Innlegg under åpen høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité 13. mars 2008 om terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008

Sjekkes mot fremføring

Leder,

Jeg setter pris på anledningen til å redegjøre for min egen og departementets opplevelse av og handlinger under terrorangrepet i Kabul. 

Når man leser redegjørelser og skriftlige svar, så følger ord på ord, og setning følger setning. I dag vet vi utfallet og mye om omstendighetene. Det gjorde ikke vi som sto midt i krisen da den rullet seg ut.

Vi vet i dag at angrepet trolig var avsluttet etter at skytingen opphørte om lag kl. 18:30 afghansk tid. Men virkeligheten innenfor og utenfor hotellet var slik, at det i flere timer hersket kaotiske tilstander, det ble snakket om flere selvmordsbombere klare til å slå til, det var tilløp til panikk blant væpnede vakter, amerikanske soldater som hadde tatt seg inn til lobbyområdet trakk seg midlertidig tilbake, og en rekke ambulanser kom seg ikke inn på området.

Vi oppfattet at vi var i livsfare. Derfor kan vi ikke gjenfortelle like klart alt som skjedde med analytisk overblikk. Det som oppfattes som ti minutter i en normal situasjon, kunne oppleves som en evighet.

Vi var omgitt av skrik, og høylydt aggressiv og væpnet opptreden fra sivile og militære og stadige avbrytelser. Vi ble pekt på med ladde våpen, uten å vite om det var venn eller fiende med fingeren på avtrekkeren.

Jeg vil anmode om at disse forhold tas i betraktning, både når en stiller spørsmål og vurderer svar. 

Leder,

La meg omtale tre forhold i denne innledningen. 

For det første: UDs krisehåndteringsapparat.

Utenriksdepartementet har etter tsunamikatastrofen bygget opp en ny kriseorganisasjon. Den inngår som en del av regjeringens samlede krisehåndtering slik dette er omtalt i Stortingsmelding nr. 37 (2004–2005).

Vi er blitt satt på prøve ved ulike anledninger de senere år, som i forbindelse med terroranslaget i London i 2005, orkanen ’Katarina’ i USA i 2005 og Libanon-krisen sommeren 2006. Samlet sett har Utenriksdepartementet bistått mer enn tusen nordmenn i disse tre krisene.

Det er utarbeidet et omfattende planverk for krisehåndtering, i departementet og ved stasjonene. UD har ansatt nye medarbeidere med spesialkompetanse i beredskapsarbeid og krisehåndtering. Opplæring av våre ansatte er også styrket.

Planverket skal gi støtte til å organisere krisehåndteringen. Men planverket gir ikke mer enn en ramme. De ansvarlige i en gitt krise må også anvende nødvendig fleksibilitet for å møte utfordringene. Det finnes ikke detaljerte planer for enhver tenkt krise.

Den skriftlige redegjørelsen fra UD er ingen gransking. Det er en gjennomgang av hendelsene og hvilke lærdommer vi så langt har trukket. I gjennomgangen har vi pekt på mangler i planverket. Og det er lagt føringer for hvor det nå er behov for å forbede planverket. Kunnskap vi har fått etter at rapportene ble lagt fram, vil selvsagt også bli tatt med.

Angrepet i Kabul viser at planverket ikke har særlige utviklede retningslinjer når kriseledelsen selv er rammet og står midt i krisen.

Vi fikk også illustrert behovet for et mer systematisk opplegg for sikkerhet i forhold til alle medreisende, enten det gjelder minister eller deltakere, innenfor eller utenfor delegasjonen. Dette tar vi tak i.

 

Leder,

Hva må så gjøres?

En arbeidsgruppe på departementsrådsnivå, ledet av Justis- og politidepartementet, har startet arbeidet med sikkerhetsspørsmål knyttet til utenlandsreiser for offisielle delegasjoner med følge, herunder journalister. Her er vi i direkte dialog med pressens egne organer. Arbeidsgruppen skal legge fram sine tilrådninger i løpet av kort tid.  

Slik jeg opplevde krisen, vil jeg være klar på at planverket ikke sto i veien for den måten vi håndterte krisen på. Problemet i Kabul var ikke det planverket vi hadde, men snarere det planverket og den beredskapen vi ikke hadde i møte med denne type krise.

Det arbeides nå med å oppdatere planverket i lys av erfaringene, og med å styrke vår evne til å håndtere framtidige krisesituasjoner.

For det første vil vi være mer restriktive med å legge ut informasjon om reiseplaner på nettet når reisene går til utsatte områder. Det etableres tettere kontakt mellom PST (Politiets Sikkerhetstjeneste) og Utenriksdepartementet når det gjelder mer langsiktig reiseplanlegging og forberedelsene i forkant av den enkelte reise.

Det vil også bli utarbeidet et mer standardisert opplegg for informasjon om sikkerhet og beredskap til medfølgende presse. 

Samtidig ønsker vi ikke å dramatisk å svekke vår åpenhet og tilgjengelighet – noe som er norsk tradisjon. Vi må derfor finne den rette balansen mellom sikkerhet og varsomhet.

Den 5. mars (d.å.) hadde jeg i denne sammenheng et møte med Presseforbundets sikkerhetsutvalg der vi startet en dialog om de avveininger som bør gjøres.

For det andre ansetter vi en sikkerhetsrådgiver ved ambassaden i Kabul. Vedkommende vil være ambassadørens nærmeste rådgiver i sikkerhetsspørsmål og blant annet ha ansvar for sikkerheten i forbindelse med besøk fra Norge. En midlertidig sikkerhetsrådgiver er allerede på plass.

For det tredje er det besluttet å opprette en stilling som sikkerhetskoordinator i UD. Vedkommende vil blant annet få et særlig ansvar for de sikkerhetsmessige sider ved forberedelser og gjennomføring av reiser i UD-regi og forestå kontakten med andre etater, som PST og Forsvaret, og andre land. 

For det fjerde er det foretatt en gjennomgang av krise- og beredskapsarbeidet ved ambassaden i Kabul, herunder planverket. Tilsvarende vil bli gjennomført for særlig utsatte stasjoner.

Viktig i denne sammenheng vil være våre egne rutiner for intern kommunikasjon mellom de ulike funksjonene i kriseorganisasjonen, spesielt mellom staben hjemme og på krisestedet.

For det femte har vi ytterligere styrket sikkerhetsopplæringen over et bredt felt i departementet. I tillegg vil vi se på hvordan den mer langsiktige sikkerhetsopplæringen av alle som jobber i tjenesten kan styrkes.

Vi arbeider også med hvordan vi kan forbedre sikkerheten både til UDs egne ansatte og andre som tjenestegjør i eller reiser til konfliktområder.

Leder,

La meg så si noe om arbeidet for å bistå Carsten Thomassen.

Først vil jeg gi honnør til journalistene rundt Thomassen for alt de gjorde for å pleie ham og redde ham. Det står stor og varig respekt av deres innsats.

Vi som hadde ansvar i UD gjorde det vi kunne for å bistå begge de sårede nordmennene. Jeg vil avvise enhver antydning om at det skal ha blitt gjort forskjell på dem.

Vi vet i dag at vår og andres innsats ikke var nok til å redde Carsten Thomassen. Jeg har stilt utallige spørsmål om hva vi kunne ha gjort annerledes for å bidra til å hindre at utfallet ble fatalt.

I disse spørsmålene har jeg tatt utgangspunkt i den informasjonen vi hadde under omstendighetene, under de kritiske minuttene. I UDs rapport og våre svar til komiteen er våre handlinger forsøkt rekonstruert og vurdert i lys av det vi etter beste evne oppfattet som situasjonen, der og da.

I mine egne gjennomganger har jeg derfor måttet gjøre et skille; mellom den informasjonen vi hadde under omstendighetene og den kunnskapen vi ervervet oss i ettertid.

Med den kunnskapen vi nå har, så ser vi både her og på andre områder at det ene eller det andre kunne ha vært gjort annerledes. Marginene trer fram for oss. Slike overveielser og selvransakelser i ettertid, gjør det ekstra vanskelig å måtte erkjenne at det vi gjorde for å bistå de to sårede nordmennene, ikke bidro til å redde Carsten Thomassens liv.

Jeg tror ikke det er noen gitt å si at enkelthendelser eller -beslutninger kunne ha gitt et annet utfall, eller om noen av våre handlinger eller meldinger fikk avgjørende betydning.

Men vi kan konstatere, og alle vi som var med må leve med, at stilt overfor de kreftene som var i spill på hotell Serena den kvelden, så strakk ikke vår innsats til for å redde Carsten Thomassens liv. Terroristene som slo til lykkes å ta liv. Ett av dem var norsk.

Medienes sjefredaktører slår fast at de er ansvarlige for journalistenes sikkerhet. Samtidig er det vårt ansvar som norske myndigheter å gjøre det vi kan for å redde nordmenn i nød i utlandet, uansett hvem de er eller hvor de arbeider.

Planverket ga oss føringer. Men vi som sto midt i krisen som representanter for offentlige myndigheter, som ansvarlige for eksisterende planverk og sikkerhetsvurderinger, beredskapen og planleggingen; det er vi som må svare og ta ansvar.

Det er jeg rede til å gjøre her i dag.

Så langt jeg kunne se og observere, så gjorde alle de involverte sitt ytterste under den rådende situasjonen, med den tilgjengelige informasjonen de hadde og med de midlene de hadde til disposisjon. Det gjaldt ambassadør Leikvang og hans medarbeidere. Det gjaldt livvaktene fra PST. Det gjaldt Forsvarets personell. Det gjaldt de mange afghanere. Og det gjaldt mine medarbeidere.

Så må vi leve med resultatet. Seks mennesker ble drept, blant dem var Carsten Thomassen. Like mange ble alvorlig såret, blant dem var Bjørn Svenungsen.

25 nordmenn ble evakuert og kom uskadet fra terrorangrepet.

Jeg ser nå fram til å svare på komiteens spørsmål. 

***** 

For fullstendig referat fra hele høringen – jfr. www.stortinget.no

Utenriksminister Støre redegjorde for egne og UDs erfaringer etter angrepet i Kabul.
Foto: Pierre de Brisis, UD.