3 Forslag om endring av lov av 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven)
Våren 2008 fremmet Barne- og likestillingsdepartementet forslag til ny lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv., jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008). I lovforslaget § 17 ble det foreslått å innføre en reservasjonsordning for gratisaviser. I motivene til bestemmelsen fremgår det at med gratisaviser menes publikasjoner med en ikke ubetydelig andel redaksjonelt innhold. Gratisaviser med ubetydelig redaksjonelt innhold, og fulldistribusjon av aviser som normalt er til salgs, vil fortsatt være å anse som «uadressert reklame».
I innstillingen til Odelstinget, Innst.O.nr. 20 (2008-2009), framgår det blant annet følgende av komiteens behandling av forslaget om reservasjonsrett for gratisaviser (s. 30):
«Flertallet har gjennom flere henvendelser fått signaler om at begrepet «gratisavis» i § 17 kan virke forvirrende i den forstand at forbrukere som bare har reservert seg mot uadressert reklame, vil motta gratisaviser, men ikke gratis utgave av for eksempel Aftenposten. Mens de som har reservert seg mot gratisaviser - og ikke mot uadressert reklame - fortsatt vil motta gratis utgaver av Aftenposten. Flertallet viser til at dette henger sammen med at gratis distribusjon av abonnementsaviser etter § 2 c er å betrakte som reklame, mens gratisavis ikke betraktes som reklame dersom andelen av redaksjonelt stoff ikke er ubetydelig i forhold til andelen reklame.
Flertallet viser til at denne problemstillingen ble tatt opp i spørsmål fra familie- og kulturkomiteen 10. oktober 2008. Flertallet viser videre til statsrådens svar av 20. oktober 2008 (vedlegg) der det bl.a. står:
«En løsning som kan være enklere å forstå enn den som er foreslått i proposisjonen, og som ivaretar hensynet til forbrukerne, er at ett merke omfatter både det som i dag er definert som gratisaviser (Avis1) og i tillegg gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser, og at disse kategoriene får fellesbetegnelsen gratis aviser. Da blir gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser koblet av ordningen «nei takk for uadressert reklame». Forbrukerne som kun har satt opp dette merket vil motta avisene. For å gi tilfredsstillende vern av forbrukerne må en slik ordning suppleres med mulighet til å reservere seg mot «gratis aviser». For å unngå både uadressert reklame og gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser samt gratisaviser, må man reservere seg med begge merkene.
Utdeling av gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser vil imidlertid fortsatt anses som markedsføring etter loven, slik at for eksempel aggressiv (pågående) eller villedende markedsføring av disse ved utdeling av gratis aviser på gata er omfattet av lovens bestemmelser om god handelspraksis. Dette må presiseres uttrykkelig i motivene.
En måte å utforme ordningen med ett felles merke for gratisaviser og gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser på er å endre forslaget i § 17 om levering av uadressert reklame og gratisaviser, slik at bestemmelsens første punktum lyder:
«I næringsvirksomhet er det forbudt å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame eller gratis aviser til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette.»»
På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:
«§ 17 første punktum skal lyde:
I næringsvirksomhet er det forbudt å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame eller gratis aviser til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette.»
Da komiteens forslag kun viste til § 17 første ledd første punktum, ble begrepet «gratisaviser» ikke rettet til «gratis aviser» i bestemmelsens første ledd annet punktum og i annet ledd. Ut fra komiteens merknad er det åpenbart at «gratis aviser» skal benyttes i hele § 17, og ordlyden i bestemmelsen er derfor ukorrekt på disse punkter.
Det foreslås på denne bakgrunn at begrepet «gratis aviser» erstatter «gratisaviser» gjennom hele bestemmelsen.