7 Merknader til de enkelte bestemmelser

7.1 Merknader til loven del I, endring i lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v.

Det vises til punkt 5.3 foran. Som regel vil en domfelt som søker å unndra seg en straff idømt i et annet nordisk land, kunne varetektsfengsles i medhold av lov 3. mars 1961 nr. 1 om utlevering av lovbrytere i Norden § 12. De tilfellene hvor domslandet ikke vil begjære utlevering, men ønsker at dommen skal fullbyrdes i den staten den domfelte oppholder seg, dekkes imidlertid i prinsippet ikke av den nordiske utleveringsloven § 12. Under enhver omstendighet kan fengsling etter den nordiske utleveringsloven § 12 ikke skje der utlevering vil være utelukket, dvs. når den domfelte er statsborger i den staten han eller hun oppholder seg i, og ikke har hatt opphold i domsstaten de siste to år før den straffbare handlingen fant sted, eller når handlingen han eller hun er dømt for, ikke kan medføre høyere straff enn fengsel i 4 år etter norsk rett, jf. den nordiske utleveringsloven § 2. Det er derfor ønskelig at det i loven om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v. gis adgang til å pågripe og varetektsfengsle en domfelt som har flyktet til Norge for å unndra seg straffullbyrding. Forutsetningen er at varetektsfengsling skal kunne skje der dette er nødvendig og vilkårene oppfylt (se nedenfor) inntil soning av dommen i Norge kan påbegynnes.

Vilkårene for å pågripe og bruke varetekt i et slikt tilfelle, bør være de samme som om dommen var avsagt i Norge. Følgelig kan pågripelse og fengsling bare finne sted der det er grunn til å frykte for at den domfelte vil unndra seg fullbyrdingen, jf. § 171 nr. 1, og det ikke er et uforholdsmessig inngrep, jf. strpl. §§ 174 og 184. Også reglene om fremgangsmåte i strpl. kapittel 14 gjelder. Det er tatt inn en uttrykkelig henvisning til reglene i strpl. §§ 181 og 184 jf. § 188, som innebærer at den domfelte ikke skal pågripes eller fengsles hvis formålet kan oppnås med mindre inngripende tiltak.

7.2 Merknader til loven del II, endring i lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte

Til § 2

Det vises til kapittel 3. Kongens fullmakt i overføringsloven § 2 annet punktum foreslås opphevet. Bestemmelsen er unødvendig ved siden av den utvidete adgangen til å fullbyrde straffedommer som foreslås i nytt kapittel IV.

Til § 3

Det vises til kapittel 5. Ved endringen i § 3 inkorporeres overføringskonvensjonens tilleggsprotokoll 18. desember 1997, som gjør unntak fra samtykkekravet i visse tilfeller. Tilleggsprotokollens materielle bestemmelser i norsk oversettelse tas også inn på slutten av loven I del B. Forutsetningen for at tilleggsprotokollens regler kan anvendes, er at den annen stat også er tilsluttet tilleggsprotokollen.

Til ny § 12

Det vises til kapittel 3. Det foreslås i § 12 en hjemmel for å gjennomføre avtaler om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner. En tilsvarende bestemmelse om fullbyrding av sivilrettslige dommer finnes i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 første ledd bokstav f, jf. tvistemålsloven § 167. En slik bestemmelse gjør det unødvendig å endre overføringsloven for å ratifisere avtaler om overføring av domfelte eller fullbyrding av andre strafferettslige reaksjoner, selv om de avviker fra overførings- og gyldighetskonvensjonen. Hvorvidt Stortingets samtykke til ratifikasjon av avtalen likevel er nødvendig, beror på om avtalen kan anses å være av særlig viktighet, jf. Grunnloven § 26 annet ledd.

§ 12 første ledd gir hjemmel både for fullbyrding av utenlandske dommer i Norge og av norske dommer i utlandet. Bestemmelsen er ikke begrenset til dommer på frihetsberøvelse, men gjelder også avgjørelser om inndragning, bøtestraff osv. Fordi slike avgjørelser ikke alltid treffes ved dom (hos oss kan de f.eks. ilegges ved vedtatt forelegg), brukes uttrykket avgjørelse og ikke dom.

Fullbyrdingen skal skje i henhold til avtalens regler, jf. første ledd. Dreier det seg om fullbyrding av en frihetsstraff, er det likevel et vilkår at den domfelte, eller eventuelt den domfeltes verge, samtykker i overføringen, jf. annet ledd. Hvis avtalen åpner for det, kan det gjøres unntak fra samtykkekravet i de tilfellene og på de vilkår som er fastsatt i tilleggsprotokollen 18. desember 1997 til overføringskonvensjonen, se likevel tredje ledd (omtalt nedenfor). Det er også en forutsetning at fullbyrding av frihetsstraff i Norge skal skje i samsvar med reglene i fengselsloven og regler gitt i medhold av denne, se fjerde ledd.

Overføringslovens kapitler II eller III, som gjelder gjennomføring av henholdsvis overføringskonvensjonen og gyldighetskonvensjonen, gjelder tilsvarende så langt de er forenlige med avtalens bestemmelser, jf. fjerde ledd. Bestemmelsene i avtalen går altså foran reglene i kapittel II og III, men disse supplerer avtalen. Når f.eks. avtalen med Thailand (se kapittel 4 og vedlegg 1) i artikkel 1 nr. 4 definerer «borger» som statsborger, vil den mer omfattende definisjonen i overføringsloven § 4 måtte vike.

Avtalen med Thailand godtar bare at det avsies ny dom i fullbyrdingsstaten der denne statens lovgivning krever det (artikkel III nr. 9). Henvisningen til lovens kapittel II og III skal ikke oppfattes som lovfestede krav om at det skal avsies ny dom før fullbyrding i Norge kan skje. I tredje ledd er det gjort klart at man kan fortsette fullbyrding av dommer uten at det avsies ny dom i Norge selv om straffen er lengre enn den straff den domfelte ville fått i Norge for et tilsvarende forhold. Dette er et brudd med prinsippet i § 6, og er bare ment å være aktuelt der det er umulig å komme til enighet om prinsippet i § 6 under forhandlingene om en avtale. Det prinsipielt betenkelige i å godta å fullbyrde lengre straffer enn man selv ville eller kunne idømt, må veies mot alternativet; at den domfelte mot sitt ønske må sone en lang fengselsstraff utenfor Europa. Bestemmelsen må også ses i lys av regelen om at den norske fengselsloven, herunder dens regler om prøveløslatelse, skal gjelde, jf. fjerde ledd. For å unngå urimeligheter bør imidlertid ikke adgangen til overføring uten at domfelte samtykker (se annet ledd annet punktum), gjelde i slike tilfeller.

Det fremgår av overføringsloven § 2 at Kongen kan fastsette nærmere regler om gjennomføring av loven. Dette omfatter også nærmere regler om gjennomføring av avtaler som nevnt i § 12.

Til § 13

Det vises til kapittel 3. Bestemmelsen åpner for at Kongen kan beslutte overføring av en domfelt selv om det ikke foreligger noen avtale om overføring mellom de to statene. Normalt vil det være mest hensiktsmessig å inngå en generell avtale om overføring, hvor det etableres prosedyrer for hvordan statene skal opptre og fastsettes hvilke vilkår som må være oppfylt for at overføring skal kunne finne sted. For at ikke overføring skal være umulig der humanitære eller andre hensyn tilsier overføring, og begge stater er innstilt på å komme fram til en løsning i den konkrete saken, åpnes det for at overføring skal kunne skje, selv om det ikke foreligger noen generell avtale med vedkommende stat.

I høringsnotatet ble det foreslått at det skulle være et vilkår for å inngå slike avtaler, at det foreligger særlige grunner. Statsadvokatene i Oslo har uttalt at det i stedet bør være et vilkår at «humanitære eller andre hensyn taler for det». Den danske loven bruker «humanitære eller andre særlig hensyn». Etter departementets oppfatning er det nærmest en smakssak om man nevner humanitære hensyn spesielt. Det er uansett klart at det oftest vil være slike hensyn som begrunner overføringen. Departementet har funnet det tilstrekkelig at lovteksten viser til at det må foreligge særlige grunner.

De samme minstevilkår for overføring som nevnt i § 12, skal gjelde også i disse sakene. Også i slike saker kan det være aktuelt å påta seg å fullbyrde en frihetsstraff som er lengre enn man kunne fått for et tilsvarende lovbrudd i Norge.

Nytt kapittel V

Det siste kapittelet i overføringsloven I del A inneholder fellesregler for behandling av saker etter de foregående kapitler. Siden et nytt kapittel IV er skutt inn, må overskriften og kapittelnummeret endres. Nummereringen av paragrafene i dette kapittelet må av samme grunn forskyves.

Til § 17

Paragrafen svarer til den eksisterende § 15, med tre endringer:

For det første gis det adgang til å varetektsfengsle en domfelt i de tilfellene som er omhandlet i artikkel 2 nr. 2 i tilleggsprotokollen til overføringskonvensjonen, dvs. når den domfelte har søkt å unndra seg straffen i en konvensjonsstat ved å flykte til Norge. Det vises til punkt 5.3 foran. Varetektsfengsling kan skje på domsstatens anmodning før dokumentene til støtte for anmodningen om fullbyrding av dommen er mottatt, eller før avgjørelsen om en slik anmodning skal etterkommes er truffet, hvis det er nødvendig for å sikre at den domfelte forblir på norsk territorium. Anmodninger om varetektsfengsling skal inneholde de opplysningene som er regnet opp i overføringskonvensjonen artikkel 4 nr. 3.

Spørsmålet om å ta inn en bestemmelse om varetektsfengsling i loven, var ikke uttrykkelig tatt opp i høringen. Det fremgår imidlertid av tilleggsprotokollen at fengsling kan skje i slike tilfeller, og departementet finner det ubetenkelig å foreslå en slik hjemmel.

For det annet gis det adgang til å varetektsfengsle personer som er omfattet av en avtale mellom Norge og en annen stat som nevnt i § 12, i den utstrekning avtalen tillater det. Bestemmelsen er tatt inn fordi det kan tenkes at avtalen har en regel tilsvarende tilleggsprotokollen til overføringskonvensjonen artikkel 2 nr. 2. Det nevnes at avtalene med Thailand og India ikke har det. Spørsmålet om å ta inn en slik bestemmelse i loven, var ikke omfattet av høringen.

For det tredje er det tatt inn en uttrykkelig henvisning til reglene i straffeprosessloven §§ 181 og 184 jf. § 188 om at pågripelse og varetektsfengsling ikke skal tas i bruk hvis formålet kan oppnås med mindre inngripende tiltak. Det er dermed også gitt en klar hjemmel for å foreta slike mindre inngripende tiltak.

Til tilføyelsen i del B

Det vises til kapittel 5 og merknadene til § 3 foran. Til slutt i del B, som gjengir en norsk oversettelse av overføringskonvensjonen, er de materielle reglene i tilleggsprotokoll 18. desember 1997 til overføringskonvensjonen tatt inn i norsk oversettelse. Departementet finner det unødvendig å lovfeste de traktattekniske reglene i protokollen artiklene 4 til 9 om undertegning og ikrafttreden, tiltredelse, virkeområde, oppsigelser og underretninger.

7.3 Merknader til loven del III, IV og V

Det vises til kapitlene 4 og 5 for så vidt gjelder loven del III og IV. Tekstene i avtalene er inntatt i henholdsvis vedlegg 1 og 2. For så vidt gjelder avtalen med Thailand, er både den norske, thailandske og engelske teksten originaltekster, men den engelske skal gå foran ved tolkningstvil. Når det gjelder protokollen til overføringskonvensjonen, er ikke den norske teksten en originaltekst, men kun en oversettelse.

I del V fastsettes det at endringene i loven om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v. og overføringsloven gjelder fra den tid Kongen bestemmer, mens vedtakene om samtykke til ratifikasjon trer i kraft straks. Kongen kan følgelig ratifisere avtalen og protokollen når det måtte passe, og sette lovendringene i kraft fra det tidspunktet avtalen og protokollen trer i kraft.