Tale: Åpning av Markens Grøde 2012

Det er en glede å få lov til å åpne den 11. utgaven av landbruksmessa Markens Grøde her i Rakkestad! Det er første gang jeg er her, men ryktene vil ha det til at messa er helt fri for tivoli og neonlys, men er desto sterkere på faglig innhold, sjarme og stor publi­kums­interesse. Jeg gleder meg veldig til rundturen jeg skal ha på messeområdet etterpå.

Jeg vet ikke om dere er klar over det, men jeg har altså verdens beste jobb! I denne jobben får jeg muligheten til å bruke all min tid og arbeidslyst på å jobbe for Norges viktigste næring.

Jeg er altså ikke statssekretær i Olje- og energidepartementet, men i Landbruks- og matdepartementet. Jeg snakker om Norges viktigste næring. Det er landbruket. Olje er fint og penger må man ha, men uten mat blir man sulten, etter hvert veldig sulten – og til slutt blir man i ganske dårlig form, for å si det forsiktig.

Mat kan kjøpes på butikken. Vi må ikke nødvendigvis produsere den her i landet, men vi ser stadig oftere bevis på at FN har rett når de ber alle verdens land ta ansvar for sin egen matproduksjon i størst mulig grad. Tørken i USA og stadig flere tilfeller av ekstremvær er de siste eksempler på at nasjonal matproduksjon blir mer og mer viktig.

Og hvilken annen næring i Norge kan skryte av at den i tillegg til å produsere noe som er livsviktig for folket, sørger for bosetting og sysselsetting over hele landet? Lager et kulturlandskap vi alle liker og utlendinger misunner oss? Bærer bygdekultur og byggeskikk inn i framtida? Nei, riktignok er en oljeplattform et imponerende skue, men det er vi som driver med landbruk som har mest grunn til å skryte.

Men det er det ikke alle av oss som gjør for tiden. Det er i grunnen ganske mange som etter hvert har utvikla et kraftig svartsyn på sin egen og næringas situasjon. Det handler i stor grad om inntekstnivå. Alle som driver med landbruk har et positivt syn på veldig mye annet som jobben deres bidrar til. Nærhet til natur og dyr, selvstendighet, allsidighet osv, men når vi kommer til inntektene, så er det mange som går i svart. Det skjønner jeg godt. Det er store forskjeller i norsk landbruk. Noen bønder tjener penger i bøtter og spann, men alt for mange gjør det ikke.

Det bekymrer meg at aktive bønder ikke kjenner seg igjen i de talla Landbruks- og matdepartementet i lengre tid har operert med når det gjelder den økonomiske situasjonen i landbruket. Departementet har beskrevet en positiv utvikling siden den rød-grønne regjeringen overtok i 2006. En veldig positiv utvikling. Denne beskrivelsen er riktig, vi er stolt av jobben som er gjort.

Men vi er også veldig klar over at jobben langt fra er ferdig. Vi veit at departementale gjennomsnittstall ikke stemmer med kontoutskriften til bonden. Vi veit hvor skoen trykker, vi veit at inntektene i landbruket er lave.

La meg for sikkerhets skyld gjøre det klinkende klart: Lønnsomheten i landbruket må opp. Den norske bonden må få mer igjen for den viktige jobben han eller hun gjør.Dette er vår viktigste oppgave. Bønder drives av idealisme, av egeninteresse, av lojalitet til slekta og bygdekulturen. Det skal mye til før man gir opp, men uten respektable inntekter vil de fleste etter hvert ta til vettet og finne seg noe annet å holde på med. Dette er vi klar over og dette jobber vi med hver dag for å få til.

Vi har store ambisjoner for norsk landbruk, og vi har trua. Regjeringa har slått fast at norsk landbruk skal vokse. Produksjonen skal øke. På politikerspråk er det sagt "i tråd med befolkningsveksten". Den er anslått til å bli 1 prosent pr år framover. I Landbruks- og matmeldinga – velkommen til bords – er dette omsatt til menneskespråk: 20 prosent vekst på 20 år. Det gir store muligheter.

Men det gjør seg ikke sjøl. For å nå dette målet trenger vi full innsats fra alle de bønder vi har, vi trenger full produksjon på alle de arealer vi har i dag – og kanskje mer til. Vi må sikre dyrka marka vår. Jordvern vil i framtida bli et like moteriktig ord som Facebook er i dag.

Og vi må ha vettuge politikere i styrende posisjoner. Vi må ha politikere som har vett til å ta vare på "den norske matmodellen". Vett til å ta vare på, videreutvikle og styrke de 3 grunnpillarene i norsk landbrukspolitikk, nemlig:

1) Importvernet
2) Jordbruksavtalen og forhandlingsretten rundt denne
3) Samvirket og markedsregulering

Jeg skal ta det i rekkefølge.

Importvern
Gjeldende WTO-avtale gir oss mulighet til å veksle mellom kronetoll og prosenttoll. Norge har rett til å bruke det prinsippet som til enhver tid gir den beste beskyttelse. Dette gir oss et handlingsrom som mange mener vi må utnytte. Regjeringen foretok en omlegging på drikkemelk i fjor, - og ja, jeg mener vi må gå videre nå. Det er eneste mulighet for å løse utfordringen med å skape god nok lønnsomhet. Det er uløselig bare ved hjelp av budsjettmidler. Hvis det ikke kan tas ut mer inntekter fra markedet, kommer vi ikke i mål. Importvernet er og blir helt sentralt framover.

Jordbruksavtalen og forhandlingsretten
Her går det også en skillelinje mellom rød/grønt og blå/blått i norsk politikk. Vi er krystallklare på at dette systemet er viktig for landbruket og må bestå. Jeg er sterkt i tvil om en eventuell landbruksminister fra Høyre eller Fr.P vil mene det samme. Begge disse partiene ønsker jo å kutte kraftig i overføringene til landbruket. Det er ikke lett å få til gjennom forhandlinger. Punkt 1 blir derfor å fjerne forhandlingsinstituttet. Frata bøndene makt og innflytelse. Deretter skal de "settes fri". Så kutter vi i inntektene. Jeg får ikke helt tak i Høyre og Fremskrittspartiets logikk....

Samvirket og markedsregulering
På landbruksmessa her i dag skal det arrangeres et eget samvirkeseminar. Dette er et godt valg, FN har utpekt 2012 til et internasjonalt samvirkeår! FN begrunner dette med at samvirkeformen er avgjørende for økonomisk og sosial utvikling over hele verden.

Den rødgrønne regjeringen har fastsatt i sin politiske plattform at samvirkets rolle som markedsregulator og avtaker av norske råvarer fra hele landet skal sikres. Vi har også fastsatt at markedsordningene for jordbruksprodukter skal videreføres.

Landbrukssamvirket har gitt sikkerhet for at alle norske bønder har fått solgt sine produkter, og samvirket har bidratt til ganske like leveringsvilkår uavhengig av driftsomfang og hvor gården har vært lokalisert.

Smørmangel og andre saker har satt et kritisk søkelys på disse ordningene i jordbruket. Vi er helt klare på at markedsregulering er et gode for både bonde og forbruker. Vi er like klare på at samvirket er den markedsaktør som kan gjøre denne jobben best. Vi har et system i Norge hvor bøndene selv bærer kostnadene med overproduksjon, prisreduksjon og økt omsetningsavgift. Dette gir et sterkt insentiv til markedstilpasning. Dette er et godt system.

Landbrukssamvirke er ikke en offentlig instans slik mange har lett for å framstille det, særlig blant samvirkets sterkeste motstandere. Men hvor ofte hører vi ikke samvirke og bøndene selv skille mellom landbrukssamvirke og privat virksomhet? Det må vi slutte med. Vi trenger ikke å gi samvirkets motstandere den type gratispoeng. De fremste motstandere av landbrukssamvirket finner vi på høyresiden i norsk politikk. Noen av dem forsøker sågar å framstille landbrukssamvirke som en Landbrukssamvirket er en privateid virksomhet! Landbrukssamvirket er eid av bøndene selv. Det er kunstig og feilaktig å sette landbrukssamvirket og såkalt private aktører opp mot hverandre. Landbrukssamvirket er like interessert i og like flinke til å levere produkter av frembragende kvalitet. Landbrukssamvirket er like opptatt av kostnadseffektiv drift. Dette lykkes de med selv om landbrukssamvirket er pålagt plikter som mottaksplikt og leveringsplikt over hele landet, noe de frittstående virksomhetene ikke er belemret med. Heretter heter det samvirket og frittstående aktører – ikke samvirket og private aktører.

Landbrukssamvirket er et ektefødt barn av nasjonsbyggingen etter 1814, basert på ideene om demokratisering, folkeopplysning og et økende offentlig ansvar for samfunnsutviklingen. Det historiske resultatet ble den spesielle norske og skandinaviske samfunnsmodellen, hvor markedsliberalismen ikke fikk fritt spillerom, men ble tøylet i spennet mellom marked og stat.

Samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet la allerede fra slutten av 1920 tallet grunnlag for Omsetningsloven, vedtatt av Stortinget i 1936. Det er liten tvil om at Omsetningsloven la et viktig grunnlag for utviklingen av norsk landbrukssamvirke, samtidig som Stortingsvedtaket ga landbrukssamvirket politisk legitimitet og forankring.

Historien viser hvilken avgjørende betydning samvirket har hatt. Den viser også veien framover. Samvirkeformen er den sterkest voksende selskapsformen i verden nå, ikke minst i USA. Virksomheter av mange slag organiseres som samvirke: Taxisentraler, transportbedrifter, energiverk, golfklubber, boliger og dagligvarehandel.

Nysamvirke
Jeg har også lyst til å si litt om det jeg kaller nysamvirke i landbruket. Det er et stort potensial for større omsetning av norske matspesialiteter. Interessen for slike varer er økende hos norske forbrukere. Regionale produsentsammenslutninger, som for eksempel Hallingkost, Lofotmat og Røros-mat, viser at små produsenter blir sterke når de går sammen. Innenfor frukt og grøntsektoren har vi også gode eksempler på nysamvirke. Produsenteide fellespakkerier sørger for at bøndene får hånd om en større verdi av sine varer enn før. Dette handler om markedsmakt og om å få hånd om en størst mulig del av verdikjeden mat – fra jord til bord. Slike virksomheter ønsker vi å stimulere.

Hver for seg har norske bønder liten innflytelse på markedet. Men gjennom organisering i samvirke, kan produsentene oppnå den markedsmakt de er helt avhengige av. Jeg mener derfor det er helt nødvendig at norske bønder slutter opp om landbrukssamvirket, enten i stort eller i litt mindre stort.

Jeg leste med glede intervjuet i Bondebladet i sommer med den nyslåtte direktøren i norsk landbrukssamvirke – Ola Hedstein. Han sa med brask og bram: Jeg elsker samvirket! Jeg vil bare si: Ola, takk i like måte!

Med det som avslutning vil jeg ønske dere alle en flott landbruksmesse. Lykke til med "Markens Grøde - 2012" og ikke minst med samvirkeseminaret som nå står for tur.