4 Gjennomføring av EU si grenseforordning
4.1 Bakgrunn
Rådet i EU vedtok 21. februar 2006 forordning (EF) nr. 562/2006 om innføring av fellesskapsreglar som regulerer ferdsel av personar over grenser (Schengen grensereglar), heretter kalla grenseforordninga. Til no har reglane i EU/Schengen om grensekontroll i hovudsak følgt føresegnene i Schengen-konvensjonen med tilhøyrande vedtak/avgjersler, inkludert Felleshandboka om grensekontroll. Grenseforordninga erstattar og vidareutviklar visse føresegner i Schengen-konvensjonen, og ho erstattar dessutan heile Felleshandboka. Med den nyleg vedtekne grenseforordninga vil no regelverket om passering av indre og ytre grenser vere vedteke i tråd med den sokalla medavgjerds- prosedyren i EU, noko som mellom anna inneber at Europaparlamentet deltek. Det følgjer av grenseforordninga at ho blir sett i kraft 13. oktober 2006.
Gjennom avtale av 18. mai 1999 mellom EU og Noreg og Island om tilknyting til gjennomføringa, praktiseringa og vidareutviklinga av Schengen-regelverket (tilknytingsavtalen) deltek Noreg i utviklinga av nytt EU-regelverk som er Schengen-relevant. Etter tilknytingsavtalen artikkel 8 nr. 2 bokstav a skal Rådet i EU melde frå til Noreg om vedtak om nye rettsakter som inneber ei vidareutvikling av Schengen-regelverket. Noreg skal så på sjølvstendig grunnlag og innan 30 dagar etter vedtaket i Rådet avgjere om innhaldet i rettsakta skal godtakast frå norsk side og innarbeidast i norsk rett.
Noreg har gitt melding til EU om at ein godtek grenseforordninga. I samsvar med Grunnlova § 26 andre ledd og tilknytingsavtalen artikkel 8 nr. 2 bokstav c er det ved meldinga til EU teke atterhald om samtykke frå Stortinget. I St.prp. nr. 59 (2005–2006) blir det fremja forslag om samtykke til godtaking av grenseforordninga. I proposisjonen her blir det fremja forslag om nødvendig lovendring.
Gjennomføring av grenseforordninga vil krevje endring i utlendingslova § 27. Det følgjer av tilknytingsavtalen artikkel 8 nr. 2 bokstav c at Noreg har ein frist på seks månader til å gjennomføre lovendringa. For å sikre eit einskapleg regelverk på felles Schengen-yttergrenser følgjer det av Schengen-forpliktingane at Noreg skal prøve å praktisere forordninga frå same tidspunkt som ho blir sett i kraft i EU. I dette tilfellet ser det ut til å vere samanfall mellom dei to tidspunkta – oktober 2006.
4.2 Høyringa
Arbeids- og inkluderingsdepartementet sende 27. januar 2006 på høyring eit forslag om å endre utlendingslova som følgje av implementering av EU si grenseforordning. Høyringsfristen blei sett til 17. februar same året, for å sikre at Stortinget skulle få behandla saka innan dei fristane som følgjer av dei forpliktingane Noreg har etter Schengen-avtalen, jf. punkt 4.1. Høyringsbrevet blei sendt til desse høyringsinstansane:
Departementa
Utlendingsdirektoratet
Utlendingsnemnda
Politidirektoratet
Riksadvokaten
Regjeringsadvokaten
Politiets tryggingsteneste
Datatilsynet
Stortinget sin ombodsmann for forvaltninga
Kontaktutvalet mellom innvandrarar og styresmaktene
Senter mot etnisk diskriminering
OMOD
UNHCR, Stockholm
Flyktningrådet
NOAS
Amnesty International Norge
Redd Barna
Antirasistisk senter
Norsk Folkehjelp
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
Kyrkjerådet
Biskopane
Samarbeidsrådet for trus- og livssynssamfunn
Den norske advokatforening
Norges Juristforbund
Den norsk dommerforening
Politiembetsmennenes Landsforening
Politiets Fellesforbund
Norges lensmannslag
Barneombodet
Likestillingsombodet
Juridisk rådgivning for kvinner
Kontoret for fri rettshjelp
Juss-Buss, Innvandrergruppa
Jussformidlingen
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger
Rettspolitisk forening
MiRA-Senteret
Innvandrernes Landsorganisasjon
Landsorganisasjonen i Norge
Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon
Arbeidsgiverforeningen NAVO
Fagforbundet
Næringslivets Hovedorganisasjon
Norges Rederiforbund
Utenlandsforum
Det norske Arbeidarparti
Kristeleg Folkeparti
Sosialistisk Venstreparti
Framstegspartiet
Høgres hovudorganisasjon
Senterpartiets hovudorganisasjon
Venstre
Kystpartiet
HSH (Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon)
Landbrukets arbeidsgiverforening
Akademikerne
YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund)
Kommunenes Sentralforbund
Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid
Ressurssenter for pakistanske barn
Norges Ingeniørorganisasjon
Senter for menneskerettigheter
Dei instansane som har kome med merknader til realiteten i forslaget, er:
Helse- og omsorgsdepartementet
MiRA-Senteret
Politidirektoratet
Utlendingsdirektoratet
Desse instansane uttalte at dei ikkje hadde merknader til forslaget i høyringsbrevet:
Antirasistisk Senter
Barne- og likestillingsdepartementet
Barneombodet
Fornyings- og administrasjonsdepartementet
Justis- og politidepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Kunnskapsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Miljøverndepartementet
Rederiforbundet
Politiets tryggingsteneste
Samferdselsdepartementet
Utanriksdepartementet
Arbeidsgiverforeningen NAVO, Landsorganisasjonen i Norge og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund opplyser at dei lèt vere å gi høyringssvar. Datatilsynet skriv at dei ikkje kan gi eit tilsvar på den tida som er stilt til rådvelde.
Det blir gjort greie for innhaldet i høyringsfråsegnene i samband med omtalen av lovforslaget.
4.3 Gjeldande rett
Bortvising er eit forvaltningsvedtak som inneber at den vedtaket rettar seg mot, må forlate Noreg. I motsetnad til vedtak om utvising, er eit vedtak om bortvising ikkje noko hinder i forhold til ny innreise, så lenge innreisevilkåra elles er oppfylte.
Utlendingslova § 27 gir høve til å vise bort ein utlending som ikkje er omfatta av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, når dette skjer i samband med innreise til riket og i opptil sju dagar etter innreise. I første ledd bokstav a til j er det gitt ei uttømmande oppramsing av vilkår som må vere til stades for å kunne bortvise nokon etter føresegna. Det går vidare fram at når ein slik bortvisingsgrunn ligg føre, kan det gjerast vedtak om bortvising. Paragraf 27 første ledd lyder slik:
«Ved innreise eller innen sju dager etter innreise i riket kan det treffes vedtak om å bortvise utlending
som ikke viser gyldig pass eller annet godkjent reisedokument eller visum når dette er nødvendig,
som er utvist fra riket eller fra annet nordisk land med innreiseforbud som ennå gjelder, og utlendingen ikke har fått adgang til riket etter søknad,
som mangler slik tillatelse som er nødvendig etter kapittel 2 eller ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte formålet med oppholdet,
som ikke kan sannsynliggjøre å ha eller være sikret tilstrekkelige midler til opphold i riket og til hjemreise,
som er straffet som nevnt i § 29 første ledd bokstav b eller c, eller når andre omstendigheter gir særlig grunn til å frykte at utlendingen her i riket eller i annet nordisk land vil begå straffbar handling som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder,
i samsvar med reglene i den nordiske passkontrolloverenskomsten artikkel 6, når det er sannsynlig at utlendingen vil reise inn i annet nordisk land og trolig vil bli bortvist der fordi pass eller visum som er gyldig for innreise i landet mangler, eller det for øvrig foreligger bortvisningsgrunn i vedkommende land,
som ifølge kompetent helsepersonell åpenbart lider av alvorlige psykiske forstyrrelser,
som ikke har dekket utgifter som er blitt påført det offentlige i forbindelse med at utlendingen tidligere er ført ut av riket, jfr. § 46 første ledd,
som er innmeldt i Schengen informasjonssystem (SIS) med henblikk på ikke å tillate innreise,
når det er nødvendig av hensyn til Norges eller annet Schengen-lands nasjonale sikkerhet, offentlige orden eller internasjonale forbindelser.»
Som vist ovanfor har ein i dag ein snever heimel for å bortvise ein utlending av helsegrunnar, jf. § 27 første ledd bokstav g. Vilkåret for bortvising er at utlendingen «åpenbart lider av alvorlige psykiske forstyrrelser». Det er her ein føresetnad at kompetent helsepersonell blir trekt inn i saka for å avgjere om dette er tilfellet. Ein kan ikkje bortvise nokon på grunn av somatisk sjukdom etter dette alternativet.
Paragraf 27 første ledd bokstav j i lova gir høve til bortvising «når det er nødvendig av hensyn til Norges eller annet Schengen-lands nasjonale sikkerhet, offentlige orden eller internasjonale forbindelser». Ei tilsvarande føresegn finst i Schengen-konvensjonen artikkel 5 nr. 1 bokstav e, idet det er eit vilkår for innreise på konvensjonspartane sine territorium at vedkomande utlending «ikke anses å kunne skade konvensjonspartenes offentlige orden, nasjonale sikkerhet eller deres internasjonale forbindelser». Bortvising på grunn av omsynet til «nasjonal sikkerhet» kan til dømes vere aktuelt ved mistanke om spionasje eller terroristverksemd. Bortvising på dette grunnlaget skjer i praksis svært sjeldan. Innhaldet i omgrepet «offentlig orden» lèt seg ikkje slå fast generelt, og vil kunne variere med tid, stad og samfunnsforhold. Omgrepet femner vidt, og vil også kunne dekkje nokre av dei forholda som blir omfatta av andre bokstavar i § 27 første ledd, til dømes bokstav e, som gir heimel for bortvising når det er særleg grunn til å frykte at utlendingen kjem til å utføre straffbare handlingar. Omgrepet «internasjonale forbindelser» omfattar forholdet til andre statar og internasjonale organisasjonar.
4.4 EU si grenseforordning
EU si grenseforordning, forordning (EF) nr. 562/2006, er i hovudsak ei kodifisering av det gjeldande Schengen-regelverket om passering av indre og ytre grenser og om overvaking av grensene. Det går fram av punkt 6 i fortalen at grensekontrollen skal mellom anna medverke til å hindre ulovleg innvandring og menneskehandel og hindre alle slags trugsmål mot den indre tryggleiken til medlemsstatane, offentleg orden, folkehelse og internasjonale forpliktingar. Forordninga skal erstatte gjeldande artiklar 2 til 8 i Schengen-konvensjonen og Felleshandboka for grensekontroll med vedlegg. Det har vore eit ønske om å få på plass eit klarare skilje mellom føresegnene i Felleshandboka, som er av juridisk karakter, og føresegnene om praktisk gjennomføring av sjølve grensekontrollen. Føresegner av juridisk forpliktande karakter er no tekne inn i grenseforordninga, medan mange av føresegnene om den praktiske gjennomføringa av grensekontrollen er regulerte i vedlegga til forordninga. Det er dessutan under arbeid ei praktisk handbok for dei organa som står for grensekontrollen.
Artikkel 5 i EU si grenseforordning stiller opp innreisevilkåra for tredjelandsborgarar. Dei same innreisevilkåra som i dag finst i artikkel 5 i Schengen-konvensjonen, blir vidareførte. I tillegg blir det stilt opp eit nytt vilkår i første ledd bokstav e: Utlendingen kan også bortvisast når det er nødvendig av omsyn til folkehelsa («[...] not considered to be a threat to public policy, internal security, public health or the international relations of any of the Member States [...]»). Kva som er ein «threat to public health», er definert i artikkel 2 (19) i forordninga:
«[...]«threat to public health» means any disease with epidemic potential as defined by the International Health Regulations of the World Health Organisation and other infectious diseases or contagious parasitic diseases if they are subject of protection provisions applying to nationals of the Member States.»
For at dette vilkåret kan seiast å vere til stades, må det anten vere tale om sjukdommar som potensielt kan utvikle seg til epidemiar, slik det er definert av Verdshelseorganisasjonen (WHO) i Det internasjonale helsereglementet (IHR), eller om ein annan infeksjonssjukdom eller smittsam parasittsjukdom dersom det er sett i verk vernetiltak overfor borgarar i medlemsstatane.
Ei hovudårsak til at EU har ønskt å ta inn vilkåret om folkehelsa i regelverket om grensekontroll, er at dette regelverket då blir i samsvar med artikkel 29 i direktiv 2004/38/EF av 29. april 2004 om rett til å ferdast og opphalde seg fritt for EU-/EØS-borgarar og deira familiemedlemmer på medlemsstatane sine område. Siktemålet er å kunne setje i verk dei same restriksjonane overfor tredjelandsborgarar på yttergrensene som dei som kan gjelde på dei indre grensene.
4.5 Forslaget i høyringsbrevet
I høyringsbrevet av 27. januar 2006 går det fram at EU si grenseforordning er ei vidareutvikling av Schengen-regelverket. Etter tilknytingsavtalen skal Noreg på sjølvstendig grunnlag og innan 30 dagar etter vedtaket i EU avgjere om innhaldet i rettsakta skal godtakast frå norsk side og innarbeidast i norsk rett. Det blir vidare vist til at grenseforordninga i hovudsak er ei kodifisering av gjeldande Schengen-regelverk om grensekontroll, som allereie er innarbeidd i norsk utlendingsregelverk. Det er derfor ikkje nødvendig med omfattande endringar.
På bakgrunn av dette føreslår departementet berre ei endring i utlendingslova, i § 27 første ledd bokstav j. Endringa inneber at det blir lagt til eit tilsvarande vilkår om bortvising i norsk rett. Departementet meiner at den gjeldande ordlyden ikkje er dekkjande dersom ein vil vise bort ein utlending av omsyn til folkehelsa.
Anna nødvendig implementering vil skje gjennom forskriftsendringar, primært i utlendingsforskrifta kapittel 4 (inn- og utreise), og dessutan gjennom oppdateringar av gjeldande rundskriv.
4.6 Synspunkt frå høyringsinstansane
Helse- og omsorgsdepartementet, MiRA-Senteret, Politidirektoratet (POD) og Utlendingsdirektoratet (UDI) har kommentert realiteten i lovforslaget. POD og UDI støttar forslaget, MiRA-Senteret går imot forslaget, medan Helse- og omsorgsdepartementet uttrykkjer ein viss skepsis til å ta inn eit nytt vilkår om bortvising som etter deira meining kan tolkast svært vidt.
UDI kommenterer at det som bakgrunn for endringsforslaget i høyringsbrevet mellom anna er vist til direktiv 2004/38/EF av 29. april 2004 om rett til å ferdast og opphalde seg fritt for EU-/EØS-borgarar og deira familiemedlemmer på medlemsstatane sine område, og til Verdshelseorganisasjonen (WHO) sine definisjonar av sjukdommar som kan utvikle seg til epidemiar eller pandemiar. UDI legg derfor til grunn at handhevinga av den føreslåtte lovendringa generelt og i kvar einskild sak vil måtte skje i samråd med nasjonale helsestyresmakter. UDI peikar i denne samanhengen også på at det allereie finst ei parallell føresegn i § 27 første ledd bokstav g. Etter denne føresegna kan ein utlending som «ifølge kompetent helsepersonell åpenbart lider av alvorlige psykiske forstyrrelser», bortvisast. UDI konstaterer vidare at rettstryggleiken til asylsøkjarar ikkje blir endra som følgje av lovendringsforslaget, ettersom utlendingslova § 27 tredje ledd blir ståande uendra. Til sist uttaler UDI at det er nyttig at det blir gitt ei klar rettleiing om kva ein meiner fell inn under omgrepet, og korleis føresegna skal handhevast, for å lette arbeidet både for grensekontrollorgan og for vedtaksorgan.
POD peikar på at det er politiet som vil få ansvaret med å handheve føresegna. Det er derfor viktig at det blir oppretta gode samarbeidsrutinar mellom politiet og dei kompetente styresmaktene på området som skal vurdere kva som ligg i ein eventuell «fare for folkehelsa».
MiRA-Senteret er svært uroleg for at departementet vil innføre eit nytt bortvisingsgrunnlag. Senteret uttaler:
«Etter MiRA-Senterets syn er det allerede svært vanskelig å få godkjent innreise til landet, og det foreligger allerede flere bortvisningskriterier av utlendinger i loven som vil ivareta nasjonens trygghet, offentlig orden eller offentlige forbindelse for Norge eller andre Schengen-land.»
Slik MiRA-Senteret ser det, vil forslaget føre til ei forsterking av forskjellsbehandlinga mellom borgarar av unionen og tredjelandsborgarar når dei reiser inn i riket. MiRA-Senteret understrekar si uro over at departementet vil innskrenke innreisevilkåra for tredjelandsborgarar på bakgrunn av helsetilstanden deira.
Helse- og omsorgsdepartementet gir uttrykk for skepsis til forslaget. Departementet uttaler at det «fra et smittevernsynspunkt er vanskelig å se situasjoner hvor Norge har behov for en slik bortvisningsgrunn». Helse- og omsorgsdepartementet viser til at ein ny versjon av Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa blei fastsett 16. februar 2006:
«I planen omtales bl.a. anbefalte og ikke anbefalte smitteverntiltak ved reiser til og fra Norge. Tiltak mot internasjonal spredning av en pandemi vil bli koordinert av WHO iht Det internasjonale helsereglementet (IHR) som Norge har sluttet seg til. Det betyr at Norge er forpliktet til å følge de anbefalinger WHO gir på smittevernområdet. WHO har per i dag ikke utarbeidet noen liste over sykdommer som potensielt kan utvikle seg til pandemier eller epidemier. Etter Det internasjonale helsereglementet kan Norge (og andre land som har sluttet seg til IHR) når WHO har anbefalt det, nekte smittede personer innreise (IHR artikkel 18). Det arbeides nå med å gjennomføre IHR i norsk rett.»
Helse- og omsorgsdepartementet peikar vidare på at WHO rår ifrå visse nærmare presiserte tiltak (til dømes karantene og stenging av grensene) i samband med ein influensapandemi.
Dersom forslaget blir vedteke, føreslår Helse- og omsorgsdepartementet at det bør visast til relevante føresegner i Det internasjonale helsereglementet (IHR (2005)).
4.7 Departementet sine vurderingar
I samsvar med forslaget i høyringsbrevet vil departementet føreslå ei endring i utlendingslova § 27 første ledd bokstav j, slik at det blir høve til å bortvise ein utlending ved innreise når det er nødvendig av omsyn til folkehelsa. Etter departementet si vurdering gir ikkje ordlyden i gjeldande § 27 heimel for å bortvise nokon på slikt grunnlag.
Bakgrunnen for forslaget er dei forpliktingane Noreg har etter Schengen-avtalen. Som nemnt i punkt 4.1 er det føresett at Noreg vurderer å gjennomføre grenseforordninga. Lovendringa følgjer såleis av norsk deltaking i Schengen-samarbeidet.
Helse- og omsorgsdepartementet peikar på faren for misbruk av ei slik føresegn, og viser i denne samanhengen til at omgrepet «folkehelsa» kan tolkast svært vidt. Faren for misbruk lyt ein ta på alvor. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil derfor understreke at i vurderinga av om ein utlending skal bortvisast på dette grunnlaget, skal det leggjast avgjerande vekt på helsefaglege vurderingar – utlendingsstyresmaktene vil alltid måtte rådføre seg med helsestyresmaktene. Sjølv om det formelt sett er utlendingsstyresmaktene som gjer vedtak om bortvising, vil eventuelle slike vedtak alltid byggje på tilrådingar frå helsestyresmaktene.
Det er vidare grunn til å understreke at ikkje kva som helst sjukdom kan danne grunnlag for bortvising. For å kunne bortvise nokon av omsyn til folkehelsa, må det dreie seg om
ein sjukdom som potensielt kan utvikle seg til ein epidemi slik dette er definert i Det internasjonale helsereglementet (IHR) til Verdshelseorganisasjonen (WHO), eller
ein annan infeksjonssjukdom eller smittsam parasittsjukdom dersom sjukdommen fører til at det blir sett i verk vernetiltak overfor borgarar i medlemsstatane.
Når det gjeld det første alternativet nemnt ovanfor, har WHO per i dag ikkje utarbeidd noka liste over sjukdommar som potensielt kan utvikle seg til epidemiar. WHO vil truleg i kvart einskilt tilfelle vurdere om eit eventuelt sjukdomsutbrot er av ein slik karakter.
Etter artikkel 18 i IHR (2005), som Noreg har slutta seg til, kan Noreg, når WHO har tilrådd det, nekte smitta personar innreise. Etter artikkel 18 kan eit land også nekte friske personar innreise dersom smitten er påvist i landet. I arbeidet med å gjennomføre grenseforordninga i forskrift og rundskriv vil det bli vurdert å vise til dei relevante føresegnene i IHR (2005), slik Helse- og omsorgsdepartementet tilrår.
Dersom ein i framtida har eit sjukdomsutbrot som har eit epidemisk potensial, vil WHO kunne sende ut tilrådingar til dei norske nasjonale helsestyresmaktene om tiltak som kan hindre spreiing, jf. IHR (2005). Tilrådingane frå WHO vil såleis vere premissar for dei råda dei nasjonale helsestyresmaktene skal gi til utlendingsstyresmaktene når utlendingsstyresmaktene skal ta stilling til om nokon skal bortvisast av omsyn til folkehelsa.
Det andre alternativet opnar for at personar kan bortvisast når det på bakgrunn av infeksjonssjukdommar eller smittsame parasittsjukdommar blir sett i verk vernetiltak overfor borgarar i medlemsstatane. I ein slik situasjon blir prosedyrane i samarbeidet mellom utlendingsstyresmaktene og helsestyresmaktene tilnærma parallelle til prosedyrane i det første alternativet. I EU finst det fleire helsefaglege samarbeidsforum, der Noreg er representert, som skal syte for å hindre spreiing av smittsame sjukdommar. Det gjeld mellom anna det nyoppretta senteret for smittsame sjukdommar (European Center for Disease Prevention and Control, ECDPC). Til no har det ikkje vore nødvendig å setje i verk vernetiltak overfor borgarar i medlemsstatane. Men ein kan ikkje sjå heilt bort frå at det blir innført ein skjerpa grensekontroll som følgje av eit mogleg sjukdomsutbrot. I eit slikt tilfelle vil dei relevante organa i EU når det gjeld helseberedskap gi tilrådingar til dei nasjonale helsestyresmaktene om kva dei skal gjere. EU sine organ på dette området vil også samarbeide tett med WHO. På bakgrunn av dette vil dei norske nasjonale helsestyresmaktene gi tilrådingar til utlendingsstyresmaktene om kva vedtak som skal gjerast i denne samanhengen.
Det bør nemnast at utlendingslova allereie opnar for at helsegrunnar i visse høve kan føre til bortvising, jf. § 27 første ledd bokstav g om utlending som «ifølge kompetent helsepersonell åpenbart lider av alvorlige psykiske forstyrrelser», og punkt 4.3 i proposisjonen her. Departementet finn det derfor ikkje unaturleg at ein i visse høve også kan vise bort personar på grunnlag av somatiske sjukdommar, også då etter tett rådslaging med helsestyresmaktene.
Departementet finn grunn til å understreke at lovendringa inneber at personar kan visast bort på grunnlag av omsynet til folkehelsa; ein har ikkje plikt til å vise bort personar på dette grunnlaget. Schengen-konvensjonen artikkel 5 nr. 2 seier rett nok at ein utlending «skal» nektast innreise når det finst grunnlag for det. Det er i konvensjonen sett opp ei rad unntak frå denne hovudregelen, slik at innhaldet i denne føresegna ikkje skil seg vesentleg frå det spelerommet som ligg i «kan»-skjønnet etter utlendingslova § 27, jf. ei vurdering i Ot.prp. nr. 56 (1998–99). Prinsippet i Schengen-konvensjonen artikkel 5 nr. 2 er vidareført i grenseforordninga artikkel 13. Det inneber at innreise på eige territorium kan tillatast sjølv om innreisevilkåra ikkje er oppfylte, av humanitære grunnar, av nasjonale omsyn eller som følgje av internasjonale forpliktingar.
Departementet vil også vise til utlendingslova § 27 tredje ledd, der det går fram at dersom ein utlending hevdar å vere flyktning eller elles gir opplysningar som tyder på at retten til vern etter utlendingslova § 15 første ledd må gjerast gjeldande, må politiet sende saka til Utlendingsdirektoratet for behandling og avgjerd der. I grenseforordninga artikkel 13 går det mellom anna fram at forordninga ikkje grip inn i særlege føresegner om rett til asyl og internasjonalt vern. Dessutan heiter det i artikkel 6 nr. 1 i det same kapitlet at:
«Når grensevaktene utfører sine plikter, skal de fullt ut respektere menneskeverdet. Tiltak som treffes under utføring av pliktene, skal stå i rimelig forhold til målet med tiltakene».
Departementet legg såleis til grunn, til liks med Utlendingsdirektoratet, at rettstryggleiken til asylsøkjarar og andre som treng vern, ikkje blir endra.
Departementet er elles samd med Politidirektoratet i at det er særs viktig at det er gode samarbeidsrutinar mellom dei ulike organa. Praktiseringa av føresegnene i grenseforordninga vil bli klargjort og presisert i ei praktisk handbok for grensekontroll som er under utarbeiding i EU/Schengen. Handboka vil bli gjord gjeldande som rundskriv.
Lovendringa vil i dag berre gjelde overfor tredjelandsborgarar, det vil seie utlendingar som ikkje er omfatta av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen. MiRA-Senteret har peika på at dette fører til ei forskjellsbehandling mellom unionsborgarar og tredjelandsborgarar. Direktiv 2004/38/EF av 29. april 2004 om rett til å ferdast og opphalde seg fritt for EU-/EØS-borgarar og deira familiemedlemmer på medlemsstatane sine område har ein tilsvarande regel i artikkel 29. Direktivet er for tida til vurdering i EFTA/EØS med tanke på at, og i så fall korleis, direktivet skal bli ein del av EØS-avtalen. Dei forpliktingane Noreg og Island har når det gjeld gjennomføring, praktisering og vidareutvikling av Schengen-regelverket (tilknytingsavtalen), er i alle høve uavhengige av dei forpliktingane landa har etter EØS-avtalen.
4.8 Økonomiske og administrative konsekvensar
Departementet kan ikkje sjå at endringa i utlendingslova § 27 første ledd bokstav j vil føre til nemnande økonomiske eller administrative konsekvensar.
4.9 Merknader til føresegna i lovforslaget
Til § 27 første ledd bokstav j:
Sjå dei generelle merknadene under punkt 4.7.