Tale: Godt omdømme i restaurant- og matbransjen

Kjære forsamling

Norge har råvarer i verdensklasse, kokker i verdensklasse og en matkultur som både er spennende og eksotisk sett fra andre land. Foredlingsgraden på mat øker, og parallelt med nordmenns økende reiselyst og bedre økonomi, blir det stadig mer vanlig å ta seg en tur på restaurant.

Dette skulle peke i retning av at norsk mat- og reiselivsbransje har et omdømme som gjør at neste generasjon setter høyt på lista å få seg en karriere innen disse bransjene.

Likevel er det både naturlig og helt på sin plass at bransjene arrangerer en konferanse som setter omdømme og kompetanse på dagsordenen. Både matindustrien og den delen av reiselivet som steller med maten – for eksempel kokkeyrket – sliter med rekrutteringen. Dette er litt pussig i en tid der TV-kokk er en like kjendisskapende og myteomspunnet betegnelse som realitystjerne. Og som dere vet: Å bli kjendis – spesielt TV-kjendis – er den høyeste form for lykke for mange unge.

Myndighetene har ansvar for at det finnes gode utdanningstilbud på alle nivå – også innen mat og reiseliv. Men vi kan ikke bære ungdommene til skjæreavdelingen, ostelaboratoriet eller til restaurantkjøkkenet verken på Oslo vest eller et norsk høyfjellshotell. For det er en kjensgjerning at bransjene dere representerer, sliter med å skaffe fagfolk. Nattarbeidet i bakeriene, slitet i kjøttindustrien og kveldsjobbingen i restaurantbransjen gjør ikke disse yrkene til omdømmevinnere. Og jeg har hørt om foreldre som sier at ”mine unger skal ikke inn i denne bransjen” etter å ha sett Eyvind Hellstrøms behandling av folk i ”Hellstrøm rydder opp” på TV3.

Bransjen trenger dyktige fagfolk. Myndigheter og politikere kan legge til rette for et godt utdanningssystem. Men bare dere i bransjen selv kan sørge for å ha et omdømme som gjør at de utdanningssøkende velger matindustrien eller reiselivet.

Både primærlandbruk og næringsmiddelindustri
Jeg registrerer at Gaute Lenvik har tatt med seg lærdommen fra Landbruks- og matdepartementet til sin nye jobb som administrerende direktør i NHO mat og bio. I forrige uke poengterte han overfor Nationen hvor sammenvevd landbruket og den landbruksbaserte matindustrien er. Han sa selvsagt – i kortform – at ”uten industri, ikke noe landbruk”. Du kunne like gjerne snudd det, Gaute: Uten norsk landbruk, ingen matindustri. Og uten et landbruk over hele landet, ville vi heller ikke hatt en så gledelig spredning av industriarbeidsplassene rundt i landet som vi faktisk har. Derfor må jeg som landbruks- og matminister legge til grunn en landbrukspolitikk som gir bonden en pris og en inntekt som er til å leve av og som sikrer videre produksjon.

Samtidig er jeg opptatt av at det utvikles rammevilkår som sikrer en konkurransedyktig matindustri. Både industrien og primærlandbruket står overfor en stadig økende internasjonal konkurranse selv om vi har et tollvern som begrenser importen av mat.

Jeg er forundret over at kritikerne til den norske landbrukspolitikken ikke ser dette. Påstander om en særnorsk landbrukspolitikk og at vi må ”tilpasse oss verden” blir for naive. Norge fører en landbrukspolitikk som skal sikre en nasjonal matproduksjon under norske forhold. Og bare Norge har interesse av å kjempe for sin landbrukspolitikk internasjonalt, slik EU eller Brasil kjemper for en landbrukspolitikk for å sikre sin produksjon.

Jeg er også forundret over at ikke matindustriens frontkjempere i sterkere grad står opp og kjemper for omdømmet til norsk landbruk, norske matvarer og norsk landbrukspolitikk. Ikke som en gest til landbruket, men som et viktig bidrag til å styrke eget markedsgrunnlag.

I forrige uke deltok jeg på en konferanse om landbruksbygg sammen med blant andre riksantikvar Jørn Holme. Under sitt foredrag viste Holme fram et bilde av det norske kulturlandskapet og sa: ”Dette er vårt Toscana eller vårt Provence”.

Jeg er sikker på at det ikke var en i salen som umiddelbart koblet dette utsagnet til mat og matkultur i tillegg til landskapet. Og hvorfor er det slik?

Italienere og franskmenn har vært skikkelig dyktige til å dyrke og framheve sine mattradisjoner. Bønder, industri og restaurantbransje har i fellesskap skapt en identitet knyttet til maten som er gull verdt. I fjor ble det solgt parmaskinke verden rundt for 1,5 milliarder euro. Bare parmaskinke! Spesialprodusert fra griser i ett dalføre nord i Italia. Nesten 5000 gardsbruk i provinsen Emilia Romagna gjør gode penger på å få fram akkurat det svinekjøttet som gir god parmaskinke. 158 kjøttbedrifter samarbeider om å administrere sitt felles globale skinkemarked.

Enten vi snakker om parmaskinke, seranoskinke, rocquefort-ost eller sjampanje – ja til og med Stilton fra England – så snakker vi om omdømmevinnere. Kompetansemiljøer fra hele matkjeden har gått sammen og skapt verdenskjente merkevarer som overhodet ikke konkurrerer på pris, men som forbrukerne kjøper i stadig større mengder.

Dette hadde de aldri fått til om de ikke i fellesskap hadde utviklet et sterkt hjemmemarked bestående av stolte og bevisste produsenter og forbrukere.

Norsk landbruk, norsk matindustri og norsk reiselivsbransje har et minst like godt utgangspunkt. Likevel er historiene om norske matvarer med internasjonalt renommé svært begrenset når vi holder laksen utenom. Jeg vil likevel nevne ett eksempel: Hovedpersonen i den amerikanse TV-serien – mafiabossen Sopprano – leter stadig vekk i kjøleskapet etter sin ”Jarlsbørg”. Og i komiserien ”Alle elsker Raymond” dreide en hel episode rundt en av hovedpersonene som gikk og bar på et Jarlsberg-hjul. Slikt skaper økt positiv oppmerksomhet – og dermed omdømmet – knyttet til et produkt.

Jeg sier ikke at den delen av industrien som ikke har slike historier å vise til, er mislykket. Poenget mitt er at dere i matindustrien har et ansvar for den norske matkulturen og landbrukspolitikken. Jeg mener det er et samfunnsansvar. Men dere kan også gjøre det i ren egennytte. Her er det betydelige markedsmuligheter. En matindustri og et landbruk i stadig sterkere internasjonal konkurranse, må se seg tjent med å knytte til seg forbrukere som like gjerne som thai, fransk eller meksikansk, vil spise norsk eller enda mer spesielt, halling-, vestlands- eller lofot-.

Stikkordet er samarbeid. Vi har etter hvert fått en rikholdig underskog av produsenter rundt om i landet. Men de som har lykkes best, er de som har skapt noe i fellesskap. Det er fullt mulig å samarbeide om noe felles og samtidig konkurrere om forbrukernes gunst.

Kunnskapsbasert bioøkonomi
Så lengde det finnes nordmenn, vil det være etterspørsel etter mat. Landbruk, og landbruksrelaterte næringer, må sees i et større perspektiv som handler om hva Norge skal leve av i tillegg til olje- og gass. Som kjent vil Norges dager som olje- og gassnasjon en dag ta slutt. Derfor må vi allerede nå tenke gjennom hvilke fortrinn og muligheter Norge har for framtidig verdiskaping som grunnlag for et fortsatt høyt velstandsnivå. Jeg mener vi må finne overgangen fra oljeøkonomien til bioøkonomien. En kunnskapsbasert og bærekraftig bioøkonomi. Jordbruk, skogbruk og havbruk – kultiveringen av de biologiske prosessene – må innta rollen som en av motorene i det nye samfunnet som skal sikre verdiskaping som grunnlag for et fortsatt høyt velferdsnivå i fremtiden.

Nøkkelfaktoren for fremtidig bærekraftig vekst er å la naturens tålegrenser og muligheter legge rammene for utviklingen av hele samfunnet Slikt krever kompetanse. Jeg har mange ganger hevdet at norsk matproduksjon i sin helhet er en kompetansebransje. Nøkkelen til å få den anerkjennelsen og det renommeet matindustrien fortjener, ligger nettopp i økt kompetanse. Dette er avgjørende for innovasjon, økt produktivitet og dermed bedre konkurransekraft.

I et høykostland som Norge er det avgjørende viktig at de biobaserte næringene har fortrinn i form av høyt kunnskapsnivå og gode rammebetingelser. Det vil denne regjeringen sørge for gjennom å gi stor politisk oppmerksomhet rettet mot rekruttering, kompetanse, forskning og innovasjon.

Forskning og innovasjon i næringsmiddelindustrien
Norsk matindustri er den største landbaserte industrien vi har. Den sysselsetter mange mennesker – over hele landet. Det faktum i seg selv er nok til at regjeringen vil kjempe for å bevare denne industrien. Dere er selvsagt opptatt av denne industriens konkurransekraft. Det er regjeringen også. Derfor har vi foreslått for Stortinget å fjerne den særnorske matproduksjonsavgiften på 630 millioner kroner – hvert år. Den skal prate godt for seg som greier å overbevise meg om at det ikke er et solid bidrag til bedret konkurransekraft og soliditet for industrien. Jeg håper dette blant annet bidrar til å øke budsjettene for forskning og innovasjon. Nye produkter, ny teknologi og nye løsninger er avgjørende for å opprettholde matindustriens konkurranseevne. Dette er naturlig nok også tett koblet til kompetanse.

Nettopp derfor har jeg vært positiv til å bidra til å få gjennomført Matbransjens kompetanseprosjekt som både skal bedre grunnlaget for å rekruttere nye medarbeidere og heve kompetansen for dem som allerede jobber i matindustrien. Det er dere i bransjeorganisasjonene som har regien. Av den økonomiske rammen på 14,5 millioner kroner over en treårsperiode, er min intensjon å bidra med 4,5 millioner kroner gjennom prosjektperioden.

Dette er et eksempel på at bransjen tar ansvar. For hovedansvaret for å videreutvikle norsk næringsmiddelindustri ligger hos bedriftene. Jeg forventer også at dere i industrien er offensive på forskningsområdet. Dere må sette agendaen, definere hvor ny kunnskap behøves, utforme prosjekter og stille opp med nødvendig egenkapital. Jeg skal følge opp og støtte dere i dette arbeidet!

Ett viktig politisk bidrag er å sørge for et effektivt og velfungerende kunnskaps-system. Dette skal sikre en kontinuerlig tilførsel av kompetent arbeidskraft og nødvendig ny kunnskap til små og store næringsmiddelbedrifter i hele landet. 
Dette ansvaret mener jeg vi tar:

• Departementet fremstår som ett av de større forskningsfinansierende departementene
• Vi satser mye på å utvikle NOFIMA som en betydningsfull aktør for fremme av næringsmiddelindustrienes innovasjons- og konkurranseevne
• Vi har bygd opp Måltidets hus i Stavanger som er et viktig kompetansemiljø for industrien.
• Vi bruker store ressurser på å bygge ut kunnskapsklyngen på campus Ås. Det gjelder både innenfor universitetet og i instituttsektoren
• Landbruks- og matdepartementet gjennomfører nå en større prosess i instituttsektoren for å videreutvikle robuste kunnskapsmiljøer som produserer kunnskap av høy kvalitet til næring og forvaltning.

I 2011 økte støtten til forskning i næringsmiddelindustrien med 8 millioner kroner. Dette viser at brukerstyrt forskning i næringsmiddelindustrien er et prioritert innsatsområde for Landbruks- og matdepartementet. På denne måten skal næringsmiddelindustrien fortsette å være en innovativ bransje der en stor del av produktsortimentet består av nye produkter og varianter.

Regjeringen har også satset betydelige ressurser på å stimulere til innovasjon og kompetansebygging gjennom det som tidligere het Verdiskapingsprogrammet for mat som nå kalles Lokalmatprogrammet. De siste årene har denne budsjettposten ligget mellom 60 og 70 millioner kroner.

Norge har mye spennende å by på både for forbrukerne i matbutikken og gjestene på hoteller og restauranter. Det er i min interesse som landbruks- og matminister at dette blir best mulig kjent. Jeg vet at svært mange bedrifter etterspør kompetanse. En undersøkelse viser at hele 70 prosent av bedriftene i matindustrien vurderer det som vanskelig eller svært vanskelig å få tak i fagarbeidere. Det er i alles interesse at de unge utdanningssøkende lar seg overbevise om at matbransjen blir en av de virkelig spennende bransjene å arbeide i framover, og som gir dem gode utviklingsmuligheter. For dere som bransje er det helt avgjørende at flinke hoder og hender søker deres bransjer også i framtida.

Der må dere gjøre hovedjobben selv.

Lykke til!