6 Utvalgets forslag

Fremførte synspunkter på sakkyndighetsrollen i barnesaker og arbeidet som utføres i henhold til bestilling og mandat, viser at man har blandete erfaringer med barnefaglige eksperter og sakkyndige. Barneverntjenesten og rettsapparatet synes gjennomgående å være mer fornøyd med kvaliteten på erklæringene enn undersøkelsespersonene. Utvalget, på sin side, har argumentert for nødvendigheten av å iverksette en del tiltak for å sikre at det generelle kvalitetsnivået heves. Selv om det gjøres godt sakkyndig arbeid, mener utvalget at kvalitetsforskjellene er for store. Siktemålet må være, gjennom ulike tiltak, å etablere minimumsstandarder for sakkyndig arbeid slik at brukerne i større grad enn nå har sikkerhet for at de har tilgang på fagpersoner med realkompetanse på de områdene man ønsker belyst.

6.1 FORSLAG TIL ENDRINGER I LOVER

6.1.1 Forslag til endringer i barnevernloven

Etter forvaltningslovens § 17 har barneverntjenesten ansvaret for å opplyse sakene så godt som mulig før beslutning blir tatt. Kommunens undersøkelsesplikt følger av bvtl. § 4-3. Utvalget finner at bruken av betegnelsen sakkyndig i § 4-3 fjerde ledd impliserer en uklar sakkyndighetsrolle, og er av den oppfatning at betegnelsen sakkyndig i lov og forskriftssammenheng bør forbeholdes virksomhet som utøves etter tvistemåls- og domstolslovens bestemmelser, dvs. når retten er oppdragsgiver og den sakkyndige formelt har en uavhengig og nøytral posisjon til partene. Faglig ekspertise som engasjeres av og for barneverntjenesten bør omtales med andre ord, f.eks. ekspert/fagkyndig etc. for å hindre sammenblanding med den sakkyndighetsrollen som kan utledes fra tvistemålsloven.

Utvalget vil derfor foreslå at någjeldende § 4-3, fjerde ledd; «Barneverntjenesten, og sakkyndige som den har engasjert» endres til «Barneverntjenesten, og andre som den har engasjert».

6.1.2 Forslag til endringer i barneloven

Barneloven § 41 hjemler bruk av sakkyndige; «I saker der det trengs bør sakkunnige, barnevernstenesta eller sosialtenesta uttale seg før det vert teke avgjerd.» Utvalget vil påpeke at formuleringen «uttale seg før det vert teke avgjerd» i stor grad binder bruken av den sakkyndige til bare å være i en utredende rolle i slutten av rettsprosessen, og har argumentert for at det i anledning av den pågående revisjon av loven blir gitt åpning for en bredere, og kanskje etterhvert annerledes bruk av rettsoppnevnte sakkyndige, enn slik det til nå har vært.

Utvalget mener også det bør stilles spørsmål ved hensiktsmessigheten med at barneverntjenesten eller sosialtjenesten uttaler seg i en sak på samme vilkår som en rettsoppnevnt sakkyndig. Slike uttalelser synes ikke å fungere på samme måte som ved bruk av sakkyndige, og uttalelsene er ofte basert på den ene partens mening om at den andre parten har en situasjon eller atferd som er uheldig. Erfaringsmessig synes slike uttalelser å være med på å ytterligere polarisere en sak, og føre til at det også blir brukt energi på å få frem en uttalelse fra barnevern og sosialkontor. Utvalget mener at dersom barnevernet eller andre har relevant informasjon for saken, så vil det kunne komme fram ved vitneførsel eller ved innhenting av relevant foreliggende skriftlig informasjon fra disse tjenestene.

Utvalget vil ut fra dette foreslå at § 41 i Lov om barn og foreldre endres til: «I saker der det trengs bør retten nytte seg av sakkunnige.»

På grunn av tidsfrister ved det pågående revisjonsarbeidet av barneloven, ble utvalgets forslag til lovendring oversendt Barne- og familiedepartementet i april d.å.

6.2 FORSLAG TIL RETNINGSLINJER

6.2.1 Barnevernloven

Utvalget vil foreslå at ekspertbegrepet og ekspertrollen ved forvaltningsengasjert fagkyndig ekspertise tydeliggjøres og presiseres i rundskriv fra Barne-og familiedepartementet, og at det i den forbindelse også bør inngå forslag til standardkontrakter som kan regulere forholdet mellom den enkelte engasjerte utreder og forvaltningen i forhold til spørsmål om honorering og arbeidsbetingelser for øvrig.

6.2.2 Felles normer for sakkyndighetsarbeid i barnesaker

Underveis i arbeidet ble utvalget gjort kjent med at det for tiden pågår arbeid i flere departementer for direkte og indirekte å bedre det fagkyndige og sakkyndige arbeid i spørsmål som vedrører barns rolle i rettslige sammenhenger. I den forbindelse gjorde utvalget i mai d.å en skriftlig henvendelse til Barne- og ungdomsavdelingen med anmodning om å vurdere et forslag om et felles veiledningsdokument til bruk for forvaltningsengasjerte eksperter, sakkyndige og deres offentlige oppdragsgivere i barnespørsmål. I brevet ble det reist spørsmål om det bør foretas en viss samordning i det avsluttende arbeidet fra de aktuelle rådgivnings/arbeidsgrupper og utvalgets arbeid, og at det kunne være nyttig å se likheter og ulikheter ved fagkyndiges og sakkyndiges arbeid ved ulike oppgaver. Begrunnelsen var at det trolig vil være de samme personene som ut fra sin faglige bakgrunn vil kunne opptre i forhold til ulike oppdrag.

Utvalget har kommet frem til at det er behov for revisjon av de retningslinjene som i 1990 ble utarbeidet i Justisdepartementet i tilknytning til barnelovsaker. Utvalget finner også at det er behov for tilsvarende retningslinjer i forhold til arbeid etter barnevernloven. Ved en samlet framstilling kan en få kontrastert de spørsmål der det er ulikheter ved de to lovene.

Etter utvalgets oppfatning vil det være tilsvarende faglige spørsmål som reiser seg ved bruk av fagkyndige i straffesaker som involverer barn, bl.a. kompetansespørsmål og fagetiske spørsmål. Utvalget har ment at det vil være hensiktsmessig å få i gang en prosess for å få samlet i ett hefte veiledende retningslinjer om bruk av sakkyndige og fagkyndige i barnesaker som også inkluderer arbeid på dette området. En gevinst, i tillegg til en samlet klargjøring av roller og oppgaver, er at en derved kan få etablert et dokument som kan bli gjenstand for revisjon og utvikling etterhvert som faglige forhold endrer seg og ved endringer av barns rettslige beskyttelse og status. Det kan også bidra til en felles innsats i forhold til kompetanseutvikling.

Det er blitt avholdt to møter for å drøfte behovet for felles veiledningsdokument for sakkyndige og fagkyndige oppdrag i barnesaker med deltakelse fra Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet og representanter fra utvalget. Deltakerne var enige i at det synes hensiktsmessig at det for sakkyndig og fagkyndig arbeid i barnesaker utarbeides felles veiledningsdokument med retningslinjer som synliggjør så vel likheter som ulikheter ved de ulike oppdrag. Man var enig i at slikt felles dokument kunne baseres på utvalgets arbeid og det normeringsarbeidet som vil bli gjort i Justisdepartementet for strafferettslig arbeid. Det ble anbefalt at det eksisterende veiledningsheftet for arbeid i barnelovsaker også kunne legges til grunn som modell for de nye retningslinjene.

6.3 FORSLAG TIL OPPLÆRINGSTILTAK OG OFFENTLIG REGISTRERING AV SAKKYNDIGE

Som et kvalitetsforbedrende tiltak vil utvalget foreslå at det etableres et toårig utdanningsprogram i sakkyndighetsarbeid etter de angjeldende barnelovene og at dette knyttes til en offentlig registrering.

6.3.1 Utdanningsprogram

Utvalget mener at følgende tre komponenter bør inngå i det toårige programmet:

1. To samlinger i året á tre dager, dvs. 12 kursdager (96 timer) i løpet av to år. Utvalget mener at læringen bør være prosessorientert ved å veksle mellom teori og kasuspresentasjon. Målsettingen bør dels være å tilføre nødvendig faglig relevant teoretisk, empirisk og metodisk kunnskap samt bibringe nødvendig jus og forvaltningskunnskap. Det utarbeides lister over relevant litteratur. I løpet av en toårs periode skal kandidaten fremlegge minst fire sakkkyndighetsrapporter hvorav to fra hver lov.

2. Kursdeltakerne organiseres i regionale kollegiale veiledningsgrupper som møtes minst fire ganger i året.

3. Deltakerne skal ha individuell veiledning på minst fire saker i løpet av toårsperioden. Veiledningen skal ha et omfang av minimum 16 timer. En forutsetning for godkjenning er deltakelse i programmet og veiledningsattest.

4. Godkjenning og offentlig registrering forutsetter full deltakelse i programmet og veiledningsattest.

6.3.2 Opptakskrav til utdanningsprogrammet

Utvalget legger til grunn at de problemstillinger og vurderingstema som vanligvis er nedfelt i oppdragsgivers mandat er av høy og kompleks vanskelighetsgrad, hvilket antyder skjerpete krav om høy faglig og fag-etisk kompetanse. Utvalget vil derfor foreslå følgende:

1. Utdanning som cand.psychol eller cand. med.

2. For cand. psychol: arbeidserfaring i minimum tre år i hovedstilling med barn og familier. For cand.med: arbeidserfaring som tilfredsstiller krav om tre år til spesialiteten i barnepsykiatri. Minst tre år skal som regel være arbeidserfaring i hovedstilling med barn og familier, og de tre årene skal som hovedregel tilfredsstille kravene til hovedutdanningen i barne- og ungdomspsykiatri.

3. Etter individuell godkjenning kan yrkesutøvere med annen profesjon og utdanning opptas i opplæringsprogrammet, dersom vedkommende kan dokumentere faglig kompetanse på et tilsvarende nivå.

6.3.3 Offentlig registrering

Pr. dags dato står forvaltningen og rettsapparatet fritt til å engasjere eksperter og sakkyndige. Det er ingen offentlig begrensning på oppdragsgiveres muligheter til å hente inn den barnefaglige kompetansen, verken i forhold til profesjonstilhørighet eller arbeidserfaring. Tilbakemeldingen fra både forvaltningen og rettsapparatet viser at oppdragsgivere ofte opplever at de har liten kontroll og styring på den kompetansen de etterspør og engasjerer. Mange gir uttrykk for å føle seg prisgitt tilfeldigheter ved engasjering av barnefaglige eksperter og sakkyndige. Utvalget har argumentert for at dagens mangelfulle og utilstrekkelige regulering kan innebære en fare for rettssikkerheten og tilliten til sakkyndig arbeid. Mangelfull regulering har hatt som konsekvens at brukere av sakkyndige tjenester ikke har hatt det minimum av sikkerhet som må kunne kreves for at oppnevnte sakkyndige innehar reell faglig kompetanse og skikkethet. Utvalget vil derfor foreslå at det etableres en ordning med offentlig registrering av fagpersoner som påtar seg arbeid for forvaltningen og rettsapparatet i barnesaker, og at dette registeret blir tilgjengelig for retten og andre oppdragsgivere. Utvalget vil påpeke at man med dette forslaget selvsagt ikke ønsker å begrense rettens mulighet for selv å utnevne sakkyndige til bruk i den enkelte sak. Retten og andre oppdragsgivere vil fremdeles ha anledning til å søke den kompetansen man trenger, også utenfor et offentlig register. Den offentlige registrering er således å forstå som et tilbud, ikke påbud om kvalitetskontroll av den sakkyndige. Det bør forutsettes for offentlig registrering at arbeidet som utføres er i samsvar med fagetiske retningslinjer for Den Norske Legeforening og Norsk Psykologforening.

6.3.4 Organisering og forvaltning

Utvalget vil anbefale at det fra Barne -og familiedepartementet blir tatt kontakt med aktuelle opplæringsinstanser i eller utenfor profesjonsforeningene med henblikk på forhandlinger om organisering og forvaltning av opplæringsprogrammet. Utvalget vil peke på nødvendigheten av at det gis et årlig tilskudd til virksomheten.

Utvalget har drøftet om et register bør organiseres i de respektive profesjonsforeningene eller forankres departementalt. Etter en samlet vurdering finner utvalget at kvalitetskontroll gjennom offentlig registrering bedre kan ivaretas gjennom en statlig institusjon enn som et rent yrkesprofesjonelt anliggende. Begrunnelsen for dette er:

1. Fagkompetanse på sakkyndighetsarbeid etter barnelovene finnes i flere profesjoner. En profesjonsforankret registrering kan derfor resultere i utvikling av ulike standarder og kompetansekrav, noe sakkyndighetsutvalget finner lite forsvarlig ut fra til brukernes interesser.

2. Utvalget vil også peke på at profesjonsforeningenes interesse ikke bare er å sikre brukerne, men også å ivareta medlemmenes rettigheter. Ved interessemotsetninger er det således fare for at offentlige hensyn må vike.

3. Profesjonsbasert registrering vil kun omfatte medlemmene i yrkesforeningene og ikke fange opp virksomheten til yrkesutøvere som ikke er medlemmer i de respektive foreningene.

4. Offentlig registrering representerer etter utvalgets mening et signal om offentlig styring, kontroll og forpliktelse av en virksomhet som så sterkt griper inn i enkeltfamiliers skjebner . Det overordnete hensynet til barnets beste tilsier at man må tilstrebe så høy faglig kvalitet og fag-etisk integritet som mulig.

Utvalget mener at en ordning med offentlig registrering naturlig hører hjemme i Barne - og familiedepartementet siden de to aktuelle lovene forvaltes der. Ved etableringen av ordningen med Fylkesnemnder i forbindelse med innføringen av den nye barnevernloven, var det Barne - og familiedepartementet som formulerte kompetansekrav og oppnevnte sakkyndige medlemmer i fylkesnemndene. Utvalget mener at det er naturlig at en institusjonalisering med offentlig registrering av sakkyndige og oppnevning av sakkyndige medlemmer i fylkesnemndene ses i sammenheng og at arbeidet koordineres, selv om det vil være snakk om ulike kompetansekrav. Utvalget tenker seg at et godkjenningsutvalg bør oppnevnes for en periode på fire år av gangen av departementet og at det bør bestå av fire personer - tre med lang og omfattende erfaring som sakkyndig og en med juridisk kompetanse. I tillegg til å administrere registreringsordningen må utvalget ha til oppgave å understøtte og evaluere utdanningsprogrammet som ligger til grunn for registreringen.

Som et alternativ kan det være aktuelt å samarbeide med de aktuelle profesjonsforeningene. Dette må basere seg på forhandlinger mellom Barne- og familiedepartementet og de aktuelle foreningene. Det kan da forhandles om en kontrakt om registrering og utdanningsprogram som forvaltes av en profesjonsforening etter nærmere kriterier gitt av departementet. Gjerne slik at en profesjonsforening kan registrere og gi undervisningstilbud til fagpersoner fra andre profesjoner. Dersom ansvaret for registrering blir overlatt de respektive profesjonsforeningene, må organisasjonene selv ta stilling til sammensetningen. Medlemmene bør ikke være ulønnet tillitsvalgte, men honoreres for 3 - 4 møter i året.

6.3.5 Tidsavgrenset registrering

Utvalget vil foreslå en ordning med tidsavgrenset offentlig registrering og samtidig stille som vilkår for nyoppnevning visse krav til etterutdanning for å sikre at den faglige kompetansen vedlikeholdes.

Utvalget har drøftet ulike modeller og mener at den offentlige registreringen bør være tidsavgrenset til fem år. Ved resertifisering vil utvalget forslå følgende krav:

1. Dokumentert produksjon i et omfang av minst 10 rapporter i løpet av perioden. Unntaksvis kan godkjennes en produksjon i omfanget minimum 5 rapporter, dersom det etter en samlet individuell vurdering kan sannsynliggjøres at vedkommende på andre måter har opprettholdt sin faglige kompetanse som sakkyndig med faglige og forvaltningsmessige relevante kurs i et omfang av minst 40 timer.

2. Alvorlige og/eller gjentatte brudd på faglige og fagetiske retningslinjer er å betrakte som tilstrekkelig vilkår for å bli fjernet fra det offentlige registeret, uansett om man er medlem i en profesjonsforening eller ikke. Personer som mister profesjonsgodkjenning må automatisk utelukkes fra registreringen.

6.3.6 Overgangsregler

Utvalget finner det rimelig at fagpersoner som pr. dags dato utøver virksomhet som sakkyndig kan godkjennes i et offentlig register uten å måtte gjennomgå det toårige opplæringsprogrammet og vil forslå følgende vilkår:

1. For cand. psychol arbeidserfaring i minimum tre år i hovedstilling med barn og familier. For cand.med; arbeidserfaring som tilfredsstiller krav om tre år til spesialiteten i barnepsykiatri. Minst tre år skal som regel være arbeidserfaring i hovedstilling med barn og familier og de tre årene skal som hovedregel tilfredsstille kravene til hovedutdanningen i barne-og ungdomspsykiatri.

2. Pågående praksis som sakkyndig. Dokumentert praksis med minst 15 sakkyndige/ekspert rapporter hvorav minst 5 i forhold til hver av de to aktuelle lovene. Sakkyndige som har gjennomgått kursrekke i regi av Barne-og familiedepartementet i samarbeid med Norsk Psykologforening i 1992-1995, kan godkjennes med redusert antall saker.

3. Godkjenning etter overgangsreglene kan gis i inntil to år etter etableringen av registeret.

6.4 ANBEFALINGER

De ovenstående forslag er rettet til Barne- og familiedepartementet som oppdragsgiver for utvalget. I tillegg til dette vil utvalget gi anbefalinger til instanser og grupper som ikke står i direkte forbindelse med utvalgets oppdragsgiver, men som likevel er avgjørende for utviklingen av høy kvalitet på sakkyndig arbeid. Utvalget vil be Barne- og familiedepartementet om eventuelt å formidle vedlagte anbefalinger.

6.4.1 Anbefalinger til universitetene, forskningsinstitusjoner og profesjonsforeninger

Utvalget har argumentert for at rollen som sakkyndig primært bør skje som en del av videre- og etterutdanning. Rollen må også basere seg på solid arbeidserfaring som base for den svært selvstendige arbeidsoppgaven et sakkyndig oppdrag er. Dette er imidlertid ikke til hinder for at virksomheten som sakkyndig kan og bør introduseres og problematiseres i studietiden. Virksomheten som sakkyndig i barnesaker har etterhvert fått et betydelig omfang, og tilgangen av sakkyndige er mangelfull. Utvalget finner at dette arbeidsfeltet ikke er tilstrekkelig problematisert slik at det reflekterer de faktiske arbeidsoppgavene det er forventet at en med barnefaglig kompetanse skal beherske. Manglende kjennskap til rollen og de rammene en arbeider innenfor som sakkyndig, gjør mange usikre og vegrende overfor slikt arbeid. En tilpasset kurssekvens i rettspsykologi i grunnutdanningen for psykologer vil kunne være ett tiltak for å øke studentenes interesse for å kvalifisere seg for slikt arbeid etter endt utdanning. Utvalget vil likeledes anbefale at den rettspsykiatriske undervisningen i medisinerstudiet gjøres mer barnerelatert. Utvalget vil anbefale de fakulteter og institutter som har ansvar for relevant utdanning å starte arbeid med å styrke studentenes forutsetninger for senere å kunne gå inn i barnefaglig sakkyndighetsarbeid. Utvalget vil også anbefale profesjonsforeningene og Barne-og familiedepartementet å ta initiativ overfor universitetene for å styrke denne delen av grunnutdanningen.

Utvalget har vist at det er behov for å få tilført relevant kunnskap gjennom systematisk forskning og utviklingsarbeid av relevans for virksomheten som sakkyndig. Når det gjelder selve rolleutøvelsen som sakkyndig og forvaltningsengasjert ekspert, savnes nasjonale undersøkelser av sakkyndig arbeid; innhold og beskrivende statistikk om hvem som påtar seg slikt arbeid og i hvilket omfang. Det savnes likeledes undersøkelser om ulike brukererfaringer, det være seg systematiske erfaringer fra oppdragsgivere og fra voksne og barn som har vært gjenstand for sakkyndig gransking. Utvalget vil også peke på behovet for å få evaluerte forsøk med alternativ bruk av sakkyndige i barnelovsaker. Utvalget vil anbefale relevante forskningsinstitusjoner å prioritere undersøkelser rundt sakkyndighetsrollen, da det er et arbeid som har avgjørende betydning for mange barns livssituasjon. Nasjonal forskning om tema vil styrke utdanningsinstitusjonenes evne til å problematisere dette arbeidsområdet i grunnutdanningen, videre - og etterutdanningen. Utvalget vil også anmode profesjonsforeningene og Barne- og familiedepartementet å ta initiativ overfor aktuelle forskningsinstitusjoner og programmer for å iverksette forskningsaktivitet om emnet.

I tillegg til forskning om emnet, vil utvalget anbefale, i tråd med forslag fra brukerhold, at det gjennomføres konsensus/høringskonferanser med bred deltakelse, også fra brukerhold, om vanskelige og kontroversielle teoretiske og metodiske problemstillinger. Dette bør primært være et ansvar for de respektive profesjonsforeningene å planlegge/gjennomføre, men med offentlig støtte for gjennomføring. Slike konferanser vil virke normgivende og kritiske i forhold til virksomheten. I tråd med dette bør det på ulike måter stimuleres til utarbeiding av litteratur på området.

Profesjonsforeningene forvalter viktige sider ved yrkesutøvelsen. Dette gjelder blant annet det å sikre faget legitimitet gjennom høy fagetisk bevissthet hos medlemmene. Utvalget har argumentert for at sakkyndighetsarbeid er et fagetisk særlig sensitivt område. Utvalget vil anbefale profesjonsforeningene å synliggjøre de fagetiske problemene ved sakkyndighetsarbeid ved revisjoner og utvikling av fagetiske normsett. Likeledes vil utvalget anbefale foreningene å gjøre erfaringene fra de fagetiske utvalgene mest mulig kjent, slik at det kan påvirke til en økt bevissthet på de fagetiske spørsmål som er knyttet til virksomheten.

6.4.2 Anbefalinger til domstoler, forvaltning og advokater

Utvalget støtter prinsippet om at det må være beslutnings- og forvaltningsorganets suverene frihet å søke den fagassistanse de selv mener er ønskelig. Frihet til å velge vil igjen si å kunne ha tilgang på informasjon. Utvalgets forslag innebærer tiltak som skal sikre at det er mulig for oppdragsgivere å få bedre tilgang på informasjon om kompetanse og kvalitetsnormer for slikt arbeid. Utvalget har i innstillingen søkt å beskrive hvilken fagkompetanse og rollemessig mestring som er nødvendig for å kunne utføre de vanligste sakkyndig- og ekspertoppdrag i barnesaker. På denne bakgrunn er det å anbefale at oppdragsgivere ber om at de som tilbyr seg tjenester spesifiserer sin kompetanse på det barnefaglige området; utdanning og erfaring. Medlemskap i profesjonsforening viser at vedkommende har forpliktet seg til å iaktta profesjonens fagetiske standarder. En slik aktiv kompetanseforventning fra oppdragsgivers side vil være med på å sikre at de som tilbyr sine tjenester også har en reell kompetanse til å utføre oppdragene.

Utvalget vil anbefale oppdragsgivere å være lydhør og respekterende overfor fagetiske begrensninger som den sakkyndige måtte gjøre i sitt arbeid, selv om dette skulle hindre at en ønsket vurdering blir gjort. Utvalget har argumentert for at sakkyndig arbeid generelt er avhengig av tillit til fagetisk forsvarlig arbeid. Tilliten kan også svekkes dersom samme person hyppig opptrer som sakkyndig overfor rett eller nemnd der en også opptrer som sakkyndig medlem eller fagkyndig meddommer. Utvalget vil anbefale at oppdragsgivere prøver å rekruttere ulike personer til de ulike oppdrag, gjerne fra ulike distrikter, slik at en oppnår høyest mulig grad av habilitet i det sakkyndige arbeidet.

6.4.3 Anbefalinger til sakkyndige

Utvalget oppfatter sakkyndighetsarbeid som krevende både når det gjelder rollehåndtering og anvendelse av faget. En side ved arbeidet er at det utføres i relativ kollegial isolasjon. Utvalget har en forståelse for at mange med barnefaglig kompetanse har reservert seg i forhold til slikt arbeid. Det må og skal imidlertid i dag tas mange legitime beslutninger om barns forhold og fremtid og barnet har krav på kvalifisert faglig vurdering før beslutninger taes. Utvalget vil derfor anbefale at reservasjonene overfor slikt arbeid utfordres gjennom deltakelse på kurs, veiledningsordninger og ved alternative metodiske utprøvinger i forhold til de konfliktene som må løses for barna. Beslutningsfeltet har behov både for den kompetansen som er opparbeidet hos de som har arbeidet som sakkyndige, og den kritikken som ligger i reservasjonene. De som påtar seg fagkyndige oppgaver anbefales å tydeliggjøre og be om respekt for eventuelle fagetiske dilemmaer som måtte føre til begrensinger i den sakkyndiges arbeid. Utvalget vil understreke viktigheten av å tydeliggjøre den forskjellen det er å arbeide på oppdrag for et forvaltningsorgan og det å være oppnevnt som sakkyndig for domstolen. Det kreves en aktiv klargjøring både overfor oppdragsgivere, spesielt forvaltningsorganet og undersøkelsespersonene for å bryte det som har utviklet seg til en uklar rolle uten tydelig formell dekning på forvaltningsnivået. Det er viktig for tillit og funksjonalitet for alt fagkyndig arbeid at det utføres i en legitim og formelt korrekt ramme.

Utvalget har argumentert for at det kan oppstå doble relasjoner som skaper et habilitets- og tillitsproblem dersom man opptrer som sakkyndig for beslutningstakere som man hyppig samarbeider med som fagkyndige meddommere eller som nemndsmedlemmer. Utvalget vil anbefale at en prøver å skille disse funksjonene i tid, eller at en påtar seg de ulike oppdrag i skiftende distrikter eller overfor ulike instanser for å unngå denne type doble relasjoner.

Utvalget vil også anbefale de som påtar seg fagkyndige og sakkyndige oppdrag å spesifisere sin kompetansebakgrunn, slik at oppdragsgivere har grunnlag for å kunne velge og vurdere bakgrunnen for det faglige perspektivet som gis i det fagkyndige arbeidet.

6.4.4 Anbefalinger om interdepartementalt samarbeid

Utvalget har argumentert for at det er vesentlige forskjeller og fellesnevnere i kompetansegrunnlaget for arbeidet som sakkyndig i forhold til de to barnelovene. Utvalget mener at det også kan være viktig å se barnefaglig arbeid rundt barn som er involvert i strafferettslige prosesser i sammenheng med sakkyndig arbeid etter barnelovene. Utvalget ser det som en fordel for utvikling av kompetanse og kvalitetssikring at det totale barnefaglige feltet i forhold til forvaltning og rettssystem blir sett i sammenheng. Det vil styrke de ulike områdene faglig samtidig som forskjell i roller, metoder og vurderinger tydeliggjøres. Utvalget vil derfor anbefale at normeringsarbeid og øvrig arbeid med å utvikle sakkyndighetsfeltet også foregår gjennom interdepartementalt samarbeid.