Kartleggingsutvalget for barnehjem mm.1945 - 1980

Pressemelding

Oslo, 01.11.2004

Kartleggingsutvalgets rapport presentert i dag:

Omsorgssvikt og overgrep rammet mange institusjonsbarn

Omsorgssvikt og ulike overgrep rammet et betydelig antall barn som var plassert av barnevernet i barnehjem, spesialskoler og andre institusjoner i perioden 1945 – 1980. Årsakene til at dette kunne skje er sammensatte, men datidens syn på barnevernsbarn og et sviktende tilsyn er vesentlige faktorer. Det er nødvendig å ta et oppgjør med fortidens holdninger og handlinger, fastslår utvalget som har kartlagt overgrep mot barn plassert i barnehjem og andre institusjoner - og mulige årsaker til dette.

Utvalget har avdekket at omsorgssvikt og overgrep av til dels alvorlig karakter har funnet sted i barnehjem og skolehjem/spesialskoler i hele den aktuelle perioden. Omsorgssvikten besto som regel i generell mangel på ivaretakelse av barnas behov for mat og klær, for stimulering, helsetilsyn, trygghet og nærhet, heter det i rapporten.

– Det er store forskjeller mellom institusjonene, men ved mange av dem var fysiske overgrep en del av hverdagen. En del av de metoder som ble anvendt må betegnes som svært graverende. Samtidig var plassering i barnehjem utvilsomt redningen for mange barn. Mange barnehjem fungerte som gode erstatningshjem, med oppofrende ansatte som anstrengte seg langt ut over det som kunne forventes, understreker professor Edvard Befring, som har ledet utvalget.

Seksuelle overgrep
Materialet levner heller ingen tvil om at mange ble utsatt for seksuelle overgrep. I rapporten vises det til at ved fem av elleve undersøkte barnehjem i Bergensrapporten, ble det konstatert tilfeller av seksuelle overgrep. I selvbiografiske data fra tidligere barnehjemsbarn opplyser en tredjedel at de ble utsatt for seksuelle overgrep fra en ansatt eller andre barn. I skolehjem og spesialskoler var det dessuten flere som ble utsatt for overgrep fra andre elever. – På bakgrunn av hukommelsesforskning er det ingen grunn til å tvile på troverdigheten i disse selvopplevde historiene, påpeker Befring.

Sviktende tilsyn
Både Staten, fylkesmannen og kommunene hadde tilsynsansvar, uten at dette fungerte godt nok til å avdekke og avverge omsorgssvikt og overgrep. Kommunalt barnevern

skulle oppnevne tilsynsfører for hvert barnehjem, og det skulle lages skriftlig rapport etter hvert tilsynsbesøk. Dette ble ikke fulgt opp. Fylkesmannens tilsynspersoner fikk dårlige arbeidsbetingelser, og det var ingen formell garanti for uavhengighet i forholdet mellom tilsynet og lederne på institusjonene. For spesialskolene viste det seg vanskelig å etablere et tilsyn som kunne forhindre at det utviklet seg en uforsvarlig kultur ved de enkelte institusjonene. En generell svakhet ved tilsynet var at det ikke ga noen garanti

for direkte kontakt mellom de som skulle føre tilsyn og det enkelte barn på de ulike institusjonene, skriver utvalget.

Sammensatt årsaksbilde
Utvalget konstaterer at det var flere årsaker til at uforsvarlige kulturer kunne utvikles ved mange av institusjonene. Blant disse er datidens syn på bruk av fysisk straff. Forbudet fra 1936 mot slike metoder i folkeskolen gjaldt ikke for skolehjem og spesialskoler. På barnehjemmene ble korporlig straff ofte sett på som et naturlig ledd i oppdragelsen, der barnehjemmet trådte inn i foreldrenes oppdragerrolle.

Mangelen på nok personale og personale med riktig kompetanse, mangelfullt utstyr, trange økonomiske rammer, sammensetningen av barn og unge, overbelegg og et utilstrekkelig tilsyn står fram som vesentlige årsaker til at overgrep kunne skje.

-I stor grad neglisjerte ansvarlige myndigheter institusjonene, både ved sviktende tilsyn og manglende oppfølging og tilførsel av ressurser. Det ga grobunn for en ukultur der omsorgssvikt og fysiske overgrep kunne skje i det skjulte, påpeker utvalget.

Oppreisning
Kartleggingsutvalget peker på samfunnets generelle velferdsordninger og Stortingets billighetserstatning som de viktigste former for oppreising til dem som var ofre for omsorgssvikt og overgrep ved barnehjem og skolehjem/spesialskoler. Utvalget anbefaler også at det foretas en tilpasning av billighetserstatningsordningen i forhold til denne gruppen. Av hensyn til de det gjelder, mener utvalget at kravene til bevis for alvorlige fysiske og seksuelle overgrep må kunne senkes, og at egenerklæringer må kunne tillegges stor vekt.

FAKTATALL - Perioden 1945 – 1980
Barn årlig i barnehjem: 1 500 – 1 900 (til enhver tid i perioden)

Antall barnehjem før 1960: Tilstrekkelige opplysninger foreligger ikke

Antall barnehjem etter 1960: Varierende fra 134 til 157 fram til 1970

Synkende til 89 i 1975 og 60 i 1980

Barn årlig i skolehjem/spesialskoler: ca. 400 (barn/unge med tilpasningsvansker)

Antall skolehjem/spesialskoler: Varierende fra 8 til 14

Utvalget har bygget på materiale særlig fra Riksarkivet og Sosialdepartementets arkiv, på selvbiografiske data fra tidligere barnehjemsbarn og spesialskoleelever, og på norsk og utenlandsk forskning.

----------

Rapporten

Kontaktperson:
Edvard Befring, professor/utvalgets leder: Tlf. 22 14 25 47 / 91 63 48 90