NOU 2011: 3

Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet

4.2 Menneskene

Forståelsen av utviklingen av kompetansearbeidsplasser i Norge krever også en forståelse av atferd og flyttemønstre hos menneskene som utgjør arbeidskraften. Begrepet kompetanseintensive arbeidsplasser favner vidt og dekker mange ulike typer aktiviteter. En fellesnevner er at de ofte er mer mobile, og i mindre grad enn andre typer arbeidsplasser avhengige av nærhet til naturressurser eller realkapital. Tilgang på arbeidskraft til slike arbeidsplasser avhenger av lokaliseringen og mobiliteten til mennesker med høy utdanning.

Motivene for flytting og valg av bo- og arbeidssted kan være mange, og knytter seg ofte til ulike livsfaser. I NIBRs bo- og flyttemotivundersøkelse fra 2008 er det familietilknytning som oppgis som den viktigste årsaken til bostedsvalget, mens arbeid er mindre viktig som flytteårsak enn det har vært tidligere. Det skyldes sannsynligvis at man i større grad tar arbeid som gitt. Dette kan imidlertid endre seg i en situasjon med større strukturomstillinger i næringslivet.

Fra «Attraktivitetsbarometeret» (Telemarksforskning 2009) vet vi at mange av de kommunene som ansees å være blant de mest attraktive, er nabokommunene til de store byene, snarere enn de store byene selv. Høye boligpriser er med på å bidra til dette (se blant annet Carlsen, Johansen og Stambøl (2010)). For unge voksne (mellom 18 – 28 år) er Oslo, Trondheim, Tromsø og Bergen blant de mest attraktive. For barnefamilier er områder som Stjørdal, Øvre Romerike og Follo mye mer attraktive. Motivene for å flytte til kommuner i mindre sentrale regioner kan på sin side variere fra familietilknytning, ønske om en roligere hverdag, nærhet til natur, utdanningstilbud og arbeid.

Bedre jobbmuligheter gir mer flytting. I perioder med høykonjunktur flytter folk mest, og når konjunkturene daler, flytter de mindre. Dette indikerer at folk i større grad flytter til en jobb de har fått, enn til et arbeidsmarked for å søke jobb. Siden flyttinger historisk sett gjennomgående har vært sentraliserende, ser vi også at sentraliseringen tiltar i gode tider (se blant annet Mohn mfl., 1994, Stambøl mfl., 1998 og Stambøl, 1991, 1994, 2005a).

4.2.1 Unge utdannede på vei mot sentrum

Flyttinger er en viktig del av et velfungerende arbeidsmarked. Hvis folk er villige til å flytte for å få jobb, bidrar det isolert sett til en bedre utnyttelse av arbeidskraftsressursene. Endringer i spredningen av kompetansearbeidsplasser mellom regioner i Norge fordrer ikke bare en endring i lokaliseringsbeslutningene til virksomhetene, men også mobilitet hos arbeidstakerne.

Flyttestrømmene i Norge er store og går i mange retninger. Det var 570 000 innenlandske flyttinger i 2008 (Høydahl og Rustad 2009). Av disse foregikk 370 000 innenfor kommuner og 200 000 over kommunegrenser. Mange av sistnevnte er flyttinger fra bysentra til omland rundt de største byene, og særlig fra Oslo til kommuner som tilhører hovedstadens arbeidsmarkedsregion.

Figur 4.20 Endringer i befolkningen totalt etter regiontyper etter sentralitet 1990 – 2010. I prosent av befolkningen i 1990.

Figur 4.20 Endringer i befolkningen totalt etter regiontyper etter sentralitet 1990 – 2010. I prosent av befolkningen i 1990.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på regional befolkningsstatistikk.

Samling i sørøst

Oslo og Akershus, de to mest folkerike fylkene, har både flest innflyttinger og utflyttinger. I 2008 flyttet det 300 flere ut enn det flyttet inn til Oslo, mens det i Akershus var 2 400 flere som flyttet inn enn ut. Det er ofte formålstjenlig å se de to fylkene i sammenheng. Oslo er «byen» for Akershus, mens Akershus er bosted for mange av dem som arbeider i Oslo. I forhold til folketallet, hadde Akershus størst nettoinnflytting, fulgt av Østfold. Finnmark og Sogn og Fjordane hadde størst nettoutflytting.

Befolkningsnedgang i mindre sentrale strøk

En ren geografisk inndeling gir ikke nødvendigvis noe fullgodt bilde av flyttestrømmer ut og inn av sentrale strøk. Ved å bruke inndelingen i syv regiontyper basert på sentralitet (NIBR 7) ser vi at befolkningsveksten i begge de siste to tiårene har vært klart sterkere i de mer sentrale regionene rundt hovedstaden og andre store byer. I øvrige regiontyper har befolkningsveksten vært lavere enn for landet som helhet, se figur 4.20. De minst sentrale regionene har opplevd en klar nedgang i befolkningen.

Figur 4.21 Flyttetilbøyelighet for personer med og uten høyere utdanning i aleren 20–67 år. 2004 – 2005. Hele landet. Per tusen innbyggere.

Figur 4.21 Flyttetilbøyelighet for personer med og uten høyere utdanning i aleren 20–67 år. 2004 – 2005. Hele landet. Per tusen innbyggere.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Unge utdannede på flyttefot

For den enkelte henger flyttetilbøyeligheten i stor grad sammen med livsfase. Ungdom flytter mest, både mellom og innenfor kommuner. De flytter ut av foreldrehjemmet til utdanning og jobb. Familier i etableringsfasen flytter også mye, men fra 30-årsalderen og utover avtar flytteaktiviteten betraktelig, og spesielt hos de som har barn som begynner på skolen. Personer med høyere utdanning er også langt mer mobile enn andre, spesielt i ung alder, se figur 4.21 (se f.eks Machin, Pelkonen og Salvanes (2008) og Carlsen, Johansen og Stambøl (2010)).

Figur 4.22 Netto innflytting for personer med høyere utdanning i alderen 20 – 67 år målt etter regiontype 2004 – 2005. Per tusen innbyggere.

Figur 4.22 Netto innflytting for personer med høyere utdanning i alderen 20 – 67 år målt etter regiontype 2004 – 2005. Per tusen innbyggere.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Yngre mennesker driver flyttestrømmene som går fra mindre sentrale til sentrale strøk, se figur 4.22 og 4.23. Etter 30-årsalderen faller nettoflyttingen mellom regionene markert. Dette tyder på at hvor man får sin første jobb og etablerer seg, er av helt sentral betydning for hvor man blir boende. Utflyttingen fra mindre sentrale regioner og innflyttingen til sentrale regioner er atskillig større for høyere utdannede enn for personer uten høyere utdanning. For personer uten høyere utdanning ser netto utflytting ut til å avta systematisk i takt med sentralitet, mens for høyere utdannede ser vi ikke et slikt mønster. Hovedinntrykket som avtegner seg her, er sterk netto innflytting til hovedstadsregionen og de mest sentrale storbyregionene, og netto utflytting fra alle andre regioner.

Figur 4.23 Netto innflytting for personer i alderen 20 – 67 år uten høyere utdanning målt etter regiontyper etter sentralitet 2004 – 2005. Per tusen innbyggere.

Figur 4.23 Netto innflytting for personer i alderen 20 – 67 år uten høyere utdanning målt etter regiontyper etter sentralitet 2004 – 2005. Per tusen innbyggere.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Figur 4.24 Brutto innflytting og utflytting for personer i alderen 20 – 67 år med høyere utdanning målt etter regiontyper etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Per tusen innbyggere.

Figur 4.24 Brutto innflytting og utflytting for personer i alderen 20 – 67 år med høyere utdanning målt etter regiontyper etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Per tusen innbyggere.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Utflytting versus innflytting

Mens vi ser at netto innflytting øker systematisk med sentralitet, er mønsteret for bruttostrømmene, det vil si innflyttere og utflyttere, atskillig mer nyansert. Figur 4.24 viser at innflyttingsstrømmene ikke varierer særskilt sterkt fra region til region og i henhold til sentralitet. Overraskende nok så har faktisk de mindre sentrale bo- og arbeidsmarkedsregionene en innflyttingsrate som ligger over landsgjennomsnittet. Men der hvor sentrale regioner skiller seg fra de mindre sentrale regionene, er på utflyttingssiden. Utflyttingsraten er klart under landsgjennomsnittet for hovedstadsregionen og de største storbyregionene, men klart over for alle andre regioner, og stiger kraftig jo mindre sentral en region er.

Figur 4.25 Endringer i befolkningen med høyere utdanning etter regiontyper etter sentralitet 1990 – 2009. I prosent av befolkningen med høyere utdanning, 1 – 4 år høyere utdanning og mer enn 4 år høyere utdanning i 1990.

Figur 4.25 Endringer i befolkningen med høyere utdanning etter regiontyper etter sentralitet 1990 – 2009. I prosent av befolkningen med høyere utdanning, 1 – 4 år høyere utdanning og mer enn 4 år høyere utdanning i 1990.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Figur 4.26 Netto innflytting for personer i alderen 20 – 67 år fordelt på de som er født og ikke født i Norge etter regiontyper etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt 2000 – 2005. Per tusen innbyggere.

Figur 4.26 Netto innflytting for personer i alderen 20 – 67 år fordelt på de som er født og ikke født i Norge etter regiontyper etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt 2000 – 2005. Per tusen innbyggere.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra befolkningsregisteret.

Men flere med høyere utdanning i hele landet

Til tross for sterke sentraliseringstendenser, ser vi at befolkningen med høyere utdanning har vokst i alle regioner, både i sentrale og i de mindre sentrale (se figur 4.25). Dette kan først og fremst tilskrives den sterke økningen i det generelle utdanningsnivået i befolkningen. Mellomstore byer, småbyregioner, tettstedsregioner og spredtbygde regioner har alle hatt en lavere vekst i den utdannede befolkningen enn hva som er landsgjennomsnittet. De regionale forskjellene er spesielt store når vi ser på befolkningen med lang høyere utdanning, det vil si mer enn fire år. I sum betyr dette at andelen av de med høyere utdanning i Norge som bor i mindre sentrale regioner, har gått ned de to siste tiårene.

Figur 4.27 Netto innflytting og netto sysselsettingsvekst i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for personer totalt i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. I prosent av henholdsvis befolkningen og sysselsettingen i det første ...

Figur 4.27 Netto innflytting og netto sysselsettingsvekst i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for personer totalt i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. I prosent av henholdsvis befolkningen og sysselsettingen i det første året i hver periode.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på registerbasert sysselsettingsstatistikk og befolkningsregisteret.

4.2.2 Arbeid gir folk – folk gir arbeid

Vi er opptatt av hvor folk flytter og hva som karakteriserer områdene de flytter til. Herunder er vi interessert i betydningen av veksten i regionale arbeidsmarkeder. Figur 4.26 illustrerer at regioner i vekst tiltrekker seg folk, mens regioner med skrumpende arbeidsmarkeder har netto fraflytting. Videre ser vi at større arbeidsmarkeder har hatt den beste utviklingen både for netto innflytting og sysselsettingsvekst.

De største arbeidsmarkedene skiller seg fra alle de andre bo- og arbeidsmarkedsregionene ved at de har positiv netto innflytting. Det er stor spredning mellom regionene, særlig blant tettstedsregioner og spredtbygde regioner. De fleste har netto utflytting til tross for netto vekst i sysselsettingen. Dette kan blant annet skyldes en økning i personer i yrkesaktiv alder. Andre opplever både sysselsettingsnedgang og netto utflytting.

Bildet endrer seg når vi ser utelukkende på personer med høyere utdanning, se figur 4.27. Det er færre regioner, også sentrale, som har opplevd nettoinnflytting av personer med høyere utdanning. Imidlertid er sammenhengen mellom sysselsettingsvekst og netto innflytting noe sterkere for denne delen av befolkningen: Jo sterkere sysselsettingsvekst, jo større netto innflytting (mindre netto utflytting). Det er fortsatt de mest sentrale regionene med de største arbeidsmarkedene som opplever høyest sysselsettingsvekst og innflytting, men antallet mindre sentrale regioner med skrumpende arbeidsmarkeder og netto utflytting er færre når vi ser på på befolkningen med høyere utdanning.

Figur 4.28 Netto innflytting og netto sysselsettingsvekst i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for personer med høyere utdanning i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. I prosent av henholdsvis befolkningen og sysselsettingen...

Figur 4.28 Netto innflytting og netto sysselsettingsvekst i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for personer med høyere utdanning i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. I prosent av henholdsvis befolkningen og sysselsettingen i det første året i hver periode.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på registerbasert sysselsettingsstatistikk, befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

4.2.3 Innvandrerne i de regionale arbeidsmarkedene

Ved årsskiftet 2009 – 2010 var det nærmere 460 000 innvandrere og 93 000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Disse utgjør 11,4 prosent av befolkningen i Norge. Etter at det ble stopp for arbeidsinnvandring i 1975, har antall flyktninger fra land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa utenom EU/EØS økt. Med EU-utvidelsen i 2004 har det skjedd en markant økning i innvandringen fra nye EU-land. Det bor innvandrere i alle landets kommuner, men det er klart flest innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Oslo – både relativt og absolutt. Av Oslos befolkning på 587 000 personer var om lag 160 000 innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre, noe som tilsvarer 27 prosent (se Statistisk sentralbyrå 2010). Innvandrere med høyere utdanning er, i noe større grad enn norskfødte, bosatt utenfor sentrale strøk. De kan representere en viktig kompetanseressurs for mindre steder som har utfordringer med rekruttering til kompetansearbeidsplasser. De som er født i Norge, er generelt sett mer bofaste enn ikke-norskfødte. Dette gjelder uansett utdanningsnivå, men forskjellen er til en viss grad lavere for de med høyere utdanning (se Stambøl 2010c).

Innvandrere flytter mer enn andre, og disse flyttingene skjer i større grad mot sentrale strøk. Dette skyldes sannsynligvis at flyktninger ved førstegangs bosetting blir plassert i kommuner i hele landet, og typisk i regioner med relativt sett svakere sysselsettingsvekst. Mange av dem som blir bosatt i Nord-Norge og på Nord-Vestlandet, flytter senere til mer sentrale strøk. Utflyttingen av innvandrere og personer med innvandrerforeldre (barn av innvandrere) fra Nordland og Sogn og Fjordane i 2008 tilsvarte hele 10 prosent av alle i denne gruppen bosatt i fylkene ved inngangen av året. Innvandrerbefolkningen som flyttet ut av Nord-Trøndelag, Finnmark, Troms og Oppland, utgjorde rundt 8 prosent av gruppen i fylket (se Statistisk sentralbyrå 2010). Dette gjenspeiles også i nettoflyttstrømmene fra mindre sentrale til sentrale strøk, se figurene 4.28 og 4.29.

Mens innvandrere har et annet bosettingsmønster enn nordmenn i «første runde» etter at de er innvandret til Norge, så endrer dette mønsteret seg merkbart i neste runde, der sysselsatte innvandrere følger nordmenn til regionene med de sterkest voksende arbeidsmarkedene gjennom innenlands flytting (Stambøl, 2006). Dette gjelder både for øvrige nordiske, øvrige vestlige og ikke-vestlige sysselsatte. Figur 4.28 illustrer den relativt sterkere netto flyttingen blant innvandrere sammenliknet med de som er født i Norge, mot sentrale regioner. Ser vi kun på befolkningen med høyere utdanning, er det imidlertid interessant å merke seg at forskjellene mellom innvandreres og norskfødtes flyttemønster er mindre.

Mens mye av den «direkte» innvandringen til sysselsetting går til de mer typiske arbeidsintensive «innvandrernæringene», så endrer dette mønsteret seg klart hos innvandrergruppene med lengre botid, der innvandrerne vrir sin yrkesdeltakelse mer i retning av den næringsfordelingen som er å finne blant øvrige nordmenn (Stambøl, 2006). Innvandrernes sysselsetting og mobilitet blir over tid mer lik øvrige nordmenns, både geografisk og næringsmessig. Det positive bidraget fra innvandring til en balansert regional sysselsettingsutvikling, kan således bli av midlertidig karakter.

Både omfanget og sammensetningen av innvandringen har samtidig endret seg markert de senere årene gjennom en sterk vekst i arbeidsinnvandringen til Norge fra 2006 og fram til i dag, spesielt fra de nye EU-landene. I 2009 hadde 414 av landets 430 kommuner et innvandringsoverskudd. Hvorvidt den sterke veksten i arbeidsinnvandringen også vil innebære endringer i bosettings- og flyttemønsteret for innvandrere mer generelt, er det for tidlig å fastslå.

Figur 4.29 Netto innflytting for personer i alderen 20 – 67 år med høyere utdanning fordelt på de som er født og ikke født i Norge etter regiontyper etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt 2000 – 2005. Per tusen innbyggere.

Figur 4.29 Netto innflytting for personer i alderen 20 – 67 år med høyere utdanning fordelt på de som er født og ikke født i Norge etter regiontyper etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt 2000 – 2005. Per tusen innbyggere.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Figur 4.30 Reisetid til arbeid.

Figur 4.30 Reisetid til arbeid.

Kilde: Reisevaneundersøkelsen 2009, TØI.

4.2.4 Hvor langt er vi villige til å reise til jobb?

Når vi velger bosted, er avstand til arbeidsplass og skole av stor betydning for mange. Tidsbruk til pendling går utover både tid til fritid og tid til arbeid. For barnefamilier kan kort reiseavstand til jobb være avgjørende for om hverdagen går opp. Hvis man betrakter tid brukt til arbeidsreiser som mindre verdifull enn arbeidstid og fritid, vil kortere reisetid og lavere reisekostnader gi samfunnsøkonomiske gevinster.

Avstandsfølsomheten for pendling styrer hvor langt folk er villige til å bosette seg fra arbeidsstedet, og blir med det definerende for rekkevidden til den enkelte bo- og arbeidsmarkedsregion. Det kan være forskjeller i avstandsfølsomhet etter hvilke transportmuligheter som er tilgjengelig, etter blant annet sosioøkonomisk status, næring og kjønn. Denne kostnaden ved transporten vil veies opp mot gevinsten ved arbeidet, både i form av lønn og andre goder. Vi er gjerne mer villige til å pendle lengre for en bedre betalt og/eller mer spennende jobb.

Figur 4.31 Lufthavner, riksveger og jernbane 2011.

Figur 4.31 Lufthavner, riksveger og jernbane 2011.

Kilde: Utarbeidet av Transportøkonomisk institutt.

I 2009 var hver arbeidsreise i Norge i gjennomsnitt drøyt 21 minutter, se figur 4.30. Arbeidsreiser står for en fjerdedel av alle de daglige hovedreisene vi foretar oss gjennom uken. På hverdager er andelen 30 prosent og konsentrert om timene på morgenen og om ettermiddagen. Disse reisene har stor betydning for hvordan infrastruktur og kollektivtransport må dimensjoneres. Bedre kollektivtransport og mer effektive transportsystemer har gitt store tidsbesparelser for arbeidsreiser. Mellom 1985 og 2009 økte den gjennomsnittlige arbeidsreiselengden med over 25 prosent, mens den gjennomsnittlige reisetiden til arbeid har økt med rundt 10 prosent (Reisevaneundersøkelsen 2009, TØI).

Tabell 4.2 Reisetid til arbeid. Andel personer med ulik tidsbruk

Under 10 min

10 – 19 min

20 – 39 min

40 – 59 min

En time eller mer

Hovedstadsregionen

11

30

35

15

9

Storbyregioner kategori 1

19

31

35

11

4

Storbyregioner kategori 2

21

36

30

8

6

Mellomstore byregioner

34

33

22

6

4

Småby-regioner

36

30

21

7

6

Tettsteds-regioner

38

36

19

4

4

Spredtbygde regioner

43

32

24

1

1

Kilde: Reisevaneundersøkelsen 2009, TØI.

Hvor lang tid vi bruker på å reise til jobb varierer imidlertid betydelig. Folk i sentrale strøk har i gjennomsnitt lengre reisetid til arbeid enn de som bor på mindre sentrale steder. Vi ser særlig forskjeller på den korteste reisetiden, hele 43 prosent av arbeidstakerne i spredtbygde regioner har under 10 minutter til arbeidsstedet. I hovedstadsregionen er det bare 11 prosent som har så kort arbeidsreise. Dette kan indikere at man i distriktene velger å bo så tett som mulig på arbeidsplassen, og at i likhet med i byene, så er nærhet til andre et vesentlig premiss for bostedsvalg. Villigheten i sentrale strøk til å akseptere lengre reisetid til arbeidsplassen speiler sannsynligvis at bostedsvalget avgjøres av flere faktorer, herunder nærhet til skole og fritidsaktiviteter for voksne og barn. I større arbeidsmarkeder vil jobbene gjerne være å finne på andre steder enn der hvor de fleste gjerne vil bo, til forskjell fra mindre steder hvor ulike typer aktiviteter i større grad klumper seg sammen.

Arbeidstakere med høyere utdanning pendler i gjennomsnitt lengre enn andre arbeidstakere, selv om denne forskjellen er liten på landsbasis. I byene er det større tendenser til at de med høyere utdanning har lengre arbeidsreiser enn de med lavere utdanning. Igjen kan dette bety at betydningen av godt samsvar mellom egen kompetanse og arbeidsplass er viktigere for høyere utdannede enn for andre arbeidstakere, og at først nevnte tillegger avstandsulempen mindre vekt.

Arbeidsmarkeder og pendling

Vi vet fra ulike studier at arbeidsmarkedenes rekkevidde forventes å øke med antallet arbeidsplasser i regionen (Engebretsen og Vågane, 2008). Dette skyldes blant annet at avstandsfølsomheten er gjennomgående mindre i storbyområder enn i områder med mindre tettstedsdannelser. Tilgjengeligheten av mange arbeidsplasser innenfor rimelig pendlingsavstand øker attraktiviteten til et område som bosted. En studie av utviklingen i ulike kommuner på Østlandet (Thorsen, 2010) viser at det er en klar sammenheng mellom reisetid fra kommunen til Oslo, og befolkningsvekst i kommunen. Analysen viser også at forskjellene i reisetid alene forklarer omtrent 60 prosent av variasjonen i befolkningsvekst i disse kommunene. Dette har også gitt en økning i boligprisene i de aktuelle kommunene, noe som igjen er med på å flytte grensen for pendlingsavstand utover, siden de rimeligste tomtene og boligene stadig er lengre fra sentrum.

Innenfor regioner der tilbudet av arbeidsplasser er begrenset og lite variert, kan vi også regne med at folk i mindre grad er villige til å pendle, siden gevinsten ved å ta en jobb lengre unna er liten. Dette gjelder særlig for arbeidstakere som har færre alternative karrieremuligheter og hvor humankapitalen er virksomhetsspesifikk. Arbeidstakere med kompetanse som kan nyttes i mange virksomheter, har større valgmuligheter når det gjelder arbeid. Disse vil gjerne legge stor vekt på arbeidets innhold, og pendling vil kunne framstå som mer attraktivt. Dette vil typisk gjelde for mennesker med høyere utdanning, og bidrar til å forklare at denne gruppen i snitt har lengre arbeidsreiser.