10 Utvidet inndragning

10.1 Bør det kreves at den straffbare handling konkretiseres?

10.1.1 Gjeldende rett

Kravet om at vinningen må være oppnådd ved en straffbar handling, innebærer etter gjeldende rett at det må være årsakssammenhengmellom vinningen og en straffbar handling, og at den straffbare handlingen må konkretiseres:Påtalemyndigheten må bevise hvilket lovbrudd vinningen stammer fra. Se nærmere utredningen s 100 flg med henvisninger.

10.1.2 Utvalgets forslag

Etter Inndragningsutvalgets syn bør hovedregelen av hensyn til rettssikkerheten fortsatt være at den straffbare handlingen som danner grunnlag for inndragning, må konkretiseres.

Utvalget går likevel inn for at det på nærmere vilkår skal kunne gjøres unntak fra kravet om konkretisering; det foreslår en ny unntaksregel om såkalt utvidet inndragning (utkastet til straffeloven § 34 nr 2 og nr 3). Med utvidet inndragning mener utvalget at all formue som lovbryteren har, skal kunne inndras selv om det ikke er bevist at formuen er oppnådd ved en straffbar handling. Inndragning skal likevel ikke kunne skje hvis lovbryteren sannsynliggjør at et formuesgodet er ervervet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler. Bevisbyrden for at formuesgodet er lovlig ervervet, foreslås altså i disse sakene lagt på den siktede.

Om hva som ligger i kravet om å sannsynliggjøre, uttaler utvalget (utredningen s 107):

«Dette forutsetter normalt at det er sannsynlighetsovervekt for lovlig erverv, men i spesielle tilfeller må det aksepteres at det ikke er enkelt å føre bevis for ervervet - f.eks. hvor en gjenstand er anskaffet i utlandet for lang tid tilbake. I slike tilfeller må det være tilstrekkelig at vedkommende gir en akseptabel forklaring eller dokumentasjon for lovlig erverv. En formuesgjenstand bør likevel aldri unntas dersom retten mener det er sannsynlighetsovervekt for at gjenstanden er finansiert ved straffbare handlinger.»

Utvidet inndragning skal etter forslaget bare kunne foretas hvis forbrytelsen er av en slik art at den regelmessig gir stor profitt, og den er av en viss alvorlighetsgrad. Primært er det personer med en kriminell livsstil man tar sikte på å ramme. Utvalget fremhever at det allerede etter gjeldende rett er lempet på kravet til konkretisering i et viktig tilfelle: Straffeloven § 317 om heleri og hvitvasking av penger krever ikke at det kan konkretiseres hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra.

Forslaget om utvidet inndragning begrunnes blant annet med at det er støtende at personer som finnes skyldig i alvorlig kriminalitet av en slik karakter at den normalt gir betydelig vinning, får beholde store verdier som sannsynligvis stammer fra kriminell virksomhet, fordi påtalemyndigheten ikke klarer å bevise hvilket lovbrudd verdiene stammer fra. På bakgrunn av handlingen og/eller de verdier lovbryteren har rådighet over, kan en ha en velbegrunnet mistanke om at straffesaken bare omfatter toppen av et isfjell. Utvalget utdyper dette nærmere på s 100-101 i utredningen, hvor det blant annet heter:

«Bakgrunnen for denne vurderingen er at praksis gir eksempler på at personer som finnes skyldig i straffbare handlinger som er av en slik karakter at de normalt gir betydelig vinning, disponerer en stor formue som ikke kan tilbakeføres til noen konkret straffbar handling. Videre er denne formuen uforklarlig på bakgrunn av hva vedkommende de senere årene har oppgitt som lovlig inntekt. Påtalemyndigheten makter kanskje bare å bevise at en spritsmugler har smuglet inn et parti brennevin, men ikke at vedkommende har omsatt brennevinet. Det kan også være at påtalemyndigheten kan bevise at ett parti er omsatt, samtidig som vedkommendes formue tilsier at det er stor sannsynlighet for at den ulovlige omsetningen har hatt et langt større omfang.

I slike tilfeller er sannsynligheten gjennomgående stor for at hele formuen er ervervet ved straffbar virksomhet, men dersom det ikke kan bevises noen konkret handling som har gitt vinning, er det i dag ikke hjemmel for inndragning. Vedkommende får dermed beholde sin kostbare bolig, luksusyachten og den eksklusive privatbilen - verdier langt ut over hva som kunne vært finansiert ved ordinære inntekter. Selv om det likevel bevises handlinger som kvalifiserer for fengselsstraff av en viss lengde, er dette resultatet støtende for den alminnelige rettsoppfatning. Dette har også kommet klart fram i media de senere årene. De hensyn som er omtalt i kapittel 2 tilsier at det bør vurderes lovfestet regler som gjør det mulig også å inndra denne vinningen.

Med dagens regler vil vi sannsynligvis ikke unngå tilfeller hvor særlig aktive profitt-kriminelle legger seg opp betydelige formuer på tross av at de flere ganger kan ha blitt idømt strenge straffer. Dette henger sammen med at dagens regler som nevnt begrenser inndragningen til vinning oppnådd ved de handlingene det domfelles for. En kriminell vil aldri avsløres hver gang vedkommende begår en straffbar handling. Og vi ville knapt ønske et så omfattende og effektivt politi som en slik målsetting ville kreve. Men det følger av dette at den iherdige tilbakefallsforbryter vil kunne ende opp med en betydelig formue.»

Utvalget fremhever at den foreslåtte regelen om utvidet inndragning kan øke mulighetene for å berøve «bakmennene» deres fortjeneste. Bakmenn blir sjelden avslørt, og blir de det, blir de ofte bare dømt for en mindre del av den straffbare virksomhet som de har vært involvert i.

De forbrytelsene det er tale om, er ofte begått som ledd i organisert kriminalitet. En regel om utvidet inndragning vil dermed også kunne være et viktig middel i kampen mot organisert kriminalitet.

Utvalget nevner at behovet for utvidet inndragning har økt med årene fordi omfanget av profittmotivert kriminalitet er økende.

Etter utvalgets syn er det forsvarlig å innføre en regel om utvidet inndragning. Om den omvendte bevisbyrden heter det blant annet (utredningen s 107):

«Det bør i de aller fleste tilfellene være uproblematisk å oppfylle dette beviskravet i den utstrekning formuen er ervervet på lovlig måte. Har lovovertrederen f.eks. hatt lønnet arbeid de siste årene, vil dette fremgå av selvangivelsene til ligningsmyndighetene som oppbevarer dem i ti år. Av disse skal det også fremgå om vedkommende har mottatt gevinster på kr 10.000 eller mer, eller gaver eller arv av tilsvarende omfang. Arv skal dessuten innberettes til skattefogden. Ved offentlig skifte fremgår det også av skifterettens utlodning hvor stor arvelodden er. Etter arveavgiftsloven § 2 skal for øvrig også gaver i stor utstrekning innberettes til skattefogden. Og er det mottatt en større forsikringsutbetaling, bør dette kunne dokumenteres av vedkommende forsikringsselskap.

Ovenstående viser at dersom inndragning unngås i den utstrekning det gjøres «sannsynlig» at formuen er ervervet på lovlig måte, risikerer ingen å bli utsatt for urimelige inngrep i sin rettssikkerhet: Dersom man ikke på noen måte kan dokumentere at formuen er ervervet på lovlig måte, og man dessuten dømmes etter de straffebudene som omfattes av forslaget, er sannsynligheten gjennomgående svært stor for at formuen er ervervet på ulovlig måte. Det må kunne kreves at borgerne i rimelig grad kan redegjøre for hvordan de har ervervet sin formue.»

For øvrig viser utvalget til at flere andre land allerede har bestemmelser om utvidet inndragning (kapittel 4 foran). Dessuten aksepterer FN konvensjonen om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer bruk av omvendt bevisbyrde ved inndragning ved å la det være opp til hvert enkelt land å avgjøre hvorvidt det skal gjelde regler om omvendt bevisbyrde.

Utvalget har vurdert om en inndragningshjemmel som i prinsippet åpner adgang til å inndra hele den domfeltes formue, er i strid med forbudet i Grunnloven § 104 om at «Jord og Boslod kan i intet Tilfælde forbrydes». Etter utvalgets syn er en slik regel ikke grunnlovsstridig. Den strider heller ikke imot de krav som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon 4 november 1950 (EMK) stiller. Se nærmere utredningen s 101-103.

10.1.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget til regler om utvidet inndragning støttes av Borgarting lagmannsrett, Oslo statsadvokatembeter, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, ØKOKRIM, politimestrene i Oslo, Trondheim og Stavanger, Statens Innkrevingssentral, Politiembetsmennenes Landsforening, Konkurransetilsynetog Norsk Øko-Forum.Disse høringsinstansene viser i det vesentlige til de argumenter som Inndragningsutvalget har anført for sitt forslag.

Trondheim byrett, Straffelovkommisjonen, Den Norske Advokatforeningog Forsvarergruppen av 1977 går imot forslaget om utvidet inndragning. Straffelovkommisjonenuttaler blant annet:

«Utvalget anfører (...) at det her ikke er tale om noen prinsipiell nyordning i norsk rett og viser i den forbindelse til situasjonen ved strl. § 317 og ved fortsatt vinningsforbrytelse, hvor det ikke kreves at det konkretiseres hvilke straffbare handlinger utbyttet eller vinningen stammer fra (...).

Kommisjonen kan være enig i at det her ikke er tale om noen prinsipiell nyordning for så vidt gjelder unntak fra kravet om konkretisering av den straffbare handlingen. Men når det gjelder beviskravet,er det klart tale om noe nytt. Utvalget uttrykker seg på en måte som bidrar til å tilsløre at det her dreier seg om to atskilte spørsmål.

Forholdet er jo at selv om det etter gjeldende rett i visse tilfeller ikke stilles krav om konkretisering av det eller de straffbare forhold, så må påtalemyndigheten i disse tilfellene på vanlig måte bevise utover rimelig tvil at utbyttet eller vinningen stammer fra en eller annenstraffbar handling (eventuelt en eller annen straffbar virksomhet), men altså uten at det kan konkretiseres nærmere hva det straffbare består i. Her gjelder ingen omvendt bevisbyrde.»

Straffelovkommisjonen mener at en regel om utvidet inndragning ikke bør innføres før gjeldende inndragningsregler i praksis utnyttes fullt ut. Under enhver omstendighet er kommisjonen av rettssikkerhetsgrunner imot en regel om omvendt bevisbyrde. En slik regel er heller ikke nødvendig: Selv om bevisbyrden ikke veltes over på den siktede, vil manglende dokumentasjon fra siktedes side for at formuen er ervervet på lovlig måte, kunne tillegges vesentlig bevisverdi.

Også de andre instansene som går imot forslaget, peker på rettssikkerhetsbetraktninger og manglende behov for en bestemmelse om utvidet inndragning med omvendt bevisbyrde. For eksempel uttaler Forsvarergruppen av 1977 med støtte av Den Norske Advokatforening blant annet:

«Slik strl § 317 er formulert - herunder med uaktsomhet som vilkår - og hensyntatt at man i mange tilfelle kan dømmes for heleri ved bevistvil om vedkommende er umiddelbar gjerningsmann eller kun en hvitvasker/oppbevarer - gir denne tilstrekkelig inndragningshjemmel knyttet til økonomisk kriminalitet.

Det er ikke uenighet om at den organiserte kriminaliteten bør rammes og helst elimineres. Ved å innføre generelle lovendringer, vil dette imidlertid gå ut over en betydelig større del av befolkningen enn lovendringen er ment å ramme. Den organiserte kriminaliteten vil dessuten regelmessig ikke bli rammet fordi penger ikke oppbevares eller disponeres på en slik måte at politiet får kjennskap til det. Utvalget synes bevisst eller ubevisst å benytte denne gruppen som brekkstang for en generell uthuling av rettssikkerheten. Dette bør ikke følges opp i form av lovendring.»

10.1.4 Departementets syn

10.1.4.1 Bør det innføres en regel om utvidet inndragning?

Departementet er enig med utvalget i at hovedregelen fortsatt bør være at inndragning skal kunne skje bare hvis påtalemyndigheten beviser hvilket lovbrudd utbyttet stammer fra. Når det er tale om å ilegge straff, er det et nærmest ufravikelig prinsipp at påtalemyndigheten har bevisbyrden, og at all rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode. Siden inndragning er en strafferettslig reaksjon, bør dette gjelde som et hovedprinsipp også her. Inndragningskrav kan være langt mer inngripende enn en bot. Av hensyn til den enkeltes rettssikkerhet bør hovedregelen derfor fortsatt være at borgerne ikke blir pålagt å redegjøre for den lovlige opprinnelsen av sin formue.

Inndragning er likevel ikke straff. Det er derfor et spørsmål om hvorvidt det er ønskelig og forsvarlig å innføre en regel om utvidet inndragning i nærmere avgrensede saker.

Kravet om konkretisering kan fravikes selv om det ikke innføres en regel om omvendt bevisbyrde: Det er godt mulig å ha en regel om at påtalemyndigheten ikke trenger å bevise hvilket konkret lovbrudd utbyttet stammer fra, men hvor den må påvise at utbyttet stammer fra ett eller annet lovbrudd. I Tyskland er det for eksempel et vilkår for såkalt videre inndragning at omstendighetene rettferdiggjør en antagelse om at det aktuelle formuesgodet har vært involvert i eller har fremkommet ved en straffbar handling (jf 4.2 foran). Straffelovkommisjonen har antydet en tilsvarende løsning for norsk rett. Departementet vil derfor først se på spørsmålet om det i nærmere angitte tilfeller bør gjøres unntak fra kravet om at påtalemyndigheten må bevise hvilken straffbar handling som utbyttet stammer fra. Forutsetningen er i denne drøftelsen at påtalemyndigheten må bevise at utbyttet stammer fra ett eller annet lovbrudd, men at den ikke trenger å bevise hvilket konkret lovbrudd det dreier seg om.

Etter departementets vurdering bør det i en del saker bli enklere å inndra utbytte, slik at man i større grad enn i dag kan frata lovbrytere det utbyttet de har hatt av kriminell virksomhet. Det virker støtende og er i klar motstrid med formålet med reglene om inndragning at formue som sannsynligvis er ulovlig ervervet, ikke kan inndras fordi påtalemyndigheten ikke kan bevise hvilket konkret lovbrudd formuen stammer fra. Dette gjelder ikke minst ved den mer profesjonelt tilrettelagte kriminalitet og i andre saker hvor det kan dreie seg om store beløp. Departementet er her enig i den beskrivelsen av situasjonen som Inndragningsutvalget har gitt, og som er referert foran.

Det er grunn til å tro at påtalemyndigheten i en rekke saker hvor den ikke kan bevise hvilket konkret lovbrudd utbyttet stammer fra, kan bevise at utbyttet stammer fra ett eller annet lovbrudd. Bevistemaet er da enklere. Man kan konsentrere seg om hvorvidt formuesgoder er lovlig ervervet uten å måtte gå nærmere inn på hva det ulovlige eventuelt består i. Situasjonen kan for eksempel være at det er vanskelig å bevise at en narkotikaforbryter har innført og solgt mer enn det ene partiet narkotika han er dømt for. Samtidig kan han ha en formue som langt overstiger hans dokumenterte lovlige inntekt. Hvis han ikke kan gi noen rimelig forklaring på hvor resten av formuen stammer fra, skal det trolig ikke så mye til før retten legger til grunn som bevist at denne delen av formuen er ulovlig ervervet. Gjøres det unntak fra kravet om konkretisering, vil i så fall de problemer som Inndragningsutvalget har pekt på, langt på vei være løst.

Ved inndragning er de nærmere omstendighetene ved lovbruddet underordnet; det sentrale er at lovbryteren ikke skal beholde utbyttet av sin kriminelle virksomhet. Så lenge påtalemyndigheten beviser at formuen er ulovlig ervervet, er hensynet til den siktedes rettssikkerhet godt nok ivaretatt. Ordningen representerer heller ikke noen dramatisk endring i forhold til gjeldende rett, siden det ikke gjelder noe krav om konkretisering ved ileggelse av straff for hvitvasking av penger, jf foran. Departementet mener etter dette at det iallfall bør være tilstrekkelig at påtalemyndigheten beviser at utbyttet stammer fra et eller annet lovbrudd.

Spørsmålet er så om man bør gå ett skritt videre og innføre en bestemmelse om omvendt bevisbyrde. Dette vil ved overtredelse av en alvorlig straffebestemmelse gi adgang til å inndra det gjerningspersonen eier, og som han ikke kan påvise er ervervet på lovlig måte. Et mindre vidtgående alternativ vil være å lempe på påtalemyndighetens bevisbyrde, slik at det vil være tilstrekkelig at påtalemyndigheten sannsynliggjør at formuesgodene ikke er ervervet på lovlig måte, uten at bevisføringen trenger å utelukke all rimelig tvil.

Som nevnt under 4.1.2 foran har man i Danmark vedtatt en regel om utvidet inndragning etter mønster av Inndragningsutvalgets forslag. Det heter blant annet i den danske begrunnelsen (lovforslag nr L 98, Folketinget 1996-97 s 29):

«Inden for et forholdsvis snævert område, hvor det på sædvanlig måde bevises, at en person har begået alvorlig kriminalitet af en type, som erfaringsmæssigt kan give betydeligt udbytte, og hvor der på baggrund af denne kriminalitet og de store formueværdier, den pågældende ejer, er en velbegrundet mistanke om, at den opklarede kriminalitet kun er en del af den kriminalitet, som tiltalte har begået, findes det imidlertid rimeligt og velbegrundet at stille et krav om, at tiltalte redegør for, at formuen er lovligt erhvervet.»

Departementet slutter seg til disse synspunktene. I de nevnte saker er den generelle presumsjonen for at formuen er ulovlig ervervet, så stor at det - om ikke rettssikerhetshensyn taler avgjørende imot - både er formålstjenlig og rimelig å inndra formuen hvis ikke lovbryteren sannsynliggjør at den er lovlig ervervet. Departementet legger særlig vekt på at det vil være lettere for lovbryteren å påvise lovlig erverv enn for påtalemyndigheten å påvise ulovlig erverv. Spørsmålet blir da om det er rettssikkerhetsmessig forsvarlig å innføre en ordning med utvidet inndragning med omvendt bevisbyrde.

Er det tale om større formuesverdier, vil lovbrytere trolig normalt ikke ha vanskeligheter med å sannsynliggjøre sitt lovlige erverv. Bevistemaet er for eksempel langt enklere enn om siktede skulle bevise at han ikke har begått en bestemt handling. Etter departementets syn er risikoen liten for at en person vil få inndratt hele sin lovlig ervervede formue ved en regel om omvendt bevisbyrde. Derimot er det en større risiko for at noen vil få inndratt deler av lovlig ervervet formue fordi de ikke klarer å påvise omfanget av den lovlig delen.

Den som har unnlatt å opplyse om lovlig inntekt, arv, gave eller lotterigevinst til skattemyndighetene m v, vil kunne ha problemer med å sannsynliggjøre lovlig erverv. Slike bevisproblemer er det etter departementets syn liten grunn til å ta hensyn til ved spørsmålet om det bør innføres en ordning med utvidet inndragning med omvendt bevisbyrde.

Men det kan også være andre årsaker til bevisproblemene. Den siktede har for eksempel svært dårlig orden på sine økonomiske forhold eller er av personlige grunner, som sykdom, ressurssvakhet eller følelse av maktesløshet, ikke i stand til å legge frem for retten bevis han har for at formuen er lovlig ervervet. Kommer grunnen til at vedkommende ikke klarer å føre bevis for lovlig erverv frem under saken, kan retten unnlate å idømme utvidet inndragning, eventuelt begrense inndragningen. Men noen garanti for at dette vil skje, har man ikke.

Det kan også være at den siktede er i stand til å bevise lovlig erverv, men at dette vil være en stor personlig belastning. Siktede har for eksempel fått kostbare formuesgoder av en person vedkommende har et hemmelig forhold til.

Etter departementets syn er likevel ikke risikoen for å inndra lovlig ervervet formue så stor at det på dette området er uforsvarlig å innføre en regel om omvendt bevisbyrde. Departementet legger særlig vekt på de vilkår som må være oppfylt før det kan bli aktuelt med utvidet inndragning: Påtalemyndigheten må uansett bevise at lovbryteren har begått en alvorlig straffbar handling som kan gi betydelig utbytte. Først når påtalemyndigheten har bevist det, blir bevisbyrden for hvorvidt formuen er lovlig ervervet snudd. I tillegg kommer at det ikke dreier seg om straff, men om en strafferettslig reaksjon som ikke regnes som straff. Departementet viser ellers til de argumenter som er anført av Inndragningsutvalget og under høringen.

På denne bakgrunn foreslår departementet en regel om utvidet inndragning i nærmere angitte saker. Dette vil innebære både et unntak fra kravet om at den straffbare handlingen som utbyttet stammer fra, må konkretiseres, og en regel om at bevisbyrden for at formuen er lovlig ervervet, legges på lovbryteren (omvendt bevisbyrde).

10.1.4.2 Forholdet til Grunnloven og til menneskerettskonvensjonene

Forslaget til nye regler om utvidet inndragning må vurderes i forhold til de krav som stilles i Grunnloven og i menneskerettskonvensjonene, EMK (Den europeiske menneskerettighetskonvensjon) og SP (FN-konvensjonen 16 desember 1966 om sivile og politiske rettigheter).

Grunnloven § 104 lyder:

«Jord og Boslod kan i intet Tilfælde forbrydes.»

Bestemmelsen etablerer et forbud mot å anvende konfiskasjon av en persons hele formue som straff. Inndragning er ikke straff i straffelovgivningens forstand, men det er ikke avgjørende i forhold til Grunnloven. Inndragning er en reaksjon på en et straffbud. De foreslåtte regler om utvidet inndragning gir i prinsippet adgang til å inndra alt domfelte eier.

Som nevnt i utredningen s 101, har § 104 en rent historiske begrunnelse. Meningen var å forby en bestemt type straff som gikk ut på å frata domfelte hele hans formue. Det var ikke noe vilkår for denne straffen at formuen var ulovlig ervervet. I noen tilfeller var tap av formue kombinert med dødsstraff eller mulighet for dødsstraff. Formålet med forbudet var blant annet at straffen skulle stå i forhold til forbrytelsen og ikke måtte ramme forbryterens familie.

Grunnloven har ingen regel som forbyr bøter eller erstatningsforpliktelser av en slik størrelse at de sluker en persons hele formue. Paragraf 104 har heller ikke vært ansett som noe hinder for slike bøter eller erstatningsforpliktelser. Når det ikke er i strid med Grunnloven § 104 å fastsette bøter som overstiger domfeltes formue, kan det heller ikke være grunnlovsstridig at inndragningskrav gjør det. Ved inndragning er ikke formålet å påføre et straffeonde, men at lovbryteren skal miste den uberettigede fordel han har skaffet seg ved en straffbar handling. Grunnloven beskytter ikke ulovlig ervervet formue.

Ved utvidet inndragning kan det imidlertid hende at lovlig ervervet formue blir inndratt fordi lovbryteren ikke klarer å bevise det lovlige opphavet. Men det vil neppe skje at hele den lovlige ervervede formue blir inndratt, jf punkt 10.1.4.1. Og uansett er formålet ikke i dette tilfellet å straffe, men å ha effektive regler for å hindre at lovbrytere får beholde utbyttet av lovbrudd. Etter departementets syn er ikke utvidet inndragning i strid med Grunnloven.

EMK artikkel 6 (2) lyder:

«Everyone charged with a criminal offence shall be presumed innocent until proved guilty according to law.»

SP artikkel 14 nr 2 lyder:

«Everyone charged with a criminal offence shall have the right to be presumed innocent until proved guilty according to law.»

Begge bestemmelsene gir uttrykk for uskyldspresumsjonen. Det vil bare bli referert til EMK i det følgende, da bestemmelsene har det samme innhold.

Det er et spørsmål om EMK artikkel 6 (2) i det hele tatt kommer til anvendelse på utvidet inndragning. Svaret avhenger av om inndragning er en reaksjon på en «criminal offence».

Det er ikke avgjørende at inndragning ikke er straff etter norsk rett. Dette er bare et utgangspunkt når konvensjonsorganene tar stilling til de autonome konvensjonsbegrepene. Konvensjonsorganene foretar en selvstendig vurdering av reaksjonens karakter og alvor for å avgjøre om artikkel 6 (2) kommer til anvendelse, jf Engel-dommen Serie A No 22 1977. Det har dessuten vært åpnet for at artikkel 6 (2) kan gjelde selv om det ikke foreligger en «criminal offence», jf Lingens and Leitgens v Austria No 8803/79, 26 DR 171 (1081).

Flere momenter for vurderingen kan søkes i Welch-saken, jf dom 9 februar 1995, Serie A nummer 307-A. Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD) konstaterte her brudd på artikkel 7 etter en vurdering av om inndragningsregelen i England var en straff («penalty»). Inndragningsregelen i England er beskrevet under 4.2 foran. Regelen har flere paralleller til forslaget om utvidet inndragning blant annet med hensyn til omvendt bevisbyrde.

Utgangspunktet for vurderingen var i henhold til dommen at den engelske inndragningsregelen var en reaksjon på en straffbar handling. Formålet var at reglene skulle virke preventivt - utbyttet skulle ikke kunne brukes til nye narkotikaforbrytelser. Regelverket skulle også forhindre at lovbrudd lønner seg. Lovbryteren mister ved inndragning den uberettigede fordel han har skaffet seg ved en straffbar handling. Formålet kunne derfor sies å være mer av gjenopprettende og preventiv karakter enn direkte pønalt. EMD mente imidlertid at dette ikke var avgjørende for vurderingen av om reaksjonen var en følge av en «criminal offence». Dessuten uttalte EMD at preventive og reparative formål også utgjør sentrale straffeformål.

Også forslaget til de utvidede inndragningsreglene i norsk rett forutsetter overtredelse av et straffebud. Dersom vilkårene for utvidet inndragning er oppfylt, er det en presumsjon for at lovbryterens øvrige formue er resultat av en straffbar handling. Formålet er dessuten langt på vei det samme som etter de engelske reglene.

Et relevant, men ikke avgjørende moment i denne sammenheng er hvor inngripende reaksjonen er. Forslaget til utvidet inndragning er en økonomisk reaksjon og kan ikke medføre frihetsberøvelse slik tilfellet er etter den engelske regelen. Det utvidede inndragningskravet åpner imidlertid i prinsippet for inndragning av hele den domfeltes formue, mens den engelske regelen er begrenset til eiendeler ervervet de siste seks år. Forslaget må karakteriseres som en inngripende reaksjon.

På bakgrunn av Welch-dommen synes det nærliggende å anta at inndragning er en reaksjon på en «criminal offence», og at uskyldspresumsjonen i artikkel 6 (2) kommer til anvendelse.

Spørsmålet blir da om forslaget til regler om utvidet inndragning er i strid med uskyldspresumsjonen. Uskyldspresumsjonen har flere sider. Blant annet innebærer den at påtalemyndigheten har den generelle bevisbyrden for straffbare forhold, og at tvil skal komme den tiltalte til gode. Dersom dette kravet hadde vært absolutt, ville det ikke vært mulig å operere med objektive straffbarhetsvilkår eller omvendt bevisbyrde for enkelte spørsmål. Konvensjonsorganene har ved flere anledninger lagt til grunn at slike regler ikke nødvendigvis er i strid med artikkel 6 (2), jf blant annet Salabiaku-dommen Serie A No 141A 1989.

Spørsmålet om hvorvidt forslaget til utvidede inndragningsregler er i strid med uskyldspresumsjonen, avhenger av om utvidet inndragning må ses på som en konstatering av skyld for andre forhold enn dem vedkommende er dømt for.

Reglene om utvidet inndragning inntrer først etter at tiltalte er funnet skyldig i ett eller flere straffbare forhold. Dette skyldspørsmålet avgjøres etter vanlige straffeprosessuelle regler hvor påtalemyndigheten har bevisbyrden. Muligheten for utvidet inndragning innebærer imidlertid at det kan inndras utbytte utover det som kan knyttes til den beviste straffbare handling.

Et mulig synspunkt er å anse den utvidede inndragning som en avgjørelse av omfanget av reaksjonen på det straffbare forhold som er bevist. Uskyldspresumsjonen er i tilfelle neppe til hinder for utvidet inndragning. Dette kan sammenlignes med at domstolene i straffeutmålingen trolig kan legge vekt på kriminelle handlinger som ikke har vært prøvd i den aktuelle sak.

Det kan imidlertid argumenteres for at utvidet inndragning ikke er en reaksjon bare på den eller de straffbare handlinger som er bevist, men en reaksjon på straffbare handlinger som ikke har vært til behandling i saken. Utvidet inndragning kan da indirekte innebære en skyldkonstatering av straffbart forhold med omvendt bevisbyrde. Dersom en legger det siste synspunktet til grunn, må forholdet til uskyldspresumsjonen vurderes nærmere.

Kjerneområdet for uskyldspresumsjonen er avgjørelsen av om straffbarhetsvilkårene er oppfylt. I en sak om utvidet inndragning skal domstolen ikke ta stilling til straffbarhetsvilkårene utover den eller de straffbare handlinger som påtalemyndigheten har bevisbyrden for. Spørsmålet om «skyld» i de øvrige straffbare handlingene er begrenset til hvorvidt formuen er ervervet på lovlig måte eller med lovlige midler. Innenfor dette spørsmålet oppstiller de utvidede inndragningsreglene en presumsjon for at formuen har ulovlig opphav i og med at den domfelte har bevisbyrden. Spørsmålet blir da om ileggelsen av en reaksjon med omvendt bevisbyrde er forenlig med artikkel 6 (2).

Presumsjonen om at all formue stammer fra en straffbar handling, inntrer først når lovbryteren etter vanlige straffeprosessuelle regler er kjent skyldig i én eller flere grove forbrytelser. Presumsjonen er generell og ikke knyttet til andre forhold ved lovbryteren enn slike som har direkte tilknytning til det eller de beviste lovbrudd. Presumsjonen kan motbevises av lovbryteren på en forholdsvis enkel måte. Lovbryteren skal bare bevise forhold knyttet til sin egen formue; han trenger ikke å motbevise at han har begått bestemte lovbrudd. Det går videre frem av forarbeidene her at inndragning ikke bør skje dersom lovbryteren sannsynliggjør årsaken til at lovlig opphav ikke kan bevises. Det kreves ikke mer enn sannsynlighetsovervekt for at lovbryteren har oppfylt sin bevisbyrde. Adgangen til utvidet inndragning er fakultativ, slik at domstolene kan ta tilbørlig hensyn til at bevisbyrden er snudd.

I Welch-dommen understreker EMD at den ikke på noen måte stiller spørsmål ved inndragningsreglene som de engelske domstolene har til disposisjon i sin kamp mot narkotikaondet. Disse reglene inneholdt som nevnt en regel om omvendt bevisbyrde.

Departementet antar etter dette at forslaget til regler om utvidet inndragning ikke er i strid med kravet til bevisene i EMK artikkel 6 (2).

Uskyldspresumsjonen i artikkel 6 (2) er også til hinder for at en offentlig myndighet gir uttrykk for at en person er skyldig i en straffbar handling før han er dømt for den. Spørsmålet er om domstolene gir uttrykk for en slik skyld ved å inndra vinning fra andre straffbare handlinger.

Bevistemaet ved utvidet inndragning er begrenset til om lovbryterens formue har lovlig opphav eller ikke. Spørsmålet om skyld i andre straffbare handlinger blir ikke prøvd og dermed heller ikke konstatert i saken. Dersom den tiltalte ikke kan sannsynliggjøre lovlig opphav, kan utvidet inndragning skje. Denne regel om omvendt bevisbyrde er vurdert ovenfor i forhold til uskyldspresumsjonen. I den grad det blir konstatert noe «skyld» for andre straffbare handlinger ved utvidet inndragning, er det bare den skyld som er bevist ved den nevnte regel. Departementet kan derfor ikke se at regelen om utvidet inndragning innebærer at domstolene gir uttrykk for skyld i strid med artikkel 6 (2).

EMKs første tilleggsprotokoll artikkel 1 lyder:

«Every natural or legal person is entitled to the peaceful enjoyment of his possessions. No one shall be deprived of his possessions except in the public interest and subject to the conditions provided for by law and by the general principles of international law.

The preceding provisions shall not, however, in any way impair the right of a State to enforce such laws as it deems necessary to control the use of property in accordance with the general interest or to secure the payment of taxes or other contributions or penalties.»

I EMKs første tilleggsprotokoll artikkel 1 ligger et allment prinsipp om respekt for eiendomsretten. Det innebærer blant annet at eiendom bare kan berøves på bestemte vilkår. Det er et absolutt krav at avståelsen er i samfunnets interesse. Konvensjonsorganene har innfortolket et krav om at avståelse av eiendom bare er tillatt dersom det er en rimelig balanse mellom eierens og samfunnets interesser, jf Sporrong og Lönnroth v Sverige Serie A No 52 1982.

Inndragning av utbytte vunnet ved en straffbar handling er ikke i strid med første tilleggsprotokoll artikkel 1. Utvidet inndragning innebærer som nevnt unntaksvis at eiendom som ikke er ervervet ved en straffbar handling, kan bli inndratt. Spørsmålet er om denne mulige konsekvensen av regelen er i strid med første tilleggsprotokoll artikkel 1. Samfunnets interesser i å ha effektive inndragningsregler må her veie tyngre enn den mulighet det er for at eiendom som ikke er utbytte fra en straffbar handling, unntaksvis blir inndratt. Departementet kan her slutte seg til utvalgets vurdering (utredningen s 103):

«Når man ønsker å bekjempe alvorlige problemer i samfunnet, må det være anledning til å gå forholdsvis langt. Effektive inndragningsregler er, slik utvalget ser det, nødvendige i kampen mot profittmotivert kriminalitet...»

10.1.4.3 Beviskravet for å unngå utvidet inndragning

Beviskravet for lovbryteren bør etter departementets syn være lavere enn det som gjelder for påtalemyndigheten. Departementet har vært i tvil om det bør kreves at lovbryteren sannsynliggjør at formuen er lovlig ervervet, eller om terskelen bør legges lavere. En mulighet er å la det være avgjørende hvorvidt lovbryteren kan legge frem dokumentasjon som reiser fornuftig tvil av en viss styrke om at formuen er ulovlig ervervet.

Det kan tenkes tilfeller hvor det er vanskelig å bevise hvor formuen stammer fra. Et formuesgode er for eksempel anskaffet i utlandet for mange år siden. Det kan da etter omstendighetene være urimelig å kreve sannsynlighetsovervekt.

Et krav om sannsynlighetsovervekt vil være rettsteknisk enklere å gjennomføre. Urimelige resultater kan i enkelttilfeller unngås ved at domstolen helt eller delvis unnlater å inndra utbyttet. Det vil den ha anledning til, siden en eventuell regel om utvidet inndragning bør være fakultativ. Departementet foreslår etter dette at det skal kreves sannsynlighetsovervekt.

Utvalget foreslår at lovbryteren må sannsynliggjøre at formuesgodet er ervervet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler. Slik utkastet er formulert, vil inndragning være avskåret hvis formuesgodet er anskaffet på ulovlig måte, men med lovlig ervervede midler. Lovbryteren har for eksempel hatt fortjeneste av å investere penger som er tjent på lovlig vis, ved ulovlig innsidehandel. Det er ikke rimelig å unnta slike tilfeller fra utvidet inndragning. Alternativet «med lovlig ervervede midler» omfattes i de saker hvor både måte og midler er lovlig, av alternativet «på lovlig måte». Etter departementets syn er derfor «med lovlig ervervede midler» dels misvisende, dels overflødig, og bør sløyfes.

10.2 Nærmere om vilkårene for utvidet inndragning

10.2.1 Utvalgets forslag

Utvidet inndragning kan bli en omfattende reaksjon - i prinsippet kan hele den siktedes formue inndras. Derfor bør reaksjonen etter utvalgets syn av hensyn til den enkeltes rettssikkerhet begrenses til alvorlige straffbare forhold. Ut fra den begrunnelsen som er gitt for forslaget om utvidet inndragning, bør slik inndragning bare kunne skje ved straffbare handlinger som er egnet til å bygge opp tilsynelatende uforklarlige formuer.

Utvalget drøfter på hvilken måte de aktuelle alvorlige lovbruddene bør avgrenses. Bør straffebudene nevnes uttrykkelig i lovteksten eller bør avgrensningen skje ved mer generelle kriterier? Utvalget uttaler blant annet (utredningen s 104):

«Størst presisjon oppnås dersom loven uttrykkelig regner opp hvilke forbrytelser som kan gi grunnlag for utvidet inndragning. Men en regel av denne karakter har en svakhet ved at straffebud som burde være inkludert, kan bli utelatt. En generell, uspesifisert regel gir derfor større garanti for at aktuelle forbrytelser ikke faller utenfor bestemmelsen. Bestemmelsens fakultative karakter gir dessuten retten mulighet for å unnlate utvidet inndragning dersom den ikke finner kravet tilstrekkelig begrunnet.»

Utvalget konkluderer med at det bør gis generelle kriterier for når bestemmelsen kan anvendes.

Grunnlaget kunne tenkes knyttet til hvor streng straff som blir idømt i saken. Men en slik regel vil kunne utelukke utvidet inndragning i saker hvor påtalemyndigheten bare kan bevise handlinger av et mindre omfang, samtidig som lovbryteren har en stor, tilsynelatende uforklarlig formue. Det ville etter utvalgets syn være uheldig. Utvalget foreslår derfor at strafferammen i straffebudet skal være avgjørende. Dette gir bedre forutberegnelighet og er dessuten i samsvar med engelsk og nederlandsk rett. For å unngå at hjemmelen for utvidet inndragning blir for omfattende, skal det etter forslaget kreves at straffebudet gir adgang til å anvende fengsel i 6 år eller mer.

Har lovbryteren begått flere handlinger i konkurrens, kan det gi en sterkere indikasjon enn ellers på at formuen er ervervet ved straffbar virksomhet. Det foreslås derfor at det skal være tilstrekkelig at lovbryteren finnes skyldig i «en eller flere straffbare handlinger» som til sammen kan medføre fengsel i 6 år eller mer. Straffutmålingsregelen i straffeloven § 62 medfører at det mest alvorlige forholdet må ha en strafferamme på 4 år, og at strafferammen i det minst alvorlige forholdet må være på minst 2 år. Skjerpet straff på grunn av gjentagelse bør derimot ikke ha betydning etter dette alternativet (men det foreslås en egen regel for gjentagelsestilfeller, se nedenfor).

Ved forsøk bør strafferammen for fullbyrdet forbrytelse være avgjørende. Det skal altså etter forslaget ses bort fra at straffeloven § 51 første ledd gir anvisning på lavere straff ved forsøk.

Er lovbryteren tidligere funnet skyldig i straffbare handlinger av en slik karakter at de kan gi en vinning, og vedkommende på ny finnes skyldig i tilsvarende handlinger, er det generelt sett større sannsynlighet for at formuen er ervervet ved kriminelle handlinger. Utvalget foreslår derfor at det i disse tilfellene skal kunne være adgang til utvidet inndragning selv om strafferammen er lavere enn fengsel i 6 år. Etter utvalgets syn bør det være tilstrekkelig at den handlingen lovbryteren nå dømmes for, har en strafferamme på 2 år eller mer. Dermed omfattes for eksempel særlig grov overtredelse av alkoholloven, jf lovens § 10-1 annet ledd. Derimot bør det ikke stilles noe krav til strafferammen i det straffebudet som lovbryteren tidligere er funnet skyldig etter. - Utvalget foreslår å likestille tilfeller hvor det er ilagt straff med straffutmålingsutsettelse og påtaleunnlatelse. Utvidet inndragning bør på den annen side ikke kunne skje hvis det har gått mer enn 5 år mellom de to sakene.

Etter utvalgets syn bør det også være et vilkår at den begåtte forbrytelse er av en slik art at den regelmessig medfører profitt; det bør kreves at virksomheten er av en slik karakter at den «kan gi betydelig vinning». Dermed faller for eksempel forsettlig og uaktsomt drap utenfor. Vilkåret kan også medføre at utvidet inndragning er uaktuelt ved en del former for vinningskriminalitet, for eksempel ved et enkeltstående tilfelle av innbrudd i en butikk. - Formuleringen «kan gi» betydelig vinning medfører at det ikke kreves at det er påvist noen vinning i den konkrete saken eller noen betydelig uforklarlig formue.

I gjentagelsestilfellene (utkastet § 34 nr 3) bør det etter utvalgets syn være tilstrekkelig at den første handlingen er av en slik karakter at den kan gi vinning. Gjentagelseshandlingen bør derimot være av en slik art at den kan gi betydelig vinning.

Utvalgets forslag kan sammenfattes slik: Utvidet inndragning kan skje i saker hvor noen er funnet skyldig i én eller flere straffbare handlinger (eventuelt forsøk) som er av en slik art at det kan gi betydelig vinning hvis

• handlingen kan føre til fengselsstraff i seks år eller mer, eller

• handlingen kan føre til fengselsstraff i to år eller mer og vedkommende de siste 5 år før den straffbare handling ble begått, er ilagt straff, straffutmålingsutsettelse eller påtaleunnlatelse for en straffbar handling som er av en slik karakter at den kan gi vinning.

Utvidet inndragning skal være fakultativ og skal kunne skje bare når alle vilkår for å straffe er oppfylt.

Utvalget foreslår at utvidet inndragning som hovedregel skal være gjenstandsinndragning. Men utvalget mener at det også bør åpnes en generell alternativ adgang til verdiinndragning. Forslaget er begrunnet slik (utredningen s 108):

«Dette kan for det første være aktuelt dersom gjenstandsinndragning vil ramme lovovertrederen og/eller dennes familie urimelig hardt. F. eks. kan verdiinndragning av boligeiendommen være aktuell for å unngå at vedkommende blir uten egen bolig. Inntil inndragningskravet er innfridd, kan det sikres ved at det i dommen gis sikkerhet i eiendommen for kravet, jf. § 34 nr. 4 annet punktum.(...)

Dersom en gjenstand bare delvis er ervervet ved lovlige midler, bør det være adgang til å inndra en forholdsmessig andel slik at det oppstår et sameie mellom staten og lovovertrederen. Dette sameiet kan deretter kreves oppløst med hjemmel i sameieloven § 15. Men i slike tilfeller kan det etter omstendighetene være like naturlig å anvende verdiindragning for denne gjenstandens vedkommende, og at kravet om nødvendig søkes fullbyrdet i vedkommende gjenstand. (...)

Verdiinndragning vil alltid være nødvendig i den utstrekning inndragningen begrunnes i gjenstander som tilhører ektefellen eller samboeren. Og selv om det er medregnet formue som er registrert på andre enn lovovertrederen, kan ikke kravet fullbyrdes overfor vedkommende, og formuen vil ikke hefte til sikkerhet for inndragningskravet, jf. innledningsordene til § 34 nr. 4. Vedkommende skal heller ikke gjøres til part i saken.

Dersom en formuesgjenstand befinner seg i utlandet, vil de løsningene som er antydet foran gjelde tilsvarende.»

10.2.2 Høringsinstansenes syn

Borgarting lagmannsrettog Trondheim byrettforslår at de straffebud som skal gi grunnlag for utvidet inndragning, presiseres istedenfor at den generelle strafferammen skal være avgjørende.

ØKOKRIM mener at ordlyden i utkastet § 34 nr 3 om gjentagelse rammer for vidt og angir tre alternative måter å snevre inn bestemmelsen: 1) Utvidet inndragning er avskåret hvis den første handlingen bare førte til påtaleunnlatelse eller straffutmålingsutsettelse. 2) Det settes en strafferammebegrensning også for handlingen som kan gi gjentagelsesvirkning. 3) Det settes som vilkår at også handlingen som kan gi gjentagelsesvirkning, kan gi betydelig vinning. Etter ØKOKRIMs syn bør det stilles et kvalifikasjonskrav til den handlingen som skal gi gjentagelsesvirkning. Det bør derfor settes en strafferammebegrensning på 2 år også for denne handlingen.

ØKOKRIM peker på at overtredelse av straffeloven § 262 om fremstilling og omsetning av ulovlige fjernsynsdekodere faller utenfor gjentagelsesregelen fordi strafferammen her er 1 år. ØKOKRIM mener det bør vurderes å forhøye strafferammen i § 262 til 2 år.

I utkastet til § 34 nr 2 heter det at lovbryteren må være «funnet skyldig» for at regelen om utvidet inndragning skal komme til anvendelse, mens nr 3 bruker formuleringen «dømmes». Etter ØKOKRIMs syn bør «funnet skyldig» brukes i begge bestemmelser.

Politimesteren i Oslo mener at det bør vurderes om begrepet «betydelig vinning» i utkastet til § 34 nr 2 bør byttes ut med «vinning».

Politimesteren i Stavanger fremholder at strafferammen i straffeloven § 206 om hallikvirksomhet bør heves for å komme inn under 6-årsregelen.

Politimesteren i Trondheim mener at det bør vurderes om strafferammen skal settes til 5 år i stedet for 6, slik at blant annet ran omfattes.

Norsk Øko-Forum peker på at en strafferamme på seks år utelukker overtredelser av straffeloven §§ 262 og 286, og en del praktiske straffebud i spesiallovgivningen og antyder som en mulighet å regne opp noen straffebud i tillegg til en 6-årsgrense.

10.2.3 Departementets syn

Departementet er enig med utvalget i at det bør gjelde to hovedvilkår for utvidet inndragning: Lovbryteren må ha blitt funnet skyldig i et alvorlig straffbart forhold, og dette forholdet må være egnet til å bygge opp tilsynelatende uforklarlige formuer.

Utvidet inndragning bør bare kunne skje hvis alle vilkårene for å straffe er oppfylt. Unntaket i utkastet fra kravene til tilregnelighet og skyld ved inndragning etter §§ 34 og 35 bør derfor ikke komme til anvendelse ved utvidet inndragning.

Det bør være opp til rettens skjønn om utvidet inndragning skal idømmes; bestemmelsen bør altså være fakultativ.

Etter departementets mening bør ikke utmålt straff i det enkelte tilfellet være avgjørende for om forholdet er så alvorlig at utvidet inndragning kan foretas. Straffens størrelse påvirkes av en rekke faktorer, og ikke alle disse faktorene er like egnet som mål på om utvidet inndragning bør foretas eller ikke. For øvrig viser departementet til utvalgets begrunnelse for ikke å bruke utmålt straff som kriterium.

Departementet har vært noe i tvil om forbrytelsene bør skilles ut ved en henvisning til lengstestraffen eller ved at de aktuelle forbrytelser nevnes spesielt. Den sistnevnte løsningen skaper størst risiko for at relevante straffebud (først og fremst i spesiallovgivningen) blir uteglemt, og lovteksten kan bli tung og uoversiktlig. En regel knyttet til strafferammen vil trolig i det vesentlige kunne omfatte de straffebud det er særlig viktig å ha med. Og siden regelen om utvidet inndragning bør være fakultativ, kan retten på den annen side unnlate å inndra utbytte hvis det vil være urimelig. Det er derfor ingen stor fare for at en generell regel med henvisning til strafferammen vil rekke for langt. Departementet foreslår etter dette at de aktuelle straffebud avgrenses ved en generell henvisning til lengstestraffen.

Bare et fåtall av lovbruddene som kan gi betydelig vinning, har en strafferamme på over 6 år (alvorlige narkotikaforbrytelser og grovt ran er eksempler på slike lovbrudd). En regel om utvidet inndragning vil derfor bli for snever hvis bare lovbrudd med en lengstestraff på over 6 år skulle omfattes. På den annen side kan de fleste grove vinningsforbrytelser medføre straff av fengsel inntil 6 år. Som noen av høringsinstansene peker på, har enkelte praktiske lovbrudd som kan gi betydelig vinning, en lavere strafferamme. Regelen ville imidlertid bli for omfattende hvis ytterligere lovbrudd skulle inkluderes. Etter departementets mening er derfor en strafferamme på 6 år den mest naturlige og formålstjenlige avgrensning. - Departementet finner det ikke hensiktsmessig i denne sammenheng å ta stilling til om strafferammen bør heves for enkelte forbrytelser, slik noen av høringsinstansene har foreslått.

Departementet er enig med utvalget i hvilken betydning det bør ha at det foreligger gjentagelse, konkurrens eller forsøk.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at strafferammen senkes i gjentagelsestilfeller, og viser til den begrunnelsen som utvalget har gitt. Som utvalget mener departementet at grensen her bør settes ved en lengstestraff på 2 år. Forhøyelse av strafferammen på grunn av konkurrens bør ikke ha betydning her.

Departementet er enig med ØKOKRIM i at gjentagelsesregelen i utvalgets utkast har et for vidt anvendelsesområde. Hvis den tidligere reaksjonen var straffutmålingsutsettelse eller påtaleunnlatelse, bør ikke det kunne danne grunnlag for utvidet inndragning etter toårsregelen. Har det vært ilagt slike reaksjoner, har lovbruddet vanligvis vært så lite alvorlig at det er urimelig å la det danne grunnlag for utvidet inndragning. - Istedenfor å sette en strafferammebegrensning på 2 år også for den første handlingen, slik ØKOKRIM går inn for, foreslår departementet at også denne handlingen må være av en slik art at den kan gi betydelig vinning, jf nedenfor. - Departementet foreslår i samsvar med ØKOKRIMs forslag at uttrykket «finnes skyldig» brukes i innledningen til gjentagelsesregelen istedenfor «dømmes».

Både etter 6-årsregelen og 2-årsregelen bør det kreves at den handlingen som lovbryteren finnes skyldig i, er av en slik karakter at den kan gi betydelig utbytte. Det er nettopp dette kravet som begrunner ordningen, og det bidrar til å gjøre ordningen forsvarlig. Regelen blir for vidtrekkende hvis det skal være nok at handlingen er av en slik karakter at den kan gi utbytte, slik politimesteren i Oslo foreslår. - Departementet er enig med ØKOKRIM i at kravet om betydelig utbytte også bør gjelde for det første lovbruddet i de tilfeller hvor det foretas utvidet inndragning etter gjentagelsesregelen.

Departementet foreslår at utvidet inndragning som hovedregel skal gå ut på gjenstandsinndragning, men at det også skal være adgang til verdiinndragning, slik utvalget har foreslått. Departementet er enig i den begrunnelsen som utvalget har gitt, som er sitert foran.

10.3 Inndragning overfor siktedes nærmeste mv

10.3.1 Gjeldende rett

Gjerningspersonen overfører ikke sjelden ulovlig ervervede midler til ektefellen, samboeren eller en annen nærstående person - proforma eller reelt sett. Formålet er ofte å skjule at midlene er ervervet på ulovlig måte.

Kan påtalemyndigheten bevise at overføringen er proforma, kan formuesgodet inndras hos lovbryteren, siden det i realiteten har tilfalt ham.

Kan det ikke bevises at inndragningen er proforma, kan inndragning i en del tilfeller skje overfor mottageren: Hvis påtalemyndigheten kan bevise at verdier fra det aktuelle lovbruddet har tilfalt en annen direkte ved handlingen, kan inndragning skje overfor den andre personen, jf straffeloven § 34. Det gjelder enten mottageren er en nærstående eller en annen, og enten mottageren visste at det dreide seg om vinning fra kriminell virksomhet eller ikke. Og selv om overdragelsen har skjedd senere, kan formuen inndras hvis overføringen har skjedd som gave, eller hvis mottageren forsto eller burde ha forstått at det var sammenheng mellom den straffbare handlingen og det han har fått overdratt, jf § 37a.

Felles for de situasjoner som er nevnt foran, gjelder at påtalemyndigheten må bevise at formuesgodet stammer fra et konkret lovbrudd som lovbryteren har begått.

10.3.2 Utvalgets forslag

Ofte kan det være vanskelig å bevise at hele eller deler av formuen til en av lovbryterens nærmeste stammer fra et konkret lovbrudd som lovbryteren har begått. Bevismessige hensyn tilsier derfor etter utvalgets syn at det ved utvidet inndragning ikke bør kreves at påtalemyndigheten må bevise at formuen er overført fra lovovertrederen. Utvalget foreslår to nye bestemmelser:

Utvalget går inn for at det ved fastleggingen av omfanget av lovbryterens vinningved utvidet inndragning skal kunne legges vekt på verdier som lovbryterens ektefelle eller samboer har ervervet de siste 5 årene (utkastet § 34 nr 2annet ledd ). Dette skal likevel ikke gjelde i den utstrekning lovbryteren gjør det sannsynlig at verdiene er ervervet på lovlig måte eller ved lovlig ervervede midler. Inndragning skal heller ikke kunne skje hvis ekteskapet eller samboerforholdet ikke besto på ervervstidspunktet. Identifikasjon skal derimot ikke være utelukket hvis forholdet senere er opphørt. Utvalget mener at det ville være å gå for langt hvis også verdier som andre nærstående personer eier, skulle kunne legges til grunn. Her er den generelle presumsjon for ulovlig erverv ikke tilstrekkelig sterk, siden det vanligvis ikke er det samme interessefellesskapet som mellom ektefeller eller samboere.

Utvalget foreslår heller ingen regel om identifikasjon mellom lovbryteren og foretak som han eier eller kontrollerer, men viser til at det i praksis har vært en viss gjennomskjæring her (s 108). Dessuten foreslås det en regel om inndragning direkte overfor foretaket, se nedenfor. Utkastet § 34 nr 2 annet ledd er en beregningsregel ved inndragning overfor lovbryteren. Den er ingen hjemmel for å inndra verdier som tilhører andre; altså til å gjøre andre ansvarlige for kravet. En slik regel foreslås i utkastet til § 37a nytt annet ledd:

I saker hvor det kan foretas utvidet inndragning overfor den siktede, og påtalemyndigheten beviser at lovovertrederen har overdratt verdier til noen av sine nærmeste, skal det overdratte eller dets verdi etter forslaget kunne inndras hos mottagerenhvis ikke mottageren gjør det sannsynlig at lovovertrederen har ervervet formuesgodet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler.

Som nærmeste regnes bl a ektefelle, barn, foreldre og søsken, jf straffeloven § 5. Etter utkastet skal også personer som bor fast sammen under ekteskapslignende forhold, regnes som nærmeste. Etter utvalgets syn ville det være å gå for langt om også andre nærstående personer som ikke er «nærmeste» i straffelovens forstand, skulle omfattes.

Av bevismessige grunner skal inndragning kunne skje uavhengig av om det er betalt vederlag eller ikke. Ellers ville det vært altfor enkelt å unngå inndragning ved å legge frem proforma kvitteringer. Det skal heller ikke være avgjørende hvorvidt mottageren kjente til at formuesgodet var ulovlig ervervet.

Inndragning skal derimot ikke kunne foretas i den utstrekning formuesgodet er mottatt til vanlig underhold av vedkommende.

Unntak skal også gjelde for formuesgoder som er overdratt mer enn 5 år førgjerningspersonen begikk den handling som danner grunnlag for inndragningen.

Er formuesgodet medregnet i inndragningskravet overfor lovbryteren selv etter utkastet § 34 nr 2 annet ledd, skal utkastet til § 37a nytt annet ledd nest siste og siste punktum sikre at det ikke skjer dobbelt inndragning. I disse tilfellene vil det gjelde et solidaransvar. Hvis lovbryteren innfrir sitt ansvar, reduseres ansvaret for den nærstående, og omvendt.

Reglene om inndragning overfor lovbryterens nærmeste skal etter utkastets tredje ledd gjelde tilsvarende ved overdragelse til et foretak hvis lovovertrederen alene eller sammen med noen som nevnt i annet ledd, eier en vesentlig del av foretaket, oppebærer en betydelig del av inntektene eller i kraft av sin stilling som leder har innflytelse over det.

10.3.3 Høringsinstansenes syn

Utvalgets forslag om inndragning overfor lovovertrederens nærmeste mv støttes uttrykkelig av Finansdepartementet, politimestrene i Oslo og Stavanger, Statens Innkrevingssentral og Skattefogden i Oslo og Akershus.

Politimesteren i Stavangergår imidlertid inn for at det ved fastleggelsen av inndragningens omfang overfor lovbryteren, skal legges vekt på formue som tilhører en større krets av personer enn utvalget foreslår. Avgrensningen til ektefelle/samboer kan bli for snever når det gjelder miljøer med en annen etnisk og kulturell bakgrunn.

Trondheim byrettavviser generelt inndragningskrav overfor lovovertrederens nærmeste og viser til Grunnloven § 104.

Flere høringsinstanser synes at den foreslåtte adgangen til inndragning overfor lovovertrederens nærmeste er for vid. Straffelovkommisjonenmener at inndragning bør skje på objektivt grunnlag, men at bevisbyrden skal påligge påtalemyndigheten. Den norske Advokatforeningog Forsvarergruppen av 1977anfører at inndragning overfor lovbryterens nærmeste bør begrenses til de tilfeller der vedkommende vet at vinningen stammer fra en straffbar handling.

5-årsfristen for å inndra formue hos lovovertrederens ektefelle eller samboer, bør etter Oslo byrettssyn reduseres til 2 år. Det vises her til dekningsloven § 5-2 om omstøtelse av gaver mellom ektefeller.

10.3.4 Departementets syn

10.3.4.1 Bør ektefellens/samboerens formue kunne legges til grunn ved inndragning overfor lovbryteren?

Departementet er enig med utvalget i at det ved utvidet inndragning overfor lovbryteren bør kunne legges vekt på verdien av formuesgoder som tilhører lovbryterens ektefelle eller en person som han bor fast sammen med under ekteskapslignende forhold. Unntak bør gjelde hvis lovbryteren sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på annen måte enn ved straffbare handlinger som han har begått.

Hensynene bak forslaget om utvidet inndragning taler for en slik ordning. Sannsynligheten er stor for at personer med en kriminell livsstil - som reglene om utvidet inndragning særlig tar sikte på å ramme - forsøker å skjule formuesgoder som er ulovlig ervervet. Ikke sjelden vil dette skje ved å overføre formuesgodene til ektefellen eller samboeren, proforma eller reelt sett. En ordning med utvidet inndragning vil derfor kunne bli lett å omgå hvis ektefellens eller samboerens formue bare skulle kunne danne grunnlag for inndragning hvis påtalemyndigheten kunne bevise at formuen stammer fra konkrete lovbrudd som lovbryteren har begått.

Den foreslåtte bestemmelsen er tatt inn i utkastet til § 34a tredje ledd.

10.3.4.2 De nærmere vilkår for ordningen

Departementet har vært i tvil om det er behov for en regel om omvendt bevisbyrde i det aktuelle tilfellet. Et alternativ er å gjøre unntak fra kravet om at påtalemyndigheten må bevise hvilket konkret lovbrudd formuesgodet stammer fra, men å stille opp et krav om at påtalemyndigheten må bevise at formuesgodet stammer fra et eller annet lovbrudd som lovbryteren har begått. En slik regel vil imidlertid neppe være effektiv nok.

Etter departementets syn er ordningen forsvarlig selv om det også her innføres omvendt bevisbyrde. Departementet legger særlig vekt på at det gjelder inndragning overfor lovbryteren, ikke ektefellen eller samboeren, og at bevistemaet normalt er relativt enkelt. Det er langt enklere for lovbryteren å sannsynliggjøre at formuesgodene er lovlig ervervet enn for påtalemyndigheten å påvise at formuesgodene stammer fra lovbrudd som lovbryteren har begått.

Riktignok må lovbryteren her sannsynliggjøre hvor ektefellens eller samboerens formue stammer fra. Det kan være vanskeligere enn å sannsynliggjøre hvor egen formue stammer fra. Men vanligvis vil det være et slikt fellesskap mellom partene at lovbryteren er i stand til å skaffe den nødvendige dokumentasjon. Unntak kan imidlertid tenkes. Ektefellene/samboerne er for eksempel uvenner, eller lovbryteren er av personlige årsaker dårlig i stand til å legge frem de bevis som taler til hans fordel, jf foran under 10.1.4.1. Men slike årsaker vil trolig ofte komme frem i retten, og da kan retten unnlate å inndra etter tredje ledd eller begrense inndragningen.

Hvis adgangen til utvidet inndragning etter utkastes annet ledd er benyttet fullt ut, skal det bare være lovlig ervervet formue som ikke er inndratt. Hvis også ektefellens eller samboerens formue skal danne grunnlag for inndragning hos lovbryteren, må han bruke den lovlig ervervede formuen eller fremtidig formue til å dekke inndragningskravet. Dette er etter departementets syn ikke urimelig. Formodningen er stor for at formuesgodene som danner grunnlaget for inndragningen, stammer fra lovbrudd som lovbryteren har begått. Når slike formuesgoder er tilfalt en nærstående person, er det rimelig at lovbryteren er ansvarlig for de samlede skadevirkningene av lovbruddet selv om han selv ikke skulle være eieren. Dessuten vil som nevnt formuesgodene ofte være proforma overdratt til ektefellen eller samboeren.

Departementet foreslår et noe annet vurderingstema for den omvendte bevisbyrden enn utvalget synes å legge opp til. I utvalgets utkast er det ikke sagt noe uttrykkelig om bevistemaet. Meningen må være at bevistemaet skal være det samme som etter hovedregelen, nemlig at lovbryteren må sannsynliggjøre at formuesgodet er ervervet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler. Ved en slik formulering kan inndragning skje hos lovbryteren på grunnlag av formuesgoder som ektefellen/samboeren har ervervet ulovlig. Det er ikke rimelig. Departementet foreslår derfor at bevistemaet skal være hvorvidt lovbryteren kan sannsynliggjøre at formuesgodene er ervervet på annen måte enn ved straffbare handlinger som han har begått.

Etter departementets syn er utkastet til tredje ledd verken i strid med Grunnloven eller menneskerettighetskonvensjonene. Vurderingen blir her den samme som ved inndragning etter utkastets annet ledd, siden formålet med inndragning er det samme etter begge ledd: å ha effektive regler for å inndra utbytte som er ervervet ved lovbrudd som lovbryteren har begått. Departementet viser derfor til drøftelsen foran under 10.1.4.2.

Som etter annet ledd bør utvidet inndragning etter utkastets tredje ledd være fakultativ. Når retten helt kan unnlate å inndra, må den også kunne gjøre det mindre: å inndra delvis. Departementet finner dette så selvfølgelig at det ikke har tatt inn en bestemmelse om dette i utkastet, slik utvalget har gjort.

Departementet er enig med utvalget i de unntak som foreslås fra hovedregelen om at ektefellens/samboerens formuesgoder skal kunne danne grunnlag for utvidet inndragning hos lovbryteren. Formuesgjenstander som er ervervet før ekteskapet eller samboerforholdet ble inngått, bør ikke kunne danne grunnlag for utvidet inndragning. Før dette tidspunktet vil det normalt ikke være et så sterkt interessefellesskap at det er rimelig med identifikasjon.

Hvis ekteskapet eller samboerforholdet senere er opphørt, bør det derimot ikke gjøres unntak for formuesgjenstander som er ervervet mens ekteskapet eller samboerforholdet besto. Også formue som tilhører lovbryterens tidligere ektefelle eller samboer bør altså kunne regnes med. Formuesgjenstander som er ervervet etter at ekteskapet eller samboerforholdet opphørte, bør derimot ikke kunne danne grunnlag for inndragning. Departementet mener at dette bør gå uttrykkelig frem av lovteksten.

Siden bevistemaet etter tredje ledd er noe vanskeligere enn ved utvidet inndragning etter utkastets annet ledd, jf over, er departementet også enig med utvalget i at inndragningen på bakgrunn av ektefellens eller samboerens formue bør begrenses i tid. Jo lengre tid som har gått, desto vanskeligere kan det være for lovbryteren å oppfylle bevisbyrden. Grensen bør settes ved formuesgjenstander som er ervervet mer enn fem år før foretagelsen av den straffbare handlingen som danner grunnlaget for inndragningen.

Vanligvis er interessefellesskapet med andre nærstående ikke så sterkt at det er grunnlag for å stille opp en generell presumsjon for identifikasjon. Samtidig vil det gjennomgående være vanskeligere for gjerningspersonen å sannsynliggjøre at formuesgoder som andre nærstående har, er ervervet på lovlig måte. Departementet er derfor enig med utvalget i at det bare er formuesgoder som ektefellen eller samboeren eier, som skal kunne danne grunnlag for utvidet inndragning hos lovbryteren.

Departementet vil heller ikke foreslå at eiendeler som tilhører et foretak som lovbryteren eier eller kontrollerer, skal kunne danne grunnlag for inndragning overfor lovbryteren. Departementet legger særlig vekt på at det i selskapsforhold kan være vanskeligere for lovbryteren å sannsynliggjøre lovlig erverv. Det gjelder særlig når lovbryteren eier hele eller deler av foretaket, uten å ha en ledende stilling i foretaket. Og etter departementets syn kan det virke lite rimelig å gi en regel om identifikasjon i tilfeller hvor lovbryteren har en ledende stilling, men ikke der han har vesentlige eierinteresser. Departementet antar dessuten at de regler om gjennomskjæring som har vært lagt til grunn i praksis (jf utredningen s 97-98 og 107-108), et godt stykke på vei vil kunne føre til samme resultat som en identifikasjonsregel.

10.3.4.3 Bør adgangen til å foreta inndragning overfor lovbryterens nærmeste utvides?

Departementet er enig med utvalget i at det i saker hvor det foretas utvidet inndragning overfor lovbryteren, også er behov for å utvide adgangen til å foreta inndragning overfor lovbryterens nærmeste i forhold til det som følger av gjeldende § 37a. Hvis utvidet inndragning etter utkastet til § 34a annet ledd er benyttet fullt ut, kan det være at hele lovbryterens formue er inndratt. Det vil da ikke være formue igjen til å dekke inndragning etter tredje ledd. Slik inndragning må dekkes av eventuell fremtidig inntekt og formue. Dermed kan det bli vanskelig å få inndratt formue som lovbryteren presumptivt har overdratt til en av sine nærmeste.

Etter departementets syn er det på den annen side ikke nok å kunne inndra direkte overfor den nærmeste; det vil være behov for også å kunne legge vekt på nærståendes formue ved beregningen av inndragningen overfor lovbryteren. Inndragningsadgangen overfor de nærmeste bør være snevrere enn overfor lovbryteren. Den inndragningsadgangen som departementet foreslår, vil ikke være tilstrekkelig hvis den skulle være den eneste muligheten til å få inndratt verdien av formuesgoder som er overdratt til lovbryterens nærmeste. I tillegg kommer at det er mest rimelig og naturlig å foreta inndragning overfor lovbryteren selv i situasjoner hvor mye tyder på at formuesgoder er overdratt proforma, uten at påtalemyndigheten kan føre fullt bevis for dette.

En regel om utvidet inndragning overfor lovbryterens nærmeste kan tas inn i straffeloven § 37a etter gjeldende første ledd.

10.3.4.4 De nærmere vilkår for ordningen

Departementet er enig med utvalget i at inndragning overfor lovbryterens nærmeste bør kunne skje bare for formuesgoder som påtalemyndigheten kan bevise er overdratt fra lovbryteren til den nærmeste. Riktignok kunne effektivitetshensyn tilsi at det ikke gjaldt noe slikt krav. Men en slik ordning ville etter departementets syn stride mot rettssikkerhetshensyn og kunne ramme den nærstående urimelig hardt.

Departementet går ikke inn for noen regel om omvendt bevisbyrde ved inndragning overfor lovbryterens nærmeste, slik utvalget har foreslått. Omvendt bevisbyrde kan virke mer urimelig overfor lovbryterens nærmeste enn overfor lovbryteren selv. Det er derfor rimelig å kreve at påtalemyndighetenmå bevise at formuesgodene er ervervet på ulovlig vis, slik også Straffelovkommisjonen går inn for.

Derimot bør det ikke kreves at påtalemyndigheten beviser hvilket konkret lovbrudd formuesgodet stammer fra. Det bør være nok at den beviser at formuesgodet stammer fra et eller annet lovbrudd. Det sentrale ved inndragning er å frata formuesgoder som er ulovlig ervervet. Hva slags lovbrudd de stammer fra, er underordnet.

Etter departementets syn bør det dessuten være tilstrekkelig at påtalemyndigheten sannsynliggjørat formuesgodet stammer fra en eller annen straffbar handling. Terskelen for inndragning vil dermed bli lavere enn etter gjeldende rett, selv om bevisbyrden ikke blir snudd.

Det bør ikke, som i gjeldende § 37a, være av betydning hvorvidt den nærstående har betalt vederlag for formuesgodet eller visste eller burde vite at formuesgodet var ulovlig ervervet. Med slike vilkår vil bevisproblemene for påtalemyndigheten bli for store. Risikoen for proforma kvitteringer er langt større mellom nærstående enn mellom andre, særlig i de saker hvor vilkårene for utvidet inndragning overfor lovbryteren er oppfylt og hvor lovbryteren vanligvis vil ha en kriminell livsstil. Når påtalemyndigheten må bevise at formuesgodet er overdratt fra lovbryteren og at det stammer fra et eller annet lovbrudd, er det etter departementets syn heller ikke urimelig at en nærstående må finne seg i inndragning uavhengig av om det er ytt vederlag eller ikke, og uavhengig av god tro.

Utvalget har foreslått at personkretsen som det skal kunne inndras ovenfor, skal være større enn i de tilfeller hvor formuen til en nærstående skal danne grunnlag for inndragning overfor lovbryteren. Begrunnelsen for å begrense den sistnevnte regelen til formuesgoder som tilhører lovbryterens ektefelle eller samboer, er at det bare er i slike relasjoner at interessefellesskapet mellom partene er så sterkt at det kan forsvare regler om inndragning med omvendt bevisbyrde. Ved inndragning overfor den nærstående foreslår departementet ikke noen regel om omvendt bevisbyrde. Dessuten må påtalemyndigheten bevise at formuesgodet er overdratt fra lovbryteren. Det må den ikke ved inndragning overfor lovbryteren. Med slike vilkår er det etter departementets syn forsvarlig å utvide kretsen av personer.

Departementet er enig i den avgrensningen utvalget har foreslått: Ordningen bør gjelde overfor dem som er «nærmeste», slik dette er definert i straffeloven § 5, samt en person som lovbryteren bor fast sammen med i et ekteskapslignende forhold. Se nærmere 10.3.4.5, hvor departementet drøfter om det bør foretas en endring i definisjonen av nærmeste i straffeloven § 5 eller innføres en særregel for inndragningssakene.

Straffeloven § 317 om heleri unntar fra straff den som mottar utbytte til vanlig underhold, se siste ledd. Departementet er enig i at et tilsvarende unntak bør gjelde ved inndragning overfor en nærstående. Både rimelighetshensyn og hensynet til sammenhengen i rettssystemet taler for det.

Inndragning etter utkastet § 34a tredje ledd er begrenset til formuesgoder som er ervervet mindre enn 5 år før den straffbare handlingen ble foretatt. Det er rimelig og naturlig at en tilsvarende begrensning gjelder ved inndragning overfor lovbryterens nærmeste, slik utvalget har foreslått.

Som ved inndragning overfor lovbryteren etter § 34 og § 34a annet ledd, bør retten ved inndragning overfor lovbryterens nærmeste stå fritt til å bestemme om det skal foretas gjenstandsinndragning eller verdiinndragning.

Det bør kunne idømmes inndragning overfor både lovbryteren og den nærmeste, slik at partene i realiteten blir solidarisk ansvarlig for inndragningen. Men hvis en av partene innfrir hele eller deler av inndragningskravet, bør dette få konsekvenser for den andres inndragningsansvar, se utkastet til § 37a tredje ledd.

Departementet har ikke foreslått at det ved inndragning overfor lovbryteren skal kunne legges vekt på formue som tilhører et foretak som han eier eller kontrollerer, jf 10.3.4.2 foran. Begrunnelsen er at det vil kunne være vanskelig for lovbryteren å sannsynliggjøre at alle formuesgoder som foretaket eier, er lovlig ervervet. Ved inndragning overfor nærstående skal det etter forslaget kreves at påtalemyndigheten sannsynliggjør at formuesgodet er overført fra lovbryteren, og at det stammer fra en eller annen straffbar handling som han har begått. I en slik situasjon er det ikke urimelig at det foretas inndragning overfor foretak som lovbryteren har en nær tilknytning til, uavhengig av om foretaket har ytt vederlag eller ikke og uavhengig av om noen i foretaket forsto eller burde ha forstått at formuesgodet stammet fra et lovbrudd som lovbryteren har begått.

Effektivitetshensyn tilsier dessuten at inndragningsreglene er mindre strenge enn § 37a første ledd gir anvisning på når lovbryteren blir idømt utvidet inndragning. Personer med en kriminell livsstil - som utvidet inndragning særlig tar sikte på å ramme - prøver ofte å hvitvaske utbyttet fra straffbare handlinger slik at den ulovlige opprinnelsen blir skjult. En vanlig hvitvaskingsmåte er å sette utbyttet inn i lovlig forretningsvirksomhet. Hensynet til effektive regler om utvidet inndragning tilsier derfor at slik inndragning også skal kunne foretas overfor foretak som lovbryteren har en sterk tilknytning til. Vilkårene bør være de samme som for nærstående.

Utvalget har foreslått at inndragningen skal kunne foretas overfor foretak som lovbryteren alene eller sammen med en av sine nærmeste eier en vesentlig del av, oppebærer en vesentlig del av inntektene fra, eller i kraft av sin stilling som leder har innflytelse over. Etter departementets syn gir det best sammenheng mellom de tre alternativene om det i det sistnevnte alternativet kreves at lovbryteren har vesentlig innflytelse over foretaket. Dette vil være i samsvar med dekningsloven § 1-5 nr 2, som utvalget har brukt som modell for forslaget (jf utredningen s 139). - For øvrig er departementet enig i den avgrensningen som utvalget har foreslått.

Departementet har vurdert om «vesentlig» i et eller flere av alternativene bør erstattes av en eksakt angivelse av en brøkdel eller prosentandel. Det er vanskelig å avgjøre nøyaktig hvor en slik grense skal trekkes, og en skarp grense kan også friste til omgåelser. Siden det er tale om en fakultativ inndragningsregel, er det heller ikke det samme behovet for en slik grense. Avgjørelsen av om inndragning bør skje vil uansett bli truffet på bakgrunn av en totalvurdering av alle omstendighetene i saken. Departementet legger videre vekt på at en tilsvarende formulering er brukt i dekningsloven § 1-5 nr 2. Det foreslår derfor ikke noen slik eksakt grense.

De foreslåtte reglene om inndragning overfor lovbryterens nærmeste er verken i strid med Grunnloven eller menneskerettighetskonvensjonene. De samme hensyn som er nevnt i punkt 10.1.4.2, gjør seg gjeldende også her. I tillegg kommer at det ikke foreslås noen regel om omvendt bevisbyrde. Påtalemyndigheten må både bevise at formuesgodet er overdratt fra lovbryteren, og at det stammer fra et lovbrudd som han har begått.

10.3.4.5 Bør definisjonen av «nærmeste» i straffeloven § 5 endres?

Straffeloven § 5 definerer begrepet «nærmeste». Den lyder slik:

«Hvor denne Lov benytter Udtrykket nogens nærmeste, er herunder indbefattet hans Ægtefælle, beslægtede i lige Linje, Søskende og lige nær besvogrede, Fosterforældre og Fosterbørn samt forlovede. Er Ægteskabet opløst, begrunder det fremdeles Anvendelse af de om de nærmeste givne Regler, forsaavidt angaar Begivenheder før Opløsningen. Som besvogret ansees ogsaa den besvogredes Ægtefælle.»

Samboere omfattes altså ikke av definisjonen.

I 10.3.4.4 går departementet inn for at særregelen om utvidet inndragning overfor lovbryterens nærmeste også bør gjelde når to personer bor fast sammen under ekteskapslignende forhold. Det er et spørsmål om det bør innføres en særregel i utkastet § 37 a annet ledd om dette, eller om man heller bør endre legaldefinidjonen i § 5 slik at personer som bor sammen under ekteskapslignende forhold, regnes som nærmeste i relasjon til alle bestemmelser i straffeloven som retter seg mot noens nærmeste.

De bestemmelser som bruker uttrykket nærmeste er:

• § 82 (utvidet adgang til å trekke tilbake påtalebegjæring etter at tiltale er reist når fornærmede er nærmeste);

• § 132 (straffrihet for den som har handlet i hensikt å unndra seg selv eller nærmeste fra forfølgning m v);

• § 139 (straffrihet for den som har unnlatt å søke avverget visse alvorlige forbrytelser m v for å beskytte nærmeste);

• § 155 (forsettlig eller uaktsom overføring av smitte til nærmeste påtales bare etter begjæring fra denne eller hvis allmenne hensyn krever det);

• § 167 (straffrihet eller mildere straff for den som har avgitt falsk forklaring for å beskytte nærmeste);

• § 172 (straffrihet for den som unnlater å gi opplysninger som godtgjør at en tiltalt eller dømt person er uskyldig, når dette er unnlatt for å beskytte nærmeste);

• § 222 (rettsstridig tvang overfor nærmeste påtales bare etter begjæring fra fornærmede eller hvis allmenne hensyn krever det);

• § 264 (tyveri fra nærmeste påtales bare etter begjæring fra fornærmede eller hvis allmenne hensyn krever det);

• § 280 (enkelte former for bedrageri og utroskap overfor nærmeste påtales bare etter begjæring fra fornærmede eller hvis allmenne hensyn krever det).

I NOU 1992: 23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser foreslår Straffelovkommisjonen at man i definisjonen av «nærmeste» likestiller fast samboerskap under ekteskapslignende former med ekteskap (utkastet § 14).

I merknadene heter det (NOU 1992: 23 s 61):

«Kommisjonen mener at stort sett de samme hensyn gjør seg gjeldende ved de to samlivsformene. Selv om det fortsatt i stor grad gjelder ulike rettsregler for ektefeller og samboende, [...], er det strafferettslig ikke grunn til forskjellsbehandling.»

Barne- og familiedepartementet støttet under høringen av NOU 1992:23 generelt forslaget til endringer i legaldefinisjonen av nærmeste. Ingen av høringsinstansene gikk imot forslaget.

Justisdepartementet er enig i at de samme hensyn som taler for å ha særregler for ektefeller, tilsier at det bør gjelde særregler for personer som bor fast sammen under ekteskapslignende forhold. Det dreier seg i begge tilfeller om personer som har en nær tilknytning til hverandre. Så lenge samboerforholdet er så varig og stabilt at det kan likestilles med ekteskap, er det liten grunn til at det strafferettslig skal gjelde ulike regler for de to grupper.

Departementet foreslår derfor at man til straffeloven § 5 føyer et nytt tredje ledd om at når to personer bor fast sammen under ekteskapslignende forhold, likestilles dette med ekteskap.