7 Myndighetsutøvelse

7.1 Overoppsyn – utenriksstasjonenes rang

7.1.1 Gjeldende rett

Gjeldende lov § 15 regulerer forholdet mellom fagstasjon og honorær stasjon.

Ambassaden vil formelt sett rangere over en konsulær fagstasjon i samme embetsdistrikt. I praksis går instrukslinjer i hovedsak mellom departementet og den enkelte fagstasjon og ikke via ambassade til generalkonsulat eller konsulat som er fagstasjon. Når det gjelder myndighet og overoppsyn med honorære utenriksstasjoner, varierer praksis i ulike embetsdistrikt, og det avhenger snarere av hensiktsmessighet enn av rang hvorvidt det er ambassaden eller generalkonsulatet som ivaretar oppgaven. Dette kan eventuelt beskrives nærmere i utenriksinstruksen.

7.1.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å videreføre paragrafen, men erstatte begrepet «konsulattjenesten» med «underliggende honorære utenriksstasjoner» for å bringe teksten i overensstemmelse med begrepsbruken i utkastet i paragrafen om utenriksstasjoner.

I høringsnotatet vurderte departementet om formuleringen «det eller de land hvor stasjonens sjef er akkreditert eller anmeldt» gjennomgående kan erstattes med begrepet «embetsdistriktet» eller «utenriksstasjonens embetsdistrikt». Disse begrep er enklere og har god forståelse internt i tjenesten.

Paragrafen i gjeldende lov første ledd annet punktum ble vurdert strøket. Bestemmelsen henger trolig igjen fra 1922-loven da man slo sammen diplomatisk og konsulær virksomhet, og er i dag uomtvistet og innarbeidet praksis. Imidlertid er konsulær og diplomatisk virksomhet regulert i to separate konvensjoner, og det ble for ordens skyld anbefalt å la den bli stående. Språket bør oppdateres i tråd med øvrig begrepsbruk.

På samme grunnlag foreslo departementet å la gjeldende lov § 15 andre ledd stå.

7.1.3 Merknader fra høringsinstansene

Det fremkom ingen merknader fra høringsinstansene. Forslaget opprettholdes.

7.2 Notarialforretninger og vigsel

7.2.1 Gjeldende rett

Gjeldende lov §§ 16 og 17 regulerer adgangen til å utføre notarius publicus-funksjoner og vigsel ved utenriksstasjon.

I utenriksinstruksen kap. 8 merknader til § 2 nevnes notarialforretninger som kan utføres. Det fremgår der at utenrikstjenestemann som opptrer som notarius publicus kan utføre de samme oppgaver som notarius publicus i Norge kan utføre. Det omfatter blant annet bekreftelse av underskrifter, bekreftelse av riktighet av kopi, åpning av bankbokser, påsetting og fjerning av segl, attestere at handlinger er korrekt utført, legitimere faktiske opplysninger, nedtegne erklæringer og forklaringer, bekrefte at en myndighet eller person er berettiget til å foreta bestemte tjenestehandlinger m.m. Handlingen kan bare skje til fordel for norsk borger eller når forholdet ellers har tilknytning til Norge eller norske interesser.

I dag har utenrikstjenestemann på norsk utenriksstasjon med vigselsrett adgang til å vie i henhold til lov 30. juni 1955 nr. 20 om når norsk tenestemakt kan halda brudvigjing i utlandet og utenlandsk tenestemakt i Noreg. Det omfatter fagtjenestemann og norsk valgkonsul etter gjeldende lov. Spesialutsendinger er unntatt fra denne retten jf. § 6 tredje ledd i gjeldende utenrikstjenestelov.

7.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Når det gjelder paragrafen om notarialfunksjoner foreslo departementet å endre til ny samlebetegnelse «utsendt utenrikstjenestemann», jf. nytt samlebegrep, og «departementet» fremfor «vedkommende departement».

Forslag til nytt begrep «utsendt utenrikstjenestemann» avgrenser mot honorære representanter som inngår i «utenrikstjenestemann» etter 2002-loven, jf. denne § 3 nr. 1, men utvides mht «utsendt administrativt personell».

Det er ikke nødvendigvis i strid med dagens system slik det fungerer i praksis. I gjeldende lov er det gjort uttrykkelig unntak for spesialutsending, likevel med dispensasjonsmuligheter. Det legges opp til en videreføring av dette. «Honorære representanter» legges til i lovteksten slik at de, lik etter nåværende lov, også vil kunne utføre notarialforretninger. Etter gjeldende lov delegeres funksjonen også regelmessig til utsendt administrativt personell. Ved ny lov er denne gruppen bortfalt, men omfattes av begrepet «utsendt utenrikstjenestemann».

Dette er heller ikke i strid med lov 24. april 2002 nr. 12 om notarius publicus § 1 tredje ledd «I utlandet er norsk utanrikstenestemann eller den han eller ho gjev fullmakt, notarius publicus», men notarius publicus-loven bør trolig endres til «utsendt utenrikstjenestemann og honorær representant».

Departementet mente at praksis etter gjeldende lov fungerer godt, men loven må justeres som følge av begrepsendringene i loven for øvrig. Da ble det av betydning å se på de fullmakter som er gitt til å utføre notarius publicus-funksjoner, og fortrinnsvis søke å endre loven slik at dagens ordning videreføres.

I høringsnotatet vurderte departementet å legge kompetansen til utenriksstasjon fremfor til utenrikstjenestemann ettersom praksis i dag er at slik myndighet i stor grad delegeres. Etter dagens ordning er det personellgruppene utenrikstjenestemann, fagtjenestemann og valgkonsul som har fullmakt, mens spesialutsendinger er eksplisitt unntatt fra denne bestemmelsen. Dagens ordning med å delegere er praktisk, men avgrenses som oftest til å omfatte utsendt administrativt personell.

Når det gjelder paragrafen om vigsel foreslo departementet språklig justering til «utsendt utenrikstjenestemann» og «departementet».

Myndigheten til å forestå borgerlig vigsel er en særskilt notarius publicus-funksjon som norsk utenrikstjenestemann kan utøve.

Bestemmelsen om vigsel er noe annerledes enn den generelle notarius publicus-bestemmelsen, idet fullmakt til å vie forutsetter at den enkelte stasjon særskilt bemyndiges. Departementet konkluderte også her med å anbefale å beholde gjeldende ordning, da den adgang til delegering fra utenrikstjenestemann på bemyndigede stasjoner som er praksis i dag, er hjemlet i forskriftene.

Lov 30. juni 1955 nr. 20 om når norsk tenestemakt kan halda brudvigjing i utlandet og utenlandsk tenestemakt i Noreg § 4 sier at «Norsk utanrikstenestemann kan vigja brudfolk i samsvar med lovreglane om utanrikstenesta». Den overlater m.a.o. til UD gjennom lov om utenrikstjenesten å utferdige nærmere regler om dette.

Utenrikstjenesteloven gir myndighet til utenrikstjenestemann på bestemte stasjoner, men verken utenrikstjenesteloven eller vigselsloven sier noe om delegering av fullmakt på stasjonen. Det gjør imidlertid forskrift 21. mai 2001 nr. 1308 for vigsel ved norsk utenrikstjenestemann, som i § 1 sier at «Har tjenestemannen forfall, kan vigsel foretas av hans/hennes stedfortreder».

Utenriksinstruksen kap. 8 § 3 om vigsel henviser til at fullmakt er gitt til utenriksstasjon og sier ingenting om delegeringsfullmakt. Utenriksinstruksens bestemmelse henspiller på at det i noen mottakerland ikke er tillatt for diplomatisk eller konsulær tjenestemann å vie, og departementet kan derfor bare gi vigselmyndighet til bestemte stasjoner. Derimot beskriver utenriksinstruksen kap. 4 § 8 stedfortreders fullmakt generelt, og sier at i de tilfelle handlingsfullmakten er tillagt utenriksstasjonen, kan enhver funksjonær ved stasjonen behandle saken, forutsatt at vedkommende har de kunnskaper og kvalifikasjoner som trengs for å utføre arbeidet på korrekt og tilfredsstillende måte.

For vigsel er kravene til kvalifikasjoner angitt som ovenfor (norsk utenrikstjenestemann). Etter gjeldende utenrikstjenestelov § 3 nr. 1 omfatter det fagtjenestemann, spesialutsending og valgt utenrikstjenestemann. Spesialutsending er likevel unntatt fra myndighet til å vie jf. gjeldende lov § 6 tredje ledd. For valgt utenrikstjenestemann er det krav om norsk statsborgerskap.

Forskriftene som er fastsatt om delegering av vigselsrett fremstår noe strengere enn for tilsvarende fullmakt i notarius publicus-loven. Etter vigselsforskriften kan den «ved forfall gis til stedfortreder», mens notarius publicus, sier «den han eller ho gjev fullmakt».

En streng fortolkning av delegeringsmyndigheten tilsier at vigselsmyndighet kun kan delegeres videre til nestemann i linjen som er fagtjenestemann ved utenriksstasjon, og kun ved fravær når denne er stedfortreder, men praktiseringen av dette har ofte vært knyttet til funksjoner og arbeidsfelt. Med departementets forslag om å ta bort «utsendt administrativ personale» som egen gruppe, men innlemme denne i samlebegrepet «utsendt utenrikstjenestemann», utvides gruppen til også å omfatte tidligere utsendt administrativt personell.

Departementet mente at man her kan legge til grunn en videreføring av gjeldende praksis, som ikke praktiserer fraværsregelen eller stedfortrederreglen strengt, men det må påses at fullmakt kun delegeres til tjenestemann i stilling som innehar de kvalifikasjoner som normalt skal til for å utføre en borgerlig vigsel. Det vil i realiteten si alle som fungerer i gjeldende lovs fagtjenestemannsstillinger. En slik praksis kan også gis støtte i at fullmakten i utgangspunktet er gitt til stasjonen, men at det deretter vil være opp til stasjonssjefen å beslutte hvem som skal gis den fullmakten. Utenriksinstruksen kan gi nærmere beskrivelse av krav til kvalifikasjoner.

Det ble også stilt spørsmål ved om honorær representant (nåværende lovs valgkonsul) skal gis vigselsfullmakt, slik denne kan etter dagens lov. Det forutsetter innenfor gjeldende regler at vedkommende er norsk og at Utenriksdepartementet har gitt fullmakt til valgkonsulatet. I så fall vil en evt. endring til «utsendt utenrikstjenestemann» snevre inn denne adgangen. Det er mulig man kan fortolke valgkonsul til å falle inn under begrepet «dennes stedfortreder» i så øyemed. Spørsmålet er for øvrig hypotetisk, da det pr. i dag ikke gis fullmakt til vigsel til noen av våre valgkonsulater.

Vigselsloven henviser til utenrikstjenesteloven, som dermed blir førende for forståelsen av hvem som i utgangspunktet har fullmakt, og hvem denne kan gis videre til. Departementet konkluderte derfor med at foreslåtte endring av ordlyd ikke er i strid med den hjemmel som er gitt av vigselsloven, og at endring av ordlyd i realiteten vil være en videreføring av gjeldende lovs praksis. I henhold til denne er vigselsfullmakt gitt til bestemte utenriksstasjoner, og det er utenrikstjenestemann der, normalt stasjonssjefen, som gir myndighet videre.

Etter dagens lov er spesialutsending unntatt fra bestemmelsene om vigsel og notarius publicus, men det gis samtidig adgang til å dispensere fra dette. Departementets forslag vil ikke endre på dette.

Utenriksinstruksen bør presisere at fullmakt kun kan gis videre til tjenestemann som har de nødvendige kvalifikasjoner. Det vil være den tradisjonelle fagtjenestemannsgruppen som er utvidet, men ikke til det som gjenstår av administrativt personale, f.eks. IKT, arkivar, vakt.

I lov 30. juni 1955 nr. 20 om brudvigjing i utlandet § 4, og tilhørende forskrifter 21. mai 2001 nr. 1308 vigsel ved norsk utenrikstjenestemann må ordlyd endres fra «utenrikstjenestemann» til «utsendt utenrikstjenestemann».

7.2.3 Merknader fra høringsinstansene

Det fremkom ingen merknader fra høringsinstansene. Forslaget opprettholdes.

7.3 Gebyr

Utenriksstasjonene kan innkreve gebyr for tjenestehandlinger, jf. forskrift 20. juni 2014 nr. 780 om gebyr ved Norges utenriksstasjoner. Bestemmelsen er en modernisering av språkdrakten, og utkast til forskriftshjemmel i ny paragraf tilsvarer innholdsmessig gjeldende lov § 21.