Det internasjonale valutafondet (IMF)

Det internasjonale valutafondet (IMF) ble opprettet i 1944 og har i dag 190 medlemsland. Norge har vært medlem siden starten. IMF skal fremme samarbeid om det internasjonale monetære systemet, styrke finansiell stabilitet globalt og regionalt, og støtte opp under internasjonal handel. IMFs tre hovedoppgaver er:

• overvåke økonomien i medlemslandene for å forebygge økonomiske ubalanser og kriser,
• gi teknisk assistanse til medlemslandene,
• gi lån til medlemsland som har problemer med betalingsbalansen.

IMF samarbeider med andre internasjonale organisasjoner som Bank for International Settlements (BIS), Financial Stability Board (FSB), Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Verdens handelsorganisasjon (WTO). IMF bidrar også til arbeidet i G20 med å stabilisere og styrke verdensøkonomien, der Norge deltar i 2024, som et invitert land av det brasilianske formannskapet.

I Finansmarkedsmeldingen 2024 er det en omtale av IMFs virksomhet, med vekt på de siste 12–18 månedene og norske bidrag. 

Økonomisk overvåkning

IMF overvåker den økonomiske utviklingen globalt og i det enkelte medlemsland. Etter finanskrisen har det blitt et sterkere fokus på regionale perspektiv og makroovervåking av finanssektoren. Videre blir multilateral, bilateral og finansiell overvåking i større grad sett i sammenheng, og strukturpolitikk har fått økt oppmerksomhet.

Den bilaterale overvåkningen utføres gjennom regelmessige konsultasjoner med hvert enkelt medlemsland. De fleste landene, inkludert Norge, har årlige gjennomganger av økonomien og den økonomiske poltikken (såkalte artikkel IV-konsultasjoner). Under artikkel IV-konsultasjonene møter en delegasjon fra IMF myndigheter og organisasjoner. De skriver deretter en rapport som diskuteres i IMFs styre. Medlemslandene har plikt til å gi IMF informasjon, men ikke til å følge rådene som gis. Den siste artikkel IV-konsultasjonen for Norge ble gjennomført i juni 2024 og behandles i IMFs styre høsten 2024.

IMF analyserer også verdensøkonomien og internasjonale ubalanser gjennom den multilaterale overvåkningen. Overvåkningsvirksomheten har gradvis blitt utvidet etter hvert som økt handel og investeringer mellom land har gitt tettere internasjonal økonomisk integrasjon. Integrasjonen har gitt medlemslandene bedre grunnlag for økonomisk utvikling, men har samtidig økt styrken og farten på spredningen mellom land og dermed systemrisikoen.

Hovedresultatene fra overvåkningsvirksomheten presenteres halvårlig i IMFs såkalte flaggskipsrapporter. De viktigste er World Economic Outlook (WEO), Global Financial Stability Report (GFSR) og Fiscal Monitor.

En viktig del av IMFs finansielle overvåkning er vurderinger av finanssektoren i medlemslandene. Siden 1999 har dette blant annet vært gjort gjennom såkalte Financial Sector Assessment Programs (FSAP). Der vurderes det blant annet hvor langt landet har kommet i å gjennomføre ulike standarder innen finansmarkedsområdet og hvor godt forberedt ulike myndighetsorgan er på å håndtere kriser. Videre har IMF utarbeidet standarder og koder (ROSC) for beste praksis på områder som er av betydning for økonomisk utvikling og stabilitet. Hvert enkelt land bestemmer selv om det vil følge standardene. Siden 2010 har de landene som har størst betydning for det globale finansielle systemet, obligatoriske FSAP-gjennomganger hvert femte år. Fra og med januar 2014 gjelder dette også Norge.

Den siste FSAP-gjennomgangen av Norge ble publisert i august 2020. Neste FSAP for Norge skal etter planen gjennomføres i 2024-2025. Den siste ROSC-gjennomgangen av Norge omhandlet finanspolitisk transparens, og ble publisert i juni 2009.

Lån til land med betalingsbalanseproblem

Utlånsvirksomheten til IMF skal sikre medlemslandene tilgang til midlertidig finansiering slik at de kan korrigere vansker med betalingsbalansen uten å måtte gripe til tiltak med større uheldige konsekvenser enn nødvendig. Under de fleste av IMFs låneordninger utarbeider IMF sammen med låntakerlandets myndigheter et stabiliseringsprogram med ulike økonomisk-politiske tiltak som skal gjenopprette betalingsbalansen og sikre landets økonomiske utvikling og handlingsrom framover. For at styret i IMF skal godkjenne de trinnvise utbetalingene av lånet, må kriselandet følge opp disse tiltakene. Programmet er således en vesentlig del av vilkårene, eller «kondisjonaliteten», knyttet til lånet.

I følge IMFs retningslinjer skal krav om strukturendringer begrenses til tiltak som er kritisk nødvendige for å gjennomføre programmet, og de skal i hovedsak kun omfatte IMFs kjerneområder som makroøkonomi, finansmarkeder og offentlige finanser. Det legges vekt på at landet skal ha frihet til å velge hvordan det vil oppnå målsetningene som er spesifisert i programmet, og at det finnes sosiale sikkerhetsnett som kan dempe virkningen av den økonomiske krisen for svake grupper.

De generelle låneordningene som alle medlemsland kan søke om, blir finansiert over de ordinære midlene til IMF. Det er også etablert låneordninger med subsidiert rente forbeholdt lavinntektsland. Her blir bistandsmidler fra noen av IMFs best stilte medlemsland brukt til å finansiere mellomlegget mellom markedsrenten og renten som lavinntektsland betaler. Lånemidler til lavinntektsland skaffes til veie ved at medlemsland frivillig stiller utlånsmidler til disposisjon.

IMFs utlån under de ulike låneordningene omtales nærmere i Finansmarkedsmeldingen 2024 kap. 9.3.2.

Teknisk assistanse

Tekniske assistanse fra IMF skal hjelpe medlemslandene å bedre det institusjonelle grunnlaget for den økonomiske politikken. Støtten skal bidra til å bedre utformingen og gjennomføringen av penge- og finanspolitikk, utvikle gode institusjoner og utforme lovgiving for økonomisk virksomhet og for finanssektoren.

For å sikre at assistansen svarer til de behovene mottakerlandene har må landene betale for den tekniske assistansen de får. Betalingen er gradert, slik at de fattigste landene bare betaler 10 prosent av den reelle kostnaden, mens de rikeste må dekke hele. Kravet om betaling gjelder ikke land som også har andre IMF-program, eller som får den tekniske assistansen finansiert av giverland.

De nordiske og baltiske statene gikk i 2021 sammen om å engasjere IMF for teknisk assistanse for å forsterke antihvitvaskingsarbeidet i regionen. Arbeidet er oppsummert i en rapport som IMF publiserte i september 2023.

Styresett

Det øverste organet i IMF er guvernørrådet, der alle medlemslandene er representert. Guvernørrådet møtes en gang i året, og består av en guvernør og en stedfortredende guvernør fra hvert medlemsland. For Norge er sentralbanksjefen medlem i guvernørrådet, mens departementsråden i Finansdepartementet (finansråden) er stedfortreder.

Det daglige arbeidet ledes av IMFs styre, som består av administrerende direktør i IMF og 24 representanter for medlemslandene. Norge har felles styrerepresentant med de andre nordiske og de tre baltiske landene. Den nordisk-baltiske styreplassen går på omgang mellom landene i valgkretsen. Litauen har fra januar 2023 representert valgkretsen i IMFs styre. Norge satt sist i styret i perioden januar 2013 til januar 2016. Den internasjonale monetære og finansielle komiteen (International Monetary and Financial Committee, IMFC) er et viktig rådgivende organ for IMF. Komiteen gir råd om den generelle strategien til IMF og om hvilke økonomisk-politiske tema institusjonen skal konsentrere seg om. Den legger også de politiske føringene for virksomheten og drøfter viktige spørsmål for verdensøkonomien. IMFC har 24 medlemmer på minister- eller sentralbanksjefnivå, etter samme mønster som styret. Fra Januar 2024 har Saudi-Arabias finansminister Mohammed Aljadaan ledet IMFC. Vår valgkrets representeres av Finland i første halvår 2024, mens Norge overtar denne oppgaven i andre halvår 2024 og første halvår 2025. Stemmevekten de ulike landene har i IMF, er basert på en kombinasjon av landets kvote (se nedenfor) og de såkalte basisstemmene, som alle medlemmer har like mange av uavhengig av størrelse. Basisstemmene utgjør nå 5,5 prosent av stemmene.

Finansiering av virksomheten

IMF fungerer som en kredittunion. Utlånsvirksomheten skal først og fremst finansieres gjennom innskudd – eller kvoter – fra medlemslandene. Hvor mye hvert land forventes å yte, altså størrelsen på landets kvote, er basert på landets posisjon i verdensøkonomien. I tillegg har mange land inngått avtaler med IMF om tilleggslån gjennom den multilaterale innlånsordningen New Arrangements to Borrow (NAB) og gjennom bilaterale låneavtaler.

Kvotene bestemmer også størrelsen på kriselånene som de enkelte medlemslandene har rett til å få. Lånemidler som stilles til disposisjon ut over kvotene, påvirker ikke det enkelte lands tilgang til krisefinansiering eller stemmevekt.

IMFs finansieringsmodell innebærer i grove trekk at de tre hoveddelene av virksomheten – overvåkning, utlån og teknisk assistanse – skal finansieres på ulik måte. Overvåkningen er et fellesgode som skal betales gjennom avkastningen på et fond som er bygd opp av tidligere bidrag fra medlemslandene i form av gull. En del av gullbeholdningen er derfor solgt og investert i verdipapirer som gir løpende avkastning. Utlånsvirksomheten skal finansieres av rentemarginen, mens den tekniske assistansen skal finansieres gjennom brukerbetaling.

IMF-arbeidet i Norge

I Norge er ansvaret for saker som gjelder Norges medlemskap i IMF lagt til Finansdepartementet, mens Norges Bank forvalter Norges finansielle forpliktelser og rettigheter overfor IMF (sentralbankloven § 3-10). På oppdrag fra Finansdepartementet har Norges Bank et sekretariatsansvar for det daglige arbeidet med IMF og lager i samråd med departementet forslag til norske synspunkter i saker som skal opp i IMF-styret. Det er departementet som tar den endelige beslutningen om hvilket syn Norge skal fremme. Det er videre en omfattende løpende koordinering mellom landene i valgkretsen for å sikre samordning av synspunktene i de enkeltsakene som behandles i IMFs styre gjennom året.

Utenriksdepartementet, som har ansvaret for regjerningens arbeid med Verdensbanken, blir trukket inn i saker der dette er relevant. Det er etablert en konsultasjonsgruppe mellom Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Norges Bank som tar opp internasjonale økonomiske, finansielle og utviklingspolitiske spørsmål som har forbindelse med IMF og Verdensbanken.

Det er utarbeidet et eget sett med regler som styrer samarbeidet i den nordisk-baltiske valgkretsen. Valgkretsens synspunkter på viktige IMF-saker utformes i den nordisk-baltiske monetære og finansielle komiteen (Nordic-Baltic Monetary and Financial Committee, NBMFC). NBMFC møtes vanligvis to ganger i året.

I de aller fleste sakene som behandles i IMFs styre, blir landene i valgkretsen enige om et synspunkt som alle kan støtte. Hvis det skulle vise seg umulig å komme fram til et omforent syn, presenteres flertallets syn. Mindretallet kan be om at også deres syn framføres hvis "nasjonale interesser" tilsier det. Men terskelen for å be om dette er høy. Hvis et land i valgkretsen ikke aksepterer denne prosedyren må styrerepresentanten avstå fra å stemme. Selv om terskelen for å be om at et mindretallssyn presenteres under styrebehandlingen er høy, hender det likevel at det gjøres.

Det nordisk-baltiske styremedlemmet utarbeider rapporter om virksomheten i IMF, der de viktigste sakene og de nordisk-baltiske synspunktene blir presentert. Rapportene publiseres i Norge på nettsidene til Finansdepartementet og Norges Bank.

Norges bidrag til IMF

Generelle ordninger

Norge stiller pr. juni 2024 til sammen 10,3 mrd. SDR til disposisjon for IMFs generelle ordninger. Dette tilsvarer omlag av 144 mrd. kroner. Av disse er 3,75 mrd. SDR kvotemidler, mens 3,9 mrd. SDR ytes frivillig gjennom den multilaterale innlånsordning «New Arrangement to Borrow» (NAB) og 2,6 mrd. SDR gjennom en bilateral låneavtale. IMF skal imidlertid bare trekke på de bilaterale avtalene når institusjonens samlede gjenværende kvotemidler og trekkrettighet i NAB er kommet under et bestemt nivå.

Låneordninger for lavinntektsland

Norge har inngått flere låneavtaler med IMF for å bidra til finansieringen av de subsidierte låneordninger for lavinntektsland. Ved utgangen av 2023 var utestående lån til disse ordningene på 594 mill. SDR. og rammen for nye trekk på avtalene 255 mill. SDR. Subsidiemidler til disse ordninger er bevilget over bistandsbudsjettet.

Andre bidrag

Norge bidrar også til IMFs kapasitetsbygging. I 2021 var det norske bidraget til dette på totalt 41 mill. kroner, finansiert over bistandsbudsjettet. De største komponentene går gjennom det globale fondet for nasjonal resursmobilisering (Revenue Mobilization Thematic Fund) og regionale sentre for faglig rådgivning og kapasitetsutvikling i Afrika og Latin Amerika (RTAC- Regional technical assitance centres). I Norge støtter også IMFs kapasitetsbygging for håndtering av offentlig gjeld, Debt Management Facility III, med 24 mill. kroner i perioden 2020–2022.

I mars 2020 besluttet IMF å forsøke å øke kapitalen i IMFs katastrofefond, som kan gi gjeldslette til de fattigste landene om de rammes av katastrofale hendelser som omfattende naturkatastrofer eller epidemier. Norge bidro med 14,5 mill. SDR (180 mill. NOK).