Del 3
Miljø og energi - utfordringer

10 Miljø- og energiutfordringer

10.1 Bærekraftig utvikling - utfordringer framover

Begrepet «bærekraftig utvikling» ble lansert og definert i Verdenskommisjonens rapport. St meld nr 58 (1996-97) «Miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling» (MIBU-meldingen) bygget på definisjonen fra ovennevnte rapport. En bærekraftig utvikling blir her definert som:

«...en utvikling som tilfredsstiller dagens generasjoners behov uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov».

Menneskers behov kan grovt deles inn i grunnleggende behov som for eksempel rent vann, mat, klær og bolig som må ivaretas for å sikre overlevelse på et visst minstenivå, og mer sosio-kulturelt definerte eller sekundære behov som kan tilfredsstilles på flere måter.

I ovennevnte melding understrekes det at en bærekraftig utvikling innebærer en utvikling som tar hensyn til både dagens og kommende generasjoner. Den vil kunne kreve en jevnere fordeling av verdens «økologiske rom» mellom mennesker og land enn i dag. Det økologiske rom består av ressursene jord, biologiske ressurser, ferskvann, hav samt atmosfære. Noen av miljøressursene er globale fellesressurser. Menneskene deler for eksempel på ozonlagets evne til å beskytte mot ultrafiolette stråler og atmosfærens evne til å absorbere karbondioksid og andre klimagasser.

Eksempler på viktige globale miljøproblemer som med dagens kunnskap utgjør en trussel mot selve livsgrunnlaget, er reduksjon av det biologiske mangfoldet, den økte konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren, opphopning av miljøgifter i miljøet og nedbrytning av ozonlaget. I deler av verden framstår manglende tilgang på rent vann som den største direkte trusselen mot befolkningens livsgrunnlag.

Det er ulikheter i tilgang på og forbruk av verdens naturressurser, herunder også ikke-fornybare energiressurser som fossile brensler. Eksempelvis var forbruket av fossile brensler i perioden 1986-90 omlag 10 ganger så høyt per innbygger i industrilandene som i u-landene. En vekst i utviklingslandenes forbruksnivå som en del av deres velferdsutvikling vil føre med seg et betydelig press på ikke-fornybare energiressurser som kull og olje, men også på fornybare energikilder som skog. Dersom en hypotetisk skulle tenke seg at hele verdens befolkning skulle kopiere industrilandenes forbruksmønster, ville mange kjente naturressurser være uttømt på kort tid, og forurensningsproblemene øke kraftig. Det vil derfor være en stor utfordring å øke ressurseffektiviteten. Eksempelvis har arbeidseffektiviteten i løpet av de siste 150 årene økt med 20 ganger. Det vil være en stor utfordring å forbedre ressurseffektiviteten tilsvarende mye.

Likevel er det trolig ikke tilgangen på ikke-fornybare ressurser som representerer den største utfordringen. Erfaringer tilsier at teknologisk framgang kan bidra mye, gjennom blant annet en generell bedring i ressurseffektivitet, utnytting av nye materialer og utvikling av nye måter å dekke behov på, inkludert energi. Det framheves i St meld nr 58 at det er større grunn til bekymring i forhold til den langsiktige forvaltningen av fornybare ressurser som biologiske ressurser, jordsmonn og ferskvannsforekomster, havet og atmosfæren.

10.2 Prinsipper for bærekraftig forvaltning av miljøressursene

Miljøressursene utgjør for en stor del elementer i menneskenes livsgrunnlag og velferd som ikke kan kompenseres gjennom en økning i andre ressurser. Det framheves i ovennevnte melding at målet om en bærekraftig utvikling stiller særlige krav til forvaltning av økosystemene og de økologiske kretsløpene som vi har felles med dem som lever i dag og med alle som kommer etter oss, nasjonalt og globalt. Bruk av energi, vann, luft og jord må gjøres slik at økosystemene ikke påføres alvorlig skade. Skade kan påføres økosystemet ved blant annet opphopning av klimagasser i atmosfæren, ved at miljøgifter akkumuleres i næringskjeden og ved tilførsel av mer avfallsstoffer enn det som kan tas tilbake til naturens kretsløp.

I noen tilfeller kan skader på miljøet vise seg å være ugjenkallelige. Reduksjoner i det biologiske mangfoldet er et svært aktuelt eksempel på dette. Elementer i mangfoldet som i dag er ukjente eller ikke kan utnyttes, vil på lengre sikt kunne vise seg å være verdifulle for framtidige generasjoner.

I St meld nr 58 (1996-97) er det understreket at det ved ressurs- og arealutnyttelse må tas hensyn til at et robust biologisk mangfold er en forutsetning for alt liv på jorda blant annet for å sikre tilstrekkelig tilgang på ressurser for biologisk produksjon.

Det legges i ovennevte melding til grunn to viktige prinsipper for utformingen av miljøvernpolitiske mål og forvaltning av miljøressursene:

• De kritiske nivåene for belastninger av økosystemer (naturens tålegrense) bør ikke overskrides. Målene bør derfor settes slik at miljøskadelige utslipp eller inngrep ikke overstiger nivåer der belastningen på miljøet medfører skader på viktige deler av økosystemene.

• De bør baseres på «føre var»-prinsippet. Sammenhengene i naturmiljøet og økonomien er så kompliserte at det i praksis ikke er mulig å ha fullstendig kunnskap om alle virkninger. For eksempel kreves det svært omfattende kunnskaper for å fastsette nivåer for hva som er kritiske belastninger av økosystemer. Prinsippet om å være «føre var» innebærer at dersom det er fare for alvorlig eller uomstøtelig skade, skal ikke mangel på full vitenskapelig sikkerhet bli brukt som grunn til å gjennomføre et naturinngrep eller utsette miljøvernpolitiske tiltak. Mulige skadevirkninger må tillegges betydelig vekt når mål fastsettes.

Miljøutfordringene som truer livsgrunnlaget er for en stor del grenseoverskridende, og det er derfor hensiktsmessig at målene for miljøkvalitet eller redusert belastning bør settes gjennom forpliktende internasjonale avtaler. Avtalene kan innebære en ulik fordeling av byrdene mellom land, for eksempel på bakgrunn av ansvar for miljøbelastningene, økonomisk bæreevne og graden av allerede gjennomførte miljøtiltak. Kostnadseffektivitet på tvers av landegrenser kan i stor grad sikres blant annet gjennom samarbeid om utslippsreduserende tiltak på tvers av land. Mangel på tilfredsstillende internasjonale avtaler bør ikke være en generell begrunnelse for enkeltland for ikke å gjennomføre nasjonale tiltak.

Andre typer miljøkvalitet som blant annet kulturminner, kulturlandskap og tilgang på rimelig uberørt natur i menneskenes nærmiljøer er ikke nødvendig for at menneskeheten, en befolkning eller det enkelte menneske skal overleve på et rimelig materielt nivå, men er likevel sentrale elementer i menneskenes velferd. Forringelse av dem kan være ugjenkallelig. Framtidige generasjoners valgmuligheter vil bli redusert dersom disse ressursene blir forringet eller ødelagt. I forvaltningen av slike miljøkvaliteter kan en ikke ta utgangspunkt i økosystemers eller kretsløps «tålegrense» for menneskelig påvirkning. I slike tilfeller må den framtidige verdien av disse ressursene vurderes opp mot kostnadene for samfunnet ved å bevare dem.

10.3 Elementer i bærekraftig produksjon og bruk av energi

Et bærekraftig energisystem må ta hensyn til de rammer naturen setter på globalt, nasjonalt og lokalt nivå. Innenfor disse rammene kan det utformes ulike energisystemer som er bærekraftige avhengig av tilgangen på kapital, arbeidskraft, teknologi og energiressurer samt miljøtilstanden. Det er ikke tilstrekkelig at energisystemet på lokalt og nasjonalt nivå er innenfor de rammene naturen setter dersom summen av energisystemene ikke er bærekraftig også på globalt plan.

Utvikling av bærekraftig energiproduksjon- og bruk vil være en prosess der det avgjørende er å fokusere på hvilke elementer og virkemidler som bør inngå i et bærekraftig energisystem. Elementene og virkemidlene som omtales nedenunder vil enkeltvis kunne være omtalt andre steder i utredningen, men en helhetlig framstilling er nødvendig i en diskusjon om hva bærekraftig energiproduksjon og -bruk er og hvilke virkemidler som fremmer bærekraftig utvikling.

Utfordringene knyttet til å redusere klimagassutslipp er nært knyttet til hvor mye energi vi bruker, hva slags energi som brukes og hvordan den brukes. En oppfyllelse av Klimakonvensjonens langsiktige mål om å unngå alvorlige langsiktige menneskeskapte klimaendringer vil kreve betydelige utslippsreduksjoner. Det vil trolig være behov for langsiktige omstillinger i energisektoren globalt og nasjonalt. Globalt er det behov for en gradvis dekarbonisering av et fossilbasert energisystem og økt satsing på energiøkonomisering og bruk av fornybare energikilder.

I en overgangsfase vil mer effektiv teknologi for utnyttelse av fossile brensler og overgang fra eksempelvis kull til gass være viktige elementer. Klimagassfri utnyttelse av petroleumsressurser vil også kunne være en viktig del av dette. Verdens energiforsyning vil i lang tid framover være dominert av fossile brensler. I et slikt perspektiv må også hensynet til en stabil, langsiktig global energiforsyning ivaretas.

En sentral utfordring er en mer effektiv utnyttelse av allerede utbygde energiressurser. Mer effektiv energibruk vil kunne gi bedre tid til å videreutvikle energieffektiv teknologi og teknologi basert på fornybare energikilder. De fleste av disse kildene er forbundet med problemer som høye teknologikostnader og driftsforstyrrelser. Videre forskning og utvikling og markedsintroduksjon vil derfor være nødvendig.

En slik større omlegging både på tilgangs- og brukersiden vil ikke kunne oppnås gjennom markedsmekanismer alene, men vil kreve økt medvirkning fra myndighetenes side. Dersom de senere tiårs framgang med hensyn til energieffektivitet i OECD-landene skal forsette, vil det kunne være behov for å fokusere på den helhetlige virkemiddelbruken i energisektoren i forhold til overordnede forpliktelser og mål i miljø- og energipolitikken. For å fremme en bærekraftig utvikling i klimasammenheng i energisektoren vil overordnede utslippsforpliktelser for alle i-land på kort sikt, og også for alle u-land på lengre sikt, være nødvendig.

En bærekraftig utvikling vil innebære at det fokuseres og investeres i utvikling og anskaffelse av effektivt energisparende utstyr for sluttforbruk i alle sektorer for å begrense behovet for ny tilgang på energi. I en slik sammenheng må den tilgjengelige energi også utnyttes mer optimalt enn i dag. Ut fra ressursforvaltningshensyn bør elektrisitet, som en høyverdig energibærer, i større grad brukes til elektrisitetsspesifikke formål, mens andre mer lavkvalitets energikilder (varmepumper, bioenergi og solenergi) i større grad kan brukes til oppvarmingsformål.

Energiprisene bør på lang sikt reflektere de samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til energiproduksjon- og bruk. Dette omfatter kostnadene ved energiproduksjon samt de eksterne miljøeffektene knyttet til virksomheten. Effektivt fungerende markeder vil kunne bidra til at produksjonskostnadene reflekteres i prisen. Myndighetene må sørge for at miljøkostnadene er reflektert ved bruk av avgifter eller ved andre virkemidler. Dette vil innebære økte priser på all fossilbasert energibruk og generelt bidra til økte markedspriser på kraft. Det vil også stimulere til overgang fra bruk av kull til gass og gi bedrede rammebetingelser for videre utvikling av fornybare energikilder, samtidig som det stimulerer til lavere energibruk.

I mange land er det betydelig subsidier i produksjon og bruk av ulike energibærere blant annet for kull og kjernekraft. Subsidier svekker energieffektivisering og utvikling av energieffektiv teknologi og fornybare energikilder. Analyser gjort av IEA viser at en vil kunne oppnå store miljøeffekter ved internasjonalt koordinerte tiltak for å redusere og fjerne subsidier i energisektoren. Eksempelvis har Verdensbanken (1992) anslått at subsidiene på fossile brensler, målt ved differansen mellom nasjonale priser og verdensmarkedspriser, var i størrelsesorden 230 milliarder US dollar per år.

En mindre energiintensiv samfunnsstruktur både med hensyn til stasjonær energibruk og transport vil være et sentralt element i utviklingen av et bærekraftig energisystem. I transportsektoren vil det være utfordringer knyttet til teknisk forbedring av transportmidlene, kapasitetsutnytting, utvikling av miljøvennlige drivstoff og samspill mellom ulike transportformene. I tillegg vil spørsmål knyttet til planlegging og lokalisering av bolig- og næringsområder være sentrale i en diskusjon om hvordan energibruken kan begrenses i energi- og transportsektoren.

Det kan videre være en viktig oppgave å fremme utvikling av en infrastruktur i energisektoren i form av fjern- og nærvarmesystemer basert på vannbåren varme der en rekke energibærene kan nyttes. Med vannbåren oppvarming vil en kunne oppnå stor grad av fleksibilitet og utnytte energikilder som har et økt potensiale for utnyttelse; som spillvarme fra industrien, metangass fra avfallsanlegg, bioenergi, varmepumper, solenergi og småskala kraftvarmeproduksjon.

Forskning og utvikling av teknologi for å redusere utslipp av klimagasser, og for utvikling av fornybare energikilder (herunder bioenergi, vindenergi, solenergi, hydrogen og brenselceller) vil også være et sentralt element. En aktiv rolle fra myndighetenes side vil kunne bidra til å drive fram teknologiløsninger og redusere kostnadene for nye energiteknologier raskere enn det som ellers ville ha skjedd. Nye fornybare energikilder vil trolig kunne svare for en vesentlig større del av energibruken i et 20-30 års perspektiv enn i dag dersom rammebetingelsene legges til rette for en slik satsing.

11 Miljøvirkninger av energiproduksjon og -bruk

11.1 Kort om ulike miljøvirkninger.

Produksjon og bruk av energi er nært knyttet til verdiskapning og velferdsnivået i et moderne samfunn. Produksjon og bruk av energi er imidlertid årsak til flere av de miljøproblemene vi står overfor i dag. De ulike energibærerne medfører forskjellige miljøpåvirkninger ved produksjon, overføring og bruk. De viktigste er:

• utslipp til luft; klimagasser, forsuring, bakkenært ozon, partikler og støymessige effekter

• utslipp til vann ved utvinning og transport av oljeprodukter

• risiko for ulykker med kjernekraftreaktorer og spredning av radioaktiv forurensning med luftstrømmene, problemer med deponering av radioaktivt avfall m.m.

• endringer i vassdrags naturlige løp (vannkraftmagasin, vannstands- og vannføringsendringer) og biologisk mangfold i vassdrag

• arealbruk (demninger, veier, kraftlinjer, steintipper etc.) og forringet opplevelsesverdi

11.1.1 Utslipp til luft

Klimagasser

Mengden av klimagasser i atmosfæren øker fortsatt. Siden den industrielle revolusjon har konsentrasjonen av CO₂, metan og lystgass økt med henholdsvis 30, 145 og 15 prosent. CO₂-konsentrasjonen gir det største bidraget til dagens drivhuseffekt.

Verdens gjennomsnittlige temperatur har siden 1870 økt med mellom 0,3 grad og 0,6 grad Celcius. Sammenligning med tidligere temperaturendringer viser at det er stor sannsynlighet for at menneskeskapte utslipp har bidratt til denne økningen. Hovedtyngden av forskningsresultatene antyder en målbar menneskeskapt påvirkning av det globale klimaet.

Uten vesentlige reduksjoner i de menneskeskapte utslippene av klimagasser, hvor CO₂, metan og lystgass er de viktigste, forventer FNs klimapanel (IPCC) at disse vil kunne gi en betydelig økning i den globale middeltemperaturen med 1-3,5 grader Celsius i løpet av de neste 100 årene, med en tilhørende stigning i havnivå som konsekvens. Regionale forskjeller i temperaturøkningen vil videre kunne føre til endringer i nedbørsmønstre og vindsystemer og forflytning av geografiske klimasoner. I forhold til økosystemers tilpasningsevne kan disse klimaendringene være kritiske og blant annet føre til forandring i artssammensetningen, tap av arter og endring av skoggrensene. Muligheten for at irreversible endringer i økosystemene skal oppstå er større jo raskere de klimatiske endringene skjer.

Verdens kommersielle energiforbruk er hovedsakelig basert på fossile brensler (over 90 prosent). I perioden 1990-2010 har IEA anslått at verdens energibruk vil øke med omlag 50 prosent. Utslipp fra energibruk svarer for den største andelen av klimagassutslippene globalt.

Det er forventet at menneskeskapte klimaendringer i løpet av neste århundre vil bidra til den raskeste økningen i middeltemperaturen på 10 000 år og gi den høyeste globale middeltemperaturen på 150 000 år. Klimaendringene vil kunne skje raskere enn det deler av økosystemet vil kunne klare å tilpasse seg. Dette vil kunne føre til tap av biologisk mangfold. Arter som er tilpasset klimaet ved ulike høydenivåer vil måtte forskyve sin utbredelse til andre høydelag. Det er stor usikkerhet knyttet til hvilke utslag klimaendringene vil få på regionalt nivå. Vi vet derfor ikke nok om hvilke endringer vi vil få i temperatur og nedbørsforhold i Norge. Modellberegninger indikerer imidlertid at temperaturøkningen om vinteren blir større over land i de nordlige områdene enn hva den gjennomsnittlige temperaturøkningen tilsier. Det indikeres videre at vintertemperaturen vil kunne øke mer enn sommertemperaturen. Nedbøren forventes også å øke i Norge ved en temperaturstigning.

Forsuring

SO₂, NO_X og ammoniakk (NH3) bidrar til forsuring av vann og jordsmonn og påvirker plante og dyrelivet. Store deler av Norge har bergarter som er følsomme for forsuring og et tynt jordsmonn med liten evne til å nøytralisere det sure nedfallet. Den norske naturen er derfor særlig utsatt for forsuring. Tålegrensene for tilførsler av sur nedbør til overflatevann er vesentlig lavere i Norge enn i andre europeiske land.

Surt vann kan føre til at metall løses ut fra jordsmonn og vannledninger, noe som kan gi dårligere drikkevannnskvalitet og helseproblemer. Sur nedbør bidrar til at fisk dør, bygninger skades og historiske monumenter forvitrer. Sur nedbør, som er et resultat av produksjon og forbruk av fossile energikilder, er antagelig den enkeltfaktor som har gjort størst skade på biologisk mangfold i Norge. Langtransporterte forurensninger står for over 90 prosent av det sure nedfallet i Norge.

I 1990 var naturens tålegrenser for forsuring overskredet i 25 prosent av Norges areal. Det største forsuringsproblemet er knyttet til vann og vassdrag i Sør-Norge, særlig på Sørlandet. Mange arter av fisk, vannplanter, krepsdyr, snegler, muslinger og andre smådyr i ferskvann er følsomme for endringer i surhetsgraden i vannet. Bestandene har blitt kraftig redusert, og i enkelte områder har de mest følsomme artene gått tapt.

Betydningen av de internasjonale avtalene om utslippsreduksjoner begynner nå å vise seg i form av redusert nedfall. Nedfallet av svovel over Norge er redusert med 35 prosent fra 1988 til 1995. I samme periode er nedfallet av NO_x redusert med 20 prosent. Redusert avsetning av svovel gjenspeiles i at svovelkonsentrasjonene i overflatevann er redusert med omlag 30 prosent. Areal med overskridelse av tålegrensene er redusert med rundt 5 prosent fra 1985 til 1990. I mange områder er også graden av forsuring avtatt. De største bedringene har funnet sted på Østlandet.

Ifølge beregninger vil tålegrensene for vannforsuring i 2010 være overskredet i 11 prosent av Norges areal, altså mer enn en halvering siden 1990. Dette er det året svovelprotokollen av 1994 vil være fullt ut gjennomført.

Selv med den forventede miljøforbedringen som følge av reduserte utslipp i Europa, vil Norge ha et stort forsuringsproblem også etter 2010, både på Sør- og Vestlandet. I Vest-Agder, hvor 100 prosent av arealet i dag er overskredet, vil vi i 2010 fortsatt ha overskridelse i 92 prosent av arealet, dersom ikke ytterligere tiltak iverksettes. I Aust-Agder forventes en tilsvarende reduksjon fra 98 til 64 prosent.

Bakkenært ozon

Bruk av fossile brensler bidrar også til dannelse av bakkenært ozon. Langtransporterte forurensninger av ozon er hovedårsaken til de høye ozonkonsentrasjonene i Norge, men store utslipp av NO_x, metan og andre flyktige forbindelser (NMVOC) kan enkelte steder bidra til at ozonmengden ved bakken øker. Ozon ved bakken er skadelig for helse og miljø. Det totale tapet som skyldes ozonskader i norsk jordbruk er anslått til 50-168 mill kroner årlig.

Ozonreduserende stoffer

Ozonlaget i den øvre del av atmosfæren (stratosfæren) beskytter jorden mot ultrafiolett stråling. Utslipp av ozonreduserende stoffer øker innholdet av klor og brom i atmosfæren. Stoffene bryter ned ozonmolekyler og reduserer dermed atmosfærens ozonlag.

Støy

Hittil har energiproduksjon i Norge ikke medført vesentlige støyproblemer. I forbindelse med utbygging av vindkraft vil lokal støy fra anleggene være en av miljøulempene.

Radioaktiv forurensning

Norge har ikke kjernekraftverk, men er indirekte berørt av miljøeffektene ved produksjon av kjernekraft i andre land. Risiko for ulykker ved usikre kjernekraftverk i våre nærområder representerer en trussel for økt radioaktiv forurensning. Norge er spesielt utsatt for radioaktiv forurensning som spres ved transport via luftstrømmene, jfr. Tsjernolbylulykken.

11.1.2 Utslipp til vann

Det er ulike utslipp til vann fra utvinning, foredling, transport og bruk av ulike energibærere. På bakgrunn av den betydning olje og gass har for Norge fokuseres det på disse energibærerne.

Produksjon av petroleum på sokkelen medfører utslipp av kjemikalier og miljøgifter til vann og sjøbunn fra ulike ledd i produksjonsskjeden. Utslippene omfatter kadmium, olje inkludert PAH, dioksiner, radioaktive stoffer og en rekke andre kjemikalier. Dioksinutslippet utgjorde eksempelvis 10 prosent av det landbaserte utslippet i 1994. Kjemikalieutslippene fra en letebrønn kan komme opp i ca. 7 000 tonn.

Hovedkildene for utslipp til vann av kjemikalier er boreavfall og produsert vann. Disse utslippene har vært økende over den siste 10-årsperioden. Mens borekaks hovedsakelig forurenser havbunnen, vil utslippene av produsert vann i første rekke forurense vannmassene. De totale utslippene av kjemikalier har gått noe tilbake de siste par årene. Imidlertid har andelen med de kjemikalier som potensielt sett er miljøskadelige økt betydelig. Dette skyldes blant annet økt bruk og utslipp av syntetiske og vannbaserte borevæsker.

Også fra foredlingsleddet (raffineriene) vil det være utslipp til vann i form av utslipp av olje og kjemikalier.

Utslippene til vann fra transport av gass, råolje og raffinerte produkter vil avhenge av hvilken transportform som velges. Utslippene til vann fra transport av olje og gass i norske rørledninger vil være begrenset i selve driftsfasen. Det vil imidlertid være utslipp av kjemikalier ved legging av selve rørledningen. Ved transport av oljeprodukter på skip vil det være utslipp fra drift av skipet i form av olje, kjemikalier og avfall. I tillegg kommer akutte utslipp av olje ved skipsforlis. Slike utslipp har ofte betydelige miljøkonsekvenser.

For øvrig vil brukav olje til energiformål kunne føre til utslipp til vann av oljeprodukter i ulike ledd i distribusjons- og brukerleddet, for eksempel fra bensinstasjoner og stasjonære oljetanker.

For andre energibærere, for eksempel biobrensel og kull, vil utslippene til vann hovedsakelig være knyttet til transportleddet.

For biobrensel vil det også kunne være utslipp til vann fra produksjonsleddet tilsvarende andre landbruksprodukter. Dette vil primært være næringssalter.

11.1.3 Biologisk mangfold, natur- og landskapsverdier

Ressursutnytting og utbygging har ført til at urørt natur blir et stadig knappere gode. Spesielt i de siste 20-30 årene har utviklingen gått så fort at det kun finnes begrensede villmarkspregede naturområder igjen i Sør-Norge. Veier, spesielt skogsbilveier, vannkraftutbygging og kraftlinjer står for det største presset mot de inngrepsfrie naturområdene. Samtidig har mange av veiene ført til bedret tilgjengelighet til naturområdene.

Vannkraft er den dominerende energikilden i Norge. Påvirkning på biologisk mangfold en av de største miljøeffektene knyttet til vannkraftproduksjon og overføring. Produksjon og forbruk av andre energikilder vil imidlertid også ha virkninger for naturens mangfold, selv om påvirkningen i Norge er mindre omfattende eller skjer mindre direkte. Forbruk av fossile brennstoffer har virkninger for biologisk mangfold gjennom sur nedbør, og vil også som følge av en framtidig klimaendring ha stor betydning for mulighetene til å bevare det biologiske mangfoldet.

Vannkraftutbygging, framføring av kraftledninger og bygging av ulike typer kraftproduksjonsanlegg medfører fysiske inngrep i naturen. Naturinngrep vil ikke ha like store konsekvenser overalt. Gjennom Samlet plan har en kartlagt miljøvirkninger av alle aktuelle vannkraftprosjekter i Norge, og vi vet at prosjektene i kategori II gjennomgående har større miljøkonsekvenser enn prosjektene i kategori I. Naturinngrep vil ha større negative miljøkonsekvenser i bestemte typer av natur. En oversikt over slike naturtyper er presentert i St meld nr 58 (1996-97). Oversikten er gjengitt i boks 11.2.

Vannkraftproduksjon kan ha større eller mindre virkninger for alle disse typene av økosystemer. Dette er noe av bakgrunnen for at 20 prosent av landets vannkraftressurser allerede er vernet mot kraftutbygging gjennom Verneplan I-IV for vassdrag og ved at det er opprettet nasjonalparker. En nærmere omtale av miljøvirkningene knyttet til vannkraft finnes i kap. 22.3.

Felles for flere typer av energiproduksjon og forbruk er at det kan ha uheldige virkninger for landskapsbildet og naturområders verdi for friluftsliv og turisme. Vannkraftproduksjon kan ha uheldige estetiske og landskapsmessige virkninger på grunn av regulering av magasiner, dammer, massetipper, veger og redusert vannføring i elver. Dette gjelder ikke minst på fjellet der inngrepene ofte er synlige på lang avstand. Ifølge reiselivsundersøkelser er det opplevelsesverdiene tilknyttet den urørte naturen som er hovedgrunnen til at turistene drar til Norge. Ikke minst viser det seg at vassdragene er svært betydningsfulle i denne sammenheng.

Landskapsestetiske virkninger er ofte vanskelig å måle, og et av de tradisjonelle problemene i vurderingen av kraftprosjekter, er hvordan landskapsvirkninger skal vurderes, og tillegges vekt i den totale avveiningen.

Også kraftdistribusjon kan ha uheldige landskapsestetiske virkninger ved framføring av linjenettet. Ulike typer varmekraftanlegg vil i seg selv kunne utgjøre uheldige inngrep i landskapet.

De miljømessige konsekvensene for vindkraft er først og fremst knyttet til støymessige ulemper, arealbruk og negative landskapsestetiske virkninger. Utbygging av vindkraft vil kunne skje gjennom etablering av større parker ved kysten. Eksempelvis vil 5 TWh vindkraft kreve omlag 1000 vindmøller med en kapasitet på 1,5 MW basert på dagens best tilgjengelige teknologi. Det vil kunne være konflikter knyttet til disponering av arealer, nye linjer for tilknytning til nettet, landskapsmessige effekter og lokale effekter spesielt for fuglelivet.

Uttak av hogstavfall fra skog for produksjon av bioenergi vil også kunne ha direkte virkninger for biologisk mangfold. Mange organismer er avhengige av dødt tremateriale, og vil miste livsgrunnlaget på de arealene hvor hogstavfallet er fjernet. Over lang tid kan en tenke seg at gjentatte uttak av alt hogstavfall vil kunne forstyrre næringsbalansen i skogbunnen, ettersom næringsstoffer som vanligvis ville blitt tilbakeført til jordsmonnet hentes ut. Uttaket av hogstavfall må derfor vurderes i forhold til behovet for naturlig tilførsel av næringsstoffer. Uttaket av bioenergi fra skog kan også økes ved å dyrke hurtigvoksende energiskog, som i Sverige. Slike skogplantasjer har mindre biologisk mangfold enn naturskog. Omfang og geografisk plassering av slike plantasjer må derfor vurderes i forhold til eksisterende skogstyper.

12 Ressursforvaltning og miljøhensyn

Forvaltning av samfunnets ressurser bør bygge på en effektiv bruk av energi- og miljøressursene innenfor de rammene som naturen setter. Det er eksterne miljøeffekter knyttet til produksjon av varer og tjenester, herunder også energi. Eksempler på slike eksterne effekter er utslipp til luft, arealbruk, støy og avfall. I en uregulert markedsøkonomi eksisterer det ikke markeder for miljøgoder, og verdien av miljøgodene er ikke reflektert i priser som produsenter og forbrukerne stilles overfor. Dette fører til samfunnsøkonomiske tap og lavere velferd for samfunnet generelt.

Nedenfor følger en kort omtale av dagens sentrale virkemidler i forvaltning av energi- og miljøressurser. Disse virkemidlene, og andre virkemidler er også beskrevet andre steder i rapporten. Det vises særlig til kapitlene 14 til 18.

Avgifter

For å oppnå en optimal bruk av miljøressursene må miljøkostnadene ved produksjon og bruk av energi inkluderes i energiprisene. Dette kan gjøres ved innføring av for eksempel avgifter som reflekterer de fulle miljøkostnadene. I praksis er dette ofte vanskelig å gjennomføre blant annet fordi det kan være usikkerhet med hensyn til miljøkostnadenes størrelse. Videre kan konkurransemessige forhold gjøre det problematisk å øke avgiftene uten at en slik politikk er samordnet med andre land. Erfaringer viser relativt liten suksess med samordning av miljøavgifter mellom land på grunn av ulik næringsstruktur, ulik kultur og preferanser med hensyn til virkemiddelbruk, ulike nasjonale prioriteringer m.m. Arbeidet med å koordinere avgifter mellom land vil kunne ha bedre vilkår i en situasjon etter Kyotoavtalen med bindende utslippsforpliktelser for klimagasser.

Miljøavgifter er ikke egnet for alle miljøproblemer. Dette gjelder for eksempel problemet med å ta hensyn til spesielt verdifulle villmarksområder og hensynet til alvorlige skadevirkninger av miljøgifter som opptrer først etter lang tid.

Bruk av avgifter er mest aktuelt i forhold til nasjonale, regionale og globale miljøproblemer, men kan også mulig benyttes til å prise lokale miljøkostnader der det er praktisk mulig. Mest mulig heldekkende avgiftssystemer kan bidra til kostnadseffektive reduksjoner på tvers av sektorer når det er mange utslippskilder som bidrar til samme miljøproblem. Bruk av miljøavgifter på forurensende utslipp innebærer en implementering av prinsippet om at forurenseren skal betale for miljøkostnadene ved utslippene. Avgifter gir inntekter til det offentlige som kan benyttes til å redusere andre skatter og avgifter gjennom såkalte grønne skatteskift.

Handel med utslippskvoter og felles gjennomføring

Under Kyotoavtalen er det åpnet for bruk av fleksible mekanismer for å redusere klimagassutslipp på tvers av land på en kostnadseffektiv måte. I tråd med bestemmelser under Kyotoavtalen skal felles gjennomføring være et supplement til nasjonale tiltak. Bruk av fleksible gjennomføringsmekanismer kan redusere kostnadene ved å oppnå utslippsforpliktelser.

Det ble åpnet for felles gjennomføring under Klimakonvensjonen. Felles gjennomføring innebærer at et investorland som har store kostnader med å redusere utslippene nasjonalt kan investere i et prosjekt i et land med lavere utslippskostnader og få godskrevet deler av utslippsgevinstene i det nasjonale utslippsregnskapet. Til forskjell fra handel med utslippskvoter er felles gjennomføring prosjektbasert.

Under Kyotoprotokollen er det åpnet for handel med utslippskvoter som innebærer at land med utslippsforpliktelser vil kunne kjøpe utslippskvoter fra land som oppnår sine utslippsforpliktelser til en lavere kostnad.

I tillegg er det under Kyotoprotokollen opprettet en ny ordning, kalt den Grønne utviklingsmekanismen. Denne ordningen innebærer at industriland og utviklingsland kan samarbeide om prosjekter som bidrar til en bærekraftig utvikling i utviklingslandet, og som samtidig bidrar til reduserte klimagassutslipp. Investorlandet har anledning til å benytte oppnådde utslippsreduksjoner fra slike prosjekter til å møte deler av sin utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen.

Fram til det fjerde partsmøtet under Klimakonvesjonen vil det blant annet bli arbeidet med retningslinjer og regler for de fleksible gjennomføringsmekanismene med sikte på at disse kan gjøres operative, når pilotfasen for felles gjennomføring er over i år 2000.

Forurensningsloven

Direkte regulering etter forurensningsloven kan være et hensiktsmessig virkemiddel for regulering av utslipp fra store punktkilder. Utslipp av klimagasser faller innenfor forurensingslovens virkeområde. Mindre utslipp fra mange likeartede kilder reguleres mest hensiktsmessig gjennom forskrift. Forurensingsloven kan også være hensiktsmessig å nytte når en av konkurransemessige hensyn eller av andre hensyn ikke ønsker å regulere utslippene ved hjelp av avgifter.

Rammer for vannkraftutbyggingen

Utbygging av vassdragene for kraftproduksjon er underlagt konsesjonsplikt etter vassdragslovgivningen. De første konsesjonslovene ble vedtatt allerede i 1906 og utviklingen har fram til i dag vært under sterk offentlig kontroll. Konsesjonsbehandling av vannkraftprosjekter har alltid vært en av de mest omfattende formaliserte saksbehandlingsprosedyrer når det gjelder naturinngrep. Stortinget ga imidlertid allerede tidlig på 60- tallet uttrykk for at konsesjonsbehandlingssystemet ikke var tilstrekkelig til å ivareta de mangesidige interessene som er knyttet til vassdragene. Et hovedproblem var at en behandlet en og en konsesjonssøknad for seg, uten at en så muligheten for at prosjekter i andre vassdrag kunne gi samme kraftmengde med mindre skadevirkninger. Dette ledet til at Verneplan for vassdrag og Samlet plan for vassdrag ble utviklet.

En nærmere omtale av konsesjonsbehandlingssystemet, Verneplan for vassdrag og Samlet plan for vassdrag er gitt i kapittel 6. Stortinget har ikke uttalt seg om hva som bør være det endelige taket på vannkraftutbyggingen, men har i forbindelse med sine behandlinger av Samlet plan for vassdrag uttalt at 125 TWh kan stå som en rimelig illustrasjon på en skånsom vannkraftutbygging. Energi- og miljøkomiteen uttalte i sin innstilling til St meld nr 58 (1996-97) at det er et mål å redusere forbruket av elektrisitet.

Plan og bygningsloven og plansystemet

Plansystemet og bruken av konsekvensutredninger bidrar til en systematisk avveining av ulike interesser i forhold til utnyttelse av knappe arealressurser. Langsiktig fysisk planlegging kan også bidra til at samfunnsmessige hensyn relatert til et energieffektivt og miljøvennlig utbyggingsmønster for energi og transport blir ivaretatt.

Støtteordninger

Høye avkastningskrav i husholdning og i bedrifter kan hindre realisering av det samfunnsøkonomisk riktige potensialet av energiøkonomiseringsprosjekter. Støtteordninger kan være et hensiktsmessig virkemiddel for å realisere samfunnsøkonomisk lønnsomme potensialer for eksempel for enøk eller fornybare energikilder. Støtteordninger er gjerne midlertidige og kan ha en viktig funksjon i å fremme miljøvennlige teknologier, blant annet gjennom prototyp og demonstrasjonsprosjekter, inntil samfunnsøkonomisk riktige rammebetingelser og markeder er etablert.

Forskning og utvikling

Forskning- og utvikling bidrar til å sikre nødvendig kunnskapsgrunnlag og videreutvikling av teknologier for effektiv energibruk og utnyttelse av fornybare energikilder.

Informasjon

Informasjon som virkemiddel er hensiktmessig når markedet ikke gir produsenter og forbrukere full informasjon om potensialer, virkemidler og teknologiske muligheter. Ved hjelp av informasjon kan forbrukere og produsenter stimuleres til å ta valg som fremmer samfunnsmessige mål.

13 Eksisterende internasjonale konvensjoner og protokoller

13.1 Eldre protokoller

Konvensjonen om biologisk mangfold

Konvensjonen om biologisk mangfold ble undertegnet under FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio i 1992 og trådte i kraft desember 1993. I dag gjelder konvensjonen for ca. 170 land. Konvensjon har som mål å sikre bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold og en rettferdig og likeverdig fordeling av godene som framkommer ved bruk av genetiske ressurser.

Konvensjonen pålegger statene forpliktelser om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, og at dette hensynet så langt det er hensiktsmessig og mulig skal integreres i sektorene, for eksempel innen energisektoren. Statene skal utarbeide nasjonale strategier, planer og programmer som ivaretar disse forpliktelsene.

Den nasjonale politikken for bevaring og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet er nedfelt blant annet gjennom Stortingsmelding nr 58 (1996-97). Energi- og miljøvernkomiteen sluttet seg blant annet til forslaget om at det skal utarbeides sektorvise miljøhandlingsplaner.

Konvensjonen om grenseoverskridende, langtransportert luftforurensning

Konvensjonen for grenseoverskridende, langtransportert luftforurensning er en rammekonvensjon for slike forurensninger. Under denne konvensjonen er det utviklet protokoller om reduksjon av svovel, nitrogendioksid (NO_x), flyktige organiske stoffer og ikke-nedbrytbare organiske stoffer (PCB, tungmetaller, m.m.).

Svovel-protokollen

I henhold til svovel-protokollen av 1994 skal de norske svovelutslippene reduseres med 76 prosent i forhold til 1980-nivået fra og med år 2000. Norge vil sannsynligvis kunne oppfylle denne forpliktelsen uten å ta i bruk vesentlige nye virkemidler. Mer enn 90 prosent av svovel- og nitrogennedfallet til Norge kommer fram andre land. I Norge utgjør utslippene fra stasjonær forbrenning (fyring) 22 prosent av de samlede utslipp av SO₂.

Protokollen for reduksjon av nitrogendioksidutslipp (NO_X)

Gjennom NO_X- protokollen av 1988 er Norge forpliktet til å stabilisere NO_X-utslippene på 1987-nivå innen 1994. Forpliktelsen om stabilisering ser ut til å kunne overholdes både på kort og lang sikt uten nye virkemidler. Norge har imidlertid som nasjonal målsetting å redusere NO_x-utslippene med i størrelsesorden 30 prosent i perioden 1986-1998. Denne målsettingen har sin bakgrunn i at Norge, sammen med 11 andre vesteuropeiske land, undertegnet en intensjonserklæring om å redusere utslippene i denne størrelsesorden i forbindelse med undertegnelsen av NO_x- protokollen. Dette målet vil vi ikke nå innen det angitte tidspunktet. I Norge utgjør utslippene fra stasjonær forbrenning (fyring) 7 prosent av samlede utslipp av NO_x og 22 prosent av samlede utslipp av SO₂.

Protokoll for reduksjon av flyktige organiske forbindelser (VOC)

I henhold til VOC- protokollen av 1991 skal VOC-utslippene fra hele fastlandet og norsk økonomisk sone sør for 62. breddegrad reduseres med 30 prosent innen 1999 i forhold til 1989-nivå. Utslippene fra hele landet medregnet hele den økonomiske sonen skal ikke være høyere i 1999 enn i 1988. Denne forpliktelsen vil Norge ikke greie å overholde til angitt tidspunkt.

Det viktigste tiltaket for reduksjon av VOC-utslipp i Norge vil være tiltak knyttet til bøyelasting i oljevirksomheten. Utslippene fra stasjonær forbrenning svarer for 4 prosent av de nasjonale utslippene.

Under konvensjonen for grenseoverskridende, langtransporterte forurensninger har det siden 1994 pågått utredninger for å forberede forhandlinger om en ny protokoll om NO_x og relaterte stoffer. De andre stoffene er ammoniakk, VOC og også svoveldioksid (SO₂). Det tas sikte på at flere av de regionale miljøproblemene som utslippene av NO_x og relaterte stoffer forårsaker skal ses under ett, herunder forsuring, bakkenær ozon og overgjødsling. Det er enighet om å ta utgangspunkt i naturens tålegrenser når man bestemmer hvilke miljømål som skal nås gjennom protokollen, samtidig som man søker å komme fram til en fordeling av utslippsreduksjoner mellom europeiske land som gjør at miljømålene nås til lavest mulig kostnad for Europa som helhet. Protokollen ventes ferdigstilt tidligst ved årsskiftet 1998/99.

Montrealprotokollen

Montrealprotokollen om stoffer som reduserer ozonlaget ble framforhandlet i 1987. Forpliktelsen under Montrealprotokollen har blitt reforhandlet og skjerpet fire ganger på 1990-tallet, senest i september 1997.

Avtalen er først og fremst rettet mot produksjon og forbruk 1 av de regulerte stoffene som råstoff. Ozonreduserende stoffer brukes som kuldemedium, skumplast, i plantevernmidler og brannslokningsapparater. Nye oversikter viser at globalt forbruk og produksjon av klorfluorkarboner (KFK), halon og metylkloroform er redusert med 80 prosent i perioden 1989-95. Forbruk og produksjon er imidlertid på vei opp i u-landene, som har sin første forpliktelse - stabilisering av KFK-forbruket - i 1999.

Kuldemediet i eldre varmepumper er basert på bruk av ozonreduserende stoffer. I nyere varmepumper er dette erstattet med mer miljøvennlige medier i form av mindre ozonskadelige stoffer som HKFK, HFK, hydrokarboner, ammoniakk, HC₂O og CO₂. De såkalte HKFK-kjølemidlene vil også bli faset ut på grunn av deres ozonreduserende effekt. HFK og CO₂ er regulert gjennom Kyotoprotokollen av 1997.

Norge har ingen produksjon av ozonreduserende stoffer. Norge har så langt overholdt både de internasjonale forpliktelsene og de nasjonale målsetningene.

13.2 Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen

FN's rammekonvensjon om klimaendringer ble vedtatt i mai 1992. Konvensjonen trådte i kraft i mars 1994, og har som endelig mål å stabilisere konsentrasjonen av klimagassser i atmosfæren på et nivå som vil hindre farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet.

Kyotoprotokollen ble ferdigforhandlet og vedtatt under Klimakonvensjonens tredje Partskonferanse i Kyoto, 10. desember 1997.

Kyotoprotokollen inneholder følgende hovedelementer:

• Et samlet mål om minst 5 prosent reduksjon i industrilandenes utslipp av klimagasser sett i forhold til 1990-nivået innen perioden 2008-2012.

• Utslippsforpliktelser for de seks viktigste klimagassene: karbondioksid (CO₂), metan (CH₄) og lystgass (N₂O), hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF₆).

• Differensiering av utslippsforpliktelsene mellom industrilandene.

• Økt opptak av klimagasser i skog o.l. kan trekkes fra utslippstallene i beregninger av utslippsnivå.

• - Åpning for felles gjennomføring mellom industriland.

• Åpning for kvotehandel mellom industriland.

• Opprettelsen av en «grønn utviklingsmekanisme» som gir mulighet for industriland til å kunne finansiere utslippsreduserende prosjekter i ikke-Anneks I-land (utviklingsland), og motta kreditt for dette som kan trekkes fra egne utslippsbudsjett.

Protokollens mål er å redusere de samlede utslippene av de seks gassene til minst 5 prosent under 1990-nivå i en forpliktelsesperiode som går fra år 2008 til 2012. Utslippsforpliktelsene beregnes som et gjennomsnitt av årlige utslipp i forpliktelsesperioden.

Forpliktelsene om utslippsbegrensinger og -reduksjoner varierer fra minus 8 prosent til pluss 10 prosent. 2 EU (som vil fordele reduksjonsforpliktelsene mellom medlemslandene) 3, Sveits og flere sentral- og øst-europeiske stater skal redusere utslippene med 8 prosent, USA skal redusere med 7 prosent, Canada, Japan, Ungarn og Polen med 6 prosent. Russland, Ukraina, og New Zealand skal stabilisere sine utslipp. Tre land kan få øke sine utslipp: Norge med 1 prosent, Australia med 8 prosent, og Island med 10 prosent. Samlet tilsvarer forpliktelsene rundt 5,2 prosent reduksjon i industrilandenes utslipp av de regulerte klimagassene i løpet av forpliktelsesperioden 2008 til 2012.

I protokollen understrekes det at utslippsgevinster oppnådd i utlandet gjennom felles gjennomføring og kvotehandel er et supplement til nasjonale tiltak. Partene skal også kunne demonstrere klar framgang i oppnåelsen av sine utslippsforpliktelser innen 2005.

13.2.1 Internasjonal oppfølging

Det var flere spørsmål man ikke klarte å komme til full enighet om i Kyoto. Partskonferansen vedtok at en del av disse utestående spørsmål skal behandles på fjerde Partskonferanse i Buenos Aires, 2. til 13. november 1998. Blant disse spørsmålene er:

• Utvikling av regler og retningslinjer for et internasjonalt kvotehandelssystem

• Utforming av regler og retningslinjer for hvilke aktiviteter som skal kunne regnes inn under opptak av klimagasser, og hvordan dette skal gjøres

• Utforming av retningslinjer for felles gjennomføring mellom industriland

• Implikasjoner av at sertifiserte utslippsreduksjoner oppnådd i perioden år 2000 til 2008 under den grønne utviklingsmekanismen kan anvendes i oppnåelsen av utslippsforpliktelsene i første forpliktelsesperiode

• Spørsmål knyttet til hvordan en metodisk kan ta hensyn til situasjonen for land der enkeltprosjekter vil kunne få betydelig innvirkning på utslipp i forpliktelsesperioden

I tillegg vil sannsynligvis også spørsmålet om framtidige forpliktelser for utviklingslandene bli tatt opp på nytt. Under forhandlingene i Kyoto ble diskusjon om dette spørsmålet avvist fra utviklingslandenes side, blant annet med henvisning til Berlin-mandatet som eksplisitt utelukket utslippsforpliktelser for utviklingslandene i denne omgang.

Det ligger for øvrig innebygd mekanismer i Protokollen som skal sikre en jevnlig oppfølging og gjennomgang av forpliktelsene og at partene kommer fram til enighet om nye forpliktelser for perioder etter 2008-2012.

13.2.2 Konsekvenser for Norge og andre land

Det er betydelig usikkerhet knyttet til framskrivninger av globale klimagassutslipp og til beregning av kostnader ved å redusere klimagassutslippene. Det er likevel stor enighet om at det forventes en betydelig utslippsvekst. OECD anslår at en tre- til firedobling av CO₂-utslippene fra 1990-2050 kan være et rimelig anslag for utviklingen dersom nye tiltak ikke settes i verk. Framskrivningene av utslippene er sensitive i forhold til forutsetningene om energieffektivisering og BNP-vekst. Utslippsveksten varierer betydelig mellom ulike regioner, blant annet fordi en forventer ulik økonomisk vekst i de ulike regionene. OECD-landenes relative andel av utslippene og energiforbruket forventes å avta, særlig fra 2010, mens andelen for u-landene forventes å øke.

Viktige elementer i Kyotoprotokollen som har stor betydning for avtalens globale virkninger og avtalens virkninger for Norge er dens samlede ambisjonsnivå, differensieringen av forpliktelsene mellom land, at alle klimagasser og opptak i skog er inkludert, åpning for fleksible gjennomføringsmekanismer og hvilke land som avtalen omfatter. I tillegg vil det være viktig hvordan avtalen følges opp i de enkelte land. Protokollen kan få betydelige virkninger i de internasjonale energimarkedene. Dette er av stor betydning for Norge som stor produsent og eksportør av energi. Tilbyderne av fossile brensler vil stå over for lavere etterspørsel og prisen vil presses ned.

Anslag for prisnedgangen på fossile brensler, og når prisene kan begynne å falle er beheftet med stor usikkerhet. Rent beregningsteknisk er det i St meld nr 29 (1997-98) Norges oppfølging av Kyotoprotokollen, lagt til grunn de samme forutsetningene om virkningene av en klimaavtale som i Langtidsprogrammet 1998-2001. Det vil si at det er lagt til grunn at produsentprisen på råolje vil kunne reduseres med 15-20 prosent i 2010 i forhold til situasjonen uten klimaavtale. Gassprisen antas ikke å bli påvirket, men elektrisitetsprisen i Europa vil kunne stige. Dette vil kunne øke verdien av vannkraft.

Framskrivninger av norske utslipp indikerer en vekst i CO₂-utslippene på om lag 43 prosent fra 1990 til 2010 (St meld nr 29 1997-98). De samlede klimagassutslippene målt i CO₂-ekvivalenter (seks gasser inkludert) anslås å vokse med omlag 23 prosent i samme periode. Veksten forventes å avta etter 2010 blant annet på grunn av redusert aktivitet i petroleumssektoren. Norske utslipp av klimagasser er vist i tabell 13.1.

De sektorene som har de største utslippene av klimagasser i Norge er petroleum transport og industri.

Det er betydelig usikkerhet om virkningene i energimarkedene av en Kyotoavtale. Selv om verdien av vannkraftressursene vil kunne øke betydelig, vil trolig netto formuesverdi av Norges energiressurser reduseres som følge av at petroleumsformuen kan bli redusert betydelig. Klimaavtalen vil også kreve innføring av en norsk virkemiddelbruk. Den norske kostnadskurven for reduksjon av CO₂-utslipp er relativt bratt sammenliknet med mange andre land, blant annet fordi vi på en del sektorer allerede har gjennomført tiltak som følge av CO₂-avgiften, og på grunn av den energistrukturen vi har. Den nåværende avgiften dekker imidlertid bare 60 prosent av CO₂-utslippene. På disse områdene vil det fortsatt finnes rimelige tiltak som kan gjennomføres. I forhold til andre klimagasser har Norge i mindre grad innført virkemidler. Også her vil en del tiltak være relativt rimelige. I og med at Norge står overfor en gunstig utslippsutvikling for en del av de andre klimagassene, har det stor økonomisk betydning for Norge at avtalen er utformes på tvers av gasser og sluk.Kyotoforpliktelsen gir Norge anledning til å øke sine utslipp med 1 prosent. Japan, USA og EU må alle redusere sine utslipp i forhold til 1990-nivået. Dette har ført til at forskjellene i kostnader for å nå forpliktelsen nå må kunne forventes å være vesentlig utjevnet mellom OECD-land. Norge kan likevel ha mye å tjene på fleksible gjennomføringsmekanismer i forhold til andre land, som et supplement til nasjonale tiltak. Det er imidlertid stor usikkerhet omkring utformingen av fleksible gjennomførings-mekanismer og hva en eventuell kvotepris kan bli. Hvordan en utformer de nasjonale virkemidlene for å nå den nasjonale forpliktelsen vil også ha stor betydning for kostnadene.