Utenrikspolitisk redegjørelse for
Stortinget 8. februar 2006
President,
Jeg vil innledningsvis i denne
redegjørelsen gi en vurdering av siste ukes hendelser knyttet til
angrep på norske ambassader og norsk personell i internasjonale
operasjoner.
Situasjonen som oppsto i
Afghanistan i går var meget alvorlig. Det oppsto en kritisk
situasjon da demonstranter angrep den militære leiren knyttet til
det regionale stabiliseringslaget i Meymaneh i de nordlige
Afghanistan.
Leiren er en del av ISAF-styrkene
og er følgelig under NATO-kommando. Den utgjør totalt 54 personer,
hvorav 33 er norske. I forbindelse med at demonstrantene tok seg
inn på området ble seks norske soldater lettere skadd og to av dem
ble evakuert.
I samarbeid med NATO gjør vi det vi
kan for å ivareta personellets sikkerhet. NATOs råd drøftet
situasjonen i går og vil møtes igjen i morgentimene i dag.
Generalsekretær Scheffer berømmet de norske soldatene for deres
håndtering av den vanskelige situasjonen, som hadde bidratt til å
roe gemyttene. Generalsekretæren hadde nye samtaler med president
Karzai i oppfølgingen av den samtalen Statsministeren hadde med ham
i går.
Et viktig bidrag for å vinne
kontroll over situasjonen og holde demonstrantene under kontroll
var, i tillegg til mannskapenes egen kloke reaksjon, den støtten
det var mulig å påkalle fra andre styrker i regionen. Dette gjaldt
andre ISAF-styrker og støtte fra nederlandske F16-fly som inngår i
den internasjonale stabiliseringsstyrken. Angrepet viser at våre
styrker opererer under krevende forhold. Samtidig hadde det
militære oppsettet kapasitet til å svare på situasjonen på en
bestemt og ansvarlig måte.
ISAF-styrkene spiller en viktig
rolle i stabiliseringen av Afghanistan. De er en støtte til landets
folkevalgte president og landets folkevalgte
nasjonalforsamling.
Den politiske støtten til
Afghanistans utvikling kom klart til uttrykk under konferansen i
London i forrige uke som samlet deltakere fra rundt 60 land. I
tillegg til vårt militære bidrag til ISAF, ga Norge her signal om å
forlenge vår økonomiske støtte til Afghanistan på 200 millioner
kroner årlig, til og med 2010. Vi vil også yte betydelig støtte til
humanitær innsats.
Budskapet er dette, President;
Norge står ved sine langsiktige forpliktelser i Afghanistan, som en
del av NATOs innsats, bilateralt og gjennom ulike FN-kanaler.
Regjeringen tar skarp avstand fra
angrepet på den norske ambassaden i Damaskus sist lørdag. Vi har
gjort det klart overfor syriske myndigheter at vi holder dem
ansvarlig for sikkerheten ved ambassaden og dens personell. Jeg
fremførte denne protesten overfor min syriske kollega lørdag
ettermiddag. Den norske reaksjonen ble overlevert i form av en
formell note til det syriske utenriksdepartement i morgentimene i
dag.
Vi har redusert vår bemanning ved
ambassaden. Vi har gitt råd om at nordmenn bør forlate Syria, og de
som ønsker det har fått assistanse.
Vi forventer nå en forklaring fra
syriske myndigheter. Vi vil kreve erstatning for de ødeleggelsene
som er påført ambassadens verdier. Vi vil bringe overgrepet inn for
relevante FN-organer, og vi vil understreke at dette handler om
klare brudd på Wien-konvensjonens bestemmelser om vertslandets
ansvar for å gi beskyttelse til ambassader og diplomatisk
personell.
Vi vil snarlig vurdere
arbeidsbetingelsene for vårt fortsatte diplomatiske nærvær i
Damaskus. Som kjent har denne ambassaden ansvaret for å følge opp
våre diplomatiske forbindelser til Libanon.
Vil vi fortsette vår løpende
kontakt med regjeringene i regionen for å forsikre oss om at de tar
sitt vertslandsansvar på alvor, og vi vil holde nær kontakt
spesielt med våre nordiske naboer og EU.
I lys av demonstrasjonene mot den
danske ambassaden i Iran tidligere i uken hadde jeg i går en lengre
samtale med Irans utenriksminister. Jeg gjorde det klart at vi
holdt iranske myndigheter ansvarlig for sikkerheten ved den norske
ambassaden og norsk personell. Min iranske kollega forsikret meg om
at Iran tok dette ansvaret på alvor. Vi har i dag tidlig gjentatt
vårt klare budskap til den iranske ambassaden her i Oslo.
I går kveld var det en
demonstrasjon utenfor Norges ambassade i Teheran. Vinduer ble
knust, men politiet fikk kontroll. Vårt personell er i sikkerhet.
Vi følger situasjonen nøye og gjentar overfor iranske myndigheter
deres ansvar.
Det foreligger, President, her jeg
i dag står, ikke indikasjoner på konkrete trusler mot norske
borgere eller norske utenriksstasjoner. Det rapporteres om at
situasjonen har roet seg de aller fleste steder.
Men vi følger situasjonen
fortløpende. Inntrykket er at reaksjoner er rettet mot nasjonale
symboler, ikke mot enkeltpersoner. Vi har høynet sikkerheten ved
stasjonene i en lang rekke land. Sikkerheten for ambassadenes
personell har høyeste prioritet og våre reiseråd oppdateres ved
behov.
Det som skjedde i Damaskus og
Beirut sist helg, i Afghanistan i går og andre enkeltsteder de
siste dagene, er i seg selv svært alvorlige episoder. De er også
uttrykk for viktige kjennetegn ved dagens internasjonale
situasjon:
Ytringer i én del av verden spres
gjennom internett på sekunder til alle verdenshjørner. Ytringer som
ikke vekker oppsikt i et land, kan oppleves som dypt krenkende av
millioner av mennesker i et annet land. Reaksjoner på slike
ytringer blandes sammen med og forsterkes av andre konfliktmønstre,
store folkegruppers frustrasjoner og interne stridigheter i flere
land.
Resultatet av en slik utvikling er
økt konfrontasjon og overhengende fare for opptrapping og bruk av
vold. Under slike omstendigheter er det ytterpunktene som setter
dagsorden. Ekstreme ytringer utløser ekstreme motreaksjoner.
Situasjonen utnyttes av grupper og regimer som ønsker å bruke denne
type reaksjon for egne formål. Utviklingen kan få en
selvforsterkende effekt.
Dagens situasjon understreker
betydningen av å ta klar avstand fra bruk av vold.
Situasjonen påkaller videre
moderasjon og vilje, evne og mot til dialog.
Av den grunn er vår intensjon å
gjennomføre et planlagt besøk av statssekretær Johansen til Iran i
neste uke. Dette vil imidlertid bli vurdert i lys av utviklingen i
Teheran.
Det store flertallet ønsker ikke
vold og konfrontasjon. Situasjonen i Midtøsten, og ikke minst den
israelsk-palestinske konflikt, utfordrer oss til å vise politisk
klokskap, vilje til forhandlinger og felles ansvar. Jeg merker meg
alle de uttalelsene som nå kommer fra politiske og religiøse ledere
som tar avstand fra bruk av vold og samtidig understreker
betydningen av å vise respekt for religiøs tro.
Denne saken har også sine tydelige
røtter til vår hjemlige situasjon. Den illustrerer hvor tett
utenrikspolitikk og innenrikspolitikk er vevet sammen.
Hovedbildet her hjemme har vært at
dialog og kommunikasjon har vunnet over konfrontasjon.
Dialog kan ikke oppheve
interessemotsetninger. Men dialog kan sette oss bedre i stand til å
forstå dem, leve med dem – og mestre dem. Kanskje er dette den
viktigste utfordringen vi står overfor i Norge i dag.
Dialog forutsetter ytringsfrihet.
Ytringsfrihet er et grunnleggende prinsipp for vårt samfunn og et
umistelig gode i vår kultur, en rettighet vi slår ring om. Evnen
til dialog og respekt for andres tro, legning og holdninger er en
annen kjerneverdi i vår kultur. Denne evnen må vi nå ta til fulle
ta i bruk.
Jeg vil berømme religiøse ledere i
mange leire som tidlig la vekt på nettopp betydningen av dialog og
gjensidig respekt. Lederen av Islamsk Råd sa det godt da han
understreket at den norske ambassaden også var hans ambassade og at
det norske flagget også var hans flagg.
President,
Jeg vil senere komme nærmere
tilbake til situasjonen i Midtøsten. Hendelsene de siste dagene
kunne lede til at vi la andre utenrikspolitiske spørsmål til side i
denne årlige utenrikspolitiske redegjørelsen. Det ville etter min
mening være feil. Vi må vise evne til å håndtere en kritisk
situasjon samtidig som vi holder fokus på et samlet
utenrikspolitisk bilde som krever vår oppmerksomhet. Derfor ber jeg
om forståelse for at jeg vil bruke den tiden det kreves for å holde
denne redegjørelsen.
Siden dette er regjeringens første
utenrikspolitiske redegjørelse, ønsker jeg å gå gjennom vår bredere
tilnærming til våre utenrikspolitiske oppgaver. Jeg ønsker så å
framheve noen områder som bør påkalle særlig oppmerksomhet nå ved
starten av 2006. Det blir ingen katalog over alle aktuelle saker –
for vi har mange anledninger til debatter over bestemte temaer i
denne sal – men snarere en omtale av hovedprinsipper og saksområder
som må oppta oss.
President,
I sentrum for utenrikspolitikken –
som for all annen politikk – står menneskets verd og velferd.
Regjeringens utenrikspolitikk er forankret i det verdigrunnlaget
som er framhevet i Soria Moria-erklæringen; troen på fellesskap,
rettferdighet og fordeling.
I vår verden kan vi ikke trekke et
skarpt skille mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk, noe de
siste dagers hendelser så klart viser.
Nordmenn er engasjert i
internasjonale spørsmål. Mange har stor kunnskap.
Regjeringen ønsker debatt og
engasjement velkommen. For lenge har utenrikspolitikken vært et
saksområde for de lukkede rom. Mange av disse rommene må åpnes.
Flere må slippe til. Flere må bli hørt.
I utenrikspolitikken legger
regjeringen vekt på å ordne sin tilnærming langs
tre hovedspor, og jeg vil gjengi dem her, fordi de legger
føringer for hvordan vi griper an enkeltsaker:
Det første sporet handler om å støtte videreutviklingen av
en internasjonal rettsorden, der maktbruk er regulert og uten at
den sterkestes rett gjelder, der verdens land og folk ser seg tjent
med å finne løsninger på vår tids store saker gjennom
samarbeid.
Arbeid for menneskerettighetene,
for nedrustning, mot spredning av kjernevåpen, for bedre
internasjonale miljøavtaler, felles regler for å motvirke
overfiske, avtaler for mer rettferdig handel, forpliktende
regelverk mot menneskehandel og kvinnemishandling, sikring av human
fangebehandling i alle situasjoner, styrking av arbeidstakeres
rettigheter i WTO-regelverket: Alt dette danner bærebjelkene i det
internasjonale samfunn.
Vi bygget vårt samfunn på
rettstaten, på et politisk system som har evne til omfordeling, som
bekjempet fattigdom gjennom å investere i helse, utdanning og like
muligheter for alle. Regjeringen mener den samme visjonen må ligge
til grunn for det internasjonale samfunnet.
Norge skal være en pådriver for en
mer rettferdig og solidarisk verden.
Vårt viktigste redskap er å arbeide
for et styrket FN, et reformert og velfungerende FN og sterkere
multilaterale institusjoner. FN-toppmøtet i fjor høst la føringer
på viktige områder, innen fredsbygging, menneskerettigheter,
sikkerhet og ansvaret for å beskytte utsatte grupper. Vi skal lede
an i oppfølgingen. Vi vil ha et FN med høy troverdighet utad, med
evne til reform og selvkritikk innad.
Det andre hovedsporet handler om å ta vare på og
videreutvikle forholdet til venner og allierte; om å være våre
venners venn. Vi har vår forankring i NATO som er en hovedlinje i
norsk utenrikspolitikk, våre nære bånd til nordiske land og
europeiske land gjennom EØS-avtalen og andre ordninger, og et nært
vennskap og samarbeid med USA.
Fremme av norske interesser krever
at de som står oss nær lytter, forstår og støtter våre syn. Norge
har sin selvstendige stemme og vi vil bruke den med tydelighet. Men
Norges sikkerhet er fortsatt basert på vår solidariske deltakelse i
en allianse og styrken i de transatlantiske forbindelsene. Denne
tilhørigheten er det vår oppgave å videreutvikle blant annet ved å
fordype forholdet til nye land utenfor vår egen verdensdel.
Utenrikspolitikken må legge vekt på
å pleie slike vennskap. Vennskap handler om å kjenne igjen. Det
handler om tillit, åpenhet, rom for å være uenige og muligheten til
å si ifra om det. Like fullt er Norge avhengig av å ha venner som
står ved sine forpliktelser til Norge, i visshet om at vi står ved
våre forpliktelser til dem.
På denne måten skal vi ta del i
debatten om den videre utviklingen av NATO fram mot toppmøtet i
høst. Det er viktig å forankre den politiske dialogen i NATO, der
vi sammen med europeiske og amerikanske allierte kan drøfte nye
sikkerhetsutfordringer og ivareta den solidaritet som er helt
nødvendig for Norge.
Det tredje hovedspor i vår utenrikspolitikk handler om å
utnytte de mulighetene vi har for å fremme fred, forsoning og
utvikling. Med vårt gode utgangspunkt har vi et historisk ansvar
for å bidra til at medmennesker som lever i konflikt og nød kan
møte en framtid i fred og med utsikt til utvikling.
Vi skal arbeide langsiktig for en
mer rettferdig verdensorden, som kan sikre omfordeling,
teknologioverføring og utviklingslandenes egne
utviklingsmuligheter. Samtidig skal vi gripe mulighetene der vi har
en posisjon til å gjøre en forskjell.
La meg illustrere: På
utviklingsområdet tok Stoltenberg I - regjeringen tak i det gryende
initiativet til å sikre vaksiner til alle verdens barn. Den norske
støtten ble en kraftfull start på den globale alliansen fordi vi så
muligheten, var rede til å satse og klare til å stå ved over tid,
både under Bondevik-regjeringen og med ytterligere opptrapping nå
under flertalls-regjeringen. Det avtegner seg en visjon om at vi
kan lede an i arbeidet for å nå utviklingsmål nummer fire; å
redusere dødeligheten blant verdens barn under fem år med to
tredjedeler innen 2015.
Innen fred og forsoning så nordmenn
med et strategisk blikk den muligheten Norge hadde til å spille en
rolle som tredjepart mellom partene på Sri Lanka. Det har gitt
resultater. Vi har sagt oss rede til å fortsette i den rollen så
lenge begge parter ønsker vårt engasjement og så lenge vi ser vi
kan spille en konstruktiv rolle. Utviklingsministeren har lyktes
med å få enighet om nye forhandlinger. Møter skal nå finne sted i
Genève 22.-23. februar for å drøfte hvordan implementering av
våpenhvileavtalen kan styrkes – og dermed bedre
sikkerhetssituasjonen. Det er første gang på tre år at partene
møtes på et så høyt nivå som nå.
Dette skal være vår linje:
Vi skal ha det strategiske blikket,
til å se mulighetene som åpner seg til å bidra til fred, forsoning
og utvikling. Ikke spre oss for vidt, men være tydelige og
gjenkjennelige når vi satser.
Disse tre sporene, disse tre
tilnærmingene henger sammen:
Norge i en tryggere verden bygget
på lov og rett, Norge forankret hos venner vi kan stole på og som
stoler på oss, Norge som pådriver for fred, forsoning og
utvikling.
Vår evne til å lykkes langs det ene
sporet avhenger i stor grad av vår evne til å samkjøre våre
posisjoner og handlinger langs de to andre spor.
Denne tilnærmingen vil vi anvende
for å ordne våre prioriteringer og vår strategi for å ta vare på
Norges sikkerhet, Norges interesser og Norges bidrag til en mer
rettferdig verden.
President,
Jeg vil så omtale noen sentrale
saker på vår utenrikspolitiske dagsorden, hovedsaker i regjeringens
program og noen saker av særlig aktualitet.
Og først til nordområdene, som
regjeringen har definert som Norges viktigste strategiske
satsningsområde i årene som kommer.
Det handler om ivaretakelsen av
norske interesser og Norges sikkerhet. Det handler om verdiskaping,
arbeid, levekår og bosetting i nord, om ressursene i havet, om
kunnskapsutvikling og kultursamarbeid i et internasjonalt miljø.
Det handler om vårt forhold til Russland. Det handler om miljø og
klima i sårbare arktiske områder. Det handler om urfolkenes
rettigheter. Det handler om viktige sider av vårt forhold til
naboer og partnere.
Derfor er nordområdepolitikken en
viktig del av norsk europapolitikk og norsk sikkerhetspolitikk.
Regjeringens visjon er at
Barentshavet skal bli et samarbeidets hav, en ambisjon om samarbeid
i felles stabile omgivelser, med klare grenser, klare rettsregler
for økonomisk aktivitet, høye standarder for miljø, der Norge møter
naboer og omgivelser med kjente kvaliteter:
Som en gjenkjennelig, forutsigbar
og langsiktig forvalter av vårt ansvar som kyststat.
Satsingen i nord er inspirert av
visjonen bak Barentssamarbeidet fra starten av 1990-tallet. Den
kalde krigen er bak oss. Vi fortsetter med å hente fram
samarbeidsmønstre fra før 1917. Samtidig vet vi at stabilitet
bygger på at vi har partnere og allierte. Ingen skal oppleve at man
kan ta seg til rette i disse områdene.
Regjeringen bygger på Stortingets
behandling av den forrige regjeringens melding om nordområdene.
Samtidig ønsker vi å gå noen skritt lengre, utvide perspektivet
ytterligere, framheve det felles ansvar vi bærer og stake ut kursen
videre.
Skuer vi mot våre nærområder ser vi
at det er i nord at mest er i forandring. Det er her perspektivene
endres, det er her at vi og andre redefinerer oppfatninger og
interesser.
Regjeringen vil møte utfordringene
med en omfattende og sektorovergripende politikk der økonomiske
muligheter, miljømessige utfordringer, forvaltningsansvar og
forvaltningsforpliktelser ses i sammenheng.
Kunnskap, nærvær og
aktivitet er stikkord for satsingen i nordområdene.
Vi skal ha som ambisjon å besitte
ledende kunnskap på alle deler av utfordringene og mulighetene i
nord; innen fiskeri, energi, miljø, klima, havrett,
ressursforvaltning, urfolks rettigheter og kultursamarbeid.
Vi ligger godt an – men vi vil
videre. Teknologi kan være en bro mellom miljøutfordringer og
næringsaktivitet. Gjennom satsningen Barents 2020 vil regjeringen
stimulere til forskning og utvikling, til å fylle påviste
kunnskapshull, særlig innen energi og miljø.
Så skal vi ha vilje og evne til
nærvær. Det er vårt nærvær på havet og på land som gir oss kunnskap
og som gjør at vi kan sette standarder. Nå kan vi forvente økt
aktivitet fra andre, ikke minst på energi- og transportområdet. Da
må vi ha kapasitet til å være til stede for å håndheve vårt ansvar
som kyststat. Kystvakten har fått økte ressurser. Orion-flyene kan
fly mer. Forsvaret skal være tydelig til stede. Vi må fortløpende
vurdere behov og kapasitet.
Og så til sist: Aktivitet bygger
opp under suverenitet, nærvær og kunnskap. Vi ivaretar vårt ansvar
som kyststat ved å være i front innen alle de ledende
ressursaktivitetene i regionen. Vi er ledende innen fiske. Vi må
være ledende innen energi, innen de strenge rammene for miljø og
sikkerhet som vi fastsetter. Vi vil være ledende innen forskning og
utvikling i polare strøk.
Vi vil markere oss i de regionale
fora der vi deltar; Nordisk Råd og Ministerråd, Arktisk Råd,
Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet. Og vi vil arbeide
målrettet for å påvirke utviklingen av EUs nordlige dimensjon, med
særlige muligheter under det finske EU-formannskapet annet halvår
2006.
President,
Energidimensjonen endrer
perspektivet i nordområdene, hos oss, hos våre russiske naboer og
hos alle som er opptatt av energiproduksjon, forsyningssikkerhet og
globale klima- og miljøutfordringer. Gasskrisen mellom Russland og
Ukraina var en påminnelse om sårbarheten i de europeiske
energiforsyningssystemene. Også amerikanerne har etter høstens
orkaner og reduksjoner i petroleumsproduksjonen blitt minnet om
betydningen av stabile ressurser og alternative leverandører.
I dette perspektivet ser omverdenen
mot nord. Barentshavet kan bli den viktigste petroleumsregionen i
Europa. Vi er forberedt på å møte økt oppmerksomhet fra regjeringer
og selskaper. LNG-teknologi gjør det mulig å transportere gass
uavhengig av rørledninger. Om ett år går det første LNG-skip fra
Snøhvit til den amerikanske østkysten. For det planlagte
Shtokman-prosjektet på russisk side er økt etterspørsel i det
amerikanske markedet for LNG, en avgjørende forutsetning.
Dette har også et europeisk
perspektiv. Når gassproduksjonen lenger sør i Norge avtar, vil det
bli ledig kapasitet i rørledningsnettet. Det kan forlenges nordover
dersom ressursgrunnlaget er til stede. Vi ønsker dialog med våre
europeiske partnere om nordområdene. De ønsker dialog med oss fordi
de har åpenbare interesser i utviklingen av det nye europeiske
energikapitlet.
Derfor er nordområdepolitikk en del
av regjeringens europapolitikk.
Vi må være med på å legge
premissene for utviklingen av petroleumsressursene. Når Snøhvit
settes i produksjon som første felt i Barentshavet, er vi i
forkant.
Like avgjørende vil det være at
Norge kommer i tettest mulig inngrep med utviklingen på russisk
side. President Putin har invitert Norge til et strategisk
energipartnerskap med Russland i nord. Invitasjonen tar vi gledelig
i mot, og vi vil møte den med tilsvarende åpenhet overfor russerne.
Norske selskaper bør være i fremste rekke til å komme med i
utbyggingsprosjekter på russisk side og russiske selskaper bør se
mot en framtid også på norsk side. Samarbeid med norske selskaper
gir russerne adgang til verdensledende teknologi fra veldrevne
selskaper med hovedsete i et naboland de kjenner godt.
Statoil og Hydro er med blant fem
selskaper i siste runde før russerne velger sine samarbeidspartnere
til utviklingen av Shtokman-feltet. Regjeringen støtter selskapenes
kandidatur, og vi gjør dette tydelig i den løpende kontakten med
russiske myndigheter: Olje- og energiministeren i slutten av
januar, jeg i Moskva nå i neste uke, og Statsministeren i sitt møte
med sin russiske kollega i mars.
Regjeringen ønsker å sette
standarden for petroleumsvirksomheten i Barentshavet. Det gjelder
ikke bare for den norske delen. Vår visjon må være at miljø- og
forvaltningsstandardene i mulighetenes hav lever opp til de kravene
naturen setter.
Vi må forsikre oss om at
Barentshavet forblir et av verdens mest uberørte naturområder, et
av verdens reneste hav, med noen av verdens rikeste fiskeressurser.
Derfor må petroleumsvirksomheten i Barentshavet følge verdens
høyeste miljø- og sikkerhetsstandarder.
Den norske forvaltningsplanen blir
i så måte et referansedokument, ikke minst ved at den blir
sektorovergripende og vil trekke opp gode rammer for aktiviteter
knyttet til fiske, energi og transport. Dette kan bli et viktig
utenrikspolitisk dokument som kan få betydning også i andre
regioner.
Våre kontakter med Russland
bekrefter at vi sammen ønsker et bredt samarbeid for å sikre utsatt
havmiljø og verdifulle fiskebestander. Flere hendelser har vist at
miljøkriminalitet utgjør en stor utfordring, både for norsk
jurisdiksjonshåndhevelse og for det bilaterale samarbeidsregimet
innen fiskeriforvaltningssiden.
Hovedoppgaven er å styrke
samarbeidet for å bekjempe det omfattende uregulerte, urapporterte
og ulovlige fisket i Barentshavet. Norge og Russland har felles
interesse i å hindre overfiske og tyvfiske. Vi vil samarbeide nært
med Russland, men også forfølge uregistrert omsetning fra ulovlig
fiske i europeiske havner. Vi inviterer også til dialog med EU om
dette. EU er ikke interessert i å bistå kriminelle i å få avsetning
for sine varer.
President,
Norges forhold til Russland har
utviklet seg og er mer omfattende enn noen gang. Jeg er glad for
den gode politiske dialogen. Besøksutvekslingen er aktiv på de
fleste samfunnsområder. Regjeringen utarbeider nå en handlingsplan
for vårt forhold til Russland, og målet er å legge den fram under
statsminister Fradkovs besøk til Norge i neste måned.
Vi har et godt naboforhold og vi
ser fruktene av det ikke minst i våre nordlige landsdeler. Men
episodene med oppbringelse av russiske fartøyer i vernesonen ved
Svalbard og det russiske importforbudet for norsk ferskfisk fra 1.
januar i år, viser tydelig at det også er utfordringer.
Vi ser også utfordringer i Russland
blant annet når det gjelder arbeidsvilkårene for frivillige
organisasjoner og for mediene – som er viktige forutsetninger for
en pluralistisk, demokratisk utvikling av et land. Mye gjenstår på
Russlands vei mot en forutsigbar og demokratisk rettsstat.
Importforbudet mot fersk fisk er et
alvorlig anslag mot vår samhandel. Etterspørselen er stor og
verdien av den totale eksporten av fersk og fryst fisk økte til 3,7
milliarder kroner i 2005. Å engasjere seg på det russiske markedet
innebærer store muligheter og komplekse problemer. For å møte
utfordringene kreves et langsiktig arbeid både fra norsk næringsliv
og fra myndighetshold. Regjeringen jobber langs flere kanaler,
veterinærfaglige og politiske, for å få importforbudet opphevet.
Samtidig ser vi at flere andre land opplever liknende utfordringer
i handelen med Russland. En løsning vil kreve tålmodighet, tydelig
tale og at vi forholder oss ryddig til alle våre russiske
motparter.
Drøftelsene med Russland om en
avtale om avgrensningen av kontinentalsokkel og 200 mils soner i
Barentshavet er gjenopptatt. En embetsrunde ble avholdt i desember
i fjor og kontaktene videreføres i år. Her har det i realiteten
vært pause i drøftelsene siden 2003, siden vi har ventet på
nødvendige avklaringer på russisk side.
Tonen er konstruktiv. Det gjøres
verdifullt arbeid. Jeg har selv en god og direkte dialog med min
russiske kollega om disse spørsmålene, og vi vil under mitt besøk
til Moskva i neste uke fortsette samtalene både om mulighetene og
de komplekse utfordringene i det bilaterale forholdet.
La meg avslutte, President,
gjennomgangen av nordområdene ved å vise til mine innledende
merknader om hovedsporene for norsk utenrikspolitikk:
I nord ser vi klart betydningen av
en systematisk tilnærming til en orden bygget på anerkjente regler,
kyststatens håndhevelse av sitt ansvar og sin suverenitet, og vilje
og evne til å løse utestående spørsmål på en ryddig måte.
Vi er trygge på vårt ansvar som
kyststat. Vi har solid folkerettslig forankring for vår
suverenitetshevdelse i Barentshavet og rundt Svalbard. Vi håndhever
vårt forvaltningsansvar på en konsekvent måte. Vi deltar i
kartleggingen av kontinentalsokkelens rekkevidde mot
nord.
Samtidig ser vi betydningen av å
holde nær kontakt med våre naboer, venner og andre interesserte.
Mens vi opplever at flere nå ser mot nord, vil vi være i forkant og
gjennomføre nordområdedialoger med våre naboer og europeiske og
amerikanske partnere.
Andre er i tenkefasen i sitt syn på
nordområdene. Vårt perspektiv må være at enhver tanke, enhver
strategi, som ikke er ferdig tenkt, det gir en mulighet for Norge.
Vi kan sette dagsorden på en måte som er til å kjenne igjen; som en
langsiktig tenkende og ansvarlig kyststat.
President,
For regjeringens europapolitikk er
dette ambisjonen: Norge skal være en aktiv bidragsyter for å skape
et mer rettferdig, et tryggere og bedre organisert Europa.
Regjeringen vil ikke søke om
medlemskap i EU. Vi skal samarbeide med EU basert på vårt
eksisterende avtaleverk gjennom EØS, deltakelse i byråer og tilsyn,
gjennom Schengenavtalen, samarbeidet på det utenriks- og
sikkerhetspolitiske området, og på en rekke andre avtaler knyttet
til blant annet forskning og kultur. Regjeringen foretar nå en
gjennomgang av erfaringene med EØS-avtalen og Schengen-avtalens
virkemåte. Vi skal også ha en aktiv profil i OSSE og Europarådet og
vi vil arbeide aktivt innen rammene av Nordisk Råd og Ministerråd
der vi i år har formannskapet.
Vi er tjent med felles regler og
standarder for det europeiske marked. Vi vil slå ring rundt det
avtaleverket som sikrer norske bedrifter og arbeidsplasser like
vilkår.
Regjeringen ønsker en mer aktiv
europapolitikk. Vi må bli mer fokusert på hva som er viktig for
oss, hvor vi kan gjøre en forskjell, hvor vi kan fremme bidrag, ta
medansvar og så arbeide for våre nasjonale interesser og
synspunkter. Mange av de utfordringer EU står overfor er også våre
utfordringer.
Regjeringen vil i løpet av våren
utarbeide en handlingsplan for en aktiv, tydelig og åpen
europapolitikk. Det er tre hovedkomponenter i denne strategien:
Den skal inneholde klare og tidlige
politiske prioriteringer. Den skal bidra til at vi opptrer
konsentrert, samordnet og utnytter de mulighetene til innflytelse
vi har. Den skal vektlegge at vi forvalter våre forpliktelser på en
konstruktiv måte.
Vi vil styrke vårt
informasjonsarbeid, bedre rapporteringen om europasakene og arbeide
for et kunnskapsløft i forvaltningsapparatet om EU/EØS-sakene. Vi
vil gjennom dialog med Stortinget legge til rette for at aktuelle
europasaker kan komme tidligere til Stortinget enn før.
Gjennom EØS-finansieringsordningene
tar Norge et medansvar for den sosiale og økonomiske utviklingen i
Baltikum og Sentral-Europa. Over femårsperioden fra 2004 til 2009
vil over 9 milliarder kroner bli stilt til disposisjon for
utviklingsprosjekter. – Det meste til Polen. Det er en betydelig
satsing som vil gi nye, viktige dimensjoner i vårt samarbeid med
disse landene. Det må vi vite å utnytte i vår europapolitikk og i
de bilaterale relasjonene.
Vi ser også at det kommer saker på
EUs dagsorden der Norge har særskilt kompetanse. Energipolitikk og
egen forsyningssikkerhet er en sak av største betydning. EU
importerer om lag halvparten av sin energi. Norge leverte om lag en
fjerdedel av EUs naturgass i 2003. EUs avhengighet av import er
beregnet til å øke til opp mot 70 prosent i 2030.
Vi vil prioritere å videreutvikle
den energipolitiske dialogen med EU. Blant annet vil vi holde nær
kontakt med EU og det russiske G8-formannskapet i oppløpet til
sommerens G8-møte i St. Petersburg. I dette perspektiv er
regjeringens nordområdepolitikk og europapolitikk igjen knyttet
nært sammen.
EU er Norges desidert største
eksportmarked for fisk, men vi har gang på gang erfart at det
rammeverk som danner grunnlaget for vår eksport til EU, ikke er
godt nok. I mer enn 15 år har vi måttet leve med restriksjoner
eller trusler om restriksjoner på vår eksport av laks til EU. For
knappe to uker siden besluttet EU å iverksette varige
antidumpingtiltak mot norsk laks. Vi mener det ikke er grunnlag i
WTOs regelverk for slike tiltak. Vi har derfor besluttet at vi, om
nødvendig, vil forfølge saken i WTO. Først vil vi imidlertid snu
alle stener for å prøve å finne en akseptabel minnelig løsning.
Målet er langsiktige, stabile rammevilkår for norsk
opprettsnæring.
Laksesaken viser at vi er sårbare i
dagens handelspolitiske virkelighet. Vi har vår strid med EU. Vi er
stengt ute fra det amerikanske markedet. Det viser betydningen av å
lykkes med en skjerpelse av regelverket som kan hindre lettvint
bruk av såkalte antidumpingtiltak. Ikke uventet har dette norsk
prioritet i de pågående WTO-forhandlingene.
President,
WTO-ministermøtet i Hong Kong i
desember viste at det er framdrift i forhandlingene. Det ble gjort
beskjedne framskritt. Men like viktig var det at ministre fra 149
land ble enige. Dermed er dette multilaterale forhandlingssystemet
fortsatt intakt. Alternativet til brede avtaler framforhandlet
gjennom WTO, er et mangfold av bilaterale avtaler eller mangel på
avtaler. Felles for slike ordninger er gjerne at de sterkestes rett
får råde, og utviklingslandene får ingen bedret adgang til de rike
landenes markeder.
I Hong Kong ble det enighet om
avvikling av alle eksportsubsidier før utgangen av 2013. Det
ble oppnådd enighet om at industriland og de utviklingsland som ser
seg i stand til det, skal gi toll- og kvotefri markedsadgang for de
fleste varer fra de minst utviklede land. Norge gir som kjent
allerede slik adgang.
Utviklingslandene fikk også
gjennomslag for at bedret markedsadgang for deres landbruks- og
industrivarer skal stå sentralt i utviklingsrunden, og at det
derfor må være en sammenheng mellom ambisjonsnivået for landbruk og
ambisjonene for industrivarer, inkludert fisk. I tillegg ble det
gitt løfter om mer handelsrelatert bistand fra en rekke land.
Ministerkonferansen bekreftet
inntrykket av at utviklingslandene, til tross for at de ikke er en
ensartet gruppe, ved viktige korsveier er i stand til å samle seg
bak felles krav. Dette er et nytt tegn i det internasjonale
forhandlingsbildet. De gjør krav på å få sin rettmessige del av
verdenshandelen, spesielt på
landbruksområdet. Utviklingslandene sitter i dag med nøkkelen
til enighet på stadig flere områder.
Dette er en positiv og rettferdig
utvikling, en utvikling regjeringen hilser velkommen og en
utvikling vi ønsker å bidra til, slik vi gjorde i Hong Kong. I
kampen mot fattigdom er adgang til handel og adgang til markeder en
hovedvei til utvikling. De fattige lands adgang til handel er et
viktig bidrag til at verdens goder deles på en annen måte.
Samtidig skal vi være åpen for at
dette vil utfordre oss og andre rike land, særlig når det kreves
markedsadgang på det ene området der vi tradisjonelt har hatt høye
tollsatser og høy intern støtte; nemlig landbruk.
Situasjonen er slik jeg beskrev den
i min redegjørelse for Stortinget 9. desember i fjor. Om
forhandlingene når fram til enighet, vil dette bli krevende for
norsk landbruk. Det blir behov for betydelige omstillinger.
Regjeringen arbeider for å sikre ordninger som gjør det mulig å
drive landbruk i hele landet, slik ambisjonen er i Soria
Moria-erklæringen. Vi står ikke alene og vi vil bruke all energi
for å sikre et best mulig resultat for oss.
Regjeringens mål er å bidra til en
vellykket avslutning av Doha-runden. Vi vil også arbeide aktivt for
å sikre ambisiøse resultater i forhandlingene om tjenester og
industrivarer, inkludert fisk, og bedring av
antidumpingregelverket.
Tidsplanen framover er knapp.
Viktige spørsmål innen landbruk og industrivarer, inkludert fisk,
skal være løst innen utgangen av april. Runden skal være i mål
innen utgangen av 2006. Vi skal gjøre vårt. Men det er en meget
krevende oppgave WTOs medlemmer står overfor.
President,
Norge har i de senere årene
fokusert innsatsen i Afrika gjennom bilateralt samarbeid med en
rekke land. Nå er det også tid for å tenke nytt og strategisk om
holdningen til hele kontinentet. Norge trenger en fornyet
Afrika-politikk som kan se utviklingspolitikk og
utenrikspolitikk i sammenheng.
Til tross for mange positive
utviklingstrekk i Afrika står dette kontinentet overfor store
utfordringer som vil kreve betydelig innsats både på afrikansk side
og av det internasjonale samfunn. Den største fattigdomskrisen står
i Afrika. Afrika har store utviklingsutfordringer, men også
muligheter. Det er Afrikas ansvar. Men det er også vårt ansvar.
Dette er retningsgivende for norsk utviklingspolitikk. Det bør også
bli det for norsk utenrikspolitikk.
Stilt overfor Afrikas utfordringer
og muligheter blir selv stormakter små. Lenge dominerte de
tidligere kolonimaktene og under den kalde krigen flyttet
rivaliteten mellom de to stormaktene seg også til Afrika. Nå tegnes
nye mønstre. Mange definerer sin politikk på nytt. Kina's sterke
engasjement, ikke minst på energiområdet, er et talende
eksempel.
Innsatsen for å løse Afrikas
problemer krever et bedre organisert og mer sammensveiset
internasjonalt samarbeid. G8-landene satte Afrika øverst på sin
dagsorden under toppmøtet i Gleneagles i fjor. Initiativet førte
blant annet til en plan for gjeldslette for en rekke fattige
afrikanske land som også Norge støttet. Det er oppmuntrende at de
afrikanske land gjennom Den afrikanske union (AU) og NEPAD, New
Partnership for African Development, har utviklet egne strategier
for hvordan kontinentets utfordringer skal møtes.
Det er lyspunkter i Afrika.
Antallet væpnede konflikter er gått ned. Flere demokratiske valg
blir gjennomført og i flere regioner skjer det en økonomisk
vekst.
Afrika er i ferd med å bli en
viktig leverandør av råolje. Det er anslått at 25 prosent av den
amerikanske importen vil komme fra Vest-Afrika innen 2010. Kina og
India viser økende interesse for denne del av verden. Det stiller
Afrika og de enkelte afrikanske råvareproduserende land i en ny
sikkerhetspolitisk situasjon.
Den afrikanske union er et eksempel
på at afrikanske nasjoner vil søke afrikanske løsninger på sine
egne problemer. Selv om AU ennå har en lang vei å gå før
samarbeidet har funnet sin form, har innsatsen for styrket
afrikansk kriseløsning vist seg å være et viktig tiltak.
Særlig har vi sett dette i den
innsatsen AU har gjort i Darfur og gjennom ledelsen av
forhandlingene for en politisk løsning på denne tragiske
konflikten. Dette vil Norge støtte. Norge har ytet bistand til
begge disse tiltakene og vurderer nå å klargjøre en norsk kapasitet
til innsats i en FN-styrke.
Vi vil samarbeide tett med berørte
land og institusjoner for å bidra til å sikre en fredelig løsning i
Darfur og til å videreføre arbeidet med fredsavtalen for Sudan.
Gjennom felles innsats i Darfur har organisasjoner som FN, NATO, EU
og AU funnet fram til et samarbeid som det vil være viktig å holde
fast ved. Norges ambassade i Addis Abeba har siden i fjor sommer
fungert som kontaktpunkt mellom NATO og AU og dermed bidratt til et
smidigere samarbeid om situasjonen i Darfur.
Det er viktig å videreføre dette
samarbeidet om andre spørsmål. Vi må søke et utenrikspolitisk
samarbeid med afrikanske land og institusjoner både om afrikanske
og andre internasjonale spørsmål. Vi møter afrikanske land i nye,
sentrale roller i internasjonalt samarbeid som WTO-forhandlingene,
som sentrale oljeeksportører og som bidragsytere i innsatsen for å
løse alvorlige konflikter. Vi ønsker nær kontakt med afrikanske
land om disse og andre spørsmål.
Vi vil være aktive overfor FN,
Verdensbanken og andre givere for å sikre en helhetlig tilnærming
og koordinering slik at den internasjonale innsatsen til Afrika
blir best mulig utnyttet. Vi ser også stor betydning av programmet
Olje-for-utvikling som er i ferd med å finne sin form, der norsk
oljeekspertise kan komme afrikanske og andre land til gode i deres
anstrengelser for å sikre at inntektene fra oljevirksomhet blir
utnyttet til beste for hele samfunnet.
Vårt mål er et Afrika uten
konflikter, der mennesker kan bygge sin framtid i fred. Regjeringen
ønsker i månedene som kommer å invitere norske kunnskapsmiljøer til
en idédugnad om norske utenrikspolitiske prioriteringer i
afrikapolitikken. Her som ellers trenger vi å fokusere, prioritere
og sette inn kreftene der vår innsats kan utgjøre en tilleggsverdi
for den samlede internasjonale innsatsen.
President,
Etter den annen verdenskrig ble
store deler av det internasjonale systemet fornyet. FN og FNs
Charter, Menneskerettighetserklæringen og de fire
Genève-konvensjonene satte universelle standarder. Etableringen av
NATO og senere EF fikk store føringer for samarbeid og sikkerhet i
vår verdensdel, det samme gjorde KSSE og senere OSSE.
Vi må se etter nye måter å ordne
internasjonalt samarbeid.
Vi trenger sterkere
samarbeidsmønstre globalt – og regionalt som for eksempel i den
større Midtøsten-regionen.
Vi trenger å styrke dialogene.
Vi må håndtere enkeltsaker, mange
av dem blir akutte og preget av krisehåndtering.
Vi må også skaffe rom til å drøfte
nye samarbeidsordninger som kan gi land og regioner rammer for
sikkerhet, handel og utveksling.
Det blir ikke fred og sikkerhet i
Midtøsten om vi ikke tar et bredere perspektiv. I dag råder en
logikk der enes sikkerhet er kilde til den andres usikkerhet. Denne
logikken må brytes, slik Europa maktet å bryte en liknende logikk i
tidligere tider.
Vi skal være en pådriver for
FN-reform. Vi skal støtte FNs organisasjoner. Vi skal arbeide for
at disse organisasjonene, der alle verdens land er inkludert, står
sentralt i den måten vi møter verdenssamfunnets utfordringer, enten
det er kampen mot menneskehandel, mot spredning av kjernevåpen,
arbeidet for å sikre helse og utdanning til alle, eller beredskap
til å møte en global trussel som fra fugleinfluensa.
Samtidig må vi slå ring rundt
internasjonal rett og normer som er hardt tilkjempede globale
fellesgoder. Forsøk på å si at internasjonal humanitær rett og
FN-paktens bestemmelser om maktbruk ikke dekker behovene i møte med
nye sikkerhetstrusler – som kampen mot terrorisme – er en farlig
vei.
FN-toppmøtet i september i fjor var
krystallklar her: Det ble slått fast at “bestemmelsene i Charteret
er tilstrekkelig til å møte hele bredden av trusler mot
internasjonal fred og sikkerhet”.
Kampen mot terrorisme må føres med
besluttsomhet og den må føres på grunnlag av folkerettens
bestemmelser. De som begår terrorhandlinger må pågripes og stilles
til ansvar. Berørte myndigheter i landene må samarbeide tett, og
Norge tar del i dette samarbeidet.
Spørsmålet om sider ved den
amerikanske fangebehandlingen har gitt grunn til uro og det har vi
tatt opp med amerikanske myndigheter. Dette er ikke noe som bare
gjelder i forhold til amerikansk praksis, men det er grunn til uro
for behandlingen av fanger i en lang rekke sammenhenger.
Ingen konflikt, nasjonal eller
internasjonal, kan forsvare å frata en fange beskyttelse og
grunnleggende rettigheter. Enhver som holdes fanget skal som et
minimum bli behandlet humant, hele tiden, uavhengig av hans eller
hennes status. Om det kan være uklart hvilken status en fange har,
så kan ikke det anvendes som grunn til å frata vedkommende
grunnleggende rettigheter til beskyttelse. Selve ideen om at
grunnleggende rettigheter kan settes til side i kampen mot terror
vil, på lengre sikt, bare ha den motsatte effekt, nemlig at dette
undergraver nettopp den kampen den er ment å føre.
Noe av det farligste ved terroren
er at den bidrar til å polarisere, skape fronter og motsetninger.
Kriminelle handlinger må bekjempes med forsvar og rettsvesen.
Ekstremistiske holdninger må bekjempes på andre måter. Først og
fremst gjennom økonomisk og sosial utvikling, og gjennom demokrati,
dialog og forhandlinger – slik vi ser det illustrert i disse
dager.
Norge skal gripe de mulighetene vi
har til å fremme fred og forsoning. Vi kan ikke ha som ambisjon å
ha for mange prosesser, men vi skal være rede til å følge opp der
vi engasjerer oss.
Det er dette som er skissert,
President, innen
det tredje hovedsporet som jeg omtalte innledningsvis.
Norsk engasjement er aldri noe solospill. En styrke for Norge er
våre nære bånd til USA, Kanada, EU og til andre sentrale aktører,
og vår posisjon i FN.
Mange av sikkerhetstruslene vi står
overfor i dag – terrorisme, grenseoverskridende kriminalitet,
ødeleggelse av miljø eller spredning av sykdommer – har sitt opphav
i konfliktområder langt fra oss. ”Langt fra oss” er et sted som
ikke lenger finnes på dagens verdenskart over
kommunikasjonslinjene. Frykt spres via videobånd på TV. Selvmordere
tar T-banen. Ytringer sprer seg verden over i samme sekund. Heroin
på gata i våre byer kommer fra landsbygda i Afghanistan.
En målrettet, systematisk innsats
fra norsk side for å bidra til å løse noen av disse konfliktene er
derfor et spørsmål om solidaritet, menneskeverd og sikkerhet. For å
gjøre en slik innsats må vi ha handlefrihet til å snakke med
partene. Det er på denne bakgrunn at regjeringen før nyttår
besluttet at vi vil forholde oss til FNs terrorliste og ikke
automatisk slutte opp om EUs liste.
Vårt arbeid for å styrke
menneskerettighetene har mange former:
Vi vil se et sterkere FN, hvor
menneskerettighetsarbeidet er blant kjerneoppgavene.
Vi arbeider i forhold til en rekke
enkeltland, om mulig med dialog som utgangspunkt og sikte.
Vi har menneskerettighetsdialoger
med Kina, Indonesia og Vietnam, og vi vil se positivt på en
liknende dialog med Iran.
Erfaringene viser at det å markere
uenighet i grunnleggende spørsmål ved å avstenge seg fra kontakt
med slike lands myndigheter, har begrenset effekt. Dette er
hovedgrunnen for at regjeringen har valgt å legge om politikken og
engasjere seg i en dialog med myndighetene på Cuba. I lengre tid
har vi vært avskåret fra dialog, som eneste europeiske land. Nå
kommer vi i posisjon til å føre en kritisk dialog og til å
engasjere oss med hele det sivile samfunn på Cuba.
President,
Siste dagers hendelser er tett
vevet sammen med det bredere bildet av konflikten i Midtøsten. Det
kan derfor passe med å avslutte der jeg begynte, med situasjonen i
en region der så mange av dagens konfliktmønstre samles.
Regjeringen vil være sitt ansvar
bevisst og utnytte de mulighetene vi har til å bidra til en
fredelig og ikke-voldelig utvikling. Nettopp derfor er det viktig å
understreke at stemningen i disse dagene ikke skal få oss til å
trekke oss tilbake. Det store flertall ønsker ikke vold og
konfrontasjon, de ønsker en utvikling som kan sikre fred, sikkerhet
og rettferdighet. Vi skal stå på dette flertallets side.
Den politiske virkeligheten i
Midtøsten og rammene rundt konflikten mellom Israel og palestinerne
er radikalt forandret etter Hamas’ seier ved det palestinske valget
og i lys av det forestående valget i Israel i mars.
Regjeringen respekterer resultatet
av demokratiske prosesser. Sammen med det internasjonale samfunnet
var vi en pådriver for et demokratisk valg. Da må vi respektere et
demokratisk resultat. Fortsatt er det for tidlig å si hva slags
regjering palestinerne kan vente seg, og det er fortsatt uklart hva
slags politikk en slik regjering vil føre.
Derfor skal ikke verdenssamfunnet
nå uttale seg slik at man driver fram kompromissløse holdninger ved
å stille detaljerte og absolutte krav. Det er naturlig at man vil
trenge tid til å områ seg på palestinsk side.
Likevel gjentar vi det som er norsk
hovedsyn: En løsning på konflikten mellom israelere og palestinere
må skje gjennom forhandlinger og ikke gjennom vold. Partene må
akseptere tidligere inngåtte avtaler og forpliktelser, inkludert
FNs resolusjoner og Veikartet for fred. Målet må være en
to-stat-løsning der Israel og en palestinsk stat kan leve i
sikkerhet innen internasjonalt anerkjente grenser. Vårt budskap til
begge parter må være at demokratisk valgte regjeringer følger denne
kursen. Da kan de påregne vår og verdenssamfunnets støtte.
I denne sammenheng er det av stor
betydning at veien til løsninger går gjennom forhandlinger og at
partene ikke går til ensidige tiltak. Israels bygging av
separasjonsmuren er et slikt ensidig tiltak. Fra norsk side
opprettholder vi vår protest mot byggingen av denne barrieren på
palestinsk område som vi mener bryter med folkeretten.
Israel har fortsatt utbyggingen av
bosettinger rundt Øst-Jerusalem og på Vestbredden, i strid med
prinsippene i Veikartet for fred og med folkeretten. Det tegner seg
et bilde av at Israel systematisk fester grepet om Øst-Jerusalem og
splitter opp palestinsk område. Dette er uakseptabelt og
undergraver i praksis en tostatsløsning.
Samtidig har Israel et krav på å
leve i sikkerhet og trygghet. Derfor har palestinske
selvstyremyndigheter og Israels naboer et ansvar for å forhindre og
bekjempe bruken av vold og terror.
Fram til en ny regjering er dannet
vil den avtroppende bli sittende som forretningsministerium under
ledelse av president Mahmoud Abbas. Denne situasjonen kan komme til
å vare i flere måneder. I den tiden må vi opprettholde støtten for
å hindre at de palestinske institusjonene kollapser.
Norge er i tett dialog med de andre
giverlandene for å samordne vår giverinnsats nettopp for å hindre
at dette skjer. Mine samtaler med utenlandske kolleger har vist
stor samstemmighet om at det internasjonale samfunn ikke må svikte
president Abbas og forretningsministeriet i overgangsperioden.
En viktig rolle for oss er vervet
som koordinator for giverlandene til de palestinske myndighetene
(AHLC). Framover vil vi intensivere vårt arbeid med å styrke
forståelsen i giverlandenes hovedsteder om fortsatt samordnet
internasjonal støtte til den palestinske nasjonsbyggingen. Det er
samtidig nødvendig at det bringes orden i de interne palestinske
forhold som har medvirket til denne dårlige økonomiske
situasjonen.
President
,
Utviklingen i Midtøsten henger nøye
sammen med utviklingen i resten av regionen. Derfor er den iranske
presidentens utspill mot Israel, og hans uttalte støtte til
palestinernes væpnede motstand, alvorlig og bidrar til å undergrave
fredsbestrebelsene i området.
Det iranske atomprogrammet gir også
grunn til uro. Arbeidet med å hindre at nye land får tilgang til
kjernevåpen er viktigere enn noensinne. Iran har sin fulle rett til
å utvikle kjernekraft til fredelige formål. Men berettiget mistanke
om at Iran har planer om å anrike uran for et militært
atomvåpenprogram, vekker uro i mange land og står i direkte strid
til Irans forpliktelser under avtalen om ikkespredning av
kjernevåpen.
Dette er bakgrunnen for det økte
politiske presset mot Iran slik dette kom til uttrykk
i vedtaket fra Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA
4. februar. Kravet fra det internasjonale samfunn er at Iran
stopper all virksomhet knyttet til anrikningen av uran og gir IAEA
full tilgang til sine anlegg. Det gjelder også forskning og
utvikling.
Regjeringen legger vekt på at det
er bred oppslutning bak vedtaket i IAEAs styre om rapportere Irans
atomaktiviteter til FNs sikkerhetsråd. De fem faste medlemmene av
Sikkerhetsrådet står nå samlet. Jeg vil også fremheve at denne
resolusjonen nettopp tok et bredere perspektiv da den understreket
behovet for å motvirke atomvåpen i hele regionen, altså utenfor
Irans grenser.
For regjeringen har det vært
av avgjørende betydning å bidra til å styrke IAEAs
kontrolloppgaver i Iran. Uten en slik medvirkning fra
Sikkerhetsrådet ville ikke dette være mulig. I vedtaket fra det
ekstraordinære styremøtet er det ingen føringer på at
Sikkerhetsrådet behandler dette spørsmålet nå. Det er fortsatt IAEA
som skal ha ledelsen i denne saken. Jeg er tilfreds med at også de
faste medlemmene av Sikkerhetsrådet ser det slik.
Det er nå viktig at Iran forstår
alvoret i situasjonen og stanser de delene av sitt program som det
har vært reist tvil om. Neste skritt vil være at
generaldirektør ElBaradei framlegger en ny vurdering av Irans
kjernefysiske programmer på IAEAs styremøte 6. mars.
Vi vil vektlegge betydningen av
dialog. Vi har stor respekt for det iranske folk. Vi ønsker Iran
aktivt med i det internasjonale samfunn. Vi ønsker ikke isolasjon.
Vedtaket åpner for forhandlingssporet. Det må vi arbeide for å
utnytte.
President,
I møte med en verden i endring kan
man bli slått av at så mange av sakene vi bruker tid på er blant de
små. Samtidig strever vi med å få til konkret handling på de aller
største, som handler om vår tids virkelige
eksistensutfordringer.
Våre største utfordringer handler
trolig om endringer i jordas klima, endringer som med all
sannsynlighet er menneskeskapte, og kampen mot global fattigdom.
Konsekvensene av klimaendringene vil vise seg tiår for tiår på en
måte som kan ha stor effekt på livsgrunnlag og levekår i alle deler
av verden. Mest merkbare synes endringene å bli rundt klodens poler
– særlig den nordligste.
Men erfaringene viser oss nå, som
før, at de som rammes aller hardest er de fattigste i sør.
Verden er på vei mot å nå flere av
de globale utviklingsmålene om å halvere antall mennesker som lever
i fattigdom. Likevel lever hundrevis av millioner i dyp
fornedrelse. Flere sulter i dag enn for 10 år siden. Mange nektes
adgang til utdanning. HIV/AIDS-epidemien brer om seg. Og millioner
lever på flukt.
Mot disse utfordringene strever
verden med å komme opp med effektive mottiltak. Vi mangler gode nok
mekanismer og grep til å svare på disse største av alle
utfordringer. Og ikke minst mangler det politisk vilje. Det henger
sammen med en krevende kobling mellom utfordringenes natur og
løsningenes karakter.
Dagens globale styresett mangler
tilstrekkelig evne til å ta felles ansvar, til å fordele byrder
rettferdig og til å påse at alle gjør sitt.
Jeg nevner dette for å understreke
den overordnede betydningen av å utvikle det globale
styringssystemet videre; at vi må jobbe med våre egne holdninger og
engasjere oss med andre, for at internasjonalt samarbeid skal
styrkes, målrettes og gjøres handlekraftig.
Også det må være en del av vår
utenrikspolitiske ambisjon og vår vilje til forandring.
