6 Konsekvenser for det norske samfunnet

Også vi her i Norge må utvikle en politikk for å endre vårt forbruks- og produksjonsmønster slik at det tar hensyn til at jordas ressurser er begrensede, og samtidig gir rom for at resten av verdens befolkning får muligheter til å utvikle sin produksjon og forbruk . . . Her er fabrikkarbeider i India som kanskje konkurrerer om de samme ressurser og de samme markeder som produsenter i Norge?

Kommisjonens mandat er å vurdere ulike strategier og virkemidler for en helhetlig, framtidig norsk sør-politikk. Men vi kan ikke utforme norsk politikk og samarbeid med landene i sør, uten å se hvilke konsekvenser utviklingen i sør - såvel som norsk politikk - kan få også for det norske samfunnet. I Stortingsdebatten om Nord/Sør-meldingen (St.meld.51) var det flere representanter som etterlyste en slik konsekvens-analyse. Særlig er det kunnskapen om jordas begrensede naturressurser og vissheten om at jordas livsmiljø er noe vi alle må dele på og ta ansvar for, sammen med et ønske om en mer rettferdig fordeling av ressursene, som gjør det nødvendig å revurdere vårt eget forbruk av begrensede ressurser og vårt bidrag til forurensningen av vårt felles miljø. Dersom også de øvrige deler av verdens befolkning som nå lever i fattigdom skal ha en rettferdig tilgang til disse begrensede ressurser, vil det ikke være nok for oss alle til å opprettholde vårt produksjons- og forbruksmønster.

Endringene i den internasjonale arbeidsdeling, nye handelsmønstre, utvikling av industri og annen produksjon i landene i sør, og økt etterspørsel i disse landene, vil også påvirke oss i Norge, slik vi alltid har blitt påvirket av og tilpasset oss endringer i de internasjonale betingelsene. Spørsmålet vårt er om utviklingen framover vil stille oss overfor nye eller mer omfattende utfordringer?

Men også på to andre sentrale felt har vi i denne Rapporten sett at en effektiv sør-politikk krever endringer her i Norge; i forvaltningen av en mer helhetlig sør-politikk, og i informasjons- og opplysningsarbeidet overfor den alminnelige opinion for å sikre bred oppslutning om de nødvendige politiske tiltak, og for å opprettholde og styrke informasjonsnivået i befolkningen som kan delta i den videre debatt og utvikling av politikken.

6.1 En bedre forvaltning av norsk sør-politikk

I kap.2 påpekte vi flere svakheter ved dagens forvaltning av norsk sør-politikk. Kommisjonens drøftinger og forslag som er gjengitt i kap.5, vil også medføre et behov for å revidere og forbedre forvaltningen slik at den blir bedre rustet til å møte dagens og fremtidens utfordringer i norsk sør-politikk. Kommisjonen vil være forsiktig med å gi noen entydige anvisninger på hvordan forvaltningen bør organiseres, men vil likevel understreke noen sider ved dagens situasjon som bør tas opp til alvorlig revurdering.

6.1.1 Det overordnete politiske styringsnivået: En samlet norsk sør-politikk

Vi har i kap.2 påpekt at bistandsministerens ansvarsområde i dag er meget begrenset, til den politiske styring av det meste - men ikke hele - bistandsbudsjettet. Det omfatter ikke lenger noen deler av nødhjelpsbudsjettet, ikke bevilgningene til demokratistøtte, og heller ikke de spesielle handelsordningene overfor sør.

Kommisjonen anbefaler sterkt en tettere politisk samordning av en helhetlig sør-politikk på samtlige av disse områdene. Dette står ikke i motsetning til at Utenriksministeren selvsagt har et samlet overordnet ansvar for norsk utenrikspolitikk såvel i sør som i andre deler av verden.

Kommisjonen foreslår at den statsråd som har ansvaret for for bistandspolitikken, også bør ha ansvaret for nødhjelp og humanitær bistand til flyktninger. Det må imidlertid sikres at den nære koplingen som det i dag er mellom fredsskapende arbeid og nødhjelp, opprettholdes. Statsråden som har ansvaret for bistandspolitikk, bør også ha ansvaret for støtte til demokratitiltak i sør, spesielle handelspolitiske tiltak som GSP-ordningen, NORIMPOD og TØIS-avtaler, samt deler av det globale miljøarbeidet. Vedkommende statsråd bør også få en viktigere rolle i koordineringen av norsk deltakelse i internasjonale forhandlinger om nord/sør-spørsmål.

Kommisjonen oppfordrer derfor Regjeringen til å vurdere hvordan en slik samling av ansvarsområdene kan skje på den mest hensiktmessige måten, som både knytter disse politiske sidene av sør-politikken bedre sammen, og bidrar til at sør-politikken får en mer framtredende plass i norsk utenrikspolitikk. Etter Kommisjonens oppfatning bør dette skje enten ved at hele sør-politikken - inklusive bistanden - samles og knyttes direkte til Utenriksministeren, støttet av en statssekretær for sør-politikken, eller ved at Statsråden for bistandssaker får et utvidet ansvar som Utviklingsminister i tråd med det som er nevnt ovenfor. I betraktning av de utfordringer Norges nye tilknytningsform til Europa vil medføre for fokus i utenrikspolitikken, antar Kommisjonen at sør-politikken vil bli best ivaretatt ved at vi har en egen Utviklingsminister som arbeider nært sammen med Utenriksministeren. En egen Utviklingsminister understreker også den politiske vekt som legges på sør-samarbeidet.

Kommisjonen har merket seg at i flere europeiske land bl.a. Sverige har Utviklingsministeren også ansvaret for utviklingstiltak i Øst-Europa og det tidligere Sovjet-Unionen. Etter Kommisjonens forslag om en differensiering av landene i sør, vil både Kaukasus-regionen og de tidligere Sovjet-republikkene i Sentral-Asia utgjøre en naturlig del av mellomgruppen og omfattes av de støtteordninger som Kommisjonen foreslår for slike land. Landene i Øst-Europa og Russland faller imidlertid utenfor disse støtteordningene. Kommisjonen vil derfor ikke ta stilling til hvorvidt en Utviklingsminister også bør ha ansvaret for støttetiltak i Øst-Europa og Russland, men forutsetter at budsjettpostene for disse landene holdes klart atskilt fra det øvrige bistandsbudsjettet.

6.1.2 Politisk styring og forholdet mellom Utenriksdepartementet og NORAD

Norsk sør-politikk lider også under et uklart samsvar mellom de generelle mål som formulereres av politiske myndigheter, og bistandspolitikken i praksis. Selv om NORADs egen ledelse og administrasjonen av den multilaterale bistanden i den senere tid har utviklet bedre strategier for sine respektive områder, burde det være en sterkere samordning av disse strategiene.

Kommisjonen har også pekt på de uklare roller og ansvarsdeling mellom Utenriksdepartementet (bistandsdelen) og NORAD i styring og implementering av den bilaterale bistanden. Utenriksdepartementet har fått en stadig større rolle ved detaljert fordeling av ressurser fra deler av bistandsbudsjettet, i stedet for å overlate denne type saksbehandling og oppfølging til et bistandsadministrativt organ som NORAD.

Det er derfor nødvendig med en klarere rollefordeling mellom Utenriksdepartementet og NORAD, der ansvaret for utforming av politikken må ligge i departementet, mens forvaltningen av budsjettet og de bistandsfaglige vurderingene bør foretas i NORAD. Det er samtidig viktig at også NORAD bidrar til politikkutvikling basert på sine erfaringer, og blir en aktiv del av det bistandsfaglige miljøet.

Kommisjonen kan ikke utforme noe klart forslag til en slik rollefordeling, men vil understreke at departementene først og fremst skal være sekretariater for statsrådene med ansvar for utforming, iverksetting, og oppfølging av politikken på de respektive områder, i dette tilfelle sør-politikken. Det er departementets oppgave å utforme de mer presise politiske retningslinjer for norsk bistandspolitikk basert på Stortingets målsetninger. Departementet må også være sentral for innsamling og oppsummering av erfaringer både fra egen (norsk) virksomhet, og fra uavhengige og internasjonale organer, og på dette grunnlag kontinuerlig revurdere politiske retningslinjer og strategier. Det er derfor viktig at departementet har nær kontakt ikke bare med de ansvarlige for de ulike deler av bistandsvirksomheten, men også med internasjonale organisasjoner og kontakter, ikke minst i mottakerapparatene, og med uavhengige institusjoner.

Departementet bør imidlertid overlate til NORAD ansvaret for gjennomføring, oppfølging og kontroll av større deler av bistandsbudsjettet, innen rammen av politiske vedtak og retningslinjer. Kommisjonen har allerede foreslått i kap.5.5 at NORAD overtar det operasjonelle ansvaret for all norsk nødhjelpsinnsats, forutsatt at det opprettes en ny avdeling i NORAD med kompetanse for rask norsk innsats kombinert med høy bistandskvalitet. Her må det igjen understrekes at beslutningene om hvor nødhjelpsinnsatsen skal settes inn, må tas i departementet. På samme måte bør ansvaret for fordeling og oppfølgning av bevilgninger under de nye programkategoriene for utvidet samarbeid som Kommisjonen foreslår (og som bl.a. vil omfatte miljøtiltak, forskningssamarbeid, og demokratistøtte) overlates til NORAD, istedet for at departementet som nå saksbehandler en rekke enkeltsøknader. NORAD må selvsagt fortsatt ha ansvaret for gjennomføring av det bilaterale støtteprogrammet for lavvelferdsland. Etter Kommisjonens mening bør også den praktiske oppfølging av de mer spesifikke tilleggsbevilgningene til de multilaterale organisasjonene; både de såkalte multi-bi-prosjekter, bevilgningene til spesielle programmer og tiltak, og Kommisjonens forslag i kap.5.8 om landspesifikke og temaspesifikke bevilgninger, overføres til NORAD.

Dette innebærer at NORAD som operasjonelt direktorat basert på en bred bistandsfaglig kompetanse internt og i et ytre fagmiljø vil få et større ansvar for gjennomføringen av et bredere spekter av bistandspolitikken, og vil måtte forholde seg til bevilgninger som nå blir kanalisert gjennom flere av avdelingene i departementet; både for bilateral bistand, multilateral bistand, nødhjelp og mange av de nåværende spesialbevilgningene. En slik samordning av all bistandsfaglig virksomhet vil måtte få organisatoriske konsekvenser for NORAD, som må utredes nærmere.

Dette betyr samtidig at det blir en større utfordring for departementet som skal ivareta den politiske styringen av NORAD gjennom flere avdelinger. Administrasjonsdepartementet legger stor vekt på å bedre samarbeidet og samspillet mellom departementene og direktoratene og andre ytre etater gjennom den såkalte etatsstyringen. For Utenriksdepartementet kan samordning av de politiske retningslinjene overfor NORAD samtidig bevirke at det blir en mer koordinert sør-politikk i selve departementet.

Det er også viktig å understreke NORADs rolle som fagorgan. NORAD må ha ansvar for å opprettholde en høy bistandsfaglig kvalitet og kompetanse. Denne kompetansen må alle relevante avdelinger i departementet trekke på og utnytte, og og benytte ved utarbeidelse av de bistandspolitiske strategier og retningslinjer.

NORAD kan ikke innenfor egen organisasjon ha all nødvendig kompetanse. NORAD må utnytte andre norske miljøer og hente nødvendig ekspertise fra andre miljøer, fagdepartementer, forskningsmiljøer, næringsliv m.fl.

6.1.3 Forvaltning av multilateral bistand og arbeid med sør-politikk i internasjonale fora

Et problem her er den store oppsplitting av ansvaret for norsk politikk inn i de ulike internasjonale fora som omhandler sør-politikk. Som nevnt har Bistandsministeren nå ansvaret for bistanden til og bistandspolitiske spørsmål i Verdensbanken og FN-systemet. Imidlertid har Norges Bank ansvaret for norsk deltakelse i Det internasjonale pengefondet (IMF). Samtidig ligger ansvaret for utformingen av sør-politikk i internasjonale organer spredd mellom flere avdelinger hos Utenriksministeren og hos Handelsministeren, i tillegg til at fagdepartementene også har en selvstendig rolle vis-a-vis FNs særorganisasjoner og i miljøpolitikken. Det er viktig at bredere deler av norsk forvaltning og den fagkompetanse som de representerer deltar i internasjonalt arbeid, og Kommisjonen vil gjerne utvide denne deltakelsen. Men samtidig er det viktig at norsk sør-politikk er enhetlig i de ulike fora, og at den bygger på et felles sett av verdier og politiske prioriteringer som foreslått i denne Rapporten. Dette krever bedre samordning av sør-politikken både internt i UD og mellom de ulike departementer som er involvert.

Kommisjonen har også påpekt den svake forbindelsen og kontakten det er mellom erfaringene som vinnes i den bilaterale bistanden og den multilaterale, der det er utilstrekkelig læring begge veier. Den bilaterale bistanden trekker riktignok på tett kontakt med de multilaterale på prosjektnivå og i de enkelte mottakerland for norsk bistand, og gjennom det internasjonale kontaktnettet. Men norsk politikk overfor de multilaterale organene sentralt har lite kontakt med det bilaterale bistandsfaglige miljøet. Det er derfor sterkt behov for en styrking av kontaktflatene mellom administrasjonen av den bilaterale og multilaterale bistanden, spesielt på to måter:

For det første bør erfaringene fra og vurderinger av de multilaterale organisasjonens virksomhet i land der Norge også har et aktivt bilateralt program, benyttes i utformingen av norsk politikk og i kontakten med de multilaterale. Ansvaret og initiativet vil her i stor utstrekning ligge i ambassadene og NORAD-kontorene i de viktige mottakerlandene for bilateral bistand, som må følge med i de multilaterales aktiviteter i landet, og ta initiativ overfor administrasjonen av den norske multilaterale bistanden. Dette kan også omfatte tiltak for at det kan bli mer effektivt samspill og rollefordeling mellom bilateral og multilateral bistand i vedkommende land, og dermed bidra til mer effektiv bistand og bistandskoordinering.

For det andre bør NORADs faglige ressurser både internt i NORADs fagavdeling og i deres ytre miljø, benyttes mer aktivt i forholdet til de multilaterale organene. Kommisjonen går forøvrig inn for at forvaltning og oppfølging av de spesifikke tilleggsbevilgningene til de multilaterale organisasjonene (utover faste bidrag, grunnbevilgninger og grunnstøtte) bør overføres til NORAD, som dermed vil få ansvar for den faglige oppfølging av disse overfor de multilaterale. Dette bør lette kontaktflatene og læreprosessene mellom de to bistandskanalene.

6.1.4 Forvaltning av nødhjelp, mv:

Også forvaltningen av nødhjelpsbevilgningen har vært oppsplittet innen Utenriksdepartementet, men denne er nå samlet fra inngangen til 1995 under Utenriksministeren. Kommisjonen anbefaler at dette heller bør legges til et utvidet ansvarsområde for Utviklingsministeren. Kommisjonen påpeker imidlertid i kap.5.5 at nødhjelpen på den ene side må kobles tett opp til innsats for å redusere årsakene til nødssituasjonen gjennom internasjonal og - hvis mulig - norsk innsats for konfliktløsning og fredsarbeid. På den annen side må nødhjelpen i en rekke tilfeller også koples til langsiktig utviklingsarbeid.

Kommisjonen forutsetter derfor at den humanitære innsatsen for å redde liv og beskytte utsatte mennesker i ekstrem nød, må forvaltes av et effektivt organ som raskt kan frigjøre nødvendige midler til innsats, men som også kan vurdere hvilke andre virkemidler som er nødvendige for å bidra til å redusere konflikter og skape fred. Slike vurderinger og beslutninger må nødvendigvis fattes på et høyt politisk nivå i departementet, som derfor også må kunne ha den nødvendige politiske styringen av bruken av nødhjelpsbevilgningene.

Men samtidig har Kommisjonen påpekt at de bistandsfaglige aspektene ved nødhjelpsinnsatsen må ivaretas bedre enn i dag, og har derfor foreslått at det operasjonelle ansvaret for all norsk nødhjelpsinnsats bør overføres til NORAD, forutsatt at deres kapasitet og kompetanse styrkes tilsvarende. Dette bør også gjøre det mulig for NORAD i de tilfeller dette er relevant, å finne fram til de nødvendige koplinger mellom kortsiktig nødhjelpsinnsats og mer langsiktig utviklingsinnsats, og eventuelle overgangsordninger og mellomløsninger. Kommisjonen vil her både vise til de muligheten som bør ligge i det utvidete samarbeidsprogrammet ( kap.5.4) for midlertidig støtte i overgangsfaser, og i de regionale fondene øremerket for lavvelferdsland ( kap.5.3).

Uansett plassering av forvalteransvaret for nødhjelpsbevilgningene, vil imidlertid Kommisjonen sterkt understreke betydningen av en bedre kvalitetssikring også av nødhjelpsbevilgningene, og av en bedre oppfølging som diskutert i kap.5.2.

6.1.5 Læring, evaluering, og kvalitetssikring

Kommisjonen har vært bekymret over svakhetene i kvalitetsbevissthet og utilfredsstillende resultatorientering i bistandsforvaltningen, både i NORAD og i UD. Denne Rapporten legger derfor stor vekt på at det må utarbeides bedre kvalitetssikringssystemer i alle deler av bistanden (jfr. kap.5.2). Kommisjonen har positivt bemerket det arbeidet som nå gjøres i denne retning innen NORAD og innen noen av de multilaterale bistandsorganisasjonene, men dette arbeidet må styrkes.

Kvalitetssikring må sikres bl.a. ved bedre interne læringsprosesser, ved oppgradering av profesjonell kompetanse, ved mer systematisk bruk av ekstern kompetanse, og ikke minst ved at det gis bedre incitamenter til at samarbeidspartnerne selv utvikler sterkere egeninteresse i kvalitetssikring og gode resultater.

Kommisjonen vil sterkt understreke betydningen av at både bistandsmyndighetene og forvaltningen av Norges totale sør-politikk i størst mulig grad trekker på og trekker inn den kompetansen og de erfaringer som en rekke institusjoner i Norge sitter inne med. Dette betyr selvsagt ikke at norske erfaringer og løsninger umiddelbart kan benyttes og overføres til landene i sør. I samarbeidet med land og institusjoner i sør er det kombinasjonen av to typer kompetanse som er viktig; både en faglig basert kunnskap og erfaring fra et spesialisert område enten det gjelder vannkraftutbygging, helsetiltak eller bankvesen, og en evne til å tilpasse dette til konkrete sosiale, økonomiske og kulturelle forhold i andre land.

Etter hvert har en rekke bedrifter, organisasjoner, og institusjoner selv deltatt eller blitt trukket inn i bistands- eller samarbeidsprosjekter i sør. Mange av disse har etter hvert også opparbeidet den kombinerte kompetansen som er nevnt overfor. Kommisjonen mener at flere institusjoner må kunne trekkes med på samme måte. NORAD og andre ansvarlige myndigheter må derfor kreve at operatører har tilstrekkelig kompetanse og kunnskap, både i sitt eget fag, og i evne til tilpasse denne. For å sikre at det utvikles en slik nødvendig kombinert kompetanse, bør det også stimuleres til at relevante utdannings- og opplæringsinstitusjoner påtar seg et ansvar for dette.

NORAD gjør nå bruk av institusjonssamarbeid med norske institusjoner i forbindelse med flere av sine programområder (som NVE/Statskraft, Oljedirektoratet, Havforskningsinstituttet, m.fl.). Innenfor andre fagområder ser imidlertid dette ut til å være lite utnyttet.

Norge har investert lite i forskning innen de mange områdene norsk sør-politikk retter seg mot. Forskningsinnsatsen har vært meget beskjeden både sett i forhold til områdets viktighet, og jamført med hva som investeres i forskning på andre innsatsområder i samfunnet. Forskningen har også vært preget av liten stabilitet og uklare forvaltningsmessige forhold. Ut fra Kommisjonens forslag om større bredde og et sterkt krav om høyere kvalitet innen bistandsarbeidet og andre innsatsområder, vil dette kreve en klarere politikk og langt større ressursinnsats.

Kommisjonen er opptatt av å nå målene for bistandsarbeidet ved å influere positivt på de forhold i samfunnet som skaper betingelser for bedre leveforhold for de brede lag i stedet for å rette innsatsen direkte mot målgrupper. Dette betinger innsikt i kompliserte samfunnsforhold og kunnskaper om effekten av nye tiltak.

Kommisjonen vektlegger sterkt større innsats på miljøsiden. Dette vil også kreve kunnskaper om sammenhengene i dette kompliserte fagfeltet. Her kreves det kunnskaper om de naturgitte forutsetninger, bedre teknologiløsninger, og de samfunnsmessige og forvaltningsmessige forutsetningene for en effektiv politikk.

Forskningsinnsatsen bør så langt som mulig skje i et samarbeid med miljøer i samarbeidsland. Et slikt samarbeid vil sikre relevans i forskningen samtidig som forskningen vil styrke fagmiljøene ute. Forskningsinnsatsen kan med fordel knyttes opp mot det samarbeid som er etablert mellom den norske universitetssektoren og universiteter i sør, NUFU-programmet. Programmet har som mål å bygge opp kompetanse og forskningskapasitet ved universitetene i samarbeidslandene. De norske forskningsinstituttene bør trekkes inn i kompetanseoppbyggingen.

Kommisjonen vil også be om at Norges Forskningsråd gis som oppdrag å utarbeide et forslag til utvikling av et forskningsapparat som på adekvat måte kan betjene norsk utenrikstjeneste, norsk bistandsforvaltning, og det norske samfunnets generelle behov for forskningsmessig kunnskap om landene i sør. Kommisjonen vil understreke at behovet for slik kompetanse og kunnskap i Norge bare vil øke i årene som kommer.

I andre sammenhenger, spesielt innen nødhjelpen, har noen få norske frivillige organisasjoner bygget seg opp som kompetente operatører for gjennomføring av bistandstiltak. Som diskutert i kap.5.6, har noen av disse en solid faglig forankring i Norge, og er blitt mer generelle bistandsoperatører. Kommisjonen vil understreke behovet for at organisasjonene ytterligere opparbeider og sikrer seg begge typer nødvendig kompetanse.

Et sentralt element i kvalitetssikringen er muligheter til innsyn fra eksternt hold. Dette forutsetter en generell mulighet for innsyn for media, interessegrupper, og politiske myndigheter og opposisjon. Dette er viktig, selv om bistandsarbeid involverer et samarbeid med, og forhandlinger med utenlandske myndigheter og grupper som ikke alltid har samme åpenhetspolitikk. Samtidig er det viktig at også samarbeidspartneren og uavhengige grupper i mottakerlandet får anledning til innsyn i rapporter, strateginotater, vedtak, mm.

Kommisjonen har vurdert forslaget om å gjeninnføre et uavhengig eksternt styre for NORAD, der profesjonelle fagfolk og representanter for brede interessegrupper bør være representert. I Sverige er de politiske partiene i Riksdagen representert i SIDAs styre, noe Kommisjonen er meget skeptisk til av hensyn til Stortingets kontrollfunksjon overfor NORAD. Men også etableringen av et uavhengig styre uten politiske representanter kan skape uklare ansvarsforhold i forhold til Bistandsministerens konstitusjonelle ansvar (hvilket var hovedårsaken til at NORADs styre i sin tid ble nedlagt). Et annet alternativ kan være å gjenopprette et uavhengig prosjektstyre med ansvar for å vurdere alle større prosjekt- og programforslag. Men også dette er mindre aktuelt, ettersom en stadig større del av ansvaret for de konkrete prosjektvurderingene må gjøres av mottakerne og samarbeidspartnerne. Som et tredje alternativ har Kommisjonen vurdert å opprette et uavhengig rådgivende utvalg for NORAD, eller for hele bistandsvirksomheten knyttet til departementets ledelse. Et slikt rådgivende utvalg bør i så fall være profesjonelt sammensatt, men også med representanter for institusjoner og organisasjoner med erfaring fra bistandsvirksomheten. Kommisjonen er imidlertid skeptisk til om et slikt råd vil kunne fungere effektivt over tid, og vil derfor ikke foreslå dette.

Det kan derfor være grunn til å finne fram til andre former for regelmessig og mer institusjonalisert kontakt mellom myndighetene og ulike eksterne organisasjoner og institusjoner om sør-politikken. Flere forslag er omtalt i de enkelte avsnitt i kap.5 og kap.6.3. Det kan være behov for regelmessige større informasjonsmøter mellom departementet og organisasjonene; det kan opprettes ad hoc-komiteer og utvalg knyttet til enkeltsaker (som forberedelse til internasjonale toppmøter); det kan etableres mindre kontaktutvalg for enkelttemaer eller områder, som næringsutvikling, forskning, eller informasjonsvirksomhet, mm. I tillegg må det sikres mer åpenhet og bedre muligheter for innsyn fra eksternt hold.

Evalueringsarbeidet må knyttes tett opp til kvalitetssikringsarbeidet, og benyttes mer aktivt i oppsummering av erfaringer og utforming av politikken. Til tross for mange påpekninger fra politisk hold om betydningen av en selvstendig evalueringsfunksjon, er evalueringsarbeidet i dag marginalisert i forhold til utformingen av bistandspolitikken.

I prinsippet kan evalueringsvirksomheten fylle tre ulike funksjoner; 1) som del av en intern læreprosess i forhold til administrasjon av prosjekter og programmer; 2) som bidrag til en mer prinsipiell og overordnet læreprosess og utforming av politikk og strategier; og 3) som en helt uavhengig kontrollfunksjon på vegne av Stortinget og allmennheten. I dag har NORAD egne mekanismer for prosjektgjennomgang og læring av egne erfaringer, men disse mekanismene er i dag svake. Dagens evalueringer fungerer heller ikke tilfredsstillende som uavhengig kontrollorgan, fordi det er underlagt Bistandsadministrasjonen.

Kommisjonen er imidlertid skeptisk til en fullstendig fristilling av evalueringsarbeidet (som foreslått, men deretter avvist i Sverige), fordi dets rolle som del av læreprosessen og politikk-utforming da kan bli redusert. Kommisjonen vil derfor primært anbefale at evalueringsfunksjonen knyttes nærmere opp til departementets ledelse. For å sikre dets integritet og uavhengighet, bør det opprettes et eksternt faglig råd for evalueringsarbeidet.

6.1.6 Styrking av samarbeidspartnernes muligheter til innsyn, kontroll og læring

Mange av tiltakene som er nevnt ovenfor om muligheter til innsyn, kontroll, evaluering, m.v. må gjøres gjeldende også overfor våre samarbeidspartnere i sør, og uavhengige grupper i mottakerlandene. Av denne grunn bør forøvrig alle relevante planleggingsdokumenter og vedtak utformes på (eventuelt oversettes til) et internasjonalt språk (engelsk, fransk, spansk/portugisisk, avhengig av partneren).

Evaluering, kontrolltiltak, og læring av erfaringer må i første rekke foregå i samarbeidslandets egne institusjoner. Det er derfor viktig å benytte seg av eksisterende rutiner og institusjoner som kan foreta slike funksjoner, og bidra til å bygge opp slike. Dette vil kunne gjelde de mer generelle organer som en uavhengig riksrevisjon, en åpen presse med tilgang til informasjon, en uavhengig politisk opposisjon, selvstendige interesseorganisasjoner og folkebevegelser, mm. som alle vil kunne bidra til en aktiv kontroll med utenlandske bistandstiltak. Samtidig er det viktig at det legges opp til rutiner innen den enkelte institusjon, og ikke minst mekanismer som gjør det mulig for mottakerne å lære av sine erfaringer og ta ansvar for disse.

6.1.7 Organisering av NORAD, og forholdet til eksterne institusjoner

Dersom Kommisjonens forslag blir gjennomført, vil dette medføre at NORAD får et bredere operativt ansvar enn i dag. Samtidig innebærer Kommisjonens forslag at NORAD vil måtte revurdere sin organisasjonsstruktur, tilpasset den nye budsjettstrukturen med todeling av utviklingsbudsjettet i tillegg til nødhjelpen og den multilaterale bistanden. Dersom en velger å opprettholde en regional organisering som et hovedprinsipp for NORAD, må dette bety at flere programmer og kanaler enn de regionalavdelingene i dag administrerer, må trekkes inn. Kommisjonen har samtidig foreslått at flere innsatsområder kan forvaltes av andre fagorganer utenfor NORAD selv, uten at dette fritar NORAD for sitt forvaltningsansvar.

Flere av de foreslåtte programpostene innen det nye bistandsbudsjettet bør vurderes administrert av andre institusjoner i Norge, med relevant faglig basis og tilstrekkelig bistandsfaglig kompetanse. Dette er allerede gjennomført på enkelte områder, som for forskningsprogrammene. Kommisjonen har foreslått at administrasjonen av et nytt egenkapitalfond for næringsutvikling i sør bør forvaltes av et separat organ utenfor NORAD, eventuelt tillegges et organ som SND. I kap.6.3 foreslås det at fordeling og forvaltning av NORADs støtte til informasjonsarbeid bør kanaliseres gjennom en ny struktur. Tilsvarende kan det være mulig å legge gjennomføringen av det foreslåtte miljøprogrammet til en eller flere relevante miljøinstitusjoner eller -organisasjoner. Slik desentralisering av den praktiske gjennomføring av bistandsbudsjettet kan bidra til å styrke det faglige innholdet i virksomheten, samtidig som det bidrar til å trekke inn større deler av det norske samfunnet i et aktivt sør-engasjement.

En slik form for desentralisert faglig forvaltning, fritar ikke NORAD fra sitt ansvar for helhetlig overvåking og kontroll. Derimot vil det stilles andre faglige krav til NORAD, som ikke vil ha muligheter til selv å inneha tilstrekkelig fagspesifikk kompetanse. NORAD vil imidlertid bli stilt overfor stadig større krav om fleksibilitet kombinert med høyt kunnskapsnivå om de regioner Norge samarbeider med i sør. Samtidig må NORAD ha et ansvar for å hente inn den nødvendige ekspertisen fra andre miljøer, hva enten dette gjelder fagdepartementer, forskningsmiljøer, eller andre profesjonelle utøvere fra organisasjons- eller næringslivet.

Med ansvar for et større utvidet samarbeidsprogram, i tillegg til nødhjelp og multilateralt arbeid, vil NORAD heller ikke kunne spesialisere sin regionale kunnskap utelukkende om de land som dekkes av støtteprogrammet for lavvelferdsland. NORAD må i betydelig grad utvide sitt geografiske engasjement, hvilket også stiller dem overfor større kompetansekrav og større fleksibilitet.

Etter Kommisjonens oppfatning har en både på byråkratisk og politisk hold vært for restriktive med å øke de administrative og faglige ressursene for bedre planlegging, gjennomføring og oppfølging av norsk bistand. Kommisjonen vil ikke anbefale en så restriktiv linje. Kommisjonen mener at krav om høyere kvalitet også må følges av de nødvendige ressurser som skal til for å høyne denne kvaliteten.

6.2 Hvis ikke alle kan forbruke som oss; hva så med forbruk og produksjon i Norge?

Det er en velkjent sannhet at jordas miljø ikke vil tåle om hele verdens befolkning skulle kopiere produksjons- og forbruksmønsteret i dagens industrialiserte høyinntektsland som også Norge er en del av. Langt mindre vil dette være mulig når befolkningen innen slutten av 2000-tallet trolig vil dobles til 11-12 milliarder mennesker.

Rio-konferansen om Miljø og Utvikling i 1992 fastslo i sin Agenda 21 at det er forbruks- og produksjonsmønstre som skyldes industrilandenes etterspørsel som er hovedårsaken til belastningen og skadene på det globale miljøet. Disse landene må derfor ifølge Agenda 21 påta seg den ledende rollen med å fremme bærekraftige forbruksmønstre. Det er ingen tvil om at det er i disse land at storparten av dagens forbruk både av fornybare og ikke-fornybare ressurser foregår, og at det er disse land som foretar de største og mest skadelige utslipp av klimagasser og av en rekke andre skadelige avfallsstoffer.

Kommisjonen mener at dette må tas meget alvorlig, og at vi må utvikle en politikk her i Norge for å endre vårt forbruks- og produksjonsmønster slik at det tar hensyn til at jordas ressurser er begrensede, og samtidig gir rom for at resten av verdens befolkning får muligheter til å utvikle sin produksjon og forbruk.

Det er imidlertid svært vanskelig å si noe sikkert i dag om hva en slik politikk vil innebære, og hva det vil bety for levestandarden og livskvaliteten i Norge. Arbeidet med å fastsette hva som er bærekraftig forbruk er nettopp begynt i FN-systemet, og Norge har tatt en aktiv rolle bl.a. ved å organisere et ekspert-symposium om temaet i Oslo i januar 1994. Det er forøvrig utenfor denne Kommisjonens mandat og kompetanse å gi noen klare anvisninger for hvordan det norske samfunnet og forbruksmønstre i Norge bør se ut i fremtiden.

6.2.1 CO₂ -utslipp og ikke-fornybare naturressurser

Det mest umiddelbare problemet skyldes utslipp av CO₂ og andre klimagasser, som sannsynligvis allerede er for høyt i forhold til atmosfærens absorpsjonsevne. I likhet med andre industriland er også forbruket pr. innbygger i Norge en langt større andel av mineraler, metaller, og andre ikke-fornybare ressurser enn i de fattige landene i sør. Dersom disse skulle øke sitt forbruk tilsvarende, vil det kreve en mangedobling av forbruket av disse ressursene. Det har tidligere vært foretatt en rekke studier og spådommer som forutsier at tilgangen på slike ikke-fornybare ressurser snart vil ta slutt. Dette skulle samtidig tilsi at prisene på disse ressursene vil øke kraftig. Dette har imidlertid foreløpig ikke skjedd. Snarere tvert imot har råvareprisene på slike ressurser fortsatt å synke, samtidig med at produksjonen har holdt mer enn tritt med forbruket. Økt leting, bedre teknologi, og mere resirkulering har gjort dette mulig. Vi må i dag fortsatt anta at tilgangen på flere sentrale ikke-fornybare naturressurser etter hvert vil bli redusert, men det er i dag ennå vanskeligere å si hvor store mengder som vil kunne utvinnes, hvordan teknologien vil kunne forbedres, og hvor lenge de kjente og ukjente reserver dermed vil kunne vare.

Likevel er det et faktum at jordas tilgang på ikke-fornybare ressurser er begrenset. Dersom våre etterkommere skal få samme sjanse som oss til å utnytte disse ressursene, og ikke minst dersom befolkningen i sør også skal få samme muligheter, bør uttaket av mange ikke-fornybare ressurser reduseres. Hensynet til framtiden er ikke innbakt i prisen på dagens uttak. Selv om vi i dag ikke klarer å fastsette noen eksakt verdi eller pris på framtidig forbruk, må vi forberede oss på at det bør settes en natur-pris på ikke-fornybare ressurser. Dermed vil slike ressurser som jern, kopper, mangan, fosfater, osv, såvel som olje, naturgass, og kull, bli dyrere for alle forbrukere. Hvordan denne avgiften kan fastsettes og inndrives, kan ikke denne Kommisjonen vurdere, men det ville være interessant om det er mulig med en form for internasjonal skattlegging av ikke-fornybare ressurser, som kan benyttes til en internasjonal omfordeling av inntekter og velferd, og til å utvikle teknologien for en mer bærekraftig ressursutnyttelse.

6.2.2 Matvarer og jordbruksprodukter

Mat er en grunnleggende forutsetning for menneskelig overlevelse og velvære. Matproduksjonen i verden er i dag tilstrekkelig til at alle mennesker kan få nok ernæring til et fullgodt liv. Hovedårsaken til underernæring, sult og hungersnød er at en rekke mennesker ikke har tilstrekkelig kjøpekraft og inntekter til å kjøpe de nødvendige matmengder, eller at de rammes av krig og uroligheter eller naturkatastrofer. Samtidig varierer produktiviteten i jordbruket enormt, og mens matproduksjonen i mange land og regioner er meget lav, er det i andre land en stor overproduksjon av jordbruksprodukter.

Det hersker noe usikkerhet om matproduksjonen i verden kan øke tilstrekkelig til at det også i fremtiden vil være mat nok til en voksende befolkning, uten at naturgrunnlaget undergraves på lang sikt. En stor FAO-studie¹ ) 1 om verdens jordbruk fram mot år 2010 konkluderer imidlertid med at det sannsynligvis ikke vil være noe stort problem å tilfredsstille etterspørselen fra en befolkning som da vil ha vokst til ca 7,2 milliarder, selv med et forbedret ernæringsnivå. Det er muligheter både til å øke avkastningen per dekar for de fleste matvarer, øke dyrkingsarealet, og øke intensiteten i produksjonen. De fleste land vil selv kunne øke sin matproduksjon, og det vil være fullt mulig for eksportlandene å tilfredsstille den økte importetterspørselen.

Det knytter seg imidlertid betydelig usikkerhet til disse anslagene, ikke minst om en ser ennå lengre inn i fremtiden. Mens det er økende knapphet på jord særlig i Asia, er det fortsatt rikelig med dyrkbar jord både i Afrika og Sør-Amerika. Både i Asia, og især i Midt-Østen er det en økende knapphet på ferskvann, mens tilgjengelig ferskvann er utilstrekkelig utnyttet i Afrika. Særlig i Afrika er anvendelsen av kunstgjødsel meget lav, så lav at jorda blir utpint av mangel på næringsstoffer. Men den dyrkbare jorda utsettes også for økende press fra andre aktiviteter, og for erosjon og forørkning i store områder. Likevel bør potensialet for økt produksjon være til stede både i Sør-Amerika og i store deler av Afrika, dersom politikken blir lagt om til å stimulere og støtte opp jordbruksproduksjonen. På den andre side er det alvorlige faresignaler om at jordbrukssystemene kan bryte sammen i de store og meget tett befolkede elvedalene i Midt-Østen, India og Kina, hvilket kan få dramatiske menneskelige konsekvenser og få betydelig innvirkning på den globale matsituasjonen.

På kort og mellomlang sikt kan det altså synes som om jorden kan brødfø en voksende befolkning. Dette forutsetter imidlertid en betydelig innsats for å øke matvareproduksjonen gjennom å utvikle bedre metoder og arter, føre en stimulerende politikk, og ikke minst forbedre forvaltningen av de nødvendige naturressurser, vann og produktiv jord, som inngår i produksjonen.

Det er en felles global utfordring å sørge for en tilstrekkelig matforsyning. Med knapphet i forhold til en voksende befolkning som utgangspunkt er det viktig å sørge for at de mest produktive jordbruksområdene på jorda blir godt utnyttet samtidig som at en tar vare på mer marginale områder slik at de eventuelt kan bli tatt i bruk i framtida når det måtte bli behov. Det er også viktig først og fremst å få økt matvareproduksjonen, der det er ressurser til det, i land med stor fattigdom og matmangel. Dermed oppnås en kombinasjon av bedret matforsyning og å få mennesker inn i produktivt arbeid som gir inntektsopptjening.

I og med at det er et svært ulikt forhold mellom befolkningstetthet og matproduksjonsmulighet i de ulike deler av verden, vil det ikke være rasjonelt med tanke på god ressursutnytting for å få redusert verdens sultproblem å ha som siktemål fullstendig selvforsyning av mat i hvert enkelt land isolert. Handel med matvarer vil trolig bli viktigere i framtiden enn i dag. Ikke minst vil økningen i bybefolkningen i sør medføre dette.

Norge vil fra den nye GATT-avtalens ikrafttreden allerede fra 1 januar 1995, få omlagt importvernet fra mengderegulering til tollbasert importvern samtidig med innføring av minimums importkvoter på 3 prosent stigende til 5 prosent av forbruket i løpet av overgangsperioden. Tollsatsene vil i utgangspunktet ligge i størrelsesorden 200-500 prosent som avspeiler forskjellen mellom høye norske priser på jordbruksprodukter og verdensmarkedets dumpingpriser. Tollsatsene skal i gjennomsnitt reduseres med 36 prosent i løpet av overgangsperioden på 6 år.

Avtalen betyr at konkurransen fra verdensmarkedet i sterkere grad blir gjort gjeldende for norsk jordbruksproduksjon. Prisene blir i prinsippet bestemt av verdensmarkedspriser pluss toll. Men GATT-reglene vil ikke i seg selv bety noen vesentlig reduksjon av Norges mulighet til å gjennomføre en politikk med samme selvforsyningsgrad som nå. Målene for norsk landbrukspolitikk, slik Stortinget har fastlagt dem i 1993, kan gjennomføres om vi selv ønsker.

I en nasjonal og global matvaresikkerhetssammenheng bør norsk politikk på den ene siden ta i betraktning kostnadsnivået ved norsk jordbruksproduksjon, og på den andre den betydelige usikkerhet som rår på lengre sikt når det gjelder verdens matforsyning. På kort og mellomlang sikt trenger ikke Norge av matvaresikkerhetsgrunner å legge like stor vekt på selvforsyning av jordbruksvarer som hittil. Men ut fra den betydelige usikkerhet som rår på lang sikt, er det viktig at vi tar vare på de ressursene vi har for eventuelt å kunne øke produksjonen i framtida dersom verdens matvaresituasjon skulle gjøre det ønskelig. I dette ligger det både å ta vare på produktiv jord og holde ved like kunnskaper og et produksjonsapparat for å kunne utnytte disse jordressursene.

Økt matproduksjon og ikke minst økt forbruk av mat i de fattigere deler av verden kan medføre at dyrkbar jord på lang sikt blir en mer verdifull ressurs, og at alle jordbruksprodukter dermed vil stige i pris på det internasjonale markedet. Sammenholdt med dagens situasjon vil dette ikke ha særlig betydning for Norge, ettersom prisene i Norge for de viktigste matvarene (som vi selv produserer) ligger betydelig over verdensmarkedet. Men også prisene på tropiske produkter og andre importerte jordbruksvarer kan stige tilsvarende, som for kaffe, te, sukker, bananer og annen frukt mm. Det er imidlertid meget vanskelig å forutse hvor omfattende en eventuell prisøkning vil bli.

På kort sikt er det større muligheter for at Norge ved å åpne for større import av jordbruksprodukter fra sør vil oppnå disse langt billigere enn kostnadene ved produksjon i Norge. Dette vil samtidig gi eksportland i sør nye inntektsmuligheter og muligheter til å utnytte sine jordbruksarealer mer lønnsomt. (Jfr kap.5.7 om forslag til ny handelspolitikk.)

Det er imidlertid uenighet blant fagfolk hvorvidt økt etterspørsel etter og eksport av ulike jordbruksprodukter fra fattige land i sør går på bekostning av matproduksjon for landets egen befolkning. På den ene siden kan etterspørsel fra utlandet stimulere de mer kommersielt orienterte jordeiere og jordbruksselskaper til å utvikle en eksportrettet produksjon på jord som er kjøpt opp (for en billig penge) fra småbønder. Dette kan støttes opp fra myndigheter som har et stort behov for valutainntekter. Produksjonen kan videre forbruke knappe vannressurser, subsidiert kunstgjødsel, mm. Lav kjøpekraft og liten politisk makt hos småbønder og jordløse fattigfolk medfører at produksjon av vanlig mat ikke er like lønnsomt. En slik strukturell forklaringsmodell impliserer at høyere etterspørsel fra utlandet vil gjøre det vanskeligere for småbønder å beholde jorda si for produksjon av mat for eget forbruk. Denne modellen kan være holdbar i land der maktforholdene er autoritære og fordelingen av inntekt og innflytelse er meget ujevn.

I følge FAO er det imidlertid mer vanlig at bønder og jordeiere produserer ut fra effektiv etterspørsel, og at det i de fleste land er tilstrekkelig med jord og andre landbruksressurser til å møte en reell etterspørsel etter mat, i tillegg til en eksportrettet produksjon. Alternativt kan det eksportrettede jordbruket gi inntekter til å kjøpe inn de nødvendige mengder matvarer. Utvikling av et eksportrettet jordbruk blir derfor en viktig strategi for å heve inntektsnivået og velferden i landet. En slik markedsmodell tilsier at en høyere etterspørsel fra utlandet vil stimulere til økt produksjon, inntekter og velferd, og dermed også styrke matforsyningen for jordbrukerne i landet.

Kommisjonen mener derfor at det ikke er noen argumenter basert på knapphet på jord og andre ressurser som tilsier at vi bør redusere vårt forbruk og etterspørsel etter landbruksprodukter fra lavvelferdsland. Maktpolitiske forhold tilsier imidlertid at Norge i tilknytning til sin handelspolitikk må fremme internasjonal respekt for menneskerettigheter som retten til mat og retten til inntektsgivende arbeid.

Kommisjonen mener videre at Norge må være forberedt på å tilpasse seg økt internasjonal handel med jordbruksvarer. På lengre sikt vil befolkningen i sør øke sitt eget forbruk av matvarer slik at prisene på disse kan stige. Kommisjonen har ikke grunnlag for å forutse hvorvidt dette vil medføre noen vesentlig omlegging av norske forbruksvaner på matvaresiden.

Det er langt færre muligheter å øke verdens fangst av fisk i særlig grad. Det er bred enighet om at de viktigste fiskeressursene er allerede i dag utnyttet fullt ut, slik at mulighetene for økte fangster ligger primært i langt mer kostbare og vanskelige metoder for oppdrett og hav- dyrking . Derfor er det allerede i dag betydelig press mot og konkurranse om tilgjengelige fiskeressurser. Det er imidlertid mulig å øke utnyttelsesgraden for enkelte av fiskeslagene, og benytte mer fisk til menneskeføde direkte i stedet for oppmaling til fiskemel. For Norge innebærer dette sannsynligvis at også fisk vil bli en mer kostbar ressurs for fremtiden, og at betydningen av en forsvarlig forvaltning vil bli stadig større.

Verdens regnskogsområder er under voldsomt press, og blir stadig redusert i omfang på grunn av ulike former for utnyttelse uten tilstrekkelig gjenplanting. Dette er et alvorlig miljøproblem ikke bare lokalt og for de som lever i og av skogen, men også ut fra et globalt økologisk perspektiv. Dette er blant årsakene til at det på UNCED-konferansen i Rio ble enighet om en Erklæring om forvaltning, bevaring og bærekraftig utvikling av verdens skoger. Norge og andre land har dermed også et ansvar for å beskytte og forvalte skogen i de mer tempererte områder av kloden. Vårt engasjement for en bedre forvaltning av de tropiske regnskogene blir heller ikke troverdig uten at vi tar tilsvarende ansvar for våre egne skoger.

Kommisjonen ønsker ikke her å gi noen vurdering av norsk forvaltning av sine fiske- og skogsressurser, men vil bare understreke betydningen av at det er en sammenheng mellom Norges internasjonale engasjement for en bedre forvaltning av ressursene i sør, og vår egen evne til å forvalte våre egne tilsvarende ressurser.

6.2.3 Industriutvikling og forurensing

Verdens industriproduksjon må mangedobles, kanskje mer enn ti-dobles, dersom befolkningen i sør skal kunne forbruke tilnærmelsesvis så mye av ulike forbruksvarer som vi i Norge. I all hovedsak vil også produksjonen av disse industrivarene foregå i sør. Dette vil medføre en enorm omorganisering av verdens industriproduksjon og tilhørende infrastruktur og tjenester. En så omfattende vekst vil imidlertid ikke være noen realistisk situasjon før langt inn i neste århundre. Men selv en mer moderat forbruksvekst og industrialisering i sør, vil medføre en 3-4-dobling av verdens industriproduksjon innen år 2030² ) 2 . Dette kan medføre to typer av effekter også for oss i Norge:

For det første vil vi fortsatt oppleve en stadig omlegging av den internasjonale arbeidsdeling for ulike industrisektorer og bransjer. Dette er ikke nytt for Norge og norsk næringsliv, som alltid har måttet tilpasse seg et åpent verdensmarked. I de senere 20-30 årene har også norsk industri tapt i konkurransen med bedrifter i sør; både for klær og skotøy, skipsbygging, sykler, leker, og elektriske artikler, samtidig som vi har utviklet nye bransjer og næringer som har kunnet absorbere arbeidskraften og opprettholdt inntektsgrunnlaget i Norge. Denne utviklingen vil fortsette, og sannsynligvis snarere forsterkes. Her i Norge vil vi oppleve dette både ved økt konkurranse for visse næringer, nye muligheter for andre bransjer, og større konkurranse om investeringskapital.

Denne Kommisjonen kan ikke forutse verken hvilke bransjer som vil bli mest utsatt, eller om det totalt sett vil bli mulig på lang sikt å opprettholde vår konkurranseevne på samme velferdsnivå som i dag. Men vi er nødt til å fortsatt føre en aktiv tilpasningspolitikk til endringer i verdensmarkedet og den internasjonale arbeidsdeling ved å legge om vår industri og næringsliv slik at vi ikke opprettholder og beskytter en ineffektiv og ulønnsom produksjon der land i sør har bedre forutsetninger. Målsetningen på lang sikt må være å tilpasse oss en internasjonal arbeidsdeling der også landene i sør deltar på likeverdig basis med sine industrielle og andre økonomiske fortrinn.

Den andre typen konsekvens av en omfattende industrialisering av resten av verden, vil være en tilsvarende alarmerende økning i avfall og utslipp som vil forurense luft, vann, og jord, dersom det ikke gjøres noe drastisk for å begrense og redusere dette. Men utslippene også av et stort antall andre mer eller mindre giftig materiale representerer en stadig økende fare for folks helse og velvære. Jordas (Naturens) absorpsjons- og selvrensningsevne er langt fra tilstrekkelig til å akseptere de mengder som allerede i dag slippes ut som avfall av vår produksjon og forbruk. Heldigvis er det en økende forståelse i verden for at denne utviklingen må reverseres, og det innføres stadig flere virkemidler og gjøres teknologiske forbedringer som medfører reduserte utslipp og bedre avfallshåndtering. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig.

Det må derfor iverksettes langt sterkere virkemidler både her i Nord, og i landene i Sør for å begrense og rense utslipp, og håndtere, resirkulere og utnytte alle former for avfall, for å redusere og begrense forurensningen av våre felles naturressurser som vann, luft, og jord. Dette kan medføre at utslipps- og avfallshåndtering vil bli mer kostbart for fremtiden, selv om en også her kan vinne mye på teknologiske forbedringer. I tillegg til de direkte kostnadene, vil det sannsynligvis være nødvendig å innføre mer omfattende prising av forurensningene, ved økende avgifter på forurensende produksjon og forbruk, eventuelt kombinert med subsidiering av renere produksjon. For fremtiden må slike avgifter (og subsidier) gjennomføres internasjonalt, også for landene i Sør, ved en mer konsekvent gjennomføring av prinsippet om at den som forurenser er den som må betale.

Kommisjonen er overbevist om at den økende forurensning av våre felles ressurser må tas langt mer alvorlig. Tiltak for å begrense og redusere utslipp og avfall må gjennomføres i alle land, uansett utviklingsnivå. Dette kan gjøre produksjon og forbruk av mange forurensende produkter mer kostbart enn i dag, men det er konsekvenser både vi i Nord, og befolkningen i Sør er nødt til å akseptere.

6.2.4 Behovet for endring av vårt forbruks- og produksjonsmønster

Som vi har påpekt overfor, er det stor usikkerhet og lite faktisk kunnskap om hvordan vi i Norge må tilpasse vårt forbruks- og produksjonssystem for å kunne gi rom til at resten av verdens befolkning skal kunne oppnå et godt velferdsnivå innen rammen av jordas bæreevne. Kommisjonen er overbevist om at en slik tilpasning vil bli nødvendig. Det vil imidlertid være et stort behov for både forskning og politisk tenkning for å kunne utforme tiltak og en politisk strategi for nødvendige endringer. Kommisjonen vil derfor understreke viktigheten av det arbeidet som er satt i gang i regi av Miljøverndepartementet i denne retning. Kommisjonen vil anbefale at dette utvikles videre som et omfattende utredningsprogram som kan legge grunnlag for en langsiktig tiltaksplan for Norges rolle i en strukturtilpasning i nord .

Kommisjonen mener at den riktige strategien må være at vi identifiserer de sider ved vårt forbruks- og livsmønster som har klare negative effekter på miljøet og retter innsatsen mot disse aspekter. Dette kan også innebære at vi setter langt høyere pris (avgifter) på knappe ressurser og på utslipp av avfall. Vider må vi legge forholdene til rette for at alle både nålevende og kommende generasjoner skal få lik rett til bruk av knappe ressurser. En slik rett må blant annet fremmes gjennom internasjonale avtaler og forutsetter med en voksende verdensbefolkning at overforbrukerne reduserer sin andel og går foran i effektiviseringstiltak.

6.3 Informasjons- og opinionsarbeidet

Betydningen av informasjon og holdningsskapende arbeid ligger i erkjennelsen av de store miljø- og utviklingsproblemer verden står overfor. De sterke internasjonaliseringsprosessene innenfor økonomi og handel, kommunikasjon, kultur og miljø, skaper sterkere gjensidige avhengighetsforhold. Verden har kommet oss nærmere. Vi må i dag erkjenne at nasjonalstatens muligheter for styring og kontroll ikke er tilstrekkelig og at målsettinger om global bærekraftig utvikling krever styrket internasjonalt samarbeid. Norge er en medansvarlig aktør i et globalt samfunn hvor fattigdom, skjev fordeling, miljøforurensning, og ressursforbruk utfordrer til et felles ansvar. En utvikling som skal sikre velferd og menneskeverd for alle, vil i økende grad måtte ivaretas innenfor globale demokratiske strukturer.

Informasjon og holdningsskapende arbeid er viktig både for å utløse endringer, men også for å skape aksept for dem. Informasjonsarbeidet skal bidra til at brede lag av folket får tilgang til kunnskap om og innsikt i de globale utfordringer vi står overfor. En gjennomføring av Kommisjonens anbefalinger for norsk sør politikk er avhengig av positiv støtte og forståelse i opinionen.

Vi må erkjenne at vi er inne i en global endringsprosess som vil kreve et kritisk engasjement og søken etter ny innsikt og nye løsninger. Informasjon og holdningsskapende arbeid må derfor ses i et bredere perspektiv der en viktig målsetting er å stimulere til aktiv folkelig deltakelse i disse endringsprosessene. Det må være en hovedmålsetting for informasjons- og holdningsskapende arbeid å berede en politisk vilje i brede lag av folket for de nødvendige konsekvensene av en global bærekraftig utvikling. En slik utvikling vil blant annet måtte innebære både en omlegging til bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre, og endringer i den urettferdige ressurs- og maktfordelingen i verden. I en slik endringsprosess er det åpenbart at det finnes både felles og motstridende interesser (se kap.3). Dersom det i brede lag av befolkningen er tilstrekkelig kunnskap, forståelse og positive holdninger, vil nødvendige endringer kunne forhandles fram. Er holdningene negative, øker faren for at endringer vil komme gjennom krise, tvang og krig.

Informasjon og holdningsskapende arbeid vil være av sentral betydning for Norges evne og vilje til å kunne bidra positivt i det internasjonale arbeidet for global bærekraftig utvikling. Den norske velferdsstaten er bygget opp omkring likhetsidealer og solidaritetsløsninger. Norge har gode forutsetninger for å bidra til å gi disse ideelle verdiene gyldighet i det internasjonale samarbeidet. Mange års opplysningsvirksomhet med NORADs informasjonskontor som en sentral aktør har bidratt til innsikt og til å forankre en bistandsvilje basert på disse verdier i det norske folk.

Samtidig er det sterke krefter som trekker i negativ retning. Framveksten av Norge som et flerkulturelt samfunn har bidratt til å utløse rasistiske tendenser og negative holdninger til fremmede kulturer og mennesker med en annen hudfarge. Økende arbeidsledighet og strammere offentlige budsjetter har de senere årene ikke bare lagt press på de offentlige bevilgninger til bistand, men også bidratt til sterkere fokus på egne nasjonale problemer og interesser.

Et holdnings- og informasjonsarbeid som gir reell innsikt i sammenhenger og felles interesser må vedlikeholdes og utvikles for å forsvare verdiene og idealene som vår sør-politikk må bygge på.

6.3.1 Utviklingen av opplysningsarbeidet - historisk perspektiv

Opplysningsvirksomheten i Norge, som tidligere ofte ble omtalt som u-landsinformasjon , er et resultat av Norges statlige engasjement innenfor utviklingshjelpen.

Opplysningsvirksomheten ble allerede tidlig på 60-tallet etablert som et selvstendig prosjekt innenfor norsk statlig utviklingshjelp. Nordmenns kunnskaper om verden var begrenset. For å skape forståelse og oppslutning i befolkningen om de økende statlige u-hjelpsbevilgningene, ble det ansett som nødvendig å informere om situasjonen i u-landene; om nøden, fattigdommen og frigjøring fra kolonimakter. Samtidig ble begrepet utvikling i stor grad oppfattet som synonymt med de vestlige lands utviklingsmodell; industrialisering, modernisering og troen på teknologisk utvikling og økonomisk vekst sto sentralt. Vårt mål var at u-landene skulle bli til i-land. Vårt selvbilde som giverland og fokuseringen av giverrelasjonen bidro til et skille mellom oss og dem. Disse bildene og perspektivene som ble formidlet gjennom u-landsinformasjonen , var preget av utviklingsoptimisme og tiltro til modernismen anført av den vestlige kulturkrets.

De private organisasjoner reproduserte i stor grad de samme bilder og perspektiver. Spesielt organisasjonenes innsamlingsvirksomhet bidro til å forsterke elendighetsbildene og fokusering av giverrelasjonen, samtidig som prosjektperspektivet ble framhevet.

I 70- og 80-årene bidro debatten om Ny Økonomisk Verdensorden og Brundtland-kommisjonens rapport til å gi nye perspektiver på Nord/Sør-forholdet. Oppmerksomheten ble rettet mot internasjonale rammevilkår og sammenhengen mellom miljø og utvikling. Begrepet bærekraftig utvikling bidro til en ny og kritisk debatt om utviklingens innhold. Dette satte også sitt preg på opplysningsvirksomheten.

NORADs informasjonskontor hadde en helt sentral plass i dette opplysningsarbeidet både gjennom egen informasjonsvirksomhet og ved oppbyggingen av et stadig mer omfattende samarbeid med skoleverket, journalister og private organisasjoner. FN-Sambandet, med sine distriktskontorer og et omfattende nettverk innenfor skole og organisasjonsliv, har hele tiden vært en av de viktigste samarbeidspartnere for NORAD. FN-Sambandets skolerettede informasjonsarbeid har i vesentlig grad bidratt til å skape den bevissthet om sør som i dag preger norske lærere og ungdommer.

I 1976 innførte NORAD en rammeavtaleordning for støtte til private organisasjoners opplysningsvirksomhet. Dette samarbeidet var i første rekke rettet inn mot store, landsomfattende paraplyorganisasjoner som nådde bredt ut med informasjon. Etterhvert kom også mindre, mer spesialiserte organisasjoner inn under rammeavtaleordningen og dette bidro til et bredt og mangfoldig opplysningsarbeid og engasjement innenfor norsk organisasjonsliv. De siste ti årene har NORADs andel av de samlede midler som brukes til opplysningsvirksomhet, blitt stadig mindre. Samtidig har flere av de store bistandsorganisasjonene bygget opp egne avdelinger for informasjon og innsamling.

Opplysningsarbeidets opprinnelige målsetting var å skape oppslutning i befolkning for norsk utviklingshjelp. Denne målsettingen er nådd, men må fortsatt vedlikeholdes så lenge det er behov for slik bistand. I dag står vi overfor andre og langt mer omfattende utfordringer som krever en ressursfordeling og ressursforvaltning i pakt med en bærekraftig utvikling. Informasjonen og det holdningsskapende arbeid må revideres deretter.

Demokratiet har blitt utviklet med tanke på nasjonalstatens grenser og rammer. I dag bidrar imidlertid globaliseringsprosessene til at stadig flere beslutninger fattes utenfor nasjonalstatens kontroll, bl.a. som følge av økende konsentrasjon av kapital og makt hos de transnasjonale selskaper. Samtidig er det bred enighet om at de globale miljø- og utviklingsproblemene kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid. En videreføring av demokratiet inn i det neste århundre vil derfor være avhengig av at det etableres en global demokratisk arena for internasjonalt, forpliktende samarbeid om felles utfordringer. For nasjonale demokratier og det internasjonale samfunn representerer en slik prosess en vanskelig, men vesentlig utfordring. Skal demokratiets folkelige forankring makte en slik omstilling, er vi avhengige av at brede lag av befolkningen har innsikt og engasjement i internasjonale spørsmål og at nasjonale folkelige og demokratiske strukturer og organisasjoner stimulerer til aktiv deltakelse i de internasjonale arenaer.

6.3.2 Ulike informasjonskanaler.

Kommisjonen har pekt på at informasjon og holdningsskapende arbeid skal bidra til å forankre en politisk vilje i brede lag av folket til å ta de nødvendige konsekvenser av en global, bærekraftig utvikling. Kommisjonen har videre pekt på betydningen av dette arbeidet i forhold til behovet for folkelig forankring og deltakelse i utviklingen av en global, demokratisk arena. Staten bærer et hovedansvar for å bidra til nødvendige nasjonale og globale omstillingsprosesser som følger av endrede globale rammevilkår. Staten har her et ansvar både overfor egen befolkning og det internasjonale samfunn.

Statens ansvar omfatter både å delta aktivt i informasjons- og holdningsskapende arbeid gjennom skoleverket og til offentligheten generelt, og stimulere til slik virksomhet i eksterne miljøer. Myndighetene skal stimulere til og legge til rette for at eksterne miljøer, folkelige og demokratiske strukturer og organisasjoner skal kunne delta aktivt og kritisk i debatten omkring disse spørsmålene og delta i prosessen for utvikling av en global demokratisk arena.

NORADs samarbeid med de frivillige organisasjonene, både når det gjelder bistandsvirksomhet og informasjons- og holdningsskapende arbeid, har bidratt positivt til framveksten av et organisasjonsmangfold og kritisk engasjement i Norge for nord/sør- og bistandsspørsmål. Dette mangfold og kritiske engasjement må det nå bygges videre på.

Gjennom samarbeid med store, landsomfattende paraplyorganisasjoner som kirken, fagbevegelsen, ungdoms- og kvinneorganisasjonene, har NORAD nådd ut til viktige målgrupper i det norske samfunn. De frivillige organisasjonene er samtidig viktige samfunnsaktører. De representerer i tillegg til de politiske partiene, den viktigste kanal for enkeltmenneskers samfunnsengasjement og gir enkeltmennesker og grupper mulighet til innflytelse og påvirkning av samfunnsutviklingen. Utover den bistandsfaglige kompetanse som er bygget opp, særlig i de store bistandsorganisasjonene, bør det stimuleres til økt kompetanseoppbygging og aktivt engasjement innen de bredere og mer komplekse miljø- og utviklingsproblemene vi står overfor i dag. Dette innebærer at disse organisasjonene vil søke nye alliansepartnere både nasjonalt og internasjonalt. Vi ser allerede nå en fremvekst av nettverk mellom miljø- og bistandsorganisasjoner og sterkere dialog med grupper i sør.

De fleste store, etablerte organisasjonene i Norge har utspring i et engasjement for norske samfunnsforhold. Disse organisasjonenes internasjonale engasjement kommer ofte som et tillegg deres nasjonale engasjement og har vokst fram parallelt med utviklingen av det norske bistandsengasjementet i etterkrigstiden og gjennom økende kontakt og samarbeid med søsterorganisasjoner i andre land. Det er viktig å stimulere til en videreutviklingen av disse organisasjonene. Samtidig må det gis midler og muligheter til å stimulere framveksten av nye internasjonalt orienterte organisasjoner som forholder seg til dagens globale miljø- og utviklingsproblemer. Disse vil kunne spille en viktig rolle som kritiske pådrivere og bidra til nødvendig kompetanseutvikling på nye felt.

Mer enn 20 organisasjoner har i dag rammeavtale med NORAD. I tillegg mottar en rekke organisasjoner tilskudd på grunnlag av årlige søknader. Det statlige tilskuddet utgjør oftest størstedelen av de økonomiske ressursene til informasjonsvirksomheten i disse organisasjonene. Det kreves at organisasjonene yter egenandel i form av penger eller frivillig innsats. De store bistandsorganisasjonene mottar imidlertid liten eller ingen offentlig støtte til dette arbeidet og bruker betydelige summer av egne, innsamlede midler til informasjons- og innsamlingsvirksomheten. Organisasjonenes egne midler skaffes som regel gjennom medlemskontingent, salg av materiell, gaver fra privatpersoner og næringsliv, annonser i magasiner og tidsskrifter, faste givere og innsamlinger. Hovedtyngden av giver- og innsamlingsmarkedet bygger på norske humanitære tradisjoner spesielt knyttet til de store bistandsorganisasjonenes hjelpearbeid. Dersom hele organisasjonsmangfoldet skal konkurrere om de samme givere vil dette kunne sprenge giverviljen og binde uforholdsmessig store ressurser til innsamlingsvirksomheten.

Kommisjonen mener derfor at staten i framtiden må være innstilt på å yte betydelige økonomiske tilskudd til de private organisasjonenes informasjons- og holdningsskapende arbeid og på den måten ta sin del av ansvaret for videreutviklingen av det norske organisasjonsmangfoldets engasjement og aktivitet for globale miljø- og utviklingsspørsmål.

Statlig styring og kontroll av bruken av offentlig støtte må knyttes til effektiv og kvalitetsmessig forsvarlig bruk av midlene i pakt med målsetningene. Kommisjonen vil samtidig holde fast ved etablerte prinsipper om at statens samarbeid med organisasjonene skal skje uten politisk styring og i pakt med intensjonene om å fremme en kritisk debatt og bredt engasjement på organisasjonenes egne premisser.

Formidling av et sammensatt og komplisert budskap forutsetter at en anvender mange ulike kanaler. I en informasjonsmettet verden inntar media en stadig mer dominerende plass. I motsetning til NORADs og organisasjonens bevisste informasjonsstrategier, gir massemedia oftest situasjonsbestemte informasjonsbrokker. Disse er i sterk grad med til å forme menneskers holdninger til nord/sør-spørsmål. NORAD og organisasjonene har i bevissthet om dette gitt tilbud til skolering av journalister som har bidratt til høyere kvalitet i dekningen av dette stoffet. Det anbefales at disse tilbudene til journalistene økes og videreutvikles.

Holdninger skapes i møte med mennesker på mange plan og ulike arenaer. Kulturmøter gjennom sportsarrangementer, slik som Norway Cup, gjennom teater-utveksling, skjønnlitteratur, konserter og kunstutstillinger bygger opp fellesskapsfølelse, fascinasjon og respekt på en helt annen måte enn tradisjonelle informasjonskanaler kan makte. Her gis mulighet til direkte møte med andre mennesker istedenfor fortolkninger av deres virkelighet. Det anbefales at denne formen for kontakt og holdningsskapende arbeid gis større plass og flere ressurser.

6.3.3 Innhold og perspektiver

Det informasjons- og holdningsskapende arbeidet både i regi av statlige organer og i de eksterne miljøer må nå se det som en utvidet oppgave å prioritere de grunnleggende spørsmål i miljø- og utviklingsdebatten. Det bør formidles innsikt i fattigdomsproblemene og den urettferdige skjevfordelingen av makt og ressurser i verden. Videre bør det formidles innsikt i de utfordringer vi står overfor ved en omlegging til bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Informasjonen om norsk og internasjonalt bistandsarbeid settes inn i et helhetlig perspektiv som også formidler innsikt i andre deler av sør-politikken, såsom internasjonal handel, gjeldsspørsmål og konsekvensene av globaliseringen og den økende gjensidig avhengighet.

Det er utfordring til både de statlige og ikke-statlige informasjonsaktørene å høyne kunnskaps- og opplysningsnivået om de multilaterale spørsmål og institusjoner. Norge kanaliserer i dag betydelige midler inn i disse institusjonene. De har stor påvirkningskraft og styrer vesentlige deler av utviklingspolitikken. En bredt engasjement og kritisk debatt om bruken av disse midler og denne makten er minst like viktig som debatten om bruken av de bilaterale midler.

Til tross for at det finnes nyansert og dekkende informasjon i mediene, er overskriftene og blikkfanget oftest preget av naturkatastrofer, krig og mislykket bistand. Selv om dette favner et utsnitt av virkeligheten blir inntrykket lett skjevt og derved helt utilstrekkelig for å gi et helhetlig bilde av bistanden og nord/sør politkken. Helhetsbildet må gi også rom for de positive utviklingstrekk og bakenforliggende årsaker. De positive tilbakemeldinger, om vellykkede prosjekter og gode utviklingstendenser er helt vesentlige for å vedlikeholde engasjementet. Elendighetsbildene har vist seg å utløse givervilje, men for hvor lenge? For å legitimere 8 milliarder over statsbudsjettet er det ikke bare nødvendig at innsatsen gir resultater og at det er god kvalitet på bistanden, men også informere om det.

Informasjon kan ikke gjøres nøytral i praksis. Temaene og utsnittet av tilgjengelig informasjon som utvelges reflekterer bestemte verdisyn, verdensanskuelser og utviklingsmodeller. Mangfoldet av informatører og deres ulike roller bidrar i dag til et balansert totalbilde. Folkeopplyseren, nettverksbyggeren og lobbyisten har alle en legitim og viktig plass i det demokratiske organisasjonssamfunn.

Det er statens oppgave å fremme den nødvendige balansen gjennom NORAD og støtten til de ulike organisasjoner, skoleverket, media m.m. Både NORAD og bistandsorganisasjonene har et ansvar for å sette sin bistandsrettede informasjon inn i et helhetlig nord/sør perspektiv.

Det er ønskelig at organisasjonsmangfoldet opprettholdes. Krav til egenandel vil også i framtiden binde endel av organisasjonenes informasjonsvirksomhet direkte til pengeinnsamling for egne prosjekter. Et høyt nivå på offentlige overføringer vil imidlertid forhindre at en uforholdsmessig stor del informasjonsvirksomheten vies til salgspropaganda.

Premissene for informasjonsvirksomheten om nord/sør-spørsmål legges stort sett i nord. Vi ser derfor ofte at informasjonsvirksomheten farges av Nord s tenkemåte, perspektiver og interesser. Men sør-politikken dreier seg om flere parter både i nord og sør. Sør s egne perspektiver og interesser må vektlegges langt sterkere. Etterhvert som organisasjonslivet i sør utvikles og styrkes bør de aktivt trekkes inn i opplysningsarbeidet her hjemme. Nord/sør-dialogen må fremmes ved at sørs stemmer gis ressurser og muligheter til å tre aktivt inn på våre informasjonsarenaer. Fremveksten av internasjonale nettverk bør oppmuntres og økte ressurser settes inn på styrking av deres nettverk og organisasjoner. På denne måten kan vi få en konstruktiv kritikk av vår rolle i bistands- og sør-politikken og prinsippet om mottakerorientering gis utvidet gyldighet.

Kompetanseheving er en nødvendig forutsetning for å yte kvalitativt bedre bistand og fremme en bærekraftig sør-politikk. En nødvendig utvidelse av informasjonsoppgavene knyttet til en bærekraftig utvikling vil forutsette et mer aktivt samarbeid mellom informatørene og forskningsinstitusjonene. Økt støtte til forskningsinstitusjoner i sør og et tettere samarbeid mellom disse miljøene og søsterinstitusjoner i nord vil bidra til å fremme dialogen og kvaliteten.

6.3.4 Forvaltning, organisering og volum

Informasjonskontoret i NORAD har i mange år spilt en sentral rolle i informasjons-og opinionsarbeidet i Norge. Kommisjonen noterer at ansvaret for den helhetlige nord/sør-informasjonen er overført til UD og at NORADs rolle framover blir begrenset til informasjon om egen virksomhet. Kommisjonen mener det er behov for å etablere en ny struktur som kan ivareta en sentral og dynamisk rolle i det videre arbeidet. Dette må sees i lys av både det brede og mangfoldige engasjement som er bygget opp, og de nye og mer omfattende utfordringer vi nå står overfor på dette feltet.

En slik struktur må ta utgangspunkt i en to-deling; statens ansvar og virksomhet på de ene siden, og det sivile samfunns ansvar og virksomhet på den annen side. Det må etableres en struktur som ivaretar dialog og samarbeid mellom partene.

Når det gjelder det statlige informasjons- og opinionsarbeidet, er det behov for økende samordning av den statlige virksomheten i regi av såvel UD/NORAD, som Departementet for kirke, utdanning og forskning (KUF), Miljøverndepartementet (MD) og andre statlige aktører. Det bør her etableres ordninger som ivaretar statens eget informasjonsansvar knyttet til de overordnede problemstillinger og utfordringer. Statlig informasjon om egen virksomhet, i regi av UD, NORAD, MD o.a. kommer i tillegg. Det må imidlertid sikres at også denne informasjonen settes inn i et helhetlig perspektiv og kan stimulere til kritisk engasjement og debatt.

Når det gjelder virksomheten i det sivile samfunn bør det etableres ordninger som kan bidra til bedret samordning og styrking av de frivillige organisasjonenes arbeid, samtidig som hensynet til mangfoldet blir ivaretatt. I en videreutvikling av det faglige samarbeidet mellom staten og de frivillige organisasjonene og forvaltningen av den statlige støtten til organisasjonenes virksomhet, vil Kommisjonen foreslå at det legges opp til at organisasjonene tar et større ansvar, både faglig og forvaltningsmessig. Forutsatt at organisasjonene er villige til å påta seg dette ansvaret på en måte som ivaretar forvaltningsmesssige krav, bør det etableres ordninger der organisasjonene gis bredere og friere rammer for bruk og fordeling av statlige midler til informasjons-og opinionsarbeidet.

En mulighet er å etablere et råd og/eller styre som er ansvarlig både overfor staten og organisasjonene. Et slikt råd eller styre kunne i så fall gis et overordnet faglig ansvar for virksomhet og drift, og for fordeling av statlige midler til enkeltorganisasjoner og samarbeidstiltak i Norge, såvel som støtte til aktuelle samarbeidspartnere og miljøer utenfor Norge, spesielt i Sør. Denne strukturen bør ikke begrenses til å omfatte de frivillige organisasjonene, men alle aktører i det sivile samfunn, herunder media, kulturarbeid, og private bedrifters informasjon og opplæring i kulturforståelse.

Kommisjonen mener at slike ordninger som her er skissert er nødvendig for å kunne gi dette arbeidet den faglige og politiske tyngde som kreves i tiden framover. Dette vil stimulere til økt faglighet og ansvar i organisasjonene og staten, styrket samordning og mer effektiv bruk av statlige midler. Staten og organisasjonene må i fellesskap søke å finne fram til egnede ordninger. På denne bakgrunn vil Kommisjonen foreslå at det i årene framover legges opp til en vesentlig økning i bevilgningene til informasjons- og opinionsarbeidet.