Tale: Regjeringens ambisjoner for matlandet Norge

Innledning

I dag får vi presentert en samlet verdikjedens arbeid med å utvikle en ny merkeordning for norsk mat. 

Det er lagt ned et stort stykke godt arbeid.

Regjeringen var med på å starte prosessen som har ledet frem til det resultatet vi ser i dag. Det er jeg stolt og glad for. Vi skal være med videre.

Regjeringen har store ambisjoner for matlandet Norge – både på landbrukets vegne, på fiskeri- og sjømatnæringas vegne og på vegnen av forbrukerne. 

Som landbruks- og matminister er jeg statsråd for hele verdikjeden for mat.

I denne kjeden har også et mangfold av store og små næringsmiddelbedrifter en sentral rolle. - Vi har ambisjoner for alle.

I mitt innlegg vil jeg komme nærmere inn på hovedtrekkene i regjeringens landbruks- og matpolitikk.  

Først er det nødvendig å se matlandet Norge i et makroperspektiv. 

Ustabile finansmarkeder og matkrisen

Vi opplever turbulente tider. De internasjonale finansmarkedene er i krise, klimaet er i endring og matprisene er ustabile.

Mange banker har kollapset, med etterfølgende krisehjelp fra myndighetene. Norsk økonomi er i god stand, men vi rammes også av finanskrisen. Regjeringen er opptatt av å bidra til at usikkerheten her hjemme ikke blir større enn det er reelt grunnlag for. Vi har lagt frem et offensivt statsbudsjett og gjennom nye statsobligasjoner på inntil 350 milliarder kroner gir vi bankene sikkerhet slik at de kan få nye langsiktige lån. Norges Bank gir bankene gunstige lån og setter ned styringsrenta.

Jeg er trygg på at en ansvarlig økonomisk politikk og et helhetlig rammeverk for finansnæringen gjør oss godt rustet til å møte de utfordringer vi står overfor. 

For matindustrien kommer finanskrisen på toppen av det som må omtales som en krise i matvaremarkedet.
En krise som bl a skyldes økt etterspørsel som følge av:

• økonomisk vekst, 
• befolkningsvekst (de to første pkt - særlig i Asia), 
• og økt produksjon av fornybar energi (bioenergi/biodrivstoff)

Parallelt ser vi investorer som spekulerte i råvaremarkedene, noe som også bidrar til å drive prisene opp og til å skape usikkerhet. Prisene steg med opp til flere hundre prosent på sentrale varer. Det rammet særlig de fattigste i verden.

Krisen i matmarkedet skaper også utfordringer for hele den norske matsektoren. Dette ser vi blant annet ved at økte råvarepriser gir økte produksjons¬kostnader.  

Nå bidrar gode avlinger og lavere oljepriser til at matvareprisene er på vei ned. Matkornprisene internasjonalt er omtrent halvert siden i vinter, men er fortsatt vesentlig høyere enn det som ”var vanlig” for noen år side.  

Klimaendringer påvirker en hel matvarekjede og forbrukernes valg

Klimaendringer gir oss: kraftigere orkaner, hyppigere og lengre flom- og tørkeperioder og vannmangel med bl.a. mer sult og økt utbredelse av smittsomme sykdommer som resultat. Afrika, Sør-Asia og Mellom-Amerika rammes spesielt hardt.

Det er også de fattigste landene som er mest sårbare når matvareprisene øker.  Verden har gått fra en situasjon med nok mat som var urettferdig fordelt, til en enda mer alvorlig situasjon.

Matsikkerheten og klimaendringene henger sammen og problemene forsterker hverandre. Felles for begge utfordringene er at det haster å handle og vi har et stort felles ansvar for å finne de riktige løsingene.

Jeg mener at det ikke er spesielt overraskende når Verdensbanken slår fast at landbruk har vist seg å være veldig effektivt for å redusere fattigdom. Landbruk betyr mat, både til eget forbruk og som handelsnæring. Vi kan bidra gjennom vårt internasjonale engasjement, ved å øke vår landbruksbistand til fattige land.

Samtidig slår FNs matvareorganisasjon fast at alle land har rett og plikt til å sikre at innbyggerne kan brødfø seg selv.
Dette påvirker de valgene vi gjør.
Det ville rett og slett være umoralsk å redusere egen matproduksjon og i enda større grad basere oss på import i en situasjon hvor verden skriker etter mat. Det er derfor et mål å styrke vår nasjonale matproduksjon.

Mat er et produkt i særstilling
- Vi kan kanskje slutte å fly, men ikke å spise.
Samtidig ønsker forbrukerne å ta de klimavennlige valgene når de kjøper mat. Ifølge en svensk studie vil hele 73% av alle forbrukere alltid eller ofte velge klimamerkede matvarer om det var mulig.  41% av de spurte sier at de er villig til å betale 10% mer for slik mat . Jeg tror norske og svenske forbrukere tenker ganske likt på dette området.

Det betyr ikke at vi, uten videre, skal klimamerke mat, jeg har ikke troen på at det lar seg gjøre på en fornuftig måte, men en slik undersøkelse forteller oss noe om hva som betyr noe for forbrukerne.

I den sammenheng blir det vår jobb er å kommunisere at det er moralsk riktig å produsere mat i Norge, samtidig må vi gjøre produksjonen så miljø- og klimavennlig som mulig.

Når jeg sier at det er vår jobb, så mener jeg at det er alle aktørene som er involvert i norsk matproduksjon sin jobb.

Det er viktig at vi både er sammen om å kommunisere budskapet om at matproduksjon handler om å ta samfunnsansvar, og at vi gjør et løft for å få til miljø- og klimavennlig matproduksjon.

Vi må finne en måte å få frem dette budskapet - og i den forbindlese er det interessant av vi nå er i ferd med å få på plass en ny merkeordning. Denne skal fylles med innhold.       - Dette er en utfordring fra meg til dere som skal jobbe videre med å utvikle den.
 
Som sagt: Matproduksjon er et samfunnsansvar, samtidig medfører produksjonen miljø- og klimautfordringene som er kompliserte. Miljøutfordringer i produksjon og forbruk av mat er spesielt knyttet til energibruk, innsatsvarer, produksjonsmetoder og organiske restprodukter eller avfall.

Landbruks- og matdepartement har derfor nylig lansert en miljøstrategi, og våren 2009 legger vi frem en Stortingsmelding om landbruk og klimautfordringer.
I miljøstrategien setter vi blant annet mål for miljøforbedringer i både jordbruk og skogbruket og vi synliggjør hva vi vil gjør for å nå målene. 

I tillegg til mål for miljøforbedringer, sier selvsagt strategien noe om hvordan landbruket kan bidra til å løse miljøutfordringer. For å få til dette trengs det samarbeid mellom forvaltning, miljøorganisasjoner, landbruksnæringen og hele matkjeden.

Det er over 20 år siden slagordet ”tenke globalt og handle lokalt” ble lansert. Det er viktigere enn noen gang! Vi går en usikker fremtid i møte. Det er nødvendig både å styrke vår bistandspolitikk, og å ivareta vår egen matsikkerhet på en miljøvennlig måte.

Jeg har tro på at vi skal nå målene. Det er verdifullt for alle parter! 

Ambisjoner for hele matvarekjeden

Først litt om mulighetene våre:
I Norge produserer vi, til tross for vår geografiske beliggenhet med et røft klima, råvarer i verdensklasse.

Et eksempel: Gulrot fra polare strøk er en funksjon av næring, lys og varme. Resultatet blir en søt, sprø, lys, spiss og fruktig gulrot - Verdens beste gulrot. 

Norsk lam og norsk laks ble valgt som hovedråvarer under sommeren Europamesterskap i kokkekunst, Bocuse d’Or.

Rene, naturlige produkter fra en ren natur, er viktig for forbrukerne. Med en kystlinje på over 83 000 km, øyene medregnet, har vi naturgitte fortrinn som fiskerinæringa har visst å utnytte i flere tusen år. Store fjell- og skogsområder gir også naturgitte fortrinn for produksjon av dyr som kan utnytte disse ressursene.

Når det gjelder lam spesielt, så er produksjon av lam i Norge er bra for både miljøet og for forbrukerne. Derfor er jeg optimistisk med hensyn til mulighetene. Og da tenker jeg på mulighetene til å:

• for det første bli 100 % selvforsynte av lam igjen (det er en utfordring i seg selv),
• for det andre til å tilby våre reisende flotte produkter av lam 
• og til slutt, det kan skape muligheter for noe eksport av varer med særlig høy kvalitet til betalingsvillige markeder.

Jeg har ambisjoner for hele verdikjeden for mat -
For å lykkes må vi ta vare på produksjonsressursene innenlands.  Usikkerheten som møter oss i form av klimaendringer og matvarekriser skal ikke bli besvart med nedlegging av jordbruksarealer. Presset mot dyrka mark er stort i mange deler av landet og det er viktig for meg å understreke at jordvern faktisk handler om matsikkerhet for oss og etterkommerne våre.

Jordvern og gode rammebetingelser for bonden er et nødvendig utgangspunkt for både for norsk næringsmiddelindustri og for de som ønsker å satse på å produsere matspesialiteter med lokal identitet.

Derfor har regjeringen bidratt til at det har vært en god inntekts¬utvikling for næringsaktørene i landbruket de siste årene. Jordbruksoppgjørene under denne regjeringen har utgjort en betydelig forskjell, men det er fortsatt mye som står igjen.

Det vil for eksempel ta tid før vi igjen dekker innenlandsk etterspørsel etter kjøtt fra storfe og sau. Men mitt mål er en politikk, som gir store nok, og stabile, tilførsler av råvarer av god kvalitet. På den måten kan vi sikre en tilsvarende sterk innenlandsk matindustri.

Det har blitt sagt mye de siste ukene om behovet for at myndighetene har en viss kontroll over- og regulering av finansmarkedet. Fordi bankenes virksomhet er selve blodomløpet i næringslivet. Et lands matproduksjon kan klassifiseres som minst like betydningsfullt - derfor er det like viktig at myndighetene har en viss kontroll over- og regulering av dette markedet. 

I Norge - mer enn i mange andre land - er det viktig med en slik aktiv politisk medvirkning. Dette bidrar til å sikre stabilitet og lønnsomhet i alle ledd i verdikjeden.

Jeg vil påstå at markedsreguleringen og de årlige jordbruksoppgjørene er en hovedårsak til at vi har en høy produksjon og aktivt landbruk i hele landet.
Det er ikke mulig å tenke seg at det hadde vært tilfelle hvis matvaremarkedene i Norge hadde vært overlatt til seg selv.

Jeg vil samtidig understreke at utvikling er avgjørende for å lykkes i markedet over tid. Norsk landbruk har endret seg enormt de siste 60 årene. Teknologisk utvikling og strukturendring har gått hånd i hånd.

Det er derfor nødvendig å akseptere at strukturendringene vil fortsette. Dette er rett og slett nødvendig for en fortsatt sterk og lønnsom norsk matindustri.

Og - det er kanskje unødvendig å gjenta det, men uten en lønnsom næringsmiddelindustri er det heller ikke noe grunnlag for råvareproduksjon.
For meg er det derfor viktig å være minister for hele verdikjeden for matproduksjon.

Det betyr også at jeg er opptatt av å ha en god dialog med dagligvarehandelen. Dersom ikke produktene fra norsk landbruk og norsk næringsmiddelindustri selges, ja da er det heller ikke liv laga for matproduksjonen i Norge.

Dagligvarehanedelen ønsker å selge det forbrukerne vil ha, og det er fortsatt slik at flertallet av norske forbrukere er opptatt av at landbruks¬produktene de kjøper er norske.

Det er også slik at mange forbrukere ønsker et større matmangfold. Dette har igjen bidratt til at handelen i større grad er markedskanal for norske matspesialiteter, og de er en aktiv medspiller i arbeidet med å omsette økologiske produkter.

Jeg er opptatt av å ha en god dialog med handelen slik at vi både kan bidra til økt verdiskaping i landbruket og et økt mangfold av norsk mat, til beste for norske forbrukere og i takt med økt interesse og etterspørsel.
- Denne jobben må vi gjøre sammen.
Og, i dag på ”Fagdag for norsk mat” er vi i gang med et felles løft for norsk mat.

Kvalitet i alle ledd - ny merkeordning for norsk mat

I dag har vi fått presentert arbeidet med å utvikle det nye merket ”Nyt Norge”. Jeg mener at dette en viktig dag for norsk landbruk og norsk matproduksjon.

”Nyt Norge” er ikke, og skal ikke bli, ”Godt Norsk” – men mye mer.

Jeg har store forventninger til at dette nye merket.  
Mitt ønske er at det blant annet bidrar til:

• å bringe jordbruket og bonden nærmer forbrukerne,
• å synliggjøre betydningen av å ha matproduksjon i Norge
• og til å dokumentere kvalitetsarbeidet i norsk matproduksjon.

I stortingsproposisjonen etter jordbruksforhandlingene i 2006 heter det:

”Det helhetlige kvalitetssystemet skal ha som formål å bidra til kvalitet i alle ledd i verdikjeden, samt synliggjøre og dokumentere kvalitetsarbeidet overfor forbruker. Dette anses som avgjørende for å styrke norsk matproduksjon i en skjerpet internasjonal konkurranse.”

Stiftelsen KSL Matmerk har, etter etableringen av organisasjonen var et faktum, arbeidet målrettet med utviklingen av den nye merkeordningen og et nytt helhetlig kvalitetsarbeid. Jeg har lyst til å legge spesielt vekt på det arbeidet som er lagt ned for å få med seg alle aktørene i verdikjeden.

Da Godt Norsk ble etablert i regi av Landbruksdepartementet var ikke alle med. Det kan vel være riktig å si at departementet, på en måte, kjøpte med seg industrien uten at det var noen reell forankring i bedriftene. Dette, sammen med det faktum at Norge ikke ble med i EU og en forventet, sterk, vekst i importen uteble, førte til at Godt Norsk aldri ble noen suksess.

Nå har vi mye importert mat og mengden øker.
En undersøkelse, som KSL Matmerk tidligere har gjennomført, viser at fire av fem forbrukere ønsker en merking som gjør det enklere å finne matprodukter med norske råvarer.

Tiden er moden for et kvalitetsmerke på norsk mat.

For å lykkes er helt avgjørende at dette merket, og denne helhetlige kvalitetstenkingen, forankres i hele verdikjeden og, spesielt, hos de store næringsmiddelbedriftene.  Vi trenger, som sagt, ikke et nytt Godt Norsk!

Merket må også (selvsagt) brukes og synliggjøres av de store aktørene - ikke gjemmes bort på emballasjen.

Jeg ser nå fremt til at vi, og da mener jeg KSL Matmerk og Landbruks- og matdepartementet, får en samlet, og forpliktende, tilbakemelding fra de sentrale aktørene som har deltatt i arbeidet med å utvikle merkeordningen, om at de er med videre. Det må gjerne knyttes forutsetninger til denne tilbakemeldingen.
- Tiden er inne for avklaringer!

Jeg vil også oppfordre handelen til å være med på dette løftet for norsk mat.
- Bidra med markedsføring av merket og innholdet i merket!

”Nyt Norge” skal kommunisere kvalitet.
For vel en uke siden hadde Dagens Næringsliv og Aftenposten store oppslag om ”uærlig mat”. Den svenske forfatteren har skrevet bestselgeren ”Den hemlige kocken” – om juks med mat. Det dreier seg både om tilsetningsstoffer i mat og om hvordan mat markedsføres å være noe annet enn det den egentlig er.

”God gammeldags fiskegrateng” - som er fremstilt industrielt og som inneholder 37 ulike ingredienser, hvor av ganske lite fisk.

Som matminister vil jeg, på generelt grunnlag, oppfordre alle forbrukere til å være opptatt av hva de spiser.

Samtidig vil jeg understreke at produkter med ”Nyt Norge” ikke kan risikere å bli hengt ut som ”uærlig mat”. Det vil svekke merkets omdømme. 

Tidligere i innlegget mitt sa jeg at verdikjeden for mat, på noen overordnede, viktige områder, trenger en felles kommunikasjon ut mot forbruker.

”Nyt Norge” kan gi et felles løft for norsk mat.

Taktskifte for økt matmangfold

”Nyt Norge” er et merke som vi vil se på produkter som fortrinnsvis produseres av store og mellomstore næringsmiddelbedrifter. Det dreier seg i hovedsak om:

• Melk, egg, kjøttprodukter, frukt og grønt. 
• Kvalitetsprodukter fra landbruket som produseres i større volum.

Forbrukerne ønsker også et stort matmangfold:

• De oppfatter det som ekstra verdifullt å kjenne historien til produktene. 
• De er opptatt av hvordan maten dyrkes og fremstilles,
• Og stadig flere er opptatt av å vite mer om tilsettingsstoffer.

Etterspørselen etter matspesialiteter, økologisk mat og fair trade produkter øker.

Norsk landbruk har store muligheter til å ta ut verdiskapingspotensialet som ligger i å produsere matspesialiteter - kall det gjerne mat med lokal identitet. Mat med lokal identitet gir forbrukerne en tilleggsopplevelse som for eksempel en god historie eller en følelse av tilhørighet/nærhet til maten.

I tillegg er det et selvstendig poeng å produsere lokal mat til et lokalt konsum. Det er miljøvennlig i den forstand at transportkostnader reduseres og at man får en god ressursutnytting.

Miljøgevinstene ved lokal matproduksjon står i et motsetningsforhold til frakt av mat over kontinenter og landegrenser. En satsing på norsk matproduksjon generelt og lokal mat spesielt, er et spørsmål om å satse på miljøet.

En satsing på matspesialiteter vil bidra også til verdiskaping i norske bygder og opprettholdelse av bosettingen. Det å skape nye arbeidsplasser basert på landbrukets ressurser er et viktig poeng for regjeringen. Vi mener at landet har et uutnyttet potensial på dette området. Uten å gå i detaljer vil jeg, i tillegg til produksjon av matspesialiteter, nevne produksjon av tjenester knyttet til grønt reiseliv og ulike former for ”Inn på tunet”-tilbud som områder med store muligheter.

Handelen er i ferd med å gjøre matspesialiteter lettere tilgjengelig. Markedsplasser som Bondens marked og stadig nye gårdsmatbutikker bidrar også til at det blir lettere å omsette produkter som produseres i små volum. Det er allikevel en del ugjort på området. Nå må vi både jobbe for at disse produktene blir lettere tilgjengelig i butikkene og for at norsk landbruk og matproduksjon skal klare å levere nok matspesialiteter.

Jeg vil bidra til et ”taktskifte” i arbeidet med å produsere matspesialiteter. Virkemidlene jeg vil bruker er først og fremst utvikling av tilbudet i Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon og å bidra til arbeidet som gjøres av Stiftelsen KSL Matmerk.

Jeg vil spesielt nevne følgende satsingsområder og mulige tiltak: 

• I Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon har vi en egen Vekstsatsing.  Der vil vi styrke bedrifter som ønsker å produsere matspesialiteter til et større marked. Vi vil gjøre produsentene blir enda dyktigere, slik at de klarer å produsere et volum som også kan leveres til større dagligvarebutikker og til hoteller og restauranter.
• Vi trenger en ny mobilisering for å få opp søknader om Beskyttede betegnelser. Jeg er utålmodig på vegne av alle oss som ser at merkeordningen gir positive resultater. Mobiliseringsarbeidet må KSL Matmerk gjøre i samarbeid med Fylkesmannens landbruksavdeling og Innovasjon Norge.  
  2009 er året for et løft for Beskyttede betegnelser. 
• Regionale produsentsammenslutninger, som for eksempel: Hallingkost, Lofotmat og Rørosmat, bidrar til at små produsenter blir sterke samme. 
• Jeg mener at det er viktig at vi bidrar til å styrke disse nettverkene, blant annet er det viktig å få til gode logistikkløsninger.  Jeg er kjent med at det arbeides med det felles, produsenteide, distribusjonssystemet – Lokalmat BA.   Vi vil undersøke interessen for en felles fagdag for produsentnettverk der bl a logistikk er tema.

Jeg vil også understreke at vi er opptatt av å øke produksjonen av økologisk mat. Vår ambisjon er at det skal være minst like økonomisk lønnsomt å drive økologisk produksjon som det er å drive annen produksjon.

De siste årene er satsingen på og avsetningen over jordbruksavtalen til økologisk landbruk økt vesentlig.

Vårt inntrykk er at tilveksten og interessen er større enn noen sinne, og flere og flere bønder ser på økologisk produksjon som et reelt alternativ. Med andre ord: vi er på riktig vei.

Avslutning 

Som sagt, innledningsvis, det er knyttet stor usikkerhet til utviklingen i norsk økonomi. Selv om regjeringens forslag til statsbudsjettet for 2009 støtter opp om en stabil utvikling i økonomien, og legger til rette for fortsatt høy sysselsetting, er det mulighet for større ledighet.

Jeg mener at landbruket kan bidra til å skape nye arbeidsplasser både i forma av ny virksomhet knyttet til matproduksjon og ulike former for tjenesteproduksjon.

Vi har mange gode grunner til å drive med matproduksjon i Norge. Som sagt er det moralsk riktig av oss å produsere mat i Norge, i en verden er matvareressursene er knappe og der vi heller ikke vet følgende av de klimaendringene vi ser komme. Dette skal vi kommunisere til forbrukerne, slik at støtten til norsk landbruk beholder sin oppslutning i folket.

Jeg har valgt å ikke si noe om andre internasjonale rammebetingelser – det er bevisst, fordi jeg tror vi skal klare å tilpasse oss de eventuelle endringene som måtte komme. Det er liv laga for matproduksjon i både dalfører og i norske fjorder.
Vi har naturgitte forhold som vi må utnytte. Slik opprettholder og videreutvikler vi ”matlandet Norge”.

Takk for oppmerksomheten!