5 Multilateralt samarbeid om eksportkontroll og ikke-spredning

Utover i 1980-årene begynte ikke-spredningsspørsmål knyttet til masseødeleggelsesvåpen å innta en stadig mer sentral plass på den internasjonale sikkerhetspolitiske dagsorden. De multilaterale eksportkontrollegimene ble i første omgang etablert for å søke en mest mulig enhetlig fortolkning av eksportkontrollforpliktelsene i de ulike multilaterale avtalene for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. På denne måten tar leverandørland et særlig ansvar for å sikre etterlevelse av folkerettslige avtaler på ikke-spredningsområdet, særlig avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT), kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og konvensjonen om forbud mot biologiske våpen (BWC). Det ble gitt detaljert omtale av de multilaterale ikke-spredningsinstrumentene i St.meld. nr. 33 (2006 – 2007).

Tilsynskonferansen for avtalen om ikke-spredning av atomvåpen (NPT) fant sted 3. – 28. mai 2010. Tilsynskonferansen, som gjennomføres hvert femte år, er viktig for å kunne drive ikke-sprednings- og nedrustningsagendaen videre. Det har vært knyttet store forventninger til at NPTs tilsynskonferanse i 2010 får et positivt utfall.

Da NPT ble forlenget på ubestemt tid i 1995, var det mulig å komme til enighet fordi kjernevåpenstatene forpliktet seg til å eliminere sine arsenaler. Denne forpliktelsen ble bekreftet og ytterligere styrket fem år senere. Etter dette ble det imidlertid liten bevegelse på nedrustningssiden. Obama-administrasjonen har imidlertid gitt et velkomment linjeskift i amerikansk holdning. Den amerikanske presidenten er tydelig i sitt ønske om en tryggere verden uten atomvåpen, noe som også er reflektert i den nye «Nuclear Policy Review». Han har vært pådriver for en ny avtale med Russland om nedskjæring av de strategiske atomvåpnene, og oppfølgingsavtalen til START som ble undertegnet i Praha i begynnelsen av april 2010. Denne avtalen er den første reelle atomnedrustningsavtalen på 19 år og setter tak for utplasserte strategiske stridshoder og leveringsmidler. Det er viktig at nye START følges opp med nye nedrustningsforhandlinger som omfatter alle kategorier atomvåpen og alle atomvåpenmakter.

I april 2010 var Obama vert for 47 stats- og regjeringssjefer til et toppmøte om kjernefysisk sikkerhet i Washington, som vedtok et handlingsprogram for å sikre alt følsomt kjernefysisk materiale innen fire år. Atomsikkerhet og kjernefysisk ikke-spredning er viktige forutsetninger for å nå det overordnete målet om en verden uten atomvåpen. Norge viderefører sin pådriverrolle for å styrke ikke-spredningsregime og Det internasjonale atomenergibyrået.

FNs sikkerhetsråds resolusjon 1887 (2009) representerer også en positiv utvikling når det gjelder kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning. Resolusjonen inneholder bl.a. flere bestemmelser som er av betydning for lands eksportkontroll når det gjelder betingelser for leveranser av kjernefysiske varer. Som betingelser for leveranser, stilles krav om at mottakerlandet har inngått adekvat sikkerhetskontrollavtale med IAEA, og at mottakerlandet etterlever sine sikkerhetskontrollforpliktelser fullt ut.

Etter Den kalde krigens slutt og COCOMs 1 nedleggelse i 1994, inngikk også bl.a. Russland og tidligere Warszawapakt-land som deltakere i de multinasjonale eksportkontrollregimene som utviklet seg parallelt med den økende interessen for spredningsproblematikken. Som en direkte følge av at COCOM opphørte, ble det også etablert et nærmere samarbeid om kontroll med eksport av konvensjonelt forsvarsmateriell.

Dagens multilaterale eksportkontrollregimer 2 retter seg både mot konvensjonelle våpen og flerbruksvarer som kan brukes til å fremstille masseødelegelsesvåpen eller for annen militær bruk. Leverandørlands samarbeid og koordinering av nasjonale tiltak gjennom multilateralt eksportkontrollsamarbeid er et viktig virkemiddel i arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og oppbygging av offensiv militær slagkraft som kan utgjøre en trussel mot internasjonal stabilitet og sikkerhet.

Eksportkontrollregimene skiller seg fra de nevnte internasjonale avtalene ved at de ikke er folkerettslig bindende. Bakgrunnen for samarbeidet er heller en felles politisk vilje til å forhindre spredning av masseødeleggelsesvåpen gjennom nasjonal lovgivning som sikrer kontroll med varer og teknologi som er identifisert som strategiske. Deltakelse i regimene fremmer målsettingen og de folkerettslige forpliktelser som ligger i de internasjonale avtalene om å ikke bidra, direkte eller indirekte, til å bistå en annen stat med å anskaffe masseødeleggelsesvåpen.

Innenfor de multilaterale eksportkontroll- og ikke-spredningsregimene er det også tatt en rekke initiativ for å bidra til å oppfylle Sikkerhetsrådets resolusjoner 1373 og 1540 om tiltak mot terrorisme. Arbeidet med å følge opp resolusjonene er for mange land krevende og stiller store krav til ressurser. I denne sammenheng er det fra norsk side lagt vekt på å bidra med kompetanse og ressurser både bilateralt og i forbindelse med regionale eller internasjonale seminarer. Formålet er å bistå andre land i å etablere adekvat eksportkontroll.

De senere årene har leverandørland også arbeidet for at alle land skal gjennomføre eksportkontroll. Målsettingen er å hindre at oppkjøpere til skjulte våpenprogrammer utnytter land med svake kontrollrutiner til å anskaffe sensitive varer og teknologi.

Terroraksjonene i USA i september 2001 førte til at samarbeidet i eksportkontrollregimene også rettet seg mot å hindre spredning av sensitive varer til terrorister. I regimene arbeides det bl.a. for å identifisere hvilke sensitive varer som kan være mest attraktive for terrorister, og som ikke står på kontrollistene idag. Dette dreier seg f.eks. om utstyr som kan forstyrre samband (jammeutstyr), visse typer laserutstyr og utstyr for spredning av biologiske materialer. Innenfor Wassenaar-samarbeidet er det fremforhandlet høye internasjonale kontrollstandarder for handel, transport og lagring av bærbare luftvernsystmer (MANPADS 3). I hendene på terrorister utgjør slike våpen en alvorlig trussel mot særlig sivil luftfart. I tillegg er informasjonsutvekslingen som finner sted innenfor regimene også rettet seg mot spredningsfarene til ikke-statlige aktører.

I tillegg til utveksling av informasjon om sluttbrukere, frontselskaper, anskaffelsesmetoder, fraktruter og prosjekter det er knyttet særlig bekymring til i spredningssammenheng, foregår det en omfattende utveksling av informasjon mellom regimelandene om faktisk eksport og om avslag på lisenssøknader. Det forutsettes at landene tar denne informasjonen i betraktning i eget lisensieringsarbeid, bl.a. ved å ikke innvilge lisenser som i hovedsak er identiske med lisensavslag som er notifisert av andre regimeland.

De siste årene har man sett en økende aktivitet fra EUs side innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene. Eksportkontroll er ett av tre satsingsområder som EU har angitt i kampen mot terrorisme, og det er etablert et betydelig program for dialog med og opplæring av relevante myndigheter i land som ikke deltar i eksportkontrollregimene.

Fra norsk side er det etablert et nært samarbeid med EU på eksportkontrollområdet. Norge benytter bl.a. EUs flerbruksregime som utgangspunkt for den norske kontrollen, både når det gjelder kontrollisten og kontrollmekanismer. Dette bidrar til å sikre at regelverket i størst mulig grad er det samme for norske eksportører som det som gjelder for europeiske samarbeidspartnere.

5.1 De multilaterale eksportkontrollregimene

De fem multilaterale eksportkontrollregimene dekker teknologiområder knyttet til masseødeleggelsesvåpen og konvensjonelle våpen. Regimene har en rekke fellestrekk. Det er etablert varelister og retningslinjer som forutsettes gjennomført i nasjonal rett og praktisering. Det er nedsatt faste arbeidsgrupper for bl.a. informasjonsutveksling, arbeidet med varelistene og for lisensierings-, kontroll- og håndhevelsesspørsmål. Arbeidsgruppene legger frem anbefalinger til det årlige plenumsmøtet, og alle vedtak krever konsensus. Dette er et grunnleggende prinsipp all den tid medlemslandene har forpliktet seg til å gjennomføre alle vedtak i sin nasjonale rett og praksis.

Wassenaar-samarbeidet om kontroll med konvensjonelle våpen, militært materiell og relevant høyteknologi

Wassenaar-samarbeidet (WA, The Wassenaar Arrangement) er det eneste eksportkontrollregimet som retter seg mot konvensjonelle våpen, militært materiell og sensitiv høyteknologi. Samarbeidet ble etablert i 1996 og har 40 deltakerland. Norge ledet forhandlingene om det politiske basisdokumentet som ledet frem til WAs etablering i 1996.

Målsettingen med WAs arbeid er å bidra til regional og internasjonal sikkerhet og stabilitet gjennom åpenhet og ansvarlighet når det gjelder leveranser av konvensjonelle våpen og sensitiv høyteknologi for på denne måten å hindre destabiliserende oppbygging av konvensjonell militær slagkraft. WA-samarbeidet søker også å hindre at terrorister og terrorgrupper får tilgang til våpen eller sensitive flerbruksvarer.

WA-samarbeidet kontrollerer et bredere produktregister enn de øvrige eksportkontrollregimene. Det er etablert en liste for konvensjonelt fors­varsmateriell, samt en for flerbruksvarer og teknologi som har både sivile og militære anvendelsesområder og som ikke er dekket av andre regimer.

WA bygger i stor grad på tillitsskapende tiltak gjennom utveksling av informasjon om innvilgelse og avslag på lisenser, samt om nasjonal praktisering når det gjelder våpeneksport. Det er vedtatt retningslinjer for en rekke spørsmål, herunder kontroll med bærbare luftvernsystemer, håndvåpen og lette våpen, immateriell teknologi og formidling av våpen mellom tredjeland. WA har etablert seg som et solid eksportkontrollregime som setter høye standarder for kontroll med konvensjonelle våpen og relevant høyteknologi.

I 1999, 2003 og 2007 fant det sted en omfattende gjennomgang av hvordan WA fungerer, med sikte på å videreutvikle og styrke samarbeidet. I henhold til WAs basisdokument skal slike gjennomganger finne sted hvert fjerde år. I 2008 og 2009 arbeidet WA-landene med anbefalingene fra gjennomgangen i 2007. Plenumsmøtet i desember 2009 vedtok å styrke kontrollistene på flere områder, herunder kontrollparametrene for visse skip og undervannsteknologi. I tillegg ble det besluttet å styrke dialogen med ikke-medlemmer, bl.a. ved å holde et seminar i 2010 om de tekniske endringene i kontrollisten.

Norge innehar formannskapet i arbeidsgruppen som behandler politiske spørsmål i 2010. Denne arbeidsgruppen arbeider gjennom året med å identifisere anbefalinger for behandling av det årlige plenumsmøtet hvor de endelige beslutninger fattes. Den neste gjennomgangen av WA skal finne sted i 2011, og mandatet for gjennomgangen skal forhandles under det norske formannskapet.

Mer informasjon om WA kan finnes på www.wassenaar.org.

Eksportkontrollregimer for å hindre spredning av MØV

Det er etablert eksportkontrollregimer for utvikling og samordning av leverandørlands nasjonale eksportkontrolltiltak for å bidra til å hindre spredning av kjemiske- og biologiske våpen, kjernefysiske våpen og leveringsmidler (missiler) for slike våpen.

Disse regimene har en rekke felles trekk, først og fremst at det er etablert retningslinjer og varelister som medlemslandene har forpliktet seg til å gjennomføre i sin nasjonale eksportkontroll. Med sikte på å videreutvikle regimene, særlig for å holde tritt med teknologisk utvikling og aktuelle spredningstrusler, foregår det løpende forhandlinger for å styrke kontrollistene og utvikle målrettede kontrolltiltak. I tillegg holdes det regelmessige ekspertmøter for bl.a. lisensierings-, kontroll- og håndhevelsesmyndighetene i medlemslandene. Det foregår også en omfattende informasjonsutveksling, herunder om foretatt eksport, avslag på søknader om eksport, om anskaffelsesforsøk, frontselskaper, fraktruter og bekymringsfulle våpenprogrammer. Det forutsettes at medlemslandene skal ta denne informasjonen i betraktning i forbindelse med lisensiering. I enkelte tilfeller er medlemsland forpliktet til å avslå en søknad om lisens når et annet land har notifisert et avslag på en søknad som i hovedsak er lik.

Arbeidsgruppene rapporterer om sine aktiviteter til plenum. Det holdes årlige plenumsmøter, hvor anbefalingene fra arbeidsgruppene behandles. Alle vedtak fattes ved konsensus.

Med unntak av Australia-gruppen, som ledes fast av Australia, har et av medlemslandene formannskapet for plenumsmøtet på årlig basis. De til enhver sittende formannskap leder regimenes aktiviteter, herunder en omfattende dialog med ikke-medlemmer, med utgangspunkt i mandater som er vedtatt i plenum. Norge har hatt formannskapet i missilkontrollregimet MTCR (1992 – 1993) og i det kjernefysiske eksportkontrollregimet NSG (2005 – 2006). I 2010 leder Norge som nevnt over arbeidsgruppen for politiske spørsmål i Wassenaar-samarbeidet.

NSGs og MTCRs varelister og retningslinjer ligger til grunn for sanksjonene mot Iran og Nord-Korea som er vedtatt av FNs Sikkerhetsråd. Dette viser at disse kontrollregimene representerer høye internasjonale kontrollstandarder når det gjelder arbeidet for å hindre spredning av kjernefysiske våpen og leveringsmidler for slike våpen.

Zangger-komiteen og Nuclear Suppliers Group (NSG)

Disse regimene dreier seg om kjernefysisk-relatert eksportkontroll. Zangger-komiteen ble opprettet i 1971 som en arbeidsgruppe under Avtalen om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (NPT) for å sikre en mest mulig enhetlig fortolkning av avtalens artikkel III.2 som krever at partene skal sikre at det ikke eksporteres materialer som kan benyttes til utvikling av kjernefysiske våpen.

I 1976 gikk en rekke land sammen og dannet Nuclear Suppliers Group (NSG) fordi man ønsket en mer omfattende eksportkontroll med kjernefysiske produkter og materiale enn den Zangger-komiteen kunne angi med utgangspunkt i NPTs artikkel III.2. Adressen til Zangger-komiteens hjemmeside er www.zanggercommittee.org.

NSG har 46 medlemsland, herunder alle de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd. Gruppen springer ut av den såkalte «London-klubben» som ble etablert på midten av 1970-tallet. Som følge av den første Gulf-krigen ble dette samarbeidet revitalisert i 1991. NSGs arbeid retter seg dels mot produkter som kan anvendes til fremstilling av kjerneemner for våpenbruk, og dels mot flerbruksvarer som kan anvendes også i våpenprogrammer. NSGs retningslinjer, herunder varelistene, blir publisert som IAEAs informasjonssirkulærer (hhv. INFCIRC 254/Part 1 og INFCIRC 254/Part 2).

USAs og Indias initiativ om sivilt kjernefysisk samarbeid i 2005 var et fremtredende spørsmål innenfor NSG. I et ekstraordinært plenumsmøte i NSG i september 2008 ble det enighet om å unnta India fra Retningslinjenes krav om heldekkende sikkerhetskontroll som betingelse for leveranser. NSGs vedtak kom etter at den indiske utenriksministeren 5. september 2008 fremla en erklæring som gjentar Indias forpliktelser vedrørende nedrustning og ikke-spredning av kjernevåpen, herunder et fortsatt frivillig og ensidig moratorium om å avstå fra prøvesprengning. Norge og en rekke andre land gjorde det klart at forståelsen av vedtaket er at unntaket består så lenge India etterlever forpliktelsene i den politiske erklæringen. På denne måten er India, som står utenfor NPT, brakt nærmere det multilaterale ikke-spredningsarbeidet.

Et hovedspørsmål for NSG de siste par årene har vært å arbeide for å styrke regimets retningslinjer når det gjelder særlig sensitive varer. G8-landene vedtok i november 2009 å innlemme et forhandlingsutkast fra NSG om kontroll med anrikningsteknologi på nasjonalt grunnlag, uten at det foreligger konsensus i NSG om dette ennå. Målet er imidlertid å kunne oppnå enighet i NSG på plenumsmøtet i New Zealand i juni 2010.

Adressen til NSGs hjemmeside er www.nuclearsuppliersgroup.org.

Australia-gruppen (AG)

Australia-gruppen ble etablert i 1985 etter et australsk initiativ. Gruppen har som formål å hindre spredning av kjemiske og biologiske våpen til stater og terrorister gjennom samordning av medlemslandenes nasjonale eksportkontroll. Det er begrunnet mistanke om at flere land besitter slike våpen. Mange sensitive kjemikalier er billige, enkle å bruke, og virkningen kan være alvorlig i begrensede områder. Risikoen for spredning av kjemiske og biologiske stridsmidler, bl.a. til terrorister, anses således reell.

Opprinnelig omfattet gruppens virkeområde bare kjemikalier og kjemisk tilvirkningsutstyr for kjemiske stridsmidler. I 1990 ble det besluttet å styrke regimet ved å etablere kontrollister til også å omfatte mikroorganismer, toksiner og tilvirkningsutstyr for biologiske stridsmidler.

Informasjonsutveksling om utvikling av nye teknologier som er aktuell for kjemiske- og biologiske våpenaktiviteter og spredningstrusler står sentralt i AG. Det ble i 2008 også nedsatt en egen prosess for å styrke regimets muligheter til å holde tritt med den teknologiske utviklingen på dette området. Dette arbeidet ble videreført i 2009.

AG har nå 39 medlemsland. Mer informasjon kan finnes på AGs hjemmeside www.australiagroup.net.

Regimet for kontroll av missilteknologi (MTCR)

Regimet ble dannet etter et amerikansk initiativ i 1982. MTCR har som målsetting å begrense spredning av missiler, rakettsystemer og ubemannede luftfartøy som kan levere masseødeleggelsesvåpen. MTCR har 34 medlemsland.

Kontrollisten reflekterer komplette missilsystemer (herunder ballistiske missiler, raketter og missiler for romfart og sonderaketter) og andre ubemannede luftfarkoster (inklusive kryssermissiler, mål- og overvåkingsplattformer) med en rekkevidde på 300 km eller mer. I tillegg kontrolleres komponenter til slike systemer og andre produkter som kan produseres for utvikling og produksjon av missiler.

I 2008 og 2009 fortsatte MTCR en omfattende gjennomgang av kontrollistene for å sikre at disse møter dagens spredningstrussel, informasjonsutveksling om spredning av missilteknologi, teknologisk utvikling, nasjonale program og anskaffelsesaktiviteter. På plenumsmøtet i Brasil i november 2009 ble det enighet om å styrke listene, og om å videreføre forhandlingene om utestående spørsmål. I tillegg foregår det en omfattende utadrettet virksomhet som omfatter dialog med en rekke land som ikke deltar i MTCR.

Mer informasjon om MTCR kan finnes på www.mtcr.info.

5.2 Andre spredningstiltak

Tiltak mot missilspredning

MTCR har vært det eneste internasjonale forum som har som formål å hindre spredning av leveringsmidler for masseødeleggelsesvåpen. Som ledd i styrkingen av dette arbeidet tok MTCR-landene initiativ til en internasjonal adferdskodeks mot missilspredning, the Hague Code of Conduct (HCOC).

HCOC, som ble etablert i 2002, er et politisk instrument. Gjennom en rekke tillitskapende tiltak er målsettingen at atferdskodeksen skal bidra til å begrense utvikling og spredning av missiler som kan levere masseødeleggelsesvåpen. Forhåndsvarsling om utskytninger av raketter og ballistiske missiler fra eget territorium og årlige rapporteringer om relevante aktiviteter er blant de viktigste tiltakene.

HCOC ledes av et medlemsland på årlig basis, og en sentral aktivitet for de forskjellige formannskapene er å føre en utadrettet virksomhet for å få flere land til å slutte seg til atferdskodeksen. 130 land har sluttet seg til HCOC.

Fra norsk side støtter man forslag om at HCOC bør føres inn i en FN-prosess, med sikte på å utvikle et rettslig bindende FN-instrument mot missilspredning.

Initiativet for spredningssikkerhet

Faren for at terrorister eller land som det er knyttet særlige bekymringer til, skal tilegne seg masseødeleggelsesvåpen har ført til et sterkere internasjonalt samarbeid gjennom Initiativet for spredningssikkerhet (Proliferation Security Initiative – PSI). Formålet er å kunne avskjære transport av masseødeleggelsesvåpen, relatert teknologi og kunnskap. Det legges særlig vekt på toll-, politi-, forsvars- og justissamarbeid og på opprulling av internasjonale nettverk for oppkjøp og spredning av innsatsvarer relatert til masseødeleggelsesvåpen. Norsk deltakelse i PSI representerer en naturlig videreføring av vårt arbeid med å sikre en effektiv eksportkontroll og vårt engasjement når det gjelder ikke-spredning og kampen mot internasjonal terrorisme.

På norsk side er det etablert en interdepartemental kontaktgruppe som ledes av Utenriksdepartementet. Samarbeidet har bidratt til økt nasjonal beredskap for å kunne reagere i internasjonale krisesituasjoner og en nasjonal håndbok er utarbeidet som en del av beredskapen. Norge var høsten 2005 vertskap for en omfattende internasjonal øvelse ved Sjøkrigsskolen i Bergen med deltakere fra 17 land, som testet ut prosedyrer for avskjæring av lufttransport av innsatsvarer i spredningsøyemed. I januar 2007 arrangerte Utenriksdepartementet en øvelse som samlet alle relevante instanser i Norge. Hensikten var å gjennomgå beslutningsnivåer og rutiner i tilfelle en avskjæring skulle bli nødvendig innenfor norsk jurisdiksjon. En ny øvelse planlegges for høsten 2010. I tillegg har Norge deltatt i øvelser som er arrangert i andre PSI-land.

5.3 Tiltak for kontroll med konvensjonelle våpenoverføringer

Konvensjonene for anti-personellminer og klaseammunisjon

Norge er statspart til Minekonvensjonen som forbyr bruk, lagring, produksjon og overførsel av anti-personell miner. I tillegg tok Regjeringen i 2007 initiativ til prosessen som ledet til Konvensjonen om klasevåpen. Norge har undertegnet og ratifisert konvensjonen som trer i kraft 30. august 2010, og som er et kategorisk forbud mot bruk, lagring, produksjon og overførsel av klaseammunisjon. Norge etterlever konvensjonene fullt ut. I tillegg støtter Norge gjennomføring av disse konvensjonene i en rekke land gjennom humanitær innsats for støtte til internasjonale, regionale og nasjonale aktører, inkludert ICRC (det internasjonale Røde Kors), FN og humanitære organisasjoner.

FN-registeret for konvensjonelle våpenoverføringer

FNs generalforsamling vedtok i desember 1991 en resolusjon som fra og med 1992 oppfordret medlemslandene til å rapportere årlig om sin eksport og import av tyngre konvensjonelle våpen til et eget FN-register over våpenoverføringer. Rapporteringen retter seg mot syv våpenkategorier, som er stridsvogner, pansrede stridskjøretøyer, tungt artilleri, jagerfly, angrepshelikoptere, krigsskip og missiler/missilplattformer.

FN-registeret er ment å skape økt åpenhet om internasjonal konvensjonell våpenhandel. Registeret har imidlertid svakheter og gir ikke et fullstendig bilde av den internasjonale våpenhandelen. Under halvparten av FNs medlemsland rapporterer til registeret. Imidlertid er nesten alle de store eksportører av tyngre konvensjonelle våpen og de fleste store importland blant de land som rapporterer. Norge rapporterer årlig og støtter aktivt initiativ som er tatt for å utvide registeret til å omfatte flere våpenkategorier.

Håndvåpen og arbeidet for å hindre ulovlig våpenhandel

Norges arbeid med å hindre ulovlig våpenhandel er består at tre hoveddeler, et strengt nasjonal regelverk for å kontrollere besittelse og eksport av håndvåpen og ammunisjon, en multilateral innsats for å bedre det internasjonale rammeverket for handel med våpen og et internasjonalt samarbeid med forskjellige aktører i land rammet av væpnet vold for å redusere tilgangen, etterspørselen og konsekvensene av bruk av håndvåpen.

Eksportkontroll og ulovlig internasjonal handel med håndvåpen står på dagsordenen i bl.a. FN, EU, OSSE og i Wassenaar-samarbeidet (WA).

FNs handlingsplan mot ulovlig handel med håndvåpen (UN Programme of Action on Small Arms and Light Weapons) er en av de de pågående multilaterale prosessene for tiltak mot ulovlig handel med håndvåpen og lette våpen. Norge er en aktiv deltaker i denne prosessen og arbeider for at handlingsprogrammet skal omfatte ammunisjon i tillegg til konvensjonelle våpen.

På oppdrag fra FNs generalforsamling nedsatte generalsekretæren i 2006 en ekspertgruppe for å vurdere videre skritt for å bekjempe ulovlig våpenhandel. Norge var representert i ekspertgruppen som avga sin rapport til generalsekretæren i juni/juli 2007. Denne rapporten var gjenstand for videre behandling i Generalforsamlingen høsten 2008 og vil stå sentralt under det tredje toårlige møtet under FNs handlingsplan i 2010.

Fra norsk side ønsker vi å fremforhandle et globalt, omfattende og folkerettslig bindende instrument for å bekjempe ukontrollert våpenhandel. Forhandlingsmandatet for etableringen av en internasjonal våpenhandelsavtale (ATT) ble vedtatt i første komité i FN i 2009. For Norge og likesinnede land er det viktig at an ATT bidrar til en reell endring i land hvor bruk og tilgang på konvensjonelle våpen fører til brudd på internasjonal humanitærrett og grunnleggende menneskerettigheter. Vi er derfor opptatt av at avtalen må inneha klare bestemmelser som adresserer dette, og som anerkjenner ofrenes rettigheter. Vi mener også at en ATT må omtale samarbeid og assistanse som mekanismer for gjennomføring av avtalen.

Norge støtter videre en rekke regionale institusjoner for å bedre lovgivning og etterlevelse av avtaler, og støtter en rekke programmer og prosjekter for å hindre og redusere væpnet vold. Tiltakene går over et bredt spekter, inkludert sikring av våpenlagre, destruksjon av våpen, ammunisjon og eksplosiver og hjelp til ofre. Norge har i samarbeid med UNDP 4 og andre stater tatt initiativ til å inkludere innsatsen mot væpnet vold som et sentralt tiltak for å bidra til å nå Tusenårsmålene om utvikling. Norge arbeider i parnerskap med regionale, sub-regionale og nasjonale myndigheter, FN og humanitære organisasjoner for denne innsatsen.

På et møte som ble arrangert av UNDP og Norge medio mai 2010, ble det vedtatt et politisk dokument som forplikter stater til konkrete tiltak for å redusere og forhindre væpnet vold. Så langt har over 60 stater sluttet seg til «The Oslo Commitments on Armed Violence» som inneholder konkrete forpliktelser til å redusere og hindre væpnet vold gjennom overvåking og måling, anerkjennelse av ofrenes rettigheter, nasjonale og regional planer og tiltak mot væpnet vold og internasjonalt samarbeid.

Norge har sluttet opp om EUs felles holdning om håndvåpen av 12. juli 2002.

Merking og sporing av håndvåpen og ammunisjon, samt annet militært materiell

FNs generalforsamling vedtok høsten 2005 retningslinjer for merking og sporing av håndvåpen. Norge arbeider aktivt, både innenfor FN og i andre internasjonale fora for å drive frem enighet om et internasjonalt bindende instrument for merking og sporing av håndvåpen, herunder også ammunisjon. Så langt er det ikke oppnådd enighet om et slikt instrument. Regjeringen vil derfor videreføre arbeidet og søke bred støtte for et internasjonalt bindende instrument for merking og sporing.

I Soria Moria II heter det at Regjeringen «vil arbeide for at merking og sporingsmekanismer for norske våpen og ammunisjon utbedres, og jobbe for tilsvarende systemer internasjonalt».

Så lenge det ikke er enighet om et internasjonalt bindende instrument, mener Regjeringen at det er viktig at norske bedrifter tar initiativ til gode merkings- og sporingssystemer. I Norge er det bare Nammo Raufoss AS som produserer ammunisjon, og Nammo-konsernet gjennomfører et merkings- og sporingssystem som betyr at all ammunisjon som produseres av Nammo-konsernet er merket. Merkingens plassering varierer avhengig av kaliberstørrelsen. Merking gjøres på hylsebunnen, og/eller hylsen, og/eller prosjektilet i henhold til kundens krav. Merkingen gir informasjon om produksjonssted og -år, og/eller den aktuelle produksjonsandelen. I tillegg er all emballasje merket. Nammo-konsernet fører et eget register over all produksjon og salg, noe som innebærer at alle leveranser fra konsernet kan spores.

Også Kongsberg-gruppen gjennomfører merkekrav på sine produkter. Merkingen gjør at utstyr som er eksportert fra Kongsberg-gruppen kan spores tilbake til kunden som kjøpte utstyret. Alle funksjonelle komponenter i et system har krav til standardmerking, herunder når det gjelder komponentnummer, leverandørnummer og serienummer.