4 Oversikt over eksisterende lover - hva bør inngå i en ny matlov?

I dette kapitlet vurderes de enkelte lovene som i dag dekker matkjeden jord/fjord til bord. Siktemålet er å identifisere hvilke lover, eller deler av lover som bør inngå i den nye matloven bygget på helkjedetankegangen.

Det sentrale vurderingstemaet er om de forhold den aktuelle loven regulerer, er slike som inngår som naturlige ledd i matproduksjonskjeden. At et forhold inngår i matproduksjonskjeden, er i seg selv ikke nok til å begrunne at det bør reguleres i matloven. Det må også vurderes hvilket formål reguleringen av forholdet har. Der hensynet bak dagens regulering er å sikre mattrygghet, forbrukerhensyn, redelig omsetning eller kvalitet, bør reguleringen videreføres i matloven. Også andre hensyn som anses å være relevante og viktige i forhold til en helkjedetankegang, bør reguleres av den nye matloven. Det har videre vært lagt vekt på hvordan slike forhold reguleres i EU-sammenheng, bl.a. om de der reguleres samlet eller ikke. Departementene har videre vurdert det slik at regulering av forhold som hovedsakelig angår næringsinteresser, ressursforvaltning, økonomiske forhold og lignende, holdes utenfor matloven.

Dagens lover på matområdet regulerer også andre hensyn enn slike som i utgangspunktet skulle tas med i en matlov. Fôrvareloven omfatter for eksempel fôr til så vel matproduserende som ikke-matproduserende dyr. Det samme gjelder de øvrige innsatsvarene. På plante- og dyrehelseområdet omfatter lovverket både organismer i kultur og viltlevende organismer. I slike tilfeller har departementene måttet tatt stilling til om disse lovene helt eller delvis skulle opprettholdes for disse produktenes eller forholdenes del, slik at bare deler av dem skulle inngå i matloven, eller om hele loven likevel ut fra en helhetsbetraktning burde inngå i matloven. Andre alternativer har vært at produktene eller forholdene kunne overføres til annen gjeldende lovgivning, eller at forholdet kunne avreguleres. Avregulering vil selvsagt bare kunne være aktuelt der det foreligger særnorske bestemmelser som ikke er EØS-basert.

Det er viktig å ha klart for seg at spørsmålet om hvilke av dagens lover som bør inngå i matloven, er noe annet enn spørsmålet om det er behov for endringer i dem, med andre ord om det er behov for endringer i rettstilstanden. Utgangspunktet er således ikke om en lov isolert sett fungerer bra eller dårlig, men om området vil være tjent med å bli sett i sammenheng med resten av matområdet. En ny matlov kan i prinsippet innføres uten at rettstilstanden endres i vesentlig grad. De samme regler som gjelder i dag, kan like gjerne tas inn i den nye matloven, eller hjemles i forskrifter under denne. Frykt for at noe skal bli «borte» i den store matloven, har derfor ikke vært noe argument for å holde dagens regelverk utenfor. En annen sak er at dette selvfølgelig er en anledning til å endre rettstilstanden der det er behov for det, for eksempel der regelverket i dag oppfattes som mangelfullt.

Det gis i det følgende en kort presentasjon av de aktuelle lovene med vekt på formål og virkeområde etterfulgt av en vurdering av om loven eller nærmere bestemte enkeltområder, er foreslått videreført i matloven eller ikke.

4.1 De fem opprinnelige næringsmiddellovene

I det opprinnelig mandatet for utarbeidelsen av ny matlov ble det vist til de fem særlovene som er omtalt i NOU 1996:10. Disse fem lovene (med forskrifter) utgjør det vi i Norge har sett på som næringsmiddellovgivningen. Det synes allerede i utgangspunktet klart at hoveddelen av innholdet i disse fem lovene er knyttet til matproduksjon, og at lovene derfor skal inngå i den nye matloven.

4.1.1 Næringsmiddelloven

Loven mangler i dag egne paragrafer som angir formål og virkeområde. Loven er en fullmaktslov som gir hjemmel til å fastsette forskrifter om helse, kvalitet og redelighet. I denne loven heter det at Kongen kan gi forskrifter som tar sikte på:

• å forebygge tilvirkning og frambud av helseskadelige næringsmidler

• å sikre renslighet og forhold som er tilfredsstillende i hygienisk henseende

• å angi hvorledes varene skal være tilvirket, hva de må inneholde, og hvilke krav de skal tilfredsstille for at de kan utbys til salg

• å forebygge uriktige forestillinger om varenes opprinnelse, beskaffenhet, art, mengde, sammensetning eller andre forhold som har betydning for forbrukerne, herunder forby helsemessig uønsket markedsføring av bestemte typer næringsmidler.

Næringsmiddelloven omfatter all produksjon, lagring, transport, frambud og import av næringsmidler. Med næringsmidler menes etter loven enhver mat- og drikkevare, herunder drikkevann. Loven begrenses imidlertid av særlovgivning som regulerer bestemte næringsmidler eller næringsmiddelproduksjon.

Loven har som primær hensikt å verne og fremme folkehelsen ved bl.a. å forebygge tilvirkning og frambud av helseskadelige næringsmidler og regulerer følgelig også eventuelle helsefarer som kan oppstå i primærproduksjonen.

Næringsmiddelloven er ingen ren næringsmiddellov idet loven åpner for at det kan stilles krav til bruks- og forbruksgjenstander som kan være helseskadelige. Som en følge av dette, er også kosmetikk blitt regulert med hjemmel i denne loven. I følge forarbeidene omfatter loven også fôr. Hvorvidt primærproduksjon er omfattet, fremgår ikke eksplisitt av loven eller forarbeidene. Loven har i begrenset grad vært brukt til å gi forskrifter om primærproduksjon.

Med hjemmel i næringsmiddelloven er det gitt forskrifter som stiller krav som retter seg mot primærproduksjon av næringsmidler; eksempelvis har forskrift 30. juni 1995 nr. 636 om produksjon og frambud av rå melk, varmebehandlet melk og melkebaserte produkter mv. (melkeforskriften) tre kapitler som retter seg mot primærproduksjon. Derimot har generell forskrift 8. juli 1983 nr. 1252 for produksjon og frambud mv. av næringsmidler (generell forskrift) et mer begrenset omfang der landbruksmessig produksjon av landbruksprodukter er holdt utenfor. I generell forskrift er omfanget avgrenset mot privat håndtering av næringsmidler for bruk i privat husholdning. Det er grunn til å forstå næringsmiddelloven avgrenset mot private husholdninger på samme måte.

Det vil være naturlig at den regulering av næringsmidler som i dag skjer gjennom næringsmiddelloven, videreføres av den nye matloven.

I tillegg til næringsmidler omfatter dagens næringsmiddellov også kosmetikk og materialer og gjenstander som kommer i kontakt med næringsmidlene. Dessuten vil lovens virkeområde vedrørende drikkevann bli belyst.

4.1.1.1 Kosmetikk

Generell forskrift 26. oktober 1995 nr. 871 for produksjon, import og frambud mv. av kosmetikk og kroppspleieprodukter er gitt med hjemmel i næringsmiddellovens § 2. Forskriften omfatter produksjon, import og frambud av kosmetikk og kroppspleieprodukter samt kjemiske stoffer som anvendes i disse. Forskriften omfatter ikke preparater som regnes som legemidler i henhold til legemiddellovgivningen. Produksjon og import til privat bruk omfattes ikke av forskriften. Forskriften er EØS-basert.

SNT har utarbeidet et notat datert 8.4.2002 Hjemling av kosmetikkforskriften. Utredningen har følgende konklusjon:

Pga. slektskapet til næringsmidlene som nevnt er det ønskelig å finne hjemmelsgrunnlag for kosmetikkforskriften i den nye matloven.

Det synes ikke mulig å finne tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for kosmetikkforskriftene i andre eksisterende lover enn næringsmiddelloven. Dette inkluderer også produktkontroll-loven.

En har to alternativer: Inkludering som nå av kosmetikkbestemmelsene i næringsmiddellov (ny Matlov) eller egen kosmetikklov. Det vil antakelig være enklere å fremme en ny matlov for Stortinget som omfatter tilgrensende produkter enn en egen fullmaktslov for kosmetiske produkter.

NOU 1996:10 anbefalte at kosmetikk ikke burde hjemles i ny næringsmiddellov. Kosmetikk er ikke å betrakte som næringsmiddel, selv om enkelte kosmetiske preparater skal inntas gjennom munnen. Også Food Law er avgrenset mot kosmetikkområdet.

Selv om kosmetikk forvaltningsmessig har til dels store likheter med mat, er det ikke naturlig å si at kosmetikk er mat eller inngår i produksjonskjeden for mat. Ut fra de prinsippene som innledningsvis ble trukket opp i dette kapitlet for hva som bør inngå i matloven, hører derfor ikke kosmetikk inn som et naturlig ledd i loven. At reguleringen av produktet er likeartet, krever den samme kompetanse, bør omfattes av det samme tilsyn osv. er forhold som ikke i seg selv tilsier at de bør reguleres av samme lov.

De områder som for øvrig foreslås tatt med i den nye matloven, selv om de ikke eksplisitt fremgår av Food Law (dyrehelse og plantehelse, se kap. 4.3), er i følge informasjon innhentet fra representanter fra EU-kommisjonen områder som ligger an til å kunne bli eksplisitt omfattet av Food Law i fremtiden. Derimot har som nevnt Food Law en klar avgrensning mot kosmetikk.

På bakgrunn av dette konkluderer departementene med at den nye matloven ikke bør omfatte kosmetikk. Mye taler for at kosmetikk bør være en egen lov i fremtiden. Departementet foreslår at deler av nåværende næringsmiddellov tilpasses til kosmetikk.

4.1.1.2 Materialer og gjenstander i kontakt med næringsmidler

Dagens næringsmiddellov omfatter i tillegg til mat og drikkevann også materialer og gjenstander som kommer i kontakt med næringsmidler, så som bruks- og forbruksgjenstander som kan være helseskadelige, jf. næringsmiddellovens § 2. I forarbeidene til bestemmelsen heter det at bestemmelsene er en videreføring av ulike sunnhetsvedtekter som har hatt bestemmelser om bruksgjenstander og forbruksgjenstander som kan være helseskadelige, for eksempel leketøy, tapeter, tøyer og kosmetika. Videre heter det at det bør være adgang til å utferdige ensartede bestemmelser herom i hele landet. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det gitt forskrift om materialer og gjenstander i kontakt med næringsmidler. Forskriften omfatter materialer og gjenstander (produkter) som i ferdig form er bestemt til å komme i kontakt med næringsmidler. Forskriften omfatter ikke antikviteter, offentlige eller private faste vannforsyningsanlegg eller overtrekksmateriale, f.eks. til ost, kjøttprodukter eller frukt, som er en del av næringsmidlene og som kan konsumeres med disse.

Food Law omfatter også materialer og gjenstander som kommer i kontakt med næringsmidler, dette kommer bl.a. frem av fortalen punkt 11 hvor det heter følgende:

«11) For å kunne behandle spørsmålet om næringsmiddeltrygghet på en tilstrekkelig omfattende og fullstendig måte, bør næringsmiddelregelverket defineres bredt slik at det omfatter en lang rekke bestemmelser som direkte eller indirekte påvirker næringsmiddel- og fôrtryggheten, herunder bestemmelser om materialer og gjenstander som kommer i kontakt med næringsmidler, fôr og andre innsatsfaktorer i primærproduksjonen i landbruket.»

En kan ikke se at dette fremgår eksplisitt av noen artikkel i forordningen som regulerer dette. På bakgrunn av fortalens tekst forstås likevel forholdet å inngå i formuleringen alle ledd i produksjon, bearbeiding og distribusjon, jf. Food Law artikkel 1 pkt. 3, som nettopp favner vidt uten at enkeltområder nevnes spesielt. Samme vide formulering foreslås tatt inn i matlovens § 2. Følgelig vil den nye matloven omfatte materialer og gjenstander i kontakt med næringsmidler. Andre bruks- og forbruksgjenstander omfattes ikke. Det forhold at det kan stilles forskriftsmessig krav til materialer og gjenstander i kontakt med næringsmidler, innsatsvarer, foreslås eksplisitt uttrykt i den nye matloven, jf. lovutkastet § 15.

4.1.1.3 Drikkevann

Drikkevann er i næringsmiddelloven definert som næringsmiddel, jf. § 1. Med hjemmel i næringsmiddellovens § 3 kan Kongen gi bestemmelser om de krav som skal stilles til drikkevann og vann som brukes ved produksjon og frambud av næringsmidler, samt om tilsyn med anlegg og drift av vannverk. Forskrift 4. desember 2001 nr. 1372 om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften) gir slike krav. I fortalen til Food Law punkt 6 sies følgende om drikkevann:

«6) Vann inntas direkte eller indirekte i likhet med andre næringsmidler, og bidrar dermed til den enkelte forbrukers samlede eksponering for inntatte stoffer, herunder forurensende kjemiske og mikrobiologiske stoffer. Ettersom kvaliteten på drikkevann imidlertid allerede kontrolleres gjennom rådsdirektiv 80/778/EØF( ) og 98/83/EF( ), er det tilstrekkelig å ta vann i betraktning etter det sted for overholdelse som er fastsatt i artikkel 6 i direktiv 98/83/EF.»

Denne uttalelsen synes å bety at Food Law bare omfatter vann til drikke og næringsmiddelproduksjon etter at vannet har passert det punkt der det stilles kvalitetskrav til det etter gjeldende drikkevannsdirektiv. Baseres matlovens virkeområde når det gjelder vann, på en tilsvarende avgrensning, betyr dette en vesentlig innskrenkning i forhold til dagens næringsmiddellov som omfatter alle sider av vann til drikke og næringsmiddelproduksjon. Dessuten har drikkevannsforskriften, som nettopp iverksetter de aktuelle drikkevannsdirektivene, alltid vært hjemlet i næringsmiddelloven (i tillegg til kommunehelsetjenesteloven). I EU er drikkevannsdirektivet og Food Law sidestilte rettsakter, mens vår drikkevannsforskrift må hjemles i lov. På bakgrunn av at næringsmiddelhensynets fremtredende plass i drikkevannsforskriften, har næringsmiddelloven vært ansett som riktig hjemmelslov for forskriften.

I forbindelse med organiseringen av matforvaltningen er det lagt til grunn at ansvaret for vann som næringsmiddel (til produksjon eller drikkevann), skal plasseres etter samme prinsipper som andre næringsmidler. I tillegg til dette har Helsedepartementet hatt et eget utvalg for å vurdere godkjenningsordningen for drikkevann i Norge som konkluderte med at godkjenningsordningen bør videreføres og at godkjenningsmyndigheten skal legges til det nye mattilsynet. Som nevnt tidligere, har Stortinget sluttet seg til disse forslagene.

Ut fra dette synes det mest hensiktsmessig å la alle forhold vedrørende vann til drikke og næringsmiddelproduksjon være omfattet av den nye matloven på samme måte som i dagens næringsmiddellov. Alternativet er at matloven bare omfatter drikkevann fra tappepunktet og at den øvrige reguleringen av drikkevann overlates til kommunehelsetjenesteloven. Dette synes imidlertid lite hensiktsmessig ut fra de ansvars- og tilsynsforhold som denne loven etablerer.En kan ikke se at det vil skape problemer i forhold til implementeringen av Food Law å la drikkevann omfattes av matloven, da bestemmelsene om drikkevann bare vil supplere Food Law på et annet område som også er omfattet av EØS-avtalen. Departementene foreslår følgelig at den nye matloven omfatter alle forhold vedrørende vann til drikke og næringsmiddelproduksjon fra nedslagsfelt til tappekran.

4.1.2 Landbrukskvalitetsloven

Loven omfatter i følge § 1 varer som er fremstilt ved husdyr- eller planteproduksjon, erstatningsmidler for disse, samt produkter som er videreforedlet av slike varer. Loven omfatter også produkter fra viltvoksende vekster. Loven er en fullmaktslov og hjemler fastsettelse av forskrifter som kan sette krav til kontroll med landbruksvarer som eksporteres, omsettes eller importeres. De fleste forskrifter gitt med hjemmel i loven, omhandler næringsmidler.

Det er verdt å merke seg at loven er brukt som hjemmel for forskrift 5. mai 1998 om produksjon og merking av økologiske landbruksvarer (økologiforskriften). Denne forskriften skal sikre at landbruksprodukter markedsført som økologiske, er fremstilt på en måte som tilfredsstiller minimum de kravene til produksjon, merking og kontroll av økologiske landbruksprodukter som er beskrevet i Rådsforordning (EØF) nr. 2092/91 med tilhørende forordninger vedtatt i EØS-avtalen. Kravene i disse forordningene gjelder primærproduksjon, foredling, pakking, import og omsetning av økologiske produkter. Fôr er omfattet i definisjonen av produkter i denne sammenheng.

Loven fikk i juni 2001 en tilføyelse (§ 2a) vedrørende beskyttelse og bruk av produktbetegnelser og varebetegnelser, inkludert bl.a. geografiske betegnelser. Denne ordningen kommer vi tilbake til i kap.12.3.

I tillegg til matvarer omfatter landbrukskvalitetsloven etter lovendring i 1995 de fleste landbruksproduktene og erstatningsmidlene for disse. Med hjemmel i loven er det for eksempel gitt instrukser om måling av ved og regler om innsamling og eksport av reinlav. Da matloven er tilsiktet varer som direkte eller indirekte kan bli mat, anser departementene øvrige landbruksprodukter og erstatningsmidler for disse å falle utenfor det materielle virkeområdet for den nye matloven.

Departementene anbefaler at bestemmelser om ikke spiselige landbruksprodukter ikke medtas i matloven og at de resterende delene av landbrukskvalitetsloven videreføres for disse produktene i den grad videre regulering skal opprettholdes.

4.1.3 Fiskekvalitetsloven

I følge § 1 første ledd omfatter fiskekvalitetsloven saltvanns- og ferskvannsdyr eller deler av disse brukt til konsum eller fôr. Presiseringen av at anvendelse til fôr var omfattet, kom i 1997, og var en presisering av eksisterende rettstilstand, der loven gjaldt for kontroll av selve råstoffet fisk uten hensyn til videre bruk. Loven grenser mot fôrvareloven.

Fiskevarer omfattes også av fiskekvalitetsloven, samt fisk og fiskevarer av utenlandsk opprinnelse. Fisk og fiskevarer av utenlandsk opprinnelse er fisk og fiskeprodukter som er fisket eller ført inn til Norge av utlendinger.

Akvatiske pattedyr (for eksempel sel og hval), krypdyr og amfibier er spesifikt unntatt fra loven. Denne presiseringen kom også i 1997 pga. Rådsdirektiv 91/493 (hygienedirektivet for fisk). Med krypdyr menes skilpadder og alligatorer, med amfibier menes frosker. Bløtdyr faller inn under fiskekvalitetsloven, og dette var tidligere presisert. Vannsnegler omfattes følgelig av loven, mens landsnegler faller utenfor.

Lovens § 1 annet ledd fastsetter at Kongen kan avgjøre om loven gjelder for fangstprodukter og tang- og tareprodukter. Bestemmelsen ble gitt for å gi hjemmel blant annet for vraking av selskinn. De fangstprodukter som anses for å være omfattet av fiskekvalitetsloven, er produkter av ikke-spiselige deler av fangst av sel og hval. Kjøtt fra sjøpattedyr (slaktet, slakteskrotten og kjøttet) faller inn under någjeldende kjøttproduksjonslov.

Virkeområdet er ellers beskrevet i noen av de materielle bestemmelsene, særlig i lovens § 2. Loven hjemler bestemmelser om håndtering, tilvirkning, oppbevaring, lagring og transport, bruk, omsetning til tilvirker, krav til kvalitet (hygiene) og kvalitetsgradering, gransking, import og emballasje med annet.

Ut over at loven stiller krav til handsaming, tilverking, oppbevaring, lagring og transport av fisk og fiskevarer er det få holdepunkter direkte i loven eller forarbeidene som angir lovens avgrensning for detaljistsiden. Derimot finnes det en klar avgrensning på dette området i fiskekvalitetsforskriften § 1-1 pkt. 2:

Forskriften omfatter ikke omsetning av fisk og fiskevarer fra detaljist eller tilvirkning av fisk og fiskevarer hos detaljist for salg direkte til forbruker herunder storhusholdning, kantine, serveringssted eller lignende.

I praksis betyr dette at for detaljistleddet så er det næringsmiddellovens krav som gjelder.

Det er med hjemmel i den någjeldende fiskekvalitetsloven opprettet en forskrift om vraking av selskinn. Fiskeridepartementet er kommet til at det er hensiktsmessig å oppheve forskriften og at hjemmel for slik forskrift ikke videreføres.

Departementene foreslår følgelig at det materielle virkeområdet i fiskekvalitetsloven foreslås videreført i matloven, unntatt fangstprodukter som bør utgå fordi matloven er tilsiktet varer som direkte eller indirekte kan bli mat.

4.1.4 Kjøttproduksjonsloven

Lovens formål er i følge § 1 å sikre at produksjon av slaktedyr, slakt og ferskt kjøtt foregår på en slik måte at kravet til helse, kvalitet og redelighet blir ivaretatt langs hele produksjonskjeden. Videre skal det ved tilsyn på slakterier sikres at gjeldende bestemmelser om dyrevern og dyrehelse overholdes.

Av lovens § 2 første ledd fremgår det at loven gjelder for produksjon av slaktedyr, slakting, kjøling av kjøtt, nedskjæring, utbening og annen mekanisk behandling av kjøtt frem til og med stykking, lagring og transport av ferskt kjøtt, kjøttkontroll, og import, eksport og frambud av ferskt kjøtt. I samme paragrafs andre ledd er det presisert at nedskjæring mv. og lagring av kjøtt i detaljleddet for direkte salg til forbruker, er unntatt fra loven. Videre er det presisert i tredje ledd at med mindre annet er særskilt bestemt, gjelder bestemmelsene bare ferskt kjøtt som er bestemt til folkemat.

Det fremgår av Ot.prp. nr. 72 (1995 - 1996) at loven omfatter ferskt kjøtt av alle dyrearter, bortsett fra fisk, kreps og bløtdyr som reguleres gjennom fiskerimyndighetenes lovgivning. Det er presisert at sjøpattedyr (hval og sel) og vilt kommer inn under lovens bestemmelser om krav til slaktebehandling dersom kjøtt av disse skal frambys til humant konsum. Det er videre presisert at lovens krav om at alt kjøtt skal være godkjent, også gjelder for kjøtt som omsettes i detaljleddet.

Kjøttproduksjonsloven er av nyere dato og fremstår i dag som en «ren» næringsmiddellov. Følgelig foreslår departementene at kjøttproduksjonsloven blir videreført i den nye matloven.

4.1.5 Samordningsloven

Loven ble vedtatt for å samordne tilsynet med næringsmidler både sentralt og lokalt etter den daværende sunnhetsloven, landbrukskvalitetsloven, næringsmiddelloven, kjøttkontrolloven, fiskekvalitetsloven og lov om merking av forbruksvarer.

Loven regulerer i hovedsak kommunenes plikt til å føre tilsyn med næringsmidler. Ut over dette er to statlige organer (fylkesmannen og styret for næringsmiddelkontrollen) gitt enkelte plikter og rettigheter etter loven. På bakgrunn av at staten overtar ansvaret for å føre tilsyn med næringsmidler, og det ordinært ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å lovregulere forhold som er underlagt statens instruksjonsrett i, anser departementene det ikke som formålstjenlig å videreføre samordningslovens bestemmelser i den nye matloven og loven foreslås opphevet.

4.1.6 Samlet vurdering av næringsmiddellovene

Fiskekvalitetsloven, kjøttproduksjonsloven og de deler av næringsmiddelloven og landbrukskvalitetsloven som omfatter næringsmidler og bruks- og forbruksgjenstander som kommer i kontakt med næringsmidler, foreslås erstattet av den nye matloven. Krav til fangstprodukter etter fiskekvalitetsloven foreslås avregulert. Landbrukskvalitetsloven foreslås opprettholdt, men virkeområdet begrenses til å omfatte ikke-spiselige landbruksprodukter. Det kan bli aktuelt å beholde deler av næringsmiddelloven i en overgangsfase for å hjemle krav til kosmetikk. Samordningsloven foreslås opphevet.

4.2 Innsatsvarelovene

Som det fremgår av kapittel 1, består det som i dag blir kalt innsatsvareområdet, av fire lover. Felles for hele innsatsvareregelverket er at de regulerer produksjon, import og frambud (i lovforslaget brukes ordet omsetning) av innsatsvarer uavhengig av om de blir brukt i matproduksjon eller ikke. Spørsmålet om de innsatsvarene som ikke brukes i matproduksjonen skal inngå i matloven, tas opp i en felles drøftelse i pkt. 4.2.5.

4.2.1 Fôrvareloven

Virkeområdet for dagens fôrvareregelverk fremgår av §§ 1 og 2: loven gjelder fôrvare som vert utgjeven for å vera brukeleg til dyrefôr. Dette omfatter også fiskefôr og annet fôr som brukes i havbruksnæringen. I § 2 blir fôrvare definert som kraftfôr, fôrtilsetning, fôrblanding, kraftfôrblanding og anna som Kongen fastset.

Loven regulerer tilvirkning av fôrvare, import fra EØS og tredjeland, og omsetning. Dette inkluderer forbud mot import, tilvirkning eller omsetning av fôrvarer som kan være skadelig for dyre- eller folkehelsen, forbud mot villedende reklame og hjemmel for å gi regler for kvalitet på fôrvarer.

Fôr er en del av EØS-avtalen og har et eget kapittel II i vedlegg I til avtalen. EØS-regelverket på fôr er meget omfattende og regulerer hensynet til dyrehelse, folkehelse og miljø. Forskrift om fôrvarer tar i dag opp i seg alt EØS-regelverk på fôrområdet.

Fôr er eksplisitt nevnt i Food Law, og skal av denne grunn også inngå i matloven. Food Law regulerer imidlertid bare fôr til dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon, mens fôrvareloven regulerer dyrefôr uavhengig av om det brukes til dyr som brukes i matproduksjon eller til dyr som ikke brukes i matproduksjon. Om fôr til ikke dyr som ikke brukes i matproduksjon, se pkt. 4.2.5.

4.2.2 Plantevernmiddelloven

Plantevernmiddelloven omfatter for det første plantevernmidler (jf. § 1 nr.1). Plantevernmidler er definert som stoff eller preparat som blir utgitt for å verne mot eller døyve skadedyr, sopp, bakteriar, virus og anna som gjer skade på levande planter, medrekna plantedelar og såvarer, og likeeins stoff eller preparat mot ugras (jf. § 2 a). Som stoff eller preparat regnes også makrobiologiske plantevernmidler, som er makroorganismer som parasittoider, parasitter og predatorer innen insekter, edderkoppdyr og nematoder.

Loven omfatter også stoff og preparat til ymist anna bruk (jf. § 1 nr.2), og i henhold til § 16 omfatter dette stoff og preparat som blir utgjeve for å kunne verke mot sopp og insektskadar på tømmer, til dreping av potetris, tvangsmogning og anna bladdreping, tyning av uønskt vegetasjon utanom kulturjord, til vekstregulering unnateke nærings- og gjødselstoff, og til å auke verknaden av stoff og preparat som går inn under lova. Det fremgår dessuten av forarbeidene at loven også omfatter stoffer og preparater som nyttes sammen med plantevernmidler for at disse skal få bedre virkning. Etter § 1 annet ledd avgjør landbruksdepartementet i tvilstilfeller om et stoff eller preparat etter § 1 nr.1 og 2 kommer inn under loven.

Loven regulerer handlinger som tilvirkning, import, eksport, markedsføring, omsetning, bruk og lagring av plantevernmidler. Plantevernmidler som skal brukes i Norge, er underlagt en godkjenningsordning, som også omfatter bruksområde og bruksbetingelser, hvor effekter på helse og miljø samt nytteverdi for landbruket vurderes. Loven krever også tillatelse for import, produksjon, og omsetning av plantevernmidler. I tillegg har loven godkjenningsordninger av virksomheter, bruk og brukere, samt merking mv.

Plantevernmidler er i utgangspunktet giftige stoff som kan føre til skader på helse og miljø på forskjellige måter. Det er imidlertid stor forskjell på midlene, og de klassifiseres og merkes i forhold til potensiell risiko. Mennesker blir eksponert gjennom bruk av plantevernmidler og ved inntak av produkter med rester. Mulige skadevirkninger kan være både av akutt og kronisk karakter.

Bruk av plantevernmidler har stor betydning for mattryggheten. Derfor blir regler om godkjenning, kvalitet, bruksmåte mv. viktige elementer i en matlov bygget på jord/fjord til bord prinsippet. Om plantevernmidler som brukes utenfor matproduksjon, se pkt. 4.2.5.

4.2.3 Gjødselvareloven

Gjødselvarer brukes i hovedsak for å fremme plantevekst, og består av ulike type produkter.

Etter gjødselvareloven § 1 omfatter loven produkter som

• gjødsel, som har til hovedoppgave å tilføre næringsstoffer til planter,

• jordforbedringsmidler, som for eksempel kompost, og som virker på jordas kjemiske, fysiske eller biologiske tilstand, og derved indirekte på planteveksten,

• dyrkingsmedier, for eksempel jord, som er grunnsubstansen som brukes til dyrking av planter,

• komposteringspreparater, preparater som ved tilsetning til kompostmateriale og dyregjødsel skal påskynde omsetningen av det organiske stoff og øke gjødseleffekten.

Gjødselvareloven definerer gjødsel som teknisk fremstilte eller teknisk behandlede varer med gagnlig virkning på planteveksten dersom denne virkning helt eller vesentlig skyldes varens innhold av plantenæringsstoffer. Dette har normalt ikke omfattet husdyrgjødsel og slam, og årsaken til det er at gjødselvareloven bare har regulert handel med, og ikke bruk av, gjødsel.

Gjødselvarer kan omfatte både organiske og mineralske komponenter basert på resirkulert avfall. Det kan også bli aktuelt med gjødselvarer på havbruksområdet. Videre regulerer loven tilvirkning i salgsøyemed, import, eksport, omsetning og markedsføring. Loven er en fullmaktslov som i § 3 bl.a. hjemler nærmere bestemmelser om tilvirkning, innførsel, omsetning, og godkjenningsordninger på dette området. Videre gir loven i § 5 bestemmelser om merking og emballering, og gir hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter om dette.

Det foreligger et forslag til parlaments- og rådsforordning om konsolidering av EU-regelverk på gjødsel. Forslaget omfatter i hovedsak en sammenstilling av eksisterende gjødseldirektiver. Formålet er å forenkle lovgivningen. Samtidig vurderes visse materielle endringer. Forordningen legger opp til en sterkere beskyttelse av helse og miljø enn tidligere. Også forbrukerhensyn skal styrkes.

Både EU-regelverket og det nasjonale regelverket omfatter gjødsel som brukes i forbindelse med dyrking av matplanter. Bruk av gjødsel påvirker både matkvalitet og mattrygghet, og vil derfor være naturlig å regulere i matloven. Om bruk av gjødselvarer utenfor matproduksjon, se pkt. 4.2.5.

4.2.4 Såvareloven

Lov om såvarer omfatter såvarer, settepoteter og plantedeler til videre dyrking enten det er formert ved frø eller på vegetativ måte. Regelverket for omsetning av såvarer er sterkt styrt av internasjonale avtaler, særlig i forhold til EØS og OECD. Loven gir i § 2 relativt vide fullmakter til ytterligere regulering, herunder regler om godkjenning av såvarer, omsetning, import, eksport, merking og emballering.

I EU foreligger det et forslag til direktiv om krav i forbindelse med innhold av genmodifisert frø i såvarepartier av ikke-genmodifiserte sorter og bestemmelser om merking av frø. Reglene om merking omfatter grenseverdier for utilsiktet innblanding av både godkjente og ikke godkjente genmodifiserte frø. Forslaget inneholder også bestemmelser om GMO-frie soner som fastsetter dyrkingsregler for frøproduksjonen som skal hindre utilsiktet innblanding og spredning av GMO i de konvensjonelle sorter. Dersom forslaget blir vedtatt vil dette måtte innarbeides i såvareregelverket.

Såvarer har stor betydning for matkvaliteten. I tillegg vil regulering av genmodifiserte såvarer ha betydning for forbrukerhensynet. Selv om godkjenning av genmodifiserte såvarer reguleres av genteknologiloven, vil regler om merking reguleres av såvareregelverket. Dette er forhold departementene foreslår reguleres i matloven.

4.2.5 Bør innsatsvarer som ikke inngår i matproduksjon omfattes av matloven?

Plantevernmidler blir også brukt i parker, på skogsplanter, langs veikanter og på prydplanter. Det samme gjelder for gjødsel. Såvareregelverket regulerer frø til jord-, skog- og hageproduksjon, dvs. all plantedyrking, også prydplanter og trær. Fôrvareloven regulerer også fôr til dyr som ikke brukes i matproduksjon, som kjæledyr, sportsdyr osv. Verken fôrvareloven, gjødselvareloven, plantevernmiddelloven eller såvareloven skiller mellom om innsatsvarer skal brukes i matproduksjon eller ikke. Dette reiser spørsmålet om innsatsvarer som ikke inngår i matproduksjon bør omfattes av matloven. Fordi dette er forhold som ikke inngår i matproduksjonskjeden, peker det mot at matloven bør avgrenses mot innsatsvarer som ikke inngår i matproduksjon.

Ulempen er at det i primærproduksjonen av innsatsvarer i praksis kan være vanskelig å skille forbrukerhensyn, folkehelsehensyn og miljøhensyn (som helt eller delvis ligger i matloven) fra andre interesser (som ligger i innsatsvareregelverket). Skillet mellom innsatsvarer som går til matproduksjon og varer som går til andre formål, settes dessuten ofte først ved selve anvendelsen av produktet. Lovinndeling etter bruksområde blir med andre ord uhensiktsmessig.

Om matloven bare begrenser seg til innsatsvarer som inngår i matproduksjon, vil det ikke være noen lov som ivaretar innsatsvarer som ikke skal anvendes til matproduksjon. Ettersom innsatsvareregelverket omfatter alle innsatsvarer, vil en oppdeling av innsatsvarer til matproduksjon og andre innsatsvarer føre til dobbeltregulering. Problemet forsterkes av at EUs regelverk på fôrvareområdet, gjødselvareområdet eller såvareområdet, ikke er begrenset til hvorvidt det brukes i matproduksjon eller ikke. Forskrifter som gjelder disse områdene, både nasjonale og EØS-baserte regler, må derfor hjemles i begge lover. Dette bryter med hensynet til en helhetlig forvaltning.

Stortinget har sluttet seg til at matloven bør omfatte hele innsatsvareregelverket.

4.2.6 Samlet vurdering av innsatsvarelovene

Departementene foreslår at hele fôrvareloven, plantevernmiddelloven, gjødselvareloven og såvareloven videreføres i den nye matloven.

4.3 Plantehelse, fiskehelse, landdyrehelse og dyrevelferd

Husdyrloven, fiskesykdomsloven, plantehelseloven og dyrevernloven er en gruppe lover som ligger utenfor de opprinnelige mandatene for ny matlov og ny innsatsvarelov. Disse lovene strekker seg også utenfor virkeområdet til Food Law, som bare ivaretar deler av disse områdene. Stortinget har sluttet seg til at disse lovene, med unntak av dyrevernloven, vurderes med sikte på å tas inn i matloven.

4.3.1 Husdyrloven

§ 1 angir at loven gjelder for de dyresykdommer departementet bestemmer. Loven gjelder alle slags dyr. Det vil si at loven også omfatter tiltak overfor vilt. Loven sondrer imidlertid mellom husdyr og dyr, slik at enkelte bestemmelser har et større virkeområde enn andre. Loven må avgrenses mot dyr som faller inn under annen særlovgivning. Et eksempel på dette er tiltak mot akvatiske dyr som reguleres av fiskesykdomsloven.

Lovens § 3 gir myndighetene hjemmel til å gripe inn med tiltak for å forebygge, begrense eller utrydde sykdommer hos dyr. Myndighetene kan gjøre inngrep mot dyr og besetninger hvor sykdom er påvist, hvor det er mistanke om eller fare for sykdom. I medhold av loven er det fastsatt bestemmelser som regulerer ulike produkter og gjenstander som kan føre med seg smitte, herunder regler om behandling av animalsk avfall. Av husdyrlovens drøyt 90 forskrifter er i overkant av 2/3 fastsatt for å gjennomføre EØS-avtalens forpliktelser, spesielt relatert til dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel.

Husdyrloven har ingen egen formålsbestemmelse, men § 3 gir klare holdepunkter for at formålet er å forebygge, begrense og utrydde sykdommer hos dyr. § 1 slår fast at loven gjelder dyresykdommer, men også smittestoffer som kan overføres fra dyr til mennesker og forårsake sykdom hos mennesker. Videre gjelder loven fremmedstoffer som kan overføres fra dyr til mennesker gjennom næringsmidler. Det fremgår at det først og fremst er regulering av zoonoser, samt overføring av fremmedstoffer som er grenseområdet mellom dyrehelseregelverket og matregelverket.

Loven skal sikre dyrehelsen for derigjennom å sørge for at vi har en forsvarlig og levedyktig matproduksjon. Med forsvarlig matproduksjon skal man sikre at animalske næringsmidler er trygge for folkehelsen. Problemer som kugalskap og skrapesyke har vist at dyrehelseområdet har innvirkning på mattryggheten i større grad enn det man tidligere trodde. Ut fra føre-vâr betraktninger kan man si at det som er dyrehelse i dag, kan være folkehelse i morgen. Departementene mener derfor at de tiltakene loven omfatter har stor betydning for å ivareta hensynet til helsemessig trygg mat og forbrukerinteresser. Departementene foreslår at husdyrloven oppheves og at tilstrekkelige hjemler inngår i den nye matloven.

4.3.2 Fiskesykdomsloven

Loven regulerer tiltak mot smittsomme sykdommer, samt sykdommer som mistenkes å være smittsomme hos fisk og andre akvatiske dyr, med mindre noe annet er uttalt spesielt i den enkelte paragraf. Loven gjelder både viltlevende arter, herunder sjøpattedyr, og arter i fangenskap. I tillegg gjelder loven for produkter og gjenstander som kan føre med seg smitte, slik som fiskeredskaper, utstyr og transportredskaper.

Loven har til formål å forebygge, begrense og utrydde smittsom sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr. I medhold av loven er det fastsatt bestemmelser som regulerer ulike produkter og gjenstander som kan føre med seg smitte, herunder regler om behandling av animalsk avfall. Tiltak for å beskytte viltlevende arter og bestander av fisk er viktig i forvaltning av fiskesykdomsloven, og omfatter blant annet innsats for bekjempelse av krepsepest, lakselus og lakseparasitten Gyrodactylus salaris.

Lovens bestemmelser gir myndighetene hjemmel til å iverksette særskilte tiltak, slik som avliving, destruksjon og sanering. I dag har kun et par av de sykdommene loven gjelder for zoonotisk potensiale.

Loven er en ren «fiskehelselov» og det er ikke rom for å bruke loven for å beskytte folkehelsen dersom fisken inneholder fremmedstoffer eller smittestoffer som er farlige for mennesker.

Selv om loven i dag ikke gir rom for tiltak for beskyttelse av folkehelse, mener departementene at dette bør endres slik at forhold knyttet til bekjempelse av fiskesykdommer bindes sterkere opp mot de øvrige leddene i matproduksjonskjeden. Loven skal derfor, ut fra de samme prinsipper som for husdyrloven, inngå i matloven og departementene foreslår at det også gis hjemmel til å ivareta humanhelsehensyn ved sykdomsbekjempelse hos fisk og andre akvatiske dyr.

4.3.3 Plantehelseloven

Loven omfatter planter, plantedeler og levende frø. Den hjemler ulike tiltak for å motvirke og hindre spredning av farlige planteskadegjørere. Plantehelseregelverket bygger på Den Internasjonale Plantevernkonvensjonen (IPPC).

Planteskadegjørere defineres som organismer, virus, viroid eller andre patogener som kan forårsake skade på planter og plantedeler eller vekstvilkårene deres. Dette omfatter blant annet indirekte skadegjørere som for eksempel ugras eller andre vekster eller organismer som er skadelige for planters vekstvilkår. Med grunnlag i IPPC utarbeider Kommisjonen for plantehelse tiltak under FAO internasjonale standarder for å vurdere planteskadegjørere hvor også økologiske vurderinger er relevante. Såkalte invaderende arter (arter som kan fortrenge andre arter) vil kunne bli omfattet av planteskadegjørerbegrepet.

Plantehelseloven omfatter i første rekke alvorlige planteskadegjørere, såkalte karanteneskadegjørere, som er definert som planteskadegjørere som kan være vanskelig å bekjempe, og som kan gi store skader i planteproduksjonen hvis de får etablere og spre seg. Forekomst av karanteneskadegjørere i et land kan dessuten skape vanskeligheter ved eksport av planter og plantedeler til andre land. Disse planteskadegjørere har null-toleranse. Øvrige planteskadegjørere betegnes som kvalitetsskadegjørere, og defineres som, planteskadegjørere som fører til at den tiltenkte bruken av plantene belastes på en økonomisk uakseptabel måte.

Planteskadegjørere har liten betydning for folkehelsen, men en god plantehelse vil bidra til bedre kvalitet på plantene, og mindre bruk av plantevernmidler. Kvalitetshensyn er et av de hensynene matloven skal omfatte. Et ledd i det opprinnelige mandatet var at folkehelseformålet eksplisitt skulle legges inn i de aktuelle særlovene som dekker de første deler av matvarekjeden fra jord/fjord til bord. Begrunnelsen for dette var nettopp ivaretakelse av helkjedehensynet. En av Food Laws generelle målsetninger er blant annet plantehelse. Ettersom matloven skal ta opp i seg Food Law, og dekke hele matproduksjonskjeden, taler dette for at plantehelseloven bør inngå i matloven. Departementene mener derfor at også plantehelseloven bør inngå i matloven.

4.3.4 Dyrevernloven

Loven har følgende hovedparagraf (§ 2): Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturlig trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål. Dyrevernloven omfatter blant annet produksjonsdyr, kjæledyr, sportsdyr, viltlevende dyr, samt dyr som brukes til forsøk.

Lovens bestemmelser har betydning for hvordan produksjonen av dyr beregnet til mat foregår. Kravet om etisk forsvarlig dyrehold tillegges stadig større verdi og kan langt på vei oppfattes som en forutsetning for produksjon av dyr til mat. Dette betyr at dagens dyrevernlov ivaretar et viktig forbrukerhensyn i forhold til mat. God dyrevelferd gir også friskere dyr og dermed et bedre grunnlag for trygge matvarer. Både i Food Law og i de foreliggende forslag til forordninger om generelle prinsipper for kontroll av «matkjeden», anses dyrevern som relevant i forhold til matproduksjon, og det forutsettes at kontrollen skal omfatte tilsyn med dyrevern for de dyrene som skal bli mat.

Hensynet til vern av dyr kan i sin ytterste konsekvens bli oppfattet å stå i motsetningsforhold til det å produsere mat basert på oppdrett av dyr. På denne bakgrunn kan dyrevernhensynet anses som et eget formål som følgelig vil være et annet enn matlovens hovedformål, nemlig hensynet til å produsere helsemessig trygg mat. Selv om det er relevant å stille krav til dyrevelferd ved produksjon av mat, utelukker ikke det at vern av dyr - både dyr som brukes i matproduksjon - og dyr som ikke brukes i matproduksjon - fortsatt reguleres i en egen lov.

I forbindelse med St. meld nr. 12 (2002-2003) Dyrehold og dyrevelferd, er det foreslått at hele dyrevernloven skal gjennomgås med tanke på en modernisering. Lovens tilsynsmodell skal også gjennomgås. Regjeringen foreslår en rekke tiltak på dyrevernområdet. Dette vil Stortinget ta stilling til på et senere tidspunkt. Under behandlingen av Budsjett. Innst. S. Nr. 8 Tl.01 (2002 - 2003) forutsatte Komiteen at en skal beholde en separat dyrevernlov også etter at den nye matloven er vedtatt. Dyrevernloven regulerer imidlertid bare forhold hos det levende dyret.

Departementet foreslår derfor at matloven tar inn en bestemmelse som etablerer hjemmel for dyrevernmessig vurdering i forhold til produkter fra dyr.

4.3.5 Bør lovgivning for dyre- og plantehelse som ikke direkte regulerer matproduksjon omfattes av matloven ?

Både husdyrloven og fiskesykdomsloven skal sikre dyrehelsen og bidrar derigjennom til å sikre både at vi har en forsvarlig og levedyktig matproduksjon og hensynet til bevaring av viltlevende dyr. En forsvarlig matproduksjon må gi animalske næringsmidler som er trygge for folkehelsen. Kugalskapssaken har vist at dyrehelseområdet har stor innvirkning på mattryggheten, og at det man på ett tidspunkt definerer som et dyrehelseproblem, fort kan endres til å bli et spørsmål som primært dreier seg om mattrygghet. På den annen side vil enkelte sykdommer og parasitter som finnes hos viltlevende dyr, utgjøre en alvorlig trussel mot bevaring av bestandene uten at de utgjør noen fare for folkehelse eller mattrygghet.

En rekke av de smittestoffene som er gjenstand for offentlige tiltak etter husdyrloven og fiskesykdomsloven, kan forårsake sykdom både hos dyrearter som normalt holdes for matproduksjon, hos ville bestander og hos arter som normalt holdes som selskaps- eller sportsdyr. Viktige eksempler i matsammenheng vil være salmonellainfeksjoner, miltbrann, trichinellose og ecchinococcose. I forhold til viltlevende bestander er lakseparasitten Gyrodactylus salaris,krepsepest og lakselus eksempler på parasitter som utgjør alvorlige trusler mot bestandene. Enkelte dyrearter holdes dels for matproduksjon og dels som selskaps- eller sportsdyr, eksempelvis svin og hest.

Det er viktig at lovgivningen hjemler nødvendige tiltak for smittebegrensning, uavhengig av om dyrene holdes for matproduksjon, i annet øyemed eller lever fritt i naturen. Det fremstår som uhensiktsmessig å ha de samme smittemessige forholdene regulert i en parallell lovgivning avhengig av om dyrene anvendes i matproduksjon eller ikke.

På dette grunnlaget anbefaler departementet at husdyrloven og fiskesykdomsloven i sin helhet innarbeides i den nye loven.

På samme måte vil det for plantehelselovgivningen gjelde at enkelte planteskadegjørere kan angripe både prydplanter, ville vekster og planter som holdes for matproduksjon, noe som tilsier at også plantehelseloven innarbeides i sin helhet i den nye loven.

4.3.6 Samlet vurdering av lover for plantehelse, helse hos akvatiske og terrestriske dyr og dyrevelferd

Departementet foreslår at plantehelseloven, husdyrloven og fiskesykdomsloven i sin helhet videreføres i den nye matloven.

Når det gjelder dyrevernloven, foreslår departementet at matloven tar inn en bestemmelse som hjemler tiltak mot produkter fra dyr som ikke er holdt i samsvar med normene for dyrevelferd.

4.4 Lover tidlig i produksjonskjeden av landbasert mat

Lovene nedenfor er ikke spesielt nevnt i mandatet for arbeidsgruppen, men omtales likevel fordi det er tale om regelverk med grenseflater mot innsatsvareregelverket.

4.4.1 Lov 6. april 1962 om floghavre

Floghavreloven regulerer tiltak mot floghavre. Floghavre er et ugress som i dag er definert som planteskadegjører, jf. plantehelseloven § 1 c. Formålet med floghavreloven er å hindre etablering og spredning av floghavre.

Ved vedtakelsen av plantehelseloven ble det lagt til grunn at floghavreloven prinsipielt hørte hjemme i plantehelseregelverket, men at spørsmålet om å inkludere floghavreloven i plantehelseregelverket skulle tas opp på et senere tidspunkt (jf. Ot.prp. nr. 39 (1999 - 2000) kapittel 5.3).

Plantehelseloven er foreslått å inngå i utkast til ny matlov. Ut fra hensynet til et helhetlig regelverk foreslår departementene at også floghavreloven bør inngå i matloven som en integrert del av plantehelsereguleringen.

4.4.2 Lov 12. mars 1993 om planteforedlerrett

Loven gir regler om rettsbeskyttelse for utvikling av nye plantesorter, og regulerer således bare opphavsrettslige spørsmål. Dette er et hensyn som etter departementenes vurdering ikke hører hjemme i matloven.

4.4.3 Lov 12. mai 1995 om jord (jordlova)

Loven regulerer landbruksarealer, og har til formål å legge forholdene til rette for samfunnsnyttig bruk av arealressursene, og til gagn for landbruksnæringen. Loven påbyr at det blant annet skal tas hensyn til at landbruksareal gir grunnlag for liv, helse og trivsel for mennesker, dyr og planter. Lovens bestemmelser går i hovedsak ut på å sikre at dyrkbar jord kan gi grunnlag for lønnsom drift, og kan iverksette tiltak for å sikre at dyrkbar jord holdes i hevd. Loven gir i § 11 første ledd også bestemmelser om miljøforsvarlig drift av jordbruksareal, og kan med dette formål gi forskrifter som regulerer bruk og lagring av gjødsel og andre innsatsvarer i produksjonen.

Eksisterende gjødselvarelov regulerer ikke bruk av gjødsel. I det opprinnelige mandatet for ny innsatsvarelov var det, blant annet ut fra helsehensyn, behov for å utvide gjødselvareregelverket til også å omfatte bruk. Plantevernmiddelloven regulerer også bruk av plantevernmidler både i forhold til miljø og helse. Forskrifter om plantevernmidler, herunder forskrifter om bruk, er hjemlet bare i plantevernmiddelloven. Selv om jordloven til en viss grad overlapper innsatsvareregelverket, er hovedformålet i jordloven for en stor del næringshensyn, og det anses derfor ikke som naturlig å inkludere jordloven i matloven. Det er kun gitt en forskrift med hjemmel i jordloven § 11 første ledd på innsatsvareområdet, og det er forskrift om husdyrgjødsel. Denne forskriften har som formål å sikre miljøforsvarlig bruk. Ettersom gjødselvareloven ikke har hjemlet regler om bruk, har det ikke vært aktuelt å regulere denne i gjødselvareloven. Matloven vil derfor omfatte bruk av innsatsvarer på generelt grunnlag, også i forhold til miljøforsvarlig bruk.

4.4.4 Lov 6. mai 1970 nr. 25 om forbud mot plukking av moltekart

4.4.4.1 Høringsnotatets forslag

Moltekartloven inneholder et absolutt forbud mot plukking av molter før bærene er modne. I følge loven er bærene modne når de kan plukkes uten at hamsen følger med. Både overtredelse av forbudet og medvirkning kan straffes med bøter. Offentlig påtale krever allmenne hensyn. Det enkelte fylkesting kan bestemme at loven ikke skal gjelde der i fylket eller i deler av det.

Et viktig spørsmål som må vurderes er hvor velbegrunnet et slikt forbud er. I den forbindelse vil det være av betydning om plukking av moltekart er skadelig for planten. Det har tidligere blitt hevdet at plantenes evne til bærproduksjon ved plukking av kart skades for en årrekke. Etter det en kjenner til, er dette ikke riktig. Plukking av moltekart kan medføre at stilken som bærene sitter på rives av ved basis, noe som igjen kan føre til at neste års avling skades eller ødelegges. Den eneste faren ved plukking av moltekart er etter dette at enkeltplanter kan miste neste års avling. Dette synes marginalt med tanke på å opprettholde et forbud med straffesanksjoner.

På grunn av den straffbare handlingens karakter er forbudet svært vanskelig å håndheve. Det er vanskelig å begrunne opprettholdelsen av en straffebestemmelse der muligheten for håndhevelse er så vidt liten. I tillegg til vanskelighetene ved selve håndhevelsen, kommer det forhold at politiet har en stor mengde arbeidsoppgaver som må gis større prioritet.

Som følge av at plukking av moltekart kan medføre at neste års avling reduseres, er plukking av moltekart - av hensyn til en forsvarlig ressursutnyttelse - ikke ønskelig selv om forholdet ikke er graverende nok til å berettige en straffereaksjon. Forbudet kan sies å ha en preventiv virkning alene ved sin eksistens uavhengig av muligheten for håndhevelse fra politiets side. Opphevelse av loven kan derved ha en uheldig signaleffekt ved at det innebærer en «legalisering» av plukking av moltekart. Denne negative effekten av en opphevelse kan imidlertid søkes redusert ved tilstrekkelig informasjonsvirksomhet.

Det foreligger ikke data om hvorvidt straffebestemmelsen i loven er benyttet, og eventuelt hvor mange ganger. Ut fra departementets erfaring har det imidlertid ikke vært brukt store ressurser i de enkelte politidistrikt på håndhevelse av moltekartloven, slik at den rent faktiske administrative og økonomiske betydningen en opphevelse av loven vil få, trolig vil være ubetydelig.

Departementene foreslo på denne bakgrunn i høringsnotatet at lov 6. mai 1970 nr. 25 om forbud mot plukking av moltekart oppheves.

4.4.4.2 Høringsinstansenes syn

Det er bare høringsuttalelsene fra Sametinget og Kommunal- og regionaldepartementet som berører forslaget om opphevelse av lov om forbud mot plukking av moltekart. Begge uttalelsene går i mot en opphevelse av loven.

Sametinget uttaler følgende:

«Helsedepartementet foreslår å oppheve multekartloven. Sametinget er ikke enig i at den skal oppheves. Loven har en preventiv virkning ved sin eksistens selv om politiet ikke har håndhevet den i alle områder. Flere forhold tilsier at forbudet mot plukking av kart ikke skal oppheves. Ved plukking av kart så vil det skade neste års avling. Skadene vil øke proporsjonalt med økning i omfanget av plukking av kart. Det er en samisk tradisjon å vente til moltebæra er modne og høste ressursen først da. En opphevelse av loven vil legalisere plukking av moltekart. I og med at det ikke er samisk tradisjon å plukke moltekart så vil det kunne føre til at andre begynner molteplukkingen tidligere. Det vil da gå på bekostning av den samiske befolkningen. En slik institusjonell frarøvelse av ressurser og samiske rettigheter vil bryte med nasjonale samepolitiske målsettinger og folkerettslige og internrettslige prinsipper som Norge er bundet av.»

Kommunal- og regionaldepartementet uttaler bl.a. følgende:

«Loven tar i første rekke sikte på å hindre skadeverk i naturen. Utenom Finnmark og Troms (jfr. straffelovens § 400) er det dessuten få muligheter for å frede multer på egen grunn. Bakgrunnen for loven er etter vår erfaring forhold som at plukking av multebærkart i tidligere perioder har skjedd på en måte som har ødelagt multeplanter, bl.a. ved bruk av ljå..»

«Høsting av multebær er en vesentlig del av det økonomiske livsgrunnlaget i mange samiske lokalsamfunn, og det er sterke samiske sedvaner knyttet til denne høstingen. Loven kan således også ses som en stadfestelse av samiske tradisjon og sedvane i lovs form.»

4.4.4.3 Helsedepartementets vurderinger

Høringsuttalelsene viser til den skade som kan skje på avlingene dersom karten plukkes. Etter det departementet kjenner til kan plukking av moltekart skade neste års avling dersom stilken som bærene sitter på rives av. Dette vil gjelde for enkeltplanter og ikke for hele avlingen. At enkeltplanter skades kan imidlertid ikke være tilstrekkelig grunn for å opprettholde et straffesanksjonert forbud mot slik plukking.

Kommunal- og regionaldepartementet påpeker at noe av bakgrunnen for at loven opprinnelig ble innført var at det forelå tilfeller der plukking av moltekart skjedde ved bruk av ljå. Dette er en type skadeverk på naturen som reguleres av mer generelle bestemmelser om ferdsel i naturen, som f.eks. straffebestemmelsen i friluftsloven, og det er departementets oppfatning at det ikke er behov for en egen bestemmelse for moltekart. Straffeloven § 400 regulerer allemannsretten i forhold til plukking av ville bær etc. som sier at ville bær, sopp eller blomster kan plukkes og medtas, samtidig som røtter av ville urter straffritt kan opptas og medtas. Dette gjelder imidlertid ikke for multer på «multebærland» i de tre nordligste fylker.

Uttalelsene om at en opphevelse av loven innebærer en «legalisering» av plukking av moltekart og at loven har en preventiv virkning ved sin eksistens, kan departementet slutte seg til. Departementet mener imidlertid at en slik mulig negativ effekt av en opphevelse kan søkes redusert ved bruk av andre tiltak, som f.eks. informasjonsvirksomhet.

Departementet har forståelse for Sametinget og Kommunal- og regionaldepartementet syn, hvor det henvises videre til samisk kultur og tradisjon som et argument for å opprettholde loven om forbud mot plukking av moltekart. Departementet er imidlertid av den oppfatning at hensynene bak forslaget til opphevelse av loven er sterke, og finner etter en samlet vurdering at loven bør oppheves.

4.4.5 Samlet vurdering av lover tidlig i produksjonskjeden av landbasert mat

Floghavreloven videreføres i den nye matloven. Jordlova og lov om planteforedlerrett er av en slik karakter at det ikke anses naturlig å inkludere dem i matloven og foreslås opprettholdt som i dag. Lov om plukking av moltekart foreslås opphevet.

4.5 Lover tidlig i produksjonskjeden av sjømat

Oppdrettsloven, havbeiteloven og saltvannsfiskeloven er ikke eksplisitt nevnt i lovmandatet, men fordi fjord til bord perspektiv skal likestilles med de lovene som tenkes medtatt ut fra jord til bord perspektivet, omtales og vurderes de i forhold til den nye matloven.

4.5.1 Oppdrettsloven

Oppdrettsloven regulerer all produksjon av fisk og skalldyr fra stamfisk og yngelproduksjon frem til slakting av matfisk. Formålet med loven er å bidra til at oppdrettsnæringen kan få en balansert og bærekraftig utvikling og bli en lønnsom og livskraftig distriktsnæring, jf. § 1. Loven gjelder for oppdrettsvirksomhet i ferskvann, brakkvann og saltvann.

Oppdrettsloven gir bestemmelser om tillatelse til oppdrett av fisk, skalldyr, mv. All oppdrett som er omfattet av loven, er avhengig av offentlig tillatelse og er underlagt et konsesjonssystem. Konsesjoner er størrelsesavgrenset og gis for bestemte lokaliteter og på nærmere angitte vilkår, jf. lovens kapittel 2. Det fremgår av § 5 at tillatelse ikke skal gis dersom anlegget:

1. vil volde fare for utbredelse av sykdom på fisk eller skalldyr,

2. vil volde fare for forurensning,

3. har en klart uheldig plassering i forhold til det omkringliggende miljø eller lovlig ferdsel eller annen utnytting av området.

Fiskerimyndighetene har ansvar for praktiseringen av loven og er koordinerende myndighet overfor sektormyndighetene (Statens dyrehelsetilsyn ved fylkesveterinæren, Kystverket, Fylkesmannens miljøvernavdeling, kommunen). Sektormyndighetene har hovedansvar for håndhevelsen av sine respektive regelverk, og må på sine respektive områder behandle søknader og gi tillatelser/vurderinger i henhold til dette. Dette gjelder i forhold til fiskesykdomsloven, havne- og farvannsloven, forurensningsloven og plan- og bygningsloven. Tillatelse etter oppdrettsloven gis først etter en totalvurdering der man er avhengig av de nødvendige tillatelser fra sektormyndighetene (jf. vilkårene i § 5).

Underveis i produksjonsprosessen vil det oppstå grenseflater mot fagområder som blir regulert av matloven. I lys av fjord til bord perspektivet, vil forhold som påvirker eller kan påvirke fisk og skalldyr som mat, høre inn under den nye matloven. Dette gjelder både hensynet til folkehelsen og i forhold til dyrehelse. I tillegg vil matloven regulere rene smittemessige forhold mellom oppdrettsorganismer og viltlevende bestander, herunder videreføring av dagens godkjenning av etablering av akvakulturanlegg slik det fremgår av fiskesykdomslovens § 7.

Oppdrettsloven bør ikke gå inn i matloven, da den i hovedsak er en næringslov. Oppdrettsloven og matloven vil dekke oppdrett på to forskjellige områder. Det kan likevel være fornuftig med en kobling mellom lovene, for å sikre at konsesjonstillatelse og drift er i samsvar med bestemmelser etter matloven.

De kriterier som i henhold til oppdrettsloven ligger til grunn for en tillatelse, inkluderer ikke hensynet til folkehelsen. Vurderingen av folkehelse- og dyrehelseaspektet hjemles i matloven. Hjemmel for å gi forskrifter om drift av virksomheter, er foreslått i matloven, og håndheving av dette forutsettes lagt til Mattilsynet. Oppdrettsloven endres for å vise at hensynet til folkehelsen er et relevant hensyn også ved tildeling av konsesjoner. Bestemmelsen supplerer matlovens regulering av folkehelsehensynet i driften av virksomheten. Endringene i bestemmelsen innebærer at det kommende Mattilsynet i praksis vil få komme med en tilråding ved konsesjonstildeling i forhold til ivaretakelse av hensynet til folkehelsen.

Forskrift av 18. desember 1998 om etablering, drift og sykdomsforebyggende tiltak ved oppdrettsanlegg og forskrift av 20. desember 2000 om tildeling, etablering, drift og sykdomsforebyggende tiltak ved settefiskanlegg for laksefisk og annen ferskvannsfisk, er i dag hjemlet i oppdrettsloven og fiskesykdomsloven. Disse forskriftene foreslås også hjemlet i matloven, både pga. de delene av forskriften som gjelder fiskesykdom i ville eller oppdrettede bestander, men også for å kunne regulere forhold som har betydning for næringsmiddeltrygghet.

4.5.2 Havbeiteloven

Havbeiteloven omhandler utsetting og gjenfangst av krepsdyr, bløtdyr og pigghuder til næringsformål (havbeite). Formålet med loven er i følge § 1 å bidra til at havbeite kan få ei balansert og bærekraftig utvikling og bli ei lønsam kystnæring. Loven gir bestemmelser om tillatelse til havbeite og om fôring, gjenfangst mv. På samme måte som for oppdrettsloven kan ingen drive havbeite uten etter tillatelse fra fiskerimyndighetene.

Havbeiteloven er hovedsakelig en næringslov, og foreslås ikke tatt inn i matloven. Matloven vil dekke de delene av havbeite-virksomheten som berører folkehelsen og helse hos akvatiske dyr.

Tillatelsen for havbeite gis innenfor et avgrenset område og gis ikke dersom det er fare for skadevirkninger på miljø, herunder fare for skade på det biologiske mangfoldet, økologisk ubalanse eller spredning av sykdommer (§ 3). Folkehelsehensynet inntas i bestemmelsen for å vise at dette er et relevant hensyn ved konsesjonstildeling. Bestemmelsen supplerer matlovens regulering av folkehelsehensynet i driften av virksomheten. Endringene i bestemmelsen innebærer at det kommende Mattilsynet i praksis vil få komme med en tilråding ved konsesjonstildeling i forhold til ivaretakelse av hensynet til folkehelsen.

Midlertidig forskrift om tildeling, etablering, drift og sykdomsforebyggende tiltak ved havbeitevirksomhet, som nå er på høring, vil bli endret tilsvarende for å innarbeide hensynet til folkehelsen.

4.5.3 Saltvannsfiskeloven

Loven regulerer fangst og fiske i havet for å sikre en bærekraftig og lønnsom ressursutnyttelse. Loven har en rekke bestemmelser om kvoter og fangstkvantum, fredningstider, ulike typer redskaper, maskevidder mv., og stengning av fangstfelt eller områder.

Hensynet til folkehelse er ikke inne i saltvannsfiskeloven. Kvalitetsaspektet (og indirekte folkehelseaspektet) har vært dekket av fiskekvalitetsloven og regler gitt i medhold av denne, se for eksempel kapittel 3 av fiskekvalitetsforskriften. Departementene foreslår at saltvannsfiskeloven ikke går inn i matloven, da saltvannsfiskeloven hovedsakelig er en ressursforvaltningslov. Systemet med at behandling av fangst vil kunne dekkes av begge lovene, foreslås videreført, slik at saltvannsfiskeloven regulerer fiske og utstyr redskap mm. som har med ressursspørsmål å gjøre, mens matloven regulerer det som har å gjøre med kvalitet og helse i forhold til fisken.

Det nedsettes i disse dager et utvalg som skal utrede forslag til ny havressurslov, som vil avløse saltvannsfiskeloven av 1983. Utkast til denne loven skal være ferdig innen 15. desember 2004. Loven må ses i sammenheng med den nye matloven. Havressurslovutvalget vil blant annet se på betydningen av hvordan ny matlov vil gjelde for saltvannsfiskeriene allerede fra fangsten er sikret. I denne forbindelse vil man vurdere å legge inn sanksjoner for brudd på matlovens regler i regelverket, og dessuten vurdere om overholdelse av krav etter matloven er formålstjenlig å sette som vilkår for tildeling av kvoter.

4.5.4 Samlet vurdering av lover tidlig i produksjonskjeden av sjømat

Havbeiteloven, oppdrettsloven og saltvannsfiskeloven er i hovedsak næringslover. Departementene foreslår at disse lovene ikke tas inn i matloven. Det foreslås likevel små endringer i oppdrettsloven og havbeiteloven som nevnt over. Dette for å supplere matlovens regulering av folkehelsehensynet i driften av virksomheten.

4.6 Andre tilgrensende lover

Gjennomgangen foran viser at lovgivningen som regulerer matproduksjon i en eller annen sammenheng er svært variert. Det er heller ingen skarp grense mellom disse lovene og andre lover. Grenseflatene er mange og varierte. Flere lover regulerer tilgrensende hensyn og flere ivaretar andre hensyn. Vi finner derfor grunn til å nevne en del slike tilgrensende lover. Det ville imidlertid bli for omfattende å presentere disse lovene nærmere. Med unntak av forholdet til tobakksskadeloven, kystvaktsloven, legemiddelloven, genteknologiloven, forurensingsloven og lakseloven nøyer vi oss derfor med å liste opp de enkelte lovene. Vi har tatt utgangspunkt i NOU 10:1996 om effektiv matsikkerhet der flere lover er presentert som tilgrensende til næringsmiddellovgivningen.

Lovene er listet i kronologisk rekkefølge.

• Straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10

• Sjødyktighetsloven av 9. juni 1903 nr. 7

• Svalbardloven av 17. juli 1925 nr. 11

• Lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvarer av 10. juli 1936 nr. 6

• Potetmjølloven av 16. juni 1939 nr. 10

• Råfiskloven av 14. desember 1951 nr. 3

• Forsynings- og beredskapstiltaksloven av 14. desember 1956 nr. 7

• Fellesmerkeloven av 3. mars 1961 nr. 5

• Varemerkeloven av 3. mars 1961 nr. 4

• Fiskerigrenseloven av 17. juni 1966 nr. 19

• Markedsføringsloven av 16. juni 1972 nr. 47

• Lov om regulering av ervervsmessig husdyrhold av 13. juni 1975 nr. 46

• Produktkontrolloven av 11. juni 1976 nr. 79

• Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. av 4. februar 1977 nr. 4

• Handelsloven av 6. juni 1980 nr. 21

• Viltloven av 29. mai 1981 nr. 38

• Lov om merking av forbruksvarer av 18. desember 1981 nr. 90

• Lov om kommunehelsetjenesten av 19. november 1982 nr. 66

• Produktansvarsloven av 23. desember 1988 nr. 104

• Alkoholloven av 2. juni 1989 nr. 27 og annen alkohollovgivning

• Fiskeeksportloven av 27. april 1990 nr. 9

• Konkurranseloven av 11. juni 1993 nr. 65

• Smittevernloven av 5. august 1994 nr. 55

• Petroleumsloven av 29. november 1996 nr. 72

• Serveringsloven av 13. juni 1997 nr. 55

• Lov om helsemessig beredskap av 23. juni 2000 nr. 56

• Dyrehelsepersonelloven av 15. juni 2001 nr. 75.

Ingen av disse regnes som aktuelle i matlovsammenheng.

4.6.1 Lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader

I følge tobakksskadelovens § 4 kan helsedepartementet gi forskrifter om tobakksvarers innhold, herunder maksimalgrenser for bestanddeler, vekt, filter, innpakning mv. Et kjennetegn for næringsmidler er at de i alminnelighet spises eller drikkes. Tobakk spises eller drikkes ikke, men tobakksrøken suges inn i munnen og inhaleres ned i lungene, mens snus tas inn i munnen og spyttes vanligvis ut etter bruk. Tobakk omfattes ikke av dagens næringsmiddellov eller av Food Law. Food Law omfatter likevel tyggegummi som normalt ikke spises/svelges, men forblir i munnhulen inntil den kastes.

Dersom tobakk skulle omfattes av den nye matloven, ville det bare være reguleringen av tobakk som produkt, jf. tobakksskadeloven § 4, som var aktuell, for eksempel hvilke stoffer det er tillatt å tilsette tobakken før den selges som sigaretter, sigarer og snus, advarselsmerking og lignende. Regulering av bruk og omsetning av tobakk som ferdige produkter, dvs. bestemmelser om aldersgrense for selger og kjøper, forbud mot røyking der allmennheten har adgang m.m., ville det være mest naturlig fortsatt å regulere under tobakksskadeloven.

Utgangspunktet for dagens næringsmiddellovgivning, Food Law og den nye matloven er og vil være at det er forbudt å omsette produkter som er helsefarlige. Dersom tobakk skulle reguleres i den nye matloven, ville konsekvensen bli at man måtte forby omsetning av tobakk fordi tobakk er helsefarlig. Selv om myndighetene i dag arbeider meget målbevisst for å redusere antall røykere og den enkeltes tobakkskonsum, er det lite sannsynlig at man ville ønske å forby all omsetning av tobakk. Arbeidet med å redusere antall røykere i Norge, bygger på frivillighet og ikke forbud. Et unntak som tillater dette ene helseskadelige produktet i den nye loven, vil på den annen side uthule hensikten med loven. Følgelig foreslår departementene at den nye matloven, på linje med Food Law, ikke omfatter reguleringen av tobakk som produkt.

4.6.2 Lov 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten

Det er i Ot. prp. nr. 39 foreslått å endre kystvaktloven ved å tilføye fiskekvalitetsloven til listen i kystvaktloven § 9 første ledd, ved å endre kystvaktloven § 9 første ledd bokstav b. Dette for å sikre håndhevelse av et fangstforbud eller lignende dersom forskrifter blir fastsatt med hjemmel i en foreslått ny § 2 nr. 10 i fiskekvalitetsloven. Fordi matloven opphever fiskekvalitetsloven er det nødvendig å endre henvisningen i kystvaktloven fra fiskekvalitetsloven til matloven.

4.6.3 Lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler mv. (legemiddelloven)

Loven forvaltes av Helsedepartementet.

Loven definerer legemidler som « stoffer, droger og preparater som er bestemt til eller utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter, påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr, eller til ved innvortes eller utvortes bruk å påvise sykdom.»

Matloven og EUs Food Law avgrenser mot legemidder i det at disse allerede i definisjonen er unntatt fra næringsmiddelbegrepet. Dersom stoffer som er definert som legemidler skal kunne brukes i andre sammenhenger, for eksempel som tilsetningsstoffer til mat, må dette skje i samarbeid mellom legemiddelmyndigheten og næringsmiddelmyndighetene. Koffein er f.eks. definert som legemiddel, men tillatt brukt i fastsatte mengder til leskedrikker. Naturlig forekommende koffein som i kaffe, sjokolade osv. vil derimot ikke regnes som legemiddel.

Det har hittil vært legemiddelmyndighetene som har avgrenset hvilke stoffer, droger og preparater som defineres som legemidler. De som har falt utenfor legemiddeldefinisjonen har vært å betrakte som næringsmidler i henhold til praksis. Dette forhold forventes opprettholdt også fremover men departementet vil peke på at særlig «ny mat reguleringen» i EU omfatter en rekke stoffer/produkter som kan ha legemiddellignende egenskaper. Når denne regulering blir gjort til en del av norsk rett, vil den bli gitt med hjemmel i matloven, og disse produktene vil bli å betrakte som næringsmidler, uavhengig av hvilke stoffer som inngår i produktet og hvilken merking som er tillatt/påbudt.

Videre fastslår legemiddelloven at det er forbudt i reklame eller lignende, ved tekst eller bilder, direkte eller indirekte, å gi uttrykk for at stoff, droge eller preparat som ikke er legemiddel anbefales som middel til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter eller påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr.

Det er særlig på helsekostområdet, men også i forbindelse med helsemessig reklame matvarer med spesielle egenskaper, at det kan oppstå tvilstilfeller om bestemmelsene om medisinsk reklame for næringsmidler blir overtrådt eller ikke. Vanlige matvarer vil ikke lenger bli definert som legemidler på grunnlag av påstander i merking eller markedsføring, men de kan være ulovlig markedsført i henhold til legemiddelloven. Den EØS- baserte merkelovgivningen har egne bestemmelser som regulerer/forbyr medisinsk reklame. Disse bestemmelsene vil bli gitt i forskrifter hjemlet i den nye matloven. For produkter som defineres som næringsmidler under denne lov vil det være naturlig at oppfølging av overtredelser i merking/markedsføring gjøres med hjemmel i denne lov.

4.6.4 Lov 2. april 1993 nr. 38 om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven).

Lovens bestemmelser om utsetting forvaltes av Miljøverndepartementet.

Loven har til formål å sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte, i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling og uten helse- og miljømessige skadevirkninger.

Loven gjelder framstilling og bruk av genmodifiserte organismer. Lovens bestemmelser om genmodifiserte organismer gjelder også for stoffer og produkter som består av eller inneholder genmodifiserte organismer.

Genteknologiloven implementerer EUs direktiv om utsetting av genmodifiserte organismer.

Lovens § 10 har krav om godkjenning for genmodifiserte organismer før utsettelse.

Næringsmidler og næringsmiddelingredienser som består av, inneholder eller er fremstilt på grunnlag av genmodifiserte organismer, er ikke tillatt frambudt eller markedsført med mindre Statens næringsmiddeltilsyn har gitt særskilt samtykke til dette. Unntatt fra denne godkjenning er produkter som omfattes av genteknologiloven.

Næringsmiddellovgivningen har foreløpig ikke implementert EU»s regulering av genmodifisert mat.

Regelverket er under endring i EU, og hvordan det skal forvaltes dersom EUs nye forordninger på genmodifisert mat og fôr blir en del av norsk rett, må avklareres fremover.

4.6.5 Lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven)

Loven forvaltes av Miljøverndepartementet, og har til formål å verne det ytre miljø mot forurensning, å redusere eksisterende forurensning, å redusere mengden av avfall og å fremme en bedre behandling av avfall. Loven skal sikre en forsvarlig miljøkvalitet, slik at forurensninger og avfall ikke fører til helseskade, går ut over trivselen eller skader naturens evne til produksjon og selvfornyelse.

Loven slår fast at ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensing uten at det har særskilt hjemmel. Slik hjemmel kan finnes i de modifikasjoner loven selv gjør i det alminnelige forbud mot å forurense, i forskrifter gitt i medhold av loven eller i medhold av særskilt tillatelse.

Ressurspolitisk skal forurensningspolitikken først og fremst verne om naturens evne til produksjon og selvfornyelse. Kjemiske og biologiske prosesser i naturen må ikke forstyrres i vesentlig grad, og et variasjonsrikt dyre- og planteliv må opprettholdes. Forurensningspolitikken skal også sikre at forurensninger ikke skader folks helse. I helsemessig sammenheng er det nødvendig å se helheten i tilførselen av forurensende stoffer. Mennesket påvirkes av forurensende stoffer både i arbeidslivet, i næringsmidler og gjennom luft og vann, og det er den samlede belastning som er utslagsgivende.

Forurensningsloven ivaretar både tilgrensende hensyn til den nye matloven, og andre hensyn. Underveis i produksjonsprosessen av matvarer vil det kunne oppstå grenseflater mot fagområder som blir regulert av forurensningsloven. I et bredere perspektiv er det viktig at det på de fleste samfunnsområder blir tatt miljøhensyn, også langs hele produksjonskjeden av innsatsvarer og næringsmidler.

4.6.6 Lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk mv. (lakseloven)

Loven forvaltes av Miljøverndepartementet, og skal sikre at naturlige bestander av lakse- og innlandsfisk og andre ferskvannsorganismer samt deres leveområder forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares. Innenfor disse rammer skal loven gi grunnlag for utvikling av bestandene til beste for bl.a. rettighetshavere og fritidsfiskere.

Loven regulerer fisket etter anadrome laksefisk, herunder fisketider, fiskemåter og redskapsbruk, og gir i tillegg regler om fangst av innlandsfisk. Videre er det gitt bestemmelser om organisering og drift av vassdrag og pålegg om salg av fiskekort, om fiskeretten og regler om vern og utvikling av fiskestammer og biotoper.

Etter lovens § 8 kan ingen importere levende anadrome laksefisk, innlandsfisk, rogn eller unger av slik fisk eller næringsdyr for fisk. For import til akvarieformål er det fastsatt en egen forskrift.

Uten tillatelse fra Miljøverndepartementet er det videre forbudt å sette ut laksefisk, innlandsfisk og levende rogn og unger av slik fisk i vassdrag, fjorder og havområder, samt andre levende organismer i vassdrag (§ 9). Det er gitt egen forskrift om utsetting av fisk og andre ferskvannsorganismer.

Bestemmelsene i lakseloven er på noen områder av stor betydning for lovverk som skal inngå i den nye matloven, bl.a. når det gjelder fiskehelseforvaltning samt import og utsetting av akvatiske organismer.

4.7 Oppsummering

Hoveddelen av innholdet i de fem næringsmiddellovene skal inngå i den nye matloven. Innholdet i samordningsloven er ikke lenger aktuelt, og vil ikke bli videreført. Næringsmiddelloven omhandler også kosmetikk, og dette området foreslås ikke videreført i den nye matloven. Bestemmelser om ikke spiselige landbruksprodukter i landbrukskvalitetsloven foreslås ikke medtatt i matloven. Det materielle virkeområdet i den nåværende fiskekvalitetsloven foreslås videreført i den nye matloven med unntak av ikke spiselige fangstprodukter. Kjøttproduksjonslovens virkeområde vil bli videreført i den nye matloven.

Når det gjelder innsatsvarelovene, videreføres plantevernmiddelloven, såvareloven, fôrvareloven og gjødselvareloven i den nye matloven.

Når det gjelder lovene som regulerer plantehelse, fiskehelse, landdyrehelse og dyrevern skal husdyrloven, plantehelseloven og fiskesykdomsloven videreføres i den nye matloven.

Departementet foreslår at matloven tar inn en bestemmelse som gjør det mulig å regulere produkter ut fra dyrevernhensyn.

Når det gjelder lover tidlig i kjeden jord/fjord til bord foreslås det at kun floghavreloven inngår i matloven. Det anses ikke som hensiktsmessig at jordloven eller lov om planteforedlerrett inngår i matloven. Lov om forbud mot plukking av moltekart foreslås opphevet.

Når det gjelder havbeiteloven, oppdrettsloven og saltvannsfiskeloven, foreslås disse ikke tatt inn i matloven. Havbeiteloven og oppdrettsloven endres for å vise at folkehelsehensynet er relevant også ved tildeling av konsesjoner.