Tale ved Klimakonferansen

Må sjekkes mot fremføring!

Kjære Fylkesordfører Tore Sandvik, Kjære ordfører Rita Ottervik,

Kjære alle sammen,

 

Takk for invitasjonen til å være her i dag, i Norges teknologi-hovedstad.

Knapt noe sted i landet har så mange gode ideer sett dagens lys som her.

Knapt noe sted har betydd så mye for Norges teknologiske og naturvitenskapelige utvikling som Trondheim.

Dette har pågått i snart 100 år.

I 1900 behandlet Stortinget et forslag om at en teknisk høyskole skulle legges til Oslo.

Men slik gikk det ikke.

Med 74 mot 40 stemmer besluttet Stortinget at Kristiania skulle endres til Trondheim.

I dag ser vi det som en selvfølge.

Miljøet her preger landet og byen. Miljøet her, Tore Sandvik og Rita Ottervik.

***

 

Vi ser nå fram mot klimamøtet på Bali i desember. Der må det bli lagt et løp som gir oss en avtale som avløser Kyoto-avtalen.

Men Konferansen her i dag kunne knapt fått en bedre innramming enn kunngjøringen av Nobels fredspris sist fredag, og den forestående utdeling 10. desember.

Det var et løft for klimasaken, og en anerkjennelse til kunnskapen og utbredelse av kunnskap.

Regjeringens mål er å bidra til en utvikling som innebærer at vi stabiliserer temperaturøkningen på 2 grader celsius over før-industrielt nivå.

 

For nå målet må globale utslipp begynne å gå ned så tidlig som midt i det neste tiår.

Og de globale klimautslipp må reduseres med minst 50 prosent innen 2050 om vi skal lykkes å stabilisere innholdet av klimagasser i atmosfæren på et nivå som samsvarer med 2-graders målet.

Dette er en enorm oppgave. Men vi må tro på at det er mulig og arbeide målbevisst for å nå målet.

 

Klima er vårt største miljøproblem. Vi har kjent til det lenge. Men omfanget viser seg nå å være større enn vi visste. Konsekvensene mer dramatiske enn vi først trodde. Og tidsfristene kortere enn vi håpet.

Mange sier det er vår tids største utfordring. Ja, det kan være. I alle fall det mest komplekse. Fattigdomsproblemet i verden er en mer akutt menneskelig tragedie, og bunnløst urettferdig.

Men kanskje er fattigdomsproblemet tross alt enklere å løse.

11 av de siste 12 årene er blant de varmeste 12 årene siden 1850

Disse årene kan vise seg å bli de minst varme fram til århundreskiftet i 2100.

Det nye er ikke kunnskapen om at global oppvarming er menneskeskapt

Men at det er bredt akseptert at det er slik – tvilen møtte veggen i år 2007.

 

For mindre enn en måned siden ledet jeg et klimamøte i FN i New York.

Der var det sterkt fokus på behovet for tilpasning til klimaendringer. Det betyr at mange land opplever at de er akutt truet, og at de forventer store ødeleggelser av land og infrastruktur.

Bangladesh er blant de landene som vil rammes hardest av klimaendringer. Når Himalayabreene smelter vil landet først oversvømmes - deretter rammes av vannmangel. I Indonesia frykter man at 2000 av landets 18 000 øyer vil forsvinne når havet stiger. Også klimaproblemene vil ramme de fattigste landene hardest. En gruppe av 40 små øystater i FN kjemper for å bestå.

Det høyeste punktet på Maldivene med sine 300 000 innbyggere - er 2 meter og 30 centimeter.

Det alt vesentligste av øylandet Kiribati rager ikke 2 meter opp av havet.

Men ikke nok med at hundrevis av millioner fattige mennesker lever i strandsonene.

Også den vestlige verdens millionbyer ved kysten vil bli utsatt for ødeleggelser.

Det kan bli avlingssvikt, levende arter trekker nordover.

Det kan bli forsterkete sultkatastrofer.

Hvis menneskets kroppstemperatur stiger én grad føler vi oss syke.

Flere rapporter hevder at temperaturen på jorda vil stige med 5, 6,7, eller flere grader celsius om vi ikke reduserer utslippene av klimagasser.

Min foreldregenerasjon fryktet atomvåpnene og kjernefysisk ragnarok. Vår generasjon bør frykte global oppvarming og en klimamessig katastrofe.

Derfor vil Norge være et foregangsland.

Selv om vi er få her i landet ønsker vi å spille en større rolle enn folketallet vårt alene skulle tilsi.

Vi skal gjøre en betydelig innsats for å få ned utslippene i vårt eget land. Og vi skal gjøre en betydelig innsats for å bidra til reduksjoner av utslippene i andre land. Begge deler er viktig.

 

Klimautfordringen har også en sterk etisk dimensjon.

De som har skapt problemet i første rekke er de industrialiserte land.

Vi må ha et tilsvarende ansvar for å bekjempe problemet.

Det er ikke bare et ansvar for å rydde opp etter seg.

Det er de land som har stått for størst utslipp, som har størst ressurser og kompetanse til å utvikle omleggingene og gjennomføre reduksjonene.

De land som nå står på terskelen til sin utvikling ser liten grunn til at de skal påta seg begrensninger på grunn av et problem de ikke har skapt.

Har vi noen rett til å opprettholde større utslipp per hode enn de land som nå arbeider seg ut av fattigdommen?

Med et etisk utgangspunkt er det vanskelig å komme forbi at hvert enkelt individ bør ha rett til en lik andel av jordas økologiske bæreevne.

Egentlig bygger Kyoto-avtalen på slike hensyn.

Det er de rikere landene som har utslippsforpliktelser.

De mindre rike, og fattige, har rett til å øke sine utslipp.

Men det gjør mange av dem også.

 

Kina går nå forbi USA som vedens største utslippsland

Ett scenario viser at vi kan oppleve at tre fjerdedeler av veksten i utslipp fram mot 2030 finner sted i det vi kaller de fattige land.

Det betyr at ettersom vi må kutte med mer enn 50 prosent innen 2050, så kan vi ikke oppnå dette ved bare å kutte i de rike landene.

 

Fordi vår relative andel av alle utslipp vil kunne bli mindre enn 50 prosent.

 

Dagens Kyotoavtale er den beste vi kunne fått, men den har alvorlige svakheter som må rettes opp.

Den viktigste er at den tallfestede forpliktelsen bare omfatter land som står for 30 prosent av verdens utslipp.

 

De landene der utslippene vokser mest, som Kina, India og Brasil, er ikke med.  Det betyr at dersom vi beholder Kyoto, slik at verken færre eller flere land påtar seg utslippsforpliktelser, vil den omfatte stadig lavere prosentandel av de globale utslipp.

 

Vi tar Kyoto-protokollen alvorlig.

Regjeringens politikk er å overoppfylle Kyoto-forpliktelsen med 10 prosent

Norge skal i perioden 2008–2012 overoppfylle forpliktelsen i Kyoto-protokollen med 10 prosent. Overoppfyllelsen skal skje ved bruk av Kyoto-mekanismene.

Vi skal kutte 30 prosent innen 2020

Norge skal innen 2020 redusere de globale utslippene tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp.

Vi skal kutter 100 prosent innen 2050

Norge skal være karbonnøytralt i 2050.

Dette er de overordnete mål for klimapolitikken som vi har invitert Stortinget til å slutte seg til.

 

 

Regjeringen har da også lagt fram klimameldingen som sier at under gitte forutsetninger vil om lag halvparten og opp mot to tredeler av Norges totale utslippsreduksjon tas nasjonalt, når økt CO2-opptak i skog er regnet med.

Dette bygger på at viktige reduksjoner er det fornuftig å ta i Norge. Samtidig er vi opptatt av helheten, av å oppnå størst mulig totale reduksjoner med vår innsats.

For det er slik at for klimaet spiller det ingen rolle hvor i verden utslippene finner sted.

Vi er i gang her hjemme:

• Milliardsatsing på CO2-rensing.
• Tilslutning til EUs kvotesystem.Vi setter tak på utslippene.
• Økte bevilgninger til fornybar energi, mer enn en dobling av satsingen gjennom Enova.
• Nye byggeforskrifter som sikrer lavere energibruk i bygninger. Utgiftene til oppvarming vil gå ned.
• Satsing på jernbane. Jernbaneinvesteringene er allerede økt med 50 prosent.
• Et mer miljøvennlig skattesystem – grønne skatter
• Forbud mot installering av oljekjel i nye bygninger
• Forbud mot deponering av nedbrytbart avfall fra 2009.

 

Jeg er teknologioptimist.

Da Kennedy i 1961 sa at USA ville sende mennesker til månen og returnere dem trygt til jorda, hadde de ikke mulighetene til å vite hvordan. Men de gjorde det.

Hele vår nyere historie er full av teknologiske gjennombrudd

Og av miljøteknologiske gjennombrudd.

Borte er bly i bensinen.

Utslippene av osonødeleggende stoffer er kommet under kontroll, selv om det vil ta tiår å bygge opp igjen osonlaget.

Vi er kommet langt i å rense SO2 som for få år siden truet Europas skoger og våre innsjøer og fiskevann. Det er bedring å spore. Krav er blitt satt. Løsninger er funnet.

Jeg har hørt sagt at det ikke er noe som heter innovasjon.

Men alle gode ideer bygger videre på gode ideer.

Det er aldri noe sluttspill i den teknologiske utvikling.

De som har interesser av de bestående ordninger vil protestere mot myndighetenes endringer i rammebetingelser.

Som da Norge som første oljeproduserende land innførte CO2-avgift på petroleumsproduksjon på begynnelsen av 90-tallet.

I dag har vi verdens reneste petroleumssektor, ikke minst takket være CO2-avgiften.

Derfor er vi stolte av teknologibasen i denne sektoren, og tror den har en viktig rolle internasjonalt. For alternativet er ofte mindre miljøvennlig teknologi.

 

 

Sleipner var et stort gjennombrudd for CO2-fangst og lagring.

Nå investerer vi flere milliarder kroner for å utvikle et fullskala renseanlegg for CO2 fra gasskraftverket på Mongstad.

Det er truffet en politisk beslutning om å gi et tungt offentlig bidrag til å utvikle teknologi verden trenger og for å få kostnadene ned.

 

Det er viktig å få ned utslippene fra Mongstad, men den virkelig store effekten av denne investeringen kommer dersom vi lykkes med å utvikle bedre teknologi, som i neste omgang kan brukes på kraftverk rundt om i verden. Norge skal bli verdensledende når det gjelder håndtering av CO2 fra kraftverk!

For i et politisk system hvor utslipp av CO2 har en pris, så må vi dit at rensekostnadene blir lavere enn utslippskostnadene.

Da vil finansdirektørene forlange utslippsreduksjoner og rensing. Eierne vil forlange det.

Og samfunnet vil forlange det.

Vi ser nå en økende interesse for rensing i land med store kullreserver.

De ser det ikke bare som klimamessig nødvendig

Men nødvendig for å sikre at råvaren kull har en plass og en verdi i framtiden.

I en situasjon der Kina tar i bruk et nytt kullkraftverk uten rensing hver fjerde dag

Hvor Kina går forbi USA i totale utslipp

Og hvor store folkerike land som India og hele stillehavsregionen ser til kull for å skaffe de energimengder som trengs for å bære en årlig økonomisk vekst på opp mot 10 prosent.

Vi kan neppe nå klimamålene med en slik økning i energibehovene uten at CO2-rensing blir standard.

 

Om finansiering og fordeling
Markedet er en dårlig herre, men en god tjener. 

I praksis er det neppe mulig å løse klimaproblemene gjennom statlige bevilgninger alene. Til det er problemet for stort.

Et bedre og mer rettferdig prinsipp er at forurenser betaler. I praktisk politikk betyr det at CO2-utslipp må få en pris. Da bruker vi markedet som tjener, da styres markedskreftene slik at de arbeider for reduserte utslipp.

 

Det må bli satt en pris på CO2-utslipp.

Det må koste å slippe ut CO2.

Da vil det ligge en økonomisk motivasjon for bedrifter, kommuner og enkeltmennesker i å spare utslipp.

 

All vår erfaring er at når noe blir lønnsomt, snur man seg rundt. Da investeres det i renseteknologi, da legges produksjonsrutiner om, og da endres vårt forbruksmønster. I klimavennlig retning.

 

Derfor mener vi at det er viktig å arbeide for et globalt CO2 marked, og en felles global CO2-pris.

  

Internasjonalt kan mye gjøres gjennom bistandspolitikken og gjennom klimafond, som for eksempel Verdensbankens og de andre utviklingsbankenes ordninger.

Norge vil øke bidragene til klimatiltak. Vi har i bistandsbudsjettet for 2008 gått inn for en økning på 400 millioner kroner til klimatiltak i utviklingsland.

Men de virkelig store resultater vil komme når det lykkes å skape markedsmessige rammebetingelser som styrer private investeringer i klimavennlig retning.

En lav-karbon framtid bygges på at vi setter en global pris på karbon.

Kyoto tok viktige skritt i retning karbon-prising. Den grønne utviklingsmekanisme bygger jo nettopp på at selskaper som opererer i et land med utslippstak og klimakvoter kan investere i reduksjoner i land som ikke har utslippstak, og så få utstedt omsettelige utslippskvoter for de reduksjoner som påviselig oppnås.

Her snakkes det nå om et enormt marked. Det genereres enorme investeringer i ny miljøvennlig teknologi land uten utslippsforpliktelser.  Og et vilkår er at investeringene ikke ville ha kommet uten de omsettelige utslippskvotene.

Dette må utvikles videre.

Det er den mest effektive måten å få til reduksjoner på. Klima-avgifter er et annet godt virkemiddel, særlig innen noen sektorer, men det er vanskelig å beregne hva utslippene vil bli under et avgiftsregime.

Det er det ikke under et kvoteregime. Da er totalutslippene bestemt, og så er det opp til aktørene i økonomien å handle utslippsrettigheter, slik at reduksjonene kommer på den mest effektive måten.

Det kvotesystemet som sannsynligvis har det største potensialet for å bidra til store reduksjoner, er EUs kvotesystem.

 

Regjeringen la i kvoteproposisjonen opp til at Norge skal slutte seg til EUs kvotesystem fra neste år. Stortingets tilslutning til denne loven betyr at vel 40 prosent av norske utslipp av CO2 får kvoteplikt.

Når et nytt land slutter seg til kvotesystemet, økes antallet kvoter i systemet.

Regjeringen legger opp til at når Norge slutter seg til kvotesystemet, skal den totale kvotemengden i systemet økes langt mindre enn det norske utslippsnivået fra de kvotepliktige bedriftene. Dette orienterer vi i dag EU om.

Når det gjelder de konkrete tallene, må jeg ta forbehold om Stortingets samtykke til at vi slutter oss til det europeiske kvotesystemet og om ESAs godkjenning av saken senere.  Men Regjeringens forslag vil være at kvotemengden i EU bare skal økes med om lag 15 mill. tonn når vi slutter oss til kvotesystemet. Det er om lag 4 mill. tonn mindre enn utslippsnivået fra kvotebelagt norsk industri i 2005, og det er om lag 7 mill. tonn lavere enn de forventede utslippene i 2010.

Vi bidrar dermed til at kvotesystemet vil gi betydelige reduksjoner av klimagassutslipp.

Deler av reduksjonene vil komme i Norge, andre deler vil komme i andre EU land. Det vil avhenge av prisen. De billigste kuttene vil komme først. Men kuttene kommer til å komme. Det er det viktigste.

Da har jeg grunn til å tro - som det heter – at EU anser denne norske tilnærming som ambisiøs, og vi vil høste lovord i EU for dette.

 

 

 

Vi må fram mot Bali og videre fokusere sterkt på nye generasjoner incentiver som vil gi land uten utslippsforpliktelser sterke interesser i å tiltrekke seg investeringer i miljøvennlig teknologi.

Her er nye ideer under utvikling, om finansielle instrumenter knyttet til bestemt måloppnåelse, som f.eks energieffektivisering innen land eller sektorer. Eller knyttet til klimaregnskap for sektorer som energi, sement, aluminium eller transport.

To sektorer ble unntatt fra Kyoto, fordi det ble ansett for vanskelig og håndheve. Det gjelder flytransport og sjøtransport. Det er på høy tid nå å skape regler som inkludere disse sterkt voksende årsaker til global oppvarming.

Internasjonal flytransport er den utslippskilden som vokser raskest i verden, med en vekst på om lag 3,5 pst. Dessuten er klimaeffekten fra flyutslipp 2-4 ganger større enn fra vanlige landbaserte utslipp.

 Her spiller Norge en pådriverrolle. For bare et par uker siden ble det avholdt en internasjonal konferanse om hvordan utslipp fra fly kan inkluderes i en avtale.

Verdens produksjons- og forbruksmønstre for energi er ikke bærekraftig. Vi befinner oss i en overgangsperiode, mot lavkarbon-samfunnet, og teknologiutvikling skal bringe oss dit.

Vi skal dit med støtte til utvikling av ny fornybar energi. Vi har mer enn fordoblet mer enn fordoblet støttevolumet.

De statlige bevilgninger til fangst og lagring av CO2 har hatt sterk vekst siden regjeringsskiftet.

 

Men nå ser vi fram til Bali og til å trekke opp mandatet for den avtale som vil erstatte Kyotoavtalen.  

Vi skal bruke politisk press og omfattende incentiver for å gjøre neste generasjons klimaavtale mer omfattende.

Norge skal være en pådriver for en ny forpliktende klimaavtale. En ny klimaavtale som innebærer større utslippskutt enn dagens. Derfor må USA med. De store utslippslandene må med. Og også utviklingslandene må påta seg konkrete forpliktelser. Vår oppgave blir å bidra til et globalt system som gjør at de land som nå står utenfor ser at de vil tjene på å bli med.