4 Oversikt over hovedpunktene i 1996-endringsprotokollen til Konvensjon om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav 1976

4.1 Endringen av begrensningsbeløpene

4.1.1 Passasjerskader - 1996-protokollen artikkel 4 og artikkel 6

Ved 1996-protokollen artikkel 4 endres 1976-konvensjonen artikkel 7 paragraf 1 slik at begrensningsbeløpet økes fra 46 666 SDR pr passasjer som skipet er registrert for, til 175 000 SDR pr passasjer som skipet er registrert for. For et skip som er sertifisert for 500 passasjerer øker derved globalbeløpet fra 23 333 000 SDR etter 1976-konvensjonens regler til 87 500 000 SDR etter 1996-protokollens regler. I tillegg skal det ikke lenger gjelde noe øvre tak for det samlede ansvaret. I dag gjelder et øvre tak på 25 millioner SDR. Dette taket er opphevet i 1996-protokollen. Etter 1996-protokollen artikkel 6 endres også 1976-konvensjonens artikkel 15 med den følge at det gis en ny paragraf 3 bis som innebærer at konvensjonens begrensningsbeløp i anledning passasjerskader er å anse som minimumsbeløp, slik at de kontraherende stater kan gi regler om høyere ansvarsgrenser i anledning passasjerskader, og endog kan operere uten slike ansvarsgrenser. Departementet foreslår i denne omgang ikke høyere ansvarsgrenser for passasjerskader enn de begrensningsbeløpene som er gitt i 1996-protokollen. Ingen høringsinstanser har tatt til orde for dette, og departementet anser 1996-protokollens ansvarsgrenser, som mer enn tredobler ansvaret for passasjerskader i forhold til dagens regler, som tilfredsstillende. Det pågår også for tiden et viktig arbeid i IMO med å lage regler om obligatorisk ansvarsforsikring for passasjerskader, og Norge har en ledende rolle i dette arbeidet. Mens dette arbeidet pågår, bør det ikke fra norsk side gis særlige nasjonale regler om begrensningsbeløpene for passasjerskader.

4.1.2 «Andre krav» og personskader på andre enn skipets egne passasjerer - 1996-protokollen artikkel 3

Ved 1996-protokollen artikkel 3 endres 1976-konvensjonen artikkel 6 paragraf 1 slik at minimumsbeløpene for andre personskader enn passasjerskader og «andre krav» økes fra henholdsvis 330 000 SDR og 167 000 SDR til henholdsvis 2 000 000 SDR og 1 000 000 SDR. Dette minimumsansvaret skal gjelde for skip opp til 2000 tonn, og ikke 500 tonn som i dag. Økningen i ansvaret for små skip er derfor relativt betydelig, og er prosentvis større enn for de store skipene. Dette er imidlertid etter departementets syn ikke urimelig, tatt i betraktning at også små skip kan gjøre stor skade. I vedlegg 4til denne proposisjonen gis en oppstilling over begrensningsbeløpene for personskader på andre enn skipets egne passasjerer og «andre krav» i henhold til 1976-begrensningskonvensjonen, og i henhold til 1996-protokollen.

Artikkel 5 i 1996-protokollen gir tilsvarende regler for økning av begrensningsbeløpene for de stater som ikke er medlem i det internasjonale valutafond, og som ikke beregner begrensningsbeløpene i SDR. Dette er ikke relevant for Norges del.

4.2 Nye prosedyrer for endring av begrensningsbeløpene - 1996-protokollen artikkel 8

1996-protokollen artikkel 8 innfører et system som skal gjøre det mulig å endre konvensjonens bestemmelser om begrensningsbeløpene på en enklere måte enn ved endringsprotokoller. Dette betyr at det vil bli enklere i fremtiden å sørge for at begrensningsbeløpene holder tritt med inflasjonen. Det samme systemet er innført i forbindelse med endringene av de internasjonale oljesølskonvensjonene i 1992 (artikkel 15 i Den internasjonale konvensjon om erstatningsansvar for oljesølskade 1992 og artikkel 33 i Den internasjonale konvensjon om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade 1992), og i Den internasjonale konvensjon om ansvar og erstatning for skade i forbindelse med sjøtransport av farlige og skadelige stoffer 1996 («HNS-konvensjonen»), jf dens artikkel 48.

I høringsbrevet 6 mai 1997 sa departementet om de nye prosedyrene at:

«Protokollen gir halvdelen av partene, dog minst seks, rett til å kreve at IMOs juridiske komité skal behandle et forslag om endring av begrensningsbeløpene. Endringer kan vedtas med to tredelers majoritet av de stater som er tilstede og stemmer i den juridiske komité, forutsatt at minst halvparten av de kontraherende stater er tilstede ved avstemningen. Ved fastsettelsen av de nye beløp skal det tas hensyn til erfaringer man har fra ulykker, spesielt omfanget av skader. Videre, skal det tas hensyn til inflasjonen, samt den effekt endringen kan ha i forhold til forsikringspremiene. Det er innebygd visse sperrer mot for høye økninger av begrensningsbeløpene etter de forenklede reglene. For det første kan høyere beløp ikke fastsettes etter den forenklede prosedyre før det er gått fem år fra ikrafttredelsen av protokollen, og videre fem år fra beløpene sist ble forhøyd etter disse reglene. For det annet kan beløpene ikke forhøyes med mer enn et gjennomsnitt på seks prosent pr år regnet fra det år protokollen ble åpnet for undertegning. For det tredje er det satt en absolutt grense, ved at beløpene ikke kan forhøyes etter de forenklede reglene til mer enn tre ganger de beløp som gjelder etter endringsprotokollen.»

Hvis IMO vil endre beløpene utover det som det er rom for etter den forenklede prosedyren, må konvensjonen endres ved en ny protokoll som vedtas på vanlig måte på en diplomatkonferanse. Etter en eventuell endring av begrensningsbeløpene ved den forenklede prosedyren i IMO, vil gjennomføring i norsk rett måtte skje på vanlig måte ved lovendring.

4.3 Oppdatering av teksten når det gjelder krav på bergelønn mv - 1996-protokollen artikkel 2

Artikkel 2 i 1996-protokollen endrer artikkel 3 subparagraf (a) som oppdaterer bestemmelsen etter den nye bergingskonvensjonen av 1989 (Internasjonal konvensjon om berging 1989), slik at det også gjøres unntak fra særlig vederlag etter artikkel 14 i bergingskonvensjonen. Dette er allerede gjennomført i norsk rett i forbindelse med gjennomføringen av bergingskonvensjonen, jf Ot prp nr 34 (1995-96).

4.4 Forbehold mot å anvende protokollen på skade innenfor rammen av Den internasjonale konvensjon om ansvar og erstatning for skade i forbindelse med sjøtransport av farlige og skadelige stoffer 1996 - 1996-protokollen artikkel 7

De land som slutter seg til International Convention on Liability and Compensation for Damage in Connection with the carriage of Hazardous and Noxious Substances by Sea, 1996, (Den internasjonale konvensjon om ansvar og erstatning for skade i forbindelse med sjøtransport av farlige og skadelige stoffer av 3 mai 1996), som vanligvis kalles for «HNS-konvensjonen», er i 1996-protokollen artikkel 7, som endrer 1976-konvensjonen artikkel 18 paragraf 1, gitt adgang til å reservere seg mot at krav som omfattes av HNS-konvensjonen blir omfattet av protokollen. Dersom denne retten benyttes, vil disse kravene falle utenfor det vanlige begrensningssystemet, på samme måte som oljesølskadekrav etter oljesølskonvensjonene faller utenfor, jf sjøloven § 173. Norge har undertegnet, men ennå ikke ratifisert HNS-konvensjonen. Departementet foreslår at Norge tar slikt forbehold ved ratifikasjon av 1996-protokollen, jf punkt 5.2 nedenfor.

4.5 Overgangsregler - forholdet mellom 1976-konvensjonens regler og reglene i 1976-konvensjonen som endret ved 1996-protokollen

Da 1976-konvensjonen avløste den tidligere 1957-begrensningskonvensjonen, måtte man for å tiltre den nye (1976) konvensjonen si opp den tidligere (1957) konvensjonen, jf artikkel 17 nr 4 i 1976-konvensjonen som sier at den nye konvensjonen skal avløse og erstatte den gamle. Overgangen fra 1976-konvensjonen til 1996-protokollen er lagt opp litt annerledes. Det åpnes for at en stat skal kunne tilhøre både det nye og det gamle ansvarsbegrensningssystemet parallelt. Dette er forutsatt i 1996-protokollen artikkel 9 paragraf 4 som sier at

«Intet i denne protokoll skal innvirke på forpliktelsene til en stat som er part i både konvensjonen og denne protokoll, i forhold til en stat som er part i konvensjonen men ikke part i denne protokoll.»

En stat kan altså velge mellom å være bundet av 1996-protokollens regler alene (dvs 1976-konvensjonen slik den er endret ved 1996-protokollen, jf vedlegg 3til denne proposisjonen), og å fortsette å være tilsluttet det ansvarsbegrensningssystemet som følger av 1976-konvensjonen uten 1996-protokollen ( jf vedlegg 1til denne proposisjonen) samtidig med at man slutter seg til 1996-reglene. En stat som velger sistnevnte løsning, vil altså tilhøre både 1996-reglene og 1976-reglene, og vil ha ulike konvensjonsbindinger overfor ulike stater. Overfor ansvarlige fra stater som er tilsluttet 1976-reglene uten 1996-protokollen vil 1976-reglene måtte anvendes. Overfor andre ansvarlige vil 1996-reglene bli å anvende. Departementet legger opp til opp til at Norge skal benytte seg av den muligheten som artikkel 9 paragraf 4 gir til å være medlem av begge systemene i en periode. Se nærmere om dette punkt 6.1.1 nedenfor.

4.6 Ikrafttredelse - 1996-protokollen artikkel 11

1996-protokollen trer i kraft nitti dager etter den dato da ti stater har gitt uttrykk for sin tilslutning til å bli bundet av den (1996-protokollen artikkel 11). Pr april 1999 er det bare ni stater som har undertegnet: Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Nederland, Norge, Storbritannia, Sverige og Tyskland. Den russiske føderasjon har ratifisert protokollen 25 mai 1999, og Storbritannia ratifiserte protokollen 11. juni 1999. På samme måte som Norge, tar også Sverige og Finland sikte på å ratifisere 1996-protokollen så snart som mulig. Danmark, har i det nordiske sjørettslige samarbeidet signalisert at man ikke tar sikte på ratifikasjon av 1996-protokollen med det første. Det ser dessverre derfor ut som om det kan ta noe tid før 1996-protokollen vil tre i kraft internasjonalt. Av hensyn til de skadelidte legger departementet derfor opp til at Norge skal gi 1996-regelverket anvendelse allerede før protokollen trer i kraft internasjonalt, så langt dette kan la seg gjøre innenfor Norges folkerettslige forpliktelse etter 1976-konvensjonen. Se nærmere om dette punkt 6.1.2 nedenfor.