Interpellasjon i Stortinget 02.06.06 norsk Irak- og Iranpolitikk. Utenriksministerens innlegg

Interpellasjon. Stortinget 2. juni 2006

Sjekkes mot fremføring

Stortingsrepresentant Trygve Slagsvold Vedum (Sp):

1. mai 2006 var det tre år siden George W. Bush erklærte krigen mot Irak som over. Norge besluttet å ikke støtte angrepet på Irak. Tre år etter er det politiske Norge samstemt i at dette var en riktig beslutning. Daværende partiledelse i Fremskrittspartiet støttet angrepet på Irak og har, etter det jeg kjenner til, fortsatt ikke endret sitt standpunkt. Den spente situasjonen vi i dag ser i Iran, har likhetstrekk med situasjonen vi hadde i forhold til Irak før krigen. Det var en bred folkelig og politisk debatt som la grunnlaget for Norges standpunkt i forhold til krigen i Irak. Hvordan vurderer utenriksministeren dagens situasjon, og videre de vurderinger en bred folkelig og politisk bevegelse hadde i forkant av krigføringen i Irak?

Midlertidig referat fra utenriksminister Støres tre innlegg (for hele debatten se www.stortinget.no):

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (hovedinnlegg):

Interpellanten reiser et stort og viktig spørsmål, og ti minutter er kort tid. La meg derfor vise til at Stortinget drøftet situasjonen i Irak i forbindelse med redegjørelsene her i november og i februar, og forholdene i Iran har blitt drøftet under tidligere interpellasjonsdebatter.

Først om vår holdning til situasjonen i Irak og et raskt tilbakeblikk: I Norge som i andre land var det et stort engasjement i forkant av krigen. I hovedtrekk sammenfalt regjeringspartienes standpunkt med daværende regjerings holdning. Vi mente at det ikke forelå et tilstrekkelig folkerettslig grunnlag for å gå til militær aksjon mot Irak. Det var ikke fattet et vedtak om dette i FNs sikkerhetsråd. I tillegg mente vi at mulighetene for fredlig avvæpning av Irak gjennom våpeninspeksjonene ikke var uttømt.

Den tid som har gått, og det vi nå vet om masseødeleggelsesvåpen som ikke fantes, har bekreftet at det var et riktig standpunkt. Uttalelsene som har kommet i det siste fra bl.a. amerikansk og britisk hold, vitner om at en ny forståelse er i ferd med å synke inn, også hos dem som ledet an i invasjonen. Det ble foretatt politiske feilvurderinger og kritikkverdige handlinger i forbindelse med invasjonen.

Statsminister Blair har framhevet at den største feilen var å sette helt ut av spill den eksisterende administrasjonen. Det skapte et maktvakuum som senere ble fylt av stridende grupper. President Bush har påpekt at den største feilen var den grove fangemishandlingen i Abu Ghraib-fengslet, noe Norge skarpt har tatt avstand fra, og som vi ved flere anledninger har tatt opp med amerikanerne.

Vi har understreket at slik fangebehandling er helt uakseptabel.

Den siste tidens avsløringer av at amerikanske soldater kan ha drept uskyldige sivile i Irak, er også dypt tragiske og fullstendig uakseptable. Disse graverende hendelsene er en bekreftelse på hva som følger av krig, kaos og gruppeatferd i konflikt. Hendelsene må fram i lyset og tjene som ny lærdom av gamle sannheter. De ansvarlige må stilles til ansvar.

Vel så alvorlig er selve invasjonen og bruken av massiv makt på tvers av folkeretten.

Vi må nå se framover, og vi må trekke lærdom.

Saddam Hussein og hans regime er historie. Irak har fått en ny folkevalgt regjering, som har gjort det klart at dens framtidige grunnlag er folkestyre og demokratiske verdier. Det er positivt.

Utfordringene står i kø for den nye regjeringen, for en hardt prøvet befolkning og for regionen. Det gjelder særlig å styrke sikkerheten, som er en absolutt forutsetning for å bygge et demokratisk samfunn.

Dannelsen av en regjering er et viktig skritt i demokratiseringsprosessen. Den inkluderer nå representanter fra alle de største folkegrupper og religiøse retninger og et lite, men like fullt viktig innslag av kvinnelige medlemmer. Det er avgjørende at man nå får besatt innenriks- og forsvarsministerstillingene med personer som har et bredt folkelig tillitsgrunnlag.

Det er bekymringsfullt at den sekteriske volden i Irak igjen ser ut til å øke. Dette etterlater dype sår som det vil være meget krevende å lege. Det internasjonale samfunnet og Norge må fortsatt bidra til gjenoppbyggingen av landet. Hoveddelen av vårt bidrag til gjenoppbygging, utvikling av irakiske institusjoner og grunnlovs- og valgprosesser er blitt kanalisert gjennom et multilateralt flergiverfond, administrert av FN og Verdensbanken. Vi har også inngått et samarbeid med irakiske myndigheter innen petroleumssektoren. Alt i alt har vi i perioden 2003–2006 bidratt med 542 mill. kr til gjenoppbyggingen.

Norges humanitære innsats kanaliseres i hovedsak gjennom frivillige organisasjoner. Vi har f.eks. gitt støtte til Kirkens Nødhjelps vann- og sanitærprosjekt og Norsk Folkehjelps mineryddingsprogram. De humanitære organisasjonene har svært krevende arbeidsvilkår. Når – og om – disse bedres, vil disse organisasjonenes innsats kunne utvides.

Også oppbyggingen av en sivil politistyrke basert på demokratiske prinsipper er viktig. Vi har allerede avholdt fem kurs for irakiske politiledere, med vekt på politiets rolle i et demokratisk samfunn, ledelse og administrasjon, menneskerettigheter og kvinner i politiet. Denne opplæringen vil bli videreført. Regjeringen avviklet oppdraget til de norske stabs- og opplæringsoffiserene i Irak. Oppbyggingen av irakiske sikkerhetsstyrker etter demokratiske prinsipper støttes nå gjennom vår vertskapsrolle for NATO-hovedkvarteret i Stavanger og gjennom økonomisk støtte til NATOs opplæring inne i Irak.

Så til nabolandet Iran.

Det er positivt at USA nå viser vilje til å gå i direkte diplomatisk dialog med Iran om landets kjernefysiske program. Med dette konstruktive utspillet har USA beveget seg betydelig for å bidra til en løsning. Det er viktig at Iran nå følger opp den amerikanske invitten på en positiv måte. Den nye holdningen fra amerikansk side er et gjennombrudd. USA har stilt som betingelse for den direkte kontakten med Iran at landet stanser anrikningen av uran. Dette er i tråd med tidligere krav fra det internasjonale samfunn.

EU vil, slik vi ser det, fortsatt spille en nøkkelrolle. Den tiltakspakken EU har lagt på bordet, er i så måte et vesentlig bidrag. Gjennom denne pakken vil Iran fortsatt ha mulighet til fredelig bruk av kjernekraft og oppnå nye økonomiske fordeler. Med amerikansk medvirkning vil pakken også kunne ivareta iranske sikkerhetsbehov. Dette mener jeg er et avgjørende element og en sjanse Iran må gripe. Med det amerikanske utspillet og tiltakspakken har Iran fått en ny sjanse. Alternativet til å gripe denne sjansen vil mest sannsynlig være sanksjoner.

Norge står sammen med det internasjonale samfunnet for å legge press på iranske myndigheter for at disse skal etterkomme IAEAs krav. Dette har vi gjort i direkte kontakt med landets politiske myndigheter og gjennom vårt arbeid som medlem i IAEAs styre. Irans atferd har reist berettiget tvil om landets egne hensikter. Denne tvilen kan bare Iran rydde til side. Det internasjonale samfunn må innrette seg slik at man letter en atferdsendring på iransk side. Dette må skje både ved å holde en dør åpen for samarbeid og utveksling og ved å vise vilje til fasthet dersom Iran velger en annen kurs.

Vi er urolige når det gjelder Irans intensjoner med det kjernefysiske programmet. Det er god grunn for denne uroen. Vi deler det internasjonale samfunns oppfatning om at Iran ikke må bli en kjernevåpenstat. Dette vil føre til en destabilisering i regionen, og ikke minst vil det være en undergraving av Ikke-spredningsavtalen. Dette går utover tilfellet Iran.

I IAEAs resolusjon, som Norge støttet og var med på å vedta som medlem av IAEAs styre, understrekes betydningen av å skape en sone fri for masseødeleggelsesvåpen. Dette er betimelig og utvider perspektivet på hva dette handler om. Vi må unngå en utvikling som utløser et nytt våpenkappløp i en region som har så mye ustabilitet allerede.

Dessverre er det også urovekkende trekk ved utviklingen inne i Iran. Menneskerettighetssituasjonen er blitt forverret siden valget av president Ahmadinejad i fjor sommer. Regjeringen følger denne situasjonen nøye, og vi arbeider på flere måter for å påvirke iranske myndigheter til å bedre forholdene. I en kritisk dialog med Iran blir menneskerettigheter tatt opp i alle bilaterale samtaler og samarbeid vi har, og vi arbeider nært med nærstående land i felles EU-erklæringer og FN-resolusjoner.

Representanten Slagsvold Vedum stiller spørsmål om det er sammenlignbare trekk mellom Irak- og Iran-situasjonen.

Jeg vil gi noen forsiktige refleksjoner til dette, for i utgangspunktet synes jeg man skal være varsom med å trekke for klare overføringer nå.

Begge situasjonene utspiller seg i samme region, en region preget av store spenninger, og det dreier seg om to land, to oljeproduserende land, hvor det for begge lands vedkommende har vært eller er tvil om eksistensen av masseødeleggelsesvåpen.

Vi er også i en situasjon hvor IAEA ønsker å fortsette sitt arbeid i Iran, slik de gjorde i Irak. Og begge sakene har vært eller er inne for FNs sikkerhetsråd. Begge sitasjoner illustrerer betydningen av FNs og IAEAs rolle. I Irak vendte man disse to organene ryggen, med tragisk resultat. I tilfellet Iran må IAEA fortsatt få gjøre sitt arbeid, og FNs sikkerhetsråd må fortsatt være en hovedaktør.

Samtidig er det viktige forskjeller. Iran, som langt fra er et troverdig demokrati eller en rettsstat, er ikke en totalitær stat på samme måte som Irak var under Saddam Husseins styre. Det foregår en relativt åpen diskusjon i Iran, både i parlamentet og i mediene, selv om aviser kan bli stengt og journalister arrestert.

Mens vi ofte omtaler makten i Iran som en monolittisk blokk, er bildet mer sammensatt, sivilsamfunnet mer mangfoldig. Det er viktig å holde kontakten med reformkreftene.

Det viktigste trekket ved tilfellet Iran som jeg vil vektlegge i dag, er at de aller fleste internasjonale aktører ønsker en politisk forhandlingsløsning. Det internasjonale samfunnet er nær sagt samstemt. De fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd holder sammen, og sentrale EU-land arbeider aktivt for å få til enighet om en tiltakspakke. Slik var det ikke i oppløpet til Irak-krigen.

Det er bra og viktig at folk engasjerer seg mot krig. Dette engasjementet hadde en stor effekt på debatten om Irak i Norge og virket inn på det standpunkt som alle de politiske partiene, med unntak av Fremskrittspartiet, inntok.

Sterkt folkelig engasjement for fred er en del av det norske demokratiet. På den måten er det en svært verdifull del av den norske beslutningsprosessen – før, nå og i framtiden.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (svarreplikk):

Jeg vil bare kort si at i arbeidet for fred og mot bruk av militærmakt ligger også et betydelig krav om politisk fasthet og evne til å ta i bruk de maktmidlene som det internasjonale samfunnet har utrustet seg med.

Det er altså etter mitt skjønn viktig at man ikke kommer i en situasjon hvor arbeidet for fred og mot illegitim bruk av militær makt ender opp i det jeg vil kalle et slags pasifistisk uføre, der maktbruk ikke er en del av det internasjonale samfunns legitime virkemidler – når det trengs.

Men det må altså følge visse prosedyrer for å ha legitimitet, forankring og varighet. Det er vel det vi har sett illustrasjoner på i tilfellet Irak.

Jeg vil bare igjen vektlegge hvor viktig det er at det internasjonale samfunn nå står sammen om tilfellet Iran, og jeg synes at det er et håpefullt bilde.

Jeg vil særlig få lov til å gjenta betydningen av det utspillet amerikanerne nå har kommet med, om å åpne for direkte forhandlinger med Iran. Det er å betrakte som et viktig gjennombrudd.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttreplikk):

Jeg vil gi ros til interpellanten for å ha stilt et utradisjonelt spørsmål om et meget viktig tema. Jeg synes han skal få ros og anerkjennelse for det, og ikke felles på formaliteter som ikke er sentrale for temaet.

Noen kommentarer til spørsmål som har kommet i debatten:

Først til representanten Petersen, som understreker at det at folk marsjerte i gatene, ikke hadde noen betydning for beslutningen man tok om å følge FN-sporet. Jeg deler ikke hans syn på den observasjonen. Det at folk går i gatene, er en del av den samlede meningsdannelsen i det norske samfunn og i det internasjonale samfunn. Det er i seg selv med på å forankre støtten til FN.

Det er i seg selv med på gi støtte til den legitimiteten og legaliteten som representanten Nybakk var inne på, som FN representerer.

Jeg vil berømme disse organisasjonene, også den representanten Slagsvold Vedum leder, nemlig Nei til Atomvåpen, for å bruke den viktige delen av vårt demokrati også når vi skal ta utenrikspolitiske beslutninger.

Så stiller Høglund spørsmålet: Hva hvis? Har vi bundet oss til masten med et FN-mandat som gjør at vi ikke kan reagere om det skulle oppstå en situasjon som falt utenfor, eksempelvis Kosovo?

Dette er et interessant spørsmål. Vi har hatt det oppe i Stortinget tidligere, men jeg mener det finnes et svar på det – nemlig, hva hvis: Stortinget er suverent til å vurdere en slik situasjon, men det som ligger i Soria Moria-erklæringen, og det som ligger i innstillingen som Marit Nybakk refererte til, er et veldig viktig uttrykk for betydningen av å forankre en sak i FN.

Det kan likevel oppstå hypotetiske situasjoner – vi kan ikke bruke tid på å diskutere det her – hvor man altså må bruke hodet, og det har Stortinget full anledning til å gjøre.

Så til representanten Lilletuns dilemma. Jeg er enig i det dilemmaet. Så lenge man er okkupant, har man et ansvar etter folkeretten, etter Genève-konvensjonene. Et dilemma her er at disse styrkene ikke lenger er å anse som å være noen okkupant, fordi de sånn sett har overlatt makten tilbake igjen til en regjering, og de er der da på invitasjon fra denne regjeringen.

Nå får vi se hvor lenge det vil vare i den situasjonen vi nå er oppe i, men det er helt klart at de som har vært okkupant, i alle fall har et politisk og moralsk ansvar for ikke å etterlate seg et kaos. Det er verdt å understreke det.

Så til representanten Larsen. Vi har anerkjent og hilst den nye regjeringen velkommen. Vi har gjort dette veldig tydelig. Den norske ambassadøren har overlevert sine akkreditiver og virker fra Amman. Vi kommer til å stå ved det iranske folk og støtte dem på ulike måter. Hva som kommer til å bli det økonomiske opplegget for det etter 2006, kan jeg ikke kommentere nå, men man kan legge til grunn at vi kommer til å stå ved.

Så er jeg enig med Vallersnes’ som vanlig interessante refleksjon rundt det mer geostrategiske bildet i regionen og Irans ønske om å bli tatt med på råd når det skal finnes løsninger. Det er for meg en illustrasjon på at denne regionen mangler det Europa har, nemlig kollektive sikkerhetsinstitusjoner, der man faktisk blir tatt med på råd og er en del av løsningen.

Jeg var for noen dager siden i Ukraina og var vitne til at dette landet nå finner sin rolle i den europeiske arkitekturen og er med på å ta ansvar fordi de har samarbeid med OSSE, EU og NATO – et helt nettverk av organisasjoner som har betydning for landets integrasjon.

For referat fra hele interpellasjonsdebatten, se www.stortinget.no