Lansering av Pilotprosjekt Pakistan

Det er ikke alle møter man deltar på som man gleder seg til. Dette er imidlertid et slikt møte. Det er utrolig flott at vi har kommet i gang med det viktige arbeidet vi har snakket om lenge, nemlig å på en konkret måte koble sammen migrasjonsproblematikken og de norske innvandrermiljøene. Vi burde gjort det for lenge siden, men det er bedre at det skjer seint enn at det ikke skjer.

La meg også si at dette er en del av en viktig internasjonal strømning. Det franske formannskapet i EU har for eksempel innkalt til et eget møte i Paris i oktober der man skal se på sammenhengen mellom migrasjon og utvikling i EU-området. Det er for første gang en global prosess i FN-regi om migrasjonsspørsmål der utviklingssiden av det er sterkt vektlagt.

Det er lett å glemme hvor sentralt migrasjon har vært for oss i Norge og i mange andre europeiske land. Irland er trolig det landet i Europa som i sterkest grad har blitt påvirket av migrasjon. Det er det eneste landet jeg vet om som i dag har en mindre befolkning enn det hadde i 1850. Dette som følge av hungersnød og de enorme befolkningsstrømmene over Atlanteren.

Når Irland i dag er den største økonomiske suksessen i Europa, vil mange si at en viktig årsak er nettopp denne brua over Atlanteren som ble skapt på 1800-tallet. Mange amerikanske selskaper har investert i Irland fordi de kjenner landet og fordi de har mange ansatte av irsk avstamning. Irland viser på en veldig tydelig måte både de negative og de positive sidene ved migrasjon.

Det er mange av de samme prosessene man i dag ser utspille seg i land som Filippinene, Nepal og El Salvador. Det er rundt 200 millioner migranter i verden. Noen reiser etterhvert tilbake, andre blir permanent i landene de har flyttet til. Det anslås at disse årlig sender ca 300 milliarder dollar hjem. Det er nærmere tre ganger verdens samlede årlige bistand. Vi har i altfor liten grad sett på det uviklingspotensialet som ligger i disse enorme pengestrømmene. 

Det er hyggelig å skue ut over en forsamling som faktisk avspeiler hvordan Norge i dag er skrudd sammen. Vi må innrømme at både i NORAD og i UD sliter vi med et problem på dette området. Vi er faktisk helt rosa nesten alle sammen. Her tror jeg vi har mye å lære av UDI, som har vært svært aktive i sin rekruttering fra innvandrermiljøer. Dette ut fra den betraktning at når man driver med utlendingsspørsmål så er det ikke unaturlig å involvere noen som har erfaring fra andre land. Vi i UD og NORAD må se nærmere på erfaringene fra UDI. Vi trenger en utenrikstjeneste som bedre avspeiler realitetene i Norge. Det vil for oss også være en viktig måte å få inn all den språk- kultur og landkunnskapen som vi trenger.

Så til dagens prosjekt, som vi har kalt Prosjekt Pakistan. Målet er ikke å avgrense det til Pakistan, men fordi det pakistanske miljøet i Norge er det største og eldste innvandrermiljøet er det et naturlig sted å begynne. De erfaringene vi vinner her, kan vi selvsagt trekke videre på i forhold til liknende tiltak i andre land.

Vi har flere målsettinger. Den ene er å trekke kompetansen fra innvandrermiljøene inn i vårt politiske arbeid. Så er det å gi utløp for den vilje til å hjelpe det landet man selv kommer fra, eller som foreldre eller besteforeldre kom fra. Innvandrerne i Norge har naturlig nok et helt annet forhold til disse landene enn de har til de fleste andre land.

Enkelt sagt, vil vår tilnærming være at dersom en pakistansk organisasjon eller miljø kan mobilisere et beløp, skal vi matche dette med et tilsvarende beløp. De enorme pengebeløpene som sendes hjem av migranter går i hovedsak til nær familie og slekt. Dette bidrar mange steder til å skape store forskjeller og tidvis også konflikter i de aktuelle lokalmiljøene. En viktig målsetting med prosjektet er derfor å stimulere til at mer penger, på en organisert måte, kan bidra til å skape for eksempel utdanning for alle i lokalmiljøene og en generelt mer balansert utvikling i de områdene migrantene kommer fra.

Dette er veldig spennende. Det er et pionerarbeid i norsk sammenheng. Andre land har gjort liknende ting, og vi skal lære av dem. Jeg håper vi skal få til dette og at det åpner et nytt spennende kapittel i norsk utviklingshistorie. Vi samarbeider tett med Arbeids- og inkluderingsdepartementet om dette og det er en glede å gi ordet videre til statssekretær Libe Rieber-Mohn fra AID.