Del 3
Spesielle tema

18 Ny teknologi: Nytt samspill og nye muligheter

18.1 Innledning

Utviklingen av digitale medier og av det vi kan kalle et nytt informasjonssamfunn, har gitt oss nye muligheter og utfordringer. Kapitlet omhandler hvordan ny teknologi virker inn på kulturlivet generelt og på det visuelle kunstfeltet spesielt. Konsekvensene gjør seg gjeldende på hele det visuelle kunstfeltet, kunstproduksjon, formidling, forskning og forvaltning av kunstsamlingene, og bør utnyttes på best mulig måte. I kapitlet gis det en kort omtale av elektronisk kunst, dvs. kunst basert på nye medier og ny teknologi, samt elektroniske eller digitale kunstuttrykk. Videre gjøres det rede for to tidligere stortingsmeldinger; Digitaliseringsmeldingen (St.meld. nr. 24 (2008–2009), Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv) og Museumsmeldingen (St.meld. nr. 49 (2008–2009) Framtidas museum. Forvaltning, forskning, formidling, fornying. Som vedlegg 3 til meldingen følger en del referanser til aktuelle prosjekter som peker framover.

18.2 Internett: Teknologi og brukere i utvikling

Internett omfatter en rekke teknologier som i tiltagende grad gir oss mulighet til å dele kunnskap, meninger, opplevelser, forskningsresultater eller kunst og kunstopplevelser. Kommunikasjonen skjer flermedialt, i form av tekst, bilder, lyd, video eller dataprogrammer. For det første deler vi kunnskap og informasjon direkte med hverandre, for eksempel per e-post, med forskningskolleger i møterom, på nettet, med venner via forskjellige nettsamfunn osv. Mangfoldet er stort, og én hovedlinje spenner fra diskusjonsgrupper for spesielle interesser til dugnad om felles kunnskapsbaser, som f.eks. Wikipedia. I tillegg omfatter utviklingen delingsteknologier i form av spesialiserte programmer som utveksler data. Ikke minst på området visuell kunst vil dette bidra til å gjøre samlingene mer tilgjengelige og bedre formidlingen av dem.

Siden 1990-tallet har utviklingen av digital teknologi hatt innvirkning på kultursektorens arbeid med samlingsforvaltning, publikum og formidling. Digitalisering innebærer en forenkling av produksjon og distribusjon av kulturelt innhold ved at samme type innhold kan overføres via ulike distribusjonsnett og til ulike plattformer (konvergens). Verdensveven på Internett har vokst fram som en ny plattform for distribusjon og konsum av innhold.

Den elektroniske informasjons- og kommunikasjonsteknologien utvikles i et mangfoldig samspill med hele samfunnet. Vi er omgitt av en konvergent medieverden på mange nivåer der alle kommunikasjons- og informasjonsformer kontinuerlig omformes for å tilpasse seg de vedvarende teknologiske kravene. Dette forandrer måten vi skaper, bruker, lærer og omgås hverandre på. Den gjensidige utviklingen av tekniske apparater og programvare sammen med våre skiftende ønsker og behov, vil fortsette å endre samfunnet på måter det er vanskelig å forutse.

Den teknologiske utviklingen har ført til mer brukerorientering og brukermedvirkning. Multimediale teknologier gir brukerne mulighet til å anvende materialet på nye og utforskende måter ved å legge inn egne kommentarer, bidra med innhold og kommunisere med institusjoner eller andre brukere. Utviklingen inviterer til å skape nye uttrykk og opplevelser, gi utvidet tilgang til kunst og kultur, legge til rette for dialog med publikum og etablere nye møteplasser.

Den sterke økningen i bruk av sosiale medier de siste årene har ført til at informasjon og kommunikasjon blir demokratisert på en måte som utfordrer tradisjonelle roller og maktstrukturer. Geografisk, institusjonell eller sosial tilhørighet spiller en mindre rolle enn tidligere. På Internett er det ikke noe klart skille mellom avsendere og mottakere, formidlere og publikum, fagfolk og legfolk. Dette gjelder også for feltet visuell kunst hvor vi i hovedsak kan si at samspillet foregår mellom:

• brukere, publikum

• kunstverk

• de profesjonelle aktørene (kunstnere, kuratorer, kritikere og forskere)

• institusjonene (museer, gallerier og andre kunstinstitusjoner)

• kommersielle aktører

De aller fleste kulturinstitusjoner har de siste årene i ulik grad tatt i bruk digital teknologi for å formidle innhold og tilbud på nye måter, og for å øke kontakten med publikum. De nye kommunikasjonsverktøyene skaper arenaer for bred, folkelig deltakelse. Brukernes behov er et sentralt perspektiv i regjeringens politikk for den digitale IKT-utviklingen. Ved at institusjonene legger til rette for innhold på Internett, kan publikum selv ta i bruk kulturtilbudet etter ønske.

18.2.1 IKT-utviklingen skaper nye utfordringer for aktørene

Informasjon og tjenester som ikke finnes på Internett, blir lett mindre synlige og mindre brukt. Kunstsamlingene, kunstnerne, verkene, institusjonene og de profesjonelle aktørene må være til stede der publikum forventer å finne dem. Publikum forventer institusjoner som er inviterende, uformelle, sosiale, åpne, informative og kommuniserende i sine tilbud og tjenester på nettet. Nettet er på mange måter blitt institusjonenes nye resepsjonsdisk.

Ny teknologi utfordrer og forandrer også forholdet mellom de ulike aktørene. Når samlingene blir tilgjengelige på nettet, settes de i spill på nye måter. Grenser og relasjonene mellom publikum, institusjonene og de profesjonelle aktørene endres. Publikum i én sammenheng kan være skapende aktører i andre sammenhenger. Det oppstår et dynamisk samspill mellom aktører i ulike roller som bruker og dermed bidrar til den teknologiske utviklingen.

Tilgjengeliggjøring av kulturarvmaterialet på nett innebærer også at institusjonene involverer seg i utviklingen i en annen retning enn den som tradisjonelt finner sted i bygningsorientert forvaltning og bruk av samlingene. Tidligere måtte folk gå inn i museumsbygningene for å se samlingene. Første generasjons elektronisk tilgjengeliggjøring av samlingene gjennom verdensveven bidrar riktignok til oppheving av geografisk tilknytning, men publikum må fortsatt oppsøke spesifikke nettsteder som de må kjenne adressene til.

Den videre utvikling av vev-teknologien gir nye muligheter. Ved å åpne tilgang til de digitale samlingene i allmenne format, kan institusjonene åpne for sammenkobling av data fra ulike innholdseiere. Dette bidrar til at materialet deles og kan berikes gjennom kildemyldring1 i ulike sosiale fora, og ved at kommersielle og andre internettaktører kan sammenstille materialet til nye tjenester. Institusjonene gir fra seg den tradisjonelle kontrollen med materialet, men de og samfunnet ellers får tilbake en kreativ merverdi institusjonene neppe kunne laget på egenhånd. Regjeringens overordnede politikk for tilgang til offentlige data underbygger en slik utvikling.

Dette stiller også nye IKT-krav til institusjonene. Utviklingen innebærer kommunikasjon mellom datakilder og medfører behov for åpne, entydig identifiserbare, lenkede data, inkludert standardiserte metadata2 i åpent tilgjengelig programvare. Ved å åpne tilgangen til strukturerte data, blir det også åpnet for at andre enn institusjonene kan utvikle innhold og innholdsfunksjoner (blant annet applikasjoner). Dette vil bidra til å berike, tilgjengeliggjøre og formidle det kulturelle innholdet på nye måter også ut over institusjonsgrensene.

I tråd med regjeringens politikk for tilgjengeliggjøring av offentlige data har Kulturdepartementet fra 2011 formulert utfordringen blant annet i tilskudds- og tildelingsbrev til kulturinstitusjonene. Her legger departementet til grunn at offentlige virksomheter gjør data tilgjengelig i samsvar med etablerte standarder slik at maskiner kan lese dem. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har ansvaret for oppfølging av arbeidet med datastandardisering på vegne av regjeringen. I rapporten Nasjonale felleskomponenter i offentlig sektor3 foreslår Difi en strategi for elektronisk samhandling i offentlig sektor. Her blir det blant annet foreslått å etablere en nasjonal koordinator for metadata og etablere forvaltningsstandarder for metadata.

Semantisk vev og åpne data

Første generasjon av verdensveven på Internett kalles gjerne dokumentveven. Digitale dokumenter (tekst, bilder, lyd) ble publiseret på nettet som enkeltstående objekter, uten at objekter eller lenker er strukturert beskrevet i et felles rammeverk for kobling mellom objektene. Institusjonene benyttet dokumentvevens muligheter til å gjøre deler av samlingene elektronisk tilgjengelig for publikum. I noen grad er også innholdet i interne databaser gjort tilgjengelig som digitale katalogkort med tekst og gjerne med bilde.

Internett er fortsatt i stor grad en dokumentvev, men har de siste årene fått en sterkere sosial dimensjon. Vi snakker om den sosiale veven eller «Web 2.0». Den andre generasjonen av Internett preges av kommunikasjon, interaksjon og deltakelse, arbeidsdeling og fellesskapsprosjekter. Facebook, Wikipedia, Flickr, YouTube og Twitter er gode eksempler. Flere institusjoner har tatt i bruk funksjoner og tjenester i den sosiale veven. Noen inviterer brukerne til å bidra med egen kunnskap i form av kommentarer, tilleggsopplysninger og egne emneord (brukertagging). Dette kan institusjonene nyttiggjøre seg ved å invitere til nettdugnad for at folk med interesse og kunnskap, kan gjøre oppgaver som blir for omfattende for institusjonene selv, for eksempel i arbeidet med dokumentasjon av samlingene.

I dag snakkes det stadig mer om det en tror vil bli tredje generasjons Internett, den semantiske veven eller «Web 3.0». I 2001 publiserte Tim Berners-Lee og kolleger en artikkel med tittelen «The Semantic Web».4 Her presenterte de ideen om «en ny form for vev-innhold som gir mening til datamaskiner, og som vil slippe løs en revolusjon av nye muligheter». Poenget her er ikke om maskiner noen gang vil forstå mening (semantikk), men visjonen foreskriver en teknologi hvor det legges inn strukturert informasjon og koblinger i informasjons- og kommunikasjonsteknologien, slik at dataprogrammer som er virksomme på nettet, kan binde sammen ulike datakilder til et meningsfylt hele for brukeren.

Over de senere år har ideen fått fotfeste, og teknologier som kan virkeliggjøre deler av visjonen, er blitt tilgjengelige. Ennå beskriver uttrykket «semantisk vev» en broket samling begreper og teknologier og ikke en enhetlig teknologi. Internasjonalt arbeides det med å utvikle felles rammeverk for en semantisk teknologi. Blant resultatene er spesifikasjonen av Resource Description Framework (RDF) og Web Ontology Language (OWL). Det er forventet at Internett, ved siden av å være bibliotek og oppslagstavle, på denne måten også kanskje blir en global kunnskapsbase der innholdet fra mange ressurser, også kunstdatabaser, knyttes sammen.

Ved å identifisere alle ressursene på en entydig måte og bygge semantiske relasjoner mellom dem, oppnår en både at nettsøk konsentreres om det en ønsker, og at det blir lettere å samle informasjon etter den retning en selv har i tankene. Forenklet sagt dreier Web 2.0 seg om mennesker og sosial utvikling av veven mens Web 3.0 dreier seg som informasjons- og kommunikasjonsteknologisk samspill og utvikling for å gi maskinene menneskelignende informasjonshåndtering. Mange tror at nettet vil utvikle seg i retning av én, stor database der både dokumentveven og den sosiale veven vil inngå.

En visjon slik Berners-Lee skisserer, er lovende for formidling av kulturelt og kunstnerisk innhold på nettet. Semantiske teknologier tas i tiltagende grad i bruk i kultursektoren for å forvalte og dele informasjon om kunstobjekter. For å bidra til den semantiske veven må institusjoner og andre vev-aktører overholde noen få, grunnleggende konvensjoner og standarder. Kildedata må gjøres åpent tilgjengelig, de bør struktureres etter omforent måte («ontologi») ved bruk av ikke-proprietær programvare, alle objekter må få en unik identifikasjon og dataene må koples til andre data for å bidra til en sammenheng. Til sammen betegnes dette som Linked Open Data (LOD).5

Unik identifikasjon av nettressurser oppnår en ved såkalte Uniform Resource Identifiers (URI). LOD handler om å knytte sammen åpne data ved hjelp av URIer. Når datakilder er åpne, lenkede og godt strukturerte, gir det grunnlag for programsammenkopling av data fra ulike kilder i nye anvendelser. Et slikt programmeringsgrensesnitt for applikasjoner kalles Application Programming Interface (API) og tjener som kontaktflate (grensesnitt) for samvirke mellom ulike dataprogrammer, dokumentbibliotek, operativsystemer osv.

Et API kan utgjøre en vev-tjeneste. For eksempel kan et nettsted som lar brukerne legge digitale fortellinger til geografiske steder og gjøre fortellingene til et pekbart lag på en generell karttjeneste levert av en annen institusjon. Senere kan kameraet på den mobile enheten brukes til å vise informasjonen på interessante steder i nærheten. Eksempler på en lignende tjeneste er KOROs Kunst på kartet6hvor man kan finne nærmere informasjon om kunstprosjekter KORO har gjennomført og støttet, ved å klikke på et kart med fylkesoversikt. Et annet eksempel erfra Statens Kunstfond7 i Danmark. De har laget en gratis applikasjon til mobiltelefon og andre plattformer som gjør det lett å besøke kunsten i det offentlige rom. Et siste eksempel på sammenkopling av data fra ulike kilder er Kultur- og naturreise, omtalt i boks 18.7.

Så langt det er mulig bør informasjonen tilgjengeliggjøres under åpne viderebrukslisenser sammen med vilkårene for videre bruk. Når landets kulturinstitusjoner med sitt digitaliserte og digitalt skapte materiale, åpner og tilrettelegger sine datakilder i tråd med prinsippene beskrevet over, vil det vokse fram applikasjoner som i volum og metoder formidler kunst- og kulturarven langt utover det institusjonene selv har kapasitet til. Institusjonenes oppgave blir å formulere sine data åpent og sikre dem gjennom gode systemer for langtidslagring, samt videreutvikling av sine formidlingsløsninger. Tilgjengeliggjøringen av dataressursene for publikum og tredjeparts utviklere vil berike samlingene og gi befolkningen del i et meningsbærende materiale som de selv er med på å skape. Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien er en del av denne utviklingen i et gjensidig, dynamisk vekselspill.

Dette påvirker også de ulike aktørene på kunstfeltet. Institusjoner, kunstnere, gallerier, kritikere, forskere og andre profesjonelle aktører mister litt av kontrollen med sitt materiale eller sitt felt. Kunsten og kunnskapen får et eget liv på nettet der interesserte brukere av alle slag kan gå inn i de samtalene som er interessante for dem, bidra der de kan bidra, konsumere og videreformidle det de er interessert i, og se bort fra det de ikke har nytte eller interesse av. Publikum blir både produsenter og konsumenter (prosumenter). Opphavsretten skal uansett respekteres.

EUs store prosjekt for å få den europeiske kulturarven på nett, Europeana, arbeider med denne typen teknologi for framtidige tjenester. Data fra norske arkiv og museer er med i et pilotprosjekt. Norsk kulturråd prøver ut teknologien på Norsk kunstnerleksikon i nært samarbeid med Nasjonalmuseet.

18.3 Føringer i digitaliseringsmeldingen og museumsmeldingen

To stortingsmeldinger de siste årene har lagt føringer for digitalisering, tilgjengeliggjøring og formidling av kulturarv, herunder museer med kunstsamlinger som mottar statlig tilskudd: Digitaliseringsmeldingen (St.meld. nr. 24, (2008–2009), Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv) og Museumsmeldingen (St.meld. nr. 49 (2008–2009) Framtidas museum. Forvaltning, forskning, formidling, fornying). Styrking av formidling og tilgjengelighet av kulturinnhold ved bruk av IKT er også et tema i Inkluderingsmeldingen (Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking).

Digitaliseringsmeldingen legger til grunn at digitalisering er godt egnet når det gjelder å forvalte og tilgjengeliggjøre informasjonsmengdene som finnes i kulturarvinstitusjoner. Etter hvert som materialet kan gjøres tilgjengelig på digitale plattformer, øker det samfunnets og enkeltindividers muligheter til å få tilgang til relevant og kvalitativt godt materiale innenfor de opphavsrettslige og andre begrensninger som til enhver tid vil gjelde for bruk av kildemateriale i kulturarvinstitusjoner. Ved å legge til rette for bruk av sosiale og semantiske nettverksteknologier og for at publikum kan bidra, vil materialet også kunne berikes og få ny betydning i takt med samfunnsutviklingen. Digitaliseringsmeldingen peker på at det framover vil være en spesiell utfordring for institusjonene å se og ta i bruk mulighetene som ligger i formidling med bruk av ny teknologi. I tillegg til faglig kompetanseheving vil institusjonenes utfordringer dreie seg om å få god kunnskap om nye målgrupper for å kunne utvikle gode formidlingstilbud, også for brukere med særskilte behov.

I digitaliseringsmeldingen gir departementet følgende mål for digitaliseringsstrategien:

• å ta vare på kulturarv for kommende generasjoner

• å fremme demokrati og identitet ved å gi flest mulig tilgang til et bredt spekter av kilder til kunst, kultur og kunnskap

• å fremme opplevelse, læring og kunnskap ved å legge til rette for aktiv formidling av informasjon tilpasset ulike målgrupper.

Museumsmeldingen peker på utfordringer og muligheter når det gjelder digital samlingsforvaltning, tilgjengeliggjøring og formidling av samlingene. Meldingen viser generelt til digitaliseringsmeldingen. Meldingen peker på at en lav andel av museenes samlinger er tilfredsstillende registrert og tilgjengelig på Internett, jf. kap. 6.1.3. Det legges vekt på utvikling av standarder og gode metadata. Databasen DigitaltMuseum ble betegnet som et stort skritt i riktig retning for museenes samlingsforvaltning og tilgjengeliggjøring. Meldingen peker også på muligheter og trender innenfor digital formidling og brukermedvirkning og oppfordrer museene til å styrke arbeidet med dialogbasert formidling.

Når det gjelder samlingsforvaltning (jf. museumsmeldingen kap. 11.3) sier meldingen at Norsk kulturråd skal etablere standarder for metadata i samarbeid med museene, at museene skal ha planer for prioritering, digitalisering og digital formidling, samt strategier og retningslinjer for sikring og langtidslagring. Kulturrådet skal delta i dette arbeidet sammen med museene.

Når det gjelder digital formidling (jf. kap. 13.3), sier meldingen at den digitale forteller- og formidlingskompetansen i abm-institusjonene skal styrkes og utvikles. Gjennom prosjektet Digitalt fortalt8 skal det arbeides med blant annet digital formidling, dramaturgi, skriving for nett, nye metoder i nettbasert formidling og samhandling med brukerne. Kulturrådet skal utvikle og gjennomføre denne satsingen i samarbeid med ulike fagmiljøer.

De overordnede målene og tiltakene i digitaliseringsmeldingen og museumsmeldingen innebærer at institusjonene skal gjøre bruk av mulighetene i ny teknologi for å forvalte samlinger og gjøre dem tilgjengelig for et størst mulig publikum. Dette krever samarbeid om felles løsninger og bruk av felles standarder. Kulturdepartementet legger vekt på at kunst- og kulturinstitusjonene følger med i utviklingen av IKT for å styrke tilgjengeliggjøring og formidling av samlingene.

Tilsvarende forventninger er også uttrykt i departementets inkluderingsmelding. Det heter (jf. kap. 7.8 om tilgjengeliggjøring, formidling og brukermedvirkning) at de etablerte kunst- og kulturmiljøene må sørge for å styrke sin samfunnsrelevans ved å møte nye generasjoner publikum på deres egne premisser. Dette krever at institusjonene og virksomhetene som ledd i sitt ordinære arbeid, utnytter mulighetene som vokser fram med den teknologiske utviklingen for å nå flere publikumsgrupper.

18.4 Digitalisering og bevaring av kunstsamlingene

For å kunne ta i bruk de nye teknologiske mulighetene i arbeidet med visuell kunst, er første oppgave å få mer digitalt innhold om visuell kunst på nettet. Det er nettopp tilgjengelighet av digitalt innhold som skaper grunnlag for nye aktiviteter og tjenester på kunstfeltet. Museer over hele verden digitaliserer kunsten.

Vi har i dag en mulighet til å gjøre kunstsamlinger lettere tilgjengelig for folk flest. Samlinger som i stor grad har vært død kapital for brukerne, kan med ny teknologi nå et stort publikum. Digitalt materiale skaper nye muligheter for sammenstilling av materiale og for utvikling av tjenester, også på tvers av institusjons- og sektorgrenser. Dette er samtidig et svar på de forventninger som innbyggerne har om enkel tilgang til offentlige tjenester og kulturtilbud.

Digitaliseringsmeldingen peker på to hovedmål med digitaliseringsarbeidet. Kulturarven skal bevares og formidles. I museumsmeldingen forbinder man selve digitaliseringen med to konkrete oppgaver: Katalogposter (metadata) skal overføres fra konvensjonelle medier til digital form og det skal lages digitale kopier eller representasjoner av de fysiske samlingene (foto, film, lyd, dokumenter, gjenstander).

Kilde: Norsk kulturråd: Statistikk for arkiv og museum 2010

18.4.1 Status for digitalisering

Tallene i dette avsnittet gjelder alle museer som leverer statistikk til den norske museumsstatistikken. Beskrivelsen i kap. 6.1.3 gjelder situasjonen for de museene som mottar tilskudd fra Kulturdepartementet.

Museumsstatistikken for 2010 forteller at av de totalt 452 000 kunsthistoriske gjenstandene er 59 000 (om lag 13 pst.) tilfredsstillende registrert, mens 72 000 (om lag 16 pst.) er digitalt fotografert. Antall kunsthistoriske gjenstander publisert på nett med bilde har gått opp fra 2 800 i 2009 til nærmere 9 000 i 2010. Prosentvis er dette en stor økning, som henger sammen med Nasjonalmuseets tilgjengeliggjøring av mer enn 5 000 verk på DigitaltMuseum i 2010. Men i forhold til den totale bestanden av kunsthistoriske gjenstander er fortsatt lite tilgjengelig på nett (mindre enn 2 pst.). Flere museer har ikke publisert sine kunstsamlinger i påvente av at DigitaltMuseum skulle tilpasses kunst. Det ble gjort i februar 2011, og det er grunn til å tro at tallet på digitale objekter vil stige framover for de museene som bruker Primus og har tilgang til å publisere samlingene på DigitaltMuseum.

Med så lite digitalt innhold tilgjengelig blir tilbudet på nettet begrenset. Kunstmuseene har bare så vidt begynt å ta disse mulighetene i bruk.

Begrepet om tilfredsstillende registreringer (jf. boks 18.2) og digitale avbildninger sier foreløpig ikke noe om hvordan informasjonen skal formes, om bruk av standardiserte digitale formater og metadata, eller om materialet er godt nok sikret for ettertiden. Statistikken forteller derfor lite om det digitaliserte materialet i et bevaringsperspektiv eller hvorvidt det egner seg for effektiv framfinning, deling, gjenbruk eller sammenstilling. I tillegg gir manglende krav til opplysninger om opphavsmann og rettigheter utfordringer ved tilgjengeliggjøring av kunst som ikke er falt i det fri.

For å gjennomføre en digitaliseringssatsing i museene over hele landet, vil det være behov for kompetanse, kapasitet og gode verktøy i form av standarder, rutiner og programvare. Museene må på enkelte områder søke samarbeid med andre institusjoner. Når man planlegger å digitalisere film, mikrofilm eller bøker, vil det være naturlig å undersøke om Nasjonalbiblioteket eller Riksarkivet kan utføre enkelte tjenester. I den grad kapasiteten finnes, vil disse kunne bidra med praktisk hjelp og råd. For å oppnå gode fellesløsninger må man vurdere om de ulike utfordringene kan inngå i regionale planer. Her bør man tenke stordrift og produksjonsløyper der det er mulig (jf. også museumsmeldingen).

På kunstfeltet må man regne med at de fleste praktiske oppgavene med digitalisering må løses i den enkelte institusjon. Kostnadene forbundet med pakking, frakt og håndtering av kunstgjenstander er høye. Selve digitaliseringen er avhengig av tett kunstfaglig oppfølging med tanke på fargegjengivelser, vinkler etc.

18.4.2 Standarder

Institusjonene som forvalter kunstverk, skal på den ene siden bevare og forvalte verkene og på den andre siden produsere og formidle kunnskap om dem.

Informasjon og kunnskap knyttet til den interne forvaltningen danner grunnlaget for tilgjengeliggjøring og videre formidling av kunsten på nett. Hva publikum får tilgang til og hvordan de kan bruke det, avhenger av hvilke metoder institusjonene bruker i digitaliseringsarbeidet. En forutsetning for at digitalisert informasjon skal kunne benyttes som kildemateriale og være søkbar sammen med informasjon fra andre kilder, er at institusjonene bruker omforente standarder for registrering, katalogisering og digitalisering. Det finnes en rekke standarder på museumsfeltet og arkivfeltet. Standarder er felles kvalitetskrav, tekniske krav, felles metoder for å beskrive innhold og ressurser og et felles fagspråk.

Kunstmuseene har tradisjon for å publisere sine samlingskataloger i leservennlig form og sitter med et informasjonsgrunnlag som er godt tilpasset et generelt publikum. Utfordringen med å digitalisere samlingskatalogene går i første rekke ut på å sikre høy nok kvalitet og presis struktur på metadata. Det siste er en forutsetning for søkbarhet og gjenbruk av data.

Begrepsapparatet, dvs. det fagspråket som er knyttet til standardene, er ikke dekkende og trenger utvidelse og oppdatering. Dette gjelder særlig samtidskunsten.

Det er behov for en bedre standard for registrering av kunst, som tar hensyn til leservennlighet og søkbarhet, og som følger opp utviklingen av samtidskunstens begrepsapparat. I tillegg bør man allerede i basisregistreringen når dataene publiseres på nett, legge til rette for at brukere kan bidra med informasjon og tilføre datasettene merverdi. Dette gjøres ved å benytte åpen kildekode, tilgjengeliggjøre for bruk, brukertagging, lenking osv., som skissert i innledningen til dette kapitlet (jf. rammeverk for beskrivelse av digitale ressurser, RDF).

På denne bakgrunn bør de eksisterende felles IKT-verktøyene Primus og DigitaltMuseum videreutvikles for registrering og tilgjengeliggjøring av digital og digitalisert kunst på måter som åpner for utvidet bruk og brukermedvirkning.

18.4.3 Langtidsbevaring

Sikker oppbevaring av samlingene er en av kjerneoppgavene for enhver kunst- og kulturinstitusjon. Digitalt materiale skaper nye bevaringsbehov som det kreves klare strategier og planer for å kunne håndtere. Det representerer en ny type kildemateriale som gir nye tekniske og organisatoriske utfordringer, spesielt knyttet til langtidslagring av det digitale materialet. De raske endringene av teknologiske plattformer skaper utfordringer når det gjelder å kunne bevare og bruke også det materialet som ble skapt med tidligere og nå utdaterte tekniske løsninger.

Museumsmeldingen peker på utfordringen knyttet til sikring av digitalt materiale og har som tiltak at det skal utarbeides gode strategier for sikring og langtidslagring av digitale samlinger fra museene.

Det er to hovedtyper av digitalt materiale som det vil være aktuelt å langtidslagre. Den ene hovedtypen er digitalisert materiale, dvs. digitale representasjoner av eksisterende fysiske originaler. Digitalisert materiale bør behandles i et langtidsperspektiv og sikres i alle faser fra digitalisering til aktive tjenester.

Den andre hovedtypen digitalt materiale er det digitalt skapte materialet. Dersom digitalt skapt materiale går tapt, er det borte for alltid. Derfor er det spesielt viktig å sikre dette materialet, jf. kap. 18.5 Elektronisk kunst. Her er det viktig å velge riktige strategier og løsninger.

Kulturdepartementet ga i digitaliseringsmeldingen Arkivverket og Nasjonalbiblioteket et særlig ansvar for å utvikle løsninger for langtidslagring av både digitalisert og digitalt skapt materiale. Målsetningen er å etablere digitale fjernarkiv som skal fungere som en ekstra sikring i tillegg til institusjonenes egne lagringsløsninger. Departementet legger til grunn at fellesløsningen for langtidslagring også omfatter museumssektoren. Ordningen er ennå ikke etablert.

Det må utvikles felles IKT-verktøy for samlingsforvaltning (skapt digitalt, digitale representasjoner og digitale metadata) med funksjoner for å klargjøre og avlevere data for langtidslagring hos Riksarkivet/Nasjonalbiblioteket etter internasjonale standarder. I tillegg må institusjonene gjøre avtaler som klargjør ansvar, rettigheter og plikter i tilknytning til materialet.

Rutinemessig sikringskopiering av Primusbasene er museenes ansvar. Oppgaven settes ofte ut til KulturIT eller andre kommersielle aktører. Sikringskopiering av DigitaltMuseum er KulturITs ansvar. I dag inneholder ikke DigitaltMuseum høyoppløselige (originale) digitale filer, bare kopier tilpasset formidling på nett. De originale filene med beste kvalitet oppbevares som oftest av institusjonene selv eller av tjenesteleverandører.

Det bør vurderes om det er hensiktsmessig å tilby langtidslagring som funksjon knyttet til databasen i DigitaltMuseum, særlig hvis den etter hvert vil inneholde mer høyoppløselige bilder. Dersom institusjonene får tilbud om automatisk langtidslagring av det materialet de publiserer, kan det også bidra til å øke publiseringen av materialet. Det forutsetter som nevnt ovenfor, at institusjonene kan laste ned filer med høyest mulige kvalitet.

18.5 Elektronisk kunst

Kunst basert på nye medier og ny teknologi, elektroniske eller digitale kunstuttrykk, utgjør en viktig del av samtidskunsten. Bruken av teknologi er i dag blitt en selvfølgelig komponent i den kunsten som produseres og formidles generelt, men «ny mediekunst» eller «elektronisk kunst» kan likevel sies å utgjøre et eget felt.

Det elektroniske kunstfeltet karakteriseres ved at denne kunsten gjerne utforsker eller problematiserer teknologien som medium, samtidig som den innholdsmessig kan omhandle et bredt spekter av temaer og kunstneriske undersøkelser. Eksempler kan være nettkunst, databasegenerert kunst, kunst som tar i bruk mobiltelefon, smarttelefon, dataspill, roboter, overvåkningsteknologi, GPS teknologi, nanoteknologi eller bioteknologi. Teknologibaserte kunstuttrykk innebærer ofte interaktivitet, bruk av stedsspesifikke data av ulike typer og sanntidsoverføring («live») av audiovisuelt materiale. Et karakteristisk trekk er tverrfaglighet og interdisiplinært samarbeid med forgreninger til forskning og teknologiutvikling på andre samfunnsområder, samt et utstrakt internasjonalt samarbeid.

Det eksisterer i Norge en rekke kunstlaboratorier innenfor elektronisk kunst. I 2000 ble det startet et produksjonsnettverk for disse virksomhetene, PNEK (produksjonsnettverk for elektronisk kunst), jf. boks 18.4.

Sett i et internasjonalt perspektiv har mediekunstlaboratorier og festivaler en omfattende historie som går tilbake til midten av 80-tallet. Det er nylig gitt ut flere publikasjoner om emnet, og det pågår utredninger og forskningsprosjekter i flere land. Disse tar for seg den elektroniske kunstlaben og mediekunstens historie, utvikling, funksjon, rolle, muligheter og økonomiske og kulturpolitiske rammebetingelser i dag. Begrepsbruk, formidlings- og kuratorstrategier blir drøftet, samtidig som forholdet mellom mediekunstfeltet og det visuelle kunstfeltet generelt diskuteres.

Festivaler er en viktig formidlingsplattform for elektronisk kunst. I dag eksisterer det i Norge tre etablerte festivaler; Piksel i Bergen, Article i Stavanger, arrangert av i/o Lab og Meta.Morf, en biennale for kunst, teknologi og vitenskap i Trondheim arrangert av TEKS (Trondheim Elektroniske Kunstsenter).

Tilskuddsordningen for kunst og ny teknologi

Norsk kulturråd har siden 1998 hatt en egen avsetning for kunst og ny teknologi med formål å styrke kunstproduksjon basert på nye medier og ny teknologi. Ordningen er tverrkunstnerisk og gjelder billedkunst, musikk, litteratur og scenekunst. Kunst og ny teknologi skal stimulere til videreutvikling av teknologisk spisskompetanse innenfor kunstfeltene og bidra til å spre slik kompetanse ut til kunstmiljøene på tvers av de ulike kunstområdene. Ordningen skal videre stimulere til samarbeid mellom kunstnere og andre typer fag- og forskningsmiljøer. Avsetningen er i 2012 på nær 2,7 mill. kroner. Årlig behandles i gjennomsnitt ca. 75 søknader og det gis bevilgninger til 30–40 prosjekter. Tilskuddsordningen har vist seg å være en viktig satsing som fanger opp, styrker og videreutvikler tverrkunstneriske prosjekter og fagmiljøer i skjæringspunktet kunst/teknologi/forskning. Departementet går i kap. 13.1.1 inn for å opprette en arrangørstøtteordning for visuell kunst under Norsk kulturråd. Ordningen vil også omfatte elektronisk kunst.

18.5.1 Bevaring og dokumentasjon av elektronisk kunst

Som det framgår av ovennenvte, eksisterer det nettverk og tilskudd til produksjon og formidling av elektronisk kunst, men bevaringsutfordringen har i liten grad vært gjenstand for kunstfaglig og kunstpolitisk oppmerksomhet.

Bevaring av elektronisk kunst innebærer en rekke problemstillinger. Et eksempel er verksdefinisjon: Hva skal bevares og kjøpes inn til samlinger, er det software, hardware, dokumentasjon eller ideer og konsepter? En annen problemstilling er knyttet til hvordan mediekunst skal konserveres rent teknisk med tanke på restaurering, lagringsformater og systemer for oppdatering. Andre sentrale spørsmål gjelder arkivering og krav til systemer, kategorisering, metadata og tilgjengeliggjøring.

Kunstmuseene har i liten grad inkludert elektronisk kunst i sine samlinger og det eksisterer i dag ingen plan, infrastruktur eller ansvarlig institusjon som sikrer en systematisk innsamling, bevaring, dokumentasjon, arkivering og distribusjon av elektroniske kunstuttrykk som for eksempel videokunst, lydkunst, datakunst og nettkunst. Problemstillingen gjelder også andre sentrale deler av samtidskunsten, ulike temporære uttrykk, performance og installasjoner.

Mangelen på strategi og infrastruktur for bevaring innebærer et problem med store konsekvenser for forskning og historieskrivning på området. Både tidlig elektronisk kunst og store deler av samtidskunsten står i fare for å gå tapt for ettertiden. Videre utgjør dette et problem for tilgjengeliggjøring, distribusjon og formidling.

Det er viktig at systemene for arkivering og tilgjengeliggjøring baseres på standarder som muliggjør åpenhet, videreutvikling og samkjøring mellom relevante fagmiljøer og -systemer.

For å løse disse problemene må det tenkes langsiktig. Dette krever samarbeid og arbeidsdeling mellom flere ulike fag-, forsknings- og kompetansemiljøer, både kunstfaglige og tekniske, innenfor billedkunst, det elektroniske kunstfeltet, film og arkiv. Norsk kulturråd har igangsatt et treårig pilotprosjekt for bevaring og dokumentasjon av videokunst, jf. kap. 13.1.6. Her er det imidlertid behov for en større nasjonal satsing og koordinering av relevante fagmiljøer og institusjoner når det gjelder bevaring og dokumentasjon av samtidskunsten generelt.

18.6 Tilgjengeliggjøring

Det skilles kunstfaglig mellom tilgjengeliggjøring og formidling av visuell kunst. Med digital tilgjengeliggjøring menes at et digitalt kunstobjekt er tilgjengelig på nettet og kan søkes fram. Objektet kan være tilgjengelig selv om det ikke er tilrettelagt, bearbeidet eller rettet mot definerte målgrupper. Med digital formidling menes at innholdet er bearbeidet, tilpasset definerte målgrupper og at institusjonen eller en annen innholdsleverandør aktivt vender seg til målgruppene som tilbudet er tenkt rettet mot. Det er en forutsetning at verket er klarert med rettighetshaverne eller er falt i det fri.

At et objekt er digitalt tilgjengelig forutsetter at:

• gjenstanden, verket, bildet eller dokumentet er registrert med et sett av kjerneopplysninger som identifiserer det

• objektet er registrert i en database, at det finnes en digital kopi eller representasjon av det

• data om objektet og representasjonen eller kopien er tilgjengelig for søking eller gjenfinning på Internett.

Dersom materialet i tillegg er gjort tilgjengelig med åpen lisens, strukturert ved bruk av ikke-proprietære formater, utstyrt med unik ressursidentifisering (URI) og koblet med andre i en sammenheng, vil materialet være åpent tilgjengelig for anvendelse i semantisk vev som beskrevet innledningsvis.

18.6.1 Nasjonale fellesløsninger og verktøy

Kildene som kan belyse den historiske kunsten, er gjerne oppbevart av flere ulike institusjoner. Selve verket finnes kanskje i et kunstmuseum eller i et kulturhistorisk museum. For å finne opplysninger om kunstneren, tilblivelsen av verket, om tidsepoken, utstillinger, rammebetingelser, politiske føringer med mer må man kanskje oppsøke arkiv, biblioteker o.a. Både privatarkiver, fylkeskommunale arkiver og statlige arkiver inneholder ofte viktig materiale. Flere kunstnere og kunstorganisasjoner avleverer også sine arkiver til regionale eller sentrale arkivinstitusjoner.

ABM-utvikling, nå Norsk kulturråd, har i nært samarbeid med Riksarkivet, Stiftelsen Asta og Kultur-IT utviklet og etablert nasjonale fellesløsninger som Arkivportalen, DigitaltMuseum og Digitalt fortalt. Disse er videre integrert med ny versjon av Kulturnett.no og regionale kulturnett og med Europeana for å formidle kunst og kultur fra alle europeiske land i et teknisk og faglig felles rammeverk. Også her vil semantisk teknologi kunne bidra til en mer samlet tilgang til kunsten i kontekst.

Arkivportalen

Gjennom et nært samarbeid mellom Riksarkivaren og Landslaget for lokal- og privatarkiv har det vært mulig å etablere standarder for registrering av opplysninger om arkiv i norske institusjoner. Standardene er integrerte i det felles arkivsystemet Asta, som benyttes av alle arkivinstitusjoner. Standarden definerer likevel ikke obligatoriske og valgfrie felter, bare hvordan benyttede felter bør utfylles.

Arkivportalen9 er en felles kanal for informasjon om arkivmateriale som befinner seg i museer, kommunale arkiver, interkommunale arkiver, fylkesarkiv eller i det statlige arkivverket. Arkivportalen henter data fra institusjoner som benytter systemet Asta. Nasjonalbiblioteket benytter et annet system og deres materiale finnes ikke i Arkivportalen.

Arkivportalen inneholder mye informasjon om kunstfeltet. Her finner vi dokumentasjon om politiske rammevilkår, støtteordninger, stipender, institusjonsarkiver, privatarkiver til kunstnere, utstillinger med mer. Selv om arbeidet med digitalisering av materialet har startet, er det fremdeles lite av dette som er digitalt tilgjengelig. Det er også vanskelig å finne fram til det som er kunstrelatert om en ikke kjenner materialet.

Etableringen av Arkivportalen legger grunnlag for videre samarbeid mellom arkiv og museum når det gjelder standarder, fellestjenester og sammenkopling av informasjon. Et slikt samarbeid vil være en forutsetning for åpen tilgang til materialet på tvers av institusjonene og muliggjøre utvikling av tjenester fra tredjeparts innholdstilbydere.

DigitaltMuseum

De kulturhistoriske museene har lang tradisjon for å samarbeide om dataløsninger og standarder. Helt siden 1980-talet har det eksistert fellesløsninger for gjenstander og foto. I dag benytter de fleste kulturhistoriske museene programmet Primus for å registrere sine samlinger av foto eller gjenstander. Flere institusjoner har registrert sine kunstsamlinger i Primus.

I 2011 åpnet kunstinngangen til DigitaltMuseum.10 Der ble viktige deler av samlingene i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design gjort tilgjengelig med 700 objekter fra arkitektursamlingene, 4 100 objekter fra billedkunstsamlingene og ca. 1 000 objekter fra designsamlingene.

I motsetning til hva som er tilfellet når det gjelder foto og gjenstander, skiller DigitaltMuseum for kunst mellom informasjon for søk og for lesing. Et utvalg opplysninger presenteres som en leservennlig kortversjon, nærmest som en etikett i tilknytning til den digitale kopien av verket. Løsningen bør vurderes også for andre typer materiale. Opplysninger om opphavsrett var i utgangspunktet ikke inkludert i datagrunnlaget eller verktøyene. Mangelen er i dag utbedret, og opplysningene er plassert sammen med informasjon om rettighetene til den digitale filen som en del av basisopplysningene.

DigitaltMuseum viser digitale stillbilder av kunstverkene. Det betyr at en del av samtidskunsten ikke lar seg presentere på en god måte. Det finnes heller ikke noen god løsning for å legge ut høyoppløselige bilder. Det er en forutsetning for at publikum skal kunne studere detaljer. Høyoppløselige bilder er interessante både for forskere og publikum.

Foreløpig er det bare Nasjonalmuseet og KORO som har publisert innenfor den nye kunstløsningen (museet har publisert kunst tidligere, da som gjenstander), men flere museer står for tur. Publikum kan søke, se på kunsten og dele interessante treff med andre via Facebook, Twitter og andre sosiale medier. Alle kan dessuten bidra med informasjon i form av brukerkommentarer, feilmeldinger, tilleggsinformasjon og såkalte brukertagger.

DigitaltMuseum består stort sett av enkeltstående, digitale katalogkort med tekst og bilde. Det er mulig å navigere mellom dem ved hjelp av interne lenker basert på felles begrepsbruk, personnavn og stedstilknytning. Utfordringen blir å knytte dette sammen på mer stabile måter og sørge for mer og bedre kontekstuell informasjon i form av begrepsforklaringer og presentasjoner av personer og steder. Igjen byr samtidskunsten på de største utfordringene. DigitaltMuseum bør vise til, eller inneholde kontekstuell informasjon som kan gjøre begreper, teknikker og retninger i samtidskunsten forståelig for publikum. Det vil kreve bred, koordinert innsats fra relevante fagmiljøer.

Kulturnett.no og regionale kulturnett

Kulturnett.no11 ble opprettet på initiativ fra Kulturdepartementet i 1998 for å tilgjengeliggjøre og formidle digitalt kulturinnhold. Samme året ble også de første regionale kulturnettene etablert. I dag finnes det 14 regionale kulturnett. Fylkeskommunene finansierer alle de regionale kulturnettene. Samlet får de årlig tilført omkring 10 mill. kroner til drift. Midler til ulike prosjekter kommer i tillegg.

Formidling av opplysninger om nålevende kunstnere var i mange år en viktig del av innholdet i kulturnett.no og de regionale kulturnettene. Dette ble avviklet i 2010. Som erstatning blir det vurdert andre og bedre løsninger for hvordan slike opplysninger kan etableres og ikke minst holdes oppdatert.

De to siste årene har Kulturnett.no og regionale kulturnett gjennomgått store endringer når det gjelder innhold og tjenester. En viktig grunn er framveksten av flere nye nasjonale tjenester på kulturområdet. Eksempler er Digitalt fortalt, DigitaltMuseum, Arkivportalen, Bokhylla.no, nye nett-tjenester fra universitetsmuseene, Kulturminnesøk fra Riksantikvaren12 – og etableringen av Europeana.eu i EØS-området. Samlet inneholder disse svært mye kunstrelatert innhold og omfanget vokser for hver dag.

Fra å være et sted der kulturinnhold ble registrert og vedlikeholdt, er det nå bruk, gjenbruk, sammenstilling og videreformidling av data fra de nasjonale fellesløsningene som er den sentrale funksjonen. Bak disse endringene ligger også ønsket om å tilpasse utviklingen til det som skjer når det gjelder den semantiske veven og åpne datakilder (API-er) samt bruk av sosiale medier og kunstformidling. De regionale kulturnettene samarbeider om å utvikle felles løsninger og benytter åpne API-er som er lagt til rette for fellesløsningene og for Europeana. De står dermed svært fritt i hvordan de vil utvikle regionale og lokale tjenester.

Den nye løsningen for regionale kulturnett fungerer slik at innhold i nasjonale fellesløsninger innlemmes i Europeana.eu, men slik at innholdet på samme tid blir gjort tilgjengelig på regionale kulturnett, gjerne sammen med regionalt og/eller lokalt innhold. På denne måten blir informasjonen tilpasset ulike kontekster og blir relevant for brukere med ulike behov. Nasjonale fellesløsninger utgjør, sammen med Europeana.eu og regionale kulturnett, en viktig infrastruktur for å gjøre kunstsamlingene i institusjonene tilgjengelige.

En bruker kan i dag søke etter Edvard Munch i den nye løsningen for regionale kulturnett og få opp verk som ligger i utenlandske museer og gallerier, gjennom Europeana.eu, i norske institusjoner som Munch-museet, Nasjonalmuseet, eller Norsk Folkemuseum eller få opp utfyllende opplysninger om Munch i Wikipedia. Løsningen er i dag utviklet for Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Aust-Agder har også bygd sitt regionale kulturnett i en lignende retning.

Norsk kunstnerleksikon og nasjonalt kunstnerregister

Norsk kunstnerleksikon er et vitenskapelig leksikon om norske kunstnere, arkitekter og kunsthåndverkere utgitt i fire bind i perioden 1982–1986. Nasjonalgalleriet hadde redaksjonelt ansvar og leksikonet ble utgitt av Universitetsforlaget.

Teksten har etter utgivelsen vært igjennom en rekke bearbeidelser etter utgivelsen med tanke på å etablere en søkbar database. Nasjonalmuseet har ansvar for prosjektet og skal publisere sentrale deler av leksikonet på nett.

Norsk kulturråd har inngått et samarbeid med Nasjonalmuseet for å tilgjengeliggjøre opplysningene ved hjelp av Linked Open Data (LOD). Målet er ved hjelp av stabile koblinger å knytte det rike materialet i leksikonet til opplysninger i andre kilder, fra museer, biblioteker, arkiver eller utdanningssektoren. Forholdet mellom Norsk kunstnerleksikon og Wikipedia må avklares. I dag finnes det omtale i Wikipedia av mange av de kunstnerne som er omtalt i Norsk kunstnerleksikon. Denne utviklingen vil fortsette og må bli tatt hensyn til i de videre planene. Norsk kulturråd og Nasjonalmuseet samarbeider om dette. Oppdatering og videreføring av leksikonet vil kreve en samlet innsats fra ulike fagmiljøer og publikum for å kunne skape en felles, oppdatert kilde til kunnskap om norske kunstnere, kunsthåndverkere, designere og arkitekter.

Kulturnett.no hadde i flere år samarbeid med KIK (Kunstnernes Informasjonskontor) om å vedlikeholde et register over nålevende kunstnere. Dette samarbeidet ble avviklet i 2010, jf. kap. 10.1. Hovedproblemet var å holde opplysningene oppdatert.

Norsk kulturråd arbeider i dag med en elektronisk søkeportal. Her vil etter hvert mange kunstnere opprette sin profil og sin konto i forbindelse med at de søker om tilskudd eller støtte. Et slikt register kan være en mulig vei å gå for å etablere et nytt kunstnerregister der kunstnerne oppdaterer og vedlikeholder opplysningene om seg selv. Wikipedia blir også en stadig viktigere ressurs for å finne opplysninger om avdøde og nålevende kunstnere.

Med utvikling av standardiserte, digitale kataloger vil det i framtiden kunne være mulig å få en samlet oversikt over kunstnerne og deres verker. En slik koblet datatilgang kan også omfatte utstillinger og institusjoner. Norsk kunstårbok ble i 2011 lansert på eget nettsted.13 Kunstårboken inneholder aktuell informasjon om norsk kunstliv.

18.6.2 Kunst fra Norge i Europeana

Europeana14 er EUs store satsing på tilgang til kunst- og kultursamlinger fra alle EU-land og Norge. Knyttet til denne satsingen forgår det et omfattende arbeid med utvikling, forskning, utredninger og anbefalinger. Sentrale fagmiljøer er involvert i landene som gjør sine samlinger tilgjengelig i Europeana.

I tjenesten European.eu kan publikum i dag utforske 18 mill. digitale objekter fra museer, bibliotek, arkiv, gallerier og audiovisuelle samlinger i Europa. I databasen finnes opplysninger om kunstverk, malerier, skisser og tegninger, lydopptak, videoer, brev, dagbøker med mer. Her finnes også mange berømte verk. Innholdet i Europeana.eu viser tilbake til institusjonene som oppbevarer verkene eller informasjonen. Slik er Europeana.eu også en viktig kanal for å synliggjøre norske kunstinstitusjoner og deres samlinger.

I Europeana kan publikum opprette egne samlinger, dele innhold og opplevelser på sosiale medier, eller søke etter informasjon i andre kilder for å utdype og sammenstille det de finner i Europeana. Brukeren kan også benytte oversettertjenester. Europeana.eu vil i 2012 utvikle mer funksjonalitet, blant annet for brukergenerert innhold, semantisk sammenkopling av innhold, integrering av innhold med Wikipedia, og det vil bli utviklet nye typer grensesnitt for kartløsninger, mobile tjenester med mer. Et annet viktig punkt blir forholdet til sentrale brukergrupper som skole og reiseliv. Digitale fortellinger blir også et viktig satsingsområde.

Norge deltar aktivt i dette arbeidet gjennom Norsk kulturråd og det er viktig at visuell kunst nasjonalt drar nytte av det. Norge er et av de land som har levert mest innhold til Europeana.eu med ca. 1,56 mill. digitale objekter pr. mars 2012. Det meste av dette kommer fra norske museer og arkiv (1,35 mill. objekter) og Nasjonalbiblioteket (0,2 mill. objekter). Norsk kulturråd koordinerer dataoverføring fra norske museer og arkiv.

18.7 Digital tilgjengeliggjøring og klarering av rettigheter

Bred tilgjengeliggjøring av kulturarv i digitale former og kanaler er høyt prioritert i både digitaliseringsmeldingen og museumsmeldingen. Mest mulig materiale skal gjøres tilgjengelig for flest mulig gjennom framtidsrettede IKT-baserte løsninger.

Åndsverk er etter åndsverkloven vernet i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Dersom den digitale kulturallmenningen også skal inneholde vernede verk, altså verk som ikke er falt i det fri, må det innhentes samtykke fra rettighetshaverne.

Det kan være krevende for hver enkelt eierinstitusjon, for eksempel kunstmuseer, å framforhandle individuelle avtaler med enkeltkunstnere og etterkommere. Åndsverkloven § 16a gir hjemmel for at offentlige museer og museer som mottar offentlige tilskudd, kan inngå avtaler med avtalelisensvirkning med godkjent rettighetsorganisasjon, jf. åndsverkloven § 38a. Avtalelisens er særlig aktuelt i de tilfeller individuell klarering ikke er praktisk mulig. Et godt samarbeid med rettighetshaverne er en forutsetning for regjeringens arbeid med å formidle åndsverk som er vernet etter åndsverkloven.

18.7.1 Avtaler på det visuelle kunstfeltet

Nasjonalmuseet har framforhandlet en individuell avtale med Billedkunst Opphavsrett i Norge (BONO) om digital tilgjengeliggjøring av deres samling av nyere kunst. Kulturdepartementet vil i samarbeid med kunstnernes organisasjoner utrede om det er mulig å få til lignende modeller av nasjonal karakter.

18.7.2 Tilgjengeliggjøring av åndsverk som har falt i det fri

Når vernetiden er utløpt og et åndsverk er falt i det fri, er det i utgangspunktet fritt for enhver å bruke det, så fremt kilde oppgis. Departementet oppfordrer kulturinstitusjonene til å gjøre eget, digitalt innhold åpent tilgjengelig gjennom museets egne digitale publikumsløsninger og gjennom nasjonale fellesløsninger, med henblikk på viderebruk som skissert i begynnelsen av dette kapitlet. Oppfordringen gjelder elektronisk innhold museet selv har rettighetene til eller som har falt i det fri, og bare materiale som ikke er taushetsbelagt eller hvor personvernrettslige hensyn ikke begrenser bruken.

18.8 Formidling og dialog

Med «digital formidling» menes at det digitale innholdet er bearbeidet, tilpasset definerte målgrupper og at institusjonen aktivt henvender seg til ulike målgrupper.

Som nevnt innledningsvis, gir utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien nye muligheter for formidling av kunst- og kulturuttrykk. Teknologien gir mulighet for at institusjonene kan utnytte kommunikasjonsaspektet i IKT. Dette kommer både institusjonene og publikum til gode.

18.8.1 Nye formidlingsgrep

Nasjonalt og internasjonalt er det etablert flere prosjekter som bruker ny teknologi til å utvikle nye formidlingsgrep. Mulighetene som ligger i den nye teknologien, gjør det mulig å tilrettelegge og formidle kunst, samt å involvere publikum på nye måter. Ut fra initiativer som Google Art Project, The Smithsonian Commons, tematiske utstillinger i Europeana, The Web Gallery of Art og ikke minst Digitalt fortalt, kan vi se følgende trender:

• publikum kan via Internett bevege seg inne i bygninger og museer

• verker digitaliseres med høy oppløsning og kvalitet slik at de kan studeres i detalj

• publikum involveres og deres bidrag kobles til museenes egen ekspertise for å utvikle kunnskap om kunstverkene

• publikum bidrar med fortellinger, opplevelser og kunnskap knyttet til objekter i samlingene

• det lages tematiske utstillinger ved bruk av kunnskap fra flere kilder.

18.8.2 Sosiale medier og kunstformidling

Et kunstverk som blir tilgjengelig som digital kopi på nettet, blir stilt til disposisjon for publikum. Kunstverk og samlinger kan på denne måten settes i nye og uventede relasjoner.15 Nye bruksområder kan utforskes. Gjennom publikums bruk av sosiale medier kan kunstverket begynne på et liv utenfor institusjonen. Institusjonen har, gjennom sitt faglige arbeid og ved å digitalisere verket, gitt fødselshjelp, men er ikke nødvendigvis involvert i resten av ferden.

Publikum kan dele verket med andre gjennom sosiale medier, de kan dele informasjon eller opplevelser med museet eller med andre brukere, de kan anbefale og de kan bruke det i nye sammenhenger. De kan opprette egne samlinger som bryter med institusjonsgrenser. Brukere kan for eksempel sette sammen alle Munch-bilder fra mange museer og gallerier på nettet, vurdere og kommentere og se hva brukere i andre land har ment om for eksempel verket Skrik eller om Munch generelt. Mye tyder på at publikums engasjement er avhengig av kvaliteten på de digitale objektene. Den må være så bra at objektene fenger, engasjerer og kan gjenbrukes.

Institusjonene kan også ta initiativ til å involvere publikum i arbeidet med metadata og opplysninger. Street Museum i London har på denne måten fått merket sine bilder med geografisk informasjon ved hjelp av «geo-tagging» fra publikum.

Gjenbruk og deling av digital kunst har ført til nye trender i sosiale nettverk. Mennesker arbeider sammen og viser hverandre digitale kunstverk der de selv har endret og lagt til informasjon. På denne måten oppstår det nye uttrykk. Man får også bedre og dypere innsikt i eksisterende kunst og hvordan den er blitt til. Det er blitt mulig å imitere kjente kunstnere og deres spesielle ferdigheter. Man kan selv lage malerier à la Picasso eller Malevich og dele disse med venner på Facebook. Barn og voksne kan leke seg med kjente kunstverk og prøve å sette dem sammen på nye måter eller finne ut hva som gjør et verk til noe spesielt, til et kunstverk.

Kunst finnes i dag på mange konvensjonelle nettsteder, men i mindre grad på sosiale medier. Kritiske røster mener at kunstaktørene ikke er til stede der det skjer og forsømmer seg på dette området. Skal visuell kunst være til stede på de arenaene som sosiale medier representerer, må den inkluderes i informasjonsstrømmene og nettverkene som sosiale medier representerer.

Hvis institusjoner som kunstmuseer skal gjøre bruk av sosiale medier, må de ha kompetanse. Bruken av sosiale medier må skje etter en plan, og institusjonen må ha innsikt i hvordan mediene virker, vite hvorfor en ønsker å benytte dem og hva som kan oppnås. Institusjonen må sette av ressurser og personale, og inkludere arbeidet i de daglige gjøremål. Dette er en ny utfordring for institusjonene.

Det er fremdeles slik at det i første rekke er yngre mennesker som bruker sosiale medier mest. Den digitale utviklingen har skapt kommunikasjonskløfter mellom aldersgruppene, men etter hvert som stadig større deler av befolkningen kan kalles «digitalt innfødte», vil det digitale skillet gradvis utviskes.

Mange museer både i Norge og i utlandet benytter Facebook til dialog med publikum og med kollegaer. Flere museer arbeider bevisst med digital formidling og sosiale medier, jf. eksempler i boks 18.6. En del kunstnere, kunstorganisasjoner og kunstinstitusjoner har opprettet blogger. De har ulik bruk, alt etter hva avsender vil og ønsker seg. En kunstner kan bruke bloggen til å formidle opplysninger om seg selv, eller til å formidle og markedsføre sine verker.

Mange kunstnere benytter også etter hvert Facebook til å markedsføre sine arbeider. Noen benytter også Twitter til å formidle informasjon om egne samlinger, hva som skjer, peke til innhold i blogger o.l.

Digital formidling – Nasjonalmuseet

I Nasjonalmuseets forskningspolicy heter det at forskning er en aktivitet som skal være forankret i museets praksis, og at den bør ses som handlingsveiledende. Med bakgrunn i utkastet til handlingsplan for forskning på formidling og delområdet «elektronisk formidling» inngikk Nasjonalmuseet en samarbeidsavtale med InterMedia ved Universitetet i Oslo om det femårige samarbeidsprosjektet «Exhibnet»,«Contact». Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd. Museet deltar med to prosjekter: «Snøkult» og «Munch og multimodalitet».

«Snøkult» omhandler digital og analog arkitekturformidling til elever i skole- og nærmiljøet. Arkitekturverkstedet «Snøkult», en kombinasjon av digital og analog formidling basert på forskning på læring og digitale medier, er utviklet for Den kulturelle skolesekken. Partnerne i prosjektet er arkitektfirmaet Snøhetta, InterMedia ved Universitetet i Oslo og Nasjonalmuseet. Prosjektets hovedmål er å fremme innsikt og forståelse hos elevene for ulike prosesser i arkitektenes fagutøvelse. Snøhettas arbeidsmetoder ligger til grunn for verkstedet der anvendelsen av multitouchteknologi står sentralt. Det digitale interaksjonsdesignet er utviklet i laboratoriet til InterMedia i samarbeid med Nasjonalmuseet og Snøhetta, mens det analoge arkitekturverkstedet og hele formidlingsopplegget er utviklet av Nasjonalmuseet i samarbeid med partnerne.

«Munch og multimodalitet» er et forskningsprosjekt på kunstformidling som gjennom observasjonsstudier, intervjuer og tilbud i et digitalt verksted vil utforske hva publikum bruker av formidlingsressurser og hva de kunne ønske å bruke. Observasjoner av publikum i dagens Munch-sal i Nasjonalgalleriet ble gjennomført vinteren 2011. Som en oppfølging vil det bli opprettet et temporært digitalt prosjektrom i nærheten av Munch-salen. InterMedia ved Universitetet i Oslo vil bidra med digitale hjelpemidler til prosjektrommet og vil, i samarbeid med Nasjonalmuseet, utvikle ulike formidlingsopplegg knyttet til disse ressursene.

Nevnes bør også Nasjonalmuseets nettutstilling som ble laget etter 22. juli 2011, om Erling Viksjø og Høyblokka i Regjeringskvartalet.

Forskningsfunn gir grunnlag for utvikling og anvendelse av ulike digitale ressurser i framtiden. Videre vil resultatene gi grunnlag for planleggingen av det nye museet på Vestbanen, eventuelt også i andre temporære utstillinger innen den tid.

Å ta i bruk denne type formidling krever hensyn som for eksempel nettilgang samt tiltak mot generende varme, lyd og eventuelle lysinnfall. En konsekvens av dette kan være høye investeringskostnader. Departementet ser det like fullt som svært viktig at det i formidlingen av kunst blir tatt i bruk ny teknologi, for på den måten å nå ut til et bredt publikum, ikke minst ungdom.

Et annet prosjekt som kan tjene som eksempel på digital formidling, er «Ukens kunstverk».16 Dette er et utviklingsprosjekt i Den kulturelle skolesekken i samarbeid med Persbråten videregående skole i Oslo. Prosjektidéen er ved hjelp av elektroniske medier å integrere kunst i skolens undervisning, nærmere bestemt å formidle et viktig kunstverk, primært fra Nasjonalmuseets samling, hver uke i skoleåret. Målet er å gi varierte kunstopplevelser i skolemiljøet og samtidig la kunsten berike undervisningen i ulike fag og på alle trinn, både i allmennfag og i kunst- og formgivningsfag. På skolen vises kunstverkene på storskjerm i skolens fellesområde eller ved projektor, i tillegg til at de ligger ute på prosjektets nettsted. Fra 2008 til og med 2010 er ca. 80 verk med tekster formidlet. I tillegg er det utarbeidet oppgaver til hvert av kunstverkene.

Prosjektet ble utviklet med henblikk på overføringsmuligheter til andre videregående skoler i landet og er pr. i dag implementert på tre andre videregående skoler (Gjøvik, Eiketun og Olsvikåsen).

18.8.3 Mobil formidling av kunst

Smarttelefoner, lesebrett, nettbrett (som for eksempel iPad), kan gi oss tilgang til kunst og kunstopplevelser over alt og når som helst. Institusjon, tid og sted er ikke lenger avgjørende. Man kan se på reproduksjonen av Vinternatt i Rondane på nettbrettet mens man sitter på fjellet og ser ut over stedet der maleren Harald Sohlberg gikk. Digitaliseringen av kunst har ført til at man kan ta med kunsten ut i det offentlige rom eller inn i egne, private rom. Dette åpner for nye muligheter slik f.eks. Museum of London viser med sitt «street museum app». Museet har knyttet sine historiske bilder fra London sammen med stedet slik det framstår i dag. Ved å gjøre materialet tilgjengelig på smarttelefoner, er det mulig å oppleve byen slik den en gang var, gjennom gamle fotografier eller ble oppfattet av en maler, mens man selv vandrer rundt i byen. Et klikk på kameraet gjør at man får blendet inn kunstverket i bildet til kameraet som passer til stedet der man befinner seg og ser på.

Et annet eksempel er Brooklyn Museum of Art, som har utviklet en liten applikasjon, Share Art. Denne gjør det enkelt å hente verker fra museets samlinger og dele dem med Facebook-venner.

Det har også oppstått nye digitale kunstformer som «digital fingermaling», hvor man med applikasjoner for mobile plattformer som iPhone og Android kan lage digital kunst hvor som helst. Det finnes stadig flere kunstnere som gjenbruker digitaliserte verker (egne og andres) for å lage nye kunstverk og kunstformer. Denne kunstformen åpner også for interaksjon med andre brukergrupper.

18.8.4 Wikipedia – kunnskap og kontekst

Wikipedia inneholder etter hvert svært mye informasjon om visuell kunst. Særlig gjelder dette den engelske versjonen, men også i norsk Wikipedia vokser omfanget.

Norsk kulturråd ser på Wikipedia som et naturlig sted for faktakunnskap og overordnet kontekst for samlingene. Samlingen med billedkunst på DigitaltMuseum vokser, men det er pr. i dag lite utdypende informasjon om samlingene, verkene, kunstnerne og ikke minst ord og uttrykk fra kunsthistorien. Dette er et savn. Det er behov for artikler om f.eks. motivbegrep, stilbegrep, kunsthistoriske fagord, artikler om utstillinger der verkene har vært med, informasjon om kunstartene, om samlingene og om verkenes resepsjonshistorie, tolkninger og veivisere til videre lesning/forskning. Wikipedia rommer stadig mer slik informasjon, og det kan være et naturlig valg å prioritere arbeidet med å utvikle og styrke innholdet i Wikipedia. Det vil også åpne for bidrag fra frivillige, noe som vil gi økt styrke til satsingen. Se avsnitt 18.6.1 for en vurdering av kobling mellom Wikipedia og Norsk kunstnerleksikon.

18.9 Forskning og kunnskapsutvikling

Som nevnt i kap. 10.2.3 vil Kulturdepartementet utvikle en FoU-strategi som skal bidra til at utformingen av kulturpolitikken i størst mulig grad baseres på kunnskap om hvordan kulturpolitiske tiltak virker. Utvalget skal arbeide fram til utgangen av april 2012. På området visuell kunst og bruk av ny teknologi er det særlig relevant med en FOU-strategi. Det finnes lite forskning som kan gi godt grunnlag for videre politikkutforming. Også i FoU-arbeid initiert av Norsk kulturråd er disse problemstillingene lite berørt. IKT-kompetanse i kunstutdanningen og på forskernivå vil være viktig for kvaliteten av den teknologibaserte kunsten. Dette er derfor et mulig tema i departementets FoU-strategi.

Visuell kunst vil framover bli skapt og distribuert i nye former og gjennom nye kanaler. Dette krever nye løsninger, ny kompetanse, nye samarbeidsformer, nye metoder og kanskje nye typer institusjoner eller institusjoner som samhandler internt og eksternt på nye måter.

Forholdet mellom institusjoner og brukere har endret seg og vil endre seg mye i tiden framover. Nye brukergrupper vil stille nye krav og ha andre behov. Faggrenser og sektorgrenser kommer under press. Dette utfordrer institusjonene når det gjelder samfunnsoppdrag og samfunnsrolle.

Det er behov for økt forskningsbasert kunnskap på flere sentrale områder, men to hovedområder peker seg ut:

1. Nye teknologiske løsninger som kan gi best mulig retning til utviklingen: Ny teknologi, nye tjenester som f.eks. semantisk integrering av data fra ulike institusjoner.

2. Hvordan påvirker utviklingen institusjonene og fagmiljøene, innhold og tjenester, brukere og brukergrupper.

Når det gjelder punkt 1 har det i flere år pågått et omfattende forsknings- og utviklingsarbeid, særlig i regi av EU og finansiert gjennom ulike EU-programmer. Under det andre punktet har det skjedd mindre, selv om dette er avgjørende for å forstå utviklingen og konsekvensene av det som skjer. Som for andre områder i samfunnet er slik kunnskap viktig for å utforme en god politikk for framtidig satsing. Slik kunnskap mangler i stor grad i dag.

En del land har begynt å formulere forskningsprogrammer omkring problemstillinger knyttet til punkt 2. Det er særlig viktig å skaffe kunnskap om de store endringsprosessene som skjer som følge av ny teknologi, og hvordan de påvirker aktører, tjenester og publikum. Dette gjelder også i arbeidet med visuell kunst.

18.10 Departementets vurdering og tiltak

Utviklingen av den digitale informasjons- og kommunikasjonsteknologien skaper endringer for kunsten, kunstnerne, kulturinstitusjonene og deres publikum. Dette gjelder utviklingen av kunstfeltet og måten institusjonene løser sine kjerneoppgaver på. Videre gjelder det publikums bruk av og forventninger til institusjonenes tilbud. Den digitale teknologien er egnet til deling og viderebruk av informasjon. Det forutsetter felles standarder for data. Difi utfører arbeidet med datastandardisering på vegne av regjeringen. Kulturrådet koordinerer fellessatsninger for museer med kunstsamlinger og vil være rådgivende organ for andre tilskuddsinstitusjoner på kunstfeltet som ikke er kunstinstitusjoner.

De overordnede målene og tiltakene i digitaliseringsmeldingen, museumsmeldingen og inkluderingsmeldingen innebærer at institusjonene skal gjøre bruk av mulighetene i ny teknologi i forvaltningen av samlinger og gjøre dem tilgjengelig for et størst mulig publikum. Dette krever samarbeid om felles løsninger og bruk av felles standarder. Opphavsretten skal respekteres. Regjeringen legger vekt på at kunst- og kulturinstitusjonene følger med i utviklingen av IKT for å styrke tilgjengeliggjøring og formidling av samlingene og annen formidlingsaktivitet.

Departementet forutsetter at institusjonene (statlige/nasjonale), som ledd i sin ordinære virksomhet, prøver ut nye løsninger for å nå publikum i samsvar med behov og muligheter som vokser fram med den teknologiske utviklingen. Dette betyr blant annet å gjøre egnede og eksisterende data tilgjengelig i åpne, maskinlesbare formater, med sikte på deling og viderebruk. Departementet vil følge opp dette i styringsdialogen med underliggende virksomheter og tilskuddsmottakere.

Tiltak

• Et sentralt og omfattende tema er rettighets- og lisensspørsmålet. Departementet vil ta initiativ til et utredningsarbeid som kan se de kunstspesifikke behovene for økt digital kunstformidling og tilgjengeliggjøring i en større sammenheng når det gjelder andre kunstområder og digitalisering generelt. Blant annet vil departementet, i samarbeid med kunstnernes organisasjoner, utrede om det er mulig å etablere avtaler om digital tilgjengeliggjøring på det visuelle kunstfeltet.

19 Kulturelt mangfold

19.1 Innledning

Kulturelt mangfold er et sentralt begrep i kulturpolitikken. Offentlig støtte til kultursektoren generelt blir som regel sett på som en forutsetning for mangfold. Den legger til rette for demokratisk fordeling avkulturuttrykk, nyskaping og en blanding av sjanger og uttrykksformer som ikke kan konkurrere i et kommersielt marked. Mangfold kan også bety at publikum over hele landet får et relevant og variert kulturtilbud av høy kvalitet som de kan velge fra på tvers av sosial og kulturell bakgrunn.

I Kulturløftet I var Norge som flerkulturelt land et av satsingsområdene. I Mangfoldsåret 2008 valgte regjeringen å konsentrere seg om det etniske mangfoldet, om samspillet mellom nasjonale minoriteter, urbefolkning, innvandrerkulturer og resten av befolkningen.

I Kulturløftet II er et av satsingsområdene å sikre mangfold, likeverd og likestilling:

«Legge til rette for at kunst og kulturlivet gjenspeiler mangfoldet i det norske samfunnet og følge opp erfaringer og tiltak fra Mangfoldsåret. Arbeide for likestilling på alle områder i kulturlivet. Motarbeide sjangersjåvinisme og sørge for likeverd mellom kunstformer og sjangre.»

I dagligtalen er begrepet kulturelt mangfold ofte blitt brukt i betydningen etnisk mangfold. I Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking (Inkluderingsmeldingen), blir begrepet definert bredere. Det kulturelle mangfoldet omfatter alle uttrykk, ideer, kompetanse og kulturarv som finnes hos enkeltmennesket og i ulike fellesskaper i samfunnet. Kulturelt mangfold i kulturlivet handler dermed om å fremme mangfold i ideer, tanker og holdninger, om å fremme et estetisk mangfold, og om å fremme deltakelse på tvers av sosiale og kulturelle skiller. Av dette følger det også at kulturelt mangfold ikke bare er et kjennetegn ved andre etniske grupper og innvandrerbefolkningen, men er en egenskap ved ethvert samfunn.

I tråd med den brede definisjonen av mangfoldsbegrepet legger departementet til grunn at en inkluderende kultursektor er en sektor der alle har like muligheter til deltakelse og til å utvikle sine skapende ressurser, uavhengig av faktorer som sosioøkonomisk, kulturell eller religiøs bakgrunn eller funksjonsevne. Inkludering handler om å bygge ned barrierer som hindrer kulturbruk. Samtidig er det kjent at formelle rettigheter og muligheter ikke alltid fører til at folk oppsøker kulturtilbud. Derfor legger inkluderingsmeldingen til grunn at kulturlivet skal gå aktivt ut for å trekke med nye deltakere, både på publikums- og utøversiden. Inkludering skal være en selvsagt del av strategier og arbeidsmåter i kultursektoren og skal inngå som et sentralt perspektiv i kulturpolitikken på alle forvaltningsnivåer.

Også i denne meldingen legges denne brede tolkningen av mangfold til grunn.

19.2 Mangfoldsåret 2008

2008 var et markeringsår for kulturelt mangfold i Norge, jf. St.meld. nr. 17 (2005–2006) 2008 som markeringsår for kulturelt mangfold. Mangfoldsåret har, sammen med UNESCOs og andre internasjonale foras arbeid med kulturell diversitet, kommet i stand både som følge av økt immigrasjon og som følge av økt oppmerksomhet om urbefolkningsgrupper og nasjonale minoriteter.

Mangfoldsåret markerte en større bevisstgjøring om hvilke muligheter og utfordringer som ligger i å utvikle en kulturpolitikk der etnisk mangfold inngår som perspektiv. Det overordnede målet med Mangfoldsåret var langsiktig og prosessorientert: starte prosesser som kan bidra til at kulturelt mangfold blir et gjennomgående trekk i norsk kulturpolitikk.

19.3 Oppfølging av Mangfoldsåret 2008

Kulturdepartementet stiller krav (gjennom tilskudds- og tildelingsbrev) til alle virksomheter som mottar statlig støtte, om å utvikle nye måter å arbeide på for å ivareta hensynet til inkludering og kulturelt mangfold gjennom sin ordinære virksomhet. Inkludering og kulturelt mangfold skal inngå som en naturlig del av programmering, organisasjonsutvikling, rekruttering og publikumsarbeid og i institusjonenes strategier på kort og lengre sikt. De enkelte institusjonene skal kartlegge sine brukergrupper. Institusjonene skal definere og arbeide for å nå nye målgrupper og rapportere om dette arbeidet og oppnådde resultater av det.

Rapportene viser at de fleste institusjoner og virksomheter innenfor det visuelle kunstfeltet har bevissthet om betydningen av å sikre kulturelt mangfold, men at fortolkningen av hvordan dette skal gjøres, varierer.

Som oppfølging av Mangfoldsåret 2008 nedsatte kulturministeren i juni 2010 et utvalg, Ressursgruppa for større mangfold, som skulle se nærmere på hvordan noen store institusjoner arbeidet for å fremme kulturelt mangfold gjennom strategi og praksis. Ressursgruppa så særlig på forholdet mellom kulturelt mangfold og nyere innvandring til Norge. I sin rapport fra juni 2011 anbefalte ressursgruppa en nasjonal strategi for mangfold i kunst og kultur fram mot 2020 med tilhørende øremerking av midler for å styrke mangfoldet.17 Målet er at innen 2020 skal kulturelt mangfold bli en naturlig og synlig del av offentlig kulturforvaltning og i kunst- og kulturvirksomheter med offentlig støtte. I strategien anbefales det bl.a. å sette i gang med langsiktige pionerprosjekter samt å videreføre store nasjonale satsinger som kulturskolene, Den kulturelle skolesekken, tilbud til barn og unge i institusjoner etc. Markeringsår som for eksempel Grunnlovsjubileet i 2014, bør brukes som milepæler i politikken for utvikling av kulturelt mangfold. Resursgruppas rapport peker på et stort kunnskapsbehov på kulturfeltet når det gjelder konkret og praktisk innrettet arbeid med mangfold. Videre påpekes det et behov for forskning som skal analysere de forandringene det nye kulturelle mangfoldet betyr for og krever av kunst- og kulturlivet. Det anbefales i den forbindelse igangsetting av programmer på områdene forskning, organisasjonsutvikling og utdanning med samfinansiering med relevante forsknings- og høgskolemiljøer. Ressursgruppa mener at strategien mot 2020 må tydeliggjøres gjennom en handlingsplan fra Kulturdepartementet slik at gjennomføring sikres, samt at det bør settes opp et system for evaluering av resultatene.

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design var blant de utvalgte institusjonene på kunstfeltet som samarbeidet med ressursgruppa. Museet ser ingen hindringer i å gjøre kulturelt mangfold til en naturlig del av virksomheten, men understreker at det er nødvendig å ta utgangspunkt i forskningsbasert kunnskap om kulturelt mangfold og registrerer at det i dag er lite som kan benyttes som grunnlag for en økt satsing. Museet ønsker å styrke sin kompetanse og dra nytte av erfaringer andre institusjoner har på området, og fra internasjonale satsinger, bl.a. i Storbritannia. Museet vil arbeide for å integrere kulturelt mangfold innenfor bl.a. personalpolitikk og rekruttering.

Nasjonalmuseet er deltakermuseum i Nasjonalt museumsnettverk for minoriteter og kulturelt mangfold. Nettverket skal styrke arbeidet med minoriteter og kulturelt mangfold gjennom å skape møteplasser, utveksle erfaringer og gjennomføre prosjekter.

Norsk kulturråd har bidratt til å styrke kunnskaps- og forskningsgrunnlaget knyttet til kulturelt mangfold de siste årene. Det ble i 2009 gjennomført en studie av arbeidsvilkår blant kunstnere med innvandrerbakgrunn.18 Som en videreføring av denne studien ga Kulturrådet høsten 2011 ut boken Et skritt tilbake?En sosiologisk studie av unge norske kunstnere med innvandrerbakgrunn.19 Forskningsstudien er utført av International Research Institute of Stavanger (IRIS). I studien er 20 personer som er født i Norge av innvandrede foreldre, eller som flyttet hit som barn, blitt intervjuet. De representerer ulike kunstneryrker som skuespillere, dansere, forfattere, billedkunstnere eller musikere. Boka går nærmere inn på årsakene til at relativt få nordmenn med innvandrerbakgrunn er synlige i det norske kulturlivet. Betydningen av sosial klasse og synlig innvandrerbakgrunn drøftes. Det søkes forklaringer i både kunstnernes sosiale og kulturelle bakgrunn og i kulturlivet selv. Også forskjellene mellom det kommersielle og det institusjonelle kulturfeltet trekkes fram, og det vises til at portvokterne har stor betydning for inngangen til kunstfeltet eller ekskludering fra feltet.

Gruppen kunstnere med minoritets- eller innvandrerbakgrunn er ikke homogen og det er derfor vanskelig å trekke entydige konklusjoner eller skissere klare tendenser. Det må sies at visuell kunst er noe underrepresentert i studien, og utvalget intervjuobjekter er relativt begrenset. Men boka er utvilsomt et bidrag til økt kunnskap på feltet.

19.4 Det visuelle kunstfeltet – internasjonalisering, globalisering og mangfold

Det kanskje mest markante trekket i utviklingen av kunstfeltet siden midten av 1990-årene er globaliseringen.

Det internasjonale kunstfeltet har blitt brukt i Norge som referanse for både kunstproduksjonen og kunstformidlingen og for kunstdiskursen for øvrig. Likevel mener mange at det visuelle kunstfeltet i mange år har framstått som mer lukket sammenlignet med de andre kunstfeltene. Det visuelle feltet er sterkt hierarkisk og har sine egne verdiskalaer og en vestlig forståelse av profesjonalitet. Kvalitetsbegrepet er knyttet tett sammen med det vestlige kunstsynet, og kunstnerisk kvalitet blir silt og vurdert gjennom majoritetskulturens blikk. Kunstinstitusjoner kan derfor på mange måter representere ulike former for passiv, institusjonalisert utestengning. Nyere innvandring til Norge kan sees som ett trekk ved globaliseringen av samfunnet. Men kunstnere med minoritetsbakgrunn synes ikke i stor nok grad å ha sluppet til på den offisielle kunstscenen.

Kunst produsert innenfor andre estetiske tradisjoner enn den vestlige, har ikke fått tilstrekkelig plass og oppmerksomhet. Som videreføring av Mosaikk-programmet gjennomførte Norsk kulturråd i perioden 2002–2010 satsingen «Kulturelle endringsprosesser og samtidskunsten». Målet med satsingen var å styrke den kritiske refleksjonen omkring de endringsprosessene i den visuelle samtidskunsten som lot seg knytte til temaene globalisering og internasjonalisering, og hvordan disse endringene påvirker og utfordrer samtidskunstens estetiske verdier og praksiser. Samtidig var det et mål å synliggjøre og styrke deltakelse av personer med minoritetsbakgrunn i kunstlivet, som skapende kunstnere, formidlere, publikum og ressurspersoner. Ordningen ble evaluert i 2007–2009.20 På bakgrunn av vurdering av rapporten og tallet på søknader de siste årene, ble programmet avsluttet i 2010.

Tematikken er i dag en så integrert del av det generelle kunstfeltet at det ikke lenger er hensiktsmessig med en egen avsetning til formålet. Fra 2011 er avsetningen derfor integrert i den generelle prosjektstøtten fra Norsk kulturråd. Kunstneriske og kulturelle endringsprosesser, mangfold og representativitet i kunstfeltet blir nå ivaretatt som en generell prioritering for avsetningen til visuell kunst i sin helhet.

Utenriksdepartementet bidrar over utviklingsbudsjettet med midler til kultursamarbeid med land i sør, som blant annet OCA benytter til kunstnerutveksling og prosjekter i samarbeid med sentrale kunstmiljøer i utviklingsland. Kontakt med de mange viktige kunstbiennalene som har blitt etablert i utviklingsland, har blitt stadig viktigere i mange kunstinstitusjoners internasjonale nettverksarbeid. Utenriksdepartementet gir også tilskudd til kulturfestivaler i Norge som formidler kunstuttrykk fra land i sør. Dette bidrar til å endre de vestlig dominerte verdiskalaer og forståelsen av kunstnerisk kvalitet og profesjonalitet.

19.4.1 Aktører

På det visuelle kunstfeltet startet enkelte aktører tidlig med formidling av kulturelt mangfold. Som eksempler kan nevnes Stiftelsen 3,14 /Hordaland Internasjonale Fylkesgalleri,21 Interkulturelt Museum,22 Nasjonalmuseets landsomfattende virksomhet, det tidligere Riksutstillinger, Henie Onstad Kunstsenter,23 Stenersenmuseet24 og TrAP (Transnational Arts Production,25 tidligere Du store verden!).

Andre institusjoner som for eksempel Kunstnernes Hus i Oslo,26 har i den senere tid satt fokus på mangfold.

19.4.2 Publikum

Ifølge SSB har 12,2 pst. av befolkningen i Norge innvandrerbakgrunn pr. 01.01.2011. I Oslo er andelen på 28 pst.27 Kulturstatistikken fra SSB viser noen tendenser av interesse når det gjelder ulike befolkningsgruppers bruk av kulturtilbud i Norge, herunder personer med innvandrerbakgrunn og deres besøk på kunstutstillinger. Tall for 200828 viser at 40 pst. av befolkningen i Norge (alder 9–59 år) har besøkt minst én kunstutstilling de siste 12 månedene. Prosentandelen for innvandrere fra EU/EØS, USA, Canada og Australia for samme periode er på 45 pst. Mens prosentandelen for besøkende med innvandrerbakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa utenom EU/EØS er på 28 pst. Den brede deltakelsen til førstnevnte innvandrergruppe kan både skyldes relativt høy yrkes- og utdanningsmessig status blant mange av dem og liten kulturell avstand fra utstillingstilbudet i Norge. En aktiv og mangfoldsorientert kulturpolitikk bør legge forholdene til rette for de grupper som er underrepresentert eller faller utenfor. Programvirksomhet og publikumsarbeid bør sees i sammenheng for å forankre mangfoldsdimensjonen.

Regjeringen arbeider for at innvandrere og deres barn på lik linje med alle andre innbyggere kan delta og bidra med sine ressurser i samfunnet. For å hindre at det utvikler seg et klassedelt samfunn der innvandrere og barna deres har dårligere levekår enn andre, vil regjeringen kjempe mot forskjellsbehandling og bygge ned barrierer mot deltakelse. Dette prinsippet er nedfelt i inkluderingsmeldingen og gjelder også for kulturfeltet og statlig politikk innenfor området visuell kunst. Det prosjektbaserte kunstfeltet benytter seg til dels av tradisjonelle formidlingsarenaer som galleri, konsertlokale og teatersaler som i stor grad forutsetter et oppsøkende publikum. Samtidig utforsker og utvikler kunstnere stadig andre arenaer for produksjon og formidling som på forskjellige måter kan bidra til å nå og involvere nye publikumsgrupper.

19.5 Strategier for inkludering og mangfold på det visuelle feltet

I tråd med Kulturløftet II skal departementet arbeide videre med å sikre mangfold, likeverd og likestilling i kulturlivet. Arbeidet med kulturelt mangfold på det visuelle feltet vil involvere alle sentrale institusjoner og tiltak. Dette vil bl.a. innebære utarbeidelse av langsiktige strategier ved institusjonene med statstilskudd. Det vil bli lagt vekt på løpende rapportering, utvikling av sterke faglige programmer, styreoppnevninger, rekruttering og kompetanseheving samt arbeid med nye publikumsgrupper.

Samfunnsbevisste kunstinstitusjoner har ansvar for å være åpne, relevante og tilgjengelige for ulike publikumsgrupper. Institusjoner med statstilskudd forvalter fellesskapets ressurser og har derfor et særlig ansvar når det gjelder å legge til rette for og utvikle nye måter å arbeide på for å ivareta hensynet til inkludering og kulturelt mangfold gjennom sin ordinære virksomhet.

Det er en viktig kulturpolitisk oppgave på det visuelle feltet å sikre at flest mulig får tilgang til, kunnskap om og forståelse for billedkunst, kunsthåndverk, design og arkitektur av god kvalitet.

I inkluderingsmeldingen går regjeringen inn for å bedre tilgjengeligheten av kulturtilbud for mennesker og grupper som opplever vesentlige barrierer ved kulturbruk. Regjeringen går inn for fire satsingsområder i meldingen:

• Inkludering og nye stemmer i kultursektoren

• Sikre tilgang ved å bygge ned fysiske og økonomiske barrierer

• Oppsøkende kulturformidling og formidlingsordninger

• Inkludering gjennom samarbeid med og deltakelse i frivillig kultursektor

19.5.1 Inkludering og nye stemmer i kultursektoren

Tidligere i dette kapitlet blir det vist til omtale av etnisk mangfold og oppfølging av Mangfoldsåret. Ett element i denne oppfølgingen er å gi unge talenter mulighet til å utvikle seg. I inkluderingsmeldingen foreslår regjeringen å etablere en aspirantordning i kunstinstitusjoner. Målet med ordningen er å gi unge talenter mulighet til å utvikle seg og lære hvordan kunstinstitusjoner arbeider, samt gi gjensidig adgang til nettverk og kompetanse. Videre er målet å sikre en bredere sosial rekruttering til kunst- og kulturyrker. Målgruppen er nyutdannete kunstnere, kulturarbeidere med kunstfaglig grunnutdanning eller personer med tilsvarende kompetanse. Blant søkere med like kvalifikasjoner bør personer med minoritetsbakgrunn og/eller mangfoldskompetanse prioriteres.

Kulturdepartementet foreslår at aspirantordningen skal administreres av Norsk kulturråd. Aspirantperioden vil normalt ha ett års varighet og være fleksibel slik at flere institusjoner – også institusjoner for visuell kunst – kan dele på perioden, for derved å kunne gi aspirantene bredere kompetanse og et større nettverk. Ordningen vil bli etablert med et avgrenset antall aspiranter og med gradvis utvikling på bakgrunn av erfaring. Ordningen vil bli evaluert etter tre år. I tillegg mener departementet at det er viktig å få fram brobyggingsarbeid på tvers av miljøer der mangfoldsaktører er involvert.

I inkluderingsmeldingen går departementet videre inn for å stimulere til langsiktig og forpliktende samarbeid mellom kunst- og kulturinstitusjoner, kunstneriske virksomheter og mangfoldsaktører om konkrete produksjoner og formidlingstiltak. Dette vil være kulturell brobygging der det samarbeides i skjæringsfeltet mellom ulike miljøer. Tilskudd til formålet kan ytes gjennom Norsk kulturfond til prosjektbaserte organisasjoner for å bidra til et likeverdig og profesjonelt samarbeid med institusjonene. Dette vil også være et tiltak som omfatter visuelle kunstinstitusjoner.

19.5.2 Sikre tilgang ved å bygge ned fysiske og økonomiske barrierer

Plan- og bygningsloven,29 likestillingsloven30 og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven31 utgjør rammebetingelsene på feltet kulturelt mangfold og bidrar til å bygge ned barrierer, jf. omtale i kap. 17 Arkitektur, design og offentlig rom og kap. 20 Likestilling. Regjeringen har en visjon om at Norge skal bli universelt utformet innen 2025.

Det må legges vekt på universell utforming og tilrettelegging i styringsdialogen med institusjoner på området visuell kunst. Et systematisk arbeid med universell utforming og tilrettelegging av kulturtilbud vil minimere barrierene for kulturbruk. Sentrale tiltak for å ivareta universell utforming innenfor Kulturdepartementets områder er mer utførlig beskrevet i arkitektur.nå – regjeringens plandokument om arkitekturpolitikken. Gjennom satsingen ByLab har Norsk Form gitt rådgivning og faglig hjelp til kommuner som arbeider med by- og stedsutvikling. Satsingen har lagt vekt på å ivareta alle grupper brukere.

Ny teknologi skaper store muligheter for produksjon og formidling av visuell kunst. Dette blir omtalt i kap. 18 Ny teknologi: Nytt samspill og nye muligheter. Noen institusjoner har prøvd ut formidlingstilbud tilpasset publikum med funksjonshemninger eller spesielle behov. Det vises i den forbindelse også til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets pågående arbeid med forskrift til § 11 om universell utforming av IKT i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008), kap. 10.5.6.3, side 169:

«Elektronisk kunst eller digital kunst er i dag vanlige uttrykksformer. Lovforslaget har ikke til formål å regulere selve det kunstneriske utrykket, og § 11 om tidsfrister for krav om universell utforming av IKT regulerer derfor ikke slike forhold. Samtidig er det slik at interaktive utstillinger basert på IKT ofte er en del av museers formidlingsvirksomhet. Brukerløsninger rettet mot publikum vil derfor kunne omfattes dersom de er løsrevet fra kunstneriske formål. Et eksempel kan være at knapper som publikum skal trykke på for å kunne ta del i den kunstneriske opplevelsen, også gjøres tilgjengelige for folk som sitter i rullestol der dette er mulig.»

19.5.3 Oppsøkende kulturformidling og formidlingsordninger

Det må legges til rette for at kulturtilbudet i større grad når flere ved å treffe publikum utenfor institusjonene, for eksempel på arenaer der folk ferdes til daglig. Nasjonalmuseets landsdekkende formidlingsprogram bidrar til et større mangfold av uttrykk og bredere inkludering av ulike publikumsgrupper over hele landet. Det bør stimuleres til mer samarbeid med de regionale kunstinstitusjonene om det landsdekkende programmet.

KORO bidrar til at folk opplever samtidskunst i offentlige bygg og uterom over hele landet. Tilskuddsordningene for offentlige uterom og for kommunale og fylkeskommunale bygg bidrar til inkludering av nye publikumsgrupper og til kunstopplevelse i det daglige. KORO ønsker videre å øke antall konsulenter med minoritetsbakgrunn gjennom igangsettelse av et traineeprogram.

19.5.4 Inkludering gjennom samarbeid med og deltakelse i frivillig kultursektor

I tråd med inkluderingsmeldingen må det legges til rette for økt samarbeid og kulturell brobygging mellom større kunstinstitusjoner og frivillig kultursektor på det visuelle feltet. Norske Kunstforeninger har et nettverk på 180 kunstforeninger over hele landet. Kunstforeningene medvirker til at visuell kunst formidles til og oppleves av nye publikumsgrupper.

19.6 Departementets vurdering og tiltak

Regjeringen legger til grunn at en inkluderende kultursektor er en sektor der alle har like muligheter til deltakelse og til å utvikle sine skapende ressurser, uavhengig av faktorer som sosioøkonomisk, kulturell eller religiøs bakgrunn eller funksjonsevne. Inkludering handler om å bygge ned barrierer som hindrer kulturbruk. I inkluderingsmeldingen går regjeringen inn for en rekke tiltak som omfatter hele kunst- og kulturtilbudet.

Tiltak

• Departementet vil opprette en aspirantordning i kunstinstitusjonene, jf. inkluderingsmeldingen. Ordningen vil omfatte alle kunstarter, inklusive visuelle kunstinstitusjoner.

• Departementet vil stimulere til kulturell brobygging mellom kunst- og kulturinstitusjoner, kunstneriske virksomheter og mangfoldsaktører om konkrete produksjoner og formidlingstiltak, jf. inkluderingsmeldingen. Dette vil gjelde alle kunstarter, inklusive visuelle kunstinstitusjoner.

• Departementet vil vurdere tiltak som kan tilrettelegge visuelle kunstopplevelser for personer med nedsatt funksjonsevne.

• Det skal legges til rette for økt samarbeid og kulturell brobygging mellom større kunstinstitusjoner og frivillig kultursektor.

• Regjeringen vil legge til rette for mer systematisk satsing på publikumsutvikling.

20 Likestilling

20.1 Innledning

Det er et politisk mål å fremme likebehandling og bekjempe diskriminering av alle som bor i Norge. Regjeringen har således som et overordnet mål for kulturpolitikken å legge til rette for at alle har like muligheter til deltakelse i kulturlivet og til å utvikle sine skapende ressurser.

Offentlige myndigheter har som arbeidsgiver, myndighetsutøver og tjenesteyter en lovpålagt plikt til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling mht. kjønn, funksjonsnedsettelse, etnisitet, religion mv. Gjennom tilslutning til internasjonale konvensjoner, traktater og avtaler er Norge forpliktet til å fremme likestilling og hindre diskriminering. Disse forpliktelsene er fulgt opp gjennom en rekke nasjonale rettsregler. For kunst- og kulturområdet vil likestillingsloven (kjønn),32 diskriminerings- og tilgjengelighetsloven33 og plan- og bygningsloven34 (funksjonsnedsettelse), samt diskrimineringsloven35 (etnisitet, religion, m.v.) være særlig relevante.

Dette kapitlet redegjør i hovedsak for sentrale bestemmelser i lov om likestilling mellom kjønnene og for likestillingssituasjonen mellom kvinner og menn på det visuelle kunstfeltet. Likestillingsspørsmål knyttet til etnisitet, religion, funksjonsevne, mv. er omtalt i kap. 19 Kulturelt mangfold.

20.2 Likestilling mellom kjønnene

Norge regnes som et av verdens fremste land når det gjelder likestilling mellom kjønnene. Likevel finnes det fremdeles en rekke utfordringer i likestillingsarbeidet, og nye problemstillinger dukker stadig opp.

Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet utarbeidet i 2011 en handlingsplan for likestilling Likestilling 2014 – regjeringens handlingsplan for likestilling mellom kjønnene,36 samt en ny utredningsinstruks Konsekvenser for likestilling. Utredning i forhold til kjønn, nedsatt funksjonsevne, etnisk opprinnelse, religion mv. som veiledning for å vurdere konsekvenser for likestilling innenfor ulike politikkområder.37

For å bøte på skjevheter er det etter diskrimineringslovgivningen tillatt med positiv særbehandling som fremmer likestilling. Moderat kvotering av kvinner eller menn, personer med etnisk minoritetsbakgrunn eller personer med nedsatt funksjonsevne kan være eksempel på slik positiv særbehandling. Såkalt radikal kvotering er i regelen ulovlig, men i staten er det likevel tillatt med radikal kvotering av kvalifiserte søkere som oppgir å ha nedsatt funksjonsevne/være yrkeshemmet (jf. forskrift til tjenestemannsloven § 9).

På bakgrunn av dagens situasjon vurderes forslag til tiltak som kan bidra til å styrke likestilling innenfor det visuelle kunstfeltet.

20.2.1 Likestillingsloven

Lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling. Lovens § 1 sier om lovens formål: «Kvinner og menn skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig utvikling.» I hht. § 2 i loven gjelder den på alle områder, med unntak av indre forhold i trossamfunn.

Lovens § 1a presiserer plikten til å arbeide for likestilling: «Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder.» Videre sies det: «Arbeidsgiver skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene innenfor sin virksomhet.» Lovens § 1 a, tredje ledd, stiller også krav om en redegjørelse for den faktiske tilstanden i virksomheten: «Virksomheter som i lov er pålagt å utarbeide årsberetning, skal i årsberetningen redegjøre for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling i virksomheten. Det skal også redegjøres for tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme likestilling og for å forhindre forskjellsbehandling i strid med denne loven.»

Loven stiller også krav til representasjon av begge kjønn når offentlige organ oppnevner eller velger utvalg, styrer, råd, nemnder, jf. § 21:

• «1. Har utvalget to eller tre medlemmer, skal begge kjønn være representert.

• 2. Har utvalget fire eller fem medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst to.

• 3. Har utvalget seks til åtte medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst tre.

• 4. Har utvalget ni medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst fire, og har utvalget flere medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst 40 pst.

• 5. Reglene i nr. 1 til 4 gjelder tilsvarende ved valg av varamedlemmer.»

20.3 Kjønnsfordeling i kulturlivet

Likestillingsloven pålegger offentlige myndigheter en målrettet og planmessig pådriverrolle for likestilling på alle samfunnsområder. Alle departementer har et selvstendig ansvar for å fremme likestilling som en integrert del av politikken på sine fagområder.

I Kulturløftet II går regjeringen inn for å fremme likestilling på alle områder i kulturlivet. Kjønn og kultur er et viktig likestillingspolitisk tema. Ulike kulturuttrykk har generell innflytelse på vår forståelse av kjønn og oppfatning av kjønnsroller.

Likestillingsperspektivet forutsettes ivaretatt av alle kulturinstitusjoner. Dette innebærer å sikre jevn rekruttering av kvinner og menn til ledende, kunstneriske, faglige, administrative og tekniske stillinger. Også ved sammensetning av styrer, råd og utvalg skal likestillingsperspektivet ivaretas.

Kulturdepartementet har siden 2006 endret rapporteringsrutinene for å få bedre oversikt over likestillingsdimensjonen bl.a. i kunstinstitusjonene. Nedenfor følger oversikt over hovedtallene på det visuelle feltet.

20.4 Kjønnsfordeling på det visuelle kunstfeltet

Kjønnsbalanse i faste stillinger og styresammensetning

De museene med kunstsamlinger som får tilskudd over kap. 328, post 70 samt Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, rapporterer om kjønnsfordeling av årsverk innenfor ulike stillingskategorier.

Statistikken for 2010 (jf. tabell 20.1) viser at kunst- og kunstindustrimuseene har størst kvinnedominans blant fast ansatte (66 pst. er kvinner), men har størst mannsdominans i funksjonen daglig leder (71 pst. er menn). De faste årsverkene deles opp i vitenskapelige, administrative og tekniske årsverk. Kvinneandelen forsterkes i vitenskapelige stillinger på begge typer museer (kunst og kunstindustri: 68 pst. kvinner og blandet kunst- og kulturhistorisk: 63 pst. kvinner). Kvinner dominerer også de administrative stillingene, mens menn dominerer i enda høyere grad de tekniske stillingene.

Ved utgangen av 2010 hadde Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design 155 ansatte, hvorav 133 fast ansatte og 22 personer i engasjements- og vikarstillinger. Fordelingen mellom kjønnene i 2010 var 67,1 pst. kvinner og 32,9 pst. menn.38 Museet har ni lederstillinger (direktøren og åtte avdelingsledere) hvorav fem er menn og fire er kvinner.

Når det gjelder styresammensetning, har begge kategoriene museer med kunstsamlinger ganske god kjønnsbalanse blant styremedlemmer, jf. tabell 20.2. Det store flertall har imidlertid mannlig styreleder.

Likestillingsloven er overholdt ved oppnevningen av de enkelte styrene ved at kjønnsbalansen er ivaretatt i styrets totale antall medlemmer. Når vi ser museumsfeltet under ett, er det imidlertid en klar overvekt av menn i styreledervervene. Departementet vil legge vekt på at det oppnevnes kvinnelige styreledere for å bidra til bedre kjønnsbalanse i denne gruppen.

Som det går fram av kap. 6.1.3, har fylkeskommunene nå fått større ansvar for oppnevning av styreledere og styremedlemmer i institusjoner der staten tidligere hadde denne rollen. Det er kun der staten yter hele det offentlige tilskuddet, at den statlige oppnevningen er beholdt.

Telemarksforskings levekårsundersøkelse 2006

I Telemarksforskings rapport nr. 241 Kunstnernes aktivitet, arbeids- og inntektsforhold, 2006, (levekårsundersøkelsen 2006)39, heter det bl.a. om kjønnsfordeling på kunstfeltet:

«Fordelingen av kvinner og menn er altså skjev innenfor de fleste kunstnergruppene. Lorentzen og Stavrum (2007) peker på at kjønnsaspektet hittil i liten grad har stått på den kulturpolitiske dagsordenen i Norge, på samme måte som det har vært lite belyst i norsk forskning om kunst og kultur.40 Videre peker de på at dette står i sterk kontrast til den likestillingspolitikken som preger andre samfunnsområder, som næringsliv, arbeidsliv og familieliv. Idealer og forestillinger om kunstens egenart, kvalitet og uavhengighet fører til at det er vanskelig å få gjennomslag for argumenter om at sosiale strukturer gjør seg gjeldende på kunstfeltet slik som på andre samfunnsområder.»

Levekårsundersøkelsen 2006 blant kunstnere gir bl.a. informasjon om kjønnsfordeling og inntektsforhold. Kjønnsfordelingen blant de visuelle kunstnerne viser at kvinner utgjør en betydelig majoritet av kunstnerisk yrkesaktive innenfor det visuelle feltet, jf. tabell 20.3.

I levekårsundersøkelsen fra 2006 går det fram at kunstnergruppene med lavest inntekter fra kunstnerisk arbeid i 2006, som i 1994, er billedkunstnere, kunsthåndverkere og kunstneriske fotografer. De har også lavest totalinntekter. Av tabell 20.4 går det fram at kvinnelige kunstnere tjener mindre på kunstnerisk arbeid enn sine mannlige kollegaer. Jf. også kap. 15.

Av levekårsundersøkelsen blant kunstnere fra 2006 framgikk det at anslagsvis 31 pst. av visuelle kunstnere var menn, mens 69 pst. var kvinner. Blant kunststudentene som deltok i Telemarksforskings kandidatundersøkelse blant tidligere kunststudenter i 2011, var 30 pst. menn og 70 pst. kvinner. Tallene samsvarer med kjønnsfordelingen blant visuelle kunstnere i sin helhet, noe som kan tyde på at fordelingen de siste årene har vært relativt stabil.41

Kjønnsbalanse i utstillinger og innkjøp i museer med kunstsamlinger

Museer med kunstsamlinger oppgir hvor mange kvinnelige og mannlige kunstnere som er representert i faste og temporære utstillinger, samt antall kvinner og menn blant opphavspersoner for kunst innkjøpt av institusjonen i rapporteringsåret. Jf. tabell 20.5. Museene rapporterer ikke på kjønnsbalansen i samlingene som helhet.

Statistikken viser at kjønnsbalansen er best i temporære utstillinger, her er kvinneandelen over 40 pst. i begge kategorier museer med kunstsamlinger. I de faste utstillingene er kvinneandelen lav og betydelig lavere hos de blandede kunst- og kulturhistoriske museene (ned mot 11 pst. i 2010) enn hos kunst- og kunstindustrimuseene (over 20 pst.). Mannlige kunstnere dominerer også i den innkjøpte kunsten ved at kunstverk av mannlige kunstnere utgjør mellom 60 og 70 pst. av den innkjøpte kunsten.

Tallene for arbeidsstipendene omfatter nytildelte og videreførte stipend i 2011, jf. tabell 20.6. Kjønnsstatistikken over garantiinntektsinnehavere er basert på dem som er inne.

Kunst i offentlige rom – KORO

Kjernen i KOROs virksomhet er å skape og gjennomføre kunstprosjekter i statlige bygg og virksomheter. KORO gir også tilskudd til og kvalitetssikrer kunstprosjekter hvor kommune eller fylkeskommune er tilskuddspart. KORO hadde i 2011 269 aktive prosjekter (264 i 2010). I KOROs virksomhet kan likestillingsperspektivet belyses ved å se på kjønnsfordelingen blant kunstkonsulenter og kunstnere. Kjønnsfordelingen blant kunstkonsulenter i perioden 2009–2011 viser at det er en klar overvekt av kvinnelige kunstkonsulenter som brukes i KOROs kunstprosjekter, jf. tabell 20.7. Dette skyldes at det tradisjonelt har vært en større interesse blant kvinner for dette fagfeltet. KORO opplever imidlertid en generell økende interesse for fagfeltet både blant kvinner og menn.

Tabell 20.8 viser at fordelingen mellom kvinnelige og mannlige kunstnere som i 2009–2011 mottok utbetaling i statlige prosjekter i regi av KORO, varierer. Dette skyldes at de kunstneriske prosjektene som KORO gjennomfører, varierer i omfang og størrelse, noe som kan gi utslag på fordelingen av utbetalt beløp.

Når det gjelder kjønnsbalanse blant ansatte i administrasjonen, viser fordelingen at KORO er en kvinnedominert arbeidsplass med hhv. tre menn og 12 kvinner i fast stilling ved inngangen til 2012, jf. tabell 20.9. Tar en med alle 19 som har arbeidet i KORO i 2011, er fordelingen fem menn og 14 kvinner. I 2011 har et vært en mann og to kvinner i lederstillinger.

Publikum

Norsk kulturbarometer beskriver nordmenns bruk av forskjellige kulturtilbud, tilgang til og interesse for slike tilbud, samt egenaktivitet på feltet. «Kunstutstilling» er en egen kategori i kulturbarometeret. Norsk kulturbarometer 2008 presenterer resultater for 2008 og de siste foregående årene. Kvinner går oftere på utstilling enn menn. 47 pst. av kvinnene mot 36 pst. av mennene hadde vært på utstilling i 2008. Denne kjønnsforskjellen finnes i alle aldersgrupper.42

20.5 Departementets vurdering og tiltak

Likestilling mellom kvinner og menn, dvs. like muligheter til å oppnå ulike posisjoner og arbeidsoppgaver, er et viktig mål også innenfor det visuelle kunstfeltet. Generelt preges feltet av en betydelig overvekt av kvinner i de fleste funksjoner, med unntak av topplederstillinger og styrelederverv. Kvinnelige kunstnere er også underrepresentert i utstillinger og i innkjøp til offentlige samlinger.

Kapitlet viser at det fortsatt er et stykke igjen før de høyeste posisjonene innenfor visuell kunst er likt fordelt mellom kvinner og menn. I Makt- og demokratiutredningen ble forholdet mellom kjønn og makt drøftet. I sluttrapporten til utredningen slo forskergruppen fast at: «Likestilling fremstår i dag som en diffus verdi som «alle» er for og som det er politisk ukorrekt å være i mot.»43 Undersøkelser som lå til grunn for utredningen, viste imidlertid forskjell i hvorvidt kvinner og menn trodde diskriminering på grunnlag av kjønn finner sted. Mens om lag halvparten av kvinnene trodde at kvinner diskrimineres «ofte» eller «svært ofte», var det bare litt over en firedel av mennene som trodde det samme. Kun 15 pst. av menn under 30 år trodde diskriminering er et utbredt problem. Mange menn mente det var kvinnenes egen skyld at de ikke var bedre representert som ledere i privat sektor og skyldte på manglende interesse. En annen forklaringsmodell var at kvinnenes omsorgsoppgaver begrenset deres innsats i yrkeslivet. Det er ingen grunn til å tro annet enn at de strukturer og fenomener som ble beskrevet i maktutredningen, også finnes i kultursektoren. Strukturelle hindringer som skaper kjønnsurettferdighet, finner vi på de fleste områder i det norske samfunnet – også i kulturlivet.

Dette kommer også fram i Kvinnepanelets rapport 2010 som påpeker at kulturbransjen og kulturinstitusjonene må bli mye strengere når det gjelder likestilling og kjønnsbalanse.44 Kvinnepanelet har valgt å se på tre bransjer: Film, teater og festivalbransjen, der kjønnsdiskrimineringen er tydelig. Oversiktene ovenfor viser at det fortsatt er et stykke igjen før man har oppnådd målsettingen om likestilling på det visuelle kunstfeltet.

Kunstinstitusjonene må ta likestillingsutfordringene på alvor og sørge for at kvinner og menn får like muligheter til å utvikle talenter og ferdigheter gjennom utfordrende oppgaver. Dette er ikke bare et spørsmål om rettferdighet, men også om kunstnerisk utvikling og om tilbudet til publikum. Departementet vil følge opp dette temaet som en del av styringsdialogen med institusjonene.

Prinsippet «armlengdes avstand» innebærer at det skal være avstand mellom politikk og kunstfaglig skjønn. Museer med kunstsamlinger skal ha en faglig fri stilling som gir handlingsrom og forutsetter armlengdes avstand til eiere og offentlige myndigheter. Departementet kan imidlertid foreslå tiltak som fremmer likestillingen på feltet.

Lederutviklingsprogram

Som ledd i å bedre likestillingen mellom kjønnene innenfor noen kulturområder, har departementet tatt initiativ til et forsøk med et program for å bidra til at flere kvinner rekrutteres til stillinger som øverste leder for institusjoner innenfor området scenekunst, musikk, film og tv. Forsøksprogrammet Kunstens kvinner ble gjennomført i 2008–2009 og er videreført med et nytt forsøksprogram i 2012. Departementet vil vurdere behovet for tilsvarende tiltak innenfor det visuelle kunstfeltet, eventuelt i samarbeid med Kunstens kvinner.

Tiltak

• Departementet vil prioritere oppnevning av kvinnelige styreledere for å bidra til bedre kjønnsbalanse innenfor ledelsen på det visuelle kunstfeltet

• Departementet vil vurdere tiltak som kan bidra til at flere kvinner på det visuelle feltet rekrutteres til stillinger som øverste leder for institusjoner, eventuelt i samarbeid med Kunstens kvinner.

• Departementet vil kreve, som en forutsetning for statstilskudd, at institusjonene utarbeider strategier for å sikre en god kjønnsbalanse samt at også andre likestillingsaspekter ivaretas.

21 Økonomiske og administrative konsekvenser

I meldingen foreslår departementet en viss omlegging og utbygging av eksisterende tilskuddsstruktur for det visuelle kunstfeltet: en ny ordning med arrangørstøtte forvaltet av Norsk kulturråd og styrking/utvidelse av enkelte andre ordninger innenfor Kulturrådets forvaltning. Det foreslås videre en styrking av feltet gjennom økte tilskudd til institusjoner og tiltak innenfor Kulturdepartementets budsjett.

Det legges til grunn at dette skal dekkes opp innenfor Kulturdepartementets budsjettrammer, og det skal sørges for en prioritering av det visuelle feltet innenfor rammen som gjør dette mulig. Bevilgningsforslag knyttet til enkelttiltak og styrking og innfasing av nye ordninger vil departementet komme tilbake til i kommende budsjettframlegg og innenfor Kulturdepartementets gitte budsjettrammer.