Interpellasjon i Stortinget 02.06.06
norsk Irak- og Iranpolitikk. Utenriksministerens innlegg
Interpellasjon. Stortinget 2. juni
2006
Sjekkes mot fremføring
Stortingsrepresentant Trygve Slagsvold Vedum (Sp):
1. mai 2006 var det tre år siden
George W. Bush erklærte krigen mot Irak som over. Norge besluttet å
ikke støtte angrepet på Irak. Tre år etter er det politiske Norge
samstemt i at dette var en riktig beslutning. Daværende
partiledelse i Fremskrittspartiet støttet angrepet på Irak og har,
etter det jeg kjenner til, fortsatt ikke endret sitt standpunkt.
Den spente situasjonen vi i dag ser i Iran, har likhetstrekk med
situasjonen vi hadde i forhold til Irak før krigen. Det var en bred
folkelig og politisk debatt som la grunnlaget for Norges standpunkt
i forhold til krigen i Irak. Hvordan vurderer utenriksministeren
dagens situasjon, og videre de vurderinger en bred folkelig og
politisk bevegelse hadde i forkant av krigføringen i Irak?
Midlertidig referat fra
utenriksminister Støres tre innlegg (for hele debatten se
www.stortinget.no):
Utenriksminister Jonas Gahr Støre (hovedinnlegg):
Interpellanten reiser et stort og
viktig spørsmål, og ti minutter er kort tid. La meg derfor vise til
at Stortinget drøftet situasjonen i Irak i forbindelse med
redegjørelsene her i november og i februar, og forholdene i Iran
har blitt drøftet under tidligere interpellasjonsdebatter.
Først om vår holdning til
situasjonen i Irak og et raskt tilbakeblikk: I Norge som i andre
land var det et stort engasjement i forkant av krigen. I hovedtrekk
sammenfalt regjeringspartienes standpunkt med daværende regjerings
holdning. Vi mente at det ikke forelå et tilstrekkelig
folkerettslig grunnlag for å gå til militær aksjon mot Irak. Det
var ikke fattet et vedtak om dette i FNs sikkerhetsråd. I tillegg
mente vi at mulighetene for fredlig avvæpning av Irak gjennom
våpeninspeksjonene ikke var uttømt.
Den tid som har gått, og det vi nå
vet om masseødeleggelsesvåpen som ikke fantes, har bekreftet at det
var et riktig standpunkt. Uttalelsene som har kommet i det siste
fra bl.a. amerikansk og britisk hold, vitner om at en ny forståelse
er i ferd med å synke inn, også hos dem som ledet an i invasjonen.
Det ble foretatt politiske feilvurderinger og kritikkverdige
handlinger i forbindelse med invasjonen.
Statsminister Blair har framhevet
at den største feilen var å sette helt ut av spill den eksisterende
administrasjonen. Det skapte et maktvakuum som senere ble fylt av
stridende grupper. President Bush har påpekt at den største feilen
var den grove fangemishandlingen i Abu Ghraib-fengslet, noe Norge
skarpt har tatt avstand fra, og som vi ved flere anledninger har
tatt opp med amerikanerne.
Vi har understreket at slik
fangebehandling er helt uakseptabel.
Den siste tidens avsløringer av at
amerikanske soldater kan ha drept uskyldige sivile i Irak, er også
dypt tragiske og fullstendig uakseptable. Disse graverende
hendelsene er en bekreftelse på hva som følger av krig, kaos og
gruppeatferd i konflikt. Hendelsene må fram i lyset og tjene som ny
lærdom av gamle sannheter. De ansvarlige må stilles til ansvar.
Vel så alvorlig er selve invasjonen
og bruken av massiv makt på tvers av folkeretten.
Vi må nå se framover, og vi må
trekke lærdom.
Saddam Hussein og hans regime er
historie. Irak har fått en ny folkevalgt regjering, som har gjort
det klart at dens framtidige grunnlag er folkestyre og demokratiske
verdier. Det er positivt.
Utfordringene står i kø for den nye
regjeringen, for en hardt prøvet befolkning og for regionen. Det
gjelder særlig å styrke sikkerheten, som er en absolutt
forutsetning for å bygge et demokratisk samfunn.
Dannelsen av en regjering er et
viktig skritt i demokratiseringsprosessen. Den inkluderer nå
representanter fra alle de største folkegrupper og religiøse
retninger og et lite, men like fullt viktig innslag av kvinnelige
medlemmer. Det er avgjørende at man nå får besatt innenriks- og
forsvarsministerstillingene med personer som har et bredt folkelig
tillitsgrunnlag.
Det er bekymringsfullt at den
sekteriske volden i Irak igjen ser ut til å øke. Dette etterlater
dype sår som det vil være meget krevende å lege. Det internasjonale
samfunnet og Norge må fortsatt bidra til gjenoppbyggingen av
landet. Hoveddelen av vårt bidrag til gjenoppbygging, utvikling av
irakiske institusjoner og grunnlovs- og valgprosesser er blitt
kanalisert gjennom et multilateralt flergiverfond, administrert av
FN og Verdensbanken. Vi har også inngått et samarbeid med irakiske
myndigheter innen petroleumssektoren. Alt i alt har vi i perioden
2003–2006 bidratt med 542 mill. kr til
gjenoppbyggingen.
Norges humanitære innsats
kanaliseres i hovedsak gjennom frivillige organisasjoner. Vi har
f.eks. gitt støtte til Kirkens Nødhjelps vann- og sanitærprosjekt
og Norsk Folkehjelps mineryddingsprogram. De humanitære
organisasjonene har svært krevende arbeidsvilkår. Når – og om –
disse bedres, vil disse organisasjonenes innsats kunne utvides.
Også oppbyggingen av en sivil
politistyrke basert på demokratiske prinsipper er viktig. Vi har
allerede avholdt fem kurs for irakiske politiledere, med vekt på
politiets rolle i et demokratisk samfunn, ledelse og
administrasjon, menneskerettigheter og kvinner i politiet. Denne
opplæringen vil bli videreført. Regjeringen avviklet oppdraget til
de norske stabs- og opplæringsoffiserene i Irak. Oppbyggingen av
irakiske sikkerhetsstyrker etter demokratiske prinsipper støttes nå
gjennom vår vertskapsrolle for NATO-hovedkvarteret i Stavanger og
gjennom økonomisk støtte til NATOs opplæring inne i Irak.
Så til nabolandet Iran.
Det er positivt at USA nå viser
vilje til å gå i direkte diplomatisk dialog med Iran om landets
kjernefysiske program. Med dette konstruktive utspillet har USA
beveget seg betydelig for å bidra til en løsning. Det er viktig at
Iran nå følger opp den amerikanske invitten på en positiv måte. Den
nye holdningen fra amerikansk side er et gjennombrudd. USA har
stilt som betingelse for den direkte kontakten med Iran at landet
stanser anrikningen av uran. Dette er i tråd med tidligere krav fra
det internasjonale samfunn.
EU vil, slik vi ser det, fortsatt
spille en nøkkelrolle. Den tiltakspakken EU har lagt på bordet, er
i så måte et vesentlig bidrag. Gjennom denne pakken vil Iran
fortsatt ha mulighet til fredelig bruk av kjernekraft og oppnå nye
økonomiske fordeler. Med amerikansk medvirkning vil pakken også
kunne ivareta iranske sikkerhetsbehov. Dette mener jeg er et
avgjørende element og en sjanse Iran må gripe. Med det amerikanske
utspillet og tiltakspakken har Iran fått en ny sjanse. Alternativet
til å gripe denne sjansen vil mest sannsynlig være sanksjoner.
Norge står sammen med det
internasjonale samfunnet for å legge press på iranske myndigheter
for at disse skal etterkomme IAEAs krav. Dette har vi gjort i
direkte kontakt med landets politiske myndigheter og gjennom vårt
arbeid som medlem i IAEAs styre. Irans atferd har reist berettiget
tvil om landets egne hensikter. Denne tvilen kan bare Iran rydde
til side. Det internasjonale samfunn må innrette seg slik at man
letter en atferdsendring på iransk side. Dette må skje både ved å
holde en dør åpen for samarbeid og utveksling og ved å vise vilje
til fasthet dersom Iran velger en annen kurs.
Vi er urolige når det gjelder Irans
intensjoner med det kjernefysiske programmet. Det er god grunn for
denne uroen. Vi deler det internasjonale samfunns oppfatning om at
Iran ikke må bli en kjernevåpenstat. Dette vil føre til en
destabilisering i regionen, og ikke minst vil det være en
undergraving av Ikke-spredningsavtalen. Dette går utover tilfellet
Iran.
I IAEAs resolusjon, som Norge
støttet og var med på å vedta som medlem av IAEAs styre,
understrekes betydningen av å skape en sone fri for
masseødeleggelsesvåpen. Dette er betimelig og utvider perspektivet
på hva dette handler om. Vi må unngå en utvikling som utløser et
nytt våpenkappløp i en region som har så mye ustabilitet
allerede.
Dessverre er det også urovekkende
trekk ved utviklingen inne i Iran. Menneskerettighetssituasjonen er
blitt forverret siden valget av president Ahmadinejad i fjor
sommer. Regjeringen følger denne situasjonen nøye, og vi arbeider
på flere måter for å påvirke iranske myndigheter til å bedre
forholdene. I en kritisk dialog med Iran blir menneskerettigheter
tatt opp i alle bilaterale samtaler og samarbeid vi har, og vi
arbeider nært med nærstående land i felles EU-erklæringer og
FN-resolusjoner.
Representanten Slagsvold Vedum
stiller spørsmål om det er sammenlignbare trekk mellom Irak- og
Iran-situasjonen.
Jeg vil gi noen forsiktige
refleksjoner til dette, for i utgangspunktet synes jeg man skal
være varsom med å trekke for klare overføringer nå.
Begge situasjonene utspiller seg i
samme region, en region preget av store spenninger, og det dreier
seg om to land, to oljeproduserende land, hvor det for begge lands
vedkommende har vært eller er tvil om eksistensen av
masseødeleggelsesvåpen.
Vi er også i en situasjon hvor IAEA
ønsker å fortsette sitt arbeid i Iran, slik de gjorde i Irak. Og
begge sakene har vært eller er inne for FNs sikkerhetsråd. Begge
sitasjoner illustrerer betydningen av FNs og IAEAs rolle. I Irak
vendte man disse to organene ryggen, med tragisk resultat. I
tilfellet Iran må IAEA fortsatt få gjøre sitt arbeid, og FNs
sikkerhetsråd må fortsatt være en hovedaktør.
Samtidig er det viktige
forskjeller. Iran, som langt fra er et troverdig demokrati eller en
rettsstat, er ikke en totalitær stat på samme måte som Irak var
under Saddam Husseins styre. Det foregår en relativt åpen diskusjon
i Iran, både i parlamentet og i mediene, selv om aviser kan bli
stengt og journalister arrestert.
Mens vi ofte omtaler makten i Iran
som en monolittisk blokk, er bildet mer sammensatt, sivilsamfunnet
mer mangfoldig. Det er viktig å holde kontakten med
reformkreftene.
Det viktigste trekket ved tilfellet
Iran som jeg vil vektlegge i dag, er at de aller fleste
internasjonale aktører ønsker en politisk forhandlingsløsning. Det
internasjonale samfunnet er nær sagt samstemt. De fem faste
medlemmene av FNs sikkerhetsråd holder sammen, og sentrale EU-land
arbeider aktivt for å få til enighet om en tiltakspakke. Slik var
det ikke i oppløpet til Irak-krigen.
Det er bra og viktig at folk
engasjerer seg mot krig. Dette engasjementet hadde en stor effekt
på debatten om Irak i Norge og virket inn på det standpunkt som
alle de politiske partiene, med unntak av Fremskrittspartiet,
inntok.
Sterkt folkelig engasjement for
fred er en del av det norske demokratiet. På den måten er det en
svært verdifull del av den norske beslutningsprosessen – før, nå og
i framtiden.
*****
Utenriksminister Jonas Gahr Støre (svarreplikk):
Jeg vil bare kort si at i arbeidet
for fred og mot bruk av militærmakt ligger også et betydelig krav
om politisk fasthet og evne til å ta i bruk de maktmidlene som det
internasjonale samfunnet har utrustet seg med.
Det er altså etter mitt skjønn
viktig at man ikke kommer i en situasjon hvor arbeidet for fred og
mot illegitim bruk av militær makt ender opp i det jeg vil kalle et
slags pasifistisk uføre, der maktbruk ikke er en del av det
internasjonale samfunns legitime virkemidler – når det trengs.
Men det må altså følge visse
prosedyrer for å ha legitimitet, forankring og varighet. Det er vel
det vi har sett illustrasjoner på i tilfellet Irak.
Jeg vil bare igjen vektlegge hvor
viktig det er at det internasjonale samfunn nå står sammen om
tilfellet Iran, og jeg synes at det er et håpefullt bilde.
Jeg vil særlig få lov til å gjenta
betydningen av det utspillet amerikanerne nå har kommet med, om å
åpne for direkte forhandlinger med Iran. Det er å betrakte som et
viktig gjennombrudd.
*****
Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttreplikk):
Jeg vil gi ros til interpellanten
for å ha stilt et utradisjonelt spørsmål om et meget viktig tema.
Jeg synes han skal få ros og anerkjennelse for det, og ikke felles
på formaliteter som ikke er sentrale for temaet.
Noen kommentarer til spørsmål som
har kommet i debatten:
Først til representanten Petersen,
som understreker at det at folk marsjerte i gatene, ikke hadde noen
betydning for beslutningen man tok om å følge FN-sporet. Jeg deler
ikke hans syn på den observasjonen. Det at folk går i gatene, er en
del av den samlede meningsdannelsen i det norske samfunn og i det
internasjonale samfunn. Det er i seg selv med på å forankre støtten
til FN.
Det er i seg selv med på gi støtte
til den legitimiteten og legaliteten som representanten Nybakk var
inne på, som FN representerer.
Jeg vil berømme disse
organisasjonene, også den representanten Slagsvold Vedum leder,
nemlig Nei til Atomvåpen, for å bruke den viktige delen av vårt
demokrati også når vi skal ta utenrikspolitiske beslutninger.
Så stiller Høglund spørsmålet: Hva
hvis? Har vi bundet oss til masten med et FN-mandat som gjør at vi
ikke kan reagere om det skulle oppstå en situasjon som falt
utenfor, eksempelvis Kosovo?
Dette er et interessant spørsmål.
Vi har hatt det oppe i Stortinget tidligere, men jeg mener det
finnes et svar på det – nemlig, hva hvis: Stortinget er suverent
til å vurdere en slik situasjon, men det som ligger i Soria
Moria-erklæringen, og det som ligger i innstillingen som Marit
Nybakk refererte til, er et veldig viktig uttrykk for betydningen
av å forankre en sak i FN.
Det kan likevel oppstå hypotetiske
situasjoner – vi kan ikke bruke tid på å diskutere det her – hvor
man altså må bruke hodet, og det har Stortinget full anledning til
å gjøre.
Så til representanten Lilletuns
dilemma. Jeg er enig i det dilemmaet. Så lenge man er okkupant, har
man et ansvar etter folkeretten, etter Genève-konvensjonene. Et
dilemma her er at disse styrkene ikke lenger er å anse som å være
noen okkupant, fordi de sånn sett har overlatt makten tilbake igjen
til en regjering, og de er der da på invitasjon fra denne
regjeringen.
Nå får vi se hvor lenge det vil
vare i den situasjonen vi nå er oppe i, men det er helt klart at de
som har vært okkupant, i alle fall har et politisk og moralsk
ansvar for ikke å etterlate seg et kaos. Det er verdt å understreke
det.
Så til representanten Larsen. Vi
har anerkjent og hilst den nye regjeringen velkommen. Vi har gjort
dette veldig tydelig. Den norske ambassadøren har overlevert sine
akkreditiver og virker fra Amman. Vi kommer til å stå ved det
iranske folk og støtte dem på ulike måter. Hva som kommer til å bli
det økonomiske opplegget for det etter 2006, kan jeg ikke
kommentere nå, men man kan legge til grunn at vi kommer til å stå
ved.
Så er jeg enig med Vallersnes’ som
vanlig interessante refleksjon rundt det mer geostrategiske bildet
i regionen og Irans ønske om å bli tatt med på råd når det skal
finnes løsninger. Det er for meg en illustrasjon på at denne
regionen mangler det Europa har, nemlig kollektive
sikkerhetsinstitusjoner, der man faktisk blir tatt med på råd og er
en del av løsningen.
Jeg var for noen dager siden i
Ukraina og var vitne til at dette landet nå finner sin rolle i den
europeiske arkitekturen og er med på å ta ansvar fordi de har
samarbeid med OSSE, EU og NATO – et helt nettverk av organisasjoner
som har betydning for landets integrasjon.
For referat fra hele
interpellasjonsdebatten, se
www.stortinget.no