Tale: Utmarkskommunenes sammenslutning - landsmøte

Takk for invitasjonen.

Utmarkskommunene forvalter en viktig ressurs på vegne av oss alle. Tidligere har mulighetene til å bruke av ressursene i utmarka vært livsviktig for den enkelte i trange tider. Men aldri har bruken av utmarka vært viktigere for hele det globale samfunn enn den er i dag.

Verden står nemlig overfor store og dramatiske utfordringer.
Klimaendringene, finanskrisen og problemer med verdens matforsyning har hver for seg nok sprengkraft til fundamentalt å påvirke virkeligheten for verdens befolkning. Når alle disse elementene er i ubalanse, slik de er i dag, opererer vi i nytt og ukjent terreng, hvor feilnavigering kan få store konsekvenser.

Tross i at verdens ledere har satt seg mål om å halvere andelen underernærte innen 2015 har sult og nød økt. I dag sulter nesten en milliard mennesker I tillegg må vi møte utfordringen med en stadig voksende befolkning. Innen 2050 kan vi være ni milliarder. Da må den globale matproduksjonen fordobles.

Allerede i 2030 kan vi være en million flere nordmenn. Forutsatt samme gjennomsnittsforbruk som i dag, krever dette 20 prosent mer mat. I en tenkt auksjon om verdens matressurser vil nordmenn kunne by høyest. Det er nok av dem som mener at vi kan overlate matproduksjon til andre. Men jeg er overbevist om at de blir færre etter hvert som folk tar innover seg den usikre og ustabile tida vi lever i. Og etter min mening vil det være direkte uanstendig om vi bevisst stiller oss i den situasjon at en enda større del av vårt forbruk og matforsyning går på bekostning av de i verden som har mindre kjøpekraftige enn oss. Derfor er det vår moralske plikt å være en del av løsningen, ikke en del av problemene.

Hva må vi så gjøre?
Vi må ta ansvar. Vi må både ta vare på og utnytte produksjonsressursene våre.

Det er svært lite dyrka mark i Norge sammenliknet med de fleste andre land. Kun 3 prosent av arealet er dyrket mark. Kun 1,3 prosent er egnet for produksjon av matkorn. Men vi i Norge er tildelt mye grasland, utmark og rikelig med vann. Det gir Norge naturgitte forutsetninger for beite og slått. Vi mennesker kan ikke nyttegjøre oss av alle disse ressursene selv. Vi kan for eksempel ikke spise gresset, men det kan både sau og storfe. I et globalt ressursperspektiv er det viktig og riktig å bruke grasarealet og utmarka vår til produksjon av melk og kjøtt, både storfe og sau.

Det finnes ikke mer fornuftige måter å øke verdens matproduksjon på enn at alle land tar i bruk de produksjonsressursene de har. I Norge betyr det kyr og sauer på eng og utmark. Det betyr uttak av fisk og vilt og bærekraftig reindrift.

Men skal vi lykkes med å utnytte naturressursene våre enda bedre enn vi gjør i dag, ja, da er det minst to forutsetninger som må være på plass. Vi må velge å satse på utmarksressursene. Da må det lønne seg å produsere mat i Norge. Samtidig må vi ha en smidig forvaltning som sikrer en god balanse mellom bruk og vern, slik at vi tar vare på ressursene også for framtiden.

Jeg vil i det videre i hovedsak konsentrere meg om disse to elementene,

Og først av alt; pengene:

Vi begynner nå å se resultatene av tre år med rød-grønn landbrukspolitikk. 2007 ble bra, og fjorårets jordbruksavtale legger grunnlaget for at også 2008 og 2009 blir gode år når det gjelder inntekstutviklingen i landbruket.

Jordbruksavtalene legger til rette for en inntektsvekst over 3 år på 60.000 kr/årsverk. Selv om utgangspunktet var lavt, innebærer dette en inntektsøkning på 40 prosent i løpet av 3 år. Vi må også huske på at dette skjer i en periode hvor kostnadene har økt kraftig.

I tillegg til at vi gjennom Jordbruksavtalene bidrar til sikre en god inntektsutvikling, har de siste avtalene også en god distrikts- og strukturprofil. Dette kommer bl.a. til uttrykk ved at regjeringa har prioritert det grasbaserte husdyrholdet. Økonomien i saueholdet blitt forbedret over flere år. Jordbruksoppgjøret i 2008 gir en forventning for 3 års perioden fra 2007-2009 om et pluss i saueholdet på 83 000 kr. per årsverk.

Landbruket er bærebjelken i mange lokalsamfunn i distriktene, både direkte som ressurs for sysselsetting og bosetting, og ikke minst gjennom produksjon av fellesgoder knyttet til kulturlandskap, miljø og levende bygder. Dette har vi tatt konsekvensene av, og distriktspolitiske hensyn har derfor vært viktige i samband med kursendringen i landbrukspolitikken som regjeringen startet ved avtalen i 2006.

Nå nærmer vi oss et nytt jordbruksoppgjør med stormskritt. 2008 ble et særdeles turbulent år for norsk landbruk og landbrukspolitikk. Matvareprisene internasjonalt var unormalt høye i starten av 2008. Fra toppen i 2008 har prisen for de aller fleste råvarene falt kraftig. Dette skjer samtidig som prisen på norske landbruksprodukter øker som følge av gode jordbruksoppgjør. Dette gjør det utfordrende for landbruket å ta ut målprisene for de ulike produktene, og gjør det videre vanskelig å øke målprisene i årets jordbruksoppgjør. Jeg kan love at denne regjeringen vil fortsette den kursen vi har lagt gjennom de siste tre-fire årene, der en god inntektsutvikling for landbruket er jobb nummer en.

Det som er sikkert er at vi ikke trenger en så stor ramme som jordbruks¬oppgjøret i fjor for å kunne sikre bøndene den inntektsutviklingen vi ønsker. Rammen i jordbruksoppgjøret må ses i sammenheng med de kostnadene jordbruket opplever.
Uansett går vi på med følgende holdning; Vi har i løpet av tre år gjort mye, men det er fortsatt mye som gjenstår.

Reindriften er også en tradisjonell næring som er sentral i utmarka.
Reindriften har en særstilling som samisk næring, og har hatt en avgjørende betydning for bevaring og utvikling av samisk bosetting, språk og kultur. Målt i antall utøvere er reindriftsnæringen liten i nasjonal målestokk, men er stor i utstrekning ved at den omfatter rundt 40 % av landets areal. Reindriften er med det en sentral utmarksnæring og en næring som er viktig for mange lokalsamfunn.

Utfordringene for reindriften er mange og sammensatte i de ulike deler av landet. Eksempler på dette er spørsmål omkring reintall og reintallstilpasning i områder i Finnmark, følgene av klimaendringene for beitemuligheter og driftsforhold, og debatten om rovvilt og rovviltforvaltning som nå særlig gjør seg gjeldende i de sørlige områdene. Behovet for å ivareta reindriftens arealinteresser går likevel igjen som den mest sentrale oppgaven i reinbeiteområdene i alle deler av landet.

Reindriftsutøvelsen er avhengig av store arealer, men inngrep og forstyrrelser innenfor reinbeiteområdene har økt vesentlig de siste tiårene. Dette har hatt både direkte og indirekte følger i form av tap av beiteland, merarbeid for reindriftsutøver og belastning for reinen. Fragmentering av reinbeiteland har vært, og er trolig, en av de alvorligste truslene mot dagens reindrift.  Det er derfor fundamentalt at områder som er viktige for reindriften ivaretas og sikres mot inngrep og at det føres en forutsigbar arealpolitikk. Her har både nasjonale, regionale og kommunale myndigheter ansvar for å bidra til å oppnå målet.

For å bidra til en større grad av helhetstenkning i forhold til arealforvaltning innenfor de samiske reinbeiteområdene har Landbruks- og matdepartementet sett det nødvendig å styrke det interdepartementale samarbeidet. Det er etablert et prosjekt der LMD sammen med en rekke andre departementer (Miljøverndepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Forsvarsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet) deltar. I prosjektet skal departementene synliggjøre og konkretisere behov og muligheter, samt foreta en ansvarsfordeling i forhold til oppfølging av tiltaksområder som kan gjelde regelverk og bedre dialog og samhandling mellom reindriften og øvrige arealinteresser. Tiltakene skal bidra til en oppfyllelse av nasjonale og internasjonale forpliktelser i forhold til den samiske reindriften.

Kommunene har gjennom arealdelen til kommuneplanen det overordnede ansvar for utforming av areal- og utbyggingspolitikken i kommunen.  Den nye planloven som er vedtatt forplikter kommuner og regioner til å ivareta naturgrunnlaget for samisk reindrift. Nye regler om medvirkning og krav om planprogram skal sikre at reindriftens interesser kommer tidlig inn i planprosessen. Kommunene har i den nye planloven fått utvidet mulighetene til å ivareta reindriftens interesser ved at områder av særlig viktighet for reindriften kan markeres som hensynssoner i planen, og at det kan knyttes bestemmelser til disse sonene. Planlovens vektlegging av interkommunal og regional planlegging er også av viktighet for reindriften som jo i stor utstrekning bruker områder på tvers av kommune- og fylkesgrenser.

Det er en stor utfordring å formidle kunnskaper og skape forståelse for reindriftens arealbehov og de konsekvenser ulike tiltak kan få i forhold til reindriften. Lov- og regelverk er, sammen med informasjon om arealbruken og de prioriteringer som gjøres, grunnleggende for å kunne nå målsettingen om en arealforvaltning som sikrer en bærekraftig reindriftsnæring. Det er likevel ikke til å komme fra at det til sjuende og sist er samhandlingen og samarbeidet mellom de ulike aktørene som blir avgjørende for hvorvidt man lykkes.

I tillegg til å systematisk jobbe med å styrke de tradisjonelle næringene, bunnplanken i disktrikts-Norges økonomi, skal vi samtidig satse på ny næringsutvikling. Her finnes det en rekke muligheter og jeg vil nå bare ha muligheten til å komme innom noen få av dem.

Reiseliv
Reiseliv i distriktene omsetter for minst 35 milliarder kr. hvert år. Dette utgjør 37 % av reiselivsomsetningen på landsbasis. Omtrent 60 000 personer er sysselsatt innenfor det distriktsbaserte reiselivet. Gårdsturisme omsetter for ca. 1. milliard kroner, fordelt på 2500 årsverk, mens gårdsmatprodusentene omsetter for 370 millioner kroner, fordelt på 1000 årsverk. Vi snakker med andre ord om store tall.

Vår sterke satsing på mat og reiseliv er etter inspirasjon fra land syd i Europa. Det å koble mat og andre reiselivsopplevelser fra spesielle regioner med særegne kvaliteter er eksempel på dette. Alle deler av Norge har spesielle mat- og reiselivsprodukter å tilby, enten som følge av geografiske forhold, eller som følge av kultur og tradisjon. Det er viktig at regionene satser på å utvikle sine regionale fortrinn. Det å satse på utvikling av regional mat og matkultur krever matproduksjon over hele landet, og denne satsingen er nært knyttet opp til regjeringens mål om en variert bruksstruktur og et bærekraftig landbruk i hele landet.

Regjeringen ønsker å satse videre på næringsutvikling knyttet til reiseliv og opplevelser og la fram en ny strategi for reiselivsnæringen i desember 2007, kalt ”Verdifulle opplevelser”.

Utviklingsprogram for grønt reiseliv (= bygdebasert reiseliv)
Utviklingsprogrammet for grønt reiseliv ble etablert i 2007 og har som mål å bidra til økt verdiskaping og bedriftsøkonomisk lønnsomhet basert på mat, kultur, natur og aktivitetsbaserte opplevelser. Utviklingsprogrammet forvaltes av Innovasjon Norge og har følgende 4 satsingsområder:

• Produktutvikling og infrastruktur
• Kompetanseutvikling
• Markedsføring 
• Samarbeid, nettverk og allianser

Jakt og fisketurisme
Det har gjennom mange år blitt sagt at det finnes store muligheter innen satsing på vilt og innlandsfisk som ressurs, både gjennom jakt- og fisketurisme, næringsfiske og oppdrett.

Jeg vil hevde at det ikke er begrensninger i kunnskap om jakt- og fisketurisme som gjør at man avstår fra næringsutvikling på dette området. Det finnes mange gode undersøkelser som synliggjør flaskehalser, markedssituasjonen, markedsføringsmuligheter, suksesskriterier med mer. Det er også utviklet et godt virkemiddelapparat med mange muligheter for støtte til etablering av reiselivsbedrifter.

En av disse støttemulighetene er utviklingsprogrammet for innlandsfisk. Her har vi satt oss som mål å utvikle 150 nye bedrifter innen fisketurisme, inntil 10 virksomheter som bruker innlandsfisk til å skape lønnsom drift og 2-3 lønnsomme oppdrettsanlegg.

En større grad av kommersialisering vil føre til et større tilbud og et bredere spekter av produkter og opplevelsesmuligheter. Det finnes ledig overnattingskapasitet, ledige jakt- og fiskedager og ledige jakt- og fiskeområder. Utvikling av videreforedling av vilt- og fiskeråvarer har et stort potensial, førstehåndsverdien av kjøtt fra hjortevilt er om lag 600 millioner kroner.  Dersom man kombinerer salg av jakt- eller fiskeopplevelser med kjøttsalg, kan viltet eller fisken selges to ganger.

Som jeg nevnte i innledningen er en god ressursforvaltning avhengig av en smidig og velfungerede forvaltning. Både sentralt og lokalt.

Regjeringen har høye ambisjoner for distrikts- og regionalpolitikken. I løpet av regjeringsperioden har bl.a. kommuneøkonomien blitt betydelig styrket, den differensierte arbeidsgiveravgiften er gjeninnført og vi har styrket den distriktspolitiske ekstrainnsatsen.

Landbruket har en sentral plass i regjeringens distrikts- og regionalpolitikk. I den nye distrikts og regionalmeldingen som blir lagt fram i morgen, er det lagt stor vekt på kommunene og deres rolle og ansvar for å tilrettelegge for og utløse styrket lokal og regional vekstkraft. Særlig er dette viktig i områder med ensidig næringsstruktur og nedgang i folketallet. Kommunene skal i større grad settes i stand til å ta rollen som lokal nærings og samfunnsutvikler gjennom kompetansetiltak og nettverksarbeid. Det er derfor viktig at landbruket er en prioritert og integrert del av samfunns- og næringsutviklingsarbeidet i kommunen, og at landbruket blir løftet opp på den politiske dagsorden i kommunene. For å oppfylle våre intensjoner for gjennomføring av landbrukspolitikken er vi helt avhengige av engasjerte folkevalgte, en god forvaltning og en aktiv næring.

Nye eiendomslover
Regjeringen foreslår i vår en rekke endringer i eiendomslovene i landbruket med odelsloven, konsesjonsloven og jordloven som de viktigste. Lovendringene skal gi større forutsigbarhet og raskere avgjørelser. Målet er å legge til rette for utvikling og framtid i bygde-Norge. Dette skal legge til rette for næringsutvikling, for aktivitet og framtid i bygde-Norge. At fire av fem gardsbruk er bebodd viser at eiendomspolitikken i landbruket virker etter hensikten. De forslagene regjeringen nå legger fram, vil gjøre reglene mer målrettet, tydeligere og enklere, og det vil bli bedre sammenheng mellom dem. 

Jeg mener at landbrukseiendommer bør i størst mulig grad eies av folk som bor på eiendommen, som vil drive næring og som ønsker å skape noe i tilknytning til garden og bygda. Samlet legger bestemmelsene i odelsloven, konsesjonsloven og jordloven rammer for hva den enkelte eier kan gjøre med eiendommen sin. Bestemmelsene er derfor en viktig del av landbrukspolitikken.

Eiendomsrett gir ikke bare rettigheter. Den gir også et forvalteransvar. Vi må kunne forvente at den som eier et gardsbruk, og dermed ønsker å være del av den norske landbrukspolitikken, også leverer noe tilbake til lokalsamfunnet i form av matproduksjon, næringsutvikling, kulturlandskap og levende bygder. I et uregulert marked vil ungdom som har lyst til å bo på bygda og satse på næring lett tape i konkurransen. Mange er opptatt av vilkårene for de som vil selge. De som vil ut av landbruket. Jeg er mer opptatt av de som vil kjøpe - de som vil inn i landbruket.

Hovedelementene i odelsloven opprettholdes med det for øye å sikre at ressursene blir forvaltet i et langsiktig perspektiv. Odelslovens regler moderniseres og reglene endres slik at de sikrer likestilling på en bedre måte enn i dag. Odelsretten har gjennom mange slektsledd skapt holdninger som over tid har ført til langsiktig og personlig eierskap for landbrukseiendom. Dette har følger for ressursutnyttelse og bosetting. Koblingen mellom odelsrett og boplikt kan bidra til å opprettholde bosetting og næringsutvikling mange steder i landet. I en verden der det er behov for økt matproduksjon er det stadig viktigere å sikre at jordbruksarealer blir holdt i hevd og drevet.

Det er i dag usikkert om det hefter bo- og driveplikt ved 1/3 av landbrukseiendommene.  Den samme usikkerheten gjelder vurderingen av om eiendommen kan anses som odelseiendom eller ikke. De forslagene som vi nå legger fram reduserer disse uklarhetene slik at det blir lettere å ta stilling til om eiendommen er odlingsjord og om det er boplikt på den.

Regjeringen foreslår at arealstørrelsene i odelsloven og konsesjonsloven endres slik at odelsrett, boplikt og konsesjonsplikt ikke knytter seg til eiendommer som har mer karakter av å være boplass eller fritidseiendom enn landbrukseiendom.

Kommuner som selv ønsker det, har anledning til å vurdere om det skal stilles krav om fast bosetting i hele eller deler av kommunen. Ikke bare for gardsbruk, men også ved omsetning av hus og mindre eiendommer, såkalt nedsatt konsesjonsgrense. Per i dag har 66 kommuner nedsatt konsesjonsgrense. Flertallet er kystkommunene fra svenskekysten til Mandal, samt en del populære turistkommuner i Sør-Norge. Det foreslås nå at kommuner som ønsker det, kan gi pålegg om boplikt også ved overdragelser innen familien.

Når det gjelder driveplikten foreslås det at denne skal være knyttet til areal som er egnet til å produsere mat på. Driveplikten skal gjelde for hele eiertiden. Avtaler om bortleie skal gjelde for minst 10 år. Matsikkerheten, tilgangen på nok og trygg mat, er truet på verdensbasis. I et langsiktig og solidarisk perspektiv blir det stadig viktigere å styrke virkemidler som kan bidra til produksjon av mat. Driveplikten er en aktivitetsplikt som innebærer at arealet skal drives.

Rovvilt
Dagens rovviltpolitikk bygger på et forlik i Stortinget i 2004, og Soria-moria-erklæringen.

Bestandsmålet i rovviltpolitikken for jerv og gaupe er nådd, mens bestandene av bjørn og ulv skal øke. Målet er ikke nådd med hensyn til mulighet for næringsdrift basert på utmarksbeite. Derfor satser Regjeringen mer enn noen gang på virkemidler for å redusere konflikten. Dette omfatter blant annet:

• økt ramme til forebyggende og konfliktdempende tiltak med til sammen 40 millioner i 2008 og 2009
• prøveordning med godtgjøring til lokale fellingslag (2008 og 2009)
• styrket overvåking av rovviltbestandene  
• aktiv forvaltning for å holde bestandene rundt bestandsmålene
• raskere behandling av skadefellingssøknader  
• effektivt uttak av rovdyr som gjør skade på beitedyr
• rett til kompensasjon ved pålegg om nedsanking pga rovvilt, (lovfesting i ny dyrevelferdslov).

Forvaltningen/rovviltnemndene gis med denne satsingen vesentlig bedre muligheter til å gjennomføre sine regionale forvaltningsplaner. For å redusere tapene og konflikten må det satses på tiltak som virker. Dette gjelder tiltak både i forhold til rovviltet og beitedyra. Det er en stor utfordring å balansere to motstridende hensyn - opprettholde en levedyktig rovviltbestand samtidig som hensynet til beitenæringene ivaretas. Det er viktig å målrette tiltakene både mot rovviltet og beitedyra på en måte som gir forutsigbarhet for næringsdrift. Dette må både forvaltningen av rovviltet og tilpasninger i beitebruken bidra til.

Tiltak som har effekt kan være flytting til andre beiteområder, bedre utnytting av bygdenære kulturlandskap, rovviltsikre gjerder og - omlegging av driften. Det siste punktet må være siste utvei, men vil også framover være aktuell løsning i de tyngste rovviltområdene. Tap og utrygghet for tap i områder som rovviltnemndene har prioritert for beitebruk er i mange områder for store og gir for usikkert grunnlag for satsing på beitebruk. Forvaltningsplanene må gjøres til et pålitelig grunnlag for satsing på utmarksbeiting.

Nedgang i tapene i 2008 tar jeg som et tegn på at politikken til denne Regjeringen virker. Nedgang i omsøkt erstatning for sau ble redusert med 11 % i 2008 og antall erstattet sau ble redusert med 20 %. (Jf. uro etter erstatningsoppgjøret 2008). Tapene på grunn av rovvilt er i mange områder likevel uforsvarlig høye og det er for liten forutsigbarhet for levedyktig næringsdrift basert på utmarksbeite. Senterpartiet mener likevel det er oppnådd mye gjennom å ha ei hånd på rattet - også når det gjelder rovdyrpolitikken.

Dyrevelferdsloven
Næringskomiteen har tatt ordet rovdyr ut av den nye dyrevelferdsloven for å tydeliggjøre at dagens rettstilstand videreføres. Dette har også vært Regjeringens intensjon med lovforslaget. Ved inngripende vedtak om beiterestriksjoner gis det en lovfestet rett til kompensasjon for dyreholder.

Arealvern
Vernepolitikken legger opp til at et representativt utvalg av norsk natur skal vernes og jeg er opptatt av hvordan områdevern også kan utvikles til en ressurs for lokalsamfunn slik de seinere årenes politiske signaler har vært. I mitt departement har det vært jobbet aktivt for å bidra til å realisere mulighetene for næringsutvikling både innenfor gjeldende handlingsrom, men også hva som bør gjøres for å øke handlingsrommet innenfor rammen av verneformålet. I forhold til de enkelte vernesakene har det vært viktig for meg at vernet og oppfølging av lokale vernebestemmelser ikke må bli unødig strenge og at det skal være mulig for lokale aktører å utnytte handlingsrommet innenfor en bærekraftig forvaltning. Dessuten har jeg også vært opptatt av å få til akseptable løsninger for lokalsamfunn i form av kompensasjoner der vernet i stor grad påvirker de lokale mulighetene for næringsutvikling.

Miljøverndepartementet har fått økt sine budsjetter til ivaretakelse av biologisk mangfold. Mitt departement har deltatt aktivt i forhold til flere av innsatsområdene. Verdiskaping er satt på dagsorden og jeg vil også legge til rette for at midler til næringsutvikling skal ses i sammenheng med Miljøverndepartementets tiltak på dette området. Samtidig har vi også gitt støtte til at det settes inn ressurser til arbeidet med forvaltningsplaner. Forvaltningsplanene må på plass for å gi rammer for bruk av områdene og på den måten sikre forutsigbarhet for de ulike aktørene. Vi jobber fortsatt med temaet om lokal forvaltning av verneområdene. Jeg er opptatt av å finne gode og hensiktsmessige løsninger.

Revisjon av seterforskriften
Mange av dere er fra kommuner hjemhørende i ”statsallmenningsland” og jeg vet at dere er interessert i departementets arbeid med revisjon av den eksisterende seterforskriften.

LMD arbeider nå med fastsettelse av forskriften, og det er særlig spørsmålet om tilleggsjord og spørsmålet om vannkraft er en bruksrett som engasjerer mange.

I motsats til de som vil styrke bruksrettene står de samiske interessene som på det sterkeste fremmer krav om at det ikke blir foretatt endringer i seterforskriften eller i annet regelverk som gjelder de områder Samerettsutvalgets utredning II har tatt opp til behandling, før disse har blitt gjenstand for behandling, og man har fått på plass en lovgivning som ivaretar samiske interesser.

Målet er at departementet skal fastsette endringene i seterforskriften før sommeren, med ikrafttredelse 1. juli 2009.

Ny naturmangfoldlov
Vi har bak oss flere tiår med konflikter mellom vern og næringsinteresser. Ingen har vært tjent med denne situasjonen, aller minst naturen. 

Regjeringen la like før påske fram forslag til ny lov om forvaltning av naturens mangfold - naturmangfoldloven- som både sikrer sårbar natur gjennom bærekraftig bruk og vern, og som langt bedre enn før ivaretar og involverer berørte bruker- og næringsinteresser.

Naturforvaltningen trenger tillitt og legitimitet i befolkningen, dette krever inkluderende prosesser, forutsigbare regler og rettferdige erstatningsordninger. Dette mener jeg at vi nå legger grunnlaget for i den nye loven.

Loven er en helhetlig lov om bærekraftig bruk og vern. Det legges opp til en felles tilnærming og samordning av regelverk som berører naturens mangfold, noe som gjør den til den viktigste loven om natur som noen gang er lagt fram i Norge.

Loven er viktig fordi den gjør myndighetene i stand til å foreta helhetlige grep ved at den omfatter all natur. Den bidrar til juridisk sammenheng i lovverket mellom arter leveområder, og den konkretiserer sektorenes ansvar for å ta vare på naturmangfold. Områdevernet moderniseres; vi får et mer helhetlig, klart og forutsigbart regelverk, og en har lagt vekt på å redusere konfliktnivået.

Erfaringen med frivillig vern og Levende Skog viser at grunneiere og skognæring tar ansvar og aktivt bidrar til en bedre ivaretakelse og vern av natur når reglene forutsigbare og når usikkerheten knyttet til erstatning er ryddet av veien. Derfor legger regjeringen også i naturmangfoldloven til rette for videreutvikling av dette partnerskapet der det er mulig og hensiktsmessig

Bedre erstatningsregler
Naturmangfoldloven innfører vesentlig bedre erstatningsregler for grunneiere og rettighetshavere. Reglene vil være like for alle vernekategorier, og det gis erstatning for økonomisk tap som faktisk følger av vernet, uavhengig hvilken type vern det er snakk om.
 
Restriksjonsnivået ved områdevern, ikke vernekategorien¸ avgjør hvor stor erstatningen blir til slutt. Tidligere har man ikke fått erstatning for landskapsvern og nasjonalparker. Det skal man nå få. De forbedrede erstatningsordningene for landskapsvern og nasjonalparker gis tilbakevirkende kraft helt tilbake til vernevedtak fra 2001.

Den nye loven innebærer en betydelig forenkling av erstatningsoppgjørene
Mer av de midlene som er avsatt til vern vil gå til grunneiere og rettighetshavere. Mindre til saksomkostninger og advokatmat. En viktig forenkling, og forbedring i forhold til forslaget til lovtekst, er at skogbruk i erstatningssaker alltid skal regnes som igangværende bruk, uavhengig av hvordan aktiviteten er området i øyeblikket.

Styrket lokal forvaltning 
Forutsigbareheten i verneprosessene skal forbedres og loven åpner for at kommunene kan ta et økt ansvar for forvaltningen av verneområdene. Utkast til forvaltningsplan ved områdevern skal foreligge på vernetidspunktet. Dette øker mulighetene for lokal medvirkning og fører til at man vet hva vernet vil innebære den dagen vernevedtaket blir gjort.

Bevilgningene til skjøtsel av verneområder skal økes.  Aktiv skjøtsel er i mange tilfeller en forutsetning for å ivareta eller gjenopprette verneverdier i verneområder. Når de forpliktelser som følger av vernet følges aktivt opp styrkes også lokalbefolkningens tillit til vernemyndighetene.
Det skal legges til rette for verdiskaping i tilknytning til verneområdene.

Noen har forsøkt å skape et bilde av at Senterpartiet er en motstander av moderne miljølovgivning og at vi bare fokuserer på snevre sektorinteresser. Dette bildet vil jeg ta sterk avstand fra.

Alle er avhengige av at naturen fungerer. Derfor er jeg glad for at vi nå har presentert en lov som sikrer en inkluderende, forutsigbar og rettferdig naturforvaltning.

Det er avgjørende for naturen, det er avgjørende for oss mennesker og det er avgjørende for all utnyttelse av de fornybare ressursene vi skal leve av, i dag og i framtiden.