Globaliseringens utfordringer –
mennesket og kapitalen
Innlegg i Morgenbladet 9. juni 2006
Norge er i følge FN landet i verden
med best levekår. Den nordiske modellen viser i praksis at det er
mulig å ha god konkurranseevne, samtidig som vi har en god og
effektiv offentlig sektor. Det har vi grunn til å være stolte av,
men det er ingen grunn til å være fornøyde. Det er fortsatt uløste
oppgaver. En av fremtidens mange utfordringer, er hvordan vi skal
klare å bevare velferdssamfunnet og fellesgodene samtidig som vi
møter økt konkurranse. Dette er også en del av det mer overordnede
spørsmålet om hvordan vi kan være med på å skape et mer rettferdig
samfunn, nasjonalt og globalt.
Globaliseringens utfordringer kan
illustreres gjennom Kinas integrasjon i internasjonal økonomi. Den
enorme økonomiske veksten landet har opplevd de siste 25 år er
først og fremst positiv. Takket være denne utviklingen er et
hundretalls millioner mennesker løftet ut av fattigdom.
Videre har denne utviklingen hatt positive konsekvenser for
verdensøkonomien som helhet. Strømmen av billige forbruksvarer fra
Kina til store deler av verden har bidratt vesentlig til at
verdensøkonomien har sett betydelig vekst med lav inflasjon de
siste årene. Dermed har også mange mennesker med lav og middels
kjøpekraft, fått økt sin realinntekt.
Det er samtidig ingen tvil om at
Kina fortsatt har store utfordringer foran seg, kanskje spesielt
knyttet til demokrati, miljø, menneskerettigheter, arbeidsvilkår,
bekjempelse av forskjeller og integrering av Innlands-Kina i
kystområdenes økonomiske vekst. Hvordan myndighetene velger å
håndtere disse utfordringene, vil være avgjørende for både Kinas
utvikling og utviklingen i internasjonal økonomi.
I Regjeringens kontakter og
samarbeid med Kina vil disse forholdene derfor stå i fokus.
Spesielt vil miljøutfordringer, samt arbeidstakeres rettigheter og
bedrifters samfunnsansvar bli tillagt økende vekt. Denne
vektleggingen bør følges opp av næringslivets årvåkenhet. Financial
Times beskrev i fjor hvordan enkelte kinesiske tilbydere skjuler
sine brudd på grunnleggende helse, miljø og sikkerhetsstandarder
(”Laying av false trail: how Chinese factories dupe western buyers
and cheat their staff”,
Financial Times, 22.04.05). Slik praksis gir grunnlag for
bekymring. At både kinesisk og andre lands næringsliv tar
samfunnsansvar, uansett hvor de opererer, vil være en sentral
faktor i å avgjøre om man over tid skal lykkes i å utvikle et
rettferdig, humant og bærekraftig arbeids- og næringsliv i alle
deler av verden.
Det er en klar sammenheng mellom
ansvarlig bedriftsadferd og muligheten for å skape en globalisering
som er til gode for alle. Det å ta ansvar handler om å etablere et
fundament for menneskelig verdighet i forholdet mellom mennesket og
kapitalen. Ved at bedriftene følger universelle normer og
prinsipper, som FNs og OECD sine retningslinjer for multinasjonale
selskaper, kan dette oppnås. Da er det imidlertid avgjørende at
næringslivet forholder seg på en positiv måte til, og tar medansvar
for utviklingen av, de samfunn de er del av.
Intensivert arbeid med bedrifters
samfunnsansvar er også en forutsetning for å skape og opprettholde
aksept for fortsatt globalisering. Der er dermed et virkemiddel
også for å legge til rette for at handel fortsatt kan spille en
rolle som motoren i en økonomisk vekst som ikke minst de aller
fattigste trenger. Mange bedrifter har allerede anerkjent
viktigheten av sosialt ansvar, og ser ikke på dette kun som en
kortsiktig kostnad, men som en langsiktig investering. Flere lands
myndigheter innser at for å skape utvikling må næringslivet også
engasjeres, ikke bare som arbeidsgiver i en tradisjonell forstand,
men som bidragsyter til gode arbeidsvilkår, gode standarder,
menneskerettigheter, transparens og et godt miljø. Dette må ikke
brukes som proteksjonistiske instrumenter, men som virkemiddeler
for å skape en plattform som gir grunnlag for en globalisering som
vi alle tjener på.
I et globalt samfunn må vi arbeide
for globale standarder. Arbeidsvilkår som går på helse, miljø og
sikkerhet løs, skal ikke benyttes som konkurransevilkår i det
globaliserte samfunn. Samtidig pågår debatten om hvor disse
standardene skal legges, kontinuerlig, blant annet gjennom
internasjonale organisasjoner som IMO, ILO og frivillige
organisasjoner. LO og NHO har også engasjert seg i dette arbeidet
Dette er ikke noen enkel debatt, og argumentene er verdt å lytte
til. Jeg har for eksempel lest med interesse hvordan økonomen og
fattigdomsbekjemperen Jeffrey Sachs i boken "The end of
poverty" skildrer hvor viktig det er for kvinner i utviklingsland å
ha en jobb å gå til, selv med standarder som ikke ville vært
godkjent i vårt land, i forhold til det å ikke ha arbeide.
Samtidig er erfaringen fra Norge at arbeidet for gode standarder er
lang, men gjennomførbar. Her må vi finne en hensiktsmessig balanse,
som først og fremst må ivareta interessene til dem som har det
vanskeligst.
Like viktig som bedrifters
samfunnsansvar, er godt utbygde sikkerhetsnett. Den indiskfødte
økonomen Jagdash Bhagwati tar i boken "In Defence of
Globalization" til orde for at det internasjonale samfunn
gjennom egnede institusjoner bør ta ansvar for støtteordninger for
arbeidere i utviklingsland som rammes av arbeidsløshet som skyldes
internasjonal konkurranse. Dette er i tråd med den politikken vi
fører i Norge. Dersom en mister jobben, så skal samfunnet
tilrettelegge for nye muligheter, gjennom sikkerhetsnett,
omskolering og utdanning. Å få til en ordning som den Bhagwati
skisserer er ambisiøst, men er en av mange ideer som er lansert for
å håndtere globaliseringens utfordringer.
Samtidig som vi søker å bidra til å
håndtere de internasjonale utfordringene knyttet til
globaliseringen, må vi være bevisste på hvordan vi håndterer
utfordringene en globalisert økonomi stiller Norge overfor, ikke
minst konkurranse fra lavkostland. Norge kan aldri konkurrere med
Kina på lønns- og arbeidsvilkår, og vi skal det heller ikke.
Derimot må vi satse på de områdene der vi skal og kan konkurrere,
nemlig kvalitet, erfaring, kunnskap og nyskapning. Derfor har
Regjeringen blant annet bevilget mer midler til næringsrettet
forskning, og derfor satses det på utdanning og på å videreutvikle
en sterk offentlig sektor . Gjennom effektivt å levere fellesgoder,
infrastruktur og rammevilkår, og gjennom effektiv forvaltning av
lover og regler, er offentlig sektor et konkurransefortrinn for
norsk næringsliv. Samtidig som vi på denne måten skal bli mer
konkurransedyktige, gir land som Kinas vekst store muligheter for
norske bedrifter, som vi må vite å utnytte. Regjeringen arbeider
derfor aktivt for et godt samarbeid med Kina. Våre økonomiske og
handelspolitiske forbindelser er gode, og i stadig og dynamisk
utvikling. Blant annet arbeider vi gjennom EFTA aktivt for å få til
en frihandelsavtale med Kina, og med andre land i tilsvarende
utvikling.
Få saksfelt illustrerer så godt som
internasjonal økonomi behovet for å ha flere tanker i hodet
samtidig. Kinas utvikling er for eksempel først og fremst positiv,
men illustrerer også globaliseringens og utviklingens skyggesider
og utfordringer. Dette er utfordringer som må håndteres, både av
solidariske årsaker og fordi det er en forutsetning for at
globaliseringens positive sider skal få utvikle seg uten massiv
folkelig motstand.
