeholdt lavinntektsland. Her blir bistandsmidler fra noen av IMFs best stilte medlemsland brukt til å finansiere mellomlegget mellom markedsrenten og renten som lavinntektsland betaler. Lånemidler til lavinntektsland skaffes til veie ved at medlemsland frivillig stiller utlånsmidler til disposisjon.

Tabellen under gir en oversikt over de ulike låneordningene i IMF.

IMFs låneordninger. Utgangen av februar 2018

Generelle låneordninger             

Låneordning

Formål

Lånegrense i pst.  av landets kvote

Tilbakebetaling og rente

Stand-By  Arrangement (SBA)

Kort- til mellomlangsiktige problemer med betalingsbalansen. Programperiode 1–2 år, kan forlenges til 3 år.

Låneramme 145 pst. per år. Kumulativ ramme på 435 pst.

 

Det kan unntaksvis gis høyere lån enn den fastsatte lånerammen

Første avdrag etter 3¼ år.

 

Skal være tilbakebetalt etter 5 år.

 

Grunnrente1 +2–3 prosentenheter.2

Extended Fund  Facility (EFF)

Langsiktige problemer med betalingsbalansen på grunn av strukturelle forhold. Programperiode 3–4 år.

Som for SBA.

Første avdrag etter 4½ år. Tilbakebetalt etter 10 år. Rente som for SBA.

Flexible Credit  Line (FCL)

Fleksibel trekkadgang i 1 eller 2 år for land med sterk økonomisk stilling. Ikke programforpliktelser.

Ingen fast låneramme.

Som for SBA

Precautionary and  Liquidity Line (PLL)

Fleksibel trekkadgang i ½–2 år for land med relativt sterk økonomisk stilling, men som ikke oppfyller kravene for FCL.

For 6 mnd. program: 125 pst.  I spesielle tilfeller opp til 250 pst. For 1–2 års program: 250 pst. første år, kumulativ grense på 500 pst.

Som for SBA.

Rapid Financing  Instrument (RFI)

Akutte problemer med betalingsbalansen etter råvareprissjokk, naturkatastrofer, mv. Må samarbeide med IMF for å løse sitt betalingsbalanseproblem.

37,5 pst. per år. Kumulativ grense på 75 pst.

Som for SBA.

Subsidierte låneordninger for lavinntektsland (PRGT)             

Låneordning

Formål

Lånegrense4 i pst.  av landets kvote

Tilbakebetaling og rente5

Standby Credit  Facility (SCF)

Lavinntektsland som har kortsiktige problemer med betalingsbalansen. Programperiode 1–3 år.

Låneramme 100 pst. per år. Kumulativ ramme på 300 pst. Kan ved spesielle omstendigheter økes til hhv. 133,33 og 400 pst.

Første avdrag etter 4 år. Tilbakebetalt etter 8 år. Null rente fram til juni 2021. Null rente.

Extended Credit  Facility (ECF)

Langsiktig finansiering av lavinntektsland som har strukturelle problemer med betalingsbalansen. Programperiode  3–5 år.

Som for SCF.

Første avdrag etter 5½ år. Tilbakebetalt etter 10 år. Null rente fram til juni 2021.

Rapid Credit  Facility (RCF)

Lavinntektsland som har akutte problemer med betalingsbalansen. Ikke programforpliktelser.

Låneramme 50 pst. per år. Kumulativ ramme på 100 pst. Ved særlig store naturkatastrofer kan årlig utbetaling økes til 80 pst. av kvoten, kumulativt til 133,33 pst.

Første avdrag etter 5½ år. Tilbakebetalt etter 10 år. Null rente.

1 IMFs grunnrente er SDR-renten, med et påslag på 1 prosentenhet. Påslaget skal blant annet dekke de administrative utgiftene ved å gi lån og ved å bygge opp reserver. SDR-renten blir beregnet som et gjennomsnitt av tremåneders statspapirrente for de valutaene som er med i SDR (amerikanske dollar, euro, kinesiske renminbi, britiske pund og japanske yen). SDR-renten var 29. februar 2020 0,729 pst.

2 Rentepåslaget er på 2 prosentenheter for den delen av lånet som er over 187,5 pst. av kvoten. Påslaget øker med 1 prosentenhet for den delen av lånet som er over 187,5 pst. av kvoten i lenger enn tre år under SBA og lenger enn 51 måneder under EFF..

Kilde: IMF

Teknisk assistanse

Tekniske assistanse fra IMF skal hjelpe medlemslandene å bedre det institusjonelle grunnlaget for den økonomiske politikken. Støtten skal bidra til å bedre utformingen og gjennomføringen av penge- og finanspolitikk, utvikle gode institusjoner og utforme lovgiving for økonomisk virksomhet og for finanssektoren.

For å sikre at assistansen svarer til de behovene mottakerlandene har må landene betale for den tekniske assistansen de får. Betalingen er gradert, slik at de fattigste landene bare betaler 10 prosent av den reelle kostnaden, mens de rikeste må dekke hele. Kravet om betaling gjelder ikke land som også har andre IMF-program, eller som får den tekniske assistansen finansiert av giverland.

Styresett

Det øverste organet i IMF er guvernørrådet, der alle medlemslandene er representert. Guvernørrådet møtes en gang i året, og består av en guvernør og en stedfortredende guvernør fra hvert medlemsland. For Norge er sentralbanksjefen medlem i guvernørrådet, mens departementsråden i Finansdepartementet (finansråden) er stedfortreder.

Det daglige arbeidet ledes av IMFs styre, som består av administrerende direktør i IMF og 24 representanter for medlemslandene. Norge har felles styrerepresentant med de andre nordiske og de tre baltiske landene. Den nordisk-baltiske styreplassen går på omgang mellom landene i valgkretsen. I slutten av januar 2020 overtok Finland vår valgkrets styrestol fra Sverige. Norge satt sist i styret i perioden januar 2013 til januar 2016. Den internasjonale monetære og finansielle komiteen (International Monetary and Financial Committee, IMFC) er et viktig rådgivende organ for IMF. Komiteen gir råd om den generelle strategien til IMF og om hvilke økonomisk-politiske tema institusjonen skal konsentrere seg om. Den legger også de politiske føringene for virksomheten og drøfter viktige spørsmål for verdensøkonomien. IMFC har 24 medlemmer på minister- eller sentralbanksjefnivå, etter samme mønster som styret. Sør-Afrikas sentralbanksjef, Lesetja Kganyago, overtok som leder for komiteen fra januar 2018. Norge skal ha dette vervet i siste halvår 2020 og første halvår 2021. Stemmevekten de ulike landene har i IMF, er basert på en kombinasjon av landets kvote (se nedenfor) og de såkalte basisstemmene, som alle medlemmer har like mange av uavhengig av størrelse. Basisstemmene utgjør nå 5,5 prosent av stemmene.

Finansiering av virksomheten

IMF fungerer som en kredittunion. Utlånsvirksomheten skal først og fremst finansieres gjennom innskudd – eller kvoter – fra medlemslandene. Hvor mye hvert land forventes å yte, altså størrelsen på landets kvote, er basert på landets posisjon i verdensøkonomien. I tillegg har mange land inngått avtaler med IMF om tilleggslån gjennom den multilaterale innlånsordningen New Arrangements to Borrow (NAB) og gjennom bilaterale låneavtaler.

Kvotene bestemmer også størrelsen på kriselånene som de enkelte medlemslandene har rett til å få. Lånemidler som stilles til disposisjon ut over kvotene, påvirker ikke det enkelte lands tilgang til krisefinansiering eller stemmevekt.

IMFs finansieringsmodell innebærer i grove trekk at de tre hoveddelene av virksomheten – overvåkning, utlån og teknisk assistanse – skal finansieres på ulik måte. Overvåkningen er et fellesgode som skal betales gjennom avkastningen på et fond som er bygd opp av tidligere bidrag fra medlemslandene i form av gull. En del av gullbeholdningen er derfor solgt og investert i verdipapirer som gir løpende avkastning. Utlånsvirksomheten skal finansieres av rentemarginen, mens den tekniske assistansen skal finansieres gjennom brukerbetaling.

IMF-arbeidet i Norge

I Norge er ansvaret for saker som gjelder Norges medlemskap i IMF lagt til Finansdepartementet, mens Norges Bank forvalter Norges finansielle forpliktelser og rettigheter overfor IMF (sentralbankloven § 3-10). På oppdrag fra Finansdepartementet har Norges Bank et sekretariatsansvar for det daglige arbeidet med IMF og lager i samråd med departementet forslag til norske synspunkter i saker som skal opp i IMF-styret. Det er departementet som tar den endelige beslutningen om hvilket syn Norge skal fremme. Det er videre en omfattende løpende koordinering mellom landene i valgkretsen for å sikre samordning av synspunktene i de enkeltsakene som behandles i IMFs styre gjennom året.

Utenriksdepartementet, som har ansvaret for regjerningens arbeid med Verdensbanken, blir trukket inn i saker der dette er relevant. Det er etablert en konsultasjonsgruppe mellom Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Norges Bank som tar opp internasjonale økonomiske, finansielle og utviklingspolitiske spørsmål som har forbindelse med IMF og Verdensbanken.

Det er utarbeidet et eget sett med regler som styrer samarbeidet i den nordisk-baltiske valgkretsen. Valgkretsens synspunkter på viktige IMF-saker utformes i den nordisk-baltiske monetære og finansielle komiteen (Nordic-Baltic Monetary and Financial Committee, NBMFC). De norske medlemmene i denne er ekspedisjonssjefen i Økonomiavdelingen (Finansdepartementet) og visesentralbanksjefen. NBMFC møtes vanligvis to ganger i året.

I de aller fleste sakene som behandles i IMFs styre, blir landene i valgkretsen enige om et synspunkt som alle kan støtte. Hvis det skulle vise seg umulig å komme fram til et omforent syn, presenteres flertallets syn. Mindretallet kan be om at også deres syn framføres hvis "nasjonale interesser" tilsier det. Men terskelen for å be om dette er høy. Hvis et land i valgkretsen ikke aksepterer denne prosedyren må styrerepresentanten avstå fra å stemme. Selv om terskelen for å be om at et mindretallssyn presenteres under styrebehandlingen er høy, hender det likevel at det gjøres.

Det nordisk-baltiske styremedlemmet utarbeider rapporter om virksomheten i IMF, der de viktigste sakene og de nordisk-baltiske synspunktene blir presentert. Rapportene publiseres i Norge på nettsidene til Finansdepartementet og Norges Bank.

Norges bidrag til IMF

Generelle ordninger

Norge stiller i dag til sammen 11,7 mrd. SDR til disposisjon for IMFs generelle ordninger. Dette tilsvarer i overkant av 150 mrd. kroner. Av disse er 3,76 mrd. SDR kvotemidler, mens 1,97 mrd. SDR ytes frivillig gjennom den multilaterale innlånsordning «New Arrangement to Borrow» (NAB) og 6 mrd. SDR gjennom en bilateral låneavtale. IMF skal imidlertid bare trekke på de bilaterale avtalene når institusjonens samlede gjenværende kvotemidler og trekkrettighet i NAB er kommet under et bestemt nivå.

Låneordninger for lavinntektsland

Det norske lånerammen til ordningene for lavinntektsland er på 600 mill. SDR, og er øremerket og likt fordelt på to ordninger som er rettet inn mot kortvarig betalingsbalansestøtte til lavinntektsland; Rapid Credit Facility (RCF) og Standby Credit Facility (SCF). Subsidiemidler til de samme ordninger er bevilget over bistandsbudsjettet.

Da IMF solgte deler av gullbeholdningen sin i 2009 med sikte på å skaffe løpende avkastning for å finansiere IMFs allmennyttige arbeid, ble inntektene høyere enn ventet. IMFs styre besluttet at merinntektene skulle komme lavinntektslandene til gode ved å settes inn i et fond der avkastningen brukes til å finansiere rentesubsidiene i låneordningene for lavinntektsland. Siden disse låneordningene er forbeholdt en begrenset del av IMFs medlemmer, måtte midlene først gis til de formelle eierne, før de kunne føres tilbake og settes inn i det nyopprettede fondet. Norge overførte høsten 2013 sin andel av merinntektene fra gullsalget, om lag 182 mill. kroner, til subsidiedelen av de to ovennevnte ordningene.

Andre bidrag

Norge bidrar også til IMFs kapasitetsbygging. I 2018 var det norske bidraget til dette på totalt 42,4 mill. kroner, finansiert over bistandsbudsjettet. Nesten halvparten gjaldt utbetalinger til et trustfond som skal hjelpe lavinntektsland med å øke skatteinntektene (Revenue Mobilization Thematic Fund). Videre støttet Norge et prosjekt for modernisering av sentralbanken i Mosambik, der Norges Bank stiller teknisk ekspertise til rådighet, et prosjekt for å bedre styringen av inntektene fra naturressurser, et prosjekt for å styrke den makroøkonomiske politikken i Sør-Sudan, og utvikling av et analyseverktøy for skatteadministrasjoner. Norge støtter også IMFs kapasitetsbygging for håndtering av offentlig gjeld, Debt Management Facility III, med 24 mill. kroner i perioden 2020–2022.