5 Arealbehov – utfordringer og sameksistens

5.1 Arealdelen av forvaltningsplanene

Den intensive bruken av havområdet fører til betydelig press på havarealene, samtidig som det er behov for å bevare de fornybare ressursene og det marine miljøet.

Hovedtema for dette kapitlet er utfordringene knyttet til overlappende arealbehov mellom næringsvirksomhet som petroleumsvirksomhet, fiskerier, skipstrafikk og havvind. Arealvurderinger knyttet til balansen mellom bærekraftig bruk og opprettholdelse av økosystemet behandles i kapittel 3, 6 og 7. Allerede St. meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav omtalte at den forventede økningen i bruken av kyst- og sjøarealene vil stille store krav til avveininger mellom ulike brukerinteresser og miljøhensyn, og at planlegging i sjøområdene vil være et viktig virkemiddel i denne sammenheng. En differensiert og bærekraftig arealforvaltning må baseres på kunnskap om økosystemet og konsekvensene av ulik bruk. I forvaltningsplanene er areal- og kartbaserte verktøy i betydelig grad benyttet for å illustrere ulike typer bruk, beskyttelse og vern i de enkelte havområder.

Forvaltningsplanene er basert på et omfattende faglig grunnlag og det tas en rekke overordnede beslutninger knyttet til disponeringen av havarealene. Et arealbasert verktøy vil kunne forenkle og effektivisere den fremtidige oppdateringen av forvaltningsplanene, og vil kunne presentere og gjøre lettere tilgjengelig det faglige grunnlagsmaterialet og de arealmessige beslutningene på en samlet og oversiktlig visuell måte.

5.2 Internasjonal utvikling

Marin arealplanlegging i EU og i andre internasjonale organisasjoner og ulike land har som formål å planlegge for å forvalte de menneskelige aktivitetene i havområdene innenfor nasjonal jurisdiksjon utenfor grunnlinjene, og samtidig beskytte de marine økosystemene.

EUs integrerte maritime politikk fra 2007 identifiserte marin arealplanlegging (Maritime Spatial Planning) som et viktig verktøy for helhetlig havforvaltning. EUs havstrategidirektiv fra 2008 refererer også til bruk av arealbaserte verktøy som virkemiddel for å oppnå en god miljøtilstand i europeiske havområder.

EU-kommisjonen la i mars 2013 frem et forslag til et rammedirektiv for marin arealplanlegging og integrert kystsoneforvaltning, med vekt på en økosystembasert tilnærming og på å samordne sektorinteressene. Forslaget gir et rammeverk i form av en systematisk, samordnet, inkluderende og grenseoverskridende tilnærming til integrert havforvaltning. Det pålegger medlemsstatene å gjennomføre marin arealplanlegging og integrert kystsoneforvaltning i samsvar med nasjonal og internasjonal lovgivning. Direktivets geografiske virkeområde inkluderer indre farvann og går ut til yttergrensen for medlemsstatens nasjonale jurisdiksjon til havs.

Direktivforslaget vil være gjenstand for drøftelser i EU. Vurderingen av direktivets EØS-relevans vil skje i henhold til vanlige prosedyrer.

FN-systemet, spesielt gjennom UNESCO ved IOC (Intergovernmental Oceanographic Commission), har utarbeidet en håndbok og et eget nettsted om marin arealplanlegging. Formålet er å bidra til å operasjonalisere arbeidet med økosystembasert forvaltning. Metodikken som det vises til her er også interessant for norske forhold.

Kommisjonen for bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren (OSPAR) opprettet i 2003 en egen arbeidsgruppe om marin arealplanlegging. Det er blant annet vedtatt egne retningslinjer for miljøhensyn ved etablering av vindmølleparker til havs, hvor arealvurderinger trekkes inn.

I 2010 vedtok ministermøtet til kommisjonen for beskyttelse av det marine miljø i Østersjøen (HELCOM) at det skulle utvikles marine arealplaner for Østersjøen, i nært samarbeid på tvers av landegrensene. EU- landene rundt Østersjøen har gjennom EUs Østersjøstrategi vedtatt et mål om at marin arealplanlegging skal være på plass innen 2015.

Den svenske regjeringen opprettet i 2011 Havs- och Vattenmyndigheten, med ansvar for blant annet «havsplanering». En tar sikte på å utarbeide «havsplaner» for tre områder; Vesterhavet, Den botniske vik og Østersjøen. I Storbritannia gir loven «The Marine and Coastal Access Act» av 2009 rammene for marin arealplanlegging og etablerer myndigheten «Marine Management Organization». Retningslinjer for marin arealplanlegging ble gitt i 2011 og det arbeides nå med arealplaner for flere kyst- og havområder.

Lengst har man kommet i Nederland, Tyskland og Belgia; i alle disse landene finnes det marine arealplaner. Felles for dem er utstrakt bruk av kart for å fremstille områder og objekter for ulik bruk og beskyttelse, og å klargjøre deres rettslige status.

Også land utenfor Europa er opptatt av arealplanlegging til havs. Dette gjelder blant annet USA, som har utarbeidet retningsgivende arealplaner for sine kyst- og havområder. Lignende planlegging finnes i Australia, Canada, New Zealand og flere andre land.

Behovet for samarbeid og arealplanlegging mellom landene rundt Nordsjøen og Skagerrak er i stor grad til stede, både for å løse de utfordringer havområdene står overfor, og for å utveksle erfaringer om helhetlig forvaltning og marin arealplanlegging.

5.3 Ulike overlappende arealbehov i Nordsjøen og Skagerrak

5.3.1 Overlappende arealbehov mellom skipstrafikk og fiskerivirksomhet

I en normalsituasjon er den mest sentrale problemstillingen mellom fiskeriaktivitet og skipstrafikk at lastefartøyer av ulik størrelse går gjennom eller nær opp til fiskefelt der det finnes større eller mindre konsentrasjoner av fiskefartøy. Dette er i første rekke et sikkerhetsproblem, og da spesielt for mindre fartøyer. En del fiskefartøy opererer enkeltvis, er små og kan være vanskelig å se i nedsatt sikt. De kan også være vanskelig å se på radar dersom det er mye annen støy i radarbildet.

Store konsentrasjoner av fiskefartøy, midt i en seilingsrute, vil føre til at skipene må gjøre store unnamanøvre for å redusere faren for kollisjon.

Det har opp gjennom årene vært flere episoder hvor fiskefartøyer i fiske har blitt truffet av lastefartøyer som har vært i transitt langs kysten. Noen ganger har dette ført til havari og tap av menneskeliv, mens det andre ganger bare har ført til skade på fartøy.

Kilde: Kystverket, Direktoratet for naturforvaltning, Statens kartverk

Fra 1. juni 2011 ble det innført nye trafikkseparasjonssystem og anbefalte seilingsruter langs kysten av Vestlandet og Sørlandet for skip over 5 000 bruttotonn, samt for skip som fører farlig eller forurensende last. Disse fartøyene seiler nå med økt avstand fra kysten og potensialet for konflikter med fiskeri er dermed minket betraktelig.

Skip kan i tillegg forårsake ødeleggelse av faststående fiskeredskaper eller av merkingen av disse.

Vrak på havbunn kan være til hinder for fiskerivirksomhet. En konvensjon om vrakfjerning, The Nairobi International Convention on the Removal of Wrecks (heretter vrakfjerningskonvensjonen) ble vedtatt av FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) 18. mai 2007. Vrakfjerningskonvensjonen gir regler om lokalisering, merking og fjerning av vrak. Vrakfjerningskonvensjonen gjelder i utgangspunktet i økonomisk sone, men den enkelte kyststat kan meddele IMO at den vil gi hele eller deler av konvensjonen anvendelse i territorialfarvannet og indre farvann. Spørsmålet om norsk tilslutning til vrakfjerningskonvensjonen og gjennomføring i norsk rett er nå gjenstand for vurdering.

Hvordan skipstrafikk skal forholde seg til fartøy i fiske er regulert gjennom gjeldende internasjonale sjøveisregler. I prosessen med å etablere trafikkseparasjonssystem langs kysten ble det tatt hensyn til viktige fiskefelt. Trafikkseparasjonssystemet kanaliserer transitt-trafikken til faste ruter. Eventuelle konflikter knytter seg til enkeltfartøy som bryter gjeldende sjøveisregler, og gjennom dette øker faren for uhell og ulykker.

Etablering av seilingskorridorer langs hele norskekysten, samt en reduksjon i antallet fiskefartøy gir grunn til å anta at denne konflikten ikke vil være større i 2030 enn tilfellet er i dag, selv med økt trafikk.

Vrak som ligger uheldig til på fiskefelt i forhold til utnyttelse av feltet, bør i henhold til et forbedret regelverk kunne kreves fjernet i spesielle tilfeller. I dag er det miljørisiko og naturreservat som først og fremst legges til grunn når man vurderer fjerning av vrak. Dersom en velger å la vrak bli liggende må posisjonen på vraket gjøres lett tilgjengelig for fiskeflåten med størst mulig nøyaktighet.

Andre virkemidler kan også trygge sameksistensen mellom skipsfarten, fiskerinæringen og andre næringer (akvakultur, havvindturbiner etc.), der merking (visuelt og elektronisk) og rutetiltak vil være de mest aktuelle.

5.3.2 Overlappende arealbehov mellom skipstrafikk og havvind

Vindkraftutbygging til havs vil gi nye installasjoner med restriksjoner i en eller annen form som skipstrafikken i området kan bli berørt av. I mange tilfeller vil en slik arealkonflikt kunne løses ved for eksempel endring av seilingsruter, etableringer av korridorer mellom vindturbinene og andre liknende tiltak. Som en del av grunnlaget for NVEs strategiske konsekvensutredning av vindkraftutbygging, basert på Havvindrapporten fra 2010, har Kystverket bidratt med å vurdere konsekvenser i de aktuelle utredningsområdene med hensyn til konsekvenser for skipstrafikk, navigasjon, sikkerhet og beredskap ved etablering av vindkraftverk til havs.

I områdene Olderveggen og Utsira nord vil etablering av havvind få store konsekvenser for eksisterende skipstrafikk. I Utsira nord kan imidlertid en innskrenkning av utredningsområdet redusere konsekvensene for skipstrafikken. Utbygging i områdene Sørlige Nordsjø II og Frøyagrunnene, er vurdert til å ha middels konsekvenser for skipstrafikken. Utbygging av områdene Sørlige Nordsjø I og Stadhavet, er vurdert til å ha liten konsekvens for skipstrafikken fordi de ligger i åpent hav med relativt liten skipstrafikk.

Avbøtende tiltak for skipstrafikk vil i første rekke være begrensinger i arealet som åpnes for utbygging av vindkraft. Andre tiltak som må vurderes konkret for hver enkelt utbygging er endring av farleder, rutetiltak, fjerning eller endring av navigasjonsinnretninger og lignende.

Hvordan en eventuell arealkonflikt mellom skipstrafikk og et vindkraftverk til havs skal løses bør avklares gjennom prosesser i forkant av en eventuell utbygging.

5.3.3 Overlappende arealbehov mellom petroleums- og fiskerinæringen

Petroleum og fisk er Norges to viktigste eksportartikler og myndighetene har helt siden petroleumsvirksomheten på sokkelen startet i Nordsjøen for over 40 år siden, lagt vekt på at virksomheten skal drives side ved side og i samvirke med andre næringer, spesielt fiskeriene. Dette har lagt grunnlaget for verdiskaping basert både på olje- og gassressursene og på fiskeressursene.

Arealbeslag fra petroleumsvirksomhet kan deles i flere faser, men kan i hovedsak deles i midlertidig og langvarig beslaglegging. Den midlertidige beslagleggingen er knyttet til seismiske undersøkelser, leteboring, anleggsfase og feltavslutning, mens langvarig beslag av areal er forbundet med faste innretninger. Seismiske undersøkelser er den aktiviteten som krever størst areal. Slike undersøkelser er viktig i alle faser, fra leting til siste produksjonsfase. Selv om aktiviteten relativt sett er tidsbegrenset er det denne som skaper størst konflikt med fiskeriene.

I henhold til norsk og internasjonalt sikkerhetsregelverk opprettes en sikkerhetssone rundt plattformer og andre faste og dynamisk posisjonerte innretninger over havoverflaten. En sikkerhetssone er et geografisk avgrenset område med forbud mot opphold, gjennomfart og operasjoner av uvedkommende fartøy. Sikkerhetssonen er på 500 meter fra innretningens ytterpunkter. Effektene av arealbeslaget avhenger både av innretningens plassering i forhold til viktige fiskefelt, og hvilke redskap det fiskes med. Eksisterende sikkerhetssoner rundt petroleumsinnretninger er av alle parter sett på som nødvendig for å opprettholde sikkerheten.

Leteboring gir et midlertidig arealbeslag ved at det etableres en sikkerhetssone på 500 meter rundt boreinnretningen. En borerigg medregnet oppankringsbelte beslaglegger om lag 7 km², altså et betydelig større areal enn sikkerhetssonen. I tilfeller hvor det benyttes dynamisk posisjonert rigg vil arealbeslaget være noe mindre mens arealbeslaget ved oppankring på større dyp vil kunne være større. Boringens varighet er typisk to til tre måneder.

Etter godkjenning av plan for utbygging og drift av en petroleumsforekomst, vil det i selve utbyggingsfasen bli perioder med større eller mindre arealbeslag. Det vil i hovedsak være i forbindelse med legging av rørledninger og kabler eller installasjon av innretning. Arealbeslagets omfang er avhengig av den valgte utbyggingsløsningen.

I henhold til norsk regelverk utformes undervannsinnretninger og rørledninger slik at de ikke skal være til hinder for fisket. Dette betyr blant annet at disse innretningene skal være overtrålbare og konstruert slik at fiskeredskap ikke blir påført skade. Det etableres derfor ikke sikkerhetssoner tilknyttet undervannsinnretninger, herunder rørledninger. Her skiller det norske regelverket seg vesentlig fra gjeldende regler i andre deler av Nordsjøen. I andre lands soner er det den som eventuelt skader en rørledning som er erstatningsansvarlig for skaden. I praksis betyr dette at det her ikke foregår fiske i nærheten av rørledninger eller undervannsinnretninger.

Fiske med konvensjonelle redskaper, som garn og line og for pelagisk fiske med ringnot og flytetrål, er normalt sett ikke negativt påvirket av undervannsinnretninger.

Tobis skiller seg fra annen fisk ved sin helt spesielle levemåte. Den oppholder seg store deler av livet nedgravd i bunnen. Egnet bunnsubstrat for nedgraving finnes bare i klart avgrensede områder, og utbredelsen av denne fisken er derfor begrenset av tilgang på egnet bunn. Dette bunnsubstratet er avgjørende for utbredelsen av tobis.

I desember–januar kommer gytemoden tobis opp av bunnen for å gyte i vannmassene rett over bunnen. De befruktede eggene ligger klistret til sandkorn på bunnen inntil eggene klekkes og tobislarvene slipper ut i de frie vannmassene. Mye tyder på at hvert enkelt felt har sin egen tobisbestand. Når både gyteområder og gytetidsrom er begrenset er enkeltbestandene særlig sårbare for forstyrrelser i motsetning til fiskeslag som gyter over store områder og lange tidsrom. Det er derfor innført strenge utslippskrav til petroleumsvirksomhet i disse områdene. For å opprettholde tobisens leve- og gyteområder og unngå nedslamming fra boreaktivitet skal det ikke slippes ut borekaks på tobisfeltene. I forbindelse med mulige feltutbygginger i området skal det brukes løsninger som i minst mulig grad endrer bunnforholdene i tobisfeltene. Dessuten skal det sikres at gytingen i minst mulig grad blir forstyrret ved at dette adresseres i forbindelse med samtykke til boring.

Kilde: Oljedirektoratet, Fiskeridirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning, Statens kartverk

I en kort periode fra april og ut juni kommer tobisen opp av sanden på dagtid for å spise. Dette er også tiden da den er tilgjengelig for fiske og blir fisket på. Det er innført restriksjoner for petroleumsvirksomheten i denne perioden for å unngå konflikt med tobisfisket.

Steinfyllinger brukes i noen tilfeller for å understøtte eller stabilisere rørledninger samt på steder der rørledninger krysser hverandre. Fyllingene synes ikke å forårsake nevneverdige ulemper for fiske med større trålere. For fiske med mindre trålere er det gjennomført flere overtrålingsforsøk som i varierende grad viser problemer knyttet til overtråling. En rørledning eller kabel med ytre skade som ligger på havbunnen eller er delvis nedsunket, kan medføre risiko for fasthekting eller skade på fiskeredskaper. Erfaringsmessig vil fiskerne derfor holde seg unna enkelte problemområder. Rørledninger kan derfor innebære arealbeslag og redusert fangst for fartøyer som fisker i det aktuelle området.

OSPARs vedtak om forbud mot dumping av utrangerte offshore-installasjoner er gjennomført i norsk lovgivning. Myndighetene beslutter endelig disponering av petroleumsinnretninger etter endt bruk ved behandlingen av en avslutningsplan som omfatter en konsekvensutredning. Til nå er 44 utrangerte innretninger fjernet fra norsk del av Nordsjøen. Når det gjelder disponering av rørledninger og kabler gjelder det som en generell regel at det gis tillatelse til at rørledninger og kabler etterlates når de ikke er til ulempe eller utgjør en sikkerhetsmessig risiko for bunnfiske, sammenholdt med kostnadene med nedgraving, tildekking eller fjerning. Dette innebærer at rørledninger og kabler etterlates når det ikke drives slikt fiske av betydning eller når rørledningene eller kablene er eller blir forsvarlig nedgravd eller tildekket.

Regelverket åpner for unntak fra forbudet mot dumping og åpner for etterlatelse av noen spesifiserte kategorier installasjoner, i første rekke betonginnretninger. Til nå er to betonginnretninger (2/4-T på Ekofisk og TCP2 på Frigg-feltet) etterlatt i norsk del av Nordsjøen. Etterlatelse vil i liten grad påvirke fiskepopulasjoner negativt, men vil kunne komme i konflikt med fiskeriinteresser på grunn av båndlegging av areal.

5.3.4 Nærmere om fisk og seismikk

Seismikk (geofysisk undersøkelsesmetode) er den sentrale kilden til forståelse av undergrunnen. Seismiske data er derfor avgjørende for å kartlegge petroleumsforekomster, men er også helt vesentlig for å kunne produsere mest mulig av olje- og gassreservene i et felt. Derfor samles det inn seismikk i ulike faser av virksomheten. Bruk av seismikk og videreutvikling av seismiske metoder har vært og er viktig for utviklingen av norsk petroleumsvirksomhet.

Fiskeriene har vært og vil alltid være dynamiske, det vil si at det kan være betydelige endringer i et fiskeri fra ett år til det neste. Basert på kunnskap og erfaring gjennom lang tid kan likevel noen områder og tidsperioder pekes ut som særdeles viktige. For å bidra til sameksistens mellom fiskeri og innsamling av seismikk har myndighetene utviklet regelverk som skal skape forutsigbarhet og klare rammer for begge næringer.

Seismikk innebærer at det sendes lydbølger fra en kilde på overflaten ned i undergrunnen. Lydbølgene reflekteres mellom geologiske lag i undergrunnen, hvor ulike lag reflekteres forskjellig. Disse refleksjonene av lydbølger blir så mottatt av mottakere som vanligvis slepes like under havoverflaten.

Innsamling av seismikk har vært en kilde til interessekonflikt mellom petroleums- og fiskerinæringen. Konsekvensene av seismikkinnsamling har derfor vært vurdert en rekke ganger og det er innført en rekke tiltak.

Et viktig spørsmål når det gjelder effekt på fiskeriene, er hvor langt fra lydkilden fisk blir skremt. Det foreligger relativt lite forskning omkring skremmeeffekt. Rapporterte resultater fra forskningen er også til dels motstridende. Hvor langt og hvordan lydbølgene forplanter seg er avhengig av de horisontale og vertikale saltholdighets- og temperaturforhold. Disse endrer seg gjennom året og gjerne fra område til område. Topografi og bunnforhold er også av stor betydning for lydutbredelsen i havet. Myndighetene har derfor ikke fastsatt en generell minsteavstand mellom seismiske undersøkelser og fiskeriaktivitet, fiskeoppdrett og fangst. Regelverket inneholder imidlertid krav om at fartøy som foretar seismisk undersøkelse skal holde forsvarlig avstand til fartøy som driver fiske og fra faststående og flytende fiskeredskap.

De relativt få rapporterte undersøkelser om skremmeeffekt som er gjort bekrefter store effektforskjeller. For eksempel gjennomførte Havforskningsinstituttet en undersøkelse på Nordkappbanken i 1992 der det ble registrert reduserte trålfangster av torsk og hyse i en avstand fra seismikkfartøyet på 18 nautiske mil. Bortsett fra for torsk og hyse, der situasjonen er tilfredsstillende, er forskningen på området imidlertid mangelfull, spesielt når det gjelder pelagiske arter og seismisk aktivitet.

Teknologien ved seismikkinnsamling har i løpet av de siste tjue årene blitt mer skånsom i forhold til fiskeriene. Sommeren 2009 gjennomførte Havforskningsinstituttet det såkalte følgeforskningsprosjektet i forbindelse med Oljedirektoratets innsamling av seismiske data utenfor Lofoten og Vesterålen. Her viste resultatene at fiskens adferd og fangstene forandret seg. Fangstene både økte og avtok avhengig av fiskemetode og fiskeslag. Det ble ikke rapportert noen bestemt avstand for skremmeeffekten, men den var betydelig mindre enn det som ble observert på Nordkappbanken i 1992. Havforskningsinstituttets rapport fra forsøkene utenfor Lofoten konkluderer blant annet med at det ikke ble registrert skader på fisk. Andre forsøk har også vist at seismikkundersøkelsene i seg selv i hovedsak ikke skader marint liv. Når det gjelder effekter på fiskeegg og -larver viser forsøk at innenfor en avstand fra lydkilden på 5 meter skades egg og larver, men Havforskningsinstituttet har, på grunnlag av tidligere undersøkelser, konkludert med at slike skader ikke har betydning på bestandsnivå.

I Nordsjøen gjennomføres det et årlig dorgefiske etter makrell. Fisket foregår i en begrenset tidsperiode på sensommeren og høsten og utøves i hovedsak av mindre båter som har begrenset aksjonsradius. Dette er et viktig fiske for omkring 150 fartøyer. Dorgefisket foregår i de øvre deler av vannsøylen der påvirkning fra støykilder er størst. I tillegg er makrellen en «hurtigsvømmer» som er spesielt påvirkbar for støy og dermed trekker seg raskt unna støykilder. Det har gjennom flere år vært en arealkonflikt mellom seismikk og dorgefiske etter makrell i nordlige deler av Nordsjøen. På forsommeren 2012 ble det klart at enkelte innsamlinger av seismikk kunne komme i konflikt med dorgefisket etter makrell. Olje- og energidepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet har utarbeidet en felles retningslinje for hvordan saker med overlappende arealinteresser skal behandles, og sakene ble behandlet etter denne retningslinjen. I denne prosessen oppfordret myndighetene næringsaktørene til å søke frem til gode løsninger.

Sommeren 2012 ble det gjennomført et pilotprosjekt med sikte på å etablere en mekanisme for å håndtere forholdet mellom seismiske undersøkelser og dorgefiske etter makrell. Prosjektet innebar blant annet at seismisk datainnsamling ut fra en konkret og løpende vurdering kunne bli satt på pause for å gi makrellen mulighet til å forflytte seg uten forstyrrelser fra seismikk. Da det ble klart at det ikke ble tatt særlig med fangster i det aktuelle området, blant annet fordi fisket etablerte seg nærmere land, ble innsamling av seismiske data tatt opp igjen i tillit til at innsamlingen igjen ville bli satt på pause hvis nødvendig. Aktørene som var involvert i prosjektet (Statoil, Norges Fiskarlag og Fiskeridirektoratet) har siden evaluert prosjektet. Partene er enige om at 2012-sesongen har vært gjennomført uten vesentlige konflikter mellom dorgefiske etter makrell og seismiske undersøkelser. Pilotprosjektet har gitt et avgjørende bidrag for å oppnå dette. I tillegg endret makrellens vandringer seg i 2012, og dette bidro også til mindre arealkonflikt. Prosjektet vil bli videreført i 2013.

Samarbeid mellom myndigheter, industri og organisasjoner har resultert i at det er gjennomført en rekke tiltak, med endringer i regelverk både i ressursforskriften og petroleumsloven og -forskriften. I tillegg er det igangsatt tiltak vedrørende kommunikasjon, samordning og kompetanse. Endringene i ressursforskriften omfatter krav om kurs for fiskerikyndig person tilknyttet seismisk datainnsamling. Endringene omfatter videre mindre justeringer i krav til melding om undersøkelser og krav om sporing av seismiske fartøy. Oljedirektoratet har opprettet et nettbasert melde- og kunngjøringssystem for undersøkelsesaktivitet, herunder mulighet for interaktivt søk på informasjon om innmeldte undersøkelser og kunngjøring av undersøkelser. Det er inngått en samarbeidsavtale mellom Kystvakten, Fiskeridirektoratet og Oljedirektoratet hvor Kystvakten er primærkontakt for fiskerikyndig person. Videre er det innført retningslinjer for hvordan eventuell uenighet mellom Fiskeridirektoratet og Oljedirektoratet knyttet til enkeltundersøkelser skal behandles. Fiskeridirektoratet har i flere år økt innsatsen for å tilføre rettighetshavere og/eller seismikkselskapene kunnskap om fiskeriaktiviteten, og bistått med å gi opplæring til fiskerikyndig personell på seismikkfartøyer. At slik kunnskap trekkes inn i planleggings- og gjennomføringsfasen kan bidra til mer effektiv gjennomføring av seismiske undersøkelser.

I løpet av 2012 har myndighetene vurdert ytterligere tiltak som kan bidra til forbedret sameksistens. Dersom seismiske undersøkelser kan starte tidligere på året i Nordsjøen enn det som har vært vanlig til nå, åpner dette for å kunne legge til rette for mer fleksibilitet i planleggingen av undersøkelsene. I denne forbindelse er det åpnet for at petroleumsselskapene, i nært samarbeid og etter rådføring med Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet, kan planlegge innsamling av seismikk på en mer hensiktsmessig måte enn etter faste starttidspunkt. Dette vil for eksempel gjøre det mulig å avslutte flere innsamlinger av seismiske data før dorgefisket etter makrell starter.

Olje- og energidepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet vil sammen med næringsrepresentanter ta initiativ til et årlig møte om seismikk. Formålet er å redusere muligheten for konflikter mellom fiskeriaktivitet og seismisk innsamling. Møtet vil derfor bli holdt så tidlig at det kan ha betydning for seismikkinnsamlingen kommende sesong. Ved å diskutere mulige konfliktområder og muligheter for tilpasninger av innsamling av seismikk i tid eller ved samordning mellom aktørene kan muligheter for konflikter reduseres.

Videre har Fiskeri- og kystdepartementet og Olje- og energidepartementet besluttet å utarbeide en seismikkveileder som skal bidra til å klargjøre gjeldende regelverk og prosesser og derved bidra til god planlegging og koordinering av aktivitet.

I parallell utvikler organisasjonen Norsk Olje og Gass en retningslinje for hvordan petroleumsnæringen skal gå frem ved planlegging og gjennomføring av seismiske undersøkelser. Verktøyet vil være offentlig tilgjengelig slik at informasjonen også kan benyttes om bord i fiskefartøy.

De fleste seismiske undersøkelser forløper uten problemer mellom petroleums- og fiskerinæringen. Selv om myndighetene har gjennomført en rekke tiltak for å sikre et best mulig samspill mellom petroleumsvirksomheten og fiskeriene, både ved regelverksendringer, bedret kommunikasjon og bedre kompetanse, vil det også for fremtiden være viktig å ha oppmerksomhet rettet mot arbeid og prosesser som kan fremme samspillet mellom fiskeri- og petroleumsnæringen. Målet er å finne frem til balanserte løsninger som fremmer en langsiktig og bærekraftig forvaltning av våre havbaserte ressurser og sikrer godt samspill også i fremtiden.

Med de tiltakene som allerede er gjennomført, kombinert med det arbeidet som planlegges gjennomført, for eksempel med veilederen, ligger det an til forbedrede løsninger der petroleums- og fiskerinæringen har overlappende arealbehov.

5.3.5 Overlappende arealbehov mellom petroleumsvirksomhet og havvind

Dersom vindkraftverk til havs etableres, vil kartlegging av petroleumsforekomster ved hjelp av seismikk, leteboring og eventuell utvinning av petroleumsforekomster i det samme området være vanskelig. I arbeidet med Havvindrapporten (jf. kapittel 4.4) ble det i stor grad tatt hensyn til viktige petroleumsområder, både med tanke på leting og utvinning. Mulige konsekvenser av etablering av havvind for petroleumsvirksomhet er vurdert i den strategiske konsekvensutredningen og basert på informasjon fra Oljedirektoratet.

Kilde: Fiskeridirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat, Direktoratet for naturforvaltning, Statens kartverk

Interessemotsetninger med petroleumsnæringen ved en utbygging av havvindkraft i hvert av utredningsområdene er først og fremst avhengig av ressurspotensialet. Eksisterende infrastruktur og tilgang på areal er også av betydning. Av utredningsområdene i Nordsjøen har Sørlige Nordsjø I og Sørlige Nordsjø II størst ressurspotensial for petroleumsnæringen. Oljedirektoratet har vurdert konsekvensene for petroleumsinteressene som middels negative. I området Stadhavet er konsekvensene for petroleumsinteressene ved utbygging av havvindkraft vurdert som lave. I områdene Utsira nord, Frøyagrunnene og Olderveggen er konsekvensene vurdert til svært lave.

Havområdene som er utredet er store og mulighetene for å finne løsninger som ivaretar sameksistens mellom flere interessenter anses generelt som gode. Ved en fremtidig etablering av vindkraftverk i forvaltningsplanområdet, vil eventuelle overlappende interesser søkes løst gjennom prosesser i forkant av en eventuell utbygging.

5.3.6 Overlappende arealbehov mellom fiskerivirksomhet og havvind

Etablering av vindkraftverk til havs vil ha virkninger for fiskeriinteressene ved at fiskebåter hindres i å fiske inne i vindkraftanlegget eller en viss avstand fra turbinene.

Det foregår fiske i alle utredningsområdene og derfor vil alle utredningsområdene ha visse konsekvenser for fiskeriene. I forbindelse med den strategiske konsekvensutredningen har Fiskeridirektoratet vurdert konfliktpotensialet i de ulike utredningsområdene. For områdene Olderveggen og Frøyagrunnene er konsekvensene for fiskeri vurdert til svært store. I Stadhavet ble konsekvensene også vurdert som store. I dette utredningsområdet finnes imidlertid delområder med lavere fiskeriaktivitet, og konsekvensene for fiske er avtagende sørover. I Utsira nord, Sørlige Nordsjø I og II, ble konsekvensen for fiskeriinteressene vurdert som lave, og i noen delområder er konsekvensene vurdert til svært lave.

Konsekvensene for fiskeriene er svært avhengig av arealbeslaget i utredningsområdene. I tillegg er arealbeslaget avhengig av regelverk for fiske i og rundt vindkraftverkene, og eventuelt hvilke tilpasninger som må gjøres og hvilke redskaper det vil være mulig å benytte i områdene.

Mange områder som egner seg for etablering av vindkraft sammenfaller med viktige fiskefelt, og det er derfor viktig at fiskeriinteressene på stedet involveres tidlig i detaljplanlegging og konsesjonsprosesser. Utredningsområdene er større enn nødvendig for en vindkraftutbygging, slik at det skal være mulig å unngå eller redusere konflikter gjennom å tilpasse utbygging til lokale forhold og arealinteresser.

5.4 Behovet for styrking av det arealbaserte arbeidet

5.4.1 Eksisterende databaser og portaler

En viktig del av en styrking av arealdelen av forvaltningsplanene er å sikre at det foreligger datagrunnlag og verktøy. For norske havområder foreligger det allerede flere eksisterende databaser og portaler med informasjon om havområdene. Av nettsteder som er utviklet for å ivareta slike behov kan spesielt nevnes:

• BarentsWatch er under utvikling som et sektorovergripende nettsted for havrelatert informasjon og overvåking. Om lag 30 institusjoner (partnere) samarbeider under ledelse av Kystverket. Portalen baserer seg på oppdaterte og kvalitetssikrede data fra partnernes systemer. BarentsWatch vil ha egen portal for sammenstilling av informasjon til myndigheter og marine og maritime næringer, og vil etter hvert også satse på å levere nye, spesialiserte tjenester. Det legges vekt på å oppnå så god sanntidsinformasjon som mulig.

• Nettstedet Miljøstatus.no er miljøvernforvaltningens felles portal for formidling av miljøets tilstand og utvikling. I kartmodulen til Miljøstatus er det samlet en betydelig mengde temakart knyttet til hav og kyst. Disse utfyller den tematiske beskrivelsen av forvaltningsplanarbeidet og havindikatorene. Temakartene er gruppert i miljøtilstand (områdeinformasjon som korallområder, sårbare naturtyper osv.), aktiviteter (akvakultur, sjøtransport), fisk og skalldyr (hovedsakelig indikatorarter), havstrømmer og dybde, olje og gass (felter, installasjoner og utslipp fra norsk sokkel), sjøpattedyr (indikatorarter) samt energi, herunder planområder for havvind.

• Nettstedet Havmiljø.no tilbyr et verktøy for miljøverdi- og sårbarhetsvurderinger i havområdene. Områdene vurderes spesielt i forhold til sin viktighet for økosystemproduktivitet, truede arter og naturtyper, mangfold og ansamlinger av dyr. Vurderingene baseres på oppdaterte data fra kartleggingsprogrammet for sjøfugl SEAPOP, kartleggingsprogrammet for havbunn MAREANO og andre nasjonale kilder, og har høy oppløsning i tid og rom. I tillegg finnes relevante temakart for naturmiljø, administrative grenser og menneskelig aktivitet. Disse kan suppleres med egenskaper, som for eksempel vilkår knyttet til petroleumskonsesjoner.

Disse nettstedene bygger i stor grad på databaser utarbeidet og vedlikeholdt av en rekke etater og forskningsinstitusjoner, som Kystverket, Statens kartverk, Norsk polarinstitutt, Oljedirektoratet, Klima- og forurensningsdirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning, Havforskningsinstituttet og Norsk institutt for vannforskning. Samlet gir databasene og portalene et meget godt grunnlag til forvaltningsplanarbeidet. Det er imidlertid behov for å utvikle ytterligere funksjonalitet som tilfredsstiller kravene til et databasert og interaktivt arealverktøy. De eksisterende verktøyene tilfredsstiller heller ikke de krav som bør settes til ensartet og standardisert symbolbruk, tegnsetting og presentasjon av arealdelen av forvaltningsplanene.

5.4.2 Utvikling av et verktøy for arealdelen av forvaltningsplanene

Som vist andre steder i forvaltningsplanen benyttes kart i stor utstrekning til å illustrere ulike aspekter, for eksempel områder med rammer for petroleumsvirksomhet, områder hvor det finnes sårbar bunnfauna, viktige gyteområder mv. Disse kartene gir, sammen med den tekstlige delen av forvaltningsplanene og de faglige grunnlagsrapportene, et godt bilde av de enkelte temaene som behandles.

Kilde: Oljedirektoratet, Fiskeridirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning, Norges vassdrags- og energidirektorat, Kystverket, Statens kartverk

Det foreligger imidlertid ikke kart som på en helhetlig og samlet måte viser de aktivitetene som myndighetene i forvaltningsplanene fastsetter helhetlige rammer for. Et slikt oversiktskart vil kunne oppsummere de viktigste arealmessige rammene som fastsettes i forvaltningsplanene, og være til nytte for berørte myndigheter, ulike næringsinteresser, andre brukere av havområdene og allmennheten.

Et slikt kart vil kunne suppleres med ulike temakart for de viktigste næringer, ressurser og miljøverdier, slik at de kan settes sammen og benyttes på en fleksibel måte, både når det gjelder tema og arealutsnitt. Det er blant annet viktig at kartene gir oppdatert informasjon om juridisk status for eventuelle restriksjoner og retningslinjer fastsatt i medhold av relevante særlover.

Hovedformålet med et slikt verktøy vil være å effektivisere arbeidet med oppdateringer av forvaltningsplanene. Verktøyet vil gi en bedre oversikt over de beslutninger og tiltak som er gjennomført knyttet til arealbruk i oppfølgingen av tidligere planer. Samtidig vil det bidra til å identifisere de politiske avveiningene som skal tas i de kommende oppdateringene. Det vil kunne sikre en mer inkluderende prosess gjennom mer åpenhet og styrke berørte interessegruppers medvirkning i arbeidet med forvaltningsplanene.

Videre vil et slikt verktøy også egne seg til å gi informasjon om innholdet i og det faglige grunnlaget for forvaltningsplanene og den løpende utvikling som vil finner sted i havområdet. Kartene må kunne illustrere aktiviteter på overflaten, i vannsøylen, på havbunnen eller under denne.

For å sikre brukerhensynene må arealkartene bygge på det samme grunnlagskartet, og være standardisert når det gjelder symbolbruk, fargesetting mv.

Utviklingen av et slikt verktøy må skje innenfor rammen av forvaltningsplanarbeidet og i tett samarbeid mellom ansvarlige myndigheter for relevante nettportaler og databaser. Arealverktøyet bør samtidig kunne utgjøre en plattform for samarbeid om forvaltning og marin arealplanlegging med andre land.