Tale til Bondelagets årsmøte

Kontrolleres mot fremføring.

Gode årsmøte.

Det er forventningens og støpeskjeens år. Matkjedeutvalget. Stortingsmelding. Jordbruksoppgjør. Rekordhøye, men ustabile verdensmarkedspriser. Og innimellom kommer det svake livstegn fra Geneneve, som minner oss om at vi er en del av en større verden – både i markedsmessing forstand og med internasjonale avtaler.

Landbrukspolitikken diskuteres. Det skjer delvis med betydelig støy og trykk. Debatten er bredere og engasjerer fler enn vanlig. Det handler om hvor vi vil med det norske landbruket - om vi skal ha en omfattende norsk landbruksproduksjon over hele landet og hvordan Norge skal se ut. Det handler om hvordan – og om – vi kan få det til. Fra ulike hold, og med ulike innganger, kommer innspill og krass kritikk. Det etterlyses nye grep og djerve løft.

Jeg, og Senterpartiet, har levende bygder og en levedyktig landbruksnæring som en hovedsak når vi skal måle samfunnsnytten av vårt politiske arbeid. Høyresiden er sikrest på at politikken er mislykket, fordi det blir færre gardsbruk og jordbruks-bedrifter. Men det Høyre og Frp gjør, er selv å foreskrive en medisin som åpenbart vil sette fart i avgangen. Forskere vil fjerne ambisjonen om å produsere mat og etablere et parkpleiejordbruk, som fungerer fint i datamodellenes verden. Så er det utrolig nok fortsatt noen vil sette osteklokka over Norge og sende prisene til himmels, som i bunn og grunn fornekter at bonden er en selvstendig næringsdrivende, fornekter markedsutfordringenene, konkurranseutfordringene, internasjonalerammer og at næringen er et ledd i en verdikjede.

Forventningene
Ikke minst kommer kritikken og forventningene fra næringen selv, med krav om et videre inntektsløft. Forventningene er voldsomme. Og jeg vet mange av dere mener at forventningene, de har vi i Senterpartiet forsterket i år med vår landsmøteuttalelse: Som selvsagt leses sammen med de andre regjeringspartienes uttalelser. Og selv om vi da faktisk leverer grunnlag for en historisk god inntektsutvikling, er resultatet kritikk og misnøye, og krav om å gå ut av regjering. Vi opplever de stigende forventningers misnøye.

La oss være enige i en ting: Senterpartiet og Norges Bondelag vil tette gap. Vi vil ha bedre inntektsmuligheter, som grunnlag for rekruttering, investeringer… Ja, jeg trenger ikke ta hele den rekka for DERE. Vi har på mange måter felles sak. Og vi har også tradisjon for å være rimelig realitetsorienterte – og finne løsninger innenfor mulighetsområdet – samtidig som vi jobber for å utvide mulighetsområdet.

Jeg skjønner godt at vår og de to andre regjeringspartnernes landsmøteuttalelser skapte store forventninger med utgangspunkt i Soria Moria-formuleringer. Men et politisk parti må ha lov til å være ambisiøse - å sette seg djerve mål. Djerve mål kan bringe oss lenger enn vi ellers ville ha kommet. Det kan ikke være bedre å sette seg ned med ferdig pruta mål, realistiske og byråkratiske og som vekker like mye oppsikt og debatt som et slips i Utenriksdepartementet. Men samtidig kan det bringe oss inn i forventingenes tyranni.

Men når det nå ropes ny kurs og det gjøres referanser til opprøret og inntekts-opptrappingen på 70-tallet – så vil jeg peke på et faktum. Faktum er at Jordbrukets totalregnskap viser at inntektsøkningen per årsverk under denne regjeringen er over dobbelt så høy som de første 5 årene etter opptrappingsvedtaket i 1975, målt i dagens pengeverdi. Det hører med i bildet i realitetenes verden. Hvis vi i fellesskap skal komme videre, må kravene, kjeftingen, nedsnakkingen av jordbruksavtalene - og av utviklingen i næringen - kunne kombineres med å uttrykke NOE tilfredshet med det som går bra.

Det må ikke bli sånn at hvis vi uttrykker en viss tilfredshet med hva vi har oppnådd, så blir vi utskjelt for å mangle ambisjoner på vegne av bonden og bygdene. Kontinuerlig misfornøyde bønder selger ikke. Det er et problem i to dimensjoner: Folk flest og normalt landbruksvennlige medier kommenterer oftere at ”nok er nok” og ”urimelige bondekrav”. Hva skje da med oppslutningen når en avtale som er meget god i et historisk perspektiv møtes med utskjelling og flagging på halv stang? Og hva gjør det med unges lyst til å satse i en næring som selv maler seg i svart.

Det politiske landskapet
I det norske landbrukspolitiske landskapet er ikke Senterpartiet et sentrumsparti. Vi kan ikke hente vekslende støtte til høyre og venstre. Vi er et relativt lite ytterpunktparti. Vi må trekke mainstream norsk landbrukspolitikk i vår retning. Det er en GRUNN til at statens tilbud i jordbruksoppgjøret kom 6 dager på overtid. Våre regjeringspartnere mener også noe om landbrukspolitikk, om prispolitikk om budsjettpolitikk. Kronelik kontra prosentvis inntektsutvikling er en grunnleggende konflikt i landbrukspolitikken. Jeg minner om at Arbeiderpartiet på 90-tallet ofte hentet flertall i landbrukspolitikken med Høyre og Frp. Men i dag har landbruket og Senterpartiet ingen bedre politiske venner enn Arbeiderpartiet og SV, sammen utgjør vi en meget landbruksvennlig regjering.

Det hevdes ganske ofte at det ikke går an å argumentere med at alternativene til dagens regjering vil gi dårligere landbrukspolitikk, dårligere jordbruksoppgjør. At det er å fraskrive seg ansvar. At dere må være fornøyd med det dere får, for alternativene er dårlige. Men selvsagt ER det et argument. Det går faktisk grenser for hvor langt det er mulig for et ytterpunktparti å trekke politikken. Allerede statens tilbud i årets jordbruksoppgjør var – i inntektssammenheng – bedre enn det dere normalt, under andre regjeringer klarte å få til som sluttresultat. Så når dere skal bedømme godheten i oppgjøret er det nødvendig å bruke alternative regjeringer og alternative stortings-flertall som referanse – i minst like stor grad som vår og de andres regjeringspartnernes landsmøteuttalelser.

Politikk er det muliges kunst. I realitetenes verden må vi gradvis utvikle politikken, med det utgangspunktet, og innenfor det handlingsrommet vi har. Penger vi bruker på noe, kunne vært brukt på noe annet. Vi politikere må prioritere. Forbrukere må prioritere. Og som samfunn må vi prioritere, med grunnlag i den naturgitte, den teknologiske, den kostnads- og konkurransemessige, den økonomiske, og ikke minst den politiske virkeligheten. Ved å inngå jordbruksavtale har Norges Bondelag manøvrert politikken betydelig i sin retning, innenfor handlingsrommet. Det å bryte ville kun vært symbolikk og det er forskjell på symbolikk og politikk. Det tjener Norges Bondelags ledelse til ære at de valgte en politisk løsning.

Tilsvarende vil gjelde for den kommende stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken. Også her er det ulike synspunkter fra de ulike partene. Vi greier ikke bli ferdige med disse avklaringene før sommerferien. Det er helt nødvendig å ha syn for den helheten landbrukssektoren er en del av – og den konkurransesituasjonen matsektoren står i. Dere må ikke vente at meldingen skal være en fargekopi av ett enkelt partis program eller landsmøteresolusjoner. Den skal beskrive utviklingen og utfordringene på en ærlig måte og peke på prioriteringer og retninger. Men de faktiske resultatene må oppnås i det daglige politiske arbeidet etterpå. Bondevik II og Sponheim – førte en ganske annerledes politikk enn den rødgrønne regjeringen har gjort – med den samme stortingsmeldingen som et av flere utgangspunkt.

Jordbruksavtalen – inntekter og kostnader
På dette grunnlaget mener jeg jordbruksavtalen vi har inngått er god. Den fører videre den nye retningen for inntektsutviklingen som denne regjeringen har lagt til rette for. Det er en ny kurs. Gjennom bedre inntektsmuligheter blir også andre resultater av politikken annerledes enn de ellers ville ha vært. Avtalen løfter nettoinntekten per årsverk i jordbruket med om lag 25.000 kroner (over 10%) i 2012 i forhold til det nivået som var beregnet i 2011, før forhandlingene. Og jeg vil understreke NETTO-INNTEKTEN. Det virker som noen tror at vi ikke er klar over at jordbruket består av private næringsdrivende.

De 25.000 kronene kommer ETTER at en prognosert kostnadsvekst på 735 mill. kroner er dekket inn. Det betyr at det kompenseres for en kostnadsøkning på 3 prosent, for totale kostnader i jordbruket er nesten 25 milliarder kroner, inkl. rentekostnadene. Og avtalen tar hensyn til at inntektsutviklingen fra 2006 til 2011 var beregnet dårligere enn partene la til grunn i fjor. Det er også noe VI har fått til. Og det skyldes selvsagt ikke at partene systematisk underbudsjetterer kostnadsveksten. I fjor var det motsatt. Og i år skyldtes avviket i like stor grad redusert produksjon som økte kostnader. Poenget er at det er nettoen som teller. Og vi tar ansvar for avvik.

Inntektsutviklingen er det viktigste grunnlaget for å sikre rekruttering og investeringer, som gjør at næringen kan levere det storsamfunnet bestiller. Trygve Hegnar hevder jo nå at det å si at staten subsidierer Hurtigruta er en kunnskapsløs misforståelse. Hegnar sier staten KJØPER TJENESTER av Hurtigruta, bl.a. fordi vi vil ha hyppigere avganger enn det markedet vil betale alene. Slik vi kjøper tjenester av Hegnars Hurtigruter kjøper vi som samfunn kollektige goder av jordbruket. Hegnar kan deretter kjøre sine spektakulære turer innaskjærs i jordbrukets levende og ekte kulturlandskap.

Konkurransekraft og forbrukerpriser
Når vi skal manøvrere i handlingsrommet er det ikke bare å heve inntektsmulighetene for råvareleddet i en verdikjede. Vi er i konkurranse med omverdenen. Importen øker og hele sektoren trenger konkurransekraft. Derfor valgte Regjeringen å legge avvikling av matproduksjonsavgiften fra 2012 som en premiss for forhandlingene. Med det har industrien fått et av sine viktigste krav overfor myndighetene oppfylt. Over 600 mill. kroner i avgifter trenger ikke betales. Og norskproduserte jordbruksvarer står bare for om lag 280 mill. kroner av dette. På den måten var det mulig å øke jordbrukets priser, uten av det går ut over forbrukerne.

Prisøkningen til forbrukerne, som følge av denne avtalen isolert, anslås til 0,7 % i gjennomsnitt. Og til de som etterlyser nye grep: Avvikling av matproduksjonsavgiften er et nytt grep som langt flere enn partene i jordbruksavtalen gleder seg over. Det har vært et av næringsmiddelindustriens viktigste krav overfor myndighetene i en årrekke. Det har vært en særegen norsk øvelse å skattlegge matproduksjon på den måten. Fra 2012 er den borte. Og ved å øke råvareprisene samtidig bidrar vi effektivt til prisøkn-ingen kan havne hos bonden og ikke i andre ledd. Som dere vet jobber vi intenst for å sikre en bedre inntektsfordeling i verdikjeden.

Veien videre og alliansebygging
Arbeidet med å legge til rette for bedre bondeinntekter må også ha et utviklings-perspektiv. De må gjøres avveininger mellom inntekt i dag og større inntektsmuligheter i morgen. Det må bygges allianser med annet næringsliv, med organisasjoner og vi må utvikle produktene og utvide markedet. Forbrukere og opinion må være tilfreds med det sektoren leverer. Derfor må vi satse på utviklingsprogrammene, på matspesialiteter, på grønt reiseliv, på trygghet og sporing og bedre vannmiljø og ivareta spesielle kvali-teter i kulturlandskapet.

Det er en forsiktig innledning til et viktig avveiningsproblem under forhandlingene. Det er greit å prioritere inntekt til bonden. Men det er ikke greit å kutte grovt og systematisk i alt som ikke utbetales direkte og flytte det til arealtilskudd. Det er ikke greit å se bort fra at vi må ha en konkurransedyktig matindustri for å ha et omfattende norsk jordbruk. Det er veldig ugreit. Vi må ennå se lenger enn til fjøsdøra.

Fornøyde forbrukere og fornøyd opinion er avgjørende. Et stykke på vei er det sant at jordbruk er en politisk næring. Og da er isolasjon og nærsynthet en dødslinje. Veien videre må bestå i å styrke alliansebyggingen - også i praksis. Ikke bare i festtaler. Kom ikke en gang til og foreslå store kutt i utviklingsprogrammet for matspesialiteter – eller for grønt reiseliv. Det er å skyte seg selv i foten. Jeg vet litt om hvor vanskelig det er å ta seg fram da – for jeg har to hull i høyre kneskål.

Vi MÅ klare å kombinere økt inntekt direkte til bonden NÅ, med å se lenger fram og styrke alliansene i bredden. Og å tilfredsstille bredden i forbrukernes etterspørsel. Det er en sikker vei til økt press på importvernet å ikke betjene mangfoldsmarkedene, lokal mat, spesialiteter, matopplevelser ut over hverdagsmaten.

Importvern er ikke en gladsak isolert sett. Men det er helt nødvendig i gjennom-føringen av politikken. Men det forutsetter også at vi betjener alle deler av markedet BAK importvernet. Bruk den innsparte tiden ny teknologi gir til å utvikle bedriften. Prioriter utviklingsdelen av næringsavtalen høyere. Nye produkter og tjenester gir nye inntektsmuligheter. Og det er en nødvendig del av videreutviklingen av det norske jordbruket og oppslutning om landbrukspolitikken.

Denne jordbruksavtalen er et nytt ledd i Regjeringens arbeid for å videreutvikle jordbruket. Denne regjeringen har klart å snu en negativ utvikling og vi skal fortsatt stå på for landbruket. For også Senterpartiet er utålmodige.

Men løsningen er ikke at Senterpartiet ”markerer styrke” ved å trekke seg fra regjeringssamarbeidet. Vi oppnår mer for bygdene, for bonden og for landbruket gjennom tunge forhandlinger i regjering, enn med tydelige meldinger om prinsipielle standpunkt fra en opposisjonsrolle. Løsningen er å jobbe ufortrødent videre med å trekke politikken i vår retning. Innenfor handlingsrommet – parallelt med at vi jobber for å utvide handlingsrommet i vår retning. Derfor er jeg glad for at Bondelaget valgte å inngå avtale. Jordbruksforhandlingene gir politisk momentum. Brudd vil føre til varig tap av inntektsmuligheter og hindrer positive systemtilpasninger som for eksempel matproduksjons¬avgiften, prosenttoll for drikkemelk og WTO-robuste alternativ for markedsregulering, for å nevne noe.

Det er det som er veien hvis en vil påvirke i praksis. Og ikke bare i retorikken. Det er det som kan sikre at næringen blir attraktiv, at vi får en god utvikling i hele sektoren, slik at vi fortsatt skal ha et mat- og tjenesteproduserende jordbruk, forankret i hele landet.