7 Utviklingstrekk og utfordringer

I dette kapitlet gjennomgås en del samfunnsmessige utviklingstrekk og drivkrefter som etter utvalgets syn representerer klare utfordringer for velferdspolitikken i vid forstand og som også vil ha betydning for utformingen av hjelpemiddelsystemet. Hensikten med dette kapitlet er å identifisere utviklingstrekk som skal danne grunnlaget for utvalgets analyse av reformbehov i kapittel 8 og drøftingene av organisasjonsløsninger i kapittel 9.

7.1 En aldrende befolkning og endret sykdomsbilde

Nærmere to tredjedeler av hjelpemiddelbrukerne i dag er eldre over 67 år. Gitt den forventede demografiske utviklingen viser beregninger gjort av Arbeids- og velferdsetaten at det i 2030 vil være 40 prosent flere brukere av hjelpemidler enn i dag. 1. Beregningene er gjort med utgangspunkt i SSBs hovedalternativ (middels nasjonal vekst) for befolkningsfremskriving fra 2006. Beregningen er gjort med videreføring av at en viss prosentandel i de ulike aldergruppene benytter hjelpemidler, og en forutsetning om at stønadsreglene i hovedsak er som i dag.

SSB la fram en ny befolkningsfremskriving i 2009. Denne viser hvordan folkemengden fordelt på kjønn og alder, vil endre seg under forutsetninger om fruktbarhet, dødelighet og flytting ut og inn av landet. Fremskrivingene består av en rekke beregninger med ulike kombinasjoner av disse forutsetningene. De alternative forutsetningene har betegnelsen L (lavt) M (mellomnivået) og H (høyt).

Kilde: SSB befolkningsfremskriving fra 2009 (middelalternativet)

Figuren over viser den forventede demografiske utviklingen i Norge 2. SSBs seneste fremskrivninger bekrefter resultatene fra tidligere om at det vil finne sted en sterk aldring av befolkningen i årene 2010 – 2050. Figuren bygger på forutsetninger om noe høyere levealder og flere eldre i alle alternativene, enn i de forrige fremskrivingene. De viser også at antallet yrkesaktive per person over 67 år, vil avta sterkt i alle alternativer særlig fram til 2040.

Norge har allerede vært igjennom en del av de demografiske endringsprosessene som resten av landene i verden står ovenfor. Det forventes allikevel betydelige utfordringer for velferdsstaten og familien når det gjelder å møte disse endringene. Ikke minst vil den demografiske utviklingen øke presset på velferdsordningene.

Fremtidens eldre vil trolig ha andre ressurser å møte alderdommen med i form av bedre helse, bedre økonomi, bedre boforhold og bedre utdanning enn tidligere generasjoner. De vil også i større utstrekning forvente å kunne bestemme over egen tilværelse enn dagens eldre. En dansk undersøkelse (Ældresagen 2001) tegner imidlertid et bilde av en økt polarisering i forhold til sosioøkonomisk status, der en mindre gruppe eldre enten helsemessig, sosialt, økonomisk, eller teknologisk blir hengende etter majoriteten. Dette er mekanismer som allerede i dag er kjent og som vil komme til uttrykk i form av sosiale helseforskjeller gjennom hele livsløpet 3. Det anses at sosiale helseforskjeller i hovedsak skyldes materielle, psykososiale og adferdsrelaterte risikofaktorer. Nasjonalt folkehelseinstitutt har også gjort tilsvarende funn i sine undersøkelser og har valgt å ha sosial ulikhet i helse som et av sine satsningsområder framover.

Økende levealder og vekst i andelen eldre vil føre til økt forekomst av aldersrelaterte og kroniske sykdommer. De største somatiske sykdomsgruppene for personer over 67 år omfatter hjerte- og karlidelser, kreft, demens og hjerneslag. Andre lidelser er også diabetes, kronisk obstruktiv lungelidelse (KOLS), infeksjoner, hoftebrudd, slitasjegikt (artrose) og beinskjørhet (osteoporose). Ofte forekommer flere tilstander samtidig. Av særlig betydning er akutt funksjonssvikt som kan oppstå som følge av en rekke sykdomstilstander hos eldre 4. Antall pasienter med Parkinson kan også foreventes å øke med økende levealder. Slagpasienter utgjør en betydelig andel av eldre med behov for behandling og rehabilitering og antallet vil antagelig øke som følge av økningen i antall eldre. Aldersrelaterte sykdommer kan påvirke syn og hørsel. Syns- og hørselsproblemer bidrar til nedsatt funsjonsevne og redusert livskvalitet og til kommunikasjonsproblemer. Fall er ofte årsak til brudd og er en av de hyppigste årsakene til sykehusinnleggelser i Norge. I 2006 skyldes mer en 9000 sykehusdøgn lårbensbrudd hos pasienter på 70 år eller mer 5. Eldre ser også ut til å være mer utsatt for psykiske lidelser. 6 Mange eldre vil i tillegg til helse- og omsorgtjenester, ha behov for hjelpemidler og veiledning/formidling for å kunne klare hverdagen sin.

En av de største utfordringene vi står ovenfor som en følge av økt levealder og endret alderssammensetning i befolkningen, er antallet mennesker med ulike demenssykdommer. Antallet pasienter med demens vil kunne bli fordoblet i løpet av 30 – 40 år 7. En demenssykdom innebærer store forandringer i livet, både for den som får sykdommen og de nærmeste. Regjeringen har fremlagt en Demensplan 2015, for å foreta nødvendig omlegging og endring i forhold til omsorgstjenestens kompetanse, organisering og ny arkitektur. Demensplanen er en av delplanene innenfor Omsorg 2015, og en direkte oppfølging av St.meld. nr. 25 (2005 – 2006) om framtidas omsorgsutfordringer.

På nordisk nivå er man i ferd med å bygge opp kompetanse på området hjelpemidler og demens. Fagfeltet er dels av den oppfatning at hjelpemidler til demente og de med kognitiv svikt må utformes og formidles på en annen måte enn øvrige tekniske hjelpmidler. Erfaringer fra et treårig prosjekt i Sverige om Teknik och demens viser at brukere med demens og deres pårørende kan ha stor hjelp av hjelpemidler/kognitiv støtte, men at det er avgjørende at riktig hjelpemiddel kommer til rett tid i sykdomsforløpet 8.

Fra flere hold, ikke minst fra praksisfeltet er det registrert et stort behov for informasjon i forhold til den teknologiske utviklingen og nye muligheter for både sporing, varsling og overvåking av demente og andre med kognitiv svikt. Det er også stor usikkerhet knyttet til etiske og juridiske aspekter i forhold til ny teknologi og hjelpemidler som kommer på markedet. Usikkerheten knytter seg særlig til hjemmelsgrunnlag og lovlighet når det gjelder mulighetene for installering av varslings-, sikrings- og overvåkningsutstyr på personer og i boliger som knyttes til helse- og omsorgsformål. Helsemyndighetene i Danmark har utarbeidet en veileder/guide til alarm og peilesystemer for demente. Utgangspunktet, skriver den danske sosialministeren 9, er at demente medborgere skal ha trygge vilkår. Det krever et alarm- og peilesystem som gjør det mulig for en person å tilkalle hjelp eller for helsepersonellet eller de pårørende å finne ut hvor en person som ikke kan ta vare på seg selv befinner seg. Jf. omtale av Hagen-utvalget s. 110.

I tillegg til at antallet eldre i seg selv vil øke presset på velferdsordningene, vil den demografiske utviklingen også innebære at det blir en stadig større gruppe kjøpesterke eldre. Det betyr at flere og flere produkter med funksjoner som i dag gis som hjelpemidler i folketrygden blir tilgjengelige på det åpne markedet Dette vil tvinge fram et behov for avgrensning mellom hjelpemiddel og forbruksvare som ikke lenger er et offentlig ansvar.

7.2 Utfordringer i den øvrige befolkningen

De demografiske utfordringene som samfunnet står ovenfor de neste ti-årene er velkjente. Denne utviklingen reiser utfordringer relatert til økningen i antallet personer med behov for hjelpemidler og tilrettelegging. Det betyr imidlertid ikke at alle utfordringene og endringene i sykdomsbildet vil være aldersrelaterte.

Hver femte mottaker av pleie- og omsorgstjenester er under 50 år og hver tredje mottaker var ved utgangen av 2007 under pensjonsalder viser individbasert pleie- og omsorgsstatistikk (IPLOS) fra SSB. Yngre brukere med omfattende bistandsbehov får sitt tilbud fra hjemmetjenestene, ofte på samme nivå som i sykehjem målt i timetall. Det betyr at pleie- og omsorgssektoren ikke lenger er en ren eldreomsorg.

Blant de yngste brukerne under 17 år mottar ca. 40 prosent avlastningstjenester, eller det som registreres som tidsbegrenset opphold i institusjon. Svært få, under en prosent av de under 18 år, mottar hjemmetjenester, selv om de utgjør om lag fem prosent av brukerne. Blant de som er 90 år eller eldre mottar nesten 40 prosent langtidsopphold i institusjon (sykehjem) 10. De yngste og de eldste tjenestemottakerne er de som mottar mest avlastnings- og trygghetstjenester.

Økningen i antallet yngre personer (under 67 år) med varig nedsatte funksjonsbehov reiser, i tillegg til utfordringer knyttet til mengdeproblematikk, langt større og mer omfattende behov for koordinerte offentlige ytelser og tjenester i eget hjem og lokalmiljø. Dette vil kreve nødvendig fag- og samhandlingskompetanse i førstelinja i kommunen, på hjelpemiddelsentralen og i tilretteleggings- og formidlingsapparatet forøvrig. Mange i denne gruppen vil i tillegg ha en annen økonomi enn pensjonistene, enten de er i arbeid eller på vei ut i arbeid. I tillegg til hjelpemidler, avstedkommer dette økt behov for sikring av gode levekår på linje med resten befolkningen.

Økningen av yngre brukere i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene vil i sterkere grad fremover prege tjenesteutviklingen. Helse- og omsorgsdepartementet har igangsatt en utredning for å få mer innsikt og kunnskap om denne gruppen i de kommunale omsorgstjenestene 11. I forhold til tilrettelegging og formidling av hjelpemidler vil en økning av brukerne av de hjemmebaserte kommunale tjenestene bety at flere vil ha behov for hjelpemidler.

Det er flere årsaker til den betydelige økningen av yngre brukere i de kommunale omsorgstjenestene. En årsak er avinstitusjonaliseringen, Dette gjelder blant annet reformen for mennesker med utviklingshemning ved avviklingen av HVPU med overgang til åpen hjemmebasert omsorg. En annen årsak er integreringen, fra særomsorg til fellesløsninger. Opptrappingsplanen for psykisk helse er et eksempel. Pleie- og omsorgstjenestene gir også tjenester til personer med rusmiddelavhengighet. Hjelpemidler til personer med psykiske lidelser er et av områdene som er under utvikling. Erfaring viser at hjelpemidler utviklet for andre grupper, for eksempel de med kognitiv svikt, også til en viss grad er egnet for personer med psykiske lidelser. En psykisk funksjonsnedsettelse er ikke en statisk tilstand på samme måten som fysiske funksjonsnedsettelser kan være. Dette innebærer andre utfordringer, blant annet i forhold til dagens regelverk.

Personer med utviklingshemning opplever at praksisfeltet har liten kunnskap om deres helsetilstand og dette fører til mangelfull oppfølging. Undersøkelser 12 viser at de har økt risiko for å utvikle kroniske sykdommer, og økt hyppighet av risikofaktorer som forbindes med dårlig helse. NAKUs rapport fra 2007 viser at det er kjent at visse syndrom har en økt forekomst av tilstander og diagnoser som Alzheimers sykdom. Videre fører fysisk inaktivitet til høyere risiko for overvekt og livsstilsrelatert sykdom enn befolkningen for øvrig.

Samhandlingsreformen vektlegger behovet for at primærhelsetjenesten deltar mer aktivt i forhold til sykdomsforebygging. For en lang rekke områder som omfatter alvorlige og kroniske sykdomstilstander vil det i årene framover være økt behov for et langvarig og svært omfattende tjenestetilbud i et samspill mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten og hjelpemiddelsentralene.

7.3 Deltagelse fra flere med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet

Mål om økt yrkesaktiviteten blant funksjonshemmede kom på slutten av 1990-tallet og inngikk som ett av fire satsingsområder i St.meld. nr. 8 (1998 – 99) Om handlingsplan for funksjonshemma 1998 – 2001 (senere prologert til 2002). Initiativet kom fra Stortinget i tilknytning til behandling av St.meld. nr. 34 (1996 – 97) Resultater og erfaringer fra regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre. I St.meld. nr. 40 (2002 – 2003) Nedbygging av funksjonshemmede barrierer ble det lagt frem forslag for å styrke og samordne innsatsen for at flere med funksjonsnedsettelser skulle kunne komme i arbeid.

Målet har også inngått som ett av tre hovedmål i partenes avtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) i hele avtaleperioden fra 2001. Målet er videreført i den nye IA-avtalen for perioden 1. mars 2010 til og med 31. desember 2013.

I NAV-reformen er målgruppen videre og gjelder alle som har trygd eller stønad som hovedkilde til forsørgelse.

Norges undertegning av FN-konvensjonen og den varslede ratifisering våren 2010 vil også forplikte til å iverksette hensiktsmessige tiltak for at personer med nedsatt funksjonsevne i større grad skal kunne komme og forbli i arbeid.

Det er en stor utfordring å øke sysselsettingen blant personer med funksjonsnedsettelser. Til tross for at dette har vært et politisk mål over en lengre periode, har sysselsettingsandelen for denne gruppen ifølge Statistisk sentralbyrås tilleggsundersøkelse til Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) ligget stabilt på om lag 45 prosent over mange år 13. Til sammenligning har ifølge samme undersøkelse sysselsettingsandelen for hele befolkningen i alderen 16 – 66 år vært nærmere 80 prosent i de siste årene. Undersøkelsen viser at det er et sysselsettingspotensiale blant personer med funksjonsnedsettelser, og at det er et udekket behov for hjelpemidler og tilrettelegging knyttet til arbeid.

7.4 Utviklingstrekk og trender innenfor offentlig forvaltning

Organiseringen av og ansvars- og oppgavedelingen mellom ulike forvaltningsnivåer i offentlig sektor er løpende gjenstand for debatt. Den ideelle organiseringen finnes neppe, og den til enhver tid valgte organisering og ansvarsdeling er et resultat av kompromisser og avveining mellom ulike hensyn. Oppgavefordelingsutvalget knesatte i NOU 2000:22 en del prinsipper for fordeling av oppgaver mellom de ulike forvaltningsnivåene, jf. drøfting i kap. 8.

NAV-reformen, som innebar en sammenslåing av tidligere Aetat og trygdeetaten til Arbeids- og velferdsetaten fra og med 1. juli 2006, medførte store endringer i organiseringen av arbeids- og velferdsforvaltningen, men uten at organiseringen av hjelpemiddelområdet ble særlig vurdert i St.prp. nr. 46 (2004 – 2005).

I arbeids- og velferdsforvaltningsloven er det lovfestet at arbeids- og velferdsetaten og kommunene gjennom lokale samarbeidsavtaler skal opprette felles lokale kontor (NAV-kontor). I loven er det angitt hvilke tjenester kommunene som et minimum skal legge inn i kontoret. Opprettelsen av NAV-kontor endrer imidlertid ikke ansvarsdelingen mellom kommune og stat. Det er i loven gitt få føringer for hvordan NAV-kontoret skal organiseres. Et grunnleggende prinsipp er at Arbeids- og velferdsetaten og kommunene skal ha stor frihet til selv å bestemme den interne organiseringen av arbeids- og velferdsforvaltningen.

NAV-kontoret er Arbeids- og velferdsetaten kontaktpunkt mot brukerne. I NAV-kontoret skal det gis individuell veiledning og oppfølging med sikte på å komme tilbake til eller å få arbeid. Arbeids- og velferdsetaten har gjennom etablering av fylkesvise forvaltningsenheter valgt å samle oppgaver knyttet til ytelsesforvaltningen som ikke krever direkte brukerkontakt. Formålet er å frigi tid i NAV-kontorene til individuell veiledning og oppfølging, samt å styrke ytelsesforvaltningen gjennom å bygge opp mer spesialisert kompetanse i større enheter.

I St.prp. nr. 46 (2004 – 2005) Ny arbeids- og velferdsforvaltning understreker regjeringen at det er et behov for å gå gjennom oppgaveporteføljen med sikte på et bedre fokus på kjerneoppgavene i den nye statlige etaten. Som en oppfølging av dette er forvaltningen av helserefusjonsområdet besluttet flyttet ut av Arbeids- og velferdsetaten. Forvaltningsansvaret for helserefusjoner ble overført til Helsedirektoratet den 1. januar 2009. Arbeids- og velferdsetaten skal forvalte oppgaver knyttet til frikort for enkeltpersoner frem til en får en automatisk frikortløsning i nasjonal fullskala. Det tas sikte på at dette skal skje så raskt som mulig i løpet av 2010 14. Dette viser at det skjer en utvikling i Arbeids- og velferdsetaten mot større fokus på arbeid, noe som kan være relevant med tanke på det ansvaret etaten har for hjelpemiddelformidling og tilrettelegging.

Regjeringen har videre lagt frem forslag til samhandlingsreform i St.meld. nr. 47 (2008 – 2009). Den bygger på at bedre samhandling bør være et av helse- og omsorgssektorens viktigste utvik­lingsområder fremover. Reformen skal søke å sikre en fremtidig helse- og omsorgstjeneste som både svarer på brukernes behov og også svarer på de store samfunnsøkonomiske utfordringene. Lik tilgang til gode, likeverdige tjenester uavhengig av økonomi og bosted skal fortsatt være bærebjelken i den norske velferdsmodellen. Et av de mest grunnleggende momentene i reformen er å gi kommunene en ny fremtidig rolle. Oppgavene spenner fra økt innsats i forebyggende og helsefremmende arbeid til oppbygging av døgnplasser for å kunne behandle enklere sykdommer. Dette viser at man ser for seg en utvikling hvor kommunene får økt ansvar med flere oppgaver innenfor helse- og omsorgsfeltet, noe som også vil være relevant for tilretteleggings- og hjelpemiddelområdet. Med i dette bildet er også at knapphet på omsorgsytere vil være en av de største utfordringene de neste ti-årene. Beregninger gjort av SSB, med forutsetning om lik sykdomsutvikling på slutten av livet, samt konstant standard på tjenestene og familieomsorgen, vil kunne gi et behov for vekst på 120 prosent frem mot 2050. Dette sammenfaller med at det forventes et fall i den årlige veksten i arbeidsstyrken 15.

Et offentlig utvalg med oppdrag å se på tiltakskjeden for barn, unge og voksne med behov for særskilt hjelp og støtte i opplæringen avga sin innstilling NOU 2009:18 Rett til læring. Det spesialpedagogiske støttesystemet har mange berøringspunkter til tilrettelegging og hjelpemiddelformidlingen. Det foreslås at Statped organiseres i fire samorganiserte og samlokaliserte spesialpedagogiske regionsentre som sammenfaller med helseforetakenes regionstruktur. Dette er en diskusjon som eventuelt kan ha relevans for eventuelle vurderinger om økt innslag av funksjonsfordeling/spesialisering på tilretteleggings- og hjelpemiddelområdet.

7.5 Universell utforming og tilrettelegging

I årene som kommer vil det være økende forventninger og økt politisk fokus på tilrettelegging og universell utforming i samfunnet som helhet. Dette innebærer en utvikling der spørsmålet om tilgjengelighet ikke lenger bare er begrenset til offentlige bygninger, transportløsninger og fellesarealer, men i like stor grad når det gjelder produkter og tjenester. For mange personer med funksjonsnedsettelser vil særløsninger gradvis bli unntaket, mens det universelle vil bli det mest alminnelige. Etter utvalgets vurdering vil dette også ha innflytelse på behovet for hjelpemidler og tilrettelegging.

Universell utforming handler om å planlegge og utforme omgivelser og produkter på en slik måte at de kan brukes av så mange som overhodet mulig enten man er barn, middelaldrende, eldre, med eller uten funksjonsnedsettelser. Det handler om at alle skal kunne delta i samfunnet på en likeverdig måte. Det vil fortsatt i større eller mindre grad være behov for individuelle løsninger som for eksempel rullestoler, leselist, tegnspråktolking, alternativ og supplerende kommunikasjon. Ettersom prinsippene for universell utforming konkretiseres og kriterier utformes ytterligere, er det viktig at hensynet til bruk av individuelle hjelpemidler og løsninger inngår i dette. Mest åpenbart og forståelig er eksemplet med tilgjenglighet for rullestoler. Like aktuelt er for eksempel tilrettelegging av lydmiljø for å kunne bruke individuelle hørselshjelpemidler og kompatibilitet mellom individuelle synshjelpemidler og digital kommunikasjon. Det er spesielt store utfordringer når det gjelder universell utforming på IKT-området. Utviklingen med digitalisering av produkter og tjenester går svært raskt og gir ofte komplekse løsninger, samtidig som standardiseringsarbeidet er kommet svært kort. Det sentrale er at universell utforming trolig kan bidra til å åpne nye muligheter for personer med nedsatt funksjonsevne og det er viktig at funksjonshemmede gjennom bruk av ulike hjelpemidler vil kunne nyttiggjøre seg de alminnelige løsningene.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft 1. januar 2009 og har som formål å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter til samfunnsdeltagelse for alle, uavhengig av funksjonsnedsettelse, og å hindre diskriminering. Loven skal også bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes i årene som kommer. Loven består av tre typer materielle regler: For det første har loven regler om diskrimineringsforbud. For det andre har loven tilretteleggingsregler, med en plikt til universell utforming og en plikt til individuell tilrettelegging på nærmere avgrensede områder. Individuell tilrettelegging er rettet mot den enkeltes behov. Reglene om individuell tilrettelegging kommer i tillegg til og supplerer plikten til universell utforming, og er avgrenset til særlige samfunnsområder som er ansett å være av særlig betydning for den enkelte. Både plikten til universell utforming og individuell tilrettelegging er underlagt en uforholdsmessighetsbegrensning. For det tredje er det regler om aktivitetsplikt; det vil si plikt til aktive tiltak for å oppfylle lovens formål.

Regjeringens handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet 2009 – 2013 ble fremlagt våren 2009. Regjeringen ønsker å komme bort fra en tankegang der individet blir definert som problemet, og der spesielle tiltak for personer med funksjonsnedsettelser blir hovedløsningen. Universell utforming av det fysiske miljø innebærer en likeverdig form for tilgjengelighet slik at hovedløsningen kan brukes av flest mulig. Dette gjelder ikke bare personer med funksjonsnedsettelser, men også for eksempel familier med barn i barnevogn og eldre. Handlingsplanen bygger på flere strategier. Handlingsplanen er for det første sektorovergripende og inneholder både tverrsektorielle og sektorielle tiltak. For det andre inngår bruk av rettslige virkemidler som en viktig del av den samlede strategien for å fremme universell utforming. Et nytt fundament er lagt gjennom ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov. Likestilling og universell utforming er styrket i flere lovverk blant annet i ny plan- og bygningslov. En tredje strategi er bruk av ikke-rettslige virkemidler. Staten rår over betydelige virkemidler for å nå målet om at Norge skal være universelt utformet innen 2025. Regjeringen vil benytte seg av offentlig markedsmakt, forvaltningsmakt herunder etatsstyring og bevilgningsmakt (blant annet gjennom årlige budsjetter) som sentrale virkemidler i handlingsplanen. Dette innebærer blant annet aktiv bruk av muligheter som ligger i regelverket for offentlige anskaffelser for å sikre universell utforming ved innkjøp, sikre at universell utforming blir ivaretatt innen alle deler av offentlig forvaltning. Videre ønsker regjeringen å legge klare føringer for universell utforming i relevante offentlige bevilgninger og å utnytte og skjerpe det offentliges muligheter til å sikre universell utforming gjennom aktuelle godkjennings- og tilskottsordninger. En fjerde strategi er bruk av økonomiske virkemidler. Hovedprinsippet er at finansieringen skal skje gjennom de ordinære budsjettrammene og at universell utforming naturlig inkluderes i aktuelle satsninger på de ulike sektorene. Andre økonomiske virkemidler er finanspakken, Nasjonal transportplan 2010 – 2019 og stimuleringsmidlene som er avsatt til handlingsplanen. Handlingsplanen prioriterer fire innsatsområder. Det er uteområder/planlegging, bygninger, transport og IKT. Økt sysselsetting for personer med funksjonsnedsettelse er et gjennomgående hensyn for tiltakene i planen. Innsatsen på de fire prioriterte innsatsområdene vil bidra til å gjøre det enklere for personer med funksjonsnedsettelse å være yrkesaktive.

7.6 Globalisering og teknologiutvikling

Hjelpemidler er også en vare som omsettes på det åpne marked og som påvirkes av økonomiske, politiske og kulturelle forhold både nasjonalt og internasjonalt. Globalisering innebærer at verden forandres ved at varer, kapital og mennesker stadig lettere flyttes over landegrensene. Kulturer integreres, holdninger og verdier spres og sosiale strukturer endres. For tilrettelegging og hjelpemiddelformidlingen innebærer dette et økt behov for å kunne orientere seg om nye og billigere hjelpemidler, samt hva eventuelle forbruksvarer inneholder av funksjoner som kan være nyttige for brukerne. I kapittel 6 om erfaringer fra andre land beskrives nettopp det komplekse og globaliserte markedet med tilbud av hjelpemidler som en utfordring i årene som kommer.

Ny teknologi kan gi nye muligheter for et selvstendig og meningsfullt liv. Det kan dreie seg om allerede utviklede produkter for hjelpemiddelmarkedet eller vanlige forbruksvarer. Eksempler her er velferdsteknologi, robotteknologi og intelligente hjelpemidler. Det er grunn til å tro at nye hjelpemidler og produkter kan være et viktig bidrag til at personer med funksjonsnedsettelse kan leve et selvstendig og mer meningsfullt liv, samtidig med at slike løsninger kan bidra til å forbedre arbeidsmiljøet for ansatte i pleie og omsorgssektoren. På den ene siden kan ny teknologi bidra til redusert behov for assistanse fordi den enkelte blir mer selvhjulpen. På den andre siden kan ny teknologi øke den enkeltes deltagelse i samfunnet og på den måten øke behovet for assistanse.

Samtidig kan vår digitaliserte hverdag skape nye barrierer. I Sverige ble det avgitt betänkande av LSS- och hjälpmedelsutredningen (SOU 2004:83) som blant annet så på de nye forutsetningene på hjelpemiddelområdet knyttet til IKT-området. Nye brukergrensesnitt for betjening av TV, radio, telefoner og døråpnere er kjente eksempler. For noen blir det behov for å forenkle løsninger, der bevegelsesvansker, sansetap eller forståelsesproblemer ikke gjør det mulig å benytte kompliserte løsninger.

Velferdsøkningen gir oss større muligheter til å ta estetiske hensyn ved valg av dagliglivsprodukter og innredning av våre hjem. Mange hjelpemidler ansees ikke som estetisk tiltalende, og det har betydning for i hvilken grad man kan akseptere og innlemme disse. Mange opplever at deres private hjem får et institusjonspreg når hjelpemidlene monteres, da noen hjelpemidler krever omfattende inngrep i boligen, for eksempel montering av personløfter. Ikke minst kan naboer være skeptiske til at det monteres trappeheis i felles oppgang. Et kjent dilemma er hensynet til hjemmehjelp/pleiers behov for hjelpemidler på sin arbeidsplass, kontra brukerens ønske om å bevare hjemmets utseende. Et beslektet dilemma er hjelpemidlenes stigmatiserende symbolfunksjon, noe som kan hindre personer i å utnytte hjelpemidler som ville kunne gi økt funksjon. Det er en utfordring å utvikle hjelpemidler og utstyr som bedre kan integreres i private hjem og som fremstår mindre spesialiserte og stigmatiserende.

Hjelpemidler utvikles imidlertid stadig og blir bedre, mer avanserte og brukervennlige. Dette gjelder særlig innen IKT-feltet og kognitive hjelpemidler. Utviklingen av kombinasjonsprodukter er et annet utviklingstrekk som er utfordrende. Det kan være produkter som inneholder funksjonell teknologi for funksjonshemmede, men som samtidig har utstyr som faller utenfor hjelpemiddelbegrepet. Et eksempel her er avanserte mobiltelefoner. Telefoner gis ikke som hjelpemidler. For noen brukere kan det imidlertid være en fordel å ha flere funksjoner i ett enkelt produkt og således færre ting å forholde seg til. Produkter som regnes som vanlig å ha, gis som hovedregel ikke som hjelpemidler. Nødvendighetskriteriet i folketrygdloven begrenser i hvilken grad det kan gis oppgraderte og mer kostbare produkter så lenge det finnes enklere og rimeligere modeller som dekker brukerens behov. Noen land har valgt å gi delvis stønad til det som er forbruksvare eller innbo og ikke lenger betraktes som hjelpemidler. Danmark har en slik ordning hvor bruker får refundert 50 prosent av det utstyret koster, for eksempel gjelder dette elektriske scootere.

Smarthusteknologi er en samlebetegnelse for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) anvendt i boliger, der de ulike komponentene kommuniserer med hverandre via et lokalt nettverk. Teknologien kan brukes til å overvåke, varsle og utføre handlinger etter valgte kriterier. Dette for å skape økt trygghet og selvstendighet i boligen, og dermed muliggjøre at folk kan og vil bo lenger hjemme. Smarthusteknologi gir også mulighet for automatisert kommunikasjon med omverdenen, via fasttelefon, mobiltelefon eller internett. Erfaringene viser at smarthusteknologi kan være et verdifullt supplement til menneskelig assistanse forutsatt at den anvendes på en etisk forsvarlig måte (St.meld. nr. 25 (2005 – 2006). Det er utarbeidet en Veileder for smarthus av Deltasentret som er utgitt av Sosial- og helsedirektoratet i 2004. Det vil i fremtiden trolig være mer vanlig med smarthusteknologi. Samtidig vil den teknologien som allerede finnes forebedres og suppleres samt gjøres mer tilgjengelig for større grupper av befolkningen 16.

Regjeringen har oppnevnt et offentlig utvalg som skal finne nye løsninger for å møte framtidens omsorgsutfordringer. Hagen-utvalget skal gi en vurdering av mulighetene for produktutvikling, næringsutvikling og eksport som følge av et samarbeid mellom næringsliv og offentlig sektor på omsorgsfeltet, med spesiell vekt på utvikling av arkitektur og ny teknologi. Smarthusløsninger og ny omsorgsteknologi kan gi brukerne nye muligheter til å mestre egen hverdag og bidra til å fremme selvstendighet og uavhengighet. Telemedisin og ny kommunikasjonsteknologi gir helse- og omsorgstjenestene mulighet til å forbedre, forenkle og effektivisere virksomheten. Utvalget skal avlevere sin innstilling før første halvår 2011.

Hjelpemiddelsentralene har per i dag et krav om størst mulig grad av gjenbruk. I et miljøperspektiv vil det forsatt være viktig å ivareta prinsippet om størst mulig grad av gjenbruk også i fremtiden. Det offentlige skal gjennom innkjøp, bygging og drift velge miljø og energieffektive løsninger. Det skal legges vekt på klimautslipp og energibruk ved produksjon og energi som kreves i bruk og drift. Målet må være en helhetlig tilnærming til at alle hjelpemidler og annet utstyr i størst mulig grad skal være miljøvennlig, at det skal være etisk forsvarlig og at produktene er universelt utformet og tilrettelagt.

7.7 Utvalgets vurderinger

Dette kapitlet viser en rekke utviklingstrekk og utfordringer som vil ha vesentlig betydning for videre utforming av velferdsordninger, herunder hjelpemiddelsystemet. Det ligger store og rimelig forutsigbare utfordringer i tilknytning til den aldrende befolkning som vil stille store krav til kapasitet, koordinering og faglighet i helse- og velferdssystemet som skal gi eldre mennesker en verdig alderdom. En like stor utfordring, både menneskerettslig, systemmessig og faglig er å gi alle mennesker med funksjonsnedsettelser like muligheter for samfunnsdeltagelse på alle samfunnsområder. Den globale såvel som den teknologiske utviklingen bidrar til å redusere muligheten til å kunne trekke for bastante konklusjoner med hensyn til hva som blir utfallet og hvordan dette vil påvirke hele eller deler av hjelpemiddelområdet. Oppsummert har utvalget identifisert fem hovedutfordringer som det er viktig at ansvarlige myndigheter evner å adressere:

• En aldrende befolkning og endret sykdomsbilde

• Brukere av hjelpemidler med sammensatte og komplekse behov

• Deltakelse og inkludering av flere med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet

• Universell utforming og tilrettelegging

• Kompetanse, innovasjon og globalisering