Tale: Reindrift og rovvilt

Spørsmål omkring rovdyr og rovdyrpolitikk vekker nesten alltid – for ikke å si alltid - sterk debatt.  Det er da også en stor utfordring å skulle balansere to motstridende hensyn – opprettholde en levedyktig rovviltbestand samtidig som hensynet til beitenæringene ivaretas. Utfordringenes omfang kan også måles i at det neppe er noe annet sammenlignbart felt som er viet en politisk oppmerksomhet med tre stortingsmeldinger over en periode på vel ti år.

Jeg er her i dag på bakgrunn av de mange henvendelser og bekymringsmeldinger vi har mottatt om situasjonen for reindrifta i Nord-Trøndelag.  Rovviltproblemene beskrives som så store at hele næringa er i fare. Jeg ønsker å bli nærmere orientert om situasjonen, men også legge fram det som er vår rolle og hva som gjøres fra regjeringens og departementets side for å bidra til å oppfylle de målene som er satt – det være seg i reindrifts- eller rovdyrpolitikken. La meg også tilføye at jeg er kjent med at også andre deler av reindrifts-Norge opplever rovviltsituasjonen som belastende. Det jeg kommer inn på, gjelder i mange sammenhenger også forholdet mellom rovvilt- og reindriftsforvaltning for landet som helhet.

Mens Miljøverndepartementet har ansvaret for iverksetting av rovdyrpolitikken, har Landbruks- og matdepartementet ansvaret for de næringer som er mest berørt av denne problematikken. MD og LMD må derfor ha - og har! - en nær dialog og tett samarbeid om disse oppgavene.

Om reindriftspolitikken

Stortinget trakk ved behandling av St mld nr 28 (1991-92) - En bærekraftig reindrift - opp tre hovedmål for reindriftspolitikken – en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig næring. Disse målsettingene er seinere blitt stående  - og lå bl.a. også til grunn ved Stortingets behandling av ny reindriftslov i 2007.

Målene som her er trukket opp er likestilte, og er også gjensidig avhengig av hverandre.

En økologisk bærekraftig reindriftsnæring har i første rekke å gjøre med en næring hvor ressursbruken er i balanse med beitegrunnlaget, hvor reintallet er optimalt. Det er vel kjent at vi i dag i enkelte områder innen ”Reindrifts-Norge” har problemer med overbelegg på beitene, noe som gir følger i form av større tap, nedsatt kvalitet på dyr og mindre produksjon. Jeg har imidlertid ingen grunn til å si at dette er situasjonen i områdene hvor vi nå er.

En økonomisk bærekraftig næring skal stå for verdiskaping gjennom produksjon og videreforedling. Økonomisk bærekraft må bygge på et reintall i balanse, men også på at driften skjer på en rasjonell måte og at mulighetene for verdiskaping blir utnyttet i markedet.

Målet om kulturell bærekraft er sidestilt med de andre målene. Her teller hensynet til reindrifta som en tradisjonell samisk næring, og også viktigheten av å ta vare på et antall utøvere som skal drive og videreføre denne næringa. En økologisk og økonomisk bærekraftig næring er med på å sikre den kulturelle bærekraften. Jeg vil her også påpeke at den sørsamiske kulturen jo i særlig sterk grad er knyttet til utøvelsen av reindrift.

Det kan være ulike oppfatninger om oppfølgingen av disse målene og hvilke tiltak som kan bidra til at disse kan oppfylles på best mulig måte. Særlig har debatten gått på spørsmålet omkring reintall, fastsetting av dette til hva som er et bærekraftig nivå, og dernest hvordan tilpasning skal skje innen disse rammene.

Ny reindriftslov trådte i kraft 1. juni 2007. Loven medførte først og fremst betydelige endringer i den interne forvaltningen i reinbeitedistriktene, med et større ansvar og sjølstyre for næringas egen ressursforvaltning. Utarbeidelse av bruksregler med fastsetting av reintall basert på bestemte indikatorer er her sentralt, og dette er en oppgave som det nå tilligger distriktene å følge opp.

Det er også en prioritert oppgave å bidra til å sikre reindriftas arealinteresser i forhold til inngrep og utbygginger. Jeg vil her vise til den nye planloven som ble vedtatt i 2008. I denne er reindrifta tatt med og synliggjort på en langt bedre måte enn tidligere. Loven legger opp til at reindriftsinteressene skal kunne ivaretas både gjennom planlegging på regionalt nivå, i interkommunal planlegging og i kommuneplansammenheng. Loven gir muligheter, men også store utfordringer for både for reinbeitedistriktene og reindriftsforvaltningen til å skulle følge dette opp.

Vi er i disse dager er inne i forhandlinger om Reindriftsavtalen for kommende avtaleår som er 2009 – 2010. Selve forhandlingsprosessen skal jeg ikke kommentere, men for meg har de forannevnte målsettinger selvsagt vært overordnet for de føringer vi har i avtaleforhandlingene og som er presentert i tilbudet Staten har lagt fram ved innledningen av forhandlingene. Virkemidler som stimulerer til beitetilpasning, til slakting og verdiskaping, samt bidrar til å styrke distriktenes oppgaver og rolle står her sentralt.

Om rovviltpolitikken

Soria-Moria erklæringen fastholdt målene i forliket ved Stortingets behandling av St mld nr 15 (2003-04) Rovvilt i norsk natur om at

1. Det skal legges til rette for de vedtatte bestandsmålene for de store rovdyrartene
2. Samtidig opprettholdes målet om næringsdrift med beitebruk i hele landet

Beskrivelsen av rovviltproblemene i reindriftsnæringa i Nord-Trøndelag viser at vi her har område hvor det er et godt stykke igjen til disse målsettingene er nådd. Dette er noe vi sjølsagt ikke vil eller kan slå oss til ro med.

I felles brev fra MD og LMD av 28.07.2006 til forvaltningsetatene er det gitt presiseringer for hvordan vedtatt politikk skal følges opp. Det framgår av dette brevet:

• utsatt bestandsmål, skadedyr kan tas ut selv om bestandsmål ikke er nådd
• bedre bestandsregistrering, mer lokal medvrikning
• skadefellinger gis raskt, effektiv felling
• økt satsing på forebyggende tiltak
• bedre samordning av miljøpolitiske, landbrukspolitiske og reindriftspolitiske virkemidler.

Regjeringens økte satsing i forhold til rovviltforvaltningen ble lagt fram på pressekonferanse januar 2008 med miljøvern og landbruks- og matministeren:

• Signaliserte økt satsing til forebyggende tiltak med 40 mill. kroner.
• Kompensasjon til lokale fellingslag (prøveordning innført av MD for 2008 - 09).
• Rovviltforvaltningen skal innrettes både mot å nå bestandsmålene og å holde bestandene så nær bestandsmålene som mulig.
• Styrket rovviltkontaktnett og lønn til lokale jegere som SNO engasjerer ved ekstraordinære fellingsoppdrag.

Rovviltnemdene som er opprettet i de 8 regionene har fått delegert ansvar for å følge opp forvaltningsoppgavene ut fra målene Stortinget har vedtatt. Dette skal gi grunnlag for bedre kontakt og nærhet mellom myndighetene og de berørte næringer og lokalsamfunn. Sentralt i dette arbeidet står de regionale forvaltningsplanene. Forvaltningsforskriften for rovvilt forutsetter at disse planene legger opp til en differensiert forvaltning mellom viktige beiteområder og viktige rovviltområder. Jeg ser her at dette gir særlige utfordringer i forhold til reindriftsnæringas områdebruk hvor en slik differensiering kan medføre en ulik byrdefordeling distrikter imellom.

Revidert utkast av Forvaltningsplan for rovvilt i Region 6 er nå ute til høring. Når planen er vedtatt, skal den følges opp både av forvaltningen og beitebrukerne. Det er uhyre viktig at alle parter engasjerer seg konstruktivt i dette arbeidet, slik at planen bidrar til forutsigbar rovviltforvaltning og grunnlag for langsiktige investeringer for satsing på næringsdrift med beitebruk.

Jeg er også opptatt av at det på grunnlag av vedtatt forvaltningsplan kan foretas et målrettet uttak av rovvilt i prioriterte beiteområder, og tiltak som her drøftes med MD er bl.a.:

• Vurdere mulighet for uttak v/SNO før 15. februar
• Mulighet for økt bruk av SNO for uttak i kalvingsområder for rein
• Mulighet for økt bruk av SNO for uttak av streifdyr før beitesesongen for sau
• Bjørn - mulighet for å åpne for økt uttak av streifbjørn og bjørn på vårsnø i prioriterte beiteområder.

Det har i de siste årene vært en betydelig styrking av midler til taps- og konfliktforebyggende tiltak, samlet er bevilgningene økt fra 37 mill kr i 2006 til 80,5 mill kr i 2009. Jeg er klar over at en ut fra driftsformen i reindrifta har færre muligheter til å sette i verk slike tiltak. Tiltak som har vist seg å ha effekt, kan stå i motsetning til andre målsettinger om å opprettholde reindrifta som en utmarksbasert næring.

Erstatningsordningen for rovdyrdrept rein er i dag basert på en dokumentasjon av tap sammenholdt med skjønnsmessige vurdering av tapsrisiko, rovdyrbestand og utbredelse. De siste tallene jeg har hatt tilgang på, viser at i reindrifta på landsbasis er ca 6 % av erstattede dyr dokumentert rovdyrdrept. Denne dokumentasjons¬graden ligger på samme nivå som for husdyrholdet. En god dokumentasjonsgrad som i Nord-Trøndelag innebærer også at ca 70 % av omsøkte tap blir erstattet. Om det uttrykkes misnøye med denne erstatningsandelen, er dette under alle omstendigheter den høgeste prosentvise andelen på landsbasis.

Det er kjent at den store differensen mellom omsøkte og erstattete tap i særlig grad skyldes ulike oppfatninger om tapene av kalv, spesielt omfanget av tap på våren i den første fasen etter fødsel. Dokumentasjon av rovdyrtap er i seg selv vanskelig, og det tidlige kalvetapet er særskilt vanskelig å påvise. LMD er opptatt av å styrke kunnskapene på dette feltet, og har gått inn med midler til gjennomføring av et prosjekt i regi av NINA for nettopp å kartlegge produksjon og tap i reindrifta. Et slikt arbeid har pågått i noen år i Finnmark, og er i ferd med å utvides med utvalgte distrikt i andre deler av landet, herunder også Nord-Trøndelag.

Nord-Trøndelag ble for flere år tilbake utpekt som område for utprøving av en ny modell for erstatning for rovdyrdrept rein. Jeg er kjent med at det har vært liten framdrift i dette arbeidet, og ønsker å høre hva dette grunner i og innspill på hva som kan bidra til å få gjennomført en slik utredning.

Det er ikke til å komme ifra at det å skulle ha en rovviltbestand også innebærer at beitenæringa blir utsatt tap av dyr i noen utstrekning. Som jeg innledningsvis sa - utfordringene ligger i å balansere to motstridende hensyn. Med dette møtet ønsker jeg å motta og utveksle synspunkter for hva som kan gjøres i rovviltpolitikken og hvor det er viktig å sette kreftene inn.