Avslutningsinnlegg under åpen høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité 13. mars 2008 om terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008

Sjekkes mot fremføringen

Leder,

Jeg føler at jeg har fått anledning til å svare på mange spørsmål, og jeg viser til min innledning.

Jeg vil bare si at trusler er et så sammensatt fryktinstrument at det jo er ment å skape usikkerhet bare ved at de er fremmet. Og det viser jo da betydningen av at det er de som har trening og erfaring i å vurdere trusler, som gir råd.

Jeg har ikke bodd på et hotell tidligere hvor jeg har fått høre om at det forelå en trussel mot det hotellet dagen før. Men det gjør jo inntrykk når man da møter analytikere som er vant til å håndtere dette trusselbildet og trekke slutninger. Vi må da stole på de rådene. Det finnes egentlig ikke noen annen vei.

Jeg har vel egentlig ikke behov for å legge til så mye. Jeg vil kanskje bare ende opp med å si noe av det jeg forsøkte å formidle i min innledning, at håndtering av den type situasjoner i utsatte områder altså skjer i et grensesnitt mellom det planverket man har, og det man klarer å gjøre ut av den situasjonen som er.

Felles for en krise er jo at normaliteten er satt ut av spill.

Da vi arbeidet med Libanonkrisen sommeren 2006, satt hele ledelsen i sikkerhet i Utenriksdepartementet og hadde god kontakt over de dagene det varte, til å styre den krisen derfra. Her hadde vi da situasjonen slik den var i Kabul, hvor utenriksminister, stasjonssjef, kommunikasjonssjef var en del av krisen.

Det er det ene.

Vi har en lang rekke ting vi må jobbe med, med hensyn til planverket, i lys av de erfaringene vi har fått. Vi har vært tydelige på at det er mangler i det planverket, i lys av denne type trusler.

Det erkjenner jeg, og det skal vi arbeide med.

Så er det over til de menneskelige handlingene.

Der vil jeg si to ting som jeg har sagt ved flere anledninger tidligere, at det jeg observerte fra de som var involvert på norsk side, mener jeg var medarbeidere som gjorde alt de kunne under de rådende omstendigheter, og med det de hadde til disposisjon, for å redde liv.

Så skal vi altså leve med at det ikke var avgjørende nok til at ikke et liv gikk tapt. Det preger oss, og vil prege oss hele tiden etter. Vi kan altså ikke vite om det var ting ved det vi gjorde, hvilke enkelthendelser som der var avgjørende, eller andre omstendigheter rundt dette, som fikk betydning for utfallet.

Som jeg sa i min innledning: Marginene trer fram for oss når vi altså i ettertid ser forløpet, som det at det skal ha vært 30 meter fra der SISUen stod, til der Carsten Thomassen lå, som det forholdet at situasjonen var slik at evakueringspersonellet ikke hadde mulighet til å gå innenfor døren for å se etter den andre nordmannen, som det forhold at det tydeligvis var krevende å vurdere plassituasjonen i SISUen, både ved den første evakueringen og ved den andre.

I alle fall vil holdningen fra Utenriksdepartementet og fra Regjeringen være, at vi går grundig inn i de lærdommene og trekker slutninger av dem – det har vi allerede gjort på en rekke områder – og at vi arbeider så fort vi kan for å sørge for at planverket og opplæringen er så god som mulig, i en verden der vi ikke kjenner hva den neste krisen vil bli.
 

*****

For utenriksministerens svar på alle spørsmål under hele høringen, se www.stortinget.no